Category Archives: Bibliotek

Hvordan sette opp en LibraryBox: Fort og gæli-varianten

De siste ukene av mitt tech-sabattical har jeg flyttet fokuset fra Arduino til Raspberry Pi, i forbindelse med et prosjekt jeg snart kommer tilbake til her. I motsetning til mikrokontrolleren Arduino er Raspberry Pi en fullverdig PC på et (lite) kretskort, som derfor egner seg godt til litt mer krevende selvbyggeroppgaver. Skal du skru lyset av og på fra mobilen er Arduino perfekt. Skal du skru lyset av og samtidig fyre opp to-tre andre prosesser, passer Pi langt bedre.

Et godt eksempel på hva Raspberry Pi kan brukes til fant jeg i et forum for en tid tilbake, og jeg ble nysgjerrig nok til å researche temaet videre. Diskusjonen handlet om et prosjekt kalt PirateBox, som beskriver seg selv som “a DIY anonymous offline file-sharing and communications system built with free software and inexpensive off-the-shelf hardware.” Et fildelingssystem i en liten eske basert på billig maskinvare, med andre ord.

Denne logoen er faktisk ganske kul.
Denne logoen er faktisk ganske kul.

LibraryBox
Denne logoen – not so much. :)

Fildelingen skjer via wifi, og PirateBox-systemet kan fritt og uten kostnad installeres på et utvalg wifi-routere eller altså på en Raspberry Pi. Når systemet er ferdig installert (stort sett en smertefri og automatisk prosess), setter routeren opp et wifi-nettverk som – når man kobler seg til det – fyrer opp en nettside på routeren. Derfra er det pekere til innhold som eieren av PirateBoxen har lagt ut. En artig måte å dele filer på når internett er dårlig og mange er samlet på ett sted, med andre ord.

Et potensielt problem med PirateBox er muligheten til å laste opp filer – som eier er man ansvarlig for det man deler med andre, og det er ikke vanskelig å se for hvordan det kan føre til allverdens juridisk trøbbel. Dette er kanskje ekstra viktig for offentlige etater og bedrifter, og derfor finnes det en mer restriktiv variant kalt LibraryBox. Her kan man fremdeles fritt laste ned filer og chatte, men muligheten for opplasting er fjernet.

Jeg bestemte meg for å installere LibraryBox på en router av merket TP-Link MR3020. Den går igjen i alle prosjekter av denne typen, ikke minst fordi den er mekkevennlig, bitte liten, strømsnål og ganske billig. Idag fant jeg en MR3020 på Kjell & Co for 349, men du får den til lavere pris på nettet. Deretter er det i grunnen bare å følge instruksjonene på sidene til LibraryBox.

I kortversjon går de ut på å laste ned to filer, installere dem på en USB-minnepinne (som må være formatert med FAT32, det er viktig og jeg bommet på det først), putte pinnen i routerens USB-port, logge seg på routeren og sette igang oppdateringen mens man ber en stille bønn til oppdateringsgudene. Gitt at det ikke oppstår noen problemer underveis (og gjør det det kan det være kronglete å rette opp feilen, bare så du er advart) vil LibraryBox være klar til bruk etter 15-20 minutter. Du vil se det ved at lysene slutter å blinke samtidig som det dukker opp et wifi-nettverk kalt “LibraryBox – Free Content!”

Systemet kjøres fra minnepinnen, der du også skal legge innholdet du vil dele med andre (i mappen /LibraryBox/Shared). Pass altså alltid på å ha minnepinnen i når routeren startes opp. Hvis du er glad i å mekke kan du endre på startsiden og utseendet med CSS – LibraryBox har fått kritikk for å se lite pen ut på mobil. Du kan jo se på standardoppsettet og dømme selv:

Screenshot_20160426-161620 - Edited

Screenshot_20160426-164202 - Edited

Et par andre kjekke ting jeg har oppdaget: MR3020 bruker en helt vanlig (for Android-brukere, i alle fall) 5 volts USB-strømforsyning. Det betyr at du blant annet kan kjøre den fra et reservebatteri for mobiltelefoner, noe jeg demonstrerer på bildet nedenfor. Overalt hvor du går, kan ditt lille bærbare ebokbibliotek følge med. Rekkevidden i friluft er i utgangspunktet 70-90 meter, så man kan nå et respektabelt antall på en folksom slette. Ganske store møtelokaler, utstillingshaller og kongressaler burde også være uproblematiske. Rekkevidden kan forøvrig justeres opp i en konfigurasjonsfil, men det drar naturligvis mer strøm.

