Hvordan sette opp en LibraryBox: Fort og gæli-varianten

De siste ukene av mitt tech-sabattical har jeg flyttet fokuset fra Arduino til Raspberry Pi, i forbindelse med et prosjekt jeg snart kommer tilbake til her. I motsetning til mikrokontrolleren Arduino er Raspberry Pi en fullverdig PC på et (lite) kretskort, som derfor egner seg godt til litt mer krevende selvbyggeroppgaver. Skal du skru lyset av og på fra mobilen er Arduino perfekt. Skal du skru lyset av og samtidig fyre opp to-tre andre prosesser, passer Pi langt bedre.

Et godt eksempel på hva Raspberry Pi kan brukes til fant jeg i et forum for en tid tilbake, og jeg ble nysgjerrig nok til å researche temaet videre. Diskusjonen handlet om et prosjekt kalt PirateBox, som beskriver seg selv som “a DIY anonymous offline file-sharing and communications system built with free software and inexpensive off-the-shelf hardware.” Et fildelingssystem i en liten eske basert på billig maskinvare, med andre ord.

Denne logoen er faktisk ganske kul.
Denne logoen er faktisk ganske kul.

LibraryBox
Denne logoen – not so much. :)

Fildelingen skjer via wifi, og PirateBox-systemet kan fritt og uten kostnad installeres på et utvalg wifi-routere eller altså på en Raspberry Pi. Når systemet er ferdig installert (stort sett en smertefri og automatisk prosess), setter routeren opp et wifi-nettverk som – når man kobler seg til det – fyrer opp en nettside på routeren. Derfra er det pekere til innhold som eieren av PirateBoxen har lagt ut. En artig måte å dele filer på når internett er dårlig og mange er samlet på ett sted, med andre ord.

Et potensielt problem med PirateBox er muligheten til å laste opp filer – som eier er man ansvarlig for det man deler med andre, og det er ikke vanskelig å se for hvordan det kan føre til allverdens juridisk trøbbel. Dette er kanskje ekstra viktig for offentlige etater og bedrifter, og derfor finnes det en mer restriktiv variant kalt LibraryBox. Her kan man fremdeles fritt laste ned filer og chatte, men muligheten for opplasting er fjernet.

Jeg bestemte meg for å installere LibraryBox på en router av merket TP-Link MR3020. Den går igjen i alle prosjekter av denne typen, ikke minst fordi den er mekkevennlig, bitte liten, strømsnål og ganske billig. Idag fant jeg en MR3020 på Kjell & Co for 349, men du får den til lavere pris på nettet. Deretter er det i grunnen bare å følge instruksjonene på sidene til LibraryBox.

I kortversjon går de ut på å laste ned to filer, installere dem på en USB-minnepinne (som må være formatert med FAT32, det er viktig og jeg bommet på det først), putte pinnen i routerens USB-port, logge seg på routeren og sette igang oppdateringen mens man ber en stille bønn til oppdateringsgudene. Gitt at det ikke oppstår noen problemer underveis (og gjør det det kan det være kronglete å rette opp feilen, bare så du er advart) vil LibraryBox være klar til bruk etter 15-20 minutter. Du vil se det ved at lysene slutter å blinke samtidig som det dukker opp et wifi-nettverk kalt “LibraryBox – Free Content!”

Systemet kjøres fra minnepinnen, der du også skal legge innholdet du vil dele med andre (i mappen /LibraryBox/Shared). Pass altså alltid på å ha minnepinnen i når routeren startes opp. Hvis du er glad i å mekke kan du endre på startsiden og utseendet med CSS – LibraryBox har fått kritikk for å se lite pen ut på mobil. Du kan jo se på standardoppsettet og dømme selv:

Screenshot_20160426-161620 - Edited

Screenshot_20160426-164202 - Edited

Et par andre kjekke ting jeg har oppdaget: MR3020 bruker en helt vanlig (for Android-brukere, i alle fall) 5 volts USB-strømforsyning. Det betyr at du blant annet kan kjøre den fra et reservebatteri for mobiltelefoner, noe jeg demonstrerer på bildet nedenfor. Overalt hvor du går, kan ditt lille bærbare ebokbibliotek følge med. Rekkevidden i friluft er i utgangspunktet 70-90 meter, så man kan nå et respektabelt antall på en folksom slette. Ganske store møtelokaler, utstillingshaller og kongressaler burde også være uproblematiske. Rekkevidden kan forøvrig justeres opp i en konfigurasjonsfil, men det drar naturligvis mer strøm.

