Cloudwriter: Hvordan skrive bok i nettskyen

Det foreløpig siste lange oppholdet i bloggingen skyldes at oppmerksomheten har vært rettet mot annen skriving. Nærmere bestemt et prosjekt for Humanist Forlag, i deres “Pro et Contra”-serie. For noen måneder siden begynte jeg å skrive på “Overvåkningssamfunnet – Pro et Contra” (joda, det finnes gode argumenter for overvåkning!), og sto umiddelbart overfor et litt uvanlig problem: hvordan skrive en tekst på bortimot 200 000 tegn uten å bruke tekstbehandler?

Jeg bruker, som tidligere blogget, Googles Chrome OS. For meg er brukervennligheten og stabiliteten til dette skybaserte operativsystemet fremdeles uovertruffen, og tekstbehandleren og regnearket i Google Drive har hele tiden vært gode nok til å dekke mine frilanserbehov. Men da jeg ikke hadde skrevet noe lengre enn kronikker og bloggpostinger på flere år, visste jeg rett og slett ikke om Drives tekstbehandler ville være god nok til å tåle presset.

Ja, for det er altså vesensforskjeller på en artikkel på 5000 tegn og et bokmanus på 200 000. Jeg hadde lagt merke til at inntasting kunne gå litt tregere med lengre artikler, og lurte på om nettleseren ville tåle en virkelig lang tekst uten å gå sirupstregt eller rett og slett kræsje. Før jeg begynte på boken limte jeg derfor inn en 10 000 tegn lang tekst inn 20 ganger i samme dokument, for så å utsette teksten for grunnleggende tekstbehandlingsoperasjoner.

Selv om jeg kunne merke at tekstbehandleren ble mindre responsiv, var det ikke mer enn at det var til å leve med. Og da jeg opplevde mitt første nettleserkræsj mens jeg skrev, erfarte jeg at den kontinuerlige backupfunksjonen virkelig fungerer som den skal. Jeg har ikke mistet et eneste tegn i løpet av selve skriveprosessen (i konverteringen, derimot – mer om det senere).

Screenshot 2014-06-30 at 10.44.04

Rent praktisk er Drive-tekstbehandleren enkel i bruk, med et begrenset antall menyvalg. For meg er dette faktisk et fortrinn. Jeg hører til generasjonen av skribenter som begynte på skrivemaskin, og som derfor bare bruker en liten brøkdel av funksjonene i et typisk ekstbehandlingsprogram. Lange tekster strukterer jeg gjerne i hodet mens jeg skriver, og det mest avanserte planleggingsverktøyet jeg brukte på “Overvåkningssamfunnet” var en kort disposisjon (som siden ble skrevet om til innholdsfortegnelse) øverst i manus.

Når det er sagt, opplevde jeg at det ble tungvint å hoppe frem og tilbake i dokumentet etterhvert som teksten ballet på seg. Mot slutten snakket vi om 170 tekstsider i ett nettleservindu, og med tanke på de ganske moderate spesifikasjonene til min Samsung Chromebox (Intel Celeron B840 1.9GHz) var treg scrolling og innlasting antagelig bare å forvente.

For et par måneder siden oppgraderte jeg til en mer spretten ASUS Chromebox, og det hjalp straks på brukeropplevelsen. I løpet av skriveprosessen gjennomførte Google dessuten en større oppdatering av Drive (skjedde usynlig og i bakgrunnen, som alltid i gode sky-apper) som nok vil løse dette problemet etterhvert. Tekstbehandleren fikk det nye menyvalget “Tillegg”, og her ble det raskt lagt inn flere nyttige plug-ins.

En jeg tok i bruk var “Innholdsfortegnelse”, og som navnet antyder genererer den en klikkbar innholdsfortegnelse basert på kapitteloverskrifter i dokumentet.  Dessverre var dette tillegget ikke godt nok utviklet til at det var brukbart i praksis – det gikk rett og slett for tregt å generere listen og navigere seg rundt ved hjelp av den.

Siden “Overvåkningssamfunnet” er en fagbok er det viktig å holde orden på kildehenvisningene. Fra starten av la jeg boktitler, URLer ol. som kommentarer i høyre marg, et valg jeg nok hadde vurdert om igjen om jeg hadde hatt tilgang til bibliografiverktøyet i da skriveprosessen begynte. Riktignok blir kommentarer lagret når man laster ned et dokument i .docx-format, og de lar seg fint importere til f.eks. Word.

Men hvis man klipper og limer eller drar og slipper i tekstbehandleren, hender det at hele kommentaren slettes. Denne bugen førte til at det gikk litt for mye tid med til å legge kommentarer på plass igjen. Den aller største utfordringen kom imidlertid jeg var ferdig med første utkast av dokumentet, og skulle begynne på bearbeidingsfasen med forlaget.

Fra før av visste jeg at Drive slet med å konvertere enkle tekster 100% korrekt til Word-format. Tabulatorinnrykk er et eksempel – før de siste oppdateringene av Drive måtte jeg rutinemessig inn og rette opp flere ganger før tabulatorinnrykk endelig ble liggende på riktig sted i teksten. Irriterende nok i en artikkel, men fullstendig uakseptabelt i et bokmanus.

