…er utvilsomt (og svært lite overraskende) Den norske Forfatterforening, som har vært ute og sammenlignet sin kamp for høyere pocketbokhonorarer med rettferdig handel, og får så hatten passer av hjelpeorganisasjonene. Det er forståelig, når forfatterforeningen argumenterer som sitt medlem Vigdis Hjort:

Vi har noe som heter fair trade hvor folk er villig til å betale litt mer for kaffen for at bøndene i u-landene skal være sikret gode nok inntekter. Det er på en måte noe av det samme vi har lyst til å si til leserne våre; at hvis vi skal overleve som forfattere må dere stille dere på vår side i kampene mot de rike forleggerne.

Jeg er vanligvis ikke en til å bruke skattelistene, men altså: et kjapt viser at Hjorth ifjor tjente 334 000, og hadde en formue på nesten 500 000. Hjorth er bosatt på Nesøya i Asker, et av Norges mest velstående områder. Fairtrade-systemet handler om å sørge for en marginalt bedre inntekt til den milliarden verdensborgere som lever på en dollar eller mindre per dag. Folk som med andre ord har en knapp tohundredel av Hjorths inntekt, som ikke har noen formue å snakke om, og som ikke i sine villeste fantasier kan forestille seg de mange støtteordningene norske forfattere nyter godt av.

Så ja, man kan godt kalle det utilbørlig snylteri på et etablert begrep. Men først og fremst er bruken av ordet “overlevelse” i denne konteksten et eksempel på hvor totalt navlebeskuende og frikoblet fra den ytre virkeligheten norske forfattere kan være. For ikke å si uvitende om fenomenet begrepsuthuling. Hjorths svar på kritikken (i NRK-intervjuet over) er forøvrig en retorisk perle, til påminnelse om hvorfor skjønnlitterære forfattere ikke spiller noen rolle i den generelle samfunnsdebatten, slik de gjorde før.

Redaktør Odd Letnes i tidsskriftet Bok og Bibliotek har et voldsomt angrep på Tord Høivik, AKA Plinius, for en bloggposting han skrev om digitalisering av statsstøttede kulturtidsskrifter. Argumentene er velkjente for de av oss som har brydd oss om innholdsproduksjon på nettet det siste tiåret, og Plinius har et godt tilsvar. Jeg forsøkte å også å legge inn et svar på BoB-sidene, men av ukjente årsaker ble innlegget kuttet midtveis. Derfor blogges det her:

Jøje meg. Dette var et sant sammensurium av argumenter og resonnementer, og det er vanskelig å se hvor man skal begynne. Men altså: det er intet ved forslaget om digital tilgjengeliggjøring av kulturtidsskrifter som er i strid med gjeldende åndsverklovgivning. Ingen har vel sagt det like ut, men det ligger i kortene at en digital modell også må medføre et økt honorar til bidragsyterne, for eksempel etter satsene som brukes i nettavisene.

Betaleren for digitaliseringen vil være være de samme som idag, dvs eierne og staten i samarbeid. Forlagene er foreløpig mer fremmede for å legge ut stoff enn avisene, men du skal ikke lenger enn til lærebokavdelingene for å finne folk som innser at forlag må endre seg (f.eks. i retning av å bli tjenesteleverandører) når prisen på innhold presses nedover av nettet.

Sammenlikningen av kulturprodukter med fysiske produkter er uholdbar, og det forundrer meg at en redaktør for et kulturtidsskrift gir seg ut på den galeien. Et kjerneargument for de mange statlige støtteordningene - og årsaken til at kulturprodukter er unntatt fra mange av konkurransebestemmelsene i Romatraktaten - er jo nettopp at tannpasta ikke er samtidsmusikk.

