Arkiv for Bøker

Eboka: løsningen på vårt mest underkjente i-landsproblem

Forleden dag skrev Asbjørn Slettemark i den utmerkede bloggen OP-5 om sine første erfaringer med Kindle. Slettemark er (ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) svært fornøyd med sin Paperwhite, og har (heller ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) allerede merket at han leser og kjøper flere bøker enn før. Jeg bet meg imidlertid særlig merke i dette avsnittet:

Jeg foretrekker CD foran mp3, Blu-ray foran streaming og har lenge sverget til fysiske bøker foran lesebrett, så det satt faktisk et stykke inne å svikte papirbøkene. Men her om dagen begynte jeg å pakke ned flyttelasset, og innså hvor latterlig mange bøker jeg har, og hvor mange av dem jeg eeeeegentlig ikke trenger å ha i biblioteket i den nye leiligheten.

Her peker Slettemark direkte på et fenomen jeg tror begynner å bli viktig for overgangen til ebøker for oss hardcore-lesere: de lesende klasser begynner rett og slett å få for mange papirbøker. Det er nå fire og et halvt år siden Jorunn og jeg gjennomførte en storopprydding i husets boksamling, som resulterte i at femten kasser med bøker ble gitt bort til et antikvariat i Tvedestrand.

Siden den gang har jeg gjort mitt ytterste for å holde boksamlingen i sjakk, blant annet ved skånselløst å hive bøker vi antagelig bare kommer til å lese én gang (å gi dem bort nytter ikke, da alle i vi kjenner har mer enn nok) i gjenbrukskassen. Argumentet har hele tiden vært det samme: en boksamling på 1500 eksemplarer pluss tar rett og slett for stor plass i vår ganske typiske leilighet i Oslo sentrum. Etter at vi fikk familieforøkelse for tre år siden, er ikke plassproblemet blitt mindre for å si det slik.

Og det er her Kindle blir den store redningen. For siden jeg kjøpte min første Kindle høsten 2010 har Kindle-biblioteket vokst til 373 titler med stort og smått. Antar vi at 300 av disse er konvensjonelle bøker (det er også en del Kindle-singler og barnebøker der), tilsvarer det sju fulle hyller med papir i vår BBB-bokhylle. Legg til ebøker fra andre butikker, og vi har spart både pengene og tiden som ville følge med den ominnredningen av stua som kreves om vi skal dytte enda flere papirbøker inn.

Det mest interessante med den nye boksituasjonen er at den ikke er noe enten-eller. Papir- og ebøker lever side om side. Men vi er blitt langt flinkere til å være våre egne bibliotekarer eller kuratorer. Vi velger med omhu format etter behov: kunstbøker, kokebøker og barne/ungdomsbøker er fremdeles på papir, det er også fars lille men voksende samling av antikvariske romfartsbøker. Romaner og faglitteratur er derimot nesten helt og holdent digitalisert.

Regnet i antall titler dominerer fremdeles papiret, men fortsetter det som nå vil det ikke ta mange år før eboksamlingen blir størst – i antall. I volum tar den selvsagt ikke plass. :)

Share/Bookmark

Hvorfor ikke bokhandelen vil lide samme skjebne som videosjappa

I en nostalgisk kronikk i gårdagens Aftenposten skriver kulturforsker Bård Kleppe strålende om videosjappas triste endelikt. Skal man dømme etter responsen i kommentarfeltet, treffer han virkelig godt med sin beskrivelse av de små lokalene land og strand rundt hvor man kunne få seg en pølse mens man leide seg “Kellys Helter” og en Moviebox.

Om det er noe sted jeg ikke her helt enig, så må det være i konklusjonen. Her sammenlignes nemlig bokhandelens situasjon med videosjappas slik: “[videobransjen] renner ikke ned dørene hos kulturministeren og ber henne lage en lov som ivaretar videosjappa som møtested eller videosjappa som kulturinstitusjon. Det kunne gjort de gjort, for deres argumenter ville vært gode, men de gjør det ikke. For folk er forskjellige.”

Bjørnsons båre, 1910

Bjørnsons båre fraktes gjennom København i mai 1910. Vanskelig tenke seg tilsvarende folkelig respons på en nålevende norsk forfatters bortgang. Fotograf: Julius Aagard

Vel, ja. Jeg tror i grunnen kulturforskeren kjenner den viktigste årsaken til at videobransjen lot den strategien ligge. Det er ikke akkurat noen statshemmelighet at bokhandelen vasser i noe som videosjappa aldri fikk mye av, nemlig kulturell kapital. Så i den forstand er folk forskjellige, forsåvidt. Noen dyr er likere enn andre og alt det der.

En bokhandler representerer ikke bare den femhundreårige tradisjonen fra Gutenberg, men er også uløselig knyttet til forfatternes og bokas betydning for nasjonsbygging og språkutvikling her til lands. Bjørnson og kampen for norsk selvstendighet. Ibsen, vår første globale kulturkjendis. Hamsun og hjemkjøpet av rettigheter til Norge i 1925. Kort sagt: Forfattere (og via dem bokhandelen) spilte en rolle i første halvdel av 1900-tallets Norge som vanskelig å fatte idag. Jamfør det forbløffende fotografiet over.

Sammenlign så dette med videosjappa, som først ble vanlig i Norge på 1980-tallet. Ikke bare en nykomling, men for sikkerhets skyld en utenlandsk sådan. Joda, videosjappa hadde lokale eiere og var en viktig arena i nabolaget, men konseptet var amerikansk og det var stort sett filmene også. Norsk kulturpolitikk handler om å støtte lokale kulturuttrykk, noe som gjør det vanskelig å se for seg en videosjappelov på linje med bokloven Kleppe nevner.

En viktig forskjell i bruksmønster bestyrker også dette. Mens voksne nordmenn gjerne ser udubbet amerikansk film og lytter til musikk sunget på engelsk, foretrekker de fremdeles i overveiende grad å lese sine bøker på norsk. Det betyr at det aller meste av litteraturen som selges her til lands, går via et fåtall store forlag og bokhandlerkjedene de eier. Debatten om “vertikal integrasjon” understreker dette poenget: bokbransjen har rett og slett en ganske annen markedskontroll enn videobransjen.

Mens videobransjen sto maktesløs overfor nettsalg av DVDer, ulovlig fildeling og  lovlig nedlasting og strømming, har forlagene kunnet velge å skynde seg langsomt på det digitale området – blant annet for å beskytte de store investeringene de har gjort i bokhandler. Når Kleppe skriver at “bokhandlere kan bli overflødige når folk innser at også bøker kan lastes ned på samme måte”, gjør han opp regning uten vert. Den som forvalter rettighetene, har makta.

Dermed er det ikke sagt at ikke digital vekst etterhvert vil skvise mange papirbokhandlere ut av markedet, slik det har skjedd i plate- og videobransjen. Men vi ser allerede nå at går mye langsommere enn hva tilfellet er i f.eks. USA, som har mer uregulert og mindre sentralisert bokmarked enn Norge. Over dammen er ebokandelen av det samlede bokmarkedet et sted mellom 15% og 20% – i Norge rundt prosenten.

I veldig optimistiske stunder tror jeg at vi kan havne på amerikanske tall om en ti års tid. Så kommer jeg på at bokloven skal vedtas av Stortinget, og vet at den kan bli et redskap for utsettelse av digitaliseringen med mange år. Det blir fortsatt mye Kindle-lesing på meg framover, med andre ord. :)

 

 

 

“Roboten er løs”: et glimt av smartfonsamfunnet fra 1982

Jeg har gleden av å lese min fars bok Roboten er løs for niåringen i disse dager. For eventuelle uinnvidde er dette en science fiction-bok for barn og  unge, utgitt i 1982. Hovedpersonene er den lille jenta Sam og tjenerroboten Matilda, som viser seg å ikke fungere helt som hun skal. Boka er utvilsomt den av min fars bøker som er blitt lest og elsket av flest barn, og med god grunn. Uhildet som jeg er :) kan jeg konstatere at den fremdeles holder mål, mer enn 30 år etter at den ble utgitt første gang.

Selv om Tor Åge Bringsværd har rett i at science fiction-bøker mer handler om sin samtid enn om fremtiden, er det interessant å se hvor godt eller dårlig forfattere treffer når de titter i krystallkulen. Ta Jon Bings serie om stjerneskipet Alexandria, som ble utgitt omtrent samtidig med bøkene om Matilda og som også hadde en skare med begeistrede tilhengere (undertegnede blant dem).Der er det sentrale premisset at fysiske bøker fraktes fra planet til planet, noe som virker håpløst utdatert i en tid da millioner av lesere overfører ebøker trådløst hver eneste dag.

Det er også i en av Alexandria-bøkene at Bing famøst skriver at ingen kommer til å lese bøker på en datamaskin sittende under et tre (er det mulig at designeren av Kindle-ikonet har lest Bing?) I Roboten er løs finner man mange lignende eksempler, selvsagt. Som ideen om at vi skulle bli oppvartet av tjenerroboter (det nærmeste vi kommer konseptet idag er støvsugerroboter, som egner seg best som transportmiddel for katter), videotelefoni istedenfor mobiltelefoni og det programmerbare autokjøkkenet (selv om vår avhengighet av Fjordland og Toro utvilsomt avspeiler et lignende forhold til mat).

Men boka inneholder også en forutsigelse som gjør at teksten for en voksen leser kan oppleves som relevant den dag idag. Det virkelige temaet i boka er ikke nemlig kortsluttende roboter, men forholdet mellom barn og foreldre. Sams mor og far er så oppslukt av den store videoveggen (VV, som vi forøvrig kommer til å få om noen år om flatskjermene fortsetter å vokse i dagens takt) at de ikke har tid til å være sammen med, enn si prate ordentlig med henne. I Roboten er løs har teknologien frarøvet barna foreldrenes oppmerksomhet, isteden blir ungene overlatt til roboter.

Ingen begivenhet er for stor til å bli oppslukt av smartfonen

Spol frem til 2013 og den pågående debatten om “smarttelefonforeldre“, voksne som er så oppslukt av de små skjermene våre at vi til tider ikke enser hva ungene våre snakker om eller driver med. Som, i likhet med Sams foreldre, har allverdens gode argumenter for at det bør være slik (blant annet fordi unger i grunnen er kjedeligere enn dingsene våre). Og som gjerne kommer til at den enkleste løsningen på problemet (i den grad det anses for å være et problem) er å gi ungene tilgang til den samme teknologien så tidlig som mulig.

Selv om teknologien er annerledes er problemstillingen stort sett den samme som i Roboten er løs, hvilket er friskt med tanke på at debatten på den tiden boka ble skrevet handlet mest om massemedienes mulige negative innflytelse på barn og ungdom (den gang ble Prøysen/Olrogs herlige “Tango for TV” stadig spilt på radio). At teknologien kunne komme til å forrykke forholdet mellom barn og voksne på mer komplekst vis, se det var det langt mindre bevissthet om.

