Category Archives: Blogging

Ti år som blogger

Idag er det ti år siden jeg skrev mitt aller første innlegg i denne bloggen. Utgangspunktet for bloggen var en omvendelsesprosess jeg gjennomgikk høsten 2002, litt sånn Paulus på veien til Damaskus. Våren 2002 skrev jeg et frådende innlegg på bloggen som genre for nettstedet “Kulturnett”. Jeg kalte det “Signal til støy“,og benyttet anledningen til å blant annet dundre løs med følgende kraftsalve:

Eklektiske og navlebeskuende er de uvegerlig, noe Dave Wieners blogg er et godt eksempel på. Man skulle tro mannen bak DaveNet, et nyhetsbrev om teknologi som bl.a. har Bill Gates på listen over abonnenter, hadde noe spesielt å melde. Men på en tilfeldig valgt dag (5. mars 2002 – bare rolig, du finner det i arkivet!) besto Daves blogg av små betraktninger om programmeringsteknikk, amerikansk reklame-TV på 60-tallet, kvaliteten på datajournalistikk før og nå, Microsoft-monopolet og streaking (du vet, slike som løp nakne over fotballbaner på 70-tallet), ispedd et og annet “wow” og kommentarer til folk som Wiener åpenbart kjenner.

Jeg møtte mange og gode innvendinger mot innlegget, ikke minst ble det påpekt at blogger kunne brukes til seriøs formidling og til å engasjere leserne til dialog. Og dersom jeg var så bekymret for det høye støynivået på nettet, kunne jeg jo bidra til å bedre kvaliteten ved å starte min egen blogg, eller hva? Jeg gikk noen ekstra runder med meg selv, satte meg bedre inn i saken enn jeg hadde gjort før jeg skrev det opprinnelige innlegget, og kom til at mine meningmotstandere hadde rett. Publisert på nettet hadde jeg jo gjort siden 1995, så hvorfor ikke prøve blogg også?

Som sagt så gjort, og her er jeg, ti år etter. newth.net/eirik er uten tvil mitt lengstvarende, mest tidkrevende og voluminøse (2640 innlegg  med en tekstmengde tilsvarende 250 kronikker eller ti bøker av normal Eirik-lengde) prosjekt. Det er også uten sammenligning mitt mest sosiale skriveprosjekt. Jeg har alltid fått tilbakemelding på det jeg skriver, men med rundt 9000 kommentarer fra kjente og ukjente slår bloggen bok- og avislesere på flatmark.

Og ikke bare i kvantitet. Bloggkommentatorer finner feil, foreslår alternative løsninger, peker ut nye retninger og gir generelt en svært god indikator på hvordan jeg klarer å engasjere som skribent. Litt statistikk: nedenfor følger det mest engasjerende innlegget i hvert blogg-år, målt etter antall kommentarer.

2003: Medievarsel
2004: Jorunn og jeg giftet oss igår
2005: Bibliotek med wifi
2006: Gode science fiction-bøker for nykomlinger
2007: De 20 beste science fiction-filmene
2008: Av og til er det gøy å være journalist, dere
2009: Dagens politiske innspill: Departementet for Magiske Spørsmål
2010: Hva koster det å lage (e)bøker i Norge
2011: En iPod med påklistret kassettspiller
2012: Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden

Og her er mine ti mest populære postinger noensinne, ifølge trafikktall fra Google Analytics:

1. Spis mat. Ikke for mye. For det meste planter.
2. Norske ebøker i Kindle Store
3. Howto: Install TrackMania Nations Forever on Ubuntu 8.04
4. Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden
5. Livet med Google+
6. Nerdepappas pizzasaus
7. Les dette før du kjøper ASUS-nettbrett hos Komplett.no
8. En iPod med påklistret kassettspiller
9. P-p-p-pizzastein
10. Livet uten Facebook – en oppdatering

Som man kan se har jeg hatt et bredt og eklektisk fokus. Jeg har latt bloggen avspeile mine interesser til enhver tid i langt større grad enn i min papirbaserte skriving. Jeg har for eksempel aldri skrevet en bok om katter eller en avisartikkel om mat, men i bloggen har jeg gjort begge deler i rikt monn. Som bloggere flest skriver jeg uten honorar og ofte uten særlig anerkjennelse, rett og slett fordi jeg liker å skrive. Dette er et rent con amore-prosjekt, en pustepause i det som ellers er en travel og seriøs formidlerhverdag.

