…i alle fall programnavnet. Omleggingen av Kanal24 til Radio Norge innebærer ikke at programmet for deg som liker vitenskapsprogrammer forsvinner (selv om sendeplanen fremdeles tyder på det motsatte), og vi skal fortsatt være på lufta søndag kveld, visstnok. Den største omleggingen for oss blir navneslettingen, samt en planlagt utvidelse av sendetiden til to timer. Om ikke navnet overlever på lufta vil det leve videre på Superstreng-nettstedet, da det ikke kommer på tale å endre podcast- og iTunes-feedene våre. Forvirra? Ikke halvparten så forvirra som undertegnede - tro meg…

Som profesjonell foreleser vet jeg litt om behovet for å bytte program i ny og ne: jeg pleier gjerne å skifte ut halvparten av mine standardforelesninger hvert år. Etter å ha holdt “An Inconvenient Truth”-slideshowet mer enn 2000 ganger, skjønner jeg at Gore trengte en oppdatering, og det er både interessant og lærerikt å se hvordan barnesykdommer preger det nye foredraget.

Presentation Zen peker på to elementære feil: Gore tar et forbehold om at slideshowet er laget for å passe innen trange tidsrammer, og snur ryggen til publikum flere ganger under forelesningen. Nei, du skal aldri fortelle ditt publikum at du føler deg uforberedt. Gjør du det, har du skaffet deg en sal full av tilhørere som venter på å se eksempler på hvor uforberedt du er. Hvis du i tillegg blir stående med ryggen mot tilhørerne underveis, styrker det inntrykket av en foreleser som ikke føler seg trygg på sine slides.

I dette tilfellet syns jeg budskapet underbygger det litt usikre inntrykket. Hensikten er å fortelle oss at klimaendringene kan være mer alvorlige enn vi tror, men at det likevel nytter å handle. Det kommer forsåvidt fram underveis, men på en langt mindre strukturert måte enn jeg hadde forventet av en ledende demokrat midt i en valgkamp. Jeg regner med at versjon 0.2 av foredraget er langt mer fokusert, og ser fram til det.

Jeg vet ikke om inspirasjonskilden er Elisabeths mange bloggpostinger om kule interørting, eller kanskje inntrykk etter Jørn Hurums morsomme forelesning om fiskeøgler og deres favorittmat under Gyldendaldagene igår, men uansett falt jeg pladask for denne nautilus-inspirerte lampa fra Unless • Lighting. Synd den er så dyr… (Via Inhabitat)

Dagbladet melder at en stjerne i vårt fjernere galaktiske nabolag en gang kan komme til å utløse et svært energirikt gammaglimt og potensielt drepe oss alle, og har tatt den obligatoriske telefonen til Knut Jørgen Røed Ødegaard. Han leverer som vanlig trykkverdige sitater:

Denne stjerna ligger såpass nærme, at dersom den glimter så er det bare å pakke sammen [...] Et gammaglimt fra denne vil grille alt liv på jorda helt ned til bakterienivå, og langt ned i havene om det treffer oss.

Hvis Ødegaards hensikt var å skremme, tyder kommentarene og de Twingly-linkede bloggene på at han har lykkes. Om hensikten var å informere om moderne astrofysikk og dens forhold til andre vitenskaper (i dette tilfelle biologi og paleontologi), burde framstillingen ha vært mye mer balansert. I så måte er hovedmannen bak resultatet, Peter Tuthill, langt mer moderat i en avisartikkel Dagbladet peker til:

Earlier research has suggested that a gamma-ray burst – if we are unfortunate enough to be caught in the beam – could be harmful to life on Earth out to these distances. Scientists have speculated that, eons ago, a gamma-ray burst from a distant star could explain mass extinctions seen in the fossil record.

Bruken av ordene “suggested” og “speculated” er ikke understatements i denne sammenhengen. Tuthill gjør simpelthen sin fordømte plikt som formidlende forsker, og klargjør for publikum at deler av forskningsarbeidet er av mer spekulativ eller hypotetisk karakter. Han bruker også uttrykket “could be harmful”, som er noe ganske annet enn “grille alt liv” (for å få til en reell “grilling” av Jorda måtte gammaglimtet være langt nærmere enn de 8000 lysårene vi sannsynligvis snakker om her).

Bare så det er sagt: Det finnes idag ingen sikre holdepunkter for å anta at et gammaglimt i løpet av livets fire milliarder år lange historie har forårsaket massedød på Jorda. Eksempelet Tuthill indirekte henviser til, Ordovicium-Silur-utdøingen, har langt mer anerkjente forklaringsmodeller. Dette til forskjell fra Kritt-Tertiær-utdøingen, der den kosmiske årsaken (en asteroide) er grundig dokumentert. Bad Astronomy Blog har en god oppsummering av den astronomiske siden av saken:

It is possible that one of the stars may explode as a GRB, and it’s possible it’s aimed at us, but we don’t know. And we don’t know exactly what effects it would have on us. So if it’s less than 10,000 years from exploding and if it blows up as a GRB and if it’s aimed at us and if there isn’t much junk between us and it, then yeah, we may have a problem. But that’s an awful lot of ifs.