IMG_20160426_150956

Det store spørsmålet er selvsagt hva man skal dele via en slik tjeneste. Her må jeg selvsagt minne om gjeldende lovverk på området, som altså sier klart og tydelig at man ikke kan legge ut noe som fremdeles er beskyttet av opphavsretten uten opphavers (det vil si skaperen av verket) samtykke. I praksis utelukker det det aller meste av bøker, filmer, låter og programvare fra vår tid. Men når det er sagt finnes det mye innhold der ute som gratis og lovlig kan distribueres fritt, som 50 000 engelskspråklige ebøker fra prosjekt Gutenberg fex.

Og har du innhold du selv har skapt og har rettigheter til som du vil spre til en større gruppe i en spesifikk situasjon (forfatteren Cory Doctorow har brukt LibraryBox til å distribuere sine ebøker til publikum under forfatteropptredener) har du selvsagt full frihet til det.

Som navnet antyder er dette bibliotekvennlig teknologi, og det er derfor som seg hør og bør at en av de første (kanskje den første) til å gjøre dette i Norge var bibliotekar og generell IT-pionér Thomas Breivik i Bergen. Han prøvde systemet ut i 2014 og forsøkte å selge det inn til andre bibliotek i Norge, men tilsynelatende uten stor suksess. Det er i grunnen forståelig, med tanke på hvor vanskelig det har vært å få ebøker til å ta av blant norske lesere.

På den annen side ser vi her i Oslo at biblioteket tar en stadig mer aktiv rolle i det lokale kulturlivet. Hos oss på Tøyen er dette veldig tydelig, med satsinger som Biblio Tøyen (biblioteket som kun er åpent for unge mellom 10 og 15). Så hvem vet – kanskje det er mulig å få til en LibraryBox-satsing neste gang mange kulturinteresserte samles her i nabolaget – som under Øya-festivalen?

 

 

 

 

50 leste ebøker and counting

Ja, det er faktisk sant: siden jeg kjøpte Kindle DX i slutten av september ifjor høst har jeg lest 50 ebøker på lesebrettet, noe som i snitt bør bli en ebok hver femte dag. Det er skyhøyt over snittet her i landet, men viktigere for meg: det utgjør en kraftig økning av egen lesning.

I min bloggposting om hvor mange bøker du kan regne med å rekke å lese i løpet av et liv, antok jeg to uker per bok for ivrige lesere. Utgangspunktet var min egen lesing på det tidspunktet, hvilket vil si at jeg har tredoblet bokkonsumet mitt etter anskaffelsen av Kindle. Årsakene er velkjente – tilgjengelighet, pris og utvalg – men konsekvensene er langt mer vidtrekkende enn at bokkonsumet øker. Her er noe av det jeg har merket meg:

Jeg er blitt en mer rendyrket nonfiction-leser. Fagbøker har alltid hatt en viktig plass i livet mitt, men konsumet tok ikke av for alvor før jeg ble kunde av Amazon.com i 1995. Årsaken var det elendige tilbudet av utenlandske bøker som fantes i norske bokhandlere (også universitetsbokhandlene) så snart man beveget seg utenfor universitetsfagene. Med unntak av historie og biografi, som er områder der norske sakprosaforfattere utmerker seg, kjøpte jeg lite norsk. Bøkene var rett og slett for dårlige.

Amazon ga meg billig og enkel adgang til den langt mer mangfoldige amerikanske sakprosafloraen. Kindle har forsterket dette ytterligere ved å eliminere alle hindre på veien fra mediebruk til impulskjøp. Jeg kan f.eks. se komikeren Jo Brand på TV, få lyst til å kjøpe selvbiografien “Look Back in Hunger” og være igang med lesing rett etter at programmet er over (forøvrig et av få bomkjøp det siste halvåret – tittelen er det beste med denne boka).

Jeg er blitt en mer utålmodig leser. Amazons smaksprøvefunksjon har spart meg for mange bortkastede lesetimer. Det var med dens hjelp at  jeg konstaterte at Jonathan Franzens genierklærte “Freedom” er en sirupstreig, selvopptatt mursteinsklump, for eksempel. Joda, jeg vet at det finnes bøker der ute som tar seg kraftig opp etter de første fem prosentene (grensen for smaksprøve i Amazon), men takket være Amazons anbefalingssystem vet jeg også hvor mange gode alternativer som er tilgjengelige. Livet er for kort til å lese bøker av forfattere som ikke gidder anstrenge seg for å fenge sine lesere.

