Category Archives: Scenarier

Norske utenkeligheter: 2031

Fremtidstenkeren Kevin Kelly, hvis blogg kan anbefales på det varmeste, har en interessant posting om nytteverdien av å tenke det utenkelige. Utgangspunktet var en diskusjon med musikeren og konseptkunstneren (og fremtidstenkeren) Brian Eno som handlet om hvor utenkelig mye av dagens tilværelse ville ha vært for folk i i den nære fortiden (Obama, Kina, Facebook, Wikileaks), og hvor lite flinke vi er til å forberede oss på slike situasjoner (jamfør begrepet “svarte svaner”).

Kellys og Enos tankeøvelse resulterte i en liste som ble publisert i Whole Earth Review i 1993, og som blant annet inneholder følgende forsøk på å bomme på fremtiden på interessant måter:

  • American education works. Revived by vouchers, a longer school year, private schools and for-profit schools, the majority of Americans (though not the most disadvantaged) get the best education in the world.
  • Japan is eclipsed by the Asian tigers. The success of Japan subverts itself: women rebel, the young drop out, the workers play, and the system declines.
  • It costs half a day’s pay to drive your car into the downtown area of a big city, and a day’s wages to park.
  • Sexual roles reverse: men wear makeup and are aggressively pursued and harassed by women in ill-fitting clothes.
  • Video phones inspire a new sexual revolution whereby everybody sits at home doing rude things electronically with everyone else. Productivity slumps; video screens get bigger and bigger.
  • Tanned skin is once again seen as the mark of peasantry. Sunblock-wearing becomes routine.
  • A new kind of holiday becomes popular: you are dropped by helicopter in an unknown place, with two weeks’ supply of food and water. You are assured that you will not see anyone else in this time. There is a panic button just in case.
  • The first Bio-Olympics, where athletes can have anything added to or subtracted from their bodies, take place in 2004.
  • After a steady increase in mean temperature, the Earth starts cooling off. Dire warnings are issued; no one pays any attention.
  • Manufacturers of underwear finally realize that men have different-sized balls.
  • The commonly held notion that it is correct to surround children with love, security and affection suffers a serious decline in credibility when it becomes apparent that kids reared thus are entirely unequipped for a world that is cruel, dangerous and insecure. Enlightened parents begin experimenting with new forms of toys: teddies with sharp teeth, building bricks with abrasive surfaces, mildly toxic crayons, unsafe play areas.

Her er det ikke overraskende mange usannsynligheter, men også ideer som minner om trekk ved dagens samfunn (jamfør det siste punktet, som nærmest perfekt matcher denne blodferske artikkelen i The Atlantic.) Øvelsen er både morsom og nyttig, så hvorfor ikke bruke den på vårt eget land i et 20-årsperspektiv? Her er ti forslag til utenkelige ting som kan ha hendt i Norge i 2031:

  • Vestlandet har revet seg løs fra det øvrige Norge og dannet en egen stat. Sammen med det selvstendige Skottland, Island og Grønland danner republikken Vestland en økonomisk samarbeidsorganisasjon.
  • Rest-Norge har utkjempet en krig med Russland om tilgangen til gass og olje i Arktis. Krigen varte i én uke før et fragmentert NATO grep inn og stanset kamphandlingene.
  • Rest-Norge er medlem av EU.
  • Senterpartiet holder sitt siste landsmøte, der lederen erklærer at partiet har utspilt sin rolle og at fokus nå må rettes mot byene og tettstedene der nordmenn flest bor.
  • Det norske luftforsvaret består i sin helhet av robotiserte dronefly, etter at F-35-prosjektet kjørte seg fast i et morass av tekniske problemer og anklager om korrupsjon.
  • Det går lyntog fra Oslo til Trondheim og Bergen, og Nord-Norgebanen ligger an til å fullføres før 2040.
  • Andelen nordmenn som bruker nynorsk daglig er lavere enn andelen som snakker samisk, og sidemålsundervisningen er fjernet på landsbasis.
  • Borgerlønn erstatter de fleste sosiale ytelser, og fører til en kreativ eksplosjon når 250 000 nordmenn velger å realisere sin indre drøm om å leve som kunstner.
  • Mammut og ullhåret neshorn reintroduseres på Hardangervidda, etter at russiske forskere lykkes med å klone fram levende eksemplarer fra DNA hentet fra vev funnet i den raskt tinende permafrosten.
  • Det offentlige helsevesenet betaler for en revolusjonerende anti-aldringsmedisin som øker levealderen til 150 år, men kun for borgere som kan dokumentere deltakelse i yrkeslivet.