Derfor valgte jeg å skifte nettskysystem. Jeg skaffet meg en gratis konto på Microsoft OneDrive, som både tilbyr rikelig med gratis lagringsplass (15 GB i skrivende stund) og webbaserte lettversjoner av kjente Office-pakker. Jeg eksporterte boken fra Google Drive og importerte den til Word Online, og alt så ved første øyekast greit ut. Men da jeg gikk gjennom teksten i Word før jeg sendte den til forlaget, oppdaget jeg flere konverteringsfeil i teksten – de mest alvorlige var deler av setninger som rett og slett var falt ut.

Screenshot 2014-06-30 at 10.42.53

Jeg fanget opp de fleste, og forlaget tok de to-tre siste. Denne typen feil kan virkelig skjemme en tekst, og som følge av dette bestemte jeg meg for å gjennomføre resten av tekstgjennomgangen i Word. Denne webappen viste seg å fungere helt utmerket på Chrome OS, og håndterte bokmanuset langt bedre enn Google Drive. Ingen merkbar treghet eller kræsj, ingen rariteter med teksten og en rekke funksjoner som mangler i Drive.

En av disse er sluttnoter, som ikke trengtes i denne boken men som definitivt blir viktig i mitt neste bokprosjekt. Derfor regner jeg det som ganske sannsynlig at det blir OneDrive til bokskriving fra nå av. Som Chrome OS-bruker kommer jeg selvsagt ikke til å droppe Googles skytjenester. Men et av mange fortrinn ved et skybasert OS er at valget av IT-leverandør blir mindre dramatisk enn før.

Ved å gjøre OneDrive til en genuint webbasert tjeneste (og ikke noe som krever at du laster ned programmer til PCen, slik jeg har opplevd tidligere) har Microsoft sørget for å senke terskelen for å bytte betraktelig. Alt jeg behøvde å gjøre for å bli en Microsoft-kunde, var å registrere meg og legge en peker i bokmerkeraden min.

Spørsmålet jeg står overfor nå er om jeg skal oppgradere til en fullverdig OneDrive-opplevelse. Det krever Office 365-abonnement og Windows. Prisen på førstnevnte er høyst overkommelig, mens sistnevnte fort faller på plass hvis Surface 3 Pro viser seg å være så bra som mange anmeldelser så langt tyder på. Jeg har aldri eid MS Office eller brukt pakken mer enn sporadisk. Nettskyen er i ferd med å forandre på det.

 

Eboka: løsningen på vårt mest underkjente i-landsproblem

Forleden dag skrev Asbjørn Slettemark i den utmerkede bloggen OP-5 om sine første erfaringer med Kindle. Slettemark er (ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) svært fornøyd med sin Paperwhite, og har (heller ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) allerede merket at han leser og kjøper flere bøker enn før. Jeg bet meg imidlertid særlig merke i dette avsnittet:

Jeg foretrekker CD foran mp3, Blu-ray foran streaming og har lenge sverget til fysiske bøker foran lesebrett, så det satt faktisk et stykke inne å svikte papirbøkene. Men her om dagen begynte jeg å pakke ned flyttelasset, og innså hvor latterlig mange bøker jeg har, og hvor mange av dem jeg eeeeegentlig ikke trenger å ha i biblioteket i den nye leiligheten.

Her peker Slettemark direkte på et fenomen jeg tror begynner å bli viktig for overgangen til ebøker for oss hardcore-lesere: de lesende klasser begynner rett og slett å få for mange papirbøker. Det er nå fire og et halvt år siden Jorunn og jeg gjennomførte en storopprydding i husets boksamling, som resulterte i at femten kasser med bøker ble gitt bort til et antikvariat i Tvedestrand.

Siden den gang har jeg gjort mitt ytterste for å holde boksamlingen i sjakk, blant annet ved skånselløst å hive bøker vi antagelig bare kommer til å lese én gang (å gi dem bort nytter ikke, da alle i vi kjenner har mer enn nok) i gjenbrukskassen. Argumentet har hele tiden vært det samme: en boksamling på 1500 eksemplarer pluss tar rett og slett for stor plass i vår ganske typiske leilighet i Oslo sentrum. Etter at vi fikk familieforøkelse for tre år siden, er ikke plassproblemet blitt mindre for å si det slik.

Og det er her Kindle blir den store redningen. For siden jeg kjøpte min første Kindle høsten 2010 har Kindle-biblioteket vokst til 373 titler med stort og smått. Antar vi at 300 av disse er konvensjonelle bøker (det er også en del Kindle-singler og barnebøker der), tilsvarer det sju fulle hyller med papir i vår BBB-bokhylle. Legg til ebøker fra andre butikker, og vi har spart både pengene og tiden som ville følge med den ominnredningen av stua som kreves om vi skal dytte enda flere papirbøker inn.

Det mest interessante med den nye boksituasjonen er at den ikke er noe enten-eller. Papir- og ebøker lever side om side. Men vi er blitt langt flinkere til å være våre egne bibliotekarer eller kuratorer. Vi velger med omhu format etter behov: kunstbøker, kokebøker og barne/ungdomsbøker er fremdeles på papir, det er også fars lille men voksende samling av antikvariske romfartsbøker. Romaner og faglitteratur er derimot nesten helt og holdent digitalisert.

