Reserver sete så fort flyselskapet gir deg mulighet til det. Ved å reservere unngår du å trekke det dårligste loddet i setelotteriet, som er et midtsete midt i flyet (eller bakerst om du skal til en flyplass der man ikke får gå ut bakre dør). Er du langbeint kan du fikse deg en plass ved nødutgangene eller aller forrest, og reiser du ofte i embeds medfør kan du sikre deg de kjekkeste plassene på et fullt pendlerfly, som tas opp i neste punkt.

Velg sete ved midtgangen og langt fram i flyet. Midtgangsetet garanterer deg minst ett armlene og bedre plass til å strekke på beina, lar deg gå ombord etter rushet (se nedenfor) og lar deg gå av før de to andre på seteraden din. Sitter du i tillegg langt foran er du blant de første som forlater flyet. Det gjør ikke bare hverdagen mindre stressende, men gir deg også en fordel i kampen for transportmidlene. Selv på så store flyplasser så store som Tromsø Langnes kan det danne seg drosjekø etter ankomst, og mang en iskald vinterdag har jeg profitert på å reservere 4C istedenfor å la flyselselskapet tildele meg 14F.

Unngå rad 1 eller 2 om du har mye håndbagasje. Bagasjehyllene lengst fremme brukes ofte til lagring av utstyret som brukes ved sikkerhetsdemonstrasjonen, tepper, førstehjelpskasse osv. Den lille bagasjedansen man ofte kan se utspille seg på ettermiddagsflyet fra Bergen eller Stavanger er som regel et resultat av passasjerer som ikke fulgte dette rådet, eller det som nå følger.

Gjør håndbagasjen liten, lett og myk. Ved å bytte ut den bærbare med en netbook og dokumentbunker og bøker med et lesebrett har du ikke bare redusert vekten med 3-4 kilo, du har også skaffet deg bagasje som er mye mindre i omfang. Selv om flyselskapene tillater deg å ha med håndbagasje som måler 55 x 40 x 23 cm, vil livet ditt mye enklere om bagasjen kuttes med 10 cm i hver retning – og du i tillegg bruker en myk veske eller sekk istedenfor et hardt plastskall.

Vent helt til slutt med å gå ombord. Ombordstigningen er den mest stressende delen av en typisk flyreise. Ved å være blant de siste som går ombord unngår du køståing for å komme ombord – to køer mindre i løpet av en travel reisedag er virkelig ikke til å kimse av – samtidig som du reduserer sittetiden i et trangt flysete til et minimum (på turen Oslo-Trondheim snakker vi 10-15 % av flytiden). Men dette fordrer at du har fulgt to av rådene over: skaffet deg et sete ved midtgangen og pakket fornuftig, slik at du alltid finner plass til bagasjen din.

Oppdatering: Det er blitt påpekt at mye av dette ikke gjelder for Widerøe-flighter. Man kan ikke reservere seter på disse flyene, blant annet fordi personalet må kunne flytte passasjerene avhengig av vektfordelingen i flyet. Noe er likt, imidlertid: det er enda viktigere å pakke smått og mykt når man skal fly med Dash 8. Jeg har sett mang en frustrert passasjer komme med håndbagasje fra en 737 og forsøke å tvinge den opp i bagasjehyllen på Dashen.

Siden flyene er så små, betyr det også at plasseringen i flyet ikke er så avgjørende for hvor raskt man kommer seg ut på flyplassen. Jeg foretrekker faktisk vindussete hos Widerøe, fordi rutene ofte går over de mest spektakulære delene av landet. Med andre ord: hos Widerøe kan det lønne seg å gå ombord først. Ruter som Oslo-Sogndal, Tromsø-Alta og Bodø-Andenes er glitrende eksempler på dette.

Den anerkjente nettmedieforskeren Danah Boyd skriver om et ublidt møte med Twitter i bloggen sin, på en måte som kan være relevant for langt flere forelesere og undervisere enn undertegnede. Forhistorien er denne: For et par uker siden var Boyd invitert til å snakke om sosiale nettmedier på den store konferansen Web 2.0 Expo i New York. Hun innrømmer at hun ikke var fornøyd med sin egen innsats, en selvkritikk denne YouTube-videoen styrker.

