(Via BoingBoing)

Ellen har tagget meg med bokmemet som svirrer rundt for tiden:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Boka som var nærmest meg da jeg leste utfordringen slo mobiltelefonen min (som er proppfull av bøker) med noen centimeter. Det er Nigella Bites, av uforlignelige Nigella Lawson. På side 123 finnes det faktisk ikke fem setninger, bare tre, så det blir å fortsette etter andre setning på side 124:

I’d heard, and read, about this culinary tradition from the deep South, but wasn’t expecting it, in all honesty, to be good. The truth is it’s magnificent, and makes converts of anyone who eats it. But, if you think about it, it’s not surprising that it should work: the sweet, spiky drink just infuses it with spirit of barbecue.

Hva er det kulinariske vidunderet Nigella skriver så pasjonert om? Skinke kokt i Coca-cola, selvsagt! Nei, det var ikke det vi spiste igår - dessverre, vil jeg si. Men etter den ufyselige flaggkranglingen her i byen i det siste syns vi det uansett var helt greit å kjøre veldig unorsk på dagen, så det ble risotto (laget av arborio-ris, naturligvis) med portobellosopp og asparges. En kald Alsace-vin var utmerket tilbehør.

Jorunn, Elisabeth, Hans Petter, Elin og Prinsesse Ragnhild er hermed tagget.

Konklusjonen er sikkert riktig, men illustrasjonsbildet til Østlandssendingens sak er så feil som det kan være. Aldri i livet om nordmenns favorittpizza er pizza margherita - en ostenedlesset papplate med tacosmak ville passet bedre. Og når vi først er inne i kultursmakslandskapet: naturligvis mener jeg at Ole Ivars aldri skulle ha sluppet inn i Operaen som annet enn publikum.

Med det ender dagens lille Bourdieu-leksjon.

I en kampanje for Sainsburys-kjeden lager Jamie Oliver familiemiddager for fem pund (tilsvarende femti norske), og får som vanlig kritikk. Kritikken går på valget av varer: han kunne ha laget enda billigere middager ved å velge ingredienser fra nederste hylle. Alt jeg kan si, er at en rekke av Jamies oppskrifter lar seg realisere for godt under en femtilapp i vårt eget kjære høykostland, og med gode ingredienser. Jeg laget en av dem igår, en nydelig pasta peperonata.

Hovedingrediensene er paprika og løk som langsomstekes i en halvtime, samt hvitløk, persille, parmesan og en skvett balsamicoeddik. Parmesanen er den dyreste ingrediensen, men likevel ble det mat nok til tre voksne (vi var sultne, OK?) for godt under førti kroner. To voksne og to barn er fullt mulig for under femtilappen, med andre ord. I tillegg var maten vegetarisk, som seg hør og bør for to som fremdeles er litt preget av India-turen.

Da jeg dro til India, var jeg temmelig spent på om det ville vise seg at maten jeg fikk servert der, var veldig forskjellig fra den jeg har fått i Europa. At jeg ville oppdage den ekte indiske maten, til forskjell fra den vestliggjorte. Men til min overraskelse ble jeg ikke veldig overrasket i New Delhi: jeg spiste på et bredt spekter av steder, og fant at velkjente retter som rogan josh, kylling tikka masala og liknende faktisk smakte noenlunde det samme.

De nye smaksopplevelsene kom fra to andre hold: maten i Kerala er ganske ulik den man får i nord, med kokosmelk og skalldyr til erstatning for smør, fløte og kjøtt, og en annen type ris. Og så er det vegetarmaten, da. Et sted mellom 30 og 40 % av alle indere spiser ikke kjøtt i det hele tatt, og enda en tredel av folket spiser det sjelden. Resultatet er at hele matkulturen er gjennomsyret av vegetarisk kokekunst. På alle menyer og på de fleste produkter (inklusive f.eks. medisiner) vil man se røde og grønne firkanter med prikker inni, der grønt indikerer et produkt fritt for animalsk innhold.

Jeg har vokst opp med vegetarianere i slekta og vennekretsen, og har derfor ingen motforestillinger mot plantebasert mat. Men jeg ble likevel overveldet av den enorme bredden og kvaliteten på maten man får i India. Der jeg ofte har opplevd norsk vegetarkost som pinglete etterlikninger av konvensjonell mat, står indisk vegetarkost helt på egne bein. Den eneste direkte etterlikningen vi fant, var de svært gode potet- og kikertburgerne vi spiste på McDonald’s ved Connaught Place ( besøket lar seg forsvare: McDonalds var det eneste stedet vi fant som serverte kaffe før 10 på lørdag formiddag i den forbløffende søvnige storbyen New Delhi).

Typiske ingredienser som gir fylde til vegetarretter er paneer eller indisk ost, spinat, potet og aubergine. Det er også vanlig å servere en skål med dal ved siden av, og noen av de beste måltidene vi spiste besto av små skåler med sauser, sammen med en eller to typer ris, naan-brød og pappadom. Dermed er det ikke sagt at det ikke går an å få nydelig kjøtt: i Old Delhi, rett ved den gigantiske moskeen Jama Mashid, ligger f.eks. den strålende kafeen Karim’s.

Her i gården skal vi uansett forsøke å gjenskape noen av vegetarrettene vi fikk i India. Jeg kunne ha sagt at vi gjør det fordi det er etisk og økologisk mer forsvarlig (hvilket det definitivt er), eller for den saks skyld sunnnere, men hovedårsaken er rett og slett fordi at maten er så god. Og nei, den behvøer ikke å være spesielt sterkt krydret i det hele tatt. Det er med sansen for sterkt krydder som med alt annet i India: det varierer veldig fra delstat til delstat.

Den svært aktuelle deigtilsetningen sukat ble opprinnelig laget av skallet fra sukatsitronen eller cedraten, som har det latinske navnet Citrus Medica. Til forskjell fra vanlige sitroner er kjøttet i sukatsitronen tørt, og derfor har man siden middelalderen utnyttet det aromatiske, hvite skallet isteden.

Sukatsitronen kan veie opptil to kilo, og dyrkes rundt Middelhavet. Sukat lages ved å koke sitronskallet i sukkerlake, men samme metode brukes også til å lage sukatimitasjon av gresskar, så se opp for billige kopier. Citrus Medica-sukat i hel vekt selges nå hos uforlignelige Carl Heftye Frukt & Grønt i Kirkeristen på Karl Johan, så løp og kjøp alle dere som vil gi julekakene noe ekstra i år.

Momofuku Ando, oppfinneren av prosessen bak instant-nudlene som har reddet økonomien til talløse studenter, fylt magen til mang en sulten pilot og gjort Mr. Lee til en rik mann, er gått bort i en alder av 96. Som en liten hyllest til mannen som sa “Peace will come to the world when the people have enough to eat” (nei, Mr. Lee var ikke verdens første nuddelfilosof), viser jeg denne japanske nuddelreklamen. Mildt surrealistisk, slik japansk reklame gjerne pleier å være, men også med høyst passende vemodig musikk.

dette. Ikke at jeg er verdens største kokakoliker, men en mildt politisk kontroversiell brus bør man jo ha nippet til. Artikkelen dreier seg om Qibla-Cola, men den mer kjente Mecca-Cola skal også være observert i Oslo. “Liberate your taste”…