Category Archives: Katt

Poengløst katteutspill

En av fordelene med ikke å være på sosiale medier er at man mister kanaler å være irritert i. Man blir rett og slett mindre utsatt for å trigges av blatante klikkfang-artikler som denne fra Dagbladet: “Mener det ikke er noen menneskerett å ha katt: Kastrering er en mulig løsning. Å skyte alle blir nok upopulært.” Her er det biolog Petter Bøckman som uttaler seg til avisen, med utgangspunkt i en sak han skrev for Norsk Skogeierforbund.

Thug Life

Petter Bøckman er en smart fyr jeg normalt har stor respekt for, men bruk av uttrykk som “å skyte alle” oppnår ikke noe annet enn gjøre folk sinte og skape oppstand i sosiale medier. Hvis målet faktisk var å redusere kattens belastning på norsk natur måtte Bøckman ha fremlagt argumenter som våre lovgivere kunne forholde seg til (kjæledyreierne har han forlengst mistet med slik tale).

Han måtte med andre ord ha presentert forskning som dokumenterer problemet i Norge (ikke Australia og USA), sammen med realistiske forslag til hvordan det skal reduseres. Han kommer ikke med noen av delene, utover at norske katter tar flere fugler enn eierne tror og at man ikke bør “legge opp til at det er en menneskerett å ha katt”, hva nå det måtte bety.

Professor Bjarne Olai Braastad ved UMB peker på at katten har andre funksjoner i dag enn i det gamle bondesamfunnet, og at det er vanskelig å se hvordan bykatter utgjør en trussel mot rødlistede arter. Ellers er det selvsagt like lett å argumentere mot hunden hvis man har omsorg for annet enn smågnagere og fugl. Hunder gjør stor skade på husdyr og vilt, og årlig dør mellom 20 og 40 mennesker av hundeangrep i USA. Wikipedia-artikkelen er horribel lesning – det kan umulig være noen menneskerett å ha et slikt dyr.

Som katteeier har jeg skrevet om slike utspill tidligere. Der tar jeg til orde for ansvarlig kattehold, og kommer med tips til hvordan man kan redusere huskatters skadevirkninger i lokalmiljøet. Jeg skal ikke påstå at dette vil redde så fryktelig mange fugler, men det er utvilsomt mer effektivt enn høyttenkningen til Bøckman.

Det beste kattebildet jeg noensinne har tatt…

Knipset for nøyaktig ett år siden idet Linus oppdager at Ada har lagt beslag på enda en koselig liggeplass (et kattehus jeg nettopp hadde bygd ferdig). Blikket oppsummerer forholdet deres perfekt: “Kan ikke du gjøre noe? Hun tar jo ALT som er bra!”

(Det tok bare noen timer, så gikk Ada lei av kattehuset og overlot det allernådigst til Linus. Nå bruker han det hver eneste dag…)

Hvordan bygge en enkel kattemater-maskin med Arduino

Jeg har lenge hatt lyst til å lære meg å bygge med Arduino, og etter nyttår bød plutselig anledningen seg. Jeg gikk til anskaffelse av en startpakke på Kjell & Company, som er min nye favorittsjappe (nei, dette er ikke sponset – jeg har gått i butikk og betalt full pris som alle andre kunder), og har brukt de siste ukene på å sette meg inn i det grunnleggende.

Og la bare det være sagt med én gang: Jeg har enormt stor sans for tanken bak Arduino, et prosjekt med opphav i Italia som har som mål å gi folk flest tilgang til ganske avansert elektronikk. Både programvare og maskinvare er open source, hvilket betyr at man kan komme igang for en billig penge og i stor grad bygge på andres programvareideer.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at elektronikk er kompliserte saker, og at det vil være en viss læringsterskel for de aller fleste brukere. Det finnes et utall “kom igang”-guider til Arduino på nettet (denne fra Instructables er f.eks. fin), som stort sett alle krever at du husker det grunnleggende i elektrisitetslæren fra fysikktimene (som Ohms lov) pluss har noe erfaring med å programmere.