Min far har aldri hørt til pekefingerbrigaden i norsk barnelitteratur, men i dette tilfellet merkes engasjementet og den moralske harmen bak de mange humoristiske scenene. Talsmannen for forfatterens budskap blir bestefar som lever et enkelt liv i skogen, og som gir klart uttrykk for sin misbilligelse over at Sam foretrekker samværet med en defekt robot fremfor sine dysfunksjonelle foreldre. Når det er sagt, presenterer romanen ingen enkle svar på problemet. Bortsett fra å reparere Matilda, skjer det ingen dramatiske endringer i familiemønsteret.

Man innser at mor og far kommer til å fortsette å sitte klistret til VVen, som de virkelige taperne i denne beretningen. Det er jo de som går glipp av tid med datteren de aldri får igjen, av opplevelsen av virkelig liv utenfor skjermen. Det som blir et godt litterært grep (ikke minst fordi bereder grunnen for oppfølgere) er imidlertid ikke godt nok for meg. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg har ikke villet ha det slik en god stund nå, og derfor har jeg satt inn noen enkle tiltak i familien som så langt har vist seg å være ganske effektive.

Før det første har jeg kommet til erkjennelsen av at det meste av tiden jeg bruker på IT utenfor arbeidstiden, har minimal nytteverdi. Bevares, vi opplever det som om sosiale medier er uunnværlige for å holde kontakt med dem vi bryr oss om, og forsøker man å antyde noe annet til storforbrukere av f.eks. Facebook kan reaksjonen bli regelrett hissig (opplevde det senest igår). Men altså: Sosiale medier, spilling og dilling rundt på nettet er i all hovedsak for moros skyld, tidtrøyte om man vil.

Litt malapropos har jeg fått økonomisk bekreftelse på dette de siste par årene. Jeg logget meg av Facebook for godt i januar 2011, og ble fortalt at dette komme til å ramme meg hardt da kommunikasjon er mitt yrke og Facebook er den viktigste kommunikasjonskanalen der ute. Isteden opplevde jeg at inntektene økte kraftig i 2011 og 2012. At dette korellerer er jeg ikke i tvil om. I skapende frilanseryrker er det ofte en direkte sammenheng mellom konsentrert arbeid og inntekt, og Facebook var en tidstyv og rutineforstyrrer uten sidestykke.

Jeg har også gitt vår sønn klar beskjed om at han må si fra når vi voksne blir for oppslukte av smartfon og brett. Det tok ham ikke lang tid å lære seg forskjellen på at mor og far gjør noe viktig eller jobbrelatert, og når vi bare ser filmtrailere eller spiller. At vi tar hans innvendinger på alvor gir oss også en anelse større autoritet når vi må be niåringen om å rive seg løs fra spill på brett og PC, noe vi selvsagt stadig må gjøre.

Jeg skal ikke påstå at jeg har funnet det beste svaret på utfordringene for familielivet i nettalderen. Men det gjør godt å vite at jeg bevisst prioriterer slik at jeg ikke tilbringer for mye av min sønns barndom i selskap med virtuelle bekjentskaper som i grunnen ikke betyr noe for meg. Eller som Sams bestefar sa det i Roboten er løs

“Blir du avhengig av maskinene, er det ikke lenger du som bestemmer over ditt liv.”

Bør vi boikotte Amazon?

 Twitter ba signaturen Forteller (også kjent som Børge) meg nylig lese et innlegg i bloggen til Cory Doctorow, og utfordret meg til å blogge om min reaksjon. Som sagt, så gjort. Doctorows poeng i postingen er at Amazon.com misbruker den makten selskapet har fått ved å låse millioner av kunder fast til sitt proprietære DRM-system. Forlag som havner i konflikt med Amazon risikerer å miste både forfattere og lesere, i følge Doctorow. Og konklusjonen man bør trekke av det er ifølge Doctorow klar:

[J]ust look at what happened in February with the Independent Publishers Group, a distributor that asked Amazon to hold the line on its discount. They weren’t able to reach an agreement, and Amazon removed all IPG’s e-books from the Kindle store. The day that happened, IPG sent out a communique describing the situation and asking its readers to avoid the Kindle store in future.

Han er ikke alene i sitt syn, for å si det mildt. I den engelskspråklige verden er det en utbredt oppfatning at Amazon er i ferd med å bli hva Microsoft var for IT-bransjen for femten år siden: dominerende, enerådig og hensynsløs mot konkurrenter. En scifi-kollega av Doctorow, Charlie Stross, opplevde nylig at hans svært kritiske bloggposting om Amazons strategi gikk runden på nettet, og  i skrivende stund er det over 740 kommentarer til innlegget.

For en tilhenger av åpne standarder og åpent innhold skaper det et dilemma. Jeg har stor respekt for synet til Doctorow og Stross (og for de to herrene selv – har møtt dem personlig), og som Amazon-kunde bidrar jeg utvilsomt til å bygge opp under monopolet ved å kjøpe dets produkter og underlegge meg dets DRM-restriksjoner. Derfor har jeg tenkt gjennom saken, slik jeg som bevisst forbruker også tenker gjennom hvor matvarene mine kommer fra, for eksempel.

Når jeg likevel ikke boikotter Amazon, har det flere årsaker. Teknologihistorie er en av dem. For saken er at vi har vært her før – mange ganger. Når nye markeder vokser frem er det ikke uvanlig at et selskap kommer tidlig ut fra startstreken og får en dominerende posisisjon – tenk Microsoft på 1990-tallet eller Apple og digital musikk for fem år siden. Det er også vanlig at selskaper som dominerer tidlig etter en tid mister posisjonen. Enten fordi myndighetene griper inn (USA vs Microsoft), eller fordi monopolisten blir overmodig og mister taket på markedet (Nokia, anyone?)

I den grad Amazon er et monopol hviler det på et ganske usikkert fundament.  Analytikere har i årevis hevdet at selskapet selger ebøker og lesedingser med tap for å bygge opp en dominerende posisjon i markedet, Amazon er kjent for å levere skuffende resultater til aksjonærene og er utvilsomt mer utsatt enn Microsoft og Apple for å gjøre et feiltrinn.

Jeg sier “i den grad”, da vi også bør stille spørsmålstegn ved om Amazon faktisk er i ferd med å bli en bok-monopolist. I skrivende stund har selskapet en andel på 20% av det samlede amerikanske bokmarkedet, og rundt 70-80% av ebokmarkedet.

Nye Nook Glow fra B&N viser at konkurrentene til Amazon langt fra har gitt opp kampen.

Selv om konkurrentene Barnes & Noble og Apple sliter med å ta igjen forspranget, er det ingen grunn til å avskrive dem ennå (jeg mener: tør noen virkelig avskrive Apple i dagens situasjon?) Google har heller ikke gitt opp sin eboksatsing, og hvem vet om ikke Microsoft vil revurdere sin exit fra ebokmarkedet hva som skjer nå som Microsoft har gjeninntrådt på ebokscenen, og hva det kan føre til om de lykkes med sin Windows 8-strategi. Dette markedet tok av for bare fem år siden, og det blir altfor enkelt å allerede nå konkludere med at fremtiden tilhører Amazon.

Amazons dominans er dessuten i all hovedsak basert på ett bokmarkedssegment, nemlig skjønnlitteratur, mer spesifikt “mass market paperback”. Kindle er først og fremst en billigbokerstatning, noe alle som har forsøkt å lese illustrerte bøker og fagbøker på en Kindle vet.  Det er i og for seg ikke overraskende at Doctorow og Stross er så bekymret – de lever i stor grad av skjønnlitterære billigbøker, og kundene deres leser sannsynligvis langt flere ebøker enn snittet.

Så langt har Amazon hatt begrenset gjennomslag i det lukrative fag- og lærebokmarkedet, et område Apple er i ferd med å blinke seg ut. I den grad det utvikles applikasjonsbøker, har App Store og Google Play et vel så godt utgangspunkt som amazon.com. Og er strategien med å basere seg på dedikerte lesedingser bærekraftig, i en tid da nettbrettet er i ferd med å ta av for alvor?

Midt i all kritikken syns jeg vi dessuten bør gi keiseren hva keiserens er. De kortvarige monopolene har en viktig funksjon. Amazon er et genuint innovativt selskap (fra “read everywhere” til Kindle Singles) og har brukt sin posisjon til å gjøre det samme som Apple gjorde med musikkindustrien – dratt en konservativ bransje sparkende og skrikende inn i fremtiden. I mine øyne er den viktigste enkeltårsaken til at vi har et så elendig eboktilbud i Norge, at det ikke finnes noe motstykke til Apple eller Amazon her til lands. De eneste som utfordrer vår bokbransje er bransjen selv – og da vet vi jo hvordan det går.

Å vurdere en boikott av Amazon setter meg dessuten i en posisjon alle bevisste forbrukere kan kjenne igjen: er alternativene egentlig noe bedre? Alle aktører av noen betydning baserer seg på jo DRM av et eller annet slag, og det er ikke vanskelig å peke på tvilsom praksis fra Googles eller Apples side. Faktum er at det i skrivende stund er Apple og amerikanske forlag – ikke Amazon – som er i ferd med å saksøkes av amerikanske myndigheter for å ha samarbeidet ulovlig om å presse opp bokprisene.

Bildet er altså komplekst. Og tro ikke at de etiske dilemmaene forsvinner ved å kjøpe lokalt. I Norge har forlagene inntatt en ganske unik posisjon i verdenssammenheng ved å kjøpe seg inn i alle ledd av verdikjeden. Kjempene Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamm eier altså bokhandlere, bokdistribusjonssentraler og bokklubber, og er inne på eiersiden i Bokskya. I prinsippet er makten i norsk bokbransje tredelt, men i viktige spørsmål er de tre store ofte påfallende enige. Om ikke et monopol, så langt på vei et triopol.

Som om ikke det var nok har bokbransjen – i strid med Konkurransetilsynet anbefalinger – fått myndighetenes godkjennelse til å inngå en prisfiksende kartellavtale kalt Bokavtalen. For øyeblikket lobbyerer norske forlag hardt for å gjøre den frivillige Bokavtalen om til en permanent boklov, hvis viktigste funksjon vil være å sementere dagens bransjestruktur. Ikke til å undres over at norsk bokbransje somler med ebøker – hvis de bare klarer å vente til 2015 eller deromkring serverer Stortinget dem alt de ønsker på et sølvfat.

Bokbransjen var også blant intiativtakerne til Dele – Ikke stjele-kampanjen, som i praksis tok til orde for massiv overvåkning av nettbruk og langt “hardere tak” mot fildelere. Amazon på sin side var blant IT-selskapene som tok klart avstand fra SOPA-loven for en tid tilbake.

Så mitt poeng er i grunnen enkelt: dette er ikke enkelt. Har man en bred/konvensjonell litteratursmak er de store aktørene ikke til å komme utenom, og da vil den bevisste bokkjøper uvegerlig havne i slike dilemmaer. Hvilket valg som er riktig i et historisk perspektiv er ingen gitt å si – og vi får jo for ordens skyld ikke glemme at ebok-problemstillingen (i motsetning til f.eks. sjokolade) verken involverer miljøskadelig virksomhet, barnearbeid eller sweatshopping. Det er et typisk ilandsproblem, dette.

