Har lenge ønsket meg et 50 mm objektiv, og da Jorunn likevel skulle handle stort på Japan Photo gikk jeg for en rimelig Canon EF 50mm 1.8. Byggekvaliteten er omtrent som man skulle forvente av prisen og fokuseringsringen smalere enn jeg skulle ønske, men de første bildene tyder på at den optiske kvaliteten er god. Riktignok er den effektive brennvidden større enn 50 mm (det blir den på de fleste digitale speilreflekser), men lysstyrken og den lave vekten vil gjøre dette til en god turkamerat i Marka. Kanskje allerede imorgen.

Innbruddstyver har politiet ikke tid til å ta, som kjent. Men når hjemmet ditt invaderes av slike som han over, da rykkes det ut med fulle blålys.

For hunder handler våren mest om å sitte i blomsterflor og se søte ut, for katter handler det om å ta seriøse jegerbeslutninger: skal man klatre opp i treet der duene sitter og kurrer, eller satse på at det kommer fugl på boks ganske snart i et kjøkken like ved…

Hah. Slå DEN, statskirken!

Den selverklærte navlelobloggeren som kaller seg fr.martinsen har et godt innlegg i Journalisten om forholdet mellom blogging og journalistikk, eller mer spesifikt det faktum at mange journalister kritiserer bloggfenomenet for å være noe det beviselig ikke er:

Utingen er at journalister og bloggere kom skjevt ut med hverandre. Journalister så på bloggere med journalistøynene sine og ventet seg at vi skulle servere noe unikt, noe som ikke journalisten selv klarte å finne fram til. Å dømme den personlige bloggen som om den er journalistisk, er å se på et nytt fenomen (at mange skriver offentlig til få) med gamle massemediebriller (at få skriver offentlig til mange).

Utgangspunktet er en surmaget Andrew Keen-aktig sak av en viss Morten Strøksnes i Bergens Tidende ifjor høst, som i samme slengen oppfant en ny metafor for brukerskapt innhold på nettet:

Internett er blitt en gjørmete labyrint av personlige opplysninger og følelser. For mange er ingenting for smått eller intimt til at de synes det må deles med andre. Av et tenkt publikum som er umåtelig interessert i hva akkurat du foretar deg og tenker hver time av døgnet.

fr. martinsen har allerede drept den siste innvendingen i sitatet ovenfor, og hjorthen gjorde en utmerket jobb med å ekspedere resten av innlegget. Ideologisk sett - ja, for dette er klassisk ideologisk spørsmål av typen høykultur kontra lavkultur - har jeg befunnet meg på samme sted som Morten Strøksnes (selv om jeg nok må 13 år tilbake i tid for å ha en like lav profil på nettet). Det er ikke så mange år siden jeg selv var en raljerende blogghater, og ga mitt rundelige bidrag til dårlige nettmetaforer:

Kvalitet koster alltid. Informasjon av samme høye kvalitet som den du vil finne i bøker, på TV og i andre media, vil ikke bli tilgjengelig på nettet før disse problemene løses. Det er grunnen til at nettet omtrent er rensket for nye bøker, til tross for at de fleste bøker i Norge i dag på et eller annet tidspunkt eksisterer i elektronisk form.

Jepp, jeg skrev faktisk dette. Nå er det snart to år siden jeg ga ut en bok, og minst et år til den neste (som meget vel kan bli den siste noensinne). Jeg produserer langt mer innhold i bloggformat enn i noe annet medium, og ser på postingene her og i 2050-bloggen som kjernen min økonomiske virksomhet framover. Dette er ikke idealistisk tomprat. Som tredjegenerasjons frilanser har jeg et høyst pragmatisk forhold til skriving. Det er bunnlinjen som teller når man ikke har en fast jobb ved siden av, og i disse selvangivelsestider er tallenes tale åpenbar: mine bokrelaterte inntekter synker stadig, mens de bloggrelaterte øker.