Men det som for alvor saboterte gjennomføringen, var bruken av Twitter. For bak Boyd, stilt opp slik at hun selv ikke kunne se det, sto en tavle som fortløpende viste alt som var merket med twitter-taggen #w2e. Få minutter ut i forelesningen skjønte Boyd at noe var i ferd med å hende – det oppsto uro i salen, hvorpå publikum lo uten at Boyd hadde sagt noe morsomt. Den drevne foreleseren innså at hun hadde mistet grepet og brukte resten av sin tilmålte tid til å lese foredragsteksten i høyt tempo mens hun hele tiden ble akkompagnert av en Twitter-strøm hun ikke kunne se, og som åpenbart sa lite flatterende ting om henne.

Danah Boyd i fri utfoldelse, sannsynligvis under hyggeligere omstendigheter (Kilde: Flickr cc)

Nå er ikke Boyd noen motstander av sosiale nettmedier. Tvert imot – hun har ofte forsvart nytteverdien av en bakkanal (“back channel”) som gir publikum muligheten til å kontrollere, referere og kommentere foreleseren underveis. Men i dette tilfellet var skjermen så stor og plassert slik at publikum i praksis ble påtvunget bakkanalen – de kunne ikke unngå å lese twittermeldingene samtidig som de skulle følge med på Boyds forelesning. Det sosiale nettmediet fungerte altså ikke som utgangspunkt for en konversasjon mellom foreleser og publikum, men som en kringkaster av en uærbødig konversasjon mellom et lite utvalg tilhørere.

Episoder som denne gjør det nødvendig å påpeke det som burde være et innlysende faktum: bruk av sosiale nettmedier er like kontekstavhengig som annen mediebruk. Det som i én situasjon er smart, blir i en annen situasjon helt galt. I dette tilfellet var påfunnet med å ha en Twitter-strøm i kjempeformat bak foreleseren omtrent like meningsfylt som å kjøre en film på samme sted – et toveis kommunikasjonsmedium forvandles til et “weapon of mass distraction”. At det er en så respektert aktør som O’Reilly som står bak w2e, viser vel bare at kontekstavhengigheten ikke er så innlysende likevel.

Jeg har selv vært med på tilsvarende opplegg, men har aldri opplevd liknende atferd. Det tilskriver jeg kulturforskjeller (nordmenn er nå engang litt mer lavmælte av seg), dels mitt kjønn (det er vanskeligere som kvinne å hevde seg i et mannsmiljø) og flaks – jeg har ennå til gode å møte et vaskeekte twittertroll live på scenen. Men før eller siden vil noe tilsvarende skje her, om man ikke tar de riktige forholdsreglene. De behøver verken være drakoniske eller kompliserte.

For det første er det åpenbart at man ikke skal nekte tilhørere tilgang til nettet, ei heller insistere på at de slår sammen sine bærbare, retter ryggen og fokusere på foreleser. Jeg ser ofte tilhørere som åpenbart har oppmerksomheten andre steder under forelesninger, og for alt jeg vet gjør de ganske andre ting enn å kontrollere det jeg sier på sin iPhone. Det lever jeg godt med – det er en del av virkeligheten for slike som meg i en ekstremt medierik tid.

Dekning via blogg, Coveritlive eller Twitter er også En God Ting (TM), men om det brukerskapte innholdet skal være synlig fra scenen, bør foreleser ikke bare ha beskjed på forhånd men også medinnflytelse. For egen del vil jeg insistere på et spesialtilpasset opplegg i slike tilfelle. For mens fortløpende Twitter-kommentarer distraherer under en 45 minutters keynote, er de åpenbart verdifulle i en løsere setting. Med andre ord: ønsker man å invitere publikum til dialog, må foreleseren også være med.