IMG_20160426_150956

Det store spørsmålet er selvsagt hva man skal dele via en slik tjeneste. Her må jeg selvsagt minne om gjeldende lovverk på området, som altså sier klart og tydelig at man ikke kan legge ut noe som fremdeles er beskyttet av opphavsretten uten opphavers (det vil si skaperen av verket) samtykke. I praksis utelukker det det aller meste av bøker, filmer, låter og programvare fra vår tid. Men når det er sagt finnes det mye innhold der ute som gratis og lovlig kan distribueres fritt, som 50 000 engelskspråklige ebøker fra prosjekt Gutenberg fex.

Og har du innhold du selv har skapt og har rettigheter til som du vil spre til en større gruppe i en spesifikk situasjon (forfatteren Cory Doctorow har brukt LibraryBox til å distribuere sine ebøker til publikum under forfatteropptredener) har du selvsagt full frihet til det.

Som navnet antyder er dette bibliotekvennlig teknologi, og det er derfor som seg hør og bør at en av de første (kanskje den første) til å gjøre dette i Norge var bibliotekar og generell IT-pionér Thomas Breivik i Bergen. Han prøvde systemet ut i 2014 og forsøkte å selge det inn til andre bibliotek i Norge, men tilsynelatende uten stor suksess. Det er i grunnen forståelig, med tanke på hvor vanskelig det har vært å få ebøker til å ta av blant norske lesere.

På den annen side ser vi her i Oslo at biblioteket tar en stadig mer aktiv rolle i det lokale kulturlivet. Hos oss på Tøyen er dette veldig tydelig, med satsinger som Biblio Tøyen (biblioteket som kun er åpent for unge mellom 10 og 15). Så hvem vet – kanskje det er mulig å få til en LibraryBox-satsing neste gang mange kulturinteresserte samles her i nabolaget – som under Øya-festivalen?

 

 

 

 

Citizenfour: Kunne vært så mye bedre

Jdice_shutterstock_27724330 - Editedeg har nå somlet meg til å se “Citizenfour”, Laura Poitras’ lovpriste og Oscarbelønnede dokumentar, og jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår grunnlaget for alt oppstyret. Bevares, “Citizenfour” er en velprodusert, besnærende og engasjerende film. Den konfronterer deg med et ubehagelig faktum: Sannsynligheten er stor for at du, i likhet med milliarder av andre, blir overvåket av et gigantisk apparat som har fått frie tøyler av politiske myndigheter.

Men samtidig slås jeg mest av hvor mye Laura Poitras lar være å gjøre. For eksempel holder hun seg strengt til en versjon av historien om Snowden som på dette tidspunktet er gjenfortalt utallige ganger i aviser og i bokform. For eksempel gir Glenn Greenwald (en annen hovedperson i filmen) en langt mer grundigere og mer interessant gjengivelse av de famøse dagene på hotellet i Hong Kong i boken “No Place to Hide”. Poitras var involvert i saken helt fra starten av, få kjenner aktørene bedre enn henne og at hun da ikke har mer å fortelle enn det som fremkommer i filmen, blir for meg en stor skuffelse.

 

 

I løpet av filmens knappe to timer presenteres vi for en effektiv bildebruk med bl.a. kryssklipp av ulike NSA-installasjoner og Snowdens sterke advarsler mot overvåkningssamfunnet, men vi får aldri noen ordentlig oversikt over hva Snowden faktisk avslørte (igjen: les Greenwalds bok). Filmen hopper frem og tilbake i tid, og bruker blant annet flere minutter på NSA-varsleren William Binney. Men den gjør lite for å forklare hva Binney er kjent for og hvor hans varsling står i forhold til Snowdens.

Likeledes får vi se klipp fra kongresshøringer og scener fra redaksjonslokaler i London. Berlin og Rio de Janeiro, men de tjener ingen annen hensikt enn å bekrefte det en som velger å gå og se denne filmen forlengst vet. Et par ganger blir det spennende, som når Snowden begynner å snakke om en annen høytstående kilde han benytter seg av, eller når det hintes om enda større avsløringer i fremtiden. Men det blir med hintene.