Jeg er blitt en mer kunnskapsrik leser. Med umiddelbar tilgang til hundretusener av ebøker som kan belyse ethvert tenkelig emne som måtte dukke opp i research- eller nyhetsstrømmen gir det seg selv. Da kontroversene rundt forfatteren av en av mine favorittbøker på Kindle, “Three Cups of Tea”, dukket opp tidligere i vår, var jeg raskt ute med å laste ned journalist Jon Krakauers mini-ebok (Kindle Single) “Three Cups of Deceit”. Det ga meg ikke bare innsikt i Greg Mortensons tvilsomme virke, men også større forståelse av problemene knyttet veldedig arbeid i konfliktområder. Bok gjør klok, og min erfaring er at amerikanske (e)bøker gjør klokere enn norske.

Jeg er blitt en (nesten) rent engelskspråklig leser. Av de 50 leste ebøkene på Kindle var én (1) på norsk (en PDF-utgave av pboka “Carpe Futurum” av Erik Øverland og Jan Erik Karlsen). ‘Nuff said, som amerikaneren (og stadig flere nordmenn) sier.

Jeg forholder hovedsaklig til engelskspråklige veiledere. Ebøker jeg ikke har funnet via Amazons anbefalingssystem, har jeg gjerne skaffet meg etter omtale eller anmeldelse på amerikanske nettsteder og medier. En av mine viktigste kilder til boktips er kulturprogrammet “Fresh Air” fra National Public Radio, hvis podcast jeg hører på nesten daglig. Den gripende boka “Hellhound on his Trail“, som handler om James Earl Ray og drapet på Martin Luther King, ble kjøpt rett etter at jeg hørte dette Fresh Air-intervjuet med forfatteren.

Jeg setter nesten aldri mine ben i en fysisk bokhandel. De sjeldne gangene jeg stikker innom for å kjøpe overpriset kontormateriell, minner stablene med generisk nordisk krim meg om hvorfor jeg holder meg borte. I den grad vår familie kjøper norske pbøker, dreier det seg om barnebøker til poden. Siden bokhandlere flest har et så elendig barnebokutvalg i hyllene, blir det også her til at vi handler på nettet (Haugenbok leverer raskt og pålitelig, som kjent).

Jeg går ikke lenger i biblioteket for min egen skyld. Siste gang jeg hadde god hjelp av et bibliotek til research var under skrivingen av boka “Jakten på sannheten” i 1996 – etter det tok nettet over. Siden er biblioteket blitt brukt mer og mer sporadisk til lån av norske bøker og bruk av wifi. Det siste behovet tok 3G-abonnementet mitt seg av, det første forsvant helt etter anskaffelsen av Kindle (min siste lånte pbok i bibliotek var Roy Jacobsens “Vidunderbarn”, en langtekkelig nostalgifest hvis hovedfortrinn var at den i det minste ikke led av Per Pettersons ulidelige gammelmannssentimentalitet).

Jeg er frikoblet frigjort fra den norske bokbransjen. I en artikkel i tidsskriftet “Prosa” for et par år siden omtalte jeg Amazon Kindle som et amerikansk brohode inn i norsk bokbransje. Bildebruken var bevisst – jeg så og ser på amerikanske ebøker som en reell trussel mot inntjeningen i norsk bokbransje på sikt. Min erfaring som Kindle-bruker bekrefter dette. Det nå er ikke bare mulig å være bokelsker i Norge uten noensinne å komme i kontakt med norsk bokbransje – det er både lettvint, rimelig og behagelig.

Jeg har tilgang og råd til flere spennende bøker enn jeg noensinne har håp om å lese, og slipper helt å bekymre meg om fjollete lokale fenomener som bokhøsten, hvis viktigste funksjon i offentligheten er å gi ekstra oppmerksomhet til forlag som gjør noe så radikalt som å slippe en bok på forsommeren. Jeg slipper å bry meg om høstlister spekket med de samme, forslitte navnene og om en norsk eboksatsing som er blitt en fjert i orkanen.

Norske forlag og forfattere skal få snuble seg baklengs inn i fremtiden uten meg. Jeg er nå på yankeenes side av brobrodet, og jeg kan melde at jeg har det utmerket. Hvis du har lyst til å slutte deg til oss, behøver du bare å klikke her.