Regnet i antall titler dominerer fremdeles papiret, men fortsetter det som nå vil det ikke ta mange år før eboksamlingen blir størst – i antall. I volum tar den selvsagt ikke plass. :)

Hvorfor ikke bokhandelen vil lide samme skjebne som videosjappa

I en nostalgisk kronikk i gårdagens Aftenposten skriver kulturforsker Bård Kleppe strålende om videosjappas triste endelikt. Skal man dømme etter responsen i kommentarfeltet, treffer han virkelig godt med sin beskrivelse av de små lokalene land og strand rundt hvor man kunne få seg en pølse mens man leide seg “Kellys Helter” og en Moviebox.

Om det er noe sted jeg ikke her helt enig, så må det være i konklusjonen. Her sammenlignes nemlig bokhandelens situasjon med videosjappas slik: “[videobransjen] renner ikke ned dørene hos kulturministeren og ber henne lage en lov som ivaretar videosjappa som møtested eller videosjappa som kulturinstitusjon. Det kunne gjort de gjort, for deres argumenter ville vært gode, men de gjør det ikke. For folk er forskjellige.”

Bjørnsons båre, 1910
Bjørnsons båre fraktes gjennom København i mai 1910. Vanskelig tenke seg tilsvarende folkelig respons på en nålevende norsk forfatters bortgang. Fotograf: Julius Aagard

Vel, ja. Jeg tror i grunnen kulturforskeren kjenner den viktigste årsaken til at videobransjen lot den strategien ligge. Det er ikke akkurat noen statshemmelighet at bokhandelen vasser i noe som videosjappa aldri fikk mye av, nemlig kulturell kapital. Så i den forstand er folk forskjellige, forsåvidt. Noen dyr er likere enn andre og alt det der.

En bokhandler representerer ikke bare den femhundreårige tradisjonen fra Gutenberg, men er også uløselig knyttet til forfatternes og bokas betydning for nasjonsbygging og språkutvikling her til lands. Bjørnson og kampen for norsk selvstendighet. Ibsen, vår første globale kulturkjendis. Hamsun og hjemkjøpet av rettigheter til Norge i 1925. Kort sagt: Forfattere (og via dem bokhandelen) spilte en rolle i første halvdel av 1900-tallets Norge som vanskelig å fatte idag. Jamfør det forbløffende fotografiet over.

Sammenlign så dette med videosjappa, som først ble vanlig i Norge på 1980-tallet. Ikke bare en nykomling, men for sikkerhets skyld en utenlandsk sådan. Joda, videosjappa hadde lokale eiere og var en viktig arena i nabolaget, men konseptet var amerikansk og det var stort sett filmene også. Norsk kulturpolitikk handler om å støtte lokale kulturuttrykk, noe som gjør det vanskelig å se for seg en videosjappelov på linje med bokloven Kleppe nevner.

En viktig forskjell i bruksmønster bestyrker også dette. Mens voksne nordmenn gjerne ser udubbet amerikansk film og lytter til musikk sunget på engelsk, foretrekker de fremdeles i overveiende grad å lese sine bøker på norsk. Det betyr at det aller meste av litteraturen som selges her til lands, går via et fåtall store forlag og bokhandlerkjedene de eier. Debatten om “vertikal integrasjon” understreker dette poenget: bokbransjen har rett og slett en ganske annen markedskontroll enn videobransjen.

Mens videobransjen sto maktesløs overfor nettsalg av DVDer, ulovlig fildeling og  lovlig nedlasting og strømming, har forlagene kunnet velge å skynde seg langsomt på det digitale området – blant annet for å beskytte de store investeringene de har gjort i bokhandler. Når Kleppe skriver at “bokhandlere kan bli overflødige når folk innser at også bøker kan lastes ned på samme måte”, gjør han opp regning uten vert. Den som forvalter rettighetene, har makta.

Dermed er det ikke sagt at ikke digital vekst etterhvert vil skvise mange papirbokhandlere ut av markedet, slik det har skjedd i plate- og videobransjen. Men vi ser allerede nå at går mye langsommere enn hva tilfellet er i f.eks. USA, som har mer uregulert og mindre sentralisert bokmarked enn Norge. Over dammen er ebokandelen av det samlede bokmarkedet et sted mellom 15% og 20% – i Norge rundt prosenten.

I veldig optimistiske stunder tror jeg at vi kan havne på amerikanske tall om en ti års tid. Så kommer jeg på at bokloven skal vedtas av Stortinget, og vet at den kan bli et redskap for utsettelse av digitaliseringen med mange år. Det blir fortsatt mye Kindle-lesing på meg framover, med andre ord. :)

 

 

 

“Roboten er løs”: et glimt av smartfonsamfunnet fra 1982

Jeg har gleden av å lese min fars bok Roboten er løs for niåringen i disse dager. For eventuelle uinnvidde er dette en science fiction-bok for barn og  unge, utgitt i 1982. Hovedpersonene er den lille jenta Sam og tjenerroboten Matilda, som viser seg å ikke fungere helt som hun skal. Boka er utvilsomt den av min fars bøker som er blitt lest og elsket av flest barn, og med god grunn. Uhildet som jeg er :) kan jeg konstatere at den fremdeles holder mål, mer enn 30 år etter at den ble utgitt første gang.