Arduino_UNO_unpacked
Arduino Uno. USB-tilgang oppe til venstre, mikrokontroller nede til høyre, I/O-pins langs øvre og nedre kant. (Kilde: WIkipedia)

Min startpakke baserer seg på Arduino-kretskortet Uno (en ganske populær versjon), som gir tilgang til en mikrokontroller (en programmerbar mikroprosessor) via en rekke input- og output-koblinger eller pinner. Det følger også med et koblingsbrett som gjør det enkelt å legge opp kretser uten å lodde. I tillegg får man hundrevis av ledninger og elektroniske komponenter som motstander, kondensatorer, lysdioder, servoer og sensorer.

Man programmerer Arduino på PC/Mac i et C-lignende språk, og overfører programmet via en USB-kabel til mikrokontrolleren. Så snart programmet er kompilert (og debugget, som regel) og overført, begynner mikrokontrolleren på kortet å utføre instruksjonene, som f.eks. kan være å skru LEDer av og på, kjøre en elektromotor, hente data fra trykknapper eller sensorer osv. Programsnutten nedenfor (fra Wikipedia) får en LED til å blinke:

#define LED_PIN 13

void setup() {
pinMode(LED_PIN, OUTPUT); // Enable pin 13 for digital output
}

void loop() {
digitalWrite(LED_PIN, HIGH); // Turn on the LED
delay(1000); // Wait one second (1000 milliseconds)
digitalWrite(LED_PIN, LOW); // Turn off the LED
delay(1000); // Wait one second
}

For å få Arduinoen til å gjøre mer avanserte ting (og folk får virkelig til det mest utrolige med den lille dingsen) øker kompleksiteten raskt, ikke minst når man samtidig skal debugge et fysisk oppsett og programvaren som skal styre det. Jeg innså at jeg trengte et incentiv for å ta meg tiden som trengs for å bli rimelig god i dette. Det var ikke nok mestringsglede i å få lys til å blinke – jeg trengte et konkret problem å løse.

Og det gikk raskt opp for meg at jeg hadde et problem som lenge har ventet på en løsning. Faste lesere av bloggen har sikkert lagt merke til at jeg har to katter. Generelt er de så snille og veltilpassede som man kan forvente av et halvvilt lite rovdyr, men det siste året har Linus lagt seg til en mildest talt irriterende vane. Mellom 04 og 05 hver morgen vekker han meg for å få mat.

Jeg har prøvd ulike løsninger, som å gi mer mat før leggetid og lukke ham ut av soverommet, men til ingen nytte. Når katter bare gidder, kan de være svært gode problemløsere, og Linus har kommet seg rundt alle mottiltak jeg har satt inn. Jeg kom etterhvert frem til at det som trengtes var en automatisk kattemater – en maskin som på et gitt tidspunkt (f.eks. 04.00) slapp ut litt mat til dyra.

Nå finnes det allerede mange masseproduserte og hjemmelagete kattematere på markedet, men jeg fant ingen som passet våre behov. Matemaskiner flest er bygd av folk med god plass og som kan tenke seg å la katten være alene i dager av gangen. Mitt behov var et annet: Maskinen måtte ta lite plass og behøvde bare å slippe ut én (i høyden to) dose(r) kattemat av gangen. Er vi hjemmefra en hel dag eller mer, sørger vi alltid for at de har tilsyn.

Typiske populære kattemater-modeller på Amazon. For store for mitt behov.
Typiske populære kattemater-modeller på Amazon. For store for mitt behov.

 

Enkle behov gir gjerne enkel kravspekk: Maskinen måtte levere én dose med tørrfor til to katter, med en tidsforsinkelse på 5-6 timer. Jeg tok en titt på Arduino-startpakken, og blikket mitt falt raskt på den inkluderte servoen. En servo kan programmeres til å vris til en spesifisert vinkel mellom 0 og 180 grader, og er derfor veldig nyttig når man f.eks. skal styre retningen til en robot eller et kjøretøy.

