Anders Brenna skriver entusiastisk om å lese på mobil, og jeg ønsker ham hjertelig velkommen i klubben. Helt siden jeg gikk til anskaffelse av min første PDA, en Psion 3 i 1994, har jeg regelmessig lest bøker på små skjermer. Den aller første var Edgar Rice Burroughs’ The Gods of Mars, en herlig tidstypisk science fiction-historie som blant annet inspirerte Carl Sagan. Denne og tusenvis av andre titler finnes tilrettelagt for mobiltelefoner på mnybks.net. Har du wifitelefon eller 3G betalt av jobben, er det mobiltilpassede nettstedet en utmerket kilde til lesestoff når man er på reise (jamfør filstørrelsene til høyre).

Anders er innom de fleste gode argumentene for å lese på mobil, og er så nær, så nær ved å nevne Eirik-ordet “dødtidsmedium”. En svært nyttig (og for meg uunnværlig) funksjon han ikke nevner, er autoscroll. Kort sagt innebærer det at ebokleseprogrammet lar teksten rulle over skjermen i et tempo som passer deg. Med tanke på at en vanlig roman fort blir på noen tusen sider i mobilformat, sparer det både tommel og mobiltastatur. Om mobilen har et stativ eller underlag den kan lenes opp mot, kan man faktisk lese en bok uten å ta i mobilen i det hele tatt.

Siden teksten ruller jevnt og trutt over skjermen, nytter det ikke å hoppe over setninger eller avsnitt (bare innrøm det, du gjør det du også). Dermed oppdager du svært fort om en bok virkelig er engasjerende eller ikke. Er den det, vil tekstrullingen hjelpe deg til å komme inn i en god leserytme. Hittil har jeg bare oppdaget to ulemper med funksjonen. Hvis jeg sovner fra boka, står den gjerne på siste side når jeg våkner. Og når jeg stopper tekstrullingen, får jeg en kortvarig og ubehagelig opplevelse av at teksten ruller motsatt vei.

Espen kommenterer også saken, og lurer på om han skal konvertere bloggen sin til Mobipocket-format for å bli leselig på T-banen. Det er heldigvis ikke nødvendig. Bloglines har et utmerket mobilgrensesnitt på m.bloglines.com, og alt man trenger å gjøre for å få f.eks. Tversover i mobilvennlig fulltekst er å krysse av for “Complete Entries” i “Display Preferences” under “Edit Subscription”. Det eneste som mangler for å gjøre den opplevelsen komplett, er autoscrollfunksjonalitet i nettleseren. Hører dere, Opera-folk?

Encyclopaedia Britannica gir bort gratisabonnementer til bloggere og andre nettpublisister som peker direkte til deres artikler. Når man benytter seg av dette tilbudet, vil også besøkende som klikker på pekerne få tilgang til hele artikler i det som ellers er et lukket betalingsleksikon. Britannica har så smått begynt å leke seg med Twitter og webwidgets også, og viser dermed en for forlagsbransjen usedvanlig vilje til å følge med i tiden.

Store Norske leksikon, som etter det jeg er blitt fortalt skulle ha hatt en større oppdgradering i fjor høst, bør utvilsomt ta en titt på dette konseptet. I bytte mot noen hundre gratis lisenser kan leksikonet få betydelig godvilje og eksponering, redusere Wikipedias dominans og kanskje til og med skaffe seg et forhold til webkyndige folk som kan komme med gode tips til forbedringer.

Og når vi først er der: øverst på min ønskeliste for SNL, og forlengst foreslått for Petter Henriksen, er en klar angivelse av forfatter(e) av artikkel, og revisjonshistorikk. Med andre ord: når ble artiklene redigert, og hvem som redigerte dem. Hvis man i tillegg oppga at artikler ble redigert som følge av tilbakemeldinger fra brukere, ville man ha skapt et ekstra incentiv til å bidra…