Når det er sagt, hender det at jeg har brukt bloggen til å reise debatter jeg mente var viktige. I perioder har bloggen fungert som en møteplass for digitale aktivister, enten spørsmålet har vært DRM, åndsverkloven eller prisen på ebøker. Dette var stedet der jeg bød opp til debatt om nettavisenes kommentarfelter, meldte meg ut av en forfatterforening på prinsipielt grunnlag, og hvor jeg ga Nasjonalbiblioteket et høyt tiltrengt spark i endepartiet.

Men dette er også åstedet for en lang rekke fiaskoer. Som mitt forsøk på å blogge tospråklig, blogge om fremtidstenkning og drive vitenskapsformidling. Det siste tilfellet skuffer meg nok mest. Jeg hadde virkelig sett for meg en større satsing på astronomi og naturvitenskap på newth.net, men trafikkstatistikken og engasjementet i kommentarfeltene taler sitt brutale språk: dette er stoff dere rett og slett ikke er særlig interessert i i bloggformat, kjære lesere. Derfor blir det fremdeles lite vitenskap å (heldigvis finnes det fremdeles aktører som er villige til å betale for slikt, så publisert blir det uansett).

Likevel har jeg ingen grunn til å klage. Jeg vet at mange bloggere opplever fallende besøkstall og engasjement i takt med økende bruk av andre sosiale medier. Jeg ser ut til å ha unngått det verste av denne trenden, mange av de mest besøkte innleggene i bloggen stammer faktisk fra de siste par årene. Dermed er det ikke sagt at ikke sosiale medier har påvirket newth.net/eirik sterkt. Borte er alle de korte postingene av lenker til artige nettsteder, for eksempel. Slikt sprer jeg via Twitter, som er bedre egnet til slikt.

Mange tekniske diskusjoner tar jeg nå på Google Plus, som jeg nærmest behandler som en diskusjonsgruppe for nettbrett- og Androidrelaterte spørsmål. Teknlogidrevne endringer i bokmarkedet har resultert i at jeg ikke lenger tror bøker av den typen jeg pleide å skrive har noen lys fremtid. Derfor har jeg fjernet tittelen “Eiriks forfatterblogg” – det handler ikke nå og vil heller ikke handle mye om forfatteri i årene fremover.

Men når det kommer til stykket, er dette fremdeles den mest allsidige skriveplattformen i mitt skribentarsenal. Og den er og blir den eneste som gir meg total og endelig kontroll over innholdet. De to faktorene alene er nok til å få meg til å si at jeg satser for fullt på et nytt tiår. Så vil tiden, livet og omstendighetene avgjøre hva jeg kommer til å skrive om. At det er noe ganske annet enn det jeg skriver om idag, føler jeg meg trygg på.

 

Når allmenningen privatiseres: ytringsfrihet i kommersielle sosiale medier

Av og til føler jeg at jeg har verdens morsomste jobb. Denne uken var det for eksempel min store ære å være konferansier for et kveldsarrangement i regi av Oslo Innovation Week der Sir Tim Berners-Lee var æresgjest. Det hører med til jobben som konferansier å veksle noen ord med hovedpersonen på forhånd, og dermed fikk jeg en ordentlig prat med en av vår tids viktigste innovatører (som tilfeldigvis også er en av mine store personlige helter.)

“This is for everyone”: Sir Tim Berners-Lees tweet fra London-OLs åpningsseremoni 2012 (cc) Wikipedia

Det er mye pent å si om Sir Tim, men for meg er det mest beundringsverdige at han ikke har brukt World Wide Web til å forvandle seg selv til multimilliardær (noe han utvilsomt kunne ha gjort), men isteden har viet livet sitt til å forsvare verdensvevens kjerneverdier. De inkluderer blant annet åpenhet og tilgang til kunnskap for alle, retten til et privatliv og frihet fra overvåkning.

I en samtale etter Sir Tims foredrag benyttet jeg sjansen til å spørre om ikke privatisering av nettallmenningen representerer en økende trussel mot den åpne, standardbaserte verdensveven. Mitt utgangspunkt var at stadig mer av nettaktiviteten vår foregår på og via privateide, lukkede nettsteder som Facebook, og Berners-Lee var enig i at det var en bekymringsfull utvikling.