Selv små servoer kan gi ganske mye skyvkraft, og det gav meg en idé: Hva om jeg brukte servoen til å levere kattematen? Et par lyspærer over hodet senere (de dukker gjerne når jeg er ute og går, hvilket er grunnen til at rask gange er min foretrukne form for mosjon) og jeg hadde det grunnleggende designet klart: Jeg ville bruke servoen til å drive fire vinger rundt i et sylindrisk kammer. Kattematen ville ligge mellom vingebladene slik at når servoen ble vridd 90 grader, ville maten skyves over en åpning og slippes ned.

 

IMG_20160126_103158 - Edited

Designet ser ut som det gjør av to årsaker. Den viktigste er at vi har to katter som gjennom årene har vent seg til å få servert hver sin matporsjon. To doser på én gang gir gladere katter og ditto større mulighet for nattero. Den andre årsaken er at servoer normalt bare kan bevege seg mellom 0 og 180 grader. Det finnes riktignok 360-graders-servoer på markedet, men de er noe mer plundrete å programmere, og dette var nå mitt første prosjekt.

Ergo en kattemater med to pelletskamre og to åpninger, altså. Det var nå på tide å skrive programmet eller skissen (“sketch” på Arduino-språk) som skulle drive materen. Jeg satte opp en enkel krets på koblingsbrettet, der servoen fikk strøm via Arduino-kortets pinner merket 5V og GND (jord). Kontroll eller puls-delen av servoen ble koblet til den digitale I/O-pinnen merket 10. Skjematisk så det ut som nedenfor (med unntak av at I/O-pinnen her er nummer 9):

Kilde: Arduino

Å få servoen til å vri seg riktig viste seg å være ganske trivielt. I programmet setter jeg først servoen til 0 grader, deretter vrir jeg vingene 90 grader til venstre og lar dem stå slik i ca 10 sekunder. Det gir nok tid til å fylle kattemat i åpningen, før vingene vris tilbake til 0 grader igjen. Deretter går det fem timer før de igjen vris til 90 grader, og maten slippes ut.

Siden Arduino ikke har noen innebygd klokke måtte jeg bruke en litt problematisk fiks: kommandoen delay, som forsinker utførelsen av en sekvens med et gitt antall millisekunder. delay(1000) gir altså en forsinkelse på 1 sekund. Jeg kjørte flere tester for å forsikre meg om at tidsangivelsen var presis, og kom til at delay etter noen timer fremdeles treffer innen et par prosent eller så. Godt nok for meg.

#include <Servo.h> // Kaller et eget servokontroll-bibliotek

float hoursleft1=4.5; // No of hours to wait before first feeding compartment opens

Servo servoMain; // Define Servo

void setup() 
{
servoMain.attach(10); // Attaches servo to digital pin 10
}

void loop() // Hovedløkken som kjører programmet
{
delay(1000); // Wait
servoMain.write(0); // Turn Servo Left to 0 degrees
delay(10000); // 10 seconds to put food in compartment
servoMain.write(90); // Turn Servo Right to 90 degrees
delay(hoursleft1*3600000); // Wait for hours defined by hoursleft variable
servoMain.write(0); // Turn Servo Left to 0 degrees

}

Hovedproblemet med denne uelegante (om enn effektive) løsningen er at hele programløkken settes på vent. Hvis jeg ønsker at Arduino skal gjøre flere ting enn å slippe ut mat i løkken, som å blinke med en LED eller hente inn data fra en trykknapp, blir dette også forsinket like lenge som delay-verdien. Min kattemater kan dermed bare gjøre to ting: Laste inn mat, og vente fem timer før den slipper maten ut igjen.

På den annen side: Det enkle er ofte det beste. Og kattemateren er virkelig enkel å bruke. Ingen av-på-knapp, ingen ting å stille inn, bare plugg den i veggen (strømkilden til Arduino frakoblet til PC kan f.eks. være en vanlig 5 Volts mobillader av den typen du sikkert har slengende i en skuff), putt mat i åpningene og vent til vingene har rotert maten ut av syne før du henger materen på plass.

Siste trinn var å bygge selve maskinen. Siden prototypen ikke skulle flytte på mer enn 20-30 gram med tørr kattemat, visste jeg at papp, limpistol og gaffa ville gjøre jobben. Jeg trengte en beholder i plast, for å hindre sultne katter i å gnage seg gjennom til maten der inne. PET-brusflasker har noenlunde riktig form og størrelse, og er gjennomsiktige slik at man kan se LEDene på Arduino-kortet som bekrefter at alt er som det skal være.