Stort lenger går Poitras heller ikke i sin skildring av sitt subjekt. Det er forståelig at Snowden selv insisterer på at han ikke er eller vil være hovedpersonen og at det er selve avsløringene som er saken, men jeg mener det var en kardinalsynd av regissøren å lytte til ham. For å forstå det totalt livsforandrende valget Snowden gjorde, er det også nødvendig å vite mer om hvem han er. Hva fikk en ansatt i overvåkningsmaskineriet til å skifte syn så totalt som han gjorde i dette tilfellet? “Citizenfour” gir deg ingen klare svar.

Det er også synd at Poitras ikke underbygger påstandene som fremsettes i filmen. Det sies flere ganger at masseovervåkning truer demokratiet og skaper en “chilling effect”, men utover en scene med håndsopprekning fra et politisk møte er det Poitras egne opplevelser med amerikansk sikkerhetshysteri som står igjen som dokumentasjon. Det hadde ikke vært vanskelig å hoste opp eksempler på at overvåkning kan misbrukes i et demokrati (tenk Richard Nixon og J. Edgar Hoover), men her virker det som om regissøren vet hvilket kor hun preker til.

Laura Poitras’ største unnlatelsessynd er likevel når hun helt unnlater å problematisere Snowdens rolle som “overregissør” i prosjektet. Det er Snowden som plukker ut Poitras og Greenwald som sine formidlere, og det er han som velger innholdet som skal lekkes og organiserer det i mapper på en minnepinne. På den ene side kan man si at det å gi utvalgte journalister tilgang til materialet er den mest ansvarlige måten å lekke sensitivt materiale på. Alternativet er Wikileaks-modellen, som absolutt har sine svakheter.

På den annen side gir det Snowden – som forøvrig fremstår som langt mer veltalende og reflektert enn gjennomsnittet – en langt større kontroll over budskapet enn vi kanskje har tatt oss tid til å reflektere over. At Poitras velger å la dette og så mange andre spørsmål ligge, gjør at hun for meg havner i samme kategori som en annen Oscarvinnende regissør: Michael Moore. Engasjerende så det holder der og da, men ved nærmere ettertanke ganske utilfredsstillende.

Refleksjoner ved en hektobokmarkering

Min gode kollega og generelt strålende renessansemenneske Jon Ewo ble feiret med brask og bram (også kjent som sprudlevin og skolebrød) av sin forlegger CappelenDamm igår, og jeg hadde gleden av å være til stede. Jon, som har den samme nerdete gleden over å skrive mange bøker som Isaac Asimov (som rakk å forfatte over 500 bøker i løpet av sin lange karriere), kunne fortelle oss at han var en av sju norske forfattere som hadde nådd hektobok-målet. Av de fem som fremdeles er i live, er han den yngste.

Otto-Monsters-Strandkaos_omslag_2

Bok nummer 100!

For å sette bragden i perspektiv: I skrivende stund finnes det rundt 6000 medlemmer av norske forfatter- og oversetterforeninger (pluss mange som i likhet med meg ikke er medlem). Enda mer imponerende er det selvsagt at en forfatter med en snittproduksjon på 3,3 titler i året klarer å holde et såpass høyt kvalitetsnivå. Han har gjennomført over 2000 skolebesøk og er en av landets mest leste barne- og ungdomsbokforfattere, det sikreste tegnet på at man gjør en god jobb i denne delen av bokbransjen.

Så ja, det var både morsomt og vel fortjent å se Jon bli hyllet igår. Men synet av en så suksessrik forfatter fikk meg også til å reflektere over egne valg de senere årene, som gradvis har tatt meg ut av forfatterrollen og inn i foredragsbransjen. I likhet med Jon var jeg en disiplinert skribent med en klar forventning om å kunne leve av skrivingen. Etter suksessen med min bok “Jakten på sannheten” i 1996 klarte jeg også det, ved å supplere bokhonorarer med oversettelse, forfatterbesøk og stipender. Slik vekselbruk er vanlig blant midlist-forfattere, men det er ikke til å komme forbi at det også er en sårbar inntektsmodell.

aa356d230478a6e24e7cabde08454e169e658293783ddf61a2bd6835

Favoritt-Ewo-boka mi

De økonomiske marginene er knappe, og hvis en av inntektskildene faller ut er det vanskelig å erstatte den. I mitt tilfelle var det nettopp dette som hendte. Etter årtusenskiftet begynte jeg å se dalende salgstall for bøkene mine, som inntil da hadde utgjort rundt 50% av inntekten. Det kom ikke som noen overraskelse, da jeg lenge hadde skrevet og snakket om at faglitterære forfattere av min type var særlig utsatt for den typen lekkasje til nettet som på det tidspunket var i ferd med å ta knekken på papirleksika. Og Googles inntreden på markedet ble den siste spikeren i kisten, ikke minst for den astronomirelaterte delen av min virksomhet.

