…bør du føle medynk rundt regnet 300 millioner mennesker som forventes å kunne dette:

Oh say, can you see, by the dawn’s early light,
What so proudly we hailed at the twilight’s last gleaming?
Whose broad stripes and bright stars, through the perilous fight,
O’er the ramparts we watched were so gallantly streaming?

Isaac Asimov, som skrev om det meste, har også skildret den interessante historien bak USAs nasjonalsang, som for sikkerhets skyld finner sted i 1814. Nei, jeg visste ikke at den vanskelige melodien opprinnelig het The Anacreontic Song, og at den - i likhet med vår uoffisielle (og i mine øyne beste) nasjonalsang, Norges Skaal - var kjent som drikkevise. Uansett: gratulerer med dagen til amerikanske venner og bekjente.

Orson Scott Card tar et saftig oppgjør med J.K.Rowlings søksmål mot Vander Ark, mannen bak The Harry Potter Lexicon som også har forsøkt å utgi en bok basert på nettstedet. Card påpeker det latterlige i Rowlings uttalelse om at hun føler det som om ordene hennes er blitt stjålet, ved å vise hvordan plottet i HP-serien kan minne om Cards egen suksessroman, Ender’s Game.

Cards hovedpoeng er viktig: forfattere skal være veldig forsiktige med å trekke andre forfattere for retten med utgangspunkt i forestillingen om den enestående opphavsmann. I dette tilfellet er saken spesielt tvilsom, da forfatteren det gjelder ikke har skrevet fanfic, men et referanseverk for folk som allerede har kjøpt Harry Potter-bøkene (et verk som Rowling selv skal ha innrømmet å ha brukt under skrivingen, ironisk nok):

This frivolous lawsuit puts at serious risk the entire tradition of commentary on fiction. Any student writing a paper about the Harry Potter books, any scholarly treatise about it, will certainly do everything she’s complaining about. Once you publish fiction, Ms. Rowling, anybody is free to write about it, to comment on it, and to quote liberally from it, as long as the source is cited.

Onkel Orson har selvsagt rett, og dette gjelder også Norge. Alle oppmerksomheten rundt fildeling og nettplagiat de siste årene har gjort det lett å glemme at f.eks. sitatretten ikke bare eksisterer, men er fundamentet for all kritikk, kommentar og forskning. Min erfaring er at folk tror at de har færre rettigheter enn de faktisk har på dette området, og dekningen av denne saken bidrar nok bare til å styrke den følelsen, dessverre.

Tja, si det. I anledning Verdens Bokdag har Aftenposten brukt mye spalteplass på å fortelle oss hvor mye mer det leses nå til dags, ikke minst blant ungdom. Jeg venter ikke at kulturkonservative og  bokbransjelojale Aftenposten stiller spørsmålstegn ved en spørreundersøkelse bestilt av bokprodusentene, men når det er så enkelt som å surfe til Norsk mediebarometer 2007 er det litt synd at man ikke har tatt seg bryderiet. Der er tallene for boklesing nemlig langt mindre dramatiske:

23 prosent leste bøker på fritiden en gjennomsnittsdag i 2007, mot 24 prosent året
før. I gjennomsnitt brukte vi 13 minutter på boklesing per dag, eller 58 minutter
blant dem som leste bøker i løpet av en dag. Andelen boklesere sank noe i første
halvdel av 1990-tallet, men har siden økt. 2007-tallene er omtrent på nivå med det
som har vært gjeldende de siste åra.

23-prosenttallet gjelder også gruppen unge mennesker som Synovate-undersøkelsen som Aftenposten omtaler har fokusert på, men der er lesetallene 33 %. Selv om det skulle være slik at “lesingen blant unge menn i aldersgruppen 15- 29 år [har] hoppet så kraftig opp at hele fallet fra 2005 allerede er kompensert” er det kanskje litt tidlig å snakke om “nytradisjonalisme” blant ungdom. Og et eller annet sted i redaksjonen burde noen ha stusset over dette utsagnet:

Interessant nok er nedlasting av film, lesing av blogger på nett og skriving av innlegg i nettets diskusjonsfora på kraftig retur, samtidig som boklesingen øker.