Melk og brød er nødvendighetsprodukter med utgangspunkt i en begrenset ressurs, kultur er det stikk motsatte. Det ser ikke ut til å være noen grense for hvor mye kultur menneskeheten er istand til å skape og distribuere, og det aller meste av den vil aldri være nødvendig for de fleste av oss. I en helt annen grad enn for noe fysisk produkt er kulturmarkedet derfor kjøpers, og digitaliseringen forsterker bare teknologiske og sosiologiske prosesser som har pågått gjennom tiår.

Hvilket bringer oss tilbake til kulturtidsskriftene: vi må alle ha vårt daglige brød, men opplagstallene til tidsskriftene avslører at bare en bitte liten del av det norske folk ser på dem som en nødvendighet. Det finnes intet altomfattende “vi” som villig til å betale for “Marg” eller “Vagant”, og det er nettopp derfor vi har produksjonsstøtte i form av f.eks. innkjøpsordninger.

Og bare så det er klart: ordninger bør vi fortsatt ha. Men jeg mener det både er betimelig og nødvendig å drøfte måten pengene brukes på, all den tid så mange av dem som finansierer ordningene over skatteseddelen åpenbart ikke nås av de samme ordningene. Brukstallene for internett er langt høyere enn besøkstallene for bibliotek, og i det perspektivet er det ikke urimelig å prøve ut digitalisering. Og hvem vet - kanskje kunne tidsskriftene til og med lære litt av erfaringen? Avisene har jo holdt på med dette i over et tiår allerede…

Aftenposten melder at det anerkjente tyske leksikonet Brockhaus skal gjøres tilgjengelig gratis på nettet, og fra nå av finansiere sin virksomhet via annonser. Aftenposten hadde ikke vært Aftenposten om ikke journalisten hadde hatt en reaksjonær vinkling: Brockhaus “gir opp” for nettvederstyggeligheten, og istedenfor å finne f.eks. en mediekommentator med peiling på det tyske nett- og bokmarkedet har man greid å spa opp en antikvar som - *trommevirvler* - ikke liker nettet, men som gjerne selger naziutgaven av Brockhaus.

Avisa har også snakket med Petter Henriksen i Store Norske Leksikon, som er befriende åpen om tilstanden der i gården. Joda, man har solgt 10 000 ex av den siste papirutgaven, men regnestykket ville aldri gått opp uten nødhjelp fra Fritt Ord. Hvis man regner med salg til biblioteker og andre institusjoner, ser vi raskt at antall privatpersoner som har gått ut og kjøpt siste Store Norske, neppe overstiger antall privatpersoner som betaler for abonnement på snl.no - dvs 7000. Store Norskes hovedinntekt kommer fra flerbrukeravtaler, men det er all grunn til å spørre seg om det ikke nå er på tide å gå for en forretningsmodell som gjør det mulig å fjerne passordbeskyttelsen.

Forleden kveld hørte jeg uttrykket “Morning in America” brukt i et TV-program. Det er ikke veldig kjent for oss som ser USA utenfra, men jeg hadde vært borti det ofte nok til å ville finne ut hva det betydde. Wikipedia hadde som vanlig et godt svar: begrepet henviser til en legendarisk TV-annonse fra presidentvalgkampen i 1984 (da norske medier typisk nok var svært opptatt av at Ronald Reagans motkandidat hadde røtter på Vestlandet). Wikipedia kunne ikke vise meg annonsen, men det kunne selvsagt YouTube. Nedenfor sees førstetreffet fra søket på “morning in america”.

Det er mye man kunne si om filmen over - den forteller allverden om hvorfor Reagan vant en historisk seier i -84, og tyder på at reklamen har mistet litt subtilitet på veien (et enda bedre eksempel på dette er “The Bear” fra samme valgkamp) - men først og fremst sier den noe viktig om hvordan kunnskap formidles i vår tid. Populærkulturelle referanser som “morning in America” har aldri blitt ansett som særlig viktige i konvensjonell kunnskapsformidling: Store norske leksikon har intet om begrepet, og Britannica nevner det bare såvidt i en artikkel om Reagans presidentperiode.