Jeg forsøkte å svare på utfordringen ved å ta opp nye emner i bokform, som matematikk, døden og fremtidsblekkspruter. Og det er her forskjellen på Jons og mitt forfatterskap blir så tydelig. Mens han har en kreativ fantasi og formidlerevne som lar ham hoppe tilsynelatende ubesværet fra seriøse oppvekstskildringer til tegneserieparodier, Norgeshistorie og kontrafaktisk science fiction, merket jeg at den litterære diversifiseringen slet meg ut. Forarbeidet bak bøker som “Hvorfor dør vi?” sto ikke i noe rimelig forhold til inntektene av salget – vi snakker langt under hundre tusen i inntekt etter et halvt år med hardt arbeid.

Riktignok har forfattere muligheten til å spe på salgsinntekter med stipender av ulike slag, og jeg var selvsagt en flittig stipendsøker i sin tid. Men om man skulle være så heldig å få et stipend er det heller ikke nok til å gi noe i nærheten av normal norsk inntekt. I 2004 utløste denne knipa det nærmeste jeg kom en genuin førtiårskrise: Yrket jeg hadde viet så mange år til var i ferd med å bli økonomisk galimatias. Og det mest realistiske alternativet var å bli “stipendforfatter” – en som var avhengig av ansiktsløse komiteer for å få til smør på brødet, og som i mine øyne hadde gitt avkall på “fri”-delen i ordet “frilanser”.

Omtrent på denne tiden hadde jeg to samtaler som satte meg på et nytt spor. Den første var med bibliotekforskeren Tord Høivik, som etter et møte stilte meg følgende spørsmål: “Når du skriver en bok, er du mest opptatt av royalty [salgsinntekter] eller annen inntekt som boka genererer?” Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte: “Det siste.” Tord smilte og sa: “Da har du skjønt det.” Underforstått: I en tid med leservaner i rask endring og en eksplosjon av gratis digital tekst, vil det pragmatiske valget for en skribent som ikke er “kunstforfatter” være å gjøre som musikere og erstatte platesalg med live-opptredener.

Alternativet til denne modellen ble jeg tipset om av Espen Andersen, som omtrent på denne tiden sa til meg på sitt uforlignelige direkte vis: “Men Eirik, hvorfor skriver du en bok når du kan tjene mer på ett foredrag?” Espen jobber på BI og hadde på det tidspunktet langt mer erfaring i å snakke for et voksent og godt betalende publikum enn meg, og derfor tok jeg ordene til meg. Jeg innså at min brede erfaring med bibliotek- og skolebesøk var noe som kunne bli noe mer enn biinntekt, og begynte derfor bevisst å utvikle meg selv som foreleser. Jeg påtok meg nye typer oppdrag, trente på foreleserteknikk, tok meg alle publikumsreaksjoner ad notam og ble flinkere til å forhandle meg til høyere honorarer.

Jeg lærte meg å leve etter devisen om at man sjelden er bedre enn sin siste opptreden i lille Norge, og med tid og stunder førte det til at foreleserbyråene fikk nyss om min frilanservirksomhet. Et av dem, Publicom, tilbød meg vilkår jeg likte, og resten er historie. Tord og Espen fikk rett: Jeg lever nå av spin off-effektene av skriving, og et foredrag gir meg fort vekk mer i inntekt enn royalty fra en bok. Jeg tjener det mangedobbelte av hva jeg tjente i mitt beste år som skribent, jeg jobber mindre enn før og – kanskje viktigst – jeg får brukt mitt muntlige kreative talent til fulle. Sannsynligvis når jeg idag langt flere mennesker med stemmen enn jeg i sin tid gjorde med tastaturet.