Kulturrådet om eboka

Norsk Kulturråd, som er ansvarlig for innkjøpsordningene som er så viktige for norsk litteratur, har nå sluppet en rapport om ebøker og leseplater som er nyttig lesning for de fleste som er interessert i feltet. Forfatter er Morten Harry Olsen, som har snakket med en lang rekke aktører (inklusive undertegnede), og som tydeligvis har gjort endel research det hittil har vært gjort lite av på dette feltet.

Her får vi f.eks. vite omtrent hvor mange leseplater digitalbok.no har solgt (1000 da undersøkelsen ble gjort, man regner med å selge 9500 romaner i løpet av -09), og de økonomiske og tekniske rammebetingelsene for Bokbasen, som antagelig blir landets største ebokhandel utpå nyåret. Selvsagt inneholder rapporten en gjennomgang av Kulturrådets litterturtiltak, og mye av den tilgjengelige teknologien på markedet.

Såvidt jeg kan se virker det som om Olsen har fått med seg hovedtrekkene i markedet.  Enkelte vil antagelig mene at hans oppsummerende scenarier for det norske ebokmarkedet de kommende tiårene er for pessimistiske. Blant annet mener han at det vil ta tre-fire år for eboka å nå en markedsandel på 5 %, og at en markedsandel opp mot 50 % ikke vil nås før henimot 2035 (s. 52).

Jeg har faktisk ingen problemer med denne vurderingen. Etter to år med Kindle har ebøker 1,8 % av det amerikanske markedet, så Olsens ekstrapolering er helt rimelig. Jeg har lenge ment at suksesskriteriet for eboka ikke er at den erstatter alle papirbøker, men at den blir utgangspunktet for en lønnsom nisje i bokmarkedet.

Den delen som burde vekke debatt, er oppsummeringen av bibliotekets rolle på side 53 og 54. Der står det blant annet følgende under headingen “Norsk Kulturråd mener det er viktig at”:

  • e‐boka inntil videre også må utgis som papirbok innenfor samme år
  • IO‐bøkene og andre bibliotekeksemplarer har samme DRM og utlånsbegrensninger
  • bibliotekfilene er selvdestruerende idet utlånstiden går ut
  • en e‐bok som meldes til innkjøpsordningene, må være nyskrevet og ikke tidligere utgitt i papirversjon; at den originale førsteutgaven skiller seg ettersporbart fra senere utgaver, og at det innføres sikre rutiner for at det skjer; og at det blir belyst om plagiatprogrammer som benyttes i undervisningssektoren eller andre tekniske løsninger kan bidra til dette

Punktene om hvorvidt bibliotek-DRM bør være strengere enn kommersiell DRM, og også kunne romme informasjon om lånerne, er utfordrende nok til at de burde få noen hver til å våkne. Kjør debatt, biblioteksektoren.

Tre utfordringer til den nye kulturministeren

Nedenstående er grunnlagsmaterialet for et innlegg jeg holdt på konferansen Kulturrikets tilstand på Litteraturhuset i Oslo 22. oktober 2009.

Vår nyutnevnte kulturminister, Anniken Huitfeldt, vil følge opp “Kulturløftet II”, melder NRK. Det er gode nyheter for store deler av kulturlivet, ikke minst utøvende kunstnere. For den raskt voksende digitale sektoren betyr det verken det ene eller andre, fordi Kulturløftet II sier så lite om digital kultur. Det man kan håpe på, er at kulturministeren viser et større engasjement for de digitale og nettbaserte kulturuttrykkene enn forgjengeren.

Mitt hovedanliggende er det digitale tekstfeltet, der teknologiske og sosiologiske endringer har satt deler av den gamle publiseringsindustrien under sterkt press, og der presset mot industrien som helhet er i ferd med å øke kraftig. Det gjelder selvsagt pressen, men det gjelder også i økende grad bokbransjen. Wikipedias popularitet og lanseringen av den internasjonale utgaven av Amazon Kindle, samt Googles, Barnes and Nobles og Sonys storsatsinger på ebokmarkedet, aktualiserer behovet for en digital litteraturpolitikk.

I det følgende skisseres tre områder Huitfeldt og hennes mannskap bør gripe fatt i snarest:

De nasjonale kunnskapsbasene
I oktober 2009 ble det kjent at den nylanserte gratisversjonen av Store norske leksikon (SNL) ikke vil nå sine økonomiske mål, og at det kan gå mot en snarlig stenging av prosjektet. Selv om Kunnskapsforlaget var maksimalt uheldig med lanseringen av et reklamefinansiert verk – den økonomiske krisen har gått hardt utover reklamefinanisiering i sin alminnelighet – kom problemene ikke  overraskende på dem som har fulgt feltet.