Tja, si det. I anledning Verdens Bokdag har Aftenposten brukt mye spalteplass på å fortelle oss hvor mye mer det leses nå til dags, ikke minst blant ungdom. Jeg venter ikke at kulturkonservative og  bokbransjelojale Aftenposten stiller spørsmålstegn ved en spørreundersøkelse bestilt av bokprodusentene, men når det er så enkelt som å surfe til Norsk mediebarometer 2007 er det litt synd at man ikke har tatt seg bryderiet. Der er tallene for boklesing nemlig langt mindre dramatiske:

23 prosent leste bøker på fritiden en gjennomsnittsdag i 2007, mot 24 prosent året
før. I gjennomsnitt brukte vi 13 minutter på boklesing per dag, eller 58 minutter
blant dem som leste bøker i løpet av en dag. Andelen boklesere sank noe i første
halvdel av 1990-tallet, men har siden økt. 2007-tallene er omtrent på nivå med det
som har vært gjeldende de siste åra.

23-prosenttallet gjelder også gruppen unge mennesker som Synovate-undersøkelsen som Aftenposten omtaler har fokusert på, men der er lesetallene 33 %. Selv om det skulle være slik at “lesingen blant unge menn i aldersgruppen 15- 29 år [har] hoppet så kraftig opp at hele fallet fra 2005 allerede er kompensert” er det kanskje litt tidlig å snakke om “nytradisjonalisme” blant ungdom. Og et eller annet sted i redaksjonen burde noen ha stusset over dette utsagnet:

Interessant nok er nedlasting av film, lesing av blogger på nett og skriving av innlegg i nettets diskusjonsfora på kraftig retur, samtidig som boklesingen øker.

Dette kunne jo ha vært et saftig spark til den nye arvefienden (TV var som kjent den gamle), men her er det på sin plass å minne om Iskwevs posting om samvariasjon og årsak igjen: om det skulle være slik at et tall vokser og et annet faller, er det ikke gitt at det er en årsakssammenheng. Og nok engang kan det stilles spørsmålstegn ved grunnpåstanden: ifølge Norsk mediebarometer ser vi en fortsatt klar økning i nettbruken, i aldersgruppen ungdom/unge voksne er den nå mer enn tre ganger større enn frivillig boklesing.Det er forøvrig en vekst som har kommet uten fem flate øre i offentlige stimuleringstiltak, og tross årelang motstand fra skolevesenet og voksenverdenen.

Rett nok er “nedlasting av film” og “skriving av innlegg i nettets diskusjonsfora” ullent inntil det meningsløse (man får håpe at dette ikke avspeiler originalspørsmålene), men noen kilder til alternative tall finnes jo, som torrenttrafikk (som internasjonalt har økt med 25 % det siste halvåret) og deltakelse på nettsteder av typen Nettby osv. Når vi vet hvor stort misforholdet kan være mellom det folk sier de gjør, og det de faktisk gjør, burde det være påkrevet.

Helt sant. Midt i blinken for Idrett og lesing, dette - Trond Giske kan regne med et delegasjonsbesøk snart…

Som altså ikke er en forkortelse av litteratur og podcast, men ifølge Aftenpostens sak om forlaget Grieg Lyd:

…en forkorting av litteratur og broadcast. En litcast koster 25 kroner og varer i 10-20 minutter. Tanken er at teksten skal være spesiallaget for en mobil livsstil. Har du en halvtimes busstur foran deg, skal du i løpet av 15-20 sekunder kunne laste ned en lydfil til mobilen som forhåpentligvis gjør turen langt mer spennende.

Uten å mase for mye om at dette vitterlig ikke er kringkasting, ser jeg jo også at litcasting har lite til felles med ekte podcasting. Vi snakker om nyskreven norsk litteratur som lastes ned via mobilnettet, og kun av Telenor-kunder. Lydsalg via mobilnettet er en av disse ideene som i prinsippet er helt strålende, men som i praksis strander på prisnivået. Telenors tidligere satsinger av dette slaget har sunket sporløst i havet, og det er dessverre vanskelig å se for seg noen annen utgang i dette tilfellet, når kundene må betale 25 kroner for en nedlastet novelle og 150 for en roman.