Om å ta feil på interessante måter: “The Long Boom”

Fremtidsforskeren Erik Øverland pleier å si at fremtidstenkning også handler om å ta feil på interessante måter. Det kan høres ut som en lettvint måte å fraskrive seg ansvaret for egne uttalelser på, men går i virkeligheten til kjernen av seriøs fremtidstenkning. Scenariemetoden, som baserer seg på å lage mange ulike bilder av fremtiden, har som grunnforutsetning at man stort sett kommer til å ta feil. Verdien av scenarier ligger i det man lærer når de skapes, og slutningene man eventuelt kan trekke i ettertid når fasit (den virkelige historiske utviklingen) foreligger.

En av scenariemetodens pionérer heter Peter Schwartz, som selv har levert et av de beste eksemplene i nyere tid på det siste poenget. I 1997 publiserte Wired Magazine “The Long Boom: A History of the Future, 1980 – 2020, en 12 sider lang artikkel Schwartz skrev sammen med Peter Leyden. Som tittelen antyder trekker den opp et scenario for verdensutviklingen 23 år inn fremtiden, basert på utviklingen de foregående 17. Scenariet tar for seg en rekke aspekter ved samfunn, politikk, teknologi og økonomi, og har et gjennomgående optimistisk tonefall.

Kjerneargumentet er at sterke drivkrefter som globalisert markedsøkonomi, liberale politiske verdier og teknologi ikke bare vil konsolidere den økonomiske boomen man var midt oppe i i 1997, men faktisk  forsterke den frem mot 2020. Forordet i paperback-utgaven til boka med samme tittel, som kom i august 2000, har ikke slakket av på optimismen. Ta dette sitatet fra Amazon-siden til boka til boka, for eksempel:

“The american economy continues its longest expansion ever. Unemployment is down, wages are up, and inflation is nowhere to be seen. Federal surpluses are projected to top $3 trillion over the next decade. [..] The crashed Asian economies are bouncing back. Europe is booming and its chronic unemployment rates are finally coming down.”

Lest mot bakgrunn av den økonomiske og politiske virkeligheten vi står overfor idag, er det åpenbart at Schwartz og Leyden har bommet på noe fundamentalt det siste tiåret. Listen over feilslåtte spådommer i scenariet kan gjøres lang. Her er et utvalg:

At enkeltfakta ikke stemmer er slik det skal være i et scenario – problemet her er at man nesten uten unntak (scenariet fanger opp Kinas viktige rolle, selv om India overses helt) har tatt for hardt i. Den politiske, økonomiske og teknologiske endringstakten overdrives konsekvent. Nå er scenarieforfatterne helt klare på at scenariet er enøyd, og skriver blant annet:

“It’s possible to construct a scenario that could bring us to a truly better world by 2020. It’s not a prediction, but a scenario, one that’s both positive and plausible.”

I dagssituasjonen er det liten tvil om at “The Long Boom” mangler plausibilitet, selv om ti år ennå gjenstår av scenarioperioden, og at dens største verdi er som eksempel på Øverlands prinsipp. Det er lett å avfeies dette som et overopphetet utslag av optimismen som hersket i USA under den andre Clinton-perioden, og som fikk folk til å skrive bøker som Dow 36 000. Men jeg mener at det er interessante lærdommer å trekke av feilene som ble gjort:

1. Viktigheten av å ha flere scenarier. Wired Magazine er kjent for å like sine saker spisset, så for alt jeg vet valgte man å fravike prinsippet om flere fremtidsbilder for å få en mer interessant sak. Hvorom alt er mistet man muligheten til å bruke usikkerhetsfaktorene som nevnes i artikkelen: “Will Europe summon the political will to make the transition to the new economy? Will Russia avoid a nationalist retrenchment and establish a healthy market economy – let alone democracy? Will China fully embrace capitalism and avoid causing a new cold – or hot – war? Will a rise in terrorism cause the world to pull back in constant fear?”

2. Viktigheten av “svarte svaner”. I det foregående avsnittet nevnes terrorisme som en usikkerhetsfaktor. Året etter bokutgivelsen ble USA rammet av en “svart svane“, i betydningen uforutsigbar og avgjørende viktig historisk hendelse. Terrorangrepene 11. september 2001 endret amerikansk politikk og militærstrategi dramatisk, og fikk økonomiske ringvirkninger som strakte seg langt utover 00-tallet. USA, og verden forøvrig, vil slite med konsekvensene av angrepet gjennom resten av scenarieperioden for “The Long Boom”.