Dette kunne jo ha vært et saftig spark til den nye arvefienden (TV var som kjent den gamle), men her er det på sin plass å minne om Iskwevs posting om samvariasjon og årsak igjen: om det skulle være slik at et tall vokser og et annet faller, er det ikke gitt at det er en årsakssammenheng. Og nok engang kan det stilles spørsmålstegn ved grunnpåstanden: ifølge Norsk mediebarometer ser vi en fortsatt klar økning i nettbruken, i aldersgruppen ungdom/unge voksne er den nå mer enn tre ganger større enn frivillig boklesing.Det er forøvrig en vekst som har kommet uten fem flate øre i offentlige stimuleringstiltak, og tross årelang motstand fra skolevesenet og voksenverdenen.

Rett nok er “nedlasting av film” og “skriving av innlegg i nettets diskusjonsfora” ullent inntil det meningsløse (man får håpe at dette ikke avspeiler originalspørsmålene), men noen kilder til alternative tall finnes jo, som torrenttrafikk (som internasjonalt har økt med 25 % det siste halvåret) og deltakelse på nettsteder av typen Nettby osv. Når vi vet hvor stort misforholdet kan være mellom det folk sier de gjør, og det de faktisk gjør, burde det være påkrevet.

Konklusjonen er sikkert riktig, men illustrasjonsbildet til Østlandssendingens sak er så feil som det kan være. Aldri i livet om nordmenns favorittpizza er pizza margherita - en ostenedlesset papplate med tacosmak ville passet bedre. Og når vi først er inne i kultursmakslandskapet: naturligvis mener jeg at Ole Ivars aldri skulle ha sluppet inn i Operaen som annet enn publikum.

Med det ender dagens lille Bourdieu-leksjon.

Dagbladet har laget en grundig sak på de håpløse nettsidene til den nyåpnede operaen. Jeg måtte prøve fire-fem ganger med forskjellige nettlesere før systemet godkjente min nettbestilling og lot meg få betale. For en gangs skyld var den eneste nettleseren det funket med ikke IE, men Firefox for Windows - det forteller et og annet om grundigheten av testprosessen der i gården. Morsomst er likevel dette svaret fra operaens markeds- og kommunikasjonssjef, Liv Beate Skavdahl:

- Har dere vurdert en løsning der brukeren informeres om hvor mange plasser som eventuelt er ledige, og hvor, før man eventuelt klikker seg videre forgjeves?
- Det er et veldig godt innspill som jeg skal ta med videre.

Så nei, det overrasker ikke det aller minste at du ikke bare kan skrive operaen.no, men må slenge på www. Gudsjetakk finner vi noen med en viss peil på nettet på opera.no…

Faste lesere av denne bloggen vil vite at jeg ofte og gjerne harselerer over norske forfattere og deres representanter. Det er ikke bare fordi jeg er forfatter selv, eller fordi jeg finner det særlig ironisk at folk som presumptivt lever av ord ser ut til å slite slik med å uttrykke seg koherent. Ofte er det rett og slett fordi forfattere gjør det så himla lett, jamfør Edvard Hoem forleden. Som en av ti (!) forfattere som troppet opp på Trond Giskes kontor med (penge)krav i forbindelse med den tilstundende språkmeldingen uttalte Hoem seg slik:

Den nye språkmeldingen bør ha et eget avsnitt om høykvalifisert litteratur - bøkene som verken får hylleplass hos ARK-kjeden eller selger særlig godt, men som holder et høyt nivå og derfor er viktige for utviklingen av det norske språket.

Her bidrar Hoem til utviklingen av det norske språket ved å innføre et nytt og fullstendig meningstomt begrep - “høykvalifisert litteratur” - for å slippe å si hva han egentlig mener, som er at underholdningslitteratur suger og blåser i motvind. Økseskaft, mann, jeg overlater regnestykket til leseren. Men om forfatterne våser og flåser, innebærer ikke det at litteraturen er meningstom. Verden er full av bøker som gir oss et dypere perspektiv på tilværelsen, spesielt om man er villig til å løfte blikket ut over landets grenser.