Technology Review skriver om Google Knol, prosjektet som er blitt beskrevet som en utfordrer til Wikipedia. Knol er ulikt Wikipedia (og de fleste leksika, faktisk) i det at forfatteren skal synliggjøres, med bilder og kort informasjon ved siden av artiklene. Hver artikkel skal bare ha én forfatter, og vedkommende kan velge å ha annonser på en artikkel for å få sin andel av reklameinntektene fra Google.

For meg er det disse to elementene som er mest positive ved Knol. Publisering under fullt navn gjør det mulig for en forfatter å bygge seg opp en god Googlerank og en portefølje på nettet, mens brukeren får sjansen til å finne ut om forfatteren vet hva hun snakker om. Sammen med muligheten for annonseinntekter og bevaring av alle rettigheter, kan modellen komme til å lokke nye skribenter til å prøve seg på nettet.

Skal man tro web 2.0-hateren Andrew Keen, er Knol intet mindre enn et gjennombrudd for en tradisjonell modell på nettet. Men så enkelt er det ikke. På sikt skal det bli fritt fram for enhver å skrive artikler, hvilket innebærer at man kan få flere artikler om samme emne, sannsynligvis av varierende faglig kvalitet. Det er meningen at brukerne skal kunne rangere og kommentere artikler, noe som i sin tur betyr at særinteresser kan påvirke rangeringen av omstridte emner. Man slipper med andre ord ikke unna hordene av amatør-barbarer.

I en bloggposting om Knol skriver Udi Manber fra Google at kvalitetsproblemet kan løses med rangering i søk: “We are quite experienced with ranking web pages, and we feel confident that we will be up to the challenge.” Jeg tviler forsåvidt ikke på at Google vil være istand til å rangere faglig solide artikler høyt - og under alle omstendigheter høyere enn motstykket fra Wikipedia.

Men Googlerank er ingen erstatning for redaksjonelt arbeide, som Google heller ikke kommer til å tilby. Den faglige og språklige kvaliteten i en Knol-artikkel er i sin helhet overlatt til forfatteren, og det er et større avvik fra konvensjonell kunnskapsproduksjon enn Wikipedia-modellen. I sin nåværende form framstår Knol mer enn noe annet som en spesialisert bloggplattform, og bare tiden (og inntektene) vil vise om det er interessant nok til å bli en verdig (og høyst nødvendig) utfordrer til Wikipedia og Britannica.

Dagens Aftenposten har en interessant sak om et prøveprosjekt der leseplater blir delt ut til skoleelever i videregårende som erstatning for papirbøker, med den følge at Vestfold fylkeskommune (som finansierer bøkene) kan spare store summer årlig. Prisen på leseplaten (som av sammenhengen ser ut til å være en iRex iLiad) er 5000 kroner, men dette blir mer enn kompensert for ved at man kutter antall produksjons- og distribusjonsledd fra fem til to. Elittera, som selger leseplatene i Norge, mener at innsparingen blir på 5-10 millioner i året, uten at forlag og forfattere taper penger.

På forlagssiden er samarbeidspartneren Gyldendal Undervisning (GU), og det er ingen tilfeldighet. Selv om Gyldendal er medlem av Forleggerforeningen, og dermed må antas å støtte det håpløst dårlige dokumentet som ble sendt våre folkevalgte nylig, satses det friskt og digitalt i undervisningsseksjonen. GU er en av leverandørene til NDLA, tilbyr et bredt spekter av e-læremidler, og har endatil et prosjekt på trappene der elevene skal bidra med innhold. GU-direktør Paul Hedlund (som er bokdigitaliseringens grå eminense i Norge) oppsummerer hovedutfordringen slik:

Foreløpig er vi spent på hvordan elevene og lærerne reagerer. Kaster elever og lærere bøkene i femte veggen etter et år, eller omfavner de dem og sier de ekstra mulighetene er en berikelse? Det vet vi ikke, men dette er et interessant eksperiment. Vi oppfatter dagens leseplater som en slags test av førstegenerasjons betaversjon, og regner med at kommende modeller kommer til å bli bedre.

Prismessig konkurrerer leseplatene direkte med bærbare datamaskiner, som i undervisningssammenheng er en langt mer fleksibel plattform, og åpenbart mer attraktiv for elevene i sin alminnelighet. Det siste noen kan ønske seg, er en situasjon hvor lærerne, forlaget og forfatterne synes løsningen er strålende fordi den viderefører læreboka slik de kjenner den, mens elevene føler de blir sittende igjen med mindreverdig teknologi.