Teknikken som ble brukt under Danah Boyds foredrag bærer bud om en fremtidig redefinisjon av forelesningsgenren slik vi kjenner den. Allerede idag eksisterer teknologien som gjør det mulig å erstatte Powerpoint-forelesninger med et samspill mellom forelesere og sal via spørsmål, kommentarer, søkeresultater, avstemninger og oppgaver som utføres i fellesskap. Men teknologien er ennå ikke sømløs eller utbredt nok, og publikum er på langt nær modent for en slik utvikling.

Inntil videre vil en slik dialogisk form fort ende opp med å domineres av en liten gruppe ihuga nerder med sin egen dagsorden, og da kan det i mange tilfelle være like greit å la være. Ikke bare av respekt for foreleseren, men også for flertallet som sitter i salen, og som pådyttes meninger de aldri ble forespeilt i programmet.

Jeg er for tiden på turné i Hedmark, og holder daglig et par forelesninger på videregående skoler i fylket. Med på turneen er selvsagt min Asus Eee, den helt uunnværlige Logitech-fjernkontrollen og min lille Dell 3400MP projektor. Dersom jeg trenger det vil jeg alltid be om at projektor og lerret er klart før jeg kommer, men erfaringsmessig vil det likevel oppstå  problemer i 5-10 % av de mindre forelesningssalene jeg besøker.

Alt foreleseren trenger: mini-PC, mini-projektor, fjernkontroll og kaffe

Dagens forelesninger på en videregående skole i Tynset er et godt eksempel i så måte. Projektor og lerret var stilt opp i gymsalen som avtalt, og alt lot seg skru på og fremsto som normalt. Men av en eller annen grunn ville ikke Asusen og projektoren snakke med hverandre. Feilen kan ligge i datamaskinen eller i projektoren, og i sistnevnte tilfelle vil et besøk fra skolens dataansvarlige ofte løse problemet. I dette tilfellet ble tiden for knapp til å trøbbelskyte, og jeg fisket isteden opp 3400MP.

Andre årsaker til å bruke medbragt kan at projektoren virkelig er defekt (ødelagt pære har jeg selvsagt vært borti), at den er låst inn i et skap som bare vaktmesteren har nøkkel til (han er selvsagt gått for dagen) eller at projektoren er så utgammel at den ser ut som den sist hadde samkvem med en PC som kjørte DOS 3.1.

For en som bare foreleser i store konferansehoteller er dette tipset overflødig, selvsagt. Men for alle som regelmessig bruker projektor i bibliotek, skoler, eldresentre og ditto forsamlingslokaler er det en investering som raskt vil lønne seg. Ikke bare i penger, men også i form av sjelefred – om alt annet går galt, finnes det en alternativ løsning. Min to år gamle projektor veier knappe kiloet og er lett å ta med overalt, idag finnes det enda mindre, billigere og vel så gode løsninger.

Nedenstående filmklipp ble tatt opp under et foredrag som ble holdt på Lillehammer bibliotek forleden lørdag. Det er et av standardforedragene jeg holder i forbindelse med Astronomiåret 2009, men som alltid med mine opptredener følger det ikke et standardskjema. Jeg snakker stort sett uten manuskript, og benytter enhver anledning til å tilpasse innholdet til publikum, sted og generell stemning i salen (som kan variere forbløffende mye).

Forelesninger utgjør nå en svært stor andel av virksomheten min – denne høsten holder jeg mellom tre og sju forelesninger i uka. Selv om jeg alltid forsøker å notere meg at enkelte tilhørere syns det går vel fort i svingene, vet jeg at formen i hovedtrekk fungerer godt. Dels fordi jeg leser evalueringsskjemaer nøye, men ikke minst fordi bestillingene strømmer på.