Ta den aktuelle situasjonen i Zimbabwe, der mye nå tyder på at “Mad Bob” Mugabe, den eldste av den lange og triste rekken av afrikanske frigjøringsledere som har kjørt landet sitt i senk, kan være på vei ut. På bare et tiår har Mugabe lykkes i å forvandle Zimbabwe fra et av Afrikas mest vellykkede og stabile samfunn, til en humanitær og økonomisk katastrofe. Det mest synlige resultatet av den feilslåtte politikken for utenforstående er hyperinflasjonen.

De av oss som har levd en stund kan huske perioder da inflasjonen i Norge var merkbar (i min studietid kunne det f.eks. lønne seg å trikse med studielånet for å dra nytte av inflasjonsraten). Men å begripe hva det vil si å leve med en inflasjon på 150 000 % i året, er omtrent umulig. BBC forsøker å gi et inntrykk av en virkelighet hvor folk hamstrer mat så fort de får lønna si (de få som har det i et land med 80 % arbeidsledighet), der småsummer bæres i plastposer, der en dollar er verdt 25 millioner enheter av en lokale valutaen og svartebørsen blomstrer.

For virkelig å kjenne på hvordan en slik katastrofe griper inn i menneskenes liv, finnes det få bedre alternativer enn boka Den sorte obelisk av Erich Maria Remarque. Dette er ikke den mest kjente av Remarques bøker, ei heller den beste (der troner Tre kamerater soleklart på topp), men fortellingen om gravmonumentselgeren Ludwigs liv i en liten tysk provinsby midt i Tysklands hyperinflasjonsperiode er merkelig gripende. Pengene som spises opp så fort av inflasjonen at det lønner seg å spise middag tidlig på dagen, blir også en potent metafor for devalueringen av den tyske samfunnsstrukturen.

Mitt første møte med Tysklands hyperinflasjonfase kom via barndommens frimerkesamling. Det var unektelig artig med å eie frimerker med påskriften “2 Millliarden Mark”. Det var først senere jeg forsto den nasjonale tragedien disse frimerkene representerte, og konsekvensene hyperinflasjonen fikk på litt lengre sikt. I Den sorte obelisk snakker stadig flere om “han” som ser ut til å ha løsningen på alle landets problemer. La oss håpe at Zimbabwes folk viser større politisk modenhet enn tyskerne i sin tid.

…om jeg skal tro dagens VG. Og det absurde premisset til tross, bør jeg nok det. For Aschehoug-sjef William Nygaard, som vel aldri er blitt regnet blant bokbransjens dype tenkere, overgår seg selv i et forsøk på å reklamere for Store Norske Leksikon:

Wikipedia og Store Norske Leksikon er to forskjellige ting. Vårt leksikon er en lett søkbar og daglig oppdatert informasjonsdatabase, toppgarantert av de fremste fagfolk vi har på alle områder. Det er en nasjonal kunnskapsbase, vil jeg påstå. Løsrevet informasjon om dette og hint kan man jo finne overalt på nettet.

Men vent nå litt. Løsrevet informasjon om dette og hint - hvor har jeg sett det før, da? Å jo, her!

…kommer fra Steve Jobs, som i et intervju med New York Times avviser Amazon Kindle på denne måten:

It doesn’t matter how good or bad the product is, the fact is that people don’t read anymore. Forty percent of the people in the U.S. read one book or less last year. The whole conception is flawed at the top because people don’t read anymore.

Det kan sies mye om folks lesevaner i våre dager, som for eksempel at den veldig lette Macbook Air godt kan komme til å styrke trenden i retning av bærbare PCer som foretrukket leseredskap i godstolen. Men altså: Jobs omtaler faktisk et produkt fra Amazon.com, som ser ut til å klare seg bra i en tid da ingen leser.