En liten påminnelse om at det fremdeles finnes tekstmedier som nesten er helt frie for forsofne detektiver og grisebønder, og som ikke trenger italienske vinstativ som lokkemiddel (klikk for full størrelse)…

Kritikken mot den mye omtalte leserapporten “To Read or Not to Read”, som konkluderer med at amerikanere flest leser mindre enn før, er nå begynt å komme for fullt. Hovedproblemet med denne - og for den saks skyld de fleste andre lesestudier jeg har sett - er definisjonen av hva lesing er, eller lesemodellen om man vil. Professor Matthew Kirschenbaum sier det slik i artikkelen How Reading Is Being Reimagined:

But clearly the report comes to us at a moment when reading and conversations about reading are in a state of flux. It’s worth taking a moment to account for this broader context. High-profile projects like Google’s and new devices like Kindle suggest what I call the remaking of reading, meaning that reading is being both reimagined and re-engineered, made over creatively as well as technologically.

Kirschenbaum peker på at lesing historisk sett aldri har vært sett på som én aktivitet. Forfattere, forleggere og bibliotekarer er veldig glade i å vektlegge kosestunden med romanen i godstolen, men lærebøker, håndbøker og oppslagsverk er eksempler på verkstyper som leses på en ganske annen måte. Lesingens form kan også være situasjonsbetinget: småbarnsforelderen er i en annen situasjon enn pensjonisten, for å si det slik.

Ser man lesingen i et slikt lys, blir lesemønstrene man finner på nettet ikke fullt så fremmedartede. Fragmentert lesing, hopping mellom ulike titler og miksing og matching av ulike genre er noe lesere alltid har syslet med, det er bare aldri blitt anerkjent på samme vis som den konsentrerte lesingen av den lange romanteksten.

(Via Jill, takket være tips fra Jorunn)

Olav Anders Øvrebø har et ytterst fornuftig innlegg i Dagbladets pågående debatt om opphavsrett og forretningsmodeller i framtiden: Brukerne har også et ansvar. I en debatt som er preget av absoluttisme på begge sider, er gjør det godt å se at vi er flere som forsøker å stake ut en middelvei gjennom et komplekst landskap. Øvrebøs syn er i stor grad mitt eget: vi er inne i en tid av kulturelt mangfold og overflod uten historisk sidestykke, og vi ser at gamle forretningsmodeller knaker i sammenføyningene. Det betyr ikke at vi skal kaste eksisterende lover og modeller overbord, men at vi må akseptere framveksten av nye modeller.

Creative Commons, som Øvrebø bruker mye tid på, er et glimrende eksempel på dristig nytenkning. Lisensmodellen er ikke tenkt som en erstatning for konvensjonell opphavsrett, men som et supplement. Det har aldri vært tanken at skapere skal tvinges til å bruke frie lisenser, bare at de skal ha muligheten til å velge det selv, i situasjoner der det vil være hensiktsmessig. En slik situasjon kan oppstå hvis et verk er gått i glemmeboken (det skjer med de fleste verk etterhvert, selv om unge skapere ikke liker å tenke på det), og skaperen kommer til at det er bedre at noen der ute, en eller annen gang, tar verket i bruk i fri og gratis form, enn at det ligger passordbeskyttet og aldri blir brukt i det hele tatt.

Øvrebø har rett i at brukerne har et ansvar, men det har også produsentene. Om mine mange år som faglig/politisk aktiv i en norsk forfatterforening lærte meg noe, så var det dette: gjennomsnittsforfatteren vet ikke overvettes mye mer om opphavsrett enn gjennomsnittleseren. Slike ting er tradisjonelt blitt overlatt til forlaget, hvilket er grunnen til at norske forfatterforeninger med tid og stunder har knyttet til seg skarpskodde jurister. De trengs, når det vitterlig finnes forfattere som tror at copyrightsymbolet i den trykte boka innebærer at forlaget har overtatt alle rettigheter til verket, for all framtid.