Jeg har altså ingen problemer med at du velger pest, og så får du bare respektere at jeg foretrekker kolera. :)

Steve Jobs: Hippie, kunstner og ekstreminnovatør

Jeg har, i likhet med svært mange andre, nettopp pløyd meg gjennom Walter Isaacsons autoriserte biografi om Steve Jobs. Jeg er typisk norsk i det at jeg elsker biografier, og stiftet tidlig bekjentskap med den amerikanske autoriserte biografi-tradisjonen. Min første overraskelse i “Steve Jobs” er derfor at Isaacson velger å tegne et bilde av hovedpersonen som er så lite flatterende.

Steve Jobs skaffet seg mange fiender i løpet av sine 56 år på Jorda, men også kolleger og venner beskriver ham som hensynsløs, uhøflig, kald, totalt overbevist om egen fortreffelighet og labil (det går i skriking og gråting om hverandre når ting går ham imot). Å lese om hvordan Jobs helt til det siste slet med distanse til sine aller nærmeste, gjør nesten vondt.

Jobs har aldri vært noe idol for meg, men Isaacson får meg til å synes synd på ham. For mang en hardcore fanboi vil jeg tro “Steve Jobs” byr på et og annet “Kor e alle helter hen“-øyeblikk.

Steve Jobs’ hippiefase inkluderte reise til India, guruer, barbenthet og østlig mystikk

Når det er sagt, viser erfaringen at det betyr lite for den langsiktige vurderingen at Steve Jobs kunne være en dr*ttsekk, ikke brydde seg om kroppshygiene (dette er Isaacson veldig opptatt av) og lot seg styre av underlige diettregimer (Apple skal ha fått sitt navn i en av Jobs’ fruktarianer-faser) i den grad at det kan ha tatt livet av ham. Mangt et skapende menneske har vært ufyselig i det private, uten at det overskygger deres bragder (Newton og Edison er to eksempler som faller meg inn i skrivende stund).

Jobs vil først og fremst bli husket for det han gjorde, og forfatteren han ga over 40 intervjuer til vil bli en hovedkilde for fremtidens historieskrivere. I det perspektivet både innfrir og skuffer Isaacson. Han gir et godt og detaljert bilde av prosessene som ledet fram til de siste årenes suksessprodukter, og som mange har påpekt er kapitlene som omhandler tiden i Pixar kanskje bokas mest interessante. Men forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender.

Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple. Dermed mister han anledningen til å sette et av hovedpersonens mest interessante trekk som innovatør – hans binære syn på virkeligheten – i sitt rette perspektiv.

Ifølge Isaacson kunne de fleste ting i Steve Jobs’ verden – fra mat og klær til biler – puttes i to kategorier: “awesome” eller “shit”. I hele sitt voksne liv jakter Jobs på perfeksjon: han brukte måneder på å finne den perfekte vaskemaskin, og intervjuet 67 sykepleiere før han fant tre han kunne leve med. Den samme perfeksjonistiske holdningen tok han med seg på jobben. Det er grunnen til selv innmaten i Apple-maskiner (som Jobs ikke ville at kundene skulle tukle med) var pent designet, for eksempel.

Det binære verdensbildet innebærer altså at Jobs gjennomgående avviser konkurrentenes produkter som “shit”. Og fordi Isaacson ikke graver dypere her, blir man sittende igjen med inntrykket av at Jobs var blind for hovedårsaken til at hans “awesome” produkter ikke eier verden idag. Som altså ikke var svikefull Apple-ledelse i et avgjørende øyeblikk eller motstandere som stjal alle hans beste ideer, men “godt nok”-prinsippet.

Flertallet av jordboere som i det hele tatt har råd til å bry seg om slikt, foretrekker i det daglige produkter som er gode nok for formålet de er ment å tjene. Godt nok-prinsippet er årsaken til at folk flest kjøper mat i billigkjeder og at Wikipedia knuser kommersielle oppslagsverk, for eksempel. Og viktig i denne konteksten: det er en hovedforklaring på at PCen i sin tid slo Apples Mac.

Jeg vet, for jeg var der og husker hvilke valg vi sto overfor. På 1980-tallet var ingen med interesse for IT i tvil om hvor unik Macintosh var. Men vi var heller ikke i tvil om prisen. Jeg husker hvordan jeg trålet datablader på jakt etter en Mac med riktige spesifikasjoner som passet et studentbudsjett, uten å lykkes. Midt på 1980-tallet var heller ikke IBM-maskinene billige, men der i gården skjønte man “godt nok”, lisensierte teknologien og oversvømmet markedet med billige PC-kloner.

Mac var fremdeles langt mer brukervennlig, men muligheten til å ha flere vinduer åpne samtidig betydde mindre i en tid da “data” gjerne var synonymt med énfunksjonsmaskin (jeg husker at skribenter pleide å kalle PCen for “tekstbehandler”). PCen var god nok for de fleste, og altså billigere. For folk flest meldte behovet for et grafisk grensesnitt seg for alvor med nettet. Da sto som kjent Microsoft klar med det ultimate “godt nok”-konseptet: Windows 3.0.

I disse dager opplever vi en slags repetisjon av denne historien i mobilmarkedet. Etter å ha vært kongen på haugen i smartfonmarkedet i flere år, er Apple nå grundig forbikjørt av Android i markedsandel. Teknisk sett kan iOS sikkert være overlegent Android på mange måter, men utfordreren har de samme fortrinnene som Windows i sin tid: det gjør en helt akseptabel jobb for de fleste brukere, og tilbyr et langt større pris- og produktspekter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Jobs må ha forstått dette på et eller annet plan, det går bare ikke fram av boka. Isteden blir det mye repetisjon av smålige utfall mot Bill Gates (regelerett flaut blir det når Jobs insisterer på at Gates’ filantropi er et utslag av manglende fantasi, for eksempel), og anklager om at andre stjeler Apples ideer. Jamfør den mye siterte uttalelsen om Android fra boka:

“I will spend my last dying breath if I need to, and I will spend every penny of Apple’s $40 billion in the bank, to right this wrong. I’m going to destroy Android, because it’s a stolen product. I’m willing to go thermonuclear war on this.”

Det snodige er at samme mann et annet sted i boka siterer Picassos berømte uttalelse om at store kunstnere stjeler fra de store. Eller som Jobs sa i et intervju i 1996: “We have always been shameless about stealing great ideas.” Senere forsøkte Apple å modifisere uttalelsen til “he meant that Apple’s designers and engineers took all manor of life experiences and used them to make Apple products fresh and innovative”.

I mine øyne fremstår den første uttalelsen som uforfalsket Jobs, mens den siste er skrevet av en infoavdeling som frykter konsekvensene av uttalelsen for selskapenes mange patentsøkmål. Hvorom alt er: Jobs var heldig nok til å bli voksen i en av de mest kreative regionene på kloden, og for meg er det åpenbart at han og produktene han skapte er et resultat av det (Malcolm Gladwell, som også har anmeldt biografien, har skrevet en utmerket artikkel om denne fasen av teknologihistorien).

Fra grafiske grensesnitt og musestyring til tavle-PCer og smarttelefoner med app stores: ideene var der ute i offentligheten, og mange av dem ble brukt av andre lenge før Apple. Her er jeg (og ingen kan beskylde meg for å være noen microsoftie) tilbøyelig til å være enig med Bill Gates, som i et der-skulle-jeg-gjerne-vært-flue-på veggen-møte med Jobs forsvarte seg mot tvyerianklagene slik:

“I think there’s more than one way of looking at it. I think it’s more like we both had this rich neighbor named Xerox and I broke into his house to steal the TV set and found out that you had already stolen it.”

Kanskje kan den moralske indignasjonen Jobs legger for dagen ha noe å gjøre med hans kunstsyn. Ja, for der Malcolm Gladwell er mest opptatt av å fremheve Jobs som en “tweaker” – en ingeniør som perfeksjonerer andre ideer – slås jeg av hvor pasjonert opptatt av billedkunst, musikk, arkitektur og design mannen var.

Jobs brukte ofte poenget med at Apple befant seg “on the corner of technology and liberal arts”. Det var åpenbart noe mer enn et reklameslagord, og et av de mest interessante kapitlene i boka handler om hvor hardt han kjempet for å gi iTunes den største og beste samlingen av Bob Dylans materiale.

(En digresjon her: det fremgår tydelig av biografien at Jobs var langt mindre opptatt av litteratur og tekstbaserte medier enn han var av lyd og bilde. Jeg har lenge argumentert med at Amazon har lykkes så mye bedre i ebokmarkedet enn Apple blant annet fordi Jeff Bezos viser en pasjon for boka – og eboka – som Jobs aldri la for dagen.)

I kunsten handler det selvsagt ikke om å være god nok. Det dreier seg om å eksellere på sitt valgte felt. Store kunstnere vet som regel hvor gode de er, de har ofte personligheten som følger med en slik selvinnsikt (Nerdrum, anyone?) og mener at de i stor grad kan heve seg over regler som gjelder for vanlige dødelige (jamfør vanen med å kjøre uten bilskilter og parkere i handikappsonen).

All kunst handler om å lære av andre, men det er de store kunstnerne som skjønner hvordan man kopierer. Dårlige kunstere lager dårlige kopier, verker som setter originalen i et dårlig lys. Jeg får følelsen av at Jobs voldsomme raseri i stor grad handlet om at konkurrentene laget så dårlige kopier av originalene. Windows var ikke bare shit, det var camp.

Den perfeksjonistiske holdningen, det ekstreme arbeidspresset og Jobs’ diktatoriske makt kan virke fremmed, for ikke å si skremmende, på de fleste av oss. Jeg vet at jeg ikke ville ha orket å arbeide under slike forhold. Men jeg vet også at dette ikke behøver å være et hinder for kreativitet. Tvert imot. Kunst- og teknologihistorien gir oss mange eksempler på storslagen innovasjon mot en bakgrunn av ekstremt arbeidspress, fattigdom og til og med krig og undertrykkelse.

Jeg kunne ha nevnt renessansen, som ikke akkurat var noe teselskap. Men mitt favoritteksempel på “ekstrem innovasjon” er Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet. Han begynte sin karriere som en av Stalins talløse politiske fanger, og blomstret som romskipsdesigner under den allmektige og labile Nikita Krustsjov. Romskipene som idag gir USA, Russland og Kina adgang til rommet er alle enten designet av Koroljov og hans team, eller direkte kopier av dem.

Problemet med innovasjon drevet frem under stort press av en dominerende personlighet, er åpenbar: det krever en spesiell mennesketype å ville underkaste seg slike arbeidsforhold, og man blir veldig avhengig av drivmotoren. Det sovjetiske romprogrammet uten Koroljov (og Krustsjov over ham) mistet raskt retning og tempo. Da Jobs forlot Apple, begynte det å gå utfor med selskapet. Med Jobs tilbake ved roret, begynte oppturen igjen.

Et av de mest talende øyeblikkene i boka kommer når Isaacson spør Jobs om han kan komme på noe annet selskap som bruker samme ledelsesmodell som Apple. Jobs blir svarløs, før han sier at bilindustrien en gang var slik. Det, mer enn noe annet, forteller hvor spesiell fortellingen om Jobs og Apple er i teknologihistorien – og hvilke enorme utfordringer selskapet han skapte står overfor nå.