3. Ekstrapoleringens farer. Å fremskrive en trend ved å ekstrapolere eller videreføre den fra dagens data er en risikosport, ikke minst når datasettet man starter med er lite. Det var i høyeste grad tilfellet for Schwartz og Leyden da de forsøkte å se for seg IT-sektorens betydning. Folk flest hadde bare hatt tilgang til nettet i et par-tre år da forfatterne så for seg netthandel av matvarer og e-valg som dagligdags i USA innen ti år. Den korte kurven man hadde pekte bratt oppover, men det fantes ikke nok data til å fange opp det vi nå vet: de viktigste nettrendene har sitt utspring i nettinnovasjon (YouTube, sosiale nettmedier, Wikipedia) snarere enn interaksjon med den ytre, fysiske virkeligheten.

4. Faren ved å ha et for snevert perspektiv. Det er i analysen av verden utenfor USA at de største feilene gjøres i “The Long Boom”. For eksempel er Midt-Østen redusert til et spørsmål om fundamentalisme og olje. Med et bredere utsyn på verden kunne man ha fanget opp at situasjonen er betydelig mer kompleks enn som så, med Israel/Palestina, sunni/shia, persisk kultur/arabisk kultur som konfliktakser. Da kunne man ha fått med seg Irans ambisjoner om å bli en regional stormakt. Enda svakere er skildringen av Afrika. Her er det intet som tyder på at forfatterne fanger opp de tidlige tegnene til det som nå er en realitet, nemlig at land over hele kontinentet opplever rask økonomisk vekst.

5. Faren ved å undervurdere historiens betydning. På mange måter er “The Long Boom” et svært amerikansk scenario. Forfatterne sier det selv: amerikanerne er optimister av natur, og mener at problemer er til for å løses. Sett med europeiske øyne virker teksten dermed ganske ahistorisk, for ikke å si naiv. Det gjelder for eksempel antakelsene om Russlands, Kinas og Japans evne til å legge sin historiske arv bak seg, og ikke minst gjelder det synet på USAs rolle. Om det er noe det siste tiåret har lært amerikanerne, må det være at det er klare grenser for supermaktens økonomiske og militære makt. At et politisk splittet land med en økonomi og infrastruktur i forfall får skribenter til å finne fram sammenligninger med det britiske imperiets langsomme forfall, virker rett og rimelig rimelig for oss europeere. Vi har sett det skje så mange ganger før på vårt eget kontinent.

Når alt dette er sagt, gjenstår fremdeles hovedspørsmålet: er grunntesen om at vi alt i alt går mot en lysere fremtid, feilaktig? Peter Schwartz forsvarte den i 2008, og det gjør også jeg så ofte jeg kan. Svært mange grunntall går i riktig retning. Men samtidig må scenarier som lages idag, ta høyde for at verden idag er langt mer turbulent og kompleks enn den tilsynelatende var rett etter den kalde krigens fall i 1997. Vår verden er et sted der Etiopia har verdens femte raskest voksende økonomi og middelklassen utgjør halvparten av klodens befolkning, men også der Japans befolkning er i fritt fall og nyfascister marsjerer i gatene i stadig flere europeiske byer. Å lage scenarier som inkorporerer dette er ikke lett, men det er nødvendig.

Our Future World: det australske forskningsrådet ser på fremtiden

Det australske motstykket til vårt forskningsråd, CSIRO, publiserte nylig en 26 siders rapport om fremtidstrender. Our Future World er basert på innspill fra over 40 forskere og forretningfolk, som så ble drøftet på en workshop i fjor og samlet i en PDF-fil på 26 sider. Selv om ordet “scenario” brukes i beskrivelsen, er dette i hovedsak en oppsummering av fem “megatrender” og åtte “megasjokk”. 