Selv om Tor Åge Bringsværd har rett i at science fiction-bøker mer handler om sin samtid enn om fremtiden, er det interessant å se hvor godt eller dårlig forfattere treffer når de titter i krystallkulen. Ta Jon Bings serie om stjerneskipet Alexandria, som ble utgitt omtrent samtidig med bøkene om Matilda og som også hadde en skare med begeistrede tilhengere (undertegnede blant dem).Der er det sentrale premisset at fysiske bøker fraktes fra planet til planet, noe som virker håpløst utdatert i en tid da millioner av lesere overfører ebøker trådløst hver eneste dag.

Det er også i en av Alexandria-bøkene at Bing famøst skriver at ingen kommer til å lese bøker på en datamaskin sittende under et tre (er det mulig at designeren av Kindle-ikonet har lest Bing?) I Roboten er løs finner man mange lignende eksempler, selvsagt. Som ideen om at vi skulle bli oppvartet av tjenerroboter (det nærmeste vi kommer konseptet idag er støvsugerroboter, som egner seg best som transportmiddel for katter), videotelefoni istedenfor mobiltelefoni og det programmerbare autokjøkkenet (selv om vår avhengighet av Fjordland og Toro utvilsomt avspeiler et lignende forhold til mat).

Men boka inneholder også en forutsigelse som gjør at teksten for en voksen leser kan oppleves som relevant den dag idag. Det virkelige temaet i boka er ikke nemlig kortsluttende roboter, men forholdet mellom barn og foreldre. Sams mor og far er så oppslukt av den store videoveggen (VV, som vi forøvrig kommer til å få om noen år om flatskjermene fortsetter å vokse i dagens takt) at de ikke har tid til å være sammen med, enn si prate ordentlig med henne. I Roboten er løs har teknologien frarøvet barna foreldrenes oppmerksomhet, isteden blir ungene overlatt til roboter.

Ingen begivenhet er for stor til å bli oppslukt av smartfonen

Spol frem til 2013 og den pågående debatten om “smarttelefonforeldre“, voksne som er så oppslukt av de små skjermene våre at vi til tider ikke enser hva ungene våre snakker om eller driver med. Som, i likhet med Sams foreldre, har allverdens gode argumenter for at det bør være slik (blant annet fordi unger i grunnen er kjedeligere enn dingsene våre). Og som gjerne kommer til at den enkleste løsningen på problemet (i den grad det anses for å være et problem) er å gi ungene tilgang til den samme teknologien så tidlig som mulig.

Selv om teknologien er annerledes er problemstillingen stort sett den samme som i Roboten er løs, hvilket er friskt med tanke på at debatten på den tiden boka ble skrevet handlet mest om massemedienes mulige negative innflytelse på barn og ungdom (den gang ble Prøysen/Olrogs herlige “Tango for TV” stadig spilt på radio). At teknologien kunne komme til å forrykke forholdet mellom barn og voksne på mer komplekst vis, se det var det langt mindre bevissthet om.

Min far har aldri hørt til pekefingerbrigaden i norsk barnelitteratur, men i dette tilfellet merkes engasjementet og den moralske harmen bak de mange humoristiske scenene. Talsmannen for forfatterens budskap blir bestefar som lever et enkelt liv i skogen, og som gir klart uttrykk for sin misbilligelse over at Sam foretrekker samværet med en defekt robot fremfor sine dysfunksjonelle foreldre. Når det er sagt, presenterer romanen ingen enkle svar på problemet. Bortsett fra å reparere Matilda, skjer det ingen dramatiske endringer i familiemønsteret.

Man innser at mor og far kommer til å fortsette å sitte klistret til VVen, som de virkelige taperne i denne beretningen. Det er jo de som går glipp av tid med datteren de aldri får igjen, av opplevelsen av virkelig liv utenfor skjermen. Det som blir et godt litterært grep (ikke minst fordi bereder grunnen for oppfølgere) er imidlertid ikke godt nok for meg. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg har ikke villet ha det slik en god stund nå, og derfor har jeg satt inn noen enkle tiltak i familien som så langt har vist seg å være ganske effektive.

Før det første har jeg kommet til erkjennelsen av at det meste av tiden jeg bruker på IT utenfor arbeidstiden, har minimal nytteverdi. Bevares, vi opplever det som om sosiale medier er uunnværlige for å holde kontakt med dem vi bryr oss om, og forsøker man å antyde noe annet til storforbrukere av f.eks. Facebook kan reaksjonen bli regelrett hissig (opplevde det senest igår). Men altså: Sosiale medier, spilling og dilling rundt på nettet er i all hovedsak for moros skyld, tidtrøyte om man vil.

Litt malapropos har jeg fått økonomisk bekreftelse på dette de siste par årene. Jeg logget meg av Facebook for godt i januar 2011, og ble fortalt at dette komme til å ramme meg hardt da kommunikasjon er mitt yrke og Facebook er den viktigste kommunikasjonskanalen der ute. Isteden opplevde jeg at inntektene økte kraftig i 2011 og 2012. At dette korellerer er jeg ikke i tvil om. I skapende frilanseryrker er det ofte en direkte sammenheng mellom konsentrert arbeid og inntekt, og Facebook var en tidstyv og rutineforstyrrer uten sidestykke.