Når det er sagt, hender det selvsagt at jeg savner forfatterjobben. Gårsdagens markering minnet meg på hvor glad jeg er i bøker (jeg leser fremdeles mer enn en time daglig) og bokfolk, og på hvor mye moro jeg hadde i mine år i bokbransjen. Ikke minst savner jeg kontakten med unger, de beste leserne en forfatter kan drømme om. Men når et felt forandrer seg slik at det ikke lenger er mulig å skaffe seg en fornuftig årsinntekt, når man må gamble alt på en bestselger eller bli en litterær altmuligmann og ekstremutøver som Jon for å klare seg, ja da må drømmene vike.

Ikke noe spesielt eller tragisk i det, selvsagt. Jeg er i godt selskap, jamfør de mange tusener som har måttet gi opp bondeyrket de siste tiårene.

I 2014 har New York Times forlatt internett… trodde man i 2005

For ni år siden ble det produsert en liten Flash-video som gjorde rundene i det som den gang gikk for å være sosiale medier (det vil si blogger som denne). Videoen het EPIC 2014, og var ment å være et visuelt scenario for mediebransjen i år 2014. EPIC 2014 var både smart tenkt og elegant regissert i all sin enkelhet, og derfor er den i høyeste grad severdig fremdeles. Har du ikke sett den før, så ta deg åtte minutter til å gjøre det nå.

EPIC

Ferdig? Da håper jeg du har tillatt deg å humre over blunderne som kommer som perler på en snor i denne videoen. Her sies det for eksempel at Microsoft kjøper Friendster i 2005 (det skjedde ikke, som kjent), at selskapet i 2007 lanserer den sosiale nyhetskanalen Newsbotster og at Google og Amazon i 2008 slår seg sammen til GoogleZon. Det ble aldri noen høyesterettssak om GoogleZons bruk av nyhetsstoff på nettet, virkelighetens New York Times ble en pionér på betalingsmur fremfor å trekke seg vekk fra nettet mens Amazon valgte å kjøpe avisen Washington Post fremfor å slå seg sammen med Google.

I rettferdighetens navn bør det pekes på at videoen også har noen fulltreffere. Det er jo faktisk blitt slik at omtrent alle bidrar på sitt vis til nyhetsbildet, at produsent-konsumentmodellen er erstattet av et levende, pustende medielandskap. Koblingen mellom etablerte og det vi nå kaller sosiale medier ble i høyeste grad virkelighet, selv om aktøren ble en annen enn den tenkte. Konklusjonen om at fokus flyttes fra “tunge” nyheter til lett stoff og trivia finner man mye støtte for på db.no og vg.no, for å si det slik. Og den overgripende tanken om EPIC, et system som automatisk skreddersyr medievirkeligheten for oss, kan meget vel bli virkelighet. Tenk “Big Data”.

Når det er sagt: Intet av dette betyr det grann for verdien av denne videoen. Da jeg så den første gang for 10 år siden, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at vi hadde å gjøre med et scenario, et bilde av en tenkt fremtid som først og fremst var ment å få oss til å reflektere over hva som lå foran oss. Det virkelige budskapet er ikke “Google kommer til å eie alt” men snarere: “Expect the unexpected.” Forvent det uventede, og forbered deg på store, teknologidrevne endringer i mediebransjen som vil handle mer lesernes forhold til innholdet enn hva slags medium det leses på.”

Det var i alle fall slik jeg tolket scenariet i sin tid, og det har vist seg å være til stor nytte i mitt arbeid. For eksempel: Da iPad ble lansert i april 2010, ble den av mange sett på som redningen for en tidsskrift- og avisbransje med synkende opplagstall. Som perler på en snor kom iPad-appene som skulle gi folk en “ny leseopplevelse” samtidig som den gamle abonnementsmodellen ble ivaretatt.

Jeg var grunnleggende skeptisk til optimismen den gangen. Ikke fordi jeg tvilte på at iPad ville selge bra (med iPhone-suksessen i ryggen og en ennå oppegående Steve Jobs bak roret i Apple var det nærmest gitt), men fordi alt jeg hadde sett i avisbransjen frem til da tydet på at GoogleZon-scenariet var på riktig spor. Endringene handlet ikke om hardware, men om programvare i samspill med brukervaner.

Leserne hadde vent seg til å finne innhold på tvers av innholdsleverandører og fysiske plattformer, så ideen om at de plutselig skulle snu og gå tilbake til å betale full pris for én kilde ga rett og slett ikke særlig mening. Det andre momentet mange pekte på i forbindelse med iPad-lanseringen var at lesere også var blitt vant til å dele innholdet sitt via sosiale medier. Facebook og Twitter var fremdeles relativt nye fenomener, men var allerede viktige kanaler for å spre pekere til innhold, deriblant nyhetsstoff.