Som David Weinberger har påpekt, gir Wikipedia et langt mer presist bilde enn Britannica av hvem vi er som kunnskaps- og kulturvesener, blant annet fordi førstnevnte har en langt videre definisjon av hvem som former kunnskap og kultur. Britannica har poeten Carl Sandburg som førstetreff på “morning in america”, men nevner ikke reklamemannen Hal Riney, som sto bak Reagan-filmene. I Britannicas univers er diktere viktigere premissleverandører enn reklamefolk. Fotfolket bak Wikipedia vet bedre.

Ditto YouTube. Som musikkjournalist Geir Rakvaag i Dagsavisen påpekte i en artikkel ifjor, er Youtube blitt verdens største kulturhistoriske filmarkiv. Du finner naturligvis ikke bare gamle amerikanske valgkampfilmer og japanske gameshow, men også den norske pop- og rockhistorien. Her kan du se unike klipp av band som Kjøtt, Jokke og Valentinerne og Wannskrækk (for å nevne noen eksempler som til de grader daterer meg). Alt sammen lagt ut av brukerne, og så å si alt sammen ulovlig.

Ja, for å laste opp “Morning in America” eller videoklipp av “Kjøtt” uten å spørre opphavsmannen, er i strid med opphavsretten. Samtidig er det åpenbart at denne formen for tyvlån ikke har samme virkning som de vanligste utslagene av ulovlig fildeling. Mye av stoffet er så gammelt at det neppe ville ha generert inntekter for opphavsmannen uansett, mens formidlingsverdien er høy. Om ungdommen virkelig er så historieløs som mange vil ha det til, er et arkiv som YouTube en svært fornuftig løsning - også for skolen. Vil du se Vidkun Quisling i Målselv i 1943 eller Mathias Rust lande på den Røde plass? YouTube har klipp av begge begivenheter.

Mens det finnes en rekke kommersielle alternativer til fildelingsnettverk, finnes det intet som tilsvarer YouTube-arkivet i bredde og dybde. Det er heller ikke lett å se for seg hvordan dette skulle gjøres på konvensjonelt vis, det vil si av et privat selskap eller en offentlig institusjon. Warner eller Sony har ingen kommersiell interesse av å dokumentere alt fra forlengst glemte norske bomberomband til Indias uavhengighet i 1947, og de store bibliotekene har verken ressursene eller bred nok kompetanse. Brukerskapt innhold er ikke bare et supplement til annet innhold, men er i ferd med å skape egne, uerstattelige tilbud.

Det er spørsmålet som stilles i Medialoper. Kortsvar: Ja. Litt lengre svar: Jeg har nettopp lest et bestillingsverk fra Forleggerforeningen som bekrefter at norske forlag til punkt og prikke følger platebransjens suksessoppskrift på å stoppe teknologiske utfordrere (i dette tilfellet NDLA). Frykt, usikkerhet og tvil for alle penga, opp til og inklusive trusler om produksjonsstans om ikke politikerne lystrer. Mer om det senere. (Takk til Pål for tipset).

Kritikken mot den mye omtalte leserapporten “To Read or Not to Read”, som konkluderer med at amerikanere flest leser mindre enn før, er nå begynt å komme for fullt. Hovedproblemet med denne - og for den saks skyld de fleste andre lesestudier jeg har sett - er definisjonen av hva lesing er, eller lesemodellen om man vil. Professor Matthew Kirschenbaum sier det slik i artikkelen How Reading Is Being Reimagined:

But clearly the report comes to us at a moment when reading and conversations about reading are in a state of flux. It’s worth taking a moment to account for this broader context. High-profile projects like Google’s and new devices like Kindle suggest what I call the remaking of reading, meaning that reading is being both reimagined and re-engineered, made over creatively as well as technologically.

Kirschenbaum peker på at lesing historisk sett aldri har vært sett på som én aktivitet. Forfattere, forleggere og bibliotekarer er veldig glade i å vektlegge kosestunden med romanen i godstolen, men lærebøker, håndbøker og oppslagsverk er eksempler på verkstyper som leses på en ganske annen måte. Lesingens form kan også være situasjonsbetinget: småbarnsforelderen er i en annen situasjon enn pensjonisten, for å si det slik.