Etter litt prøving og feiling kom jeg til at 1,5 liters Olden-flasker hadde riktig form og tykkelse på plasten. Dermed satt jeg igjen med disse komponentene til kattematermaskinen jeg har valgt å kalle PUS-1 (for PET Utility System – hva trodde du egentlig?):

Deksel fra en Olden 1,5 liters flaske, plate som holder Arduino, servo og vinger, bunnlokk med åpninger til matutslipp.
Deksel fra en Olden 1,5 liters flaske, plate som holder Arduino, servo og vinger som roterer (usynlige her), bunnlokk med åpninger til matutslipp.

 

Samme som over, men nå er enheten med Arduino snudd, så man ser de roterende vingene.
Samme som over, men nå er enheten med Arduino snudd, så man ser de roterende vingene.

 

Ferdig montert PUS-1 sett ovenfra.
Ferdig montert PUS-1 sett ovenfra.

 

Ferdig montert PUS-1 sett nedenfra. Her puttes mat inn etter at enheten er plugget inn, etter ti sekunder roterer vingene og flytter maten til de pappdekkede sonene.
Ferdig montert PUS-1 sett nedenfra. Her puttes mat inn etter at enheten er plugget inn, etter ti sekunder roterer vingene og flytter maten til de pappdekkede sonene.

 

Det eneste som gjensto var en festemekanisme. Jeg ville ha det slik at PUS-1 kunne tas vekk om morgenen, og laget en slags festekrok av en gammel ståltrådhenger som passer over radiatoren som kattene pleier å spise ved. Kattene ble litt nysgjerrige av den nye dingsen til å begynne med, men er stort sett bare opptatt av å se nedover på matskåla når de er her, og sluttet snart å bry seg.

Skal ikke påstå at ståltrådhengerløsningen min er spesielt vakker, men effektiv er den.
Skal ikke påstå at ståltrådhengerløsningen min er spesielt vakker, men effektiv er den.

 

Så til det store spørsmålet: Fungerte den etter hensikten?  Svaret er et klart og utvetydig JA. Etter at jeg begynte å bruke PUS-1, er det blitt helt slutt på å bli vekket i grålysningen av en sulten hannkatt som spretter rommet rundt. Siden jeg er fast bruker av en Fitbit Charge HR, som automatisk registrerer søvnmønsteret mitt, kan jeg tilmed dokumentere dette i tall.

Skjermbilde (6) - Edited (1)

På disse grafene fra Fitbit er tidspunkter da jeg er våken om natten markert med rødt. Som man kan se er de røde feltene ved 4-5-tiden borte i de to øverste grafene. Det ser også ut til at jeg har færre faser med rastløshet (markert i lyseblått). Alt i alt vinn-vinn, altså. Kattene er mer tilfredse, og jeg får sove bedre om natten.

Problemet med slike prosjekter er at de fort gir mersmak. Jeg har allerede et par Arduino/Raspberry Pi-relaterte ideer i bakhodet, men først og fremst vil jeg ta med erfaringene fra PUS-1 videre til den oppgraderte, forbedrede PUS-2. Her er noen av forbedringene jeg kan se for meg:

  • Et langt penere deksel. Jeg er allerede igang med å designe innmaten til PUS-2 i TinkerCad, med sikte på å 3D-printe den i ikke altfor fjern fremtid.
  • Bytte ut store Arduino Uno med et minikort typ Arduino Nano eller tilsvarende. Small is beautiful.
  • Seks vinger istedenfor fire på rotasjonsenheten. Da kan jeg ha to separate matinger. Lett å programmere inn med dagens system.
  • En mer hensiktsmessig festemekanisme.