Men denne saken har også en annen side, som bekymrer meg som astronomiutdannet formidler. Jeg har tidligere begrunnet min motstand mot katastrofebasert formidling i en bloggposting om meteoritten som ble til en atombombe, og har ikke sett noe siden den gang som har endret mitt grunnsyn. Tvert imot: min virksomhet som foreleser bekrefter stadig at mediesaker om kosmiske katastrofer også blir lagt merke til av barn og unge, som ikke er istand til å forholde seg til de lave sannsynlighetene som nesten alltid er involvert.

Derfor er det en del av jobben min som astronomiformidler å klare opp i forvirringen og frykten som skapes av medieoppslag som dette, og forsøke å skape et realistisk bilde av et univers som tross alt er veldig fredelig og begivenhetsløst de fleste steder det meste av tiden. Eller om man vil: fungere som ryddegutt etter Knut Jørgen.

Oppdatering: Sprøytvarsleren har også sett på saken.

I all travelheten etter nyttår har jeg helt glemt å nevne at Superstreng er i full vigør, turbulensen i moderkanal 24 til tross.

Skoleklasser er en liten, men viktig del av mitt marked som foreleser. Skoleoppdrag er dårlig betalt, og elever er langt mer krevende enn et typisk voksenpublikum. Men det er nettopp dette siste som gjør skolebesøkene så verdifulle: det er ingen gruppe jeg lærer så mye av som foreleser, som elever. Derfor forsøker jeg alltid å få til skolebesøk når jeg er på jobbreise, det være seg Tyskland, Slovenia, Finland eller USA. På mandag er det skoler i New Delhi som står for tur. Jeg vet altfor lite om det indiske skolesystemet, men jeg har en mistanke om at Vasant Valley School, som skal besøkes på tirsdag, ligger over gjennomsnittet. Spennende blir det åkke som, og kamera skal selvsagt med…

Aftenposten hadde en veldig interessant kronikk forleden, under tittelen Når dialekt blir maktspråk. Artikkelforfatteren mener at språkbevisstheten og det dialektmessige mangfoldet i Norge, som i utgangspunktet er en positiv ting, også gir seg utslag i en manglende interesse for å snakke normalisert talespråk, det være seg bokmål eller nynorsk. Resultatet er at permanente innvandrere og midlertidige arbeidstakere i Norge ofte sliter med å forstå hva som blir sagt utenfor de største byene.

Jeg er ingen lingvist, men som sønn av en innvandrer som gjorde norsk språk til sitt yrke, tror jeg forfatteren har et viktig poeng. Språk er identitet, men også kommunikasjon, og det kan virke som om mange her i landet vektlegger det første mest. Problemet gjelder ikke bare innvandrere, forøvrig. Kombinasjonen tenåringer (som jo ofte sliter med diksjonen i tillegg) og f.eks. jærdialekt har i perioder også fått meg til å drømme om simultanoversettere.

Som omreisende foreleser er talespråket mitt viktigste redskap. Alle som har hørt meg, vet at et av mine viktigste kjennetegn som taler er hastigheten. Men til tross for at jeg snakker raskere enn de aller fleste der ute, viser evalueringsrapporter (som jeg alltid leser) og andre tilbakemeldinger jeg får at budskapet gjennomgående når fram. Det finnes en rekke pedagogiske årsaker til dette, men jeg mistenker at diksjon og normalisert språk spiller en viktig rolle.

Jeg har hørt det påstått at ingen snakker normalisert bokmål. Jeg er uenig. Mitt talespråk ligger så nært moderne bokmål jeg kan få det, og jeg er svært tilfreds når folk som ikke kjenner meg, er ute av stand til å plassere meg geografisk på Østlandet. At jeg valgte bokmål er en tilfeldighet, forøvrig. Hadde jeg hatt mine røtter i et av vestlandsfylkene ville jeg snakket normalisert nynorsk, og gjort meg like godt forstått.

Og et av de beste komplimentene jeg noensinne har fått, kom fra en nynorskmann. For mange år siden ble jeg fortalt at Einar Førde hadde hørt meg i radio, og roste min gode diksjon og klare talespråk. Førde var selv et sant eksempel til etterfølgelse i så måte: ingen kunne noensinne være i tvil om hva han mente.

Selv om Dagbladet vil gi inntrykk av at jeg er mer uvitende enn en koreansk 15-åring.. Det jeg sa, og som bare delvis kommer fram i intervjuet, er at teksten i PISA-oppgavene jeg hadde sett på, kunne gjøre det vanskelig å forstå hva man faktisk spør etter. Jeg sa også at jeg ikke hadde sett alle oppgavene. Og jeg uttalte meg ikke først og fremst som astrofysiker, men som forfatter av fagformidlende tekster og lærebøker. Dæsken, det kan være vanskelig å nå fram i tabloidene av og til. Godt man har en blogg i slike stunder.

…er utvilsomt spillelista til hyggepianisten på Rica Hell Hotel, hvor jeg befinner meg i skrivende stund: “White Christmas”, “Velt alle dine veie”, “Rockin’ around the Christmas tree”, “Pour Adeline”, “I’m so pretty”, “Pål sine høner”, “Norwegian wood”, “Hallelujah I just love him so”, “We shall overcome”, “You’ve got a friend”, “Musevisa”, iblandet noe Debussy-aktig og spredte tilløp til norske slåtter. Værsågod: fritt fram for å lage morsomme ordspill på Hell.

Innsatsen på Forskertorget ble lagt merke til, selv om kommentaren om humørløse akademikere i hvit frakk er på siden. Alle jeg traff i hvit frakk på Forskertorget var i riktig godt humør.