Den svært aktuelle deigtilsetningen sukat ble opprinnelig laget av skallet fra sukatsitronen eller cedraten, som har det latinske navnet Citrus Medica. Til forskjell fra vanlige sitroner er kjøttet i sukatsitronen tørt, og derfor har man siden middelalderen utnyttet det aromatiske, hvite skallet isteden.

Sukatsitronen kan veie opptil to kilo, og dyrkes rundt Middelhavet. Sukat lages ved å koke sitronskallet i sukkerlake, men samme metode brukes også til å lage sukatimitasjon av gresskar, så se opp for billige kopier. Citrus Medica-sukat i hel vekt selges nå hos uforlignelige Carl Heftye Frukt & Grønt i Kirkeristen på Karl Johan, så løp og kjøp alle dere som vil gi julekakene noe ekstra i år.

Jeg liker å se på meg selv som relativt eventyrlysten i matveien (noe skal jeg forklare magemålet med), selv om jeg i sin tid satte grensen ved frityrstekte mopane-larver i Zimabwe. På lørdag spiste Jorunn og jeg lunsj på en hyggelig vietnamesisk restaurant i en sidegate til Torggata. Spisekartet var rikholdig og snilt nok, men på oversikten over drikkevarer fant jeg noe som pirret min indre Andrew “Bizarre Foods” Zimmern. Jeg valgte å stå over kokosmelk med røde bønner i denne omgang, isteden falt blikket mitt på “Lon Gan fruktdrikk”.

Jeg hadde ingen anelse om hva dette var, og det sto ingen beskrivelse på menyen. Men det finnes få ting i verden jeg er svakere for enn tropefrukter, så etter noen minutter satte den hyggelige servitrisen et høyt glass på bordet foran meg. Utseendet var interessant nok: en brunoransje, tjuktflytende væske med isbiter i, toppet av et lag med noe som så ut som små, brune sylteløk. Smaken var like unik: en snodig blanding av søt litchi-frukt (også kjent som kjærlighetsfrukt, og vanlig på kinarestauranter) og te. Jorunn prøvde seg også, og påpekte at væsken også hadde et hint av noe røkt, nesten bacon-aktig.

Vi fullførte måltidet, og da servitrisen kom bort spurte jeg henne hva vi hadde drukket. Hun bekreftet at det dreide seg om en populær frukt, og at den også inneholdt “tørket fettrør, fra dyr.” Vi takket pent og forlot restauranten, men jeg var ikke kommet langt nedover gaten før jeg virkelig kjente det tørkede fettrøret - hva nå det måtte være. Munnen var plutselig fylt av en søtlig, kjøttaktig smak, og med hodet fullt av fantasier om tørket, røkt og pulverisert svinemage stormet jeg rett inn på nærmeste 7-Eleven og kjøpte en boks appelsinjuice for å rense vekk smaken.

Vel hjemme igjen var Google første stopp, men for en sjelden gangs skyld var det ikke mulig å finne et entydig svar som ga meg fred i sjelen. Søk på Lon Gan, eller for den saks skyld Long An, ga bare et rimelig alternativ, nemlig Longan-frukten (etter at Google hadde satt meg på sporet, fant jeg også en artikkel om longan i Store Norske, hvis søkefunksjon ikke er istand til å gjette på alternative stavemåter). Den er også kjent som drageøye, er i slekt med litchi og er populær i Øst-Asia. Og ikke minst:

For drying, the fruits are first heated to shrink the flesh and facilitate peeling of the rind. Then the seeds are removed and the flesh dried over a slow fire. The dried product is black, leathery and smoky in flavor and is mainly used to prepare an infusion drunk for refreshment.

Svart, læraktig og røyksmak med et preg av te: det var nok kokt, tørket longan jeg drakk. Men så var det fettrøret da. Hvor kommer det inn i bildet? Vi må nok tilbake og spørre litt nærmere, men i mellomtiden lar jeg spørsmålet stå åpent. Er det forresten noen andre som har hatt bisarre matopplevelser i det siste? (Nei, lutefisk, smalahove og fisk i varierende grader av forråtnelse teller ikke…

Restemat med en kardiologisk vri: fritert, hjemmelaget ostepølse rullet inn i bacon. Det fins bilder!

BBC har bilder fra Vest-Afrika, hvor menneskene slår tilbake mot de gigantiske gresshoppesvermer ved å sette dem på menyen.