På dette tidspunktet vet jeg at enkelte av mine lesere rister på hodet og tenker som Ronald Reagan i hin navngjetne presidentdebatt. Og joda, det stemmer at jeg har vært ute i samme ærend tidligere. For et par år siden var det Apple og retningslinjene for innhold i selskapets App Store jeg maste om, nå er det mest interessante eksempelet  Facebook. Eksemplifisert ved denne aktuelle norske saken, som rapportert av NRK:

[Rådgiver i Human-Etisk forbund] Didrik Søderlind ble tidligere denne uken sperret fra å kommentere på Facebook, etter at to av hans innlegg ble rapportert inn som støtende. Begge kommentarene omhandlet samme person, som Søderlind i lang tid har hatt en konflikt med. En av kommentarene som ble meldt inn, var en kommentar der Søderlind hadde lenket til en samtale som handlet om ham selv, der to av hans argeste kritikere omtalte hans kroppsfunksjoner svært detaljert.

Det er tre ting som slår meg ved denne saken. For det første: den er  ingen måte enestående. Facebook stanser/sletter innhold og stenger brukere ute for et bredt spekter av overtredelser, og utenfor Norges grenser har Facebook-sensuren (som Apple-sensuren i sin tid) skapt betydelig mer debatt enn her. For det andre: uansett hvor mye vi måtte mislike det, så er Facebook i sin fulle rett til å gjøre dette.

Facebook.com er privat eiendom, hvilket gir eierne full råderett over hva som publiseres på nettstedet. Din ytringsfrihet gir ikke andre plikt til å publisere eller selge det du måtte ha å melde – eiendomsretten stor over ytringsfriheten i dette tilfellet. Det tredje poenget er at eierne i dette tilfellet er amerikanske. Det er amerikanske normer som gjelder, og de kan som kjent være pripne og preget av angst for søksmål. Derfor er det ikke overraskende at Facebook følger føre var-prinsippet, og sletter først og spør etterpå.

Med andre ord: “it’s not a bug, it’s a feature”. Det er slik Facebook er, og fortsatt kommer til å være. Det også tenkelig at praksisen kan komme til å strammes inn, jamfør en kommentar fra NRK-saken. Facebooks talsmann i Norden, Jan Fredriksson, forklarer nettstedets praksis med “at det finnes medlemmer ned mot 13 år, og at medlemmer fra hele verden skal kunne bruke Facebook som plattform.” Mye tyder på at Facebook vil senke aldersgrensen på sikt, og det meste av selskapets fremtidige vekst vil skje utenfor det ytringsliberale nord. You do the math, for å holde meg til engelsknorsken her.

Dilemmaet for Didrik Søderlind og andre som ønsker å publisere og debattere profesjonelt på nettet, er Facebooks popularitet. Per idag er det vanskelig for organisasjoner som Human-Etisk Forbund å la være å bruke Facebook, tross alle prinsipielle betenkeligheter. Mitt beste råd er derfor å fortsette å bruke nettstedet, samtidig som man er nøye med å klage på overtramp (uten å forvente at selskapet endrer sin grunnleggende politikk).

Parallellt med dette bør man ha et våkent øye på utviklingen, og gjerne begynne på arbeidet med en exit-strategi for det tilfelle at Facebook trår over en grense som ikke kan tolereres. Eventuelt at selskapet går konkurs eller rett og slett mister brukernes interesse, at det åpne nettet vinner over de lukkede løsningene nok en gang, slik Sir Tim Berners-Lee håpefullt ga utrykk for i Oslo forleden.

Prosjekt Twitterpause: Noen erfaringer

Jeg er vanligvis ikke mannen for nyttårsforsetter, men ved inngangen til dette året avla jeg ett jeg har klart å holde. Forsettet var ganske enkelt å avstå fra å bruke Twitter og Google+ i én måned. Total pause fra sosiale medier, med andre ord. Formålet med denne reisen bakover i tid til sirka 2008, var å finne ut hvordan hvordan særlig Twitter (Google+ bruker jeg svært lite uansett) påvirker arbeid og fritid. Her er mine foreløpige konklusjoner:

Jeg ble uten tvil mer effektiv.  Jorunn kan bevitne at jeg stadig kom ut av hjemmekontoret, forbløffet over hvor fort ferdig jeg var blitt med dagens dont. Uten de stadige avbrytelsene fra Twitter kunne jeg arbeide fokusert og konsentrert i mange timer av gangen, noe som virkelig gjør vei i vellinga når man skriver artikler f.eks. Men dette har nok mindre med tidsbruk enn mental kapasitet å gjøre.