Sosiale medier viste seg å være som skapt for virale spredning av og debatt rundt nyhetssaker. Det er en trend som bare har vokst i styrke frem til idag, da én tweet fra Erna Solberg kan utløse spaltemeter med kommentarer og x antall kalorier brent av på opphissede diskusjoner på og av nettet. Intet tyder på de teknologidrevne endringene i mediebransjen blir mindre i årene som kommer, og som Clay Shirky påpekte i en bloggposting forleden er det faktisk fra nå av vi virkelig vil se forandringer.

Screenshot 2014-08-28 at 11.59.50

 

Årsaken er å finne i grafen over, som viser hvordan nettet har spist opp store deler av det økonomiske grunnlaget for amerikansk presse, nemlig annonseinntektene. Resultatet er nedleggelser og oppsigelser over en lav sko. Også i Norge ser vi en tilsvarende tendens, tross momsfritak, statlige annonsestøtte og generell pressestøtte. Endringene har såvidt begynt.

 

 

50

Forleden rundet jeg 50 (jo takk, det går helt fint med meg!), og lot meg feire som seg hør og bør. Jeg hadde på forhånd bedt om at gjestene ga penger til et godt formål istedenfor gaver til en mann som virkelig og bokstavelig talt har ALT (takk til alle dem som ignorerte forespørselen, selvsagt!), med ett unntak. Mine foreldre insisterte på å gi meg noe spesielt, og jeg la inn en bestilling på et bilde av min nye favorittkunstner. lambeosaurs_1920_badge

“Lambeousaurs” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg oppdaget maleren Simon Stålenhag via en posting på gruppebloggen BoingBoing og ble umiddelbart fascinert av hans spesielle uttrykk. Stålenhag har lagt ut høyoppløselige utgaver av mange av bildene sine på hjemmesiden sin, så du har rikelig anledning til å studere – og eventuelt bestille – verkene hans.

Der vil du også kunne se hva det er ved Stålenhag som treffer meg sånn, en nerdete nordisk mann godt over midtveis i livet. De fleste av Stålenhags bilder er lagt til et typisk svensk/nordisk landskap. Skal man dømme etter klær, logoer, biler og hus, er tiden ikke så langt unna min egen barndom på 1970-tallet (det bekrefter også kunsteren). Ofte dukker barn opp i bildene, i typiske situasjoner fra min barndom (det vil si ikke oppslukt av en smarttelefon).

Og så gjør Stålenhag sin genistrek nummer én: inn i det prosaiske landskapet plasserer han en slags retrofuturistisk teknologi i form av kjøretøy, roboter og fabrikker fra et alternativt 70/80-tall, en verden science fiction-forfattere noen tiår før så for seg. Ofte ser teknologien ut til å være i ustand, rusten, ødelagt. Ikke som følge av noen krig mellom mennesker og roboter, slik tilfellet så ofte er i fremtidsskildringer. Mer som de rustne traktorene og landbruksmaskinene man av og til kan se på landsbygda idag.

Det andre fabelaktige grepet er å putte dinosaurer inn i mange av scenene. Igjen: Stort sett ikke truende, mer nysgjerrige og på tilfeldig gjennomvandring slik man kan se elg og hjort i vår verden. Alle som kjenner meg vet at jeg har noen store diller: Jeg har alltid vært fascinert av dinosaurer, roboter og alternativ virkelighet. For ikke å snakke om at jeg er svedofil så det holder. So what’s not to like?

rymlingen_1920_badge

“Rymlingen” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg avslutter denne postingen med mitt favorittbilde av Stålenhag, “Rymlingen”. Roboten som er på rømmen og som møysommelig nærmer seg en typisk “röd stuga” oppsummerer mye av det jeg har tenkt i forbindelse med jubileet. Dette er den fremtiden/fortiden jeg drømte om som barn. Vi skulle ha vært omgitt av roboter nå. Over jordene våre skulle det ha raget fabrikker som produserte antigravitasjonfartøy. Og i familiens Volvo av 240-serien skulle mor og far kjøre til jobben i romhavna.

Så ser jeg de to små glødende øynene som plirer mot meg på rømlingens rygg, og tenker at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.