1 av 6 lesende amerikanere er en e-leser: hva er du?

Via TeleRead-bloggen fant jeg nedenstående interessante undersøkelse om amerikanske e-lesere fra Livescience.com. Utgangspunktet er amerikanere som har lest minst én bok det siste året, det vil si rundt 75% av befolkningen. Her får vi for en sjelden gangs skyld et blikk på ebokmarkedet som ikke springer ut av de store selskapenes egne tall. Hovedtrekk: én av seks lesende amerikanere er en e-leser, et tall som har doblet seg på ett år.

Tallet er imponerende, med tanke på at USA er inne i en dyp økonomisk krise som gjør at lesemaskiner til mellom 139 og 500 dollar må komme langt ned på prioriteringslisten selv for mange middelklassefamilier. Det er tydeligvis potensiale for fortsatt vekst i markedet, når én av seks som ennå ikke er e-leser sier at det er sannsynlig at de vil kjøpe et lesebrett/nettbrett i løpet av året.

Undersøkelsen ser ut til å støtte Amazons påstand om at e-lesere kjøper betydelig flere bøker enn p-lesere. Gruppen vi må kunne kalle “hardcore boknerder”, folk som kjøper 21 eller flere bøker per år (inkluderer meg, forresten!), er nesten dobbelt så stor blant e-lesere. Og selvsagt leser e-lesere mye mer enn p-lesere.

“Kinamann” av Brynjulf Jung Tjønn

Via Jorunn fikk jeg tak i et ikke korrekturlest frieksemplar av Brynjulf Jung Tjønns kommende roman “Kinamann”. Jeg hadde hørt om boka en stund og hatt lyst til å lese den lenge, og nedenfor følger min vurdering.

“Kinamann” fortelles av Gjermund Brekke, som ble adoptert til Norge fra Sør-Korea i 1983 og som vokser opp i bygda Feios i Sogn og Fjordane. Jung Tjønn er selv adoptert fra Sør-Korea og vokste opp i samme bygd, hvilket i disse Knausgård-tider innebærer at mange nok vil lese teksten som delvis selvbiografisk.

Teksten favner over hele Gjermunds liv ved å hoppe mellom scener fra fortid og nåtid, og skifte mellom drøm og virkelighet. Slike sprang kan fort bli et irritasjonsmoment i en mindre kompetent forfatters hender, men her fungerer det godt. I det hele tatt merkes det at Jung Tjønn begynner å få fartstid som skribent. Tross enkelte språklige skjønnhetsflekker, som en litt maniert hang til oppramsinger og gjentakelser, og en og annen journalisme av typen “måtte gi tapt for kreften”, er dette en bok med driv og tempo.

Dermed klarer forfatteren å få et velkjent tema – ung mann med forfatterdrømmer har frustrerende oppvekst i småsamfunn før han kommer til byen og realiserer seg selv – til å leve. Det som imidlertid får boka til å heve seg over det store grosset av frustrert-ung-mann-romaner, er skildringen av å være annerledes og rotløs. Den synlige årsaken er Gjermunds bakgrunn og utseende. “Kinamann” henviser til episoder der han blir tatt for å være kineser, i en tid da asiater var sjelden kost utenfor turistsesongen i Sogn og Fjordane.

Denne delen av teksten er et godt oppgjør med den utbredte norske forestillingen om småsamfunnet som det beste oppvekstmiljøet for barn og unge. I Gjermunds tilfelle blir de små forholdene (når man skal holde klassefest på skolen, må man fylle på med elever fra naboskolen for å bli mange nok) åpenbart en belastning. Anonymitet i småsamfunn er vanskelig nok for flertallsbefolkningen – når man utgjør en minoritet på én person blir det umulig.

Temaet rasisme berøres, blant annet når Gjermund reflekterer over skjebnen til Arve Beheim Karlsen, men utover i boka er det bakgrunnen som adoptert som inntar hovedrollen. Fra barndommen av har Gjermund undret seg over sitt biologiske opphav, og om det fremdeles finnes familie i Sør-Korea. Etter at han selv blir far blir spørsmålene stadig mer påtrengende, og det synlige beviset for egne gener i sønnens ansikt blir motivasjonen for å hoppe på en flight til i Seoul og begynne en slags leting etter den tapte biologiske familien.

Uten å avsløre for mye, kan jeg si at resultatet er en uke som er så langt fra “Tore på sporet” man kan komme. Enkelte vil kanskje savne en mer konvensjonell og forløsende avslutning, men jeg syns Jung Tjønn løser det hele med et elegant litterært grep som bringer boka til et klimaks på de siste sidene. En oppvekstroman om et relativt stillferdig liv som likevel har den dramaturgiske kurven til en krimmer – det er ikke hverdagskost.

Det er vanskelig å la være å lese “Kinamann” som dundrende farsoppgjør. Et hjerteskjærende drap på kattunger i åpningssekvensen (som faren karakteristisk nok har glemt senere i boka) slår an tonen: Gjermunds far er en tagal og fjern skikkelse, en tradisjonsbunden vestlandsbonde som sier rett ut at sønnen ble hentet til landet for å overta driften av gården. Ikke rart at Gjermund føler seg kjøpt og betalt når han som åtteåring kommer over mappen med adopsjonspapirene, og finner kvitteringer for adopsjonsavgift og flybilletter.

Faren demonstrerer minimal interesse for kulturen i landet sønnen kom fra, noe som blant annet viser seg ved at han konsekvent bestiller kylling og poteter når familien er på kinarestaurant. Han er ikke et lesende (eller for den saks skyld intellektuelt nysgjerrig) menneske, og selv om han støtter sin sønns skriveambisjoner ved å kjøpe en dyr PC, er barndommen preget av et intensivt normaliseringsprosjekt. Det handler om å bli så norsk, vestlandsk og bondsk som overhodet mulig – om nødvendig på bekostning av sønnens fysiske og psykiske velvære.

Hvor lite far egentlig skjønner av hva sønnen strever med, fremgår når Gjermund møter figuren Edgar på flyet til Seoul. Edgar er en norsk drosjesjåfør som viser seg å være adoptivpappa til en ung kvinne som studerer i Sør-Koreas hovedstad. Denne overvektige og svettende fremmede, hvis fysiske framtoning virker direkte frastøtende på Gjermund, klarer likevel å forstå mer på et par dager enn far (og mor) i Feios har gjort på et par tiår. Det er Edgar og hans datter som gir Gjermund motet til å oppsøke fortiden i Seouls gater.

Som rimelig kan være, virker sønnens forhold til faren like kaldt og distansert. Fysisk sett fremstår faren som en muskuløs kjempe av en mann, men han er ikke sterk nok til at Gjermund kan lene seg mot ham. I det perspektivet er det kanskje ikke til undres over at Gjermund kun glimtvis viser forståelse for at faren også er et produkt av arv og miljø. Som det sies av Mike and the Mechanics i en sang unge Gjermund kanskje så på MTV:

I know that I’m a prisoner
To all my father held so dear
I know that I’m a hostage
To all his hopes and fears

Konkretisert: Da Gjermund ble adoptert var det vanlig at barn ble overlevert til foreldrene på flyplassen i Norge, og det var et vanlig syn at det ikke var nødvendig med kunnskap om fødelandet, enn si barnepsykologi. Idag er det normalt med en “hentereise” som kan vare i uker og somme tider måneder, og adoptivbarns spesielle behov diskuteres ganske åpent. I det hele tatt har vår forståelse for så mangt gjort kjempesprang siden Gjermunds far fikk formet sitt verdensbilde. Å ta høyde for det gjør ikke faren til en bedre forelder, men det ville gjøre Gjermund til en mer empatisk sønn.

Jada, jeg vet. Man verken kan eller skal argumentere mot romanfigurer. De er det de er. Og det Gjermund er, er en troverdig hovedperson i en engasjerende bok som kan røske kraftig opp i følelselivet til alle som har en tilknytning til adopsjon på den ene eller andre måten. Jeg ser at Jung Tjønn i sin blogg har begynt å tone flagg i debatten om adopsjon og biologi, men vi får håpe at det ikke fester seg et inntrykk av at dette kun er en debattbok for en engere krets. Først og sist er “Kinamann” en god roman om identitet. Den fortjener svært mange lesere.

Er e-selvpublisering mulig på norsk?

Det siste årets debatt om amerikanske forfattere som når sine lesere direkte via Amazons Kindle Store, har omsider nådd våre kyster. Aftenposten hadde et oppslag om fanebæreren Amanda Hocking igår, samme dag som Vidar Kvalshaug blogget og twitret om hva e-selvpublisering kan bety. Han er ikke mye optimistisk på selvpubliseringens vegne:

Det går lysår mellom hvert geni som blir utgitt uten at et forlag har vært med på å gjøre boka bedre. Et slik geni må man nesten ha for å brøyte vei for at andre skal kunne gjøre dette. Hvis man MÅ ha forlag for å gjøre boka god nok, kan man like gjerne gi ut som papirbok – det er der pengene er, foreløpg. Og da er man inne i forlagskverna og dens planer.

Vidar tror det kan gå et halvt til flere år før vi får se noe tilsvarende i Norge, og at det i så fall blir en kjent forfatter som fører an. Det er vanskelig å si seg uenig med tidsperspektivet. Hele digitaliseringsprosessen går langt tregere her enn over dammen. Vi har verken markedsgrunnlaget eller lokale motstykker til one-stop-shopping-løsningen som nå tilbys av Amazon, for eksempel.

Når det er sagt, er det teknisk sett en smal sak å nå ut til norske lesere via Amazon Kindle Store allerede idag. Det finnes antagelig rundt en million bærbare leseenheter (iPader, iPhoner, iPoder, Android-telefoner pluss norskeide Kindler) som kan brukes til å selge ebøker rett fra Kindle Direct Publishing. Det skjer faktisk allerede, om enn i begrenset omfang. Så ja, du kan gjøre det (eller kanskje ikke – se kommentar) og la boka ligge ute mens det norske ebokmarkedet vokser seg stort. Men bør du?

Det viktigste motargumentet er faren for å utgi en uferdig eller dårlig tekst. Går du rett på nett uten filter, publiserer du en tekst aldri har møtt den uavhengige konsulentens og redaktørens motstand. Du får fort en tekst som ikke har fått tid til å modnes. I verste fall en så lite språkvasket og gjennomarbeidet tekst at leserne gjør opprør mens halve internett er flirende tilskuere, som i tilfellet “The Greek Seaman.”

Selvpublisering er lavstatusvirksomhet. Det svenske selvpubliseringsforlaget Kulturdasset brukte navnet til å oppsummere sin virksomhet nådeløst ærlig (siden har det skiftet til det mer tannløse Hemlighuset). Selvpublisering har vært og er fremdeles i stor grad stedet der tekster som aldri skulle ha vært publisert, går for å dø. Det er “vanity publishing”, som amerikanerne kaller det. Ikke til å undres over at etablerte forfattere flest ikke ville drømme om å gjøre det – man risikerer jo å skade sin viktigste kapital som skribent, nemlig ryet.