Wikipedia og andre lovlige nettressurser har lenge utkonkurrert konvensjonelle leksika, og det er intet som tyder på at det vil endre seg i fremtiden. Kunnskapsforlaget kan gå tilbake til en abonnementsordning, men det er lite som tyder på at denne modellen vil være mer bærekraftig på sikt. I det lille norske markedet er det sannsynligvis ikke rom for et selvfinansierende nettleksikon, og dermed må Kulturdepartementet ta en beslutning om SNL bør motta støtte.

Her kan det være nyttig å forlate det gamle leksikonbegrepet, og isteden se på SNL som en kunnskapsbase. For nettversjonen har ikke bare tilbudt det gamle leksikonets artikler i oppdaterte versjoner, det gir også tilgang til Norsk biografisk og Store medisinske leksikon. Strukturmessig er det intet i veien for at annet faktastoff som faller utenfor det konvensjonelle leksikonbegrepet (ordbøker, læremidler) kan gjøres tilgjengelig via dette nettstedet. Det er ingen tvil om at innholdet i leksikonet er viktig og etterspurt, eller at SNL har et betydelig utviklingspotensiale.

For at det skal skje, trenger SNL driftsstøtte. Den bør ikke tildeles etter ad-hoc-prinsippet. I første omgang vil det handle om å bevare produksjonsmiljøet, på lengre sikt må dette inngå i en bredere strategi for offentlig satsing på kunnskapsbaser. En slik strategi må anerkjenne at vi har to likeverdige leksikonmiljøer i Norge. Wikipedia-miljøet har ikke bare gitt oss det største leksikonet på bokmål, men har også skapt et stort og godt nynorskleksikon og – ikke minst – en god begynnelse på et samisk leksikon.

Wikipedianerne har altså lykkes der bokbransjen har sviktet, og alt tyder på at Wikipedia vil sette standard for dette feltet i langt tid framover. I den grad Wikipedia trenger det, bør også dette kunnskapsmiljøet tilbys offentlig støtte. Wikipedia er dugnadsbasert og basert på åpne lisenser, og derfor vil direkte honorering ikke være hensiktsmessig. Derimot kan man se for seg støtte til kurs og konferanser for wikipedianere og andre som ønsker å bruke leksikonet i f.eks. pedagogisk øyemed, samt driftsstøtte til Wikimedia foundation.

I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.

Sist, men ikke minst bør det snarest bevilges midler til tilgjengeliggjøring av fotografisk og kunstnerisk materiale som er falt i det fri, og helst også frikjøp av beskyttet materiale. Det er et problem for Norge at de viktigste formidlingskanalene for faktakunnskap i vår tid, mangler gode digitalkopier av historiske fotografier og kjente kunstnere. Her bør man se til tyske Bundesarchiv, som har bidratt til en vesentlig heving av illustrasjonskvaliteten på Wikipedia ved å inngå en avtale om bruk av historiske bilder.

Ebokbransjen
Mens vi de siste to-tre årene har sett en rasende utvikling av det amerikanske ebokmarkedet, har det stått like stille i Norge som i våre europeiske naboland. I en bransje med knappe økonomiske marginer er det rimelig at man er forsiktige med å satse tidlig, og heller venter til de tekniske standardene har fått “satt seg”. I det perspektivet har ventingen vist seg å være fornuftig, for det er fremdeles usikkerhet rundt leseplatene og ebøkenes endelige form.

Men det hjalp selvsagt ikke at den foregående ministeren viste så liten interesse for dette spørsmålet. Dette viser seg ikke bare i de konkrete målene man har satt seg i Kulturløftet II, det avspeiler seg også i den manglende interessen for å løse et overordnet problem for den vordende norske ebokbransjen – merverdiavgiften på ebøker. Gjentatte oppfordringer om å fjerne denne urimelige og hemmende avgiften har ikke ført frem – det må ha førsteprioritet for den nye ministeren.

Dernest trengs det en gjennomgang av hele det digitale litteraturfeltet, fra støtteordninger og vederlag via avtaleverk til kontrakter og ebøkenes rolle når den gjeldende fastprisavtalen skal opp til revisjon i 2011. Det nærmeste den sittende regjeringen har kommet dette feltet er digitaliseringsmeldingen, som har et annet hovedfokus. Det er på høy tid med en ebokmelding som kan danne grunnlaget for en langsiktig digital litteraturpolitikk.