For en frilanser uten bookingselskap som er helt  avhengig av at oppdragsgivere tar kontakt, er det den endelige bekreftelsen på metodens suksess. En metode som kan oppsummeres i den enkle relasjonen

tempo + dynamikk = energi

tempo: Jeg har alltid snakket fort, og den høye ordfrekvensen har jeg tatt med meg inn i forelesningene mine. Jeg er fullstendig klar over at det kan være et handikap – når ordene strømmer på kan publikum lett gå glipp av viktige poenger. Når det likevel ser ut til at budskapet når fram, er det et resultat av langvarig finjustering av metoden:

1. Dialekt og diksjon. Jeg snakker et tilnærmet normert bokmål, et språk alle kjenner fra massemediene. Det gir meg mye gratis, selvsagt. Men hovedforutsetningen for å snakke raskt er vekt på tydelig uttale av hvert ord. Sluring og mumling er grunnleggende inkompatibelt med mitt tempo.
2. Kjernebudskapet er oftest enkelt. Jeg er generalist av bakgrunn og legning, og så definitivt ikke mannen man inviterer for å presentere detaljene i en høringsuttalelse eller et nytt dataprogram. Om mitt publikum kommer ut av en forelesning med tre-fire tanker de ikke hadde da jeg gikk opp på scenen, regner jeg meg for svært fornøyd.
3. De visuelle virkemidlene er tilpasset tempoet. Jeg bruker ofte Powerpoint (vel, egentlig OpenOffice), men presentasjonsverktøyet har en underordnet rolle. Bildene er enkle, tekstene er enda enklere og video er ikke-eksisterende. Hver slide er ment å fungere som en kognitiv knagg publikum kan henge det verbale budskapet på.

Tilsammen gir disse virkemidlene meg muligheten til å behandle en forelesning som en slags improvisert jam session, der ord og bilder flyter i en jevn strøm som styres av samspillet mellom publikum og foreleser.

dynamikk: Jeg har alltid hatt problemer med å holde hender og føtter i ro, en fundamental rastløshet jeg har sørget for å inkludere i forelesningene. Såsant jeg ikke bes om å stå bak en talerstol og prate inn i en mikrofon, vil jeg uvegerlig foretrekke en bærbar mikrofon eller “mygg”. I kombinasjon med min utmerkede fjernkontroll gir det meg friheten til å utnytte den betydelige andelen av kommunikasjonen som er ikke-verbal. Men som i tilfellet over, er bruken av kroppspråk også en bevisst strategi:

1. Bevegelse i rommet. Vandringene foran publikum gir meg en mulighet til å lodde stemningen i salen og holde kontakten. Vi har en naturlig hang til å følge mennesker i bevegelse med blikket, og når det ikke skjer i en sal vet jeg at jeg har en litt vanskeligere oppgave enn normalt. Samtidig får jeg muligheten til å møte langt flere med blikket, enn hvis jeg står på den eleverte talerstolen.
2. Reduksjon av fysisk distanse. Ved å stige ned fra podiet forsøker jeg også å redusere den mentale avstanden – å gjøre meg til mindre av en fjern folketaler om man vil. En forelesning kan aldri bli en intim samtale, men den bør heller ikke fungere som gammeldags kateterundervisning der foreleseren med sin Powerpoint er som læreren med tavle og kritt.
3. Gestikulering. Ved å finne og dyrke min indre italiener har jeg fått et kraftfullt tilskudd til det verbale språket. Ikke minst gir bruk av armene vidt rom for å understreke og aksentuere poenger, og ikke minst få fram følelser.

energi: Når jeg ofte blir bedt om å avrunde konferanser, og introduseres med at jeg kommer til å gi salen et løft, så er det et direkte resultat av den energiske foreleserstilen. Nå er jeg ikke alene om å formidle slik, det finnes blant annet en annen astrofysiker som har energi og begeistring som et tungt innslag i sine forelesninger.. Og selv om endel av vår felles astrofysiske energi har sitt utspring i en genuin interesse for faget, er det viktig å vite at dette også er et  spørsmål om teknikk. Spør en hvilken som helst skuespiller.

Igår var jeg programleder for et pubmøte arrangert av Fribit, i forbindelse med Krev Svar-kampanjen. Sju politikere stilte opp, og måtte svare på spørsmål fra salen. Siden vi er i innspurten av en valgkamp, kunne man ha fryktet at det hele kokte ned til angrep på politiske motstandere og generell slagordpolitikk. (Møtet ble videofilmet, og når filmen legges ut oppdaterer jeg her.)