Du skal jobbe dessuten mye og hardt for å skape et godt produkt. Som selvpublisist må du regne med å utføre eller kjøpe tjenester som idag leveres av forlaget, fra tekstbearbeiding, manusvask, design og layout, markedsføring og til videresalg av rettigheter. Outsourcing er vel så smart i kultursektoren som ellers i næringslivet. Da selvpubliseringsstjernen Amanda Hocking nylig inngikk avtale med et konvensjonelt forlag, var hovedargumentet hennes at hun ville få tid til å konsentrere seg om skrivingen.

Du vil selvsagt ikke få forfatterforskudd. Alle kostnader (og her er den viktigste tiden som går med til å skrive) bæres av deg alene. Du vil ikke kunne nyte godt av litteraturstøtteordningene som er så livsviktige for mange norske forfattere. Det finnes p.t. ingen innkjøpsordning for ebøker uansett opphav, og det er høyst tvilsomt at Norsk Kulturråd vil kjøpe inn – enn si vurdere – selvpubliserte ebøker for innkjøp i fremtiden. Selvpublisering gir heller ikke grunnlag for medlemskap i forfatterforeninger eller tilgang til arbeids- og prosjektstipender.

Amerikansk selvpublisist med suksess

Likevel er det titusener av amerikanere som gjør dette, og de kan ikke alle være totalt uvitende om hva de går til. Og ganske riktig viser det seg at en del forfattere vet nok om forlag til å vite hva de går glipp av, og dermed er istand til å sette det opp mot selvpublisering på et realistisk grunnlag. For tiden går denne interessante samtalen mellom forfatterne Jan Konrath og Barry Eisler rundene på nettet.

I løpet av en tekst som er så lang og grundig at den bør leses på lesebrett (jeg lastet den ned til min Kindle) kommer de innom de fleste momentene i debatten, og peker på årsakene til at de som etablerte skribenter velger å publisere selv snarere enn å gå via forlag. Når Eisler hevder å ha takket nei til et forfatterforskudd på en halv million dollar, må man gå ut fra at økonomi spiller en hovedrolle.

Konrath og Eisler mener de bør ha betydelig høyere royalty (prosentsats av salget) på ebøker enn amerikanske forlag tilbyr. I praksis får de 17,5% av utsalgsprisen, og da virker de 70% som Amazon gir for bøker mellom 2 og 10 dollar svært fristende. Situasjonen i Norge kan komme til å minne om dette. Jeg har sett forlagskontrakten som Gyldendal vil inngå med forfattere av eldre bøker (såkalt backlist), og ser at forlaget – og den forlagseide ebokhandelen og ebokdistributøren – sitter igjen med den overveldende brorparten av en bok som forlengst har betalt for seg selv. Forfatteren som viste meg kontrakten var like oppgitt som de her nevnte amerikanerne.

Publiseringshastighet er et annet viktig argument. At mange bøker trenger tid på å modnes, er greit nok. Men det gjelder på langt nær alle. Som faglitterær forfatter opplever jeg ofte at en langsom produksjonsprosess fører til at en tekst blir utdatert før den havner i bokhandlene. Konrath og Eisler peker på et annet viktig moment: hver eneste dag en bok ikke er tilgjengelig i markedet, er en dag med tapt salg. Også her gir e-selvpublisering en økomisk gevinst.

Dette handler også om kontroll. Med det tekstlige innholdet, selvsagt, men også med distribusjonsform og betalingsmodell. Du bestemmer publiseringstidspunkt og pris, og legger opp hele markedsføringsstrategien selv (det gjør du ofte uansett som lite selgende forfatter på forlag, men her slipper du byråkratiet). Gyldendals ebokkontrakt krever at bøkene har kopibeskyttelse. Det er ikke noe jeg ønsker å utsette mine lesere for, og derfor vil avtaler med norske forlag som har samme politikk være uaktuell for meg (i Kindle Store kan du velge dette selv).

Så hva betyr alt dette i et norsk perspektiv, rent bortsett fra at det vil ta noen år før det skjer? Når man får på plass en gunstig selvpubliseringsløsning via Bokskya (det jobbes med saken) og det norske markedet venner seg til å lese på skjerm, vil vi også her få et lavprissegment med selvpubliserte bøker av varierende kvalitet. Det meste vil være uleselig, men som i USA vil vi også se erfarne bloggere, forfattere og journalister skape produkter markedet vil ha.

La oss legge en ball død med én gang. Som Laura Miller påpeker, vil e-selvpublisering neppe gi oss nye forfattere som skaper stor kunst, like lite som det papirbaserte motstykket (som altså har lange tradisjoner i USA) ga oss skribenter på nivå med Harper Lee og J.D. Salinger. Å dyrke fram et forfatterskap som resulterer i skrivekunst er en langsom og kostbar prosess, som fremdeles vil gjøres best av forlag.

Men faktum er at denne typen forfattere utgjør et lite mindretall av forlagenes utgivelser. Det forlagene selger mest av ligger lysår fra kunstbegrepet, for å holde oss til Vidars metafor. Den som vil finne et lesverdig selvpublisert skrift på Bokskya, Amazon eller iBookstore om fem år bør altså ikke se etter en ny Thure Erik Lund, men heller etter folk som har latt seg inspirere av Tom Egeland og Ruben Eliassen.

Eller bloggeren som ønsker å samle sin mye omtalte livshistorie og tjene penger på den (som ambulansesjåføren Tom Reynolds), journalisten som nettopp har vært i Afghanistan og vil selge en reportasje som er for lang til å passe i et tidsskrift, forfatteren av en bygdebok eller lokalhistorie som vil nå et nasjonalt publikum eller fagspesialisten som ikke får forlagsinteresse fordi markedet for boka hennes er for smalt.

Den største utfordringen for norske forlag ligger i første omgang ikke i at selvpublisering skaper nye kioskveltere – det holder lenge med en moderat bestselger som bruker pris som virkemiddel. Om vi skal tro forlagene, kan prisen på nye norske ebøker (med mva) ende opp nær prisen på en ny papirbok. Om det selvpubliseres lesbare og salgbare bøker til en brøkdel av normalprisen, vil det uunngåelig gi den gamle debatten om prisnivå, vertikal integrasjon og kartelltendenser en ny omdreining.

Den største utfordringen for leserne blir å finne hveten blant all klinten. En eventuell selvpubliseringsbølge kan føre til at kritikernes og bibliotekarenes rolle som veiledere blir styrket. Den kan utvilsomt øke nytteverdien av nettsteder som bokelskere.no, der lesehester hjelper hverandre til å finne god litteratur. Kanskje vil det føre til at forlagenes markedsføring blir bedre – ikke minst på nettet.

Og hvem vet – kan hende noen til og med benytter anledningen til å lage en norsk ebokhandel som kan konkurrere med Amazon på like vilkår. I så fall kan den samlede virkningen av selvpublisering bli at alle skjerper seg. Det er lov å håpe.

Oppdatering 25. april 2011: 28% av de 100 mestselgende titlene i Amazons Kindle Store er selvpubliserte, ifølge denne oversikten. Alle de selvpubliserte ebøkene kostet under fire dollar, og den høyest rangerte lå på 4. plass. Her er listen for 21. april 2011.

Vippepunkt: Amazon selger flere ebøker enn billigbøker

Amazon rapporterer at selskapet har gjort det svært godt i 2010, og nå selger flere Kindle-ebøker enn paperbacks (Kindle passerte hardcoversalget ifjor sommer). I praksis betyr det at 45% av alle bøker som selges på Amazon, er digitale:

Since the beginning of the year, for every 100 paperback books Amazon has sold, the Company has sold 115 Kindle books. Additionally, during this same time period the Company has sold three times as many Kindle books as hardcover books. This is across Amazon.com’s entire U.S. book business and includes sales of books where there is no Kindle edition. Free Kindle books are excluded and if included would make the numbers even higher.

Merk at dette altså inkluderer bøker som ikke finnes i Kindle-versjon – et spørsmål som ofte har dukket opp når Amazon har presentert sine omsetningstall. Det inkluderer heller ikke gratisbøker, og tas de med i regnestykket er det sannsynlig at ebøker utgjør majoriteten av bøker som distribueres. Siden Amazon alene står for rundt en femdel av bokdistribusjonen i USA, bekrefter dette tidligere tall i retning av at ebokmarkedet nå utgjør 10% (eller mer) av den samlede bokomsetningen.

Ved forrige milepæl mente Amazon selv at eboksalget ville passere paperbacksalget i annet kvartal av 2011 (enkelte analytikere så for seg at det ville skje i 2012), isteden ble vippepunktet nådd i slutten av 2010. Ja, for et vippepunkt i markedet må det jo kunne kalles når verdens førende bokhandel går fra hovedsaklig å være retailer til å bli e-tailer. I motsetning til hva jeg skrev i 2008 (mea maxima culpa), skaper Amazon nå sitt “iPod moment”.

Det mest interessante med Kindles suksess er det faktum at en enfunksjonsdings blir salgsdriveren for digitalt innhold, slik iPod gjorde det i forrige tiår. Så langt har ikke det generelle nettbrettet innfridd som konkurrent til lesebrettet, og Apples iBooks’ viktigste funksjon i 2010 ble å fungere som ris bak speilet for amerikanske forleggere som ville ha høyere priser på Amazon.  Hovedårsaken til at Amazon har et sted mellom 70 og 90 prosent av ebokmarkedet oppsummeres greit av Bezos selv:

The number one app for the iPad when I checked a couple of days ago was called Angry Birds – a game where you throw birds at pigs and they blow up. The number one thing on the Kindle is Stieg Larsson. It’s a different audience.

Ja så menn (med tanke på at Digiboka er blitt en suksess, er dette et poeng flere enn jeg burde ha tatt tidligere). Spørsmålet er hva dette betyr i årene som kommer, bortsett fra at Kindle kan kapre 20-30% av USAs bokmarked før ting flater ut. Amazon har ikke satset mye på multimedietitler, men det vil ikke overraske om det i løpet av 2011 kommer en farge-Kindle. Amazon er kjent for å svare aggressivt på utfordringer, og lanseringen av Nook Color kan ikke ha gått upåaktet hen. Planene om et app-marked peker i samme retning.

Amazons “buy once, read everywhere”-strategi, som vil utvides til en webbasert løsning i løpet av året, er langt viktigere enn salg av fysiske lesebrett på sikt. Amazon har kommet heldig ut av lesebrettkampen med Apple, men det er vanskelig å se hvordan de kan vinne mot giganten i lengden. Derimot ligger selskapet godt an til å utvide, for ikke å si redefinere, hva bokhandlere skal drive med i fremtiden.

Amazon har nettets ledende løsning for digital selvpublisering, og har inngått flere avtaler om utgivelse med utvalgte forfattere. Samarbeidet med TED om utgivelse av Ted Singles, som er en del av det nye konseptet Kindle Singles, er nok et eksempel på at Amazon ønsker å gjøre tidligere tiders spådommer om overflødiggjøring av bokhandelen til skamme.

