Kristine Løwe og Olav Anders Øvrebø skriver om den forlatte redaktørbloggen redaktorene.no. For en utenforstående framstår tanken om en blogg om mediespørsmål som forfattes av avisredaktører, som et svært fornuftig tiltak med et stort leserpotensiale. Likevel har altså denne bloggen råtnet på rot - sistepostingen var i overkant av et år siden. Olav Anders er inne på noen mulige forklaringer: redaktører flest er for travle til å ta seg tid til slikt, og de er redde for at bloggen skal bli for kjedelig.

Vi kan sikkert legge til en dæsj god, gammel konservatisme, sammen med frykten for å tape ansikt overfor kolleger i et ukjent medium. For egen regning vil jeg legge til et punkt til: motløshet. Det skrives ikke så mye om det, men la oss bare innrømme det: hvis ambisjonen med bloggingen er å nå utover vennekretsen, kan bloggpostinger ofte oppleves som rop i ørkenen. Man publiserer, og deretter får man ingen synlig bekreftelse på at postingen faktisk blir lest.

For profesjonelle skribenter, det være seg redaktører, journalister, forfattere eller akademikere, vil dette være en uvant situasjon. De fleste skribenter jobber i bedrifter eller institusjoner med et etablert marked. Skriver man en avisartikkel, kan man i utgangspunktet regne med å ha et stort antall lesere. For en redaktør eller journalist vil det å starte en blogg være det psykologiske motstykket til å starte en avis fra bunnen av, noe de færreste har gjort eller har et ønske om å gjøre.

Selv forfattere av smal skjønnlitteratur vil ha systemer som tidlig gir tilbakemelding, det være seg anmeldere, kolleger eller forlagsredaktører. I bloggosfæren er det sjelden slik. Der er man overlatt til seg selv, og må finne sin leserkrets på egen hånd. Jeg har nettopp startet en ny blogg, og merker hvor vanskelig det kan være å motivere seg til å skrive når man ikke vet hvem man skriver for, enn si om man har et publikum.

Mottoet for David Weinbergers blogg, “Let’s just see what happens”, er essensen av blogging på sitt beste, det tankestrømaktige, responsive og ofte tilfeldige som særpreger genren. Men for at det skal gi gode resultater, trengs tålmodighet og tid. Det kan høres paradoksalt ut, da nettet gjerne forbindes med flyktighet og umiddelbar behovstilfredsstillelse. Men det er ikke mer paradoksalt enn Wikipedias forsøk på bruke tusenvis av individualister med sterke meninger til å skape konsensusbasert kunnskap.

Kanskje kan man se på det som et gjennombrudd for forskningsformidlingen i Norge at også ansatte ved Universitetet i Oslo kan bli talsmenn for mobilselskap og bruke faget sitt til å selge ringeminutter:

Universet startet med et stort smell - BANG! Men et smell der ute i dag, det hadde vært som dette. [Ingen lyd] Vi klarer nemlig ikke å oppfatte lyder i verdensrommet - utrolig, men sant! Hos OneCall får du 120 ringeminutter og 90 SMS gratis hver måned [osv osv...]

Jeg stusser nok litt over det faglige presisjonsnivået (det Store smellet var ingen eksplosjon i et lufttomt og dermed lydløst verdensrom, men dannelsen av selve verdensrommet), men først og fremst lurer jeg på om dette er starten på en ny trend. Kommer vi til å se Petter Bøckman selge antirynkekrem fra L’Oreal under henvisning til elefantens åpenbare hudproblemer? Vil Jørn Hurum bruke sin fossilkompetanse til å anbefale Vi over 60? Og hvilket potensiale ligger det ikke i et multitalent som Thomas Hylland Eriksen?

…i alle fall programnavnet. Omleggingen av Kanal24 til Radio Norge innebærer ikke at programmet for deg som liker vitenskapsprogrammer forsvinner (selv om sendeplanen fremdeles tyder på det motsatte), og vi skal fortsatt være på lufta søndag kveld, visstnok. Den største omleggingen for oss blir navneslettingen, samt en planlagt utvidelse av sendetiden til to timer. Om ikke navnet overlever på lufta vil det leve videre på Superstreng-nettstedet, da det ikke kommer på tale å endre podcast- og iTunes-feedene våre. Forvirra? Ikke halvparten så forvirra som undertegnede - tro meg…

For en gangs skyld er jeg enig med Frank Aarebrot: det er flaut at ikke norske journalister får full pott på denne quizen. Prøv selv…

Oppdatering: Olav er oppgitt over måten Mediedagene har solgt inn saken på.