De fem trendene er fremstilt i figuren over. Selv om dokumentet er tilpasset australske forhold, er trendene i høyeste grad relevante for Norge:

  1. Mer ut av mindre: tilgangen til en rekke ressurser vil minke, samtidig som verdens befolkning – og den andelen av den som kan kalles middelklasse – fortsetter å vokse. Det vil tvinge fram teknologisk, økonomisk og sosial innovasjon. Vinnerne kan bli dem som idag er sterke på “frugal innovation” (ikke nødvendigvis landene i det rike nord).
  2. Det personlige preget: Tjenestesektorens vekst i det rike nord blir fulgt av en ny innovasjonsbølge, der hovedtrykket vil ligge på tilpassede løsninger. Alt fra medietilbud til medisinsk behandling vil i fremtiden bli “skreddersydd”.
  3. Demografigapet: Befolkningen i det rike nord blir stadig eldre, og sliter med velstandsrelaterte sykdommer. Samtidig vil en rekke land i det fattige sør fortsatt ha svært høye fødselstall, og streve med mangelsykdommer og overbefolkning.
  4. Folk i farta: Urbaniseringen vil fortsette med uforminsket styrke. Men fremtidens byboere vil ikke bli værende på ett sted – isteden vil de stadig oftere flytte på seg i forbindelse med jobb, studier og endringer i livssituasjonen.
  5. iVerden: Etterhvert vil ikke bare alle data, men alle ting vi omgir oss med bli knyttet til nettet. Trenden i retning av mer regnekraft og lagringsplass vil fortsette i lang tid fremover.

Disse trendene er svært sterke, og det er gode grunner til å tro at de vil virke i mange tiår fremover. Men man må likevel ta høyde for viktige hendelser som kan motvirke trendene, her kalt “megasjokk”. CSIRO-gruppen har identifisert åtte:

  1. Kollaps i finanssektoren: Australia er like sårbar for økonomisk kollaps som andre vestlige økonomier, med en sterkt gjeldstynget befolkning.
  2. Kinesisk stagnasjon: Kina er nå Australias viktigste handelspartner, og selv små endringer i den kinesiske økonomien får stor virkning.
  3. Ekstreme olje- og gasspriser: Som nettoimportør av fossile brennstoffer er Australia like sårbar som andre industri- og jordbruksland.
  4. Ekstremvær: Langvarig tørke, flom og sykloner kan få stor virkning på et land der de fleste bor konsentrert i sårbare kystområder.
  5. Global pandemi: Selv en begrenset pandemi kan ramme den australske økonomien, ikke minst turistsektoren, svært hardt.
  6. Biologisk mangfold: Australias unike flora og fauna er svært sårbar for introduserte arter, og landet må derfor anstrenge seg mer enn de fleste.
  7. Terrorisme: Selv om terroren ikke rammer Australia direkte, er det flyavhengige landet utsatt. 2001-angrepene i USA førte til et inntektstap i Australia på 5 % av BNP i 2003.
  8. Nanoteknologi: Den raske utviklingen i nanoteknologisektoren kan føre til at det utvikles materialer vi ikke får god nok kontroll med.

Denne listen vil nok ikke oppleves som like relevant i et norsk perspektiv. Takket være olje- og gassøkonomien vår, er vi mindre sårbare for de to første punktene. Punkt 3 vil faktisk gavne oss, takket være vår heldige geografiske plassering er punkt 4 heller ikke vår største bekymring. De fire siste punktene er derimot verdt å merke seg for norske fremtidstenkere.

Norge 2050-scenario fra Nils Rune Langeland

I denne ukens morgenbladet publiseres et scenario med tittelen “Norge, 2050: A failed nation” av Nils Rune Langeland. Det er bra å se at scenariemetoden begynner å gjøre seg mer gjeldende i norsk offentlighet, og premisset for Langeland forsøk er interessant. Hans 2050-visjon oppsummeres slik i første avsnitt:

Er det råd å tenkje seg eit framtidig Noreg der styrtrike oligarkar med sete i Oslo eig alt som er verdt å eige? Medan resten av folket er ei samling halvsjuke klientar som mest ikkje kan lese og skrive og er plasserte i ein serie av kassebyar? Altså ein forfeila nasjon, eller eit kulturelt folkemord om du vil?

Ved første øyekast fremstår scenariet som et ganske konvensjonelt, for ikke si plumpt angrep på hovedstaden (jfr det gjentatte poenget med “kassebyer”), med et fokus på eierskap til naturressurser som oser monstermastdebatt lang vei. Men scenariet er heldigvis mer subtilt enn som så. Langeland drøfter ganske inngående hva som kan hende når oljepengene tar slutt uten at vi klarer å erstatte inntektsstrømmen, gamle sosiale mønstre brytes ned, og det oppstår nye bånd mellom teknokrater, de “kreative klasser” i Oslo og en liten gruppe med innflytelsesrike überrike.