Jeg har bodd i Oslo siden 1992, og kom meg ikke til Jacobs på Holtet før idag. Dumt av meg, for dette var et fantastisk sted. Jorunn blogger om Jacobs og en rekke andre kvalitetsbutikker i Oslo - essensiell lesning for alle som ønsker seg det lille ekstra i matveien til jul. Hos oss blir det Stangekalkun på julaften, til dømes. Mmmmm…

Denne bloggen handler lite om øl - ekstremt lite. Men som nylig hjemkommet fra en av verdens store ølnasjoner (1350 bryggerier, 5000 pluss varianter) kan jeg ikke annet enn sukke oppgitt over Dagblad-magasinets juleøltest forleden. At nordmenn blir ekstremt konservative i mat- og drikkeveien når det stunder til solvervsblot er en velkjent sak, så hvorfor man gidder å sette opp utenlandske juleølvarianter som verdens mest knockoutvennlige stråmenn er hinsides min forstand:

Erdinger Weissbräu, Tyskland, Bayern, 41050, kr 38,90 / 50 cl Lys brunt og uklart øl med søtlig duft og jordbæraktig sødme i smaken. Lett syrlig ettersmak. Har veldig lite til felles med norsk juleøl.

Du sier ikke det, Dagblings. Ulike land har ulike øltradisjoner, og i vårt lyspilsnerglade land er det ikke langt mellom folk som rynker på nesa av uklart utenlandsk hvitøl eller tyggbart svartøl. Blant sistnevnte er min absolutte favoritt det i Norge akk så utilgjengelige Köstritzer Schwarzbier, som også (uten sammenligning, naturligvis og forøvrig) var Goethes foretrukne øl. Det gir et hint om at Köstritzer, som så mange tyske bryggerier, er eldgammelt (1543). Likevel slås det ned i støvlene av klosteret Weihenstephan, hvor man har brygget øl siden 1040.

Dagens øl- og restauranttips: Weihenstephan Weissbier og Dunkel, som kan drikkes i den bayerske restauranten som ligger rett overfor S-bahn Hackescher Markt i det østlige Berlin. Passende tilbehør: svinesteik eller ovnsstekt and med brun saus og Knödel/Klöße. Tung og feit kost med en litt annen vri enn den norske, som kommer med surkål eller rødkål som garantert ikke ble varmet opp i en pose fra Nora. Etter middag kan man svi av en brøkdel av kaloriene man har inntatt ved å slentre bort til julemarkedet som for tiden holdes i Sophienstrasse.

Nei, man bør ikke fritere julekalkunen uten å lese disse tipsene først. Og kanskje man bør se denne filmen før man gjør det innendørs…

Fritert Coca-Cola. Ja, du leste riktig. Fritert.

Denne kombinasjonen av peanøttsmør og Fluff (jinglevarsel) er visstnok en Massachusetts-klassiker (kjennere av delstaten får korrigere meg her), og er i det siste blitt gjenstand for en debatt i delstatsparlamentet av det slaget man får når spørsmålet som debatteres i bunn og grunn er ganske fjollete. Et forslag om å fjerne kaloribomben fra delstatens skoler er blitt møtt med et motforslag om å gjøre Fluffernutter til “the official sandwich of the Commonwealth of Massachusetts.” Det får meg til å undres på om ikke også Norge burde ha sitt nasjonalsmørbrød. Min stemme går til grovbrød med makrell i tomat. Andre forslag?

VG har oppdaget det vi som bor på Tøyen har visst lenge: sesongen for pakistansk mango er i ferd med å bli litt av en begivenhet i vår del av Oslo. Fra den ene dagen til den andre blir alt fra frisører til kiosker også mangoforhandlere, og omsetningen er tydeligvis strålende. Ifølge VG importeres det 445 tonn mango fra Pakistan hvert år, og mye av den selges kassevis. Det blir litt i overkant hjemme hos oss, men det går fort en kilo når jeg er ute og handler…

Hva er det som gjør den pakistanske mangoen så spesiell? Først og fremst at den modnes på treet før den plukkes, i motsetning til den brasilianske som selges i vanlige dagligvarebutikker. I tillegg er den mindre av størrelse (såpass at det kan være vanskelig å lage et velformet mangopinnsvin), gulere og - dette er viktig - langt mindre trevlete enn annen mango. Alt i alt en bedre mangoopplevelse, og nok et argument for å ta turen til Grønland - en perle i Oslo på så mange måter.