Om jeg får tid og lyst, ser jeg også PUS-3 i det fjerne. Den vil bruke en 360 graders rotasjonsløsning, slik at man kan få opptil fem separate matekamre. Det vil også kreve ordentlig tidsinnstillinger, hvilket betyr at jeg må skaffe en såkalt RTC-klokkeenhet og en måte å hente inn ønskede tidspunkter fra brukeren på. Den tid den sorg. I mellomtiden kan man trygt si at Linus er fornøyd med å ha fått mennesket sitt til å gå lengre enn noensinne i å tilfredsstille husguden…

IMG_20160123_090327

The Door into Summer

For en tid tilbake leste jeg Robert Heinleins tidsreiseklassiker, “The Door into Summer”. Som det meste Heinlein skrev er denne boka lettlest og spennende, med fremtidsskildringer som er fjerne fra den virkelige fremtiden (nå vår fortid – mye av handlingen er lagt rundt 2000) men likevel så kreative at det blir god underholdning av det.

Et stort ekstra pluss for meg får boka for å ha en katt, Petronius eller Pete, i en sentral rolle. Det er også denne katten som gir boka dens tittel og gjennomgangstema, som introduseres på romanens første side.

Ada ved sommerdøra. (c) Elisabeth Bjone

Jeg kjenner så godt igjen atferden som beskrives nedenfor fra våre egne katter (ikke minst Ada), som i kuldeperioder som den vi går gjennom nå gjør akkurat som Pete. Det vil si at pus løper bort til døra og ber meg åpne den om og om igjen, tydeligvis i håp om at denne gangen kommer det til å være sommer på den andre siden. Ada blir like skuffet hver gang selvsagt, men hun gir seg aldri. Hun vet jo at én gang blir det sommer utenfor døra igjen. Det er, som Heinlein viser i “The Door into Summer”, mye å lære av det.

“While still a kitten, all fluff and buzzes, Pete had worked out a simple philosophy. I was in charge of quarters, rations and weather; he was in charge of everything else. But he held me especially responsible for weather. Connecticut winters are good only for Christmas cards, regularly that winter Pete would check his own door, refuse to go out it because of that unpleasant white stuff beyond it (he was no fool), then badger me to open a people door.

He had a fixed conviction that at least one of them must lead into summer weather. Each time this meant that I had to go around with him to each of eleven doors, hold it open while he satisified himself that it was winter out that way, too, the go on to the next door, while his criticisms of my mismanagment grew more bitter with each disappointment.

Then he would stay indoors until hydraulic pressure utterly forced him outside. When he returned the ice in his pads would sound like little clogs on the wooden flooor and he would glare at me and refuse to purr until he had chewed it all out… whereupon he would forgive me until the next time.

But he never gave up his search for the Door into Summer.”

Bare rolig, Ada. Sommeren kommer, den.

Uansvarlig kattejournalistikk og ansvarlig kattehold

Jeg er ikke sint, Dagbladet, bare veldig skuffet. I lengre tid har jeg fulgt virksomheten til journalist Geir Barstein med stor glede, fordi han regelmessig har levert interessante, grundige og nyanserte vitenskapssaker på løpende bånd. Men idag produserte han en sak som ga meg et brutalt flashback de dårlige, gamle dager i norsk presses dekning av vitenskap: sensasjonsorientert og tilsynelatende basert på et selektivt utvalg av amerikanske kilder.

Saken i fråga er “Katten din er en drapsmaskin” (jeg velger å tro at desken fant på den uinspirerte og tendensiøse overskriften), og temaet er en undersøkelse utført av forskere ved University of Georgia i samarbeid med National Geographic Society. Forskerne har festet små kameraer på halsbåndet til katter, og på den måten registrert antall dyr som drepes av katter med større presisjon enn tidligere. Metoden som brukes er grei nok. Der det går galt – og der Barstein også trår grundig feil – er når forskerne skal ekstrapolere fra sine tilfeller til den samlede kattepopulasjonen i USA.

Barstein skriver blant annet følgende: “For med 74 millioner huskatter bare i USA, blir det enormt antall smådyr som hvert år må bøte med livet når Mons eller Missy kommer snikende.” Det han ikke nevner er at svært mange huskatter i USA holdes inne hele tiden, eller slippes ut under streng overvåkning. Humane Society (USAs svar på Dyrebeskyttelsen) gjorde en undersøkelse i 2004 som tydet på at tallet var 75%, altså stikk motsatt normalen i Europa. Kort sagt: innekatter dreper ikke fugl, og katter som har begrenset utetid eller blir passet på av mennesker når de er ute, dreper langt færre fugl.