Å fase ut fagbokskriving er derfor en kold og klok økonomisk avgjørelse: når skipet synker, vil jeg være en av de første rottene til å jumpe av. I annen rekke kommer så det følelsesmessige aspektet. 500-boksforfatteren Isaac Asimov kalte seg “a compulsive writer” - det var tvingende nødvendig for ham å skrive hver bidige dag - og jeg har det på samme vis. Det faktum at jeg elsker å skrive er årsaken til at jeg alltid bærer på et skriveredskap, det være seg en PDA, en avansert mobiltelefon eller en god, gammel Moleskine, og til at jeg har valgt meg et publiseringsmedium som nærmest trygler om å bli brukt hver dag.

Først i tredje rekke kommer oppdagelsen av at bloggen på en unik måte lar meg kombinere høyt og lavt. Selvsagt inneholder Formidlerbloggen postinger om katter og mat og morsomme Youtube-videoer. Men her har jeg også gått i bresjen for bibliotekenes rettigheter, tatt opp kampen med et reaksjonært kulturbyråkrati og gitt innspill til debatten om avisenes nettdebatter. Jeg forsøker ikke å rettferdiggjøre den første kategorien med den siste. For meg er blandingen av spøk og alvor, personlig og offentlig bloggens unike særpreg, og dens største verdi som medium. I bloggene mine er jeg meg selv i en helt annen grad enn jeg kan være det i bøker, artikler og opptredener i etermedier.

Det er kanskje ikke synlig for mine lesere, men for meg er det åpenbart: denne bloggen kronikerer en ganske formidabel transformasjon av undertegnede som skribent. I det perspektivet er den et godt eksempel på samspillet mellom menneske og teknologi, et felt som opptar meg stadig mer. Morten Strøksnes største feilslutning er derfor ikke å se på bloggen som ene og alene et nirvana for navlebeskuere, men å behandle blogging som et statisk fenomen. Som alle genre er bloggen kontinuerlig under utvikling, og som all skriving har blogging makt til å forandre skribenten. Få vet det bedre enn undertegnede.

Spring has arrived in Oslo, and with it a flood of fresh, juicy prey for Ada and Linus. After a wet and dreary winter, it’s lovely to see the cats enjoying the mild weather. Yesterday, Linus put all doubts about his hunting prowess to shame by catching a mouse and carrying it proudly into our living room. Problem was, the mouse was very much alive. I managed to get the frightened creature outside, where it was promptly rediscovered by Linus. Later, Ada joined the party, and for the next couple of hours they were chasing it around until the dinner signal lured them inside. This morning, the mouse was gone.

While I do see the problem with cats preying on a bird population under pressure, I have no qualms whatsoever about them going after mice or rats in an urban, rodent-infested environment. As long as they kill their prey, that is. And at the moment, Ada and Linus seem to have a hard time getting the job done. Of course they play with their food, in the sadistic manner you just have to ignore to be a cat lover. But to me, it’s pretty obvious that they don’t know how to kill a mouse.

I could blame their delinquent mother, who abandoned them in a barn long before they were able to cope on their own, let alone aquire basic hunting skills. But that really doesn’t help them. What they need is quite literally a kind of boot kamp for kitties. Or some friendly advice. Why isn’t there a real Cat Whisperer around when you need one?

According to this study, having a cat (as we all know, we don’t own them) reduces your risk of a heart attack by almost a third:

Cat owners “appeared to have a lower rate of dying from heart attacks” over 10 years of follow-up compared to feline-free folk, Qureshi said. The magnitude of the effect — a 30 percent reduction in heart attack risk — “was a little bit surprising,” he added. “We certainly expected an effect, because we thought that there was a biologically plausible mechanism at work. But the magnitude of the effect was hard to predict.”

Now take a look at the guy above, who is part of my work environment, and tell me that it isn’t so. I’m just wondering whether having two means a 60 % reduction? (Via Slashdot)

A nebula that looks like a cat’s paw print! Now if they could only find a nebula that looked like this…

Her er noen amerikanere som dokumenterer alt den store, flotte røde katten Jeff dreper, på nettstedet whatjeffkilled.com. Som denne stakkars fuglen, eller denne triste lille øglen. Og om jeg hadde vært så monoman (hvilket jeg altså ikke er!) måtte nettstedet ha hett noe sånt som www.skjeer-som-linus-slikket-paa.com elns.