Jeg har også gitt vår sønn klar beskjed om at han må si fra når vi voksne blir for oppslukte av smartfon og brett. Det tok ham ikke lang tid å lære seg forskjellen på at mor og far gjør noe viktig eller jobbrelatert, og når vi bare ser filmtrailere eller spiller. At vi tar hans innvendinger på alvor gir oss også en anelse større autoritet når vi må be niåringen om å rive seg løs fra spill på brett og PC, noe vi selvsagt stadig må gjøre.

Jeg skal ikke påstå at jeg har funnet det beste svaret på utfordringene for familielivet i nettalderen. Men det gjør godt å vite at jeg bevisst prioriterer slik at jeg ikke tilbringer for mye av min sønns barndom i selskap med virtuelle bekjentskaper som i grunnen ikke betyr noe for meg. Eller som Sams bestefar sa det i Roboten er løs

“Blir du avhengig av maskinene, er det ikke lenger du som bestemmer over ditt liv.”

Bør vi boikotte Amazon?

 Twitter ba signaturen Forteller (også kjent som Børge) meg nylig lese et innlegg i bloggen til Cory Doctorow, og utfordret meg til å blogge om min reaksjon. Som sagt, så gjort. Doctorows poeng i postingen er at Amazon.com misbruker den makten selskapet har fått ved å låse millioner av kunder fast til sitt proprietære DRM-system. Forlag som havner i konflikt med Amazon risikerer å miste både forfattere og lesere, i følge Doctorow. Og konklusjonen man bør trekke av det er ifølge Doctorow klar:

[J]ust look at what happened in February with the Independent Publishers Group, a distributor that asked Amazon to hold the line on its discount. They weren’t able to reach an agreement, and Amazon removed all IPG’s e-books from the Kindle store. The day that happened, IPG sent out a communique describing the situation and asking its readers to avoid the Kindle store in future.

Han er ikke alene i sitt syn, for å si det mildt. I den engelskspråklige verden er det en utbredt oppfatning at Amazon er i ferd med å bli hva Microsoft var for IT-bransjen for femten år siden: dominerende, enerådig og hensynsløs mot konkurrenter. En scifi-kollega av Doctorow, Charlie Stross, opplevde nylig at hans svært kritiske bloggposting om Amazons strategi gikk runden på nettet, og  i skrivende stund er det over 740 kommentarer til innlegget.

For en tilhenger av åpne standarder og åpent innhold skaper det et dilemma. Jeg har stor respekt for synet til Doctorow og Stross (og for de to herrene selv – har møtt dem personlig), og som Amazon-kunde bidrar jeg utvilsomt til å bygge opp under monopolet ved å kjøpe dets produkter og underlegge meg dets DRM-restriksjoner. Derfor har jeg tenkt gjennom saken, slik jeg som bevisst forbruker også tenker gjennom hvor matvarene mine kommer fra, for eksempel.

Når jeg likevel ikke boikotter Amazon, har det flere årsaker. Teknologihistorie er en av dem. For saken er at vi har vært her før – mange ganger. Når nye markeder vokser frem er det ikke uvanlig at et selskap kommer tidlig ut fra startstreken og får en dominerende posisisjon – tenk Microsoft på 1990-tallet eller Apple og digital musikk for fem år siden. Det er også vanlig at selskaper som dominerer tidlig etter en tid mister posisjonen. Enten fordi myndighetene griper inn (USA vs Microsoft), eller fordi monopolisten blir overmodig og mister taket på markedet (Nokia, anyone?)

I den grad Amazon er et monopol hviler det på et ganske usikkert fundament.  Analytikere har i årevis hevdet at selskapet selger ebøker og lesedingser med tap for å bygge opp en dominerende posisjon i markedet, Amazon er kjent for å levere skuffende resultater til aksjonærene og er utvilsomt mer utsatt enn Microsoft og Apple for å gjøre et feiltrinn.

Jeg sier “i den grad”, da vi også bør stille spørsmålstegn ved om Amazon faktisk er i ferd med å bli en bok-monopolist. I skrivende stund har selskapet en andel på 20% av det samlede amerikanske bokmarkedet, og rundt 70-80% av ebokmarkedet.

Nye Nook Glow fra B&N viser at konkurrentene til Amazon langt fra har gitt opp kampen.

Selv om konkurrentene Barnes & Noble og Apple sliter med å ta igjen forspranget, er det ingen grunn til å avskrive dem ennå (jeg mener: tør noen virkelig avskrive Apple i dagens situasjon?) Google har heller ikke gitt opp sin eboksatsing, og hvem vet om ikke Microsoft vil revurdere sin exit fra ebokmarkedet hva som skjer nå som Microsoft har gjeninntrådt på ebokscenen, og hva det kan føre til om de lykkes med sin Windows 8-strategi. Dette markedet tok av for bare fem år siden, og det blir altfor enkelt å allerede nå konkludere med at fremtiden tilhører Amazon.