Men i det store og hele ble det et konstruktivt møte, som mer enn noe annet demonstrerte hvor langt vi IT-debatten er kommet på bare et tiår. Kunnskapsnivået på podiet var gjennomgående høyt – ord som Ubuntu, HADOPI, DRM og Spotify svirret fritt -  og svarene var såpass klare at det var mulig å danne seg et tydelig bilde av partienes ståsteder.

Hovedbildet er dette: de fleste norske partier er krystallklart imot massesøksmål mot fildelere, norske varianter av IPRED og HADOPI og EUs lagringsdirektiv. FrPs Glenn Simon Nerdal målbar dette synspunktet på en overbevisende måte, mens Jørund Leknes fra SV, Mimir Kristjansson fra Rødt og Christoffer Torris Olsen fra Venstre bekreftet at de tre “fildelingspartiene” ikke har latt seg skremme av kulturlivets vasne fildelingsopprop.

Hanna Marcussen fra Miljøpartiet de grønne sto i mine øyne for kveldens sterkeste enkeltprestasjon, da hun som eneste i panelet våget å si at fildeling ikke bare er en uting som bør avkriminaliseres for borgerrettighetenes skyld, men faktisk kan være positivt i seg selv. Marcussen er arkeolog, og brukte dette til å fortelle oss at mennesket alltid har kopiert hverandres gode ideer.

Den som kom dårligst ut av debatten av utvilsomt Andreas Halse fra Ap. Mitt inntrykk var at dette hadde langt mindre med Halses eget syn og kunnskapsnivå å gjøre, enn det faktum at han måtte forsvare et parti som stort sett har unnlatt å svare klart på de fleste spørsmålene fra Krevsvar. Debattens største taper var likevel Høyre, som stort sett ikke vil svare på krevsvar-spørsmålene og som igår glimret med sitt fravær.

I prinsippet innebærer dette at Ap og H kan utgjøre et politisk flertall som vil tillate massiv privat og offentlig overvåkning av nordmenn, og undergraving av rettssikkerheten. Men gitt det faktum at andre partiene i gårsdagens panel (inklusive Sp) var så klare i sitt syn på at diskusjonen handler om fundamentale rettigheter, skal det godt gjøres for de to partiene å trumfe det igjennom.

Oppdatering:
Andreas Halse og Sondre Bjellås har blogget om samme møte.

Det er mange gode grunner til å bruke Twitter, men i norsk kontekst er det én som peker seg krystallklart ut: ønsker du å oppholde deg et sted der det finnes mange journalister og spaltister, er Twitter rett og slett STEDET. At folk som @mariesimonsen, @VGAnders og @AWieseDagbladet bruker tid på et sosialt og dialogisk medium er i mine øyne utmerket: her har folk sjansen til å se litt av tankestrømmen til noen av landets viktigste meningsdannere, og til og med komme i kontakt med dem.

Man skal heller ikke ha brukt mye tid på Twitter før man ser koblinger mellom folk – hyppigheten og formen på passiaren mellom to twitrere kan gi et hint om det personlige og profesjonelle forholdet mellom de to i det virkelige liv. Men ikke alltid. Et eksempel på det fikk vi i Dagbladet.no forleden, da journalist og twitrer @astridmeland skrev artikkelen Burde ikke db.no publisert denne saken?

Saken i fråga var en artikkel som handlet om hva som kunne hende hvis muslimene ble i flertall i Norge, illustrert med “Norabia”-flagg (alle muslimer er som kjent arabere) og det hele. Dette var ikke et forsøk på å bygge et seriøst befolkningsscenario, men isteden en røff ekstrapolering fra dagens fødsels- og innvandringstallene som ble fremlagt en rekke av deltakerne i islam- og innvandringsdebatten.

På twitter avviste jeg det tallmessige utgangspunktet som vulgærdemografi – en karakteristikk jeg står for og gjerne kommer tilbake til ved en senere anledning. Rent konkret gjorde jeg det slik innenfor Twitter-tegngrensen på 140:

RT @martingruner Jeg prøver å forklare hvorfor DB.no-saken opprørte meg: http://bit.ly/pZceX | Det handler om vulgærdemografi, folkens.