Allerede nå er det åpenbart at den vil arve noen trekk fra det analoge motstykket, blant annet fordi mange av dagens forlag, forfattere og bokhandlere vil være aktører på ebokmarkedet. Vurderingene som gjøres i det nyopprettede mediestøtteutvalget vil også være interessante, fordi man der vil måtte se på problemstillinger som ligner dem vi vil få i bokbransjen: skal det f.eks. gis  støtte til “rene” ebøker, eller kun gå til den opprinnelige papirboka? 

I arbeidet med en ebokmelding må man også ta høyde for framveksten av en ny, skrivende offentlighet i Norge. Wikipedia er allerede nevnt, i tillegg kommer tusenvis av bloggere, kommentatorer og nettskribenter av ymse slag. Erfaringen fra USA tyder på at mange av disse vil ønske å publisere ebøker, og Amazon, Sony og andre ebokhandlere tilbyr allerede nå enkle og raske publiseringsløsninger. I dette kreative kaoset vil det altså finnes kvalitet som kan fortjene offentlig støtte, på lik linje med produktene fra de etablerte forlagene.

Problemet blir å finne kvaliteten, og så støtte den på riktig vis. Dette er en utfordring man vil stå overfor i biblioteksektoren, der det nå lanseres prøveprosjekter med ebokutlån. I Bibliotekmeldingen tas det for gitt at en støtteordning til ebøker i bibliotek vil ligne innkjøpsordningen, og departementets holdning oppsummeres slik: “Departementet vil følgje opp arbeidet til Norsk kulturråd på dette feltet, og vurdere verkemiddelbruk, kostnader og innsatsar etter kvart som utviklinga tilseier det.”

Kulturrådet er igang med å se på ebøker i bibliotek, men allerede nå er det åpenbart at man må være varsom med å knytte støtte til ebøker opp mot dagens innkjøpsordninger. Ebøker bryter med eksemplarbegrepet, som er selve fundamentet for innkjøpsordningene. Like lite som det gir mening i å ha én eboklisens per fysiske bibliotek, er det fornuftig å ha fri nedlasting fra en nasjonal database. Om ebokutlån fra bibliotek skal ha legitimitet, må det eksistere et klart skille mellom bokhandel og bibliotek.

Dette skillet vil nødvendigvis innebære at man legger inn begrensninger i ebokutlån som ikke finnes ved ebokkjøp. Idag er det mulig å begrense tilgangen til en ebok til et gitt tidsrom, men det fordrer bruk av digital rettighetsforvaltning (DRM). Hvorvidt man skal ha et nasjonalt utlånssystem som baserer seg på DRM eller ei, er en beslutning som til sjuende og sist må tas av departementet etter konsultasjon og forhandlinger med partene.

Det største digitale bibliotekprosjektet av alle er bokhylla.no, Nasjonalbibliotekets digitalisering og tilgjengeliggjøring av det meste av den norske litteraturskatten for lesing på skjerm (og nedlasting om tekstene er falt i det fri). Dette prosjektet er omtalt både i Bibliotekmeldingen og digitaliseringsmeldingen, men ingen av stedene finner vi et klart syn på hva departementet tenker seg at et så ambisiøst prosjekt skal brukes til.

Sagt med andre ord: meldingene ser på massedigitaliseringens funksjon i et formidlings- og arkivperspektiv, og man vurderer de juridiske aspektene. Men virkningen på bokbransjen som helhet sies det lite om, ei heller hvilken rolle man ser for seg at bokhylla.no skal spille i utdanningssektoren og folkebibliotekene.

Fildeling
Over hele det digitale kulturfeltet henger den ulovlige fildelingens spøkelse, og av alle Giskes unnlatelsessynder er hans motvilje mot å ha et synspunkt på dette problemet den største. Her er det nødvendig at den nye ministeren toner flagg, jo før jo heller. Huitfeldt vet selvsagt at frontene allerede er trukket opp i Stortinget: et flertall av partiene – inklusive SP og SV – er imot tiltak som medfører massiv overvåkning eller svekkelse av rettsvernet.