Og når Macbook Air først er på tale (og det har den jo vært i heimen de siste dagene): jeg er enig med Eirik U., som syns den er underspekka i forhold til prisen (som forøvrig er svinsk mye høyere i Norge enn i USA). T40en er nå så gammel at den kan komme til å ryke når som helst, og jeg er på jakt etter en ny maskin som er lett å drasse med seg på fly, tog, ferjer og busser land og strand rundt.

Min erfaring er at en maskin på litt over to kilo ikke er merkbart mer vrien å ha med seg enn f.eks. en Psion 7 på rundt kiloen. Batterilevetid og evne til å snakke med alle de snodige projektørene jeg møter rundt forbi er langt viktigere, og der er erfaringene med T40en og xrandr utelukkende positive. Mens Jorunns Pro sliter med vår hjemmeprojektør, og jeg ofte har sett Macbrukere svette med DVI-til-VGA-overgangene sine på konferansehoteller. Macbook Airs mini-DVI? Skeptisk!

Plusser jeg en kilo og en centimeter mer i tjukkelse på Airen, får jeg en dønn robust og Linuxkompatibel Lenovo T61, som teknisk sett er langt mer maskin for pengene, for et par laken mindre. Alternativt kan jeg gå opp i pris (eller kraftig ned sammenlignet med den dyreste versjonen av Air) og få en maskin som både er lettere enn Airen og har langt bedre batterilevetid… Eller hva med å vente til neste versjon av eee kommer på markedet, og få noe som virkelig er bærbart, og så billig at man har råd til å bytte den ut hvert år om man vil?

Uansett: Siste Stevenote var sikkert morsom for de frelste, men noen iPhone-lansering snakker vi så definitivt ikke om…

Jeg tilbragte store deler av gårsdagen på seminar om digitalisering i biblioteket i Håndverkeren i Oslo. Jeg var med på å ta initiativ til dette som styremedlem i Norsk bibliotekforening, og var i det store og hele svært fornøyd med oppmøte og bidrag. Minst overraskende var - ikke uventet - Den norske Forleggerforening og Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening. Mest spenstig var Bokhandlerforeningens Randi Øgrey og Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein - deres innlegg bar sterkt preg av at det tenkes og arbeides strategisk i de to organisasjonene.

Jeg avsluttet ballet med en oppsummering av status for bokdigitaliseringsprosjekter, der jeg konkluderte med at det norske motstykket ikke bør modellere seg for mye på Google Books, som foreløpig ser ut til å ha vakt lite engasjement blant nettbrukere (jamfør den forbløffende mangelen på pekere til den etterhvert formidable tekstbasen). Isteden bør fokus være på Amazon.com og Wikipedia, og hva de gjør for å involvere brukerne. Etter arrangementet ble jeg intervjuet av Aftenposten, som oppsummerte hovedpoengene mine svært godt:

Når du finner en bok på Amazon, gir det tilgang til et helt lite univers av opplevelser. Det er anmeldelser og anbefalinger, både profesjonelle og av amatører. Dette er mulig fordi selskapet har skjønt at det er andre brukeres bevisste og ubevisste bidrag som gjør nettstedet interessant for brukerne. Se på norske Store Norske Leksikon, for eksempel. Det er helt dødt i forhold til Wikipedia.

Saken ble forøvrig fulgt opp i Computerworld. På tampen av et langt seminar ønsket jeg å være konkret, og foreslo at digitaliseringsmiljøene i Norge tok kontakt med det vi har av brukermiljøer (f.eks. Wikipedia) for å lære litt om hva som skal til for å få nordmenn til å skrive artikler som denne uten at man må involvere kulturbyråkratiet. Det handler med andre ord om å finne Amazons og Wikipedias hemmelige saus.

…og Ars Technica fryder seg. Det gjør jeg også, som en av de siste dagers hellige som fremdeles kjøper klassisk musikk. Veien fra tanke til handling er kort på nettet, så jeg jogget fluksens over til nettbutikken og kompletterte min samling av nyere russisk orkestermusikk med et par symfonier av Rimsky-Korsakov. Nevnte jeg at bitraten på MP3-filene er på 320 kbps, og at DG benytter anledningen til å slippe CDer som ikke lenger er å få i butikkene?