For uinnvidde: RT står for “Retweet”, det vil si en videresending av en opprinnelig Twitter-melding, og alt som står til høyre for vertikalstreken er min kommentar. Like etter får jeg tips om en morsom parodi på Dagbladets avstemning i den opprinnelige artikkelen på nettstedet 5080:

RT @martingruner @privat @5080 prøver å slå Dagbladet. http://bit.ly/18LIJX | Jeg vil se robotflagget!

Det er i grove trekk mitt engasjement i denne saken. Men så klarer altså Astrid Meland i sin oppfølging å skrive følgende:

Sammen med blant Klassekampen-journalist Martin Grüner prøvde Newth å utkonkurrere Dagbladet.no med en nylaget avstemning.

Hvilket altså er fullstendig feil. Jeg kjenner ikke Martin Grüner, og hadde bare fulgt ham på Twitter en kort stund da utvekslingen over fant sted. Dermed er det ikke sagt at jeg ikke gjerne ville ha funnet på noe så morsomt som robot-avstemningen, men det var altså ikke jeg som gjorde det. Nei, dette er i seg selv ingen stor sak. Det er en slurvesak av den typen man ser i pressen hele tiden.

Rent bortsett fra at det får meg til å stille spørsmålstegn ved all annen research som er gjort i artikkelen, er det egentlig bare én ting som er interessant her: koblingen mellom Martin Grüner og undertegnede ser i sin helhet ut til å være gjort via Twitter. Hvilket leder meg til dagens konklusjon:  Twitter er et artig nettsamfunn for de pludrende klasser, men det er ikke mer pålitelig som kilde enn en typisk spontanutveksling på MSN. Epost er fremdeles et kjekt journalistisk redskap, for ikke å si telefon.

Biblioteket på “Papirbredden” i Drammen, som i mine øyne er blant de smarteste og mest framtidsrettede i landet, arrangerte en debatt om fildeling 25. februar. Hele arrangementet er, som seg hør og bør, streamet via Vimeo til glede for gamle og nye lesere. Jeg var debattleder, og i panelet satt Christoffer Torris Olsen (nestleder i Unge Venstre), Thomas Gramstad (fra Elektronisk Forpost Norge) og Larry Bringsjord (fra FONO). Erik Fosnes Hansen var også påmeldt, men han dukket ikke opp.

Uten Erik Fosnes Hansen, som har markert seg som en rasende motstander av all fildeling, ville man tro at sammensetningen av panelet ble i overkant skjev. Men Larry Bringsjord klarte seg utmerket på egen hånd, og tonefallet mellom panelistene virket i det hele tatt langt mer forsonlig enn jeg hadde ventet. Man kan kanskje håpe at vi denne trenden styrker seg framover – noe som kanskje bare skulle mangle i en tid da “Tanta på Marienlyst” setter opp sin egen torrenttracker og dermed befester rollen som blir landets kanskje ledende leverandør av fildeling for folk flest.

Idag deltok jeg en debatt med Andreas Wiese i “Radioselskapet” på P2 (16.02.09 oppe til høyre på siden), der temaet var avisenes fremtid. Wiese og jeg var skjønt enige om det meste, men det ble tilløp til temperatur (og ditto bredt smil på programleder) da vi begynte å snakke om finansiering av nettaviser kontra papiraviser. Wiese understreket det problematiske i å basere alle avisenes inntekter på reklameinntekter, blant annet fordi det gjør dem svært konjunkturavhengige.

Jeg svarte som leser at jeg ikke kunne gjøre meg opp noen mening om hvor bærekraftig denne modellen er, da jeg ikke vet hva det koster å produsere en nettavis, kontra det å utgi det hele på papir. Det jeg vet er at reklameinntekter er helt avgjørende for aviser, uavhengig av medium. Jeg vet at papiravisdrift i Norge ikke nødvendigvis er lønnsomt på papir – ellers hadde vi ikke hatt pressestøtten. Og jeg vet at det er svært mye billigere å distribuere digitalt. I en artikkel fra FastCompany nevnes disse tallene for New York Times:

From the NYT’s financial report, production costs in terms of raw materials and wages/benefits tally around $844 million a year. Carlson has info suggesting the newsroom costs total around $200 million a year, meaning it costs some $644 million to print and distribute the physical newspaper.