Amazons dominans er dessuten i all hovedsak basert på ett bokmarkedssegment, nemlig skjønnlitteratur, mer spesifikt “mass market paperback”. Kindle er først og fremst en billigbokerstatning, noe alle som har forsøkt å lese illustrerte bøker og fagbøker på en Kindle vet.  Det er i og for seg ikke overraskende at Doctorow og Stross er så bekymret – de lever i stor grad av skjønnlitterære billigbøker, og kundene deres leser sannsynligvis langt flere ebøker enn snittet.

Så langt har Amazon hatt begrenset gjennomslag i det lukrative fag- og lærebokmarkedet, et område Apple er i ferd med å blinke seg ut. I den grad det utvikles applikasjonsbøker, har App Store og Google Play et vel så godt utgangspunkt som amazon.com. Og er strategien med å basere seg på dedikerte lesedingser bærekraftig, i en tid da nettbrettet er i ferd med å ta av for alvor?

Midt i all kritikken syns jeg vi dessuten bør gi keiseren hva keiserens er. De kortvarige monopolene har en viktig funksjon. Amazon er et genuint innovativt selskap (fra “read everywhere” til Kindle Singles) og har brukt sin posisjon til å gjøre det samme som Apple gjorde med musikkindustrien – dratt en konservativ bransje sparkende og skrikende inn i fremtiden. I mine øyne er den viktigste enkeltårsaken til at vi har et så elendig eboktilbud i Norge, at det ikke finnes noe motstykke til Apple eller Amazon her til lands. De eneste som utfordrer vår bokbransje er bransjen selv – og da vet vi jo hvordan det går.

Å vurdere en boikott av Amazon setter meg dessuten i en posisjon alle bevisste forbrukere kan kjenne igjen: er alternativene egentlig noe bedre? Alle aktører av noen betydning baserer seg på jo DRM av et eller annet slag, og det er ikke vanskelig å peke på tvilsom praksis fra Googles eller Apples side. Faktum er at det i skrivende stund er Apple og amerikanske forlag – ikke Amazon – som er i ferd med å saksøkes av amerikanske myndigheter for å ha samarbeidet ulovlig om å presse opp bokprisene.

Bildet er altså komplekst. Og tro ikke at de etiske dilemmaene forsvinner ved å kjøpe lokalt. I Norge har forlagene inntatt en ganske unik posisjon i verdenssammenheng ved å kjøpe seg inn i alle ledd av verdikjeden. Kjempene Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamm eier altså bokhandlere, bokdistribusjonssentraler og bokklubber, og er inne på eiersiden i Bokskya. I prinsippet er makten i norsk bokbransje tredelt, men i viktige spørsmål er de tre store ofte påfallende enige. Om ikke et monopol, så langt på vei et triopol.

Som om ikke det var nok har bokbransjen – i strid med Konkurransetilsynet anbefalinger – fått myndighetenes godkjennelse til å inngå en prisfiksende kartellavtale kalt Bokavtalen. For øyeblikket lobbyerer norske forlag hardt for å gjøre den frivillige Bokavtalen om til en permanent boklov, hvis viktigste funksjon vil være å sementere dagens bransjestruktur. Ikke til å undres over at norsk bokbransje somler med ebøker – hvis de bare klarer å vente til 2015 eller deromkring serverer Stortinget dem alt de ønsker på et sølvfat.

Bokbransjen var også blant intiativtakerne til Dele – Ikke stjele-kampanjen, som i praksis tok til orde for massiv overvåkning av nettbruk og langt “hardere tak” mot fildelere. Amazon på sin side var blant IT-selskapene som tok klart avstand fra SOPA-loven for en tid tilbake.

Så mitt poeng er i grunnen enkelt: dette er ikke enkelt. Har man en bred/konvensjonell litteratursmak er de store aktørene ikke til å komme utenom, og da vil den bevisste bokkjøper uvegerlig havne i slike dilemmaer. Hvilket valg som er riktig i et historisk perspektiv er ingen gitt å si – og vi får jo for ordens skyld ikke glemme at ebok-problemstillingen (i motsetning til f.eks. sjokolade) verken involverer miljøskadelig virksomhet, barnearbeid eller sweatshopping. Det er et typisk ilandsproblem, dette.

Jeg har altså ingen problemer med at du velger pest, og så får du bare respektere at jeg foretrekker kolera. :)

Steve Jobs: Hippie, kunstner og ekstreminnovatør

Jeg har, i likhet med svært mange andre, nettopp pløyd meg gjennom Walter Isaacsons autoriserte biografi om Steve Jobs. Jeg er typisk norsk i det at jeg elsker biografier, og stiftet tidlig bekjentskap med den amerikanske autoriserte biografi-tradisjonen. Min første overraskelse i “Steve Jobs” er derfor at Isaacson velger å tegne et bilde av hovedpersonen som er så lite flatterende.

Steve Jobs skaffet seg mange fiender i løpet av sine 56 år på Jorda, men også kolleger og venner beskriver ham som hensynsløs, uhøflig, kald, totalt overbevist om egen fortreffelighet og labil (det går i skriking og gråting om hverandre når ting går ham imot). Å lese om hvordan Jobs helt til det siste slet med distanse til sine aller nærmeste, gjør nesten vondt.