Høyre og Ap har ennå ikke tatt standpunkt, men det all grunn til å tro at mange innen disse partiene heller ikke ønsker seg lover etter mønster av den franske HADOPI eller svenske IPRED. Trond Giske har sagt seg positiv til en utredning av fildelingsproblematikken, men mente at utredningen måtte fokusere på tiltakssiden. I mine øyne gir dette et altfor dårlig grunnlag for å gjøre noe som monner for rettighetshaverne.

Per idag vet vi simpelthen for lite om brudd på åndsverkloven på nettet. Et tall på én million overtredere nevnes gjerne i forbindelse med ulovlig fildeling, men antallet som bryter loven ved f.eks. å viderformidle bilder og tekst i strid med opphavsretten er utvilsomt høyere. Vi vet for lite om hva slags åndsverk som deles, hvem som deler hva og hva de reelle økonomiske virkningene er. Per idag domineres debatten av deltakere med sterke prinsipielle synspunkter og/eller økonomiske interesser – det som mangler er et nøkternt forskerblikk på situasjonen.

I fildelingsspørsmålet kan man heller ikke se opphavsretten isolert. Personvernet, rettsvern og forbrukerrettigheter er også avgjørende viktig når man vurderer hva som kan gjøres. “Vente og se”-holdningen som har preget så mye av det digitale feltet under Giskes regime har i dette konkrete tilfellet resultert i at departementet neppe rekker å gjennomføre en tilfredsstillende undersøkelse av fildelingsfeltet i Norge før åndsverkloven skal opp til revisjon i 2010.

Summa summarum: Anniken Huitfeldt erklærer at hun vil få mindre tid til opptredener på den røde løperen enn Giske. For det digitale kultur- og kunnskapsfeltet, der kjendisene er få og de røde løperne enda færre, er det et lite lysglimt i fireårsnatten man har hatt under Giske. Og det sier vel det meste om tilstanden for vårt felt i 2009.

Digitalbok.no: ebøker med problemer

Jeg er nå igang med min periode som testperson for Buskerud Fylkesbiblioteks ebokprosjekt. Jeg har tidligere fått tilsendt en Cybook OPUS-leseplate, som jeg måtelig fornøyd med rent utførelsesmessig. Idag fikk jeg muligheten til å laste ned ebøker fra digitalbok.no, som er en av fylkesbibliotekets samarbeidspartnere, og landets ledende forhandler av ebøker så langt.

Nedlastingen skjedde fra min nyopprettede konto på digitalbok.no, der man hadde gjort fem norske titler tilgjengelige. Bøkene er gjort tilgjengelige som åpne PDF-filer, det vil si at filene kan vises på en hvilken som helst maskin som støtter PDF. Den eneste kopisikringen er “vannmerket” som er lagt inn i alle ebøkene, en liten tekstremse som identifiserer filen som tilhørende en spesifikk person.

digitalbok-skjermdump

Fordelen med vannmerking er at brukerne av eboka fritt kan flytte den fra en lesemaskin til en annen, og gjerne låne bort boka bort til andre (slik loven tillater nå). Men dersom boka skulle finne veien ut på et fildelingsnettverk, vil det altså være enkelt å spore den tilbake til den opprinnelige eieren. Så langt så greit, i grunnen. Men så var det praksis, da, og her har digitalbok.no gjort et underlig valg.

Vannmerketeksten er kjøperens navn og adresse, epostadresse og telefonnummer, plassert nederst på hver eneste bokside. OK, så skjønner jeg at dette gjøres for å skremme folk fra å dele filer ulovlig. På den annen side: etterhvert som leseplater og andre lesemaskiner blir vanligere, vil det uunngåelig skje at ebøker kommer på avveie uten kjøperen kan holdes ansvarlig for det. Tyveri av leseplater er et sannsynlig scenario, en venn som har lånt eboka helt lovlig men som så sprer den ulovlig et annet.

Slik kan informasjon om hvem som har kjøpt hva, spres fritt på nettet. Det burde ikke være nødvendig å påpeke det, men lesevanene våre hører til privatsfæren. Tanken på at eboka for all fremtid vil være “brennemerket” med ens eget navn kan holde lesere unna bøker om personlige emner som f.eks. seksualitet. Tenk tenåring som ønsker å lese Virvarr i ebokform uten å ville risikere at det en gang blir annonsert for en hel verden, for eksempel. Dette kunne vært løst ved å bruke en unik kunde-ID som kun bokhandelen kjenner. Like sporbart i tilfelle ulovlig spredning, og langt mindre problematisk personvernmessig.