Det er heller ikke vanskelig å peke på andre problemer med studien, som f.eks. at man bør være forsiktig med å bruke jakttall fra Georgia på alle delstater i det vidstrakte landet (katter i Nevada og Oregon har åpenbart andre jaktforhold). Poenget er at Geir Barstein har tråkket rett inn i en hissig debatt der det finnes gode argumenter og følelsesladde overdrivelser på begge sider. Jamfør dette innlegget i bloggen Vox Felina, der forfatteren tar utgangspunkt i samme pressemeldingen og river mange av konklusjonene i stykker. Påstanden om at katter har utryddet 33 dyrearter kan for eksempel diskuteres.

Og for en som har tilbragt sommeren i selskap med Charles Manns fabelaktige “1493“, som i nitid detalj dokumenterer hvordan Columbus ferd til Amerika i 1492 startet en prosess som grunnleggende endret økologien i Amerika og resten av kloden, fremstår uttalelsen om at “katter hører ikke hjemme her” som regelrett clueløs. Heller ikke hesten, meitemarken, kakerlakken, den europeiske honningbien og et utall andre arter som fulgte med over Atlanteren har noe å gjøre i nordamerikansk natur, men er der like fullt og kommer aldri til å forsvinne igjen.

Sammen med noen hundre millioner mennesker av ikke-amerikansk avstamning som har påvirket amerikansk fugleliv langt mer enn Felis catus noensinne vil være istand til å gjøre. Dette siste er et avgjørende moment. Å single ut en enkelt art som ansvarlig for fallende fuglebestander og totalt overse menneskelig påvirkning, er forskningsformidling på sitt mest slurvete. Katters virkning på økosystemet er en kompleks affære, som hadde fortjent en bedre artikkel enn dette. Skuffet, som sagt. Skikkelig skuffet.

Når det er sagt: selv om jeg er en ihuga kattevenn, benekter jeg ikke at huskatter er istand til å ta mye fugl om de får gå helt fritt. Katten har bevart sitt jaktinstinkt, og vil forsøke å drepe et byttedyr om den får sjansen til det. Slik jeg ser det, innebærer ansvarlig kattehold også å gjøre sitt for å begrense antall fugl som fanges (hører ingen protester om katters jakt på smågnagere, så den lar vi ligge). Her er tiltakene vi har iverksatt:

Begrenset utetid. Våre katter er aldri ute om natten eller når vi er borte fra huset. I realiteten betyr det at de det meste av året tilbringer maksimalt 1-2 timer utendørs. Slik reduserer vi ikke bare den potensielle jakttiden med over 90%, men vi reduserer også tidsrommet da katter kan bli påkjørt eller angrepet av hunder dramatisk. Samtidig får dyra muligheten til å nyte utelivets gleder, og for våre to ser denne ordningen ut til å fungere godt.

Halsbånd med bjelle. Effekten av dette er omstridt, men for meg ser det ut til å fungere og som tiltak betraktet er det så billig og enkelt at det er verdt forsøket. Pus bør ha halsbånd uansett, pass bare på å bruke et sikkerhetshalsbånd som faller av hvis katten henger seg opp.

Overvåkning. Katter er ikke hunder, men de tåler godt å bli passet bedre på når de er utendørs. Foreldrene mine lufter sin norske skogkatt i bånd – ikke uvanlig i USA men oppsiktsvekkende i Norge. Et mindre radikalt tiltak er rett og slett å følge med på hvor katten går og liker å oppholde seg når den er utendørs. Så kan man ta en tur bortom når man er ute, og forpurre eventuelle jaktplaner. Vi bruker radiopeilesenderen Loc8tor i tillegg, og kan dermed finne ut hvor dyra er til enhver tid.