Ser man lesingen i et slikt lys, blir lesemønstrene man finner på nettet ikke fullt så fremmedartede. Fragmentert lesing, hopping mellom ulike titler og miksing og matching av ulike genre er noe lesere alltid har syslet med, det er bare aldri blitt anerkjent på samme vis som den konsentrerte lesingen av den lange romanteksten.

(Via Jill, takket være tips fra Jorunn)

Olav Anders Øvrebø har et ytterst fornuftig innlegg i Dagbladets pågående debatt om opphavsrett og forretningsmodeller i framtiden: Brukerne har også et ansvar. I en debatt som er preget av absoluttisme på begge sider, er gjør det godt å se at vi er flere som forsøker å stake ut en middelvei gjennom et komplekst landskap. Øvrebøs syn er i stor grad mitt eget: vi er inne i en tid av kulturelt mangfold og overflod uten historisk sidestykke, og vi ser at gamle forretningsmodeller knaker i sammenføyningene. Det betyr ikke at vi skal kaste eksisterende lover og modeller overbord, men at vi må akseptere framveksten av nye modeller.

Creative Commons, som Øvrebø bruker mye tid på, er et glimrende eksempel på dristig nytenkning. Lisensmodellen er ikke tenkt som en erstatning for konvensjonell opphavsrett, men som et supplement. Det har aldri vært tanken at skapere skal tvinges til å bruke frie lisenser, bare at de skal ha muligheten til å velge det selv, i situasjoner der det vil være hensiktsmessig. En slik situasjon kan oppstå hvis et verk er gått i glemmeboken (det skjer med de fleste verk etterhvert, selv om unge skapere ikke liker å tenke på det), og skaperen kommer til at det er bedre at noen der ute, en eller annen gang, tar verket i bruk i fri og gratis form, enn at det ligger passordbeskyttet og aldri blir brukt i det hele tatt.

Øvrebø har rett i at brukerne har et ansvar, men det har også produsentene. Om mine mange år som faglig/politisk aktiv i en norsk forfatterforening lærte meg noe, så var det dette: gjennomsnittsforfatteren vet ikke overvettes mye mer om opphavsrett enn gjennomsnittleseren. Slike ting er tradisjonelt blitt overlatt til forlaget, hvilket er grunnen til at norske forfatterforeninger med tid og stunder har knyttet til seg skarpskodde jurister. De trengs, når det vitterlig finnes forfattere som tror at copyrightsymbolet i den trykte boka innebærer at forlaget har overtatt alle rettigheter til verket, for all framtid.

Aftenposten melder melder at siste utgave av den internasjonale leseferdighetsstudien PIRLS (studien finnes her, i PDF-format) er dårlig nytt for Norge: siden 2001 er ikke leseferdighetene eller holdningene til lesing endret blant norske fjerdeklassinger, vi ligger fremdeles langt etter naboland som Danmark og Sverige og bare såvidt foran Romania og Georgia. Nå er det forlengst konstatert at det ikke finnes noen “Harry Potter-effekt” blant unge lesere, men resultatet bør likevel være til ettertanke og ikke så rent liten fortvilelse for de mange som jobber med barn og litteratur i Norge.

Her i landet stoler vi jo ikke på at underholdende mursteiner alene skal skape interesse for lesing. Vi har et vidtfavnende apparat for lesestimulering, fra statsfinansierte tiltak som Foreningen Les, den Kulturelle skolesekken og Norsk forfattersentrum, til tusenvis av entusiastiske lærere, bibliotekarer og assorterte kulturarbeidere på lokalt plan. Det offentlige har siden forrige PIRLS-undersøkelse i 2001 brukt flere hundre millioner kroner på å lokke unger til å lese med lesekonkurranser, gratisbøker og forfatterbesøk, og forlagene og forfatterne har stilt opp ved å produsere spennende og morsomme bøker til en rimelig penge. Paradigmet om at det viktigste ikke er hva man leser, men at man leser, er blitt dominerende.