Det mest slående problemet er likevel valget av PDF som ebokformat. Erfaringen har gjort meg til en motstander av PDF på leseplater, fordi ebøkene gjerne er designet for en spesifikk skjermstørrelse mens leseplater kommer i ulike størrelser. Resultat: en PDF-ebok som er designet for en iRex ILiad med en skjermoppløsning på 768 x 1024 billedpunkter, vil ofte ikke kunne vises på en typisk leseplateskjerm på 600 x 800 bildepunkter uten at skriften blir veldig liten, eller sidene deles opp på uhensiktsmessige måter.

4011544400_5ff0829df5

Det er nettopp dette som skjer med ebøkene fra digitalbok.no. Når jeg laster dem inn på Cybook OPUS, som er en leseplate i lommeformat og følgelig har en skjerm som er under halvparten så stor som en typisk bokside, blir skriften liten. Den blir faktisk så liten at mine 45 år gamle øyne ikke klarer å lese teksten uten at det begynner å murre i pannebrasken. Den lysegrå bakgrunnen, som normalt ikke er et problem, blir med ett ganske ubehagelig å forholde seg til. Hva mer er: tekststørrelsen på som ses på leseplaten til høyre på bildet over, er faktisk det maksimale som tillates.

4011543014_ea68104b13

Sony PRS-300 til venstre (like liten, men mye penere og billigere) har heldigvis innstillinger som lar meg lese skriften i en middelaldrende mann-vennlig størrelse. Men da får jeg altså problemet med manglende innrykk, setninger som avbrytes midt i og linjer som blir liggende oppå hverandre, som man ser til på bildet over (det digitale vannmerket ses nederst på skjermen, forøvrig). Den beste løsingen så langt har vært å overføre ebøkene til Sony PRS-600. Selv om jeg heller ikke her bør forstørre skriften for mye, er skjermen stor nok til at ebøkene blir leselige, i det minste. :-)

Bookeen Cybook OPUS i hus

Jeg er blitt forespurt om å delta i et interessant prosjekt denne høsten. Buskerud Fylkesbibliotek skal sette igang et prosjekt med utlån av ebøker til bl.a. leseplater, og har spurt meg om å være en av prøvekaninene (prosjektet har forlengst skaffet seg en utmerket hjemmeside). I den forbindelse fikk jeg også muligheten til å låne en leseplate av et merke jeg ikke har prøvd ut ennå, en Bookeen Cybook OPUS.

Linus og Cybook - klikk for større
Cybook OPUS og min faste leseplatespokesmodel, Linus

I utgangspunktet minner OPUSen mye om Sony Reader-modellene jeg har testet det siste halvåret: skjermen bruker elektronisk blekk, operativsystemet i bunnen er en Linux-variant og man både lader og overfører filer via USB. Størrelsen er imidlertid en god del mindre: 151 mm x 108 mm x 10mm, likeså vekta på 150 gram. Dette er altså en lomme-leseplate, og det skal bli interessant å se hvordan den mindre skjermen kan måle seg mot standardstørrelsen på Sony PRS-505 og PRS-700.

Mitt førsteinntrykk er at Cybook OPUS virker billigere i utførelsen enn Sony-modellene. Det skyldes først og fremst at chassiet er i plast istedenfor metall. Platen blir tjukkere, og knappene gir mindre tydelig feedback enn metallknappene på Sonyene. Det er ingen uvesentlig innvending, med tanke på at man trykker på bla-knappen hundrevis om ikke tusenvis av ganger ved lesing av en bok.

Klikk for stor versjon
Sammenligning av Sony PRS-505 (venstre) og nye Cybook OPUS

Kontrasten er omtrent slik jeg har vent meg til å se med digitalt papir: mørkegrå skrift mot en lysegrå bakgrunn, hvilket innebærer god lesevennlighet i godt lys. I Cybookens tilfelle mener jeg også å se et svakt gulstikk, selv om dette ikke kommer godt fram på bildet over. Sideomblaingen går en god del raskere på Cybook enn på PRS-505, men ikke fullt så kjapt som på den siste Sony-modellen.

Den viktigste forskjellen er at OPUS skifter fra portrett- til landskapsmodus når du snur leseplaten. Siden skjermen er så liten i utgangspunktet, er det sikkert en fordel å kunne vri leseplaten 90 grader for å utnytte hele skjermbredden. Men sensorene som snur skjermen er følsomme, og det krever litt tilvenning å unngå å bevege OPUSen slik at den ikke snur skjermen når du ikke ønsker det.