Ja, for ser man kun på tekstvolum er ikke Twitter, med sitt 140-tegnsformat, rare greiene. Det er innholdet som får meg til å prokrastinere: fyndighetene, de gode pekerne, debattene mellom folk jeg har respekt for. Mer enn noe annet er dette en bekreftelse på noe nevrologer har visst lenge: menneskets evne til simultankapasitet er høyst begrenset. Så snart vi begynner å sjonglere med to-tre parallelle tankeprosesser samtidig, synker effektiveten.

Jeg skal ikke påstå at dette resultatet har generell overføringsverdi, da folks arbeidsdager er så ymse. Men for de av oss som liker å snakke om Clay Shirky-begrepet “kognitivt overskudd“, er dette en kjekk påminnelse om at det også finnes et kognitivt underskudd. I sin natur er sosiale medier tids- og oppmerksomhetssluk, og å bruke dem så mye som de fleste av oss gjør idag vil nødvendigvis medføre en kostnad. Ingen gratis lunsjer osv.

Jeg brukte mer av nettet enn jeg har gjort på lenge. Uten Twitter ble RSS-feeden i Google Reader igjen min viktigste kilde til gode pekere. Istedenfor å slette hundrevis av uleste oppdateringer hver morgen, som jeg har gjort det siste året, fikk jeg tid til å gå gjennom alle sammen. Slik gjenoppdaget jeg bloggere og nettsteder jeg ikke har hatt kapasitet til å lese på lenge. Morsomt og nyttig. Det ble også bedre tid til å skrive på nett, jamfør postingene i denne bloggen etter nyttår.

Jeg fikk tid til å lese (enda) flere ebøker. Å droppe Facebook ifjor ga boklesingen et løft. Å droppe den siste Twitter-sjekken på sen kveldstid ga meg enda noen ekstra minutter lesetid, som i løpet av en måned ble nok til å unne seg minst én bok jeg kanskje ellers ikke ville ha tid til. Jeg valgte å bruke overskuddstiden på den fascinerende Glock: The Rise of America’s gun, en bok som egentlig ligger langt utenfor mitt interessefelt (men hvis skildring av en genial, hemmelighetsfull og ufyselig innovatør som skaper et banebrytende produkt som dyrkes av fanatiske tilhengere, ga en følelse av déjà vu…)

Jeg fikk med meg mer av det jeg så på TV. At TV-twitring er blitt en folkesport, vet alle som har lidd seg gjennom havet av gullrekketweets på en fredag kveld. Jeg er skyldig i dette selv, og oppdaget fort at man går glipp ganske mange nyanser når blikket hele tiden hopper mellom fon/pad og TV-skjerm. Om det alltid er et tap, se det er en ganske annen sak.

Jeg skjønte hva folk mener når de kaller Twitter for et elitemedium. De fleste av oss er ikke på Twitter, og har massemediene som sin viktigste kilde til informasjon om tjenesten. Du skal ikke ha lest mye nettaviser før deres vinkling blir åpenbar: omtrent samtlige saker om Twitter handler om kjendiser av ymse slag. Dette ble bare forsterket da Mette-Marit gjorde sin entré for noen uker siden. Det horrible programmet Tweet4tweet, som jeg innrømmer å ha sett noen minutter av i et anfall av desperat Twitter-sug, bygger opp under myten om at dette mest dreier seg om kjendiser som twitrer om og til hverandre.

Jeg har utvilsomt gått glipp av nyttige pekere og diskusjoner. Jorunn avla jevnlige rapporter om “det sosiale mediet hvis navn ikke skal nevnes” som bekreftet akkurat det. På den annen side kunne jeg også diske opp med endel pekere og informasjon fra RSS-feeden min som hun ikke hadde fått med seg, så i hvilken grad det er ble et nettotap er uvisst. I et jobbperspektiv vil jeg tror mer iherdig RSS-bruk slår positivt ut, rett og slett fordi så få på Twitter legger ut pekere om mine fagfelter.