Kastrering. Katter bør steriliseres av helsemessige årsaker, men fuglelivet kan også indirekte tjene på dette. Hannkatter blir ofte mer flegmatiske og får redusert aksjonsradius av kastrering. I vårt konkrete tilfelle betyr det at Linus aldri beveger seg opp på fuglerike Ola Narr, men isteden holder seg i buskene rundt blokkene. Skal man dømme etter hva kattene våre fanger (som er langt mindre enn to dyr per uke) er det først og fremst dårlige nyheter for mus.

Nei, nok katteprat nå. Det er på tide å stikke ut og fiske med niåringen. Forhåpentligvis knekker vi nakken på en småtorsk eller tre. Vi to drapsmaskiner. ;)

 

 

 

The Cone of Shame – nå også i vår familie

Bildet sier vel i grunnen alt: nå har også vår familie fått et dyr som trenger en beskyttende plastkjegle. Faste lesere vil kanskje gjenkjenne Ada, som måtte til dyrlegen denne uken for å få sett på en riktig utrivelig infeksjon i bakpotene. Selv om dyra har begrenset utetid bl.a. for å redusere faren for påkjørsel, sår etter bitt og klor og andre typiske katteskader, hender det at de kommer inn med sår av ymse slag. Og vi er alltid klar over muligheten for infeksjoner – katter kan utvikle noen riktig hissige byller etter slagsmål, f.eks.

Etter å ha sett an pus et par dager, var det åpenbart at hun måtte til dyrlege: hun ble slapp og utilpass, og potene begynte å utsondre en lukt som klart tydet på infeksjon. Dermed bar det rett opp til drop-in-time på Oslo Dyreklinikk onsdag ettermiddag. Det viste seg å være en av årets travleste kvelder, med påkjørte og svært syke hunder og katter i fleng, så det var først langt utpå kvelden at vi kom inn. Da var jeg til gjengjeld glad for at vi tross alt hadde ventet, for dyrlegen konstaterte raskt at skadene var ganske alvorlige.

Det viste seg at nesten alle klørne på bakpotene var revet ut, flere av dem så grundig at de neppe kommer tilbake. Mellom de infiserte klofestene satt det klumper med svart asfalt, noe som fikk dyrlegen til å utbryte: “Dette er skader vi gjerne ser på katter som er blitt påkjørt – det ser ut som om Ada har hatt hell i uhell.” Dyrlegens hypotese er at Ada kan ha blitt dratt under eller dyttet av en bil, og i forsøket å på komme seg vekk eller holde seg fast i bakken er klørne blitt revet ut. Fælt og smertefullt, men sårene ble grundig renset, og nå får hun antibiotika og smertestillende og er helt klart på bedringens vei.

For at Ada skal holde seg på den veien, trenger hun altså en plastskjegle som hindrer henne i å rive opp sårene hver gang  hun rengjør potene med den ru tungen sin. Dyrlegen advarte om at hun neppe ville like det, og ganske riktig: vår alfa-hunnpus setter svært liten pris på å gå rundt med en diger plasttrakt på hodet. Amerikanerne pleier å kalle slike for “The Cone of Shame”, visstnok fordi de kan få hunder til å se skamfulle ut (selv om min nabo fortalte at hennes hund raskt skjønte at trakten kunne brukes som snøplog, til stor glede for hund og eier).

Ordet “skam” finnes ikke i Adas vokabular, så her snakket vi nok mer om “The Cone of Bewilderment” som etterhvert ble til “The Cone of Annoyance”. Forvirring som går over i irritasjon, fordi absolutt alt Ada er vant til å gjøre brått blir hindret på mystisk vis. Huset gjenlyder fremdeles av små dunk fra kjeglen som slår borti ting. Men den som virkelig har hatt tilpasningsproblemer her i huset, er nok likevel broren hennes. Det tok tid før før Linus skjønte at romvesenet som plutselig landet i stuen vår, egentlig var søsteren hans. Fremdeles blir han skvetten når kjeglepus kommer løpende, og foretrekker å sitte på trygg avstand når hun spiser.

På den annen side: siden Ada må være inne et par uker fremover kan Linus rå territoriet mens alfapus sitter i vinduskarmen og ser på i frustrasjon. Det gjør nok opp for mye av skrekken ved å ha et kjeglemonster i huset. :)