Jeg vet ikke om disse tallene har overføringsverdi til Norge, men et forhold rundt 80/20 stemmer ikke så aller verst med erfaringene fra bokbransjen, der man gjerne antar at rundt 70 % av bokprisen skriver seg fra papirleddet – eller trykking, distribusjon, lagerhold og salg i bokhandel om man vil. Uansett er digital distribusjon langt rimeligere enn dette. Gitt den store kostnadsbesparelsen, må jeg undres over om det virkelig er slik at det er umulig å finansiere god journalistikk med et papirløst budsjett.

Kan hende er det det, men så langt har ingen tatt seg bryderet med å forklare meg som leser av nettaviser hva som eventuelt er galt med modellen. Jeg hadde en lang og hyggelig prat med Andreas Wiese etter diskusjonen, og han var absolutt oppsatt på å se nærmere på denne saken. Forhåpentligvis er dette altså noe som blir fulgt opp i nær framtid.

Foto: Rune Henning Johansen

Rune blogger om et foredrag jeg holdt på Romsås forleden, og tok det karakteristiske bildet over (visstnok i ferd med å fortelle at livet på Jorda går under om en milliard år eller så). Han tok forøvrig også Wikipedia-bildet av meg, som nylig ble brukt i Bibliotekforum. Er det hoffotografer man kaller slike folk?

VG Nett har en lengre sak med Jon Bing, Kristine Løwe og undertegnede i dagens utgave. Anledningen er publiseringen av trafikktall som viser at vg.no er og blir den ubestridte kongen på haugen: VG Nett er simpelthen det mest leste tekstmedium noensinne i Norge. Jeg kommer grundig til orde og er presist gjengitt, men helt nederst i setningen blir jeg litt snau når jeg uten videre sier: “Det er ingen grunn til at kvaliteten på journalistikken vil lide ved å flyttes til nettet.”

Utgangspunktet mitt her er at mediet i seg selv ikke avgjør kvaliteten på innholdet. Det er ikke noe ved cellulose per se som tilsier at journalistikken blir mer skarpskodd når trær må bøte med livet. Derimot er det ikke vanskelig å se at samspillet mellom medier, forretningsmodellene de baserer seg på og brukernes vaner og forventninger spiller en stor rolle. Og det kan selvsagt påvirke journalistikkens form og innhold.

Nettavisen er fremdeles et ungt medium, og bærer preg av en nær fortid der den fungerte som dumpeplass for materiale som var ment å gi mange treff, mens det “ordentlige” stoffet sto på papir. Fremdeles har mange nettaviser (også VG) for vane å skille mellom innhold på papir og nett, men det kommer til å endre seg. Jeg nevnte Christian Science Monitor for VG, en amerikansk kvalitetsavis som fra april i år blir nettavis på ukedagene og kun utgis på papir i helgene.

Denne modellen kan bli aktuell for mange norske aviser i det kommende tiåret, med Dagbladet som en åpenbar kandidat (et populært nettsted, synkende papir-opplagstall og et godt etablert helgemagasin). Når dette skjer, blir nettavisen ikke bare stedet for den som vil ha korte, kjappe nyheter. Nettet blir et must for alle avislesere, også de som ønsker seg lange kvalitetsartikler. Eller om man vil: samspillet mellom mediet, forretningsmodellen og brukerne endrer seg.

Amerikanske nettaviser og -tidsskrifter har lenge innsett dette, og vi ser også en klar trend i den samme retningen i norske nettaviser. Dagbladets Magasinet-seksjon publiserer for eksempel jevnlig lange feature-artikler og intervjuer. VG-artikkelen jeg uttaler meg i er i og for seg et eksempel på det samme: med sine 921 ord er den langt over gjennomsnittslengden på typisk kjappkjappe nyhetssaker av det slaget man finner så mange av på landets største nettjournalistiske dumpeplass, nrk.no.