Hverdagen blir ikke helt den samme uten Twitter. Som hjemmekontorist med utearbeidende kone og barn i skolealder, har jeg lært meg å verdsette det sosiale aspektet ved de sosiale mediene. Dette ble bekreftet av henvendelsene jeg fikk fra folk som spurte hvor jeg var blitt av. Om jeg noensinne gjør et slikt stunt igjen, skal jeg huske å si fra på forhånd. Plutselig taushet i et sosialt medium kan jo indikere så mangt, inklusive noen riktig utrivelige scenarier.

Jeg skal fortsette å bruke Twitter. Det er i disse dager over et år siden jeg logget meg av Facebook for siste gang. Mens det var flommen av dill og uvesentligheter som motiverte meg til å hoppe av Facebook, er det stikk motsatt på Twitter. Det er jo nettopp menneskene og meningene som engasjerer meg nok til å distrahere, som gjorde det nødvendig med en pause. Vi snakker altså om et grunnleggende positivt problem, som ikke løses med å hoppe av for godt. Imorgen er jeg tilbake igjen, som normalt.

Men jeg vil bruke det mer fornuftig.  Jeg kommer til å filtrere mer agressivt blant dem jeg følger enn jeg har gjort til nå. Jeg kommer til å ha Twitterpauser det meste av  arbeidstiden, og bruke mindre tid på diskusjoner. Ja, for pausen har underbygget mitt syn på Twitter som en arena som favoriserer smarte oneliners fremfor resonnementer, og oftest får deltakere til å fremstå som grunnere enn de er i virkeligheten.

Ja, forresten: jeg har fått en drøss med nye folk som følger meg på Twitter under Twitterpausen. Jeg er ikke den første til å oppdage at taushet kan være gull i et påstått pludremedium, men det forundrer meg ikke mindre av den grunn.

Å faen-faktoren. Eller: Derfor bør avisene droppe kommentarfeltet

Ikke helt optimal timing, dette: for noen dager siden ga jeg et intervju til Klassekampen der jeg kom med et bidrag til debatten om nettdebatten som tydeligvis vakte engasjement. Telefonen sto ikke mandag formiddag, og mange benyttet anledning til å kommentere saken på Twitter. Normalt stiller jeg gjerne opp for å følge opp egne uttalelser, men nå har det seg slik at jeg fremdeles er feriepappa denne uka mens Jorunn er på jobb.

Åtteåringen har fremdeles prioritet, og dermed var det utelukket å stille i radiostudio eller gi lengre intervjuer. Når det er sagt kan det opprinnelige intervjuet leses her, og det burde være fyllestgjørende nok. Siden saken passende nok ikke har kommentarfelt, passer det godt å gjenta og delvis utdype mitt hovedpoeng et sted som er åpent for debatt.

Og poenget mitt er altså dette: jeg tror det beste for nettavisene ville være å droppe kommentarfeltet som hektes på de fleste saker. Jeg har ingen problemer med å se at det er situasjoner der emnefokus og/eller demografi gir fruktbare debatter på nyhetsnettsteder, som f.eks. på NRKBeta eller under Kristine Løwes Digitalt-artikler på VG Nett. Men unntakene er få, og etter å ha fulgt kommentarfeltene og deltatt i debatten om dem i en årrekke, er jeg kommet til at vi ofte står overfor redningsløst dysfunksjonelle nettsamfunn.

Siden USENETs dager har forskjellen mellom gode og dårlige nettdebatter til sjuende og sist handlet om den sosiale interaksjonen mellom debattantene. Typisk for dysfunksjonelle debatter er et uhøflig og hissig tonefall og en “ekkokammer-effekt” som favoriserer den som er sta, høyrøstet eller som klarer å messe i vei om det samme uansett hva de andre diskuterer. Internjustisen som regulerer funksjonelle nettsamfunn slår sjelden inn på slike steder, og moderate og kunnskapsrike brukere skygger unna.

Det er altså ikke noe nytt ved det som har skjedd i nettavisenes kommentarfelter, og tross mange feilskjær skal jeg ikke klandre avisene for at de har holdt ut så lenge. Det var i sin tid rimelig å anta at nettaviser kunne spille den samme viktige rollen i den folkelige nettdebatten, som papiravisene har gjort i samfunnsdebatten i moderne tid. Det var verdt et forsøk. Men nå kjenner vi fasit: det mest slående med nettavisenes kommentarfelter er ikke hvor ufyselige de kan være, men hvor grunnleggende irrelevante de er for samfunnsdebatten forøvrig – både på og av nettet.