Jobs har aldri vært noe idol for meg, men Isaacson får meg til å synes synd på ham. For mang en hardcore fanboi vil jeg tro “Steve Jobs” byr på et og annet “Kor e alle helter hen“-øyeblikk.

Steve Jobs’ hippiefase inkluderte reise til India, guruer, barbenthet og østlig mystikk

Når det er sagt, viser erfaringen at det betyr lite for den langsiktige vurderingen at Steve Jobs kunne være en dr*ttsekk, ikke brydde seg om kroppshygiene (dette er Isaacson veldig opptatt av) og lot seg styre av underlige diettregimer (Apple skal ha fått sitt navn i en av Jobs’ fruktarianer-faser) i den grad at det kan ha tatt livet av ham. Mangt et skapende menneske har vært ufyselig i det private, uten at det overskygger deres bragder (Newton og Edison er to eksempler som faller meg inn i skrivende stund).

Jobs vil først og fremst bli husket for det han gjorde, og forfatteren han ga over 40 intervjuer til vil bli en hovedkilde for fremtidens historieskrivere. I det perspektivet både innfrir og skuffer Isaacson. Han gir et godt og detaljert bilde av prosessene som ledet fram til de siste årenes suksessprodukter, og som mange har påpekt er kapitlene som omhandler tiden i Pixar kanskje bokas mest interessante. Men forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender.

Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple. Dermed mister han anledningen til å sette et av hovedpersonens mest interessante trekk som innovatør – hans binære syn på virkeligheten – i sitt rette perspektiv.

Ifølge Isaacson kunne de fleste ting i Steve Jobs’ verden – fra mat og klær til biler – puttes i to kategorier: “awesome” eller “shit”. I hele sitt voksne liv jakter Jobs på perfeksjon: han brukte måneder på å finne den perfekte vaskemaskin, og intervjuet 67 sykepleiere før han fant tre han kunne leve med. Den samme perfeksjonistiske holdningen tok han med seg på jobben. Det er grunnen til selv innmaten i Apple-maskiner (som Jobs ikke ville at kundene skulle tukle med) var pent designet, for eksempel.

Det binære verdensbildet innebærer altså at Jobs gjennomgående avviser konkurrentenes produkter som “shit”. Og fordi Isaacson ikke graver dypere her, blir man sittende igjen med inntrykket av at Jobs var blind for hovedårsaken til at hans “awesome” produkter ikke eier verden idag. Som altså ikke var svikefull Apple-ledelse i et avgjørende øyeblikk eller motstandere som stjal alle hans beste ideer, men “godt nok”-prinsippet.

Flertallet av jordboere som i det hele tatt har råd til å bry seg om slikt, foretrekker i det daglige produkter som er gode nok for formålet de er ment å tjene. Godt nok-prinsippet er årsaken til at folk flest kjøper mat i billigkjeder og at Wikipedia knuser kommersielle oppslagsverk, for eksempel. Og viktig i denne konteksten: det er en hovedforklaring på at PCen i sin tid slo Apples Mac.

Jeg vet, for jeg var der og husker hvilke valg vi sto overfor. På 1980-tallet var ingen med interesse for IT i tvil om hvor unik Macintosh var. Men vi var heller ikke i tvil om prisen. Jeg husker hvordan jeg trålet datablader på jakt etter en Mac med riktige spesifikasjoner som passet et studentbudsjett, uten å lykkes. Midt på 1980-tallet var heller ikke IBM-maskinene billige, men der i gården skjønte man “godt nok”, lisensierte teknologien og oversvømmet markedet med billige PC-kloner.

Mac var fremdeles langt mer brukervennlig, men muligheten til å ha flere vinduer åpne samtidig betydde mindre i en tid da “data” gjerne var synonymt med énfunksjonsmaskin (jeg husker at skribenter pleide å kalle PCen for “tekstbehandler”). PCen var god nok for de fleste, og altså billigere. For folk flest meldte behovet for et grafisk grensesnitt seg for alvor med nettet. Da sto som kjent Microsoft klar med det ultimate “godt nok”-konseptet: Windows 3.0.

I disse dager opplever vi en slags repetisjon av denne historien i mobilmarkedet. Etter å ha vært kongen på haugen i smartfonmarkedet i flere år, er Apple nå grundig forbikjørt av Android i markedsandel. Teknisk sett kan iOS sikkert være overlegent Android på mange måter, men utfordreren har de samme fortrinnene som Windows i sin tid: det gjør en helt akseptabel jobb for de fleste brukere, og tilbyr et langt større pris- og produktspekter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Jobs må ha forstått dette på et eller annet plan, det går bare ikke fram av boka. Isteden blir det mye repetisjon av smålige utfall mot Bill Gates (regelerett flaut blir det når Jobs insisterer på at Gates’ filantropi er et utslag av manglende fantasi, for eksempel), og anklager om at andre stjeler Apples ideer. Jamfør den mye siterte uttalelsen om Android fra boka:

“I will spend my last dying breath if I need to, and I will spend every penny of Apple’s $40 billion in the bank, to right this wrong. I’m going to destroy Android, because it’s a stolen product. I’m willing to go thermonuclear war on this.”