Og det målbare resultatet av alt dette arbeidet? Ingenting, tydeligvis. I noen statsstøttede bransjer ville dette bli sett på som et legitimitetsproblem (de store bevilningene til litteraturen motiveres blant annet med behovet for lesetrening), og ført til en gjennomtenkning av strategien. Så kommer ikke til å skje i dette tilfellet. Bokbransjen er altfor opptatt av å klappe seg selv på ryggen, jamfør dette intervjuet med Gyldendal-direktør Geir Mork. Eller denne uttalelsen fra Dana Gioia fra USAs National Endowments for the Arts, som respons på nok en studie (”To Read or Not to Read”, PDF) som viser kraftig nedgang i lesingen blant unge amerikanere:

De som leser litteratur, trener mer, de besøker flere kunstgallerier, de holder seg i større grad oppdatert om hva som skjer, og det er større sannsynlighet for at de stemmer ved presidentvalg. [...] Det burde avlive myten om at lesing er en passiv aktivitet. Folk som ikke leser, som i stedet ser på TV, surfer på Internett eller spiller videospill, ser ut til å være veldig mye mer passive.

I tillegg er vi boklesere mye snillere mot hundevalper, og vi hjelper gamle damer over gata. Kan du fatte og begripe hvorfor det store flertallet ikke ønsker å være som oss?

Slik har det alltid vært, og slik er det fremdeles: den amerikanske platebransjeorganisasjonen RIAA har rettet oppmerksomheten mot amerikanske universiteter, men unngår behendig å true studenter ved Harvard.

Aftenposten melder at nettbokhandelen Bokkilden ønsker å gi kunder som kjøper fullprisutgaver av papirbøker, lydbøker i mp3-format med på kjøpet. Tanken er at du umiddelbart etter å ha betalt for papirboka med kredittkortet, får tilgang til en digital lydversjon du kan lytte til mens du venter på at p-boka ankommer i posten. Så kan du ganske enkelt fortsette å lese på papir der lydboka slapp - en prosess som kanskje kan kalles “hybridlesing”. Du finner ingen varmere tilhenger av innovasjon i bokbransjen enn undertegnede, men jeg ser likevel endel skjær i sjøen her.

For det første nekter jeg å tro at forfatterne vil gå med på at eksemplarbegrepet utvannes. Direktør Elisabeth Sellevolds uttalelse om at “men vi ser det som at du har kjøpt én bok, du får den bare i to formater” er i tråd med det mange brukere føler, men forfatterne kan med loven i hånd sette en stopper for det. Med andre ord: Bokkilden må betale ekstra, om dette skal bli noe av. Dernest stusser jeg over den teknologiske løsningen. Det kan se ut som om man både skal kunne laste ned til datamaskin og mobil. Men det sies ingenting om hvem som skal betale nedlastingskostnadene over mobilnettet, som kan balle på seg når vi snakker om lydfiler (et problem Amazon har løst på en elegant måte).

Men uansett skal Bokkilden ha ære for at de tar et initiativ som klart og tydelig signaliserer at norske nedlastbare lydbøker i bunn og grunn ikke er så dyre å produsere. Det vil gjøre det vanskelig å forsvare en salgspris som ikke bare ligger over papirboka, men faktisk over prisen på den ekvivalente CD-utgaven. Sistnevnte peker går til netthandelen til produktet Digibok. Ikke hørt om det, sier du? Ifølge Aftenposten er den dedikerte lydbokspilleren allerede en stor suksess, og det er bestilt 83 000 enheter til julesalget. Du vil finne Digibok i din nærmeste Coop, ICA eller Rema. Med hele 31 titler til salgs og et slagord som dette kan det umulig slå feil:

Hvem ville ikke ønske seg en Digibok i gave?