Det begynner å gå rutine i dette: analyseselskapet Econ har ifølge VG laget en rapport for videobransjen med en konklusjon som (surprise, surprise) er som skreddersydd for videobransjen:

Mellom 700 000 og 1 400 000 tapte kinobesøk i 2007 skyldes ulovlig nedlasting, anslår rapporten som analyseselskapet ECON har gjort for videobransjen. Tallene er anslag og er ifølge ECON beheftet med betydelig usikkerhet.

Hoj. Hvis Econ selv sier de er usikre, må de virkelig være usikre… Ifølge VG er de to andre årsakene til lavere kinobesøk at kjøpefilmer på DVD er billigere enn kinobilletter, og mangel på publikumsmagneter. De kunne også nevnt prisfallet på store og gode og store flatskjermer (kjøpte nylig en 40 tommers Sony, så jeg vet ha jeg snakker om), og bransjens egen satsing på høyoppløselig video som jo nettopp er ment å gjenskape kinoopplevelsen i stua.

Eller hva med ekstragebyret på nettbestilling, de fornærmende og bråkete antipiratreklamene, de øvrige reklamene som man allerede har sett på TV hundre ganger før, publikummere som nå er så vant til å prate under reklamer på TV at de derfor fortsetter å pludre i vei et kvarter inn i filmen, for ikke å snakke om den overveldende osen av fettete springmais. Og når, sier jeg, NÅR skal noen finne opp godteriposer som ikke knitrer!

For ikke å snakke om den uforlignelige følelsen man får av å være hjelpeløst fanget tjue minutter ute i en dårlig film. Jeg mener: er det så vanskelig å forstå dette da? Vurderer sterkt å starte mitt eget analysebyrå. Kanskje det kunne hete Noce?

Oppdatering: OK, jeg så ikke at Dagbladet også omtaler denne saken, og tar utgangspunkt i de tallene fra rapporten som ser ut til å tyde på at folk som laster ned ulovlig i stor skala også går mer på kino. Førstetiltaket Lene Løken fra bransjeorganisasjonen Film & Kino foreslår, er å gå aktivt “inn for å endre holdningen til å laste ned ulovlig”. Ah, flere holdningskampanjer. Akkurat det som trengs for å gjøre kino mer attraktivt.

Debattredaktør Knut Olav Åmås dundrer ofte og gjerne løs mot det lave debattnivået på nettet, men dagens kronikk i Aftenposten er et glimrende eksempel på singling i glasshus. Kronikken har tittelen “Hodeløst trådløst”, og er skrevet av en tidligere lærer som opprinnelig ikke tålte mikrobølger, men som nå ikke kan være i nærheten av strømførende apparater. Hun går raskt fra å skildre konsekvensene dette har hatt for eget liv, til å trekke svært bombastiske konklusjoner om hva konsekvensene kan bli for samfunnet i sin alminnelighet:

Det vi vet er at antallet eloverfølsomme er økende. Det er også vanskelig å spå hvor mange som vil rammes av ME, hjernekreft, tidlig Alzheimers eller få barn med autisme eller andre utviklingsforstyrrelser. Det vi vet, er at den rekke forskere internasjonalt mener at elektromagnetisk stråling er en påvirkningsfaktor som fører til at antallet slike tilfeller øker.

“Det vi vet”, sier forfatteren skråsikkert. Problemet er at hun ikke forteller oss hvordan vi vet det. Alt vi får av dokumentasjon er dette:

I jakten på informasjon har jeg støtt på en overveldende og skremmende mengde forskning som viser at høyfrekvent elektromagnetisk stråling er skadelig for langt flere enn de få av oss som kan kjenne den direkte og bokstavelig på kroppen.Historien om hvordan denne forskningen motarbeides av sterke økonomiske interesser i telekomindustrien, er også skremmende. Det samme er de tette finansielle båndene mellom industrien og forskning som viser at strålingen er ufarlig.