Og jada, jeg kom også med slike uttalelser i fleng. Men hey – om ikke annet ser det ut til at jeg endelig får rett i at ebøker vil forandre bokbransjen.

2011 i et ebok- og nettbrettperspektiv

Det er tydeligvis sesongen for spådommer om året og tiåret som skal komme (som tilhenger av OEDs definisjon av tiår gjorde jeg meg ferdig med sistnevnte ved starten av året), og jeg kan selvsagt ikke være dårligere. Her er noen av mine refleksjoner rundt hva som vil hende i grenselandet mellom tradisjonelle medier og elektronikk i 2011:

1. Det vil selges hundretusener av nettbrett i Norge i 2011. Apple vil fremdeles dominere dette markedet, ikke minst hvis forventede iPad 2 har forbedringer (pris, vekt, kamera osv) som løfter dingsen ut av sitt nåværende segment (i all hovedsak folk som allerede eier mange Apple-dingser fra før). Men Android-effekten vil også vise seg i nettbrettmarkedet, og føre til lavere priser og økt utvalg mot slutten av året. Det vi ikke vil se, er en slags “this changes everything”-prosess. Nettbrettene er på langt nær kapable til å erstatte eller redefinere vårt forhold til konvensjonelle datamaskiner, og vil for de fleste brukere være nok en dings blant det raskt økende antallet dingser i norske hjem.

2. Vi vil se mange lanseringer av norsk avis- og magasininnhold til nettbrett, men få suksesshistorier. Erfaringene fra USA er så langt at magasinsalg til iPad er en relativt underveldende affære, der salgstallene ofte faller raskt etter lansering. Som jeg spådde i januar er iPad/iBooks langt fra blitt noe ebokmotstykke til iPod/iTunes – her er det fremdeles Amazon som dominerer. Dette skyldes flere faktorer, som lite innovativ bruk av formatet, høy pris og dårlige abonnementsløsninger. Men hovedårsaken er at medievaner endrer seg langsommere enn entusiastene vil ha det til. Jamfør kurven nedenfor, som viser hvor mange år det tok fra kommersielle ebøker ble lansert til vi fikk dagens dynamikk.

3. I USA vil 2011 bli ebokas virkelige gjennombruddsår. Den voldsomme vekstraten i e-segmentet (100% – 200% per år de siste årene) begynner å vise seg for alvor. Ved årsskiftet 2010/2011 anslås det at rundt 10% av bokmarkedet i USA vil utgjøres av ebøker. Selv om en årlig fordobling ikke kan pågå i mange år framover, er det så langt få tegn til utflating. Derfor er det rimelig å tro at opp mot 20% av det amerikanske bokmarkedet utgjøres av ebøker mot slutten av 2011. Som denne analysen antyder kan andelen reelle lesere være enda høyere (kanskje så mye som 30%), da ebokkjøpere både kjøper og leser mer enn papirkunder.

4. Vi vil få en storlansering av en norsk ebokhandel. Jeg sa det samme ifjor også, men denne gangen tror jeg forlagene mener det. Men med et varslet momspåslag på 25% fra sommeren av, ingen Kindle- eller Nook-aktig løsning i sikte og signaler fra de to største forlagene om at de vil legge seg på et høyt prisnivå (ebok med mva = fullpris for pbok), vil det gå lang tid før salget av ebøker i Norge kommer inn i det amerikanske sporet. Lanseringen vil akkompagneres av de sedvanlige kronikkene fra forfattere, kulturbyråkrater og -journalister, som særlig vil understreke eboklanseringens betydning for norsk språk og kultur. Du leste det her først. ;-)

Ebøker og pbøker – en prissammenlikning

Tidligere i høst reiste Bjarne Buset, Gyldendal forlags ebokmann, spørsmålet om Amazons ebøker virkelig var så billige. Hans konklusjon ble interessant nok at det ofte er billigere å kjøpe på papir fra Amazon. Jeg har selv gått med en følelse av at Kindle Store er dyrere enn jeg tror, og derfor bestemte jeg meg for å sammenligne ebøkene fra min posting om Kindle-julegavetips med papirbøker fra samme netthandel. Sammenligningen ble gjort 22. desember 2010, og resultatet var som følger: tilsammen kostet de 13 av Kindle-ebøkene som da var tilgjengelige 177,8 dollar, dvs 13,6 dollar eller 82 kroner per ebok i snitt (tallene er oppdatert etter rettelse, se kommentarfeltet).

Deretter fant jeg laveste Amazon-pris for nye papirutgaver (det er nå det de fleste kunder velger å gjøre) og kom til en totalsum på 182,7 dollar (mange av titlene på listen er ennå ikke sluppet som paperback) eller 14,1 dollar per bok. Til dette må man legge frakt til Norge (om man bestiller fra USA, se kommentarfeltet for en løsning på det problemet). Den varierer med antall bøker og fraktmetode, men erfaringsmessig kjøper jeg sjelden 15 bøker på én gang. Et mer rimelig anslag er tre pakker à fem bøker. Jeg valgte fem tilfeldige fra listen og satte sammen en papirbestilling. Amazons standardfraktmetode kostet meg da 149 kroner, mens bøkene jeg bestilte kostet 326. Frakten gir altså et prispåslag på 46% i dette tilfellet.

Jeg runder av nedover til 40%, som stemmer bedre med andre Amazon-bestillinger jeg har gjort, og kommer til at papirbøkene til 182,7 dollar i tillegg ville koste meg 73 dollar i frakt. Dermed ender vi opp på 255 dollar totalt for de 13 bøkene som var tilgjengelige, eller 19,6 dollar i snitt. Jeg har altså spart rundt 72 dollar på å kjøpe ebøker. Selv et med momspåslag fra neste sommer på 25%, gir dette en grei besparelse per solgte bok. Men dette må man også legge prisen på lesebrettet. Jeg betalte rundt 550 dollar for min Kindle DX (Amazon-pris pluss moms og toll), og da må jeg kjøpe urealistisk mange ebøker i løpet av lesebrettets forventede levetid før regnestykket går i null.

Leser man på mobiltelefon eller nettbrett, som har andre viktige bruksområder, kommer Kindle Store godt ut av regnestykket. Ditto for Kindle 3. Men vi som leser på Kindle DX må trøste oss med de mange andre fordelene eboka fører med seg, som kompakt lagring, umiddelbar levering, ingen bortkastet ventetid på postkontoret, og penger spart på prøvekapittelsystemet. Det er – i likhet med frakten – motiverende faktorer som ofte overses i regnestykker som dette.

Merknader:
Jeg har ikke forsøkt å sammenligne med prisen på bruktbøker. Det er utvilsomt mulig å finne mange av titlene på listen til langt lavere pris, men varierende kvalitet og fraktkostnader gjør det vanskelig å lage statistikk som gir et rimelig sammenligningsgrunnlag. Som det påpekes i kommentarfeltet, har amazon.co.uk fri frakt for kjøp over en viss sum, også til norske kunder. Det forandrer regnestykket ganske drastisk. Kindle Store kommer fremdeles best ut, men med en mye knappere margin. Lærdommen du kan trekke er: sjekk prisene rundt forbi, også innen Amazons uoversiktlige system. Det er penger å spare.

Ikke overraskende kommer norske nettbokhandlere dårlig ut i denne sammenligningen. Jeg fant 11 av bøkene på Kindle-listen i bokkilden.no, og sammenlignet Kindle Store med det billigste papiralternativet på bokkilden. Det viste at bøker som kostet 734 kroner i Kindle Store, beløp seg til 1546 kroner hos Bokkilden (tross fri frakt og mange paperbacks). Regnestykket ser med andre ord dårlig ut for den norske bokbransjen, nesten uansett hvordan man vrir og vender på det.

Er web-apps ebokas fremtid?

Det skjer mye i ebokmarkedet for tiden, og endelig har trykket i utviklingen begynt å bevege seg bort fra dingser og over til hovedsaken – innholdet, og måten vi formaterer og distribuerer det på. Nylig lanserte Google (endelig) sin kommersielle eboksatsing, Google eBooks. Den skiller seg fra Amazon og Apples løsninger blant annet ved at den fungerer som en plattform for ebokhandlere. At dette er et klart brudd med tendensen til duopol i ebomarkedet, eksemplifiseres ved den sympatiske satsingen Indiebound:

Indie bookstore customers no longer have to choose between reading digital and supporting their local bookstore [...] [C]onsumers are free to shop from a variety of retailers rather than being bound to one retailer. This opens up a wealth of indie recommendations and bestsellers to avid ebook readers.

Det som gjør Google eBooks viktigere enn lanseringen av dingser som iPad og Galaxy Tab, er den nettsky-sentriske løsningen. Googles ebøker er ikke bundet til en spesifikk plattform eller operativsystem. Du kan lese dem på Android-telefoner, iPhone/iPad, på din Nook eller Sony Reader eller – mest nyskapende av alt – på en hvilken som helst datamaskin eller smarttelefon med en nettleser som støtter JavaScript.

Du kan teste Googles web-app her, med friteksten Alice in Wonderland. Funksjonaliteten er enkel, men tilbyr flere valgmuligheter du ikke har på en Kindle, som valg av skriftsnitt, justering og linjeavstand (på den annen side kan du ikke understreke eller notere i margen ennå). De kommersielle ebøkene er basert på kryptert EPUB, samme system som brukes av Sony og den kommende norske Bokskya, men det skal du som bruker merke minst mulig til. Leser du på web, håndterer Google dekrypteringen for deg i skyen.

Amazon har annonsert at de vil svare på utfordringen med Kindle for the Web, som skal lanseres utpå nyåret og som også finnes i testversjon. Grensesnittet bærer preg av at det er myntet på store skjermer, men det er helt leselig på min Nokia N900. Når Google og Amazon mekker mobilvarianter, er vi plutselig i en situasjon der ebøker er helt frigjort fra plattformspesifikke apper (for ordens skyld: webapps lar deg selvsagt lese offline).

Det vil blant annet bety at millioner av smartfonbrukere som ikke kjører iOS eller Android, også kan lese sine ebøker på veien. I teorien åpner denne strategien også for at man vil kunne lese ebøker kjøpt utenfor Amazon-systemet på Kindle, som tross alt er en Linux-basert datamaskin med innebygd nettleser.

På mange måter er dette det innlysende sporet å følge videre. Boka er et enkelt og lite plasskrevende medium å håndtere på nettet, og i den grad bøker trenger interaksjon, kan det for det store flertallet av titler håndteres innen rammen av eksisterende webstandarder. På sikt er dette en vinn-vinn-situasjon for alle involverte. Brukerne kan slutte å bekymre seg for om dingsen de eier kan vise ebøkene de kjøper, mens produsentene får en enklere jobb med å utvikle apps for ulike plattformer.

Web-apps på nett og via installerbare apps på ulike plattformer kan altså fort bli den nye standarden. Men selv om dette elegant omgår problemet med ikompatible ebokformater, gjenstår flertallet av problemer med DRM. Det er ikke slik, og vil neppe bli slik på en god stund, at ebøker kjøpt i ett system vil kunne overføres til et annet. Du vil med andre ord fortsatt slite med separate “bokhyller” for hver bokselger, og har ingen garanti for at du kan søke globalt i alle bøkene du eier, for eksempel.