Den mest populære kommentaren på db.nos sak om opptøyene i Storbritannia viser
hvorfor moderate, kunnskapsrike brukere har stukket av forlengst. Det nytter bare ikke.

Ikke bare for de 93% av folket som ikke skriver i kommentarfeltet i løpet av en gitt måned, men også for avisenes egne ansatte, og kildene deres. Få – om noen – av de mange kommentatorene og journalistene som nå drøfter nettdebatt, er selv aktive i kommentarfeltene. Som ofte brukt kilde er jeg ikke alene om å ha oppdaget at sjansen for å få en sak plukket opp av en avis er mye større om jeg skriver på Twitter eller i en blogg, enn om jeg deltar i avisens eget kommentarfelt. Alle har i grunnen skjønt det forlengst.

I debatten om debatten er det fremdeles mange som mener at problemet er løsbart, at hele konseptet kan rebootes. Jeg tror det er spilt møye. Det store flertallet av potensielle brukere er forlengst etablert på andre arenaer, og har etter 22. juli færre incentiver enn noensinne til å skifte mening. Å snu en massiv trend på nettet er vanskelig nok under normale forhold (bare spør Google). Når utgangspunktet er arenaer som måtte stenges etter terroraksjonene på grunn av det ekstreme innholdet, er jobben bortimot umulig.

De fleste store nettsamfunn opplever problemer med dårlig debattkultur
og ekstreme ytringer, uten at det gjør avisenes problem noe mindre.

Neida, jeg tror ikke noen kommer til å følge min anbefaling. Mer sannsynlig er det at aviser som droppet debattfeltet for en periode, følger opp med en strengere kommentarpraksis. Kanskje kommer det krav om å skrive under eget navn. Selv om det kan redusere antall overtramp, er det i seg selv ikke nok til å rette opp kommentarfeltenes elendige renommé. Og noen garanti mot fremtidige uhyrligheter er det ikke. Skjermdumpen over, fra en debattråd som ble slettet som følge av innholdet, viser hva folk får seg til å si under fullt navn. Påtvunget bruk av fullt navn kan rett og slett føre til at flere venner seg til å gjøre det samme.

Å avskaffe anonymiteten (som i seg selv er problematisk, noe jeg sier mer om i Klassekampen) vil heller ikke fjerne en viktig årsak til raseriet i kommentarfeltet: “å faen”-faktoren. “Å faen” er vår variant av amerikanernes “Hey Martha”, i betydningen en sak som skal få leseren til å stoppe opp og utbryte “å faen” når den leses. Aviser både kan og skal lage saker som engasjerer leserne, og VG og Dagbladet er flinkere til det enn de fleste. Men hekter avisen kommentarfelt på en “å faen”-sak, følger det ganske naturlig at mange ytrer nettopp dette. Høyt og tydelig, igjen og igjen, enten det er innvandring, NAV, syklister eller rovdyr som diskuteres.

Et poeng på tampen: Dette handler ikke om ytringsfrihet. Nordmenn har aldri hatt større frihet og flere muligheter til å ytre seg enn akkurat nå. I et land der halvparten er aktive på Facebook og rundt én av ti har prøvd seg som blogger, er det uansett ingen stor innsnevring av ytringsrommet om noen få kanaler stenges. Dette vet også kommentarfeltveteranene godt, og tross pratet om sensur diskuterer de åpent seg imellom hvor de skal flytte (og altså benytte sin lovbeskyttede ytringsfrihet) når storavisene strammer inn.

Å droppe kommentarfeltet vil sikkert føre til lavere trafikk på enkelte saker, og for alt jeg vet går det ut over annonseinntektene. Men det finnes også plussider. Man sparer selvsagt utgiftene til moderasjon og kommentarsystem (etter hva jeg har hørt er førstnevnte ikke til å kimse av om det skal gjøres bra). Man blidgjør de mange leserne som misliker kommentarfeltene fordi de skaper et beklemmende inntrykk av at avisene legitimerer ytterliggående synspunkter – alle vet jo utmerket godt hva som kommer når de hekter kommentarer på en sak med brune mennesker, så da må vel redaksjonene like det på et eller annet plan?