Det snodige er at samme mann et annet sted i boka siterer Picassos berømte uttalelse om at store kunstnere stjeler fra de store. Eller som Jobs sa i et intervju i 1996: “We have always been shameless about stealing great ideas.” Senere forsøkte Apple å modifisere uttalelsen til “he meant that Apple’s designers and engineers took all manor of life experiences and used them to make Apple products fresh and innovative”.

I mine øyne fremstår den første uttalelsen som uforfalsket Jobs, mens den siste er skrevet av en infoavdeling som frykter konsekvensene av uttalelsen for selskapenes mange patentsøkmål. Hvorom alt er: Jobs var heldig nok til å bli voksen i en av de mest kreative regionene på kloden, og for meg er det åpenbart at han og produktene han skapte er et resultat av det (Malcolm Gladwell, som også har anmeldt biografien, har skrevet en utmerket artikkel om denne fasen av teknologihistorien).

Fra grafiske grensesnitt og musestyring til tavle-PCer og smarttelefoner med app stores: ideene var der ute i offentligheten, og mange av dem ble brukt av andre lenge før Apple. Her er jeg (og ingen kan beskylde meg for å være noen microsoftie) tilbøyelig til å være enig med Bill Gates, som i et der-skulle-jeg-gjerne-vært-flue-på veggen-møte med Jobs forsvarte seg mot tvyerianklagene slik:

“I think there’s more than one way of looking at it. I think it’s more like we both had this rich neighbor named Xerox and I broke into his house to steal the TV set and found out that you had already stolen it.”

Kanskje kan den moralske indignasjonen Jobs legger for dagen ha noe å gjøre med hans kunstsyn. Ja, for der Malcolm Gladwell er mest opptatt av å fremheve Jobs som en “tweaker” – en ingeniør som perfeksjonerer andre ideer – slås jeg av hvor pasjonert opptatt av billedkunst, musikk, arkitektur og design mannen var.

Jobs brukte ofte poenget med at Apple befant seg “on the corner of technology and liberal arts”. Det var åpenbart noe mer enn et reklameslagord, og et av de mest interessante kapitlene i boka handler om hvor hardt han kjempet for å gi iTunes den største og beste samlingen av Bob Dylans materiale.

(En digresjon her: det fremgår tydelig av biografien at Jobs var langt mindre opptatt av litteratur og tekstbaserte medier enn han var av lyd og bilde. Jeg har lenge argumentert med at Amazon har lykkes så mye bedre i ebokmarkedet enn Apple blant annet fordi Jeff Bezos viser en pasjon for boka – og eboka – som Jobs aldri la for dagen.)

I kunsten handler det selvsagt ikke om å være god nok. Det dreier seg om å eksellere på sitt valgte felt. Store kunstnere vet som regel hvor gode de er, de har ofte personligheten som følger med en slik selvinnsikt (Nerdrum, anyone?) og mener at de i stor grad kan heve seg over regler som gjelder for vanlige dødelige (jamfør vanen med å kjøre uten bilskilter og parkere i handikappsonen).

All kunst handler om å lære av andre, men det er de store kunstnerne som skjønner hvordan man kopierer. Dårlige kunstere lager dårlige kopier, verker som setter originalen i et dårlig lys. Jeg får følelsen av at Jobs voldsomme raseri i stor grad handlet om at konkurrentene laget så dårlige kopier av originalene. Windows var ikke bare shit, det var camp.

Den perfeksjonistiske holdningen, det ekstreme arbeidspresset og Jobs’ diktatoriske makt kan virke fremmed, for ikke å si skremmende, på de fleste av oss. Jeg vet at jeg ikke ville ha orket å arbeide under slike forhold. Men jeg vet også at dette ikke behøver å være et hinder for kreativitet. Tvert imot. Kunst- og teknologihistorien gir oss mange eksempler på storslagen innovasjon mot en bakgrunn av ekstremt arbeidspress, fattigdom og til og med krig og undertrykkelse.

Jeg kunne ha nevnt renessansen, som ikke akkurat var noe teselskap. Men mitt favoritteksempel på “ekstrem innovasjon” er Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet. Han begynte sin karriere som en av Stalins talløse politiske fanger, og blomstret som romskipsdesigner under den allmektige og labile Nikita Krustsjov. Romskipene som idag gir USA, Russland og Kina adgang til rommet er alle enten designet av Koroljov og hans team, eller direkte kopier av dem.

Problemet med innovasjon drevet frem under stort press av en dominerende personlighet, er åpenbar: det krever en spesiell mennesketype å ville underkaste seg slike arbeidsforhold, og man blir veldig avhengig av drivmotoren. Det sovjetiske romprogrammet uten Koroljov (og Krustsjov over ham) mistet raskt retning og tempo. Da Jobs forlot Apple, begynte det å gå utfor med selskapet. Med Jobs tilbake ved roret, begynte oppturen igjen.

Et av de mest talende øyeblikkene i boka kommer når Isaacson spør Jobs om han kan komme på noe annet selskap som bruker samme ledelsesmodell som Apple. Jobs blir svarløs, før han sier at bilindustrien en gang var slik. Det, mer enn noe annet, forteller hvor spesiell fortellingen om Jobs og Apple er i teknologihistorien – og hvilke enorme utfordringer selskapet han skapte står overfor nå.