Så lenge systemet på bakrommet er DRM-basert vil du heller ikke kunne gi boka videre, mulighet for utlån vil avhenge av hva forlegger bestemmer (som regel sier de nei, av ubegripelige årsaker) og du vil alltid måtte leve med muligheten for at biblioteket ditt blir borte om leverandøren går konkurs, rammes av hackerangrep eller av en eller annen grunn bestemmer seg for å fjernslette titlene dine.

Ditt beste forsvar mot slike eventualiteter er muligheten til å ta private, ukrypterte sikkerhetskopier av bøkene du har kjøpt. Så lenge du ikke får lov til det, skal du selvsagt ikke finne deg i å betale noe i nærheten av full pris for ebøker. Et mer umiddelbart hverdagsproblem oppstår imidlertid når hele familier går over til ebøker. Vi ser det hjemme hos oss, der jeg må registrere min Kindle mot Jorunns Amazon-konto for at vi skal kunne lese samme bøker uten måtte å kjøpe dem to ganger.

Resultatet er at vi risikerer å bruke opp antall registrerbare enheter, og at anbefalingssystemet til Amazon helt mister sin verdi. Jorunn og jeg har nemlig ganske ulike smak i bøker, og når vi tvinges til å kjøpe via samme konto går anbefaligene ad undas. En dårligere nettbokhandel er altså nok en pris jeg som kunde må betale for bruken av DRM. Det er også en pris forfattere av smalere bøker betaler, da det ofte er slike titler som når meg via anbefalingssystemet.

Har du lest mer enn seks av disse bøkene?

Brideshead Revisited - i mine øyne den beste romanen på listen

Fra TV-serien basert på "Brideshead Revisited" - i mine øyne den beste romanen på listen

Lenge siden jeg hadde et godt, gammelt meme her i bloggen. Here goes:

Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here. Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.

1 Pride and Prejudice – Jane Austen
2 The Lord of the Rings – JRR Tolkien
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte

4 Harry Potter series – JK Rowling
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee
6 The Bible
7 Wuthering Heights – Emily Bronte
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell
9 His Dark Materials – Philip Pullman
10 Great Expectations – Charles Dickens
11 Little Women – Louisa M Alcott
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13 Catch 22 – Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare
15 Rebecca – Daphne Du Maurier
16 The Hobbit – JRR Tolkien
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger
19 The Time Traveller’s Wife – Audrey Niffenegger
20 Middlemarch – George Eliot
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald
23 Bleak House – Charles Dickens
24 War and Peace – Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
26 Brideshead Revisited – Evelyn Waugh
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy
32 David Copperfield – Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis
34 Emma – Jane Austen
35 Persuasion – Jane Austen
36 The Lion, The Witch and The Wardrobe – CS Lewis
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40 Winnie the Pooh – AA Milne
41 Animal Farm – George Orwell
42 The Da Vinci Code – Dan Brown
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meany – John Irving
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49 Lord of the Flies – William Golding
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen
55 A Suitable Boy – Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zifon
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens
58 Brave New World – Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men – John Steinbeck
62 Lolita – Vladimir Nabokov
63 The Secret History – Donna Tartt
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66 On The Road – Jack Kerouac
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding
69 Midnight’s Children – Salman Rushdie
70 Moby Dick – Herman Melville
71 Oliver Twist – Charles Dickens
72 Dracula – Bram Stoker
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson
75 Ulysses – James Joyce
76 The Inferno – Dante
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80 Possession – AS Byatt
81 A Christmas Carol – Charles Dickens
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker
84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry
87 Charlotte’s Web – EB White
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle (reading it right now)
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas
98 Hamlet – William Shakespeare
99 Charlie and the Chocolate Factoy – Roald Dahl
100 Les Miserables – Victor Hugo

Eboka bør koste kr. 249, mener CappelenDamm

I forrige uke lanserte CappelenDamm et utvidet tilbud av nye, norske ebøker på digitalbok.no, som hittil har solgt backlist (eldre titler som gjerne er kommet i paperback). Og dermed har vi fått et klart svar fra et stort norsk forlag på spørsmålet om hva en ebok skal koste. På digitalbok.no betaler du nå 249 kroner inklusive 25% e-moms for Torgrim Eggens “Jern”, en bok som i skrivende stund selges av Bokkilden i papirutgave (uten moms) for kr. 323.

CappelenDamm fortjener ros for å ha gitt det norske ebokmarkedet et tiltrengt spark i baken, samt en mulighet til å samle erfaringer som vil bli viktige i den videre ebokdebatten her til lands. Teknisk sett har forlaget også gått et skritt videre. Tidligere kunne Digitalboks ebøker bare leses på lesebrett fra Sony, Cybook og noen får andre produsenter. Nå kan de også leses (om ikke kjøpes direkte) på iPhone og iPad via en egen app, og dermed har man i prinsippet et marked på hundretusener av lesemaskiner i Norge.

Jan Omdahl spør i sin utmerkede kommentar om prisen er lav nok, og jeg tror i likhet med Torgrim Eggen at svaret er nei i det lange løp. Erfaringen fra USA viser at det er vanskelig å selge ebøker direkte til mobiltelefoner, og som innhold blir eboka dyr sammenlignet med appene folk er vant til å kjøpe. På kort sikt vil også Digitalbok slite med salgsargumentet “convenience is King” (en hovedårsak til at folk betaler det samme for ebøker som paperbacks på Amazon), så lenge man må overføre ebøker med en kombo av PC, kabel og spesialprogramvare.

Paradoksalt nok er det også et problem at Digitalbok ikke tilbyr gratis norske klassikere. Kjøper man en Kindle, iPad eller Sony Reader, har man via prosjekter som Gutenberg og Google Books tilgang til et hav av nedlastbare ebøker som er falt i det fri. Jeg er definitivt ikke den første som begynte min karriere som brettleser med å pløye meg gjennom eldre litteratur, i mitt tilfelle forfattere som Dante, Robert Louis Stevenson og Edgar Rice Burroughs.

Det økonomiske tapet utgiver lider ved at kundene ikke kjøper ebøker til fullpris fra første stund, oppveies av at gratislesingen sementerer brettlesevaner, samtidig som kunden får en følelse av å spare penger. Og kundens følelse er alfa og omega her. I boka Predictably Irrational ($10,65 i Kindle Store) skriver Dan Ariely om hvordan kjøpere forholder seg til mentale “knagger” når priser fastsettes. Den som er først ute i et marked vil ofte definere hvor høyt knaggen henger, uavhengig av om prisnivået oppfattes som rasjonelt av konkurrentene.

I dette tilfellet er det Amazon som har festet knaggen amerikaneres prisforventninger henges på – et sted mellom 10 og 12 dollar. At norske kunder også er påvirket av dette bekreftes av en undersøkelse gjennomført i en masteroppgave av Alma Canovic og Ellen Hauge Viik. 70 % av respondentene i undersøkelsen (studenter ved Norges Handelshøyskole, med de forbehold det innebærer) mener e-bøker bør være billigere enn pocketbøker, mens 20 % mener at de koste det samme som pocketbøker.

Man kan få ebøker til Amazon-priser i Norge allerede

Undersøkelsen viser også at priselastisiteten er høyere enn for pboka, noe som tyder på at man vil kunne selge mange flere eksemplarer ved å senke prisen på ebøker. Jeg tviler ikke på at CappelenDamm har skjønt dette, og at det blant annet avspeiler seg i prisnivået forlaget holder på eldre ebøker. Når Frode Gryttens suksessroman Bikubesong koster 79 kroner med e-moms, innebærer det i praksis at prisnivået er det samme som hos Amazon. Da blir den høyere e-prisen noe du betaler for å lese boka samme høst om alle snakker om den.

De to andre storforlagene reagerte med en karakteristisk blanding av bestyrtelse og snurthet på CappelenDamms utspill, jamfør intervjuet med Gyldendal-direktør Geir Mork i Klassekampen. Der klarer han i løpet av noen få setninger å omtale Digitalbok.no som henholdsvis en “hjemme alene-fest”, “liten kinaputt” og “sminket internsjappe”. Forlagsbitching er imidlertid langt mindre interessant for potensielle ebokkjøpere enn dette:

For å ha et utgangspunkt i forhandlinger om framtidig pris og for å kunne argumentere med myndighetene om at moms på e-bøker er dårlig politikk, gikk Gyldendals Fredrik Nissen ut med en kalkyle som blant annet innebar 30 prosent avanse til forhandlerleddet. Denne kalkylen stilte Cappelen Damm seg bak, men nå faller de oss i ryggen med helt andre kalkyler.

Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at Gyldendals kalkyle var et politisk forhandlingsutspill, mer enn et reellt forsøk på å forklare hvordan man tenker prisfastsettelse. For utenforstående er det rimelig å anta at man har fulgt normal forhandlingsprosedyre og tatt litt ekstra i for å ha noe å gå på overfor myndighetene, hvilket i sin tur kan forklare hvordan ebokprisen med moms endte opp med å bli så beleilig lik pbokprisen.

Det andre interessante momentet er samkjøringen av prisstrategien, som minner mistenkelig om et opplegg for prissamarbeid (det får ekstra relevans når vi vet at de tre storforlagene utvikler en felles netthandelløsning). Selv om Mork fremstår som en motvillig kapitalist i Klassekampen, virker det likevel som om direktøren for Norges største og viktigste forlagshus har akseptert at ebokmarkedet vil bli preget av reell konkurranse:

Det kan være bra for bransjen at ting skjer. Både forlagene og leserne har godt av en viss grad av dynamikk. Og vi gleder oss veldig til å konkurrere steinhardt på e-bokmarkedet. Men slik ting nå har blitt, er resultatet at vi i framtida kommer til å gjøre mer alene. Selv om vi har et robust sjelsliv, så vil man nok i framtida langt oftere se at Gyldendal kjører solo.

Som forfatter og kommende ebokkunde syns jeg sololøp høres ypperlig ut, liksom jeg liker at leverandørene av lesemaskinvare gir meg reelle valgmuligheter ved å operere uavhengig av hverandre. I skrivende stund virker det som om norske ebokkunder kan takke CappelenDamm for at vi får noe som minner om et ebokmarked for her til lands. Det er et inntrykk jeg ikke tror forlagets hovedkonkurrenter kan la bli sittende altfor lenge. De kommende månedene blir interessante.

Forfatternes økonomiske fremtid

En masteroppgave ved to studenter på BI, Anders Sørbo og Richard Bjerkøe, har vakt en viss oppsikt i høst fordi den dokumenterer at norske musikeres inntekt i snitt har gått opp etter at digitalisering traff musikkbransjen for alvor. I et innlegg om masteroppgaven har veilederen, Espen Andersen, oppsummert resultatet slik:

1. Musikkbransjen (og mange andre) hevder at det er blitt vanskeligere å være musiker etter at musikk ble digital, fordi redusert platesalg betyr en vanskeligere hverdag for musikerne.
2. En analyse av inntektsstrømmene i bransjen viser at den totale pengestrømmen til musikerne (og dermed gjennomsnittsinntekten til den enkelte musiker) ikke er gått ned i perioden fra 1999 til 2009, men tvert i mot har økt med 66 % (inflasjonsjustert).
3. Årsaken til inntektsøkningen ligger i at inntektskanaler der musikerne får en liten andel (eksemplarsalg) har gått ned, mens inntekter der musikerne får en større andel (vederlag, konserter og støtteordninger) har økt.