Man vil også rydde av veien det underlige, schizofrene preget som f.eks. en liberal avis som Dagbladet får, når den over streken presenterer en kommentar av Marte Michelet, samtidig som den under streken slipper til et vell av kommentarer som i grunnen ikke tilføyer stort annet enn hvor lite kommentatorene liker avisens skribent. En klarere og tydeligere profil er en tenkelig sannsynlig konsekvens av å droppe kommentarfeltet. Renommé er fremdeles verdt noe, også på nettet.

Selvsagt kan man frykte at debatten rundt avisens saker vil stilne på nettet. Men erfaringen tilsier ikke det. Artikler i nettavisene har i årevis vært det viktigste utgangspunktet for norsk nettdebatt, uansett arena. Selv om de store nettavisene har lykkes dårlig med sosiale satsinger som Blink, Nettby og altså kommentarfeltene, tyder besøkstallene på at de ellers gjør mye riktig på nettet. Nettavisenes primærprodukt vil folk fremdeles ha – både nå og i fremtiden.

Et meta-poeng her: Klassekampen har altså ikke noe kommentarfelt, men min artikkel utløste straks en heftig debatt på Twitter. Morgenbladet er et annet eksempel på en avis som ikke har kommentarfelt, men som ikke ser ut til å ha problemer med å sette dagsorden for nettdebatten. Det kan innvendes at Morgenbladet som avis er grunnleggende forskjellig fra VG og Dagbladet. Men avstanden mellom dem er likevel langt mindre enn distansen mellom en typisk nettavis og nettsamfunnene der det meste av den viktige nettdebatten foregår idag.

Slutt mens leken er god, med andre ord. Eller mer presist i dette tilfellet: slutt mens leken er dårlig, før den rekker å å bli enda verre.

Ørkenspredning i bloggosfæren?

The Economist har en interessant artikkel om utviklingstrekk i den internasjonale bloggosfæren. Med utgangspunkt i en undersøkelse gjennomført i Indonesia, som hadde en livlig bloggosfære men som nå preges av “a vast field of  dead blogs”, skriver tidsskriftet om at veksten i antall blogger stagnerer:

Earlier in the decade, rates of growth for both the numbers of blogs and those visiting them approached the vertical. Now traffic to two of the most popular blog-hosting sites, Blogger and WordPress, is stagnating, according to Nielsen, a media-research firm. By contrast, Facebook’s traffic grew by 66% last year and Twitter’s by 47%. Growth in advertisements is slowing, too.

Dette fikk meg selvsagt til å fundere over min egen bloggvirksomhet i et fremtidsperspektiv. Er det håp for genren, eller er den dømt til å gå samme vei som BBSene, USENET og IRC? Per idag er det for tidlig å dødsdømme den norske bloggosfæren. Selv om jeg merker meg at det er blitt mindre aktivitet i endel av de norske bloggene jeg leser fast, viser jo “rosabloggere” som Voe og Ida Wulff hvordan bloggen er og blir et av de beste midlene til å dyrke sin egenart på nettet. Er det noe en generasjon av kommende eksibisjonister er opptatt av, så er det nettopp egenart. Fritt Ords nylig utlyste bloggstipend ser jeg også på som en indikator i samme retning.

Kilde: Flickr (cc)

Når det er sagt, er det åpenbart at Facebook og Twitter kommer til å stjele markedsandeler fra deler av den konvensjonelle bloggosfæren. Vi har bare 24 timer i døgnet, vekstraten er astronomisk, FaceTwitter er skreddersydd for kjapp publisering og har et synergistisk forhold til smarttelefoner som det store mangfoldet av bloggsystemer ikke kan matche (det finnes et hav av apps, og mange leverandører preinstallerer slik funksjonalitet). Det er all mulig grunn til å tro at disse systemene, eller noen som ligner på dem, vil øke i betydning på nettet i lang tid framover.

Tendensen preger også min nettbruk. Jeg er klar over at Facebook ikke bare har revitalisert mange personlige dagboksblogger, men også har lokket tusener av mennesker til å (mikro)blogge som ellers aldri ville ha gjort det. Tross dette har jeg aldri klart å bli veldig glad i Facebook, men er der jo flere ganger ukentlig og sjekker oppdateringer på venner, kolleger og – ikke minst, gitt min alder – gamle klassekamerater. Twitter er det annerledes med. Her har jeg i lange perioder vært så hekta at det har gått på bekostning av blogging og blogglesing.