Alle som har brukt litt tid på å studere “alternativbevegelsen”, gjenkjenner argumentasjonen. Det jeg ikke begriper, er hvordan debattredaktøren i Aftenposten kunne la det skli gjennom uten å be forfatteren om noen form for dokumentasjon. Med en “overveldende og skremmende mengde forskning” burde det være en smal sak å plukke ut en eller to av de beste vitenskapelige publikasjonene, likeså å dokumentere at forskerne som ikke støtter forfatterens syn er kjøpt og betalt av telekomindustrien. Isteden blir vi sittende igjen med en stor og ullen konspirasjonsteori.

At leserkommentarene til innlegget faktisk er ganske nyttige (her finner du blant annet pekere til noen av nettstedene vi må anta at artikkelforfatteren henviser til, og det viser seg at det finnes en rekke “alternative” behandlere som har økonomiske interesser i fenomenet), blir altså en anelse ironisk når debattredaktørens hovedsyn er som følger:

Jeg tror nettdebattene nå har kommet til et veiskille. Til nå har det vært slik at manglende redigering har gjort at mektige personer ikke tar debatten på nett like alvorlig som debatten i papiraviser.

Oppdatering: God dag, verd! har en flott oppfølging av denne saken, slik den tar seg ut for en som jobber for en nettleverandør. Der finnes blant annet pekeren til Wikipedia-artikkelen om el-overfølsomhet. Journalisten har også en oppfølgingssak.

MP3 files, playlists and podcasts automatically generated from Wikipedia - er det nødvendig å si mer?

Det mange av oss har praktisert en god stund, ser nå ut til å bekreftes av forskningen: idag er det vanlig å kombinere TV-titting med nettbruk. Multitaskingen gir åpenbart nye dimensjoner til TV-opplevelsen - hos oss har den bl.a. ført til at vi sjelden ser en film eller serie uten å google den grundig før, under eller etter sending (unntaket er om serien i fråga er en konkurranse, naturligvis):

64 percent of those surveyed told the consulting firm that they go online as they watch TV, and almost three-quarters of that group (73 percent) said they considered themselves to be actively multitasking when they’re watching TV and using the ‘Net at the same time. 42 percent reported that their attention is split between the TV and Internet equally, while another 47 percent said that once they start using the computer, the Internet becomes the focus of their attention.

All ære til Dagbladet for at prøveprosjektet med å legge inn Twingly-funksjonalitet nå utvides til hele avisa. Jeg ble bedt om å kommentere saken, og kan altså varmt anbefale norske bloggere å ta i bruk Twingly. Som disse eksemplene viser, kan systemet virkelig utvide bloggens nedslagsfelt - i førstnevnte tilfelle ved at jeg fikk en av avisens journalister i tale, i sistnevnte ved at Dagbladet-lesere fikk tilgang til flere fakta om en gitt sak (samtidig som en overivrig astronom ble roet ned, jamfør det sterkt modererte tonefallet i denne artikkelen). Med dette har db.no også økt det teknologiske forspranget til vg.no, samtidig som det utfordrer Knut Olav Åmås’ bilde av nettavisenes rolle som debattfora. Det norske nettet er blitt flatere, og som på kloden i sin alminnelighet er det En God Ting.

Oppdatering: Journalisten, som burde leses av langt flere mediebrukere, har også fanget opp saken.

Som altså ikke er en forkortelse av litteratur og podcast, men ifølge Aftenpostens sak om forlaget Grieg Lyd:

…en forkorting av litteratur og broadcast. En litcast koster 25 kroner og varer i 10-20 minutter. Tanken er at teksten skal være spesiallaget for en mobil livsstil. Har du en halvtimes busstur foran deg, skal du i løpet av 15-20 sekunder kunne laste ned en lydfil til mobilen som forhåpentligvis gjør turen langt mer spennende.

Uten å mase for mye om at dette vitterlig ikke er kringkasting, ser jeg jo også at litcasting har lite til felles med ekte podcasting. Vi snakker om nyskreven norsk litteratur som lastes ned via mobilnettet, og kun av Telenor-kunder. Lydsalg via mobilnettet er en av disse ideene som i prinsippet er helt strålende, men som i praksis strander på prisnivået. Telenors tidligere satsinger av dette slaget har sunket sporløst i havet, og det er dessverre vanskelig å se for seg noen annen utgang i dette tilfellet, når kundene må betale 25 kroner for en nedlastet novelle og 150 for en roman.