Selv om konklusjonene har møtt på motbør, er de grunnleggende gjennomsnittstallene så langt ikke bestridt. Det ser altså ut til at det går mer penger inn i musikklivet nå enn før iTunes og Spotify og Bittorrent, og det burde vekke interesse langt utenfor musikernes rekker. Som skribent er et nærliggende å se på hva dette kan ha å si for skribentenes økonomiske utsikter. Bokbransjen befinner seg omtrent der platebransjen var i 1999, med utsikter til betydelig vekst i det digitale markedet fram mot 2020.

Det har vært vanlig å si (jeg har sagt det selv) at forfattere må lære av musikernes erfaringer, og det er ingen grunn til å endre det hovedsynet: en kunstergruppe som har klart å øke sine inntekter midt i den største omveltningen av det økonomiske grunnlaget på mange tiår, er et eksempel til etterfølgelse. Men selv om vi trenger oppløftende eksempler på vei inn i ebokalderen. kan ikke sammenligningen trekkes for langt. Det er grunnleggende forskjeller på de to bransjen som tilsier at av forfattere ikke kan regne med å øke snittinntektene sine tilsvarende innen 2020.

Problemene
Den viktigste er at forfattere ikke kan bytte beite på samme måte som musikere. Riktignok har forfattere alltid tjent penger på opptredener, men i det store perspektivet er bidraget lite. Mens bokbransjen omsetter bøker for seks-sju milliarder årlig, har Norsk Forfattersentrum et årsbudsjett på rundt 11 millioner å rutte med når de støtter forfatterbesøk i skoler og andre institusjoner.

Den Kulturelle skolesekken sponser også forfatteropptredener med sitt budsjett på 167 millioner, og i tillegg kommer det bibliotek, skoler og andre betaler av eget budsjett. Det ville overraske meg stort om offentlig og privat omsetning fra forfatteropptredener er mer enn et par prosent av en totalomsetning på over seks milliarder, som i all hovedsak stammer fra eksemplarsalg av papirbøker.

Til sammenligning utgjør inntekter fra konserter minst 765 millioner kroner eller 40 % av en samlet omsetning i 2009 på 1,9 milliarder kroner (ja, i omsetning er musikkbransjen faktisk betydelig mindre enn bokbransjen i Norge), mens plateselskapene omsatte CDer for 593 millioner (av hvilket lovlig nedlasting var godt under 20 %). Forholdet mellom konserter og platesalg er faktisk talt snudd på hodet siden 1999, en omstilling det verken finnes utøvere eller marked for i bokbransjen.

Hvilket stiller norske skribenter overfor et dilemma. For det er gode grunner til å tro at forfattere vil tjene mindre per solgte eksemplar på ebøker enn pbøker. Trenden fra andre medier er ganske entydig: kundene forventer at digitalisering fører til kraftig prisfall. Med en normalpris på $9,99 for bestselgere har Amazon imøtekommet forventningen, og satt en standard som også påvirker norske kunder (jamfør debatten om priser på ebøker som har gått i bl.a. denne bloggen).

Rett nok viser tall at Kindle-kunder kjøper flere bøker enn gjennomsnittskunden, men jeg har problemer med å se hvordan salgstall på 26 titler i året skal bli en langsiktig norm for den typiske ebokkjøperen. Så mye tid til å lese bruker folk flest simpelthen ikke. I et bokmarked der 85-90% av oss allerede kjøper bøker og bokas andel av tiden vi daglig bruker på medier er relativt konstant over tid, er mulighetene for å øke markedsgrunnlaget også begrensede. Erfaringene med bl.a. Spotify så langt tyder på at “buffetmodellen” for innholdsforbruk ikke er interessant for bokbransjen.

Problemene for etablerte forfattere og forlag stopper ikke der. Skal man tro denne statistikken fra New York Times, er det godt mulig at selvpublisering kan bli langt mer utbredt fenomen i fremtiden:

Last year, according to the Bowker bibliographic company, 764,448 titles were produced by self-publishers and so-called microniche publishers. This is up an astonishing 181 percent from the previous year. Compare this enormous figure with the number of so-called traditional titles — books with the imprimatur of places like Random House — published that same year: a mere 288,355 (down from 289,729 the year before). Book publishing is simply becoming self-publishing.

Nå er det få som for alvor tror at selvpublisering av ebøker via Kindle Store og iBooks vil flytte grunnfjellet i det norske bokmarkedet. Så langt viser erfaringene at nye bestselgere fra etablerte forleggere dominerer ebokmarkedet (så nei, “halesalg” blir neppe så viktig som mange av oss trodde for noen år siden). Men eboka senker terskelen for publisering betraktelig, og nettbrettenes tekniske muligheter øker sjansen for undergravende innovasjon i bokbransjen. Se for deg fortrinnene f.eks. NRK og Schibsted-gruppen vil ha når det skal skapes aktuelle “enhanced books”.

Piratkopiering av bøker er antagelig et økende problem – det ser ut til å være langt flere bestselgere i fildelingsnettverk nå enn for bare et år siden. Et svar på denne utfordringen å lage mer kundevennlige ebokløsninger, som muligheten til å ta med seg kjøpte ebøker til andre plattformer, dele dem innen familien (lar seg gjøre idag, men er ofte plundrete) eller låne dem bort til venner (teknisk mulig, men hindres av forlagene idag).

Men selv om omfanget blir mindre enn det er for musikk og spill (og leserdemografien tilsier at det vil være slik), må tap fra piratkopiering også med i regnestykket. For bestselgende forfattere kan det fort bli merkbart.

Mulighetene
Her er det viktig å ha med seg et grunnprinsipp for god fremtidstenkning: flesteparten av husene folk vil bo i i fremtiden, er allerede bygd. Det meste vil være som idag. Det har alltid vært slik at det store flertallet av forfattere selger lite, og finansierer sin skribentvirksomhet med inntekter fra annet arbeide. Slik vil det fortsatt være. Liksom vi fremdeles vil ha unge som finansierer forfatterdrømmen med studielån og nuddelmiddager.

For dem som ønsker å satse for fullt på forfatteri, vil det være mulig å kompensere for fallende eksemplarsalg. I en sak jeg skrev for Dagbladet for noen år siden, Fildeling er framtida, pekte jeg på flere modeller. Modellen jeg kaller “inntekt av bivirkninger” er den mest interessante for meg personlig, fordi det er den jeg har valgt å leve av:

At denne modellen virker, kan jeg stå inne for: inntekten fra oppdragsgivere som direkte tar utgangspunkt til saker jeg har blogget, øker stadig, mens den relative verdien av boksalget mitt avtar. Det er intet nytt ved dette: man kan se på det som kulturlivets variant av forvandlingen fra produksjons- til serviceøkonomi.

Annonser og kanskje særlig privat mesénvirksomhet og sponsing virker stadig mer aktuelt. Da jeg skrev Dagbladet-saken, hadde stiftelsen Fritt Ord betalt ti millioner for å holde papirutgaven av Store norske leksikon i live. Siden har stiftelsen gjort det jeg den gang håpet den ville gjøre å gjøre, nemlig å sørge for at det samme leksikonet ble gratis og passordfritt. Men mer interessant: med høstens tildeling av støttemidler til blogger inntar Fritt Ord en langt større plass i det digitale tekstfeltet, og viser hvordan forfattere og journalister i fremtiden kan komme til å finansiere deler av sin skrivevirksomhet.

Det mest interessante funnet i Sørbo og Bjerkøes masteroppgave er den stadig økende betydningen av vederlag og offentlig støtte. Andelen midler som fordeles til musikere fra rettighetsorganisasjonene TONO og GRAMO har mer enn doblet seg siden 1999. Norsk Kulturråds musikkstøtte er tidoblet i samme periode, samtidig som Rikskonsertene har økt sin virksomhet kraftig. I 2010 er inntektene fra disse kildene antagelig større enn det samlede CD- og digitalsalget.

Direkte og indirekte statsstøtte og vederlag for bruk har lenge vært en hovedinntektskilde for norske forfattere. Vederlaget som idag utbetales forfattere for bruk i bokhylla.no er en første forsmak på et fremtidig bibliotekvederlag for ebøker. Direkte statsstøtte finansiert av e-moms eller inntekter fra et nettvederlag som kompensasjon for piratkopiering er andre mulige inntektskilder i fremtiden.

Ebokpionéren Cory Doctorow viser oss den kanskje mest interessante muligheten med sin siste utgivelse, novellesamlingen With a little help. Dette selvpubliserte prosjektet er et forsøk på å gi en i utgangspunktet gratis ebok økonomisk merverdi ved å skape parallelle, fysiske utgaver:

With a Little Help, a print-on-demand book that explores pretty much every “freemium” model for turning a free, well-known digital object into a bunch of highly sought and profitable physical objects. There’s four different covers on the print book, a hand-bound limited hardcover whose end-papers come from the paper ephemera of various writer-friends; a free audiobook read aloud by voice actor/writers and a for-pay CD-on-demand of the same thing; a donation campaign, and even a one-of-a-kind super-premium chance to commission a new story for the book for $10,000.

Doctorow mener at han kommer til å tjene vel så mye på With a little help (som selvsagt kan lastes ned gratis) som på en konvensjonell novelleutgivelse, og anslår at inntektene vil beløpe seg til 80 000 dollar. Tilsvarende tall kan norske forfattere flest ikke regne med å se, og det er få gitt å matche Doctorows entreprenørskap. Men når det er sagt: eboka gjør det betydelig lettere for forfattere å skape merverdi i form av ekstrastoff hektet på selve boka eller separate nettsider eller apps. Tenk “Varg Veums Bergen”, en kriminal-app med GPS-styrte byvandringer, bilder, videoklipp, forfatterens kommentarer og pekere.

Frank Rossavik snakket på vegne av mange forfatterkolleger når han på Twitter sa følgende for en tid tilbake:

@bokelin Liker boken, og å skrive bøker. Kommer aldri til å gidde å jobbe masse for minimal betaling for å skrive en fil.

Om bildet ikke er så dramatisk, har jeg stor forståelse for at han og andre skribenter jeg har snakket med nøler med omfavne en teknologisk mulighet som ser ut til å gi lavere inntekter, og som det så langt ikke er stor etterspørsel etter i markedet. Ja, for her har vi kanskje den viktigste forskjellen på musikk- og bokbransjen. Den førstnevntes overgang til digitalt salg skjedde mot bakgrunn av fri fildeling og MP3-spillere. Lesebrett, ebokhandlere og de tilhørende brukervanene er fremdeles bare i startgropen. Det fins fremdeles handlingsrom.