Det er så mye lettere å slenge ut en peker i en tweet enn å blogge den, at Twitter i praksis har drept kortpostingene i denne bloggen. Dermed bidrar jeg til en trend som nevnes i Economist-artikkelen: bloggpostinger blir stadig lengre. Nei, jeg syns i grunnen ikke det er en udelt bra ting. Det gjør denne bloggen tørrere enn den var før, og fører til at jeg publiserer godbiter i et nettsamfunn med mange begrensninger og ulemper.

Twitters brukergrunnlag er smalt, systemet er lukket og ustabilt så det holder, og samtalene har en tendens til å bli veldig interne og preget av farsotter drevet av “retweets”. At farsottene de siste ukene har handlet om EuroSong, prinsessebryllupet i Sverige og fotball-VM har ikke akkurat gjort saken bedre. Jeg har også merket meg at endel bloggere og twitrere jeg har respekt for, som Paul Chaffey og Espen Andersen, ser ut til å prioritere blogging og annen lengre nettskriving fremfor twitring.

Årsaken kan meget vel være den pragmatiske som nevnes til slutt i Economist-artikkelen: den klassiske bloggen er fremdeles liv laga når den fokuserer på spesifikke fag eller emner. De to ovennevnte er typiske fagbloggere, og det forsøker jeg også å være mye av tiden. Jeg vet jo egentlig at bivirkningene av nettskrivingen, som er blitt så viktige for inntektsgrunnlaget mitt, nesten utelukkende stammer fra blogging. Når jeg evner å nå ut med et budskap (i den grad at jeg nylig fikk vite at Apple Norge regner meg som en motstander det er verdt å merke seg), er gjerne denne bloggen utgangspunktet.

Med andre ord: selv om vi sannsynligvis vil se (langt) færre blogger av den typen du leser nå i fremtiden, vil de finnes, og de vil fortsatt spille en viktig rolle på spesifikke områder. Det rasjonelle valget burde dermed være enkelt, og i lengden vil rasjonalitet måtte triumfere over lettvinthet for en som ønsker å kalle seg for profesjonell nettskribent. Regn derfor med flere, kortere og mer mangfoldige postinger i denne bloggen til høsten. :-)

Fritt Ord med bloggstøtteordning

Stiftelsen Fritt Ord bevilger 2,5 millioner kroner til en bloggstøtteordning, melder Vox Publica. Midlene skal deles ut i år, og lyses ut i juni. Hensikten med støtten er å styrke meningsmangfoldet i en tid da konvensjonelle nyhetsmedier er under sterkt press, ifølge Fritt Ord-leder Erik Rudeng:

Vi vil først og fremst legge vekt på personlige bloggsider, men også journalistiske prosjekter. Vår interesse ut fra Fritt Ords perspektiv ligger i å berike ikke minst meningsdannelsen, og til dels nyhetsfunksjonen, utenfor de store redaksjonene. Et sted mellom kommentar og journalistikk vil dette måtte ligge.

I mine øyne er dette et strålende tiltak. I en tid da bloggeren Voe har flere daglige lesere enn regjeringsorganet Dagsavisen, er det på høy tid at man tar dette nettmediet på alvor. Bloggenren er for mye lest og brukt til at den kan ignoreres, og Fritt Ord er ingen hvemsomhelst i kulturlivet – Litteraturhuset og Morgenbladet er to suksesshistorier som viser hva som kan oppnås med mye penger, planlegging og vilje.

Hovedutfordringen for komiteen som skal vurdere søknadene (Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal og Gisle Hannemyr) blir nok å finne mange nok gode blogger i spenningsfeltet mellom kommentar og journalistikk som ikke skrives av journalister eller forfattere på si.

Ja, for et virkelig interessante hadde jo vært å løfte fram helt nye stemmer på denne måten, i tillegg til å sponse yrkesutøvere som allerede er igang med spennende prosjekter, men som trenger det lille ekstra. Om noen av mine lesere skulle føle seg kallet, vil man antagelig finne det som trengs på denne nettsiden en gang i juni.

For ordens skyld: jeg har ingen planer om å søke, av prinsipielle og praktiske årsaker. Denne bloggen er jo (når jeg ikke er ute på Apple-korstog) preget av altfor mange kattepostinger og tech-rants til at den er i nærheten av å fylle kravene. Men Julie og Olav Anders burde være selvskrevne søkere – der har man to skarpe nettskribenter som kanskje kunne få til enda mer om de fikk skrivefri med penger fra Fritt Ord. :-)