Russisk oligark anno 2010: Alexander Lebedew. Kilde: Flickr (cc)

Langeland tenker seg altså at Norge kan få en utvikling lik den i Russland under Putin, der søkkrike oligarker utgjør en maktelite mens store deler av befolkningen lever i sosial nød og fødselstallene stuper, tross enorme naturrikdommer. Nå kan ikke en slik utvikling i Norge ha alle de samme drivkreftene som i Russland – til det er landenes historie altfor ulike. Mange av de russiske oligarkene har bakgrunn fra KGB, f.eks.

Men bevares, det er ikke vanskelig å skimte Bjarne Håkon Hansen bak Langelands teknokrat-oppkomling. Og svært etablerte demokratier har utviklingstrekk som tenkelig kan drive dem i russisk retning på sikt. Jamfør denne saken fra Der Spiegel om middelklassens svekkede stilling i USA, et land der skillet mellom politikk og penger lenge har vært flytende:

In 1978, the average per capita income for men in the United States was $45,879 (about €35,570). The same figure for 2007, adjusted for inflation, was $45,113 (€35,051). […] In 1979, one third of the profits the country produced went to the richest 1 percent of American society. Today it’s almost 60 percent. In 1950, the average corporate CEO earned 30 times as much as an ordinary worker. Today it’s 300 times as much. And today 1 percent of Americans own 37 percent of the total national wealth.

Den kommende gasstoppen, langvarig politisk og økonomisk turbulens, politisk ekstremisme hjemme og ute og velgerapati er alle faktorer som kan drive landet i retningen Langeland peker på. På den annen side er det ikke vanskelig å peke på problemer med scenariet. At det ser ut til å sidestille verdiskapning med tilgang til naturressurser er et moment. Mer alvorlig er det at den skrøpelige, lesesvake underklassen i 2050 tilsynelatende holder til på bygda.

Såsant ikke Langeland forutsetter at urbaniseringen reverseres i massiv, nærmest kambodsjansk skala (og det tror jeg ikke han gjør), mangler scenariet en analyse det store flertallet av byboere som ikke hører til eliten. I 2050 vil det med svært stor sannsynlighet utgjøre folkeflertallet i Norge, slik det gjør det idag, med en etnisk og aldersmessig sammensetning det også bør tas høyde for.

Men alle innvendinger til tross: scenariet er velskrevet og lesverdig. Det får en til å reflektere, enten man er uenig i konklusjonen eller ikke. Og det er tross alt hovedpoenget med et scenario.

Hvor realistisk er prekrim-scenariet?

Den forrige bloggpostingen var et eksempel på såkalt backcasting, det vil si en tekst som er lagt til fremtiden, og ser bakover i tid på hendelser og trender. Teksten er altså ikke ment som en spådom om fremtiden (svært lite fremtidstenkning er ment å være det), men som et utgangspunkt for refleksjon rundt tendenser og trender vi ser i vår egen tid, og hvordan de kan påvirke fremtidens samfunn.

Men selv om jeg har latt meg inspirere av filmen Minority Report, som skildrer et prekrim-system basert noe så urealistisk som synskhet, betyr det ikke at jeg betrakter teksten som ren fiksjon. Forskjellen på et scenario og science fiction er jo at alt som skildres i scenariet faktisk kan inntreffe. Det er minst tre viktige trender i vår tid som sannsynliggjør at et samfunn som ligner det jeg skildrer, kan oppstå.

For det første er det ikke urealistisk å tro at kriminaliteten kan øke, og anta former som er mer brutale enn vi er vant til. For endel år siden deltok jeg i en debatt om banker og sikkerhet der jeg kom med to påstander om fremtiden: at biometriske metoder ville bli en respons på terrortrusselen, og at kriminelle ville slå hardere til mot vanlige borgere etterhvert som banker og butikker sikret seg bedre mot ran. Jeg, og de mange andre som sa det samme, fikk rett i begge deler.

I PreKrim-teksten legger jeg til grunn at dagens utvikling med flere hjemmeran fortsetter inn i fremtiden, at våpenbruken generelt øker og at kidnapping (som er en raskt voksende virksomhet internasjonalt) også blir vanlig i Norge. Drivkreftene bak denne utviklingen er en generelt økende politisk og økonomisk turbulens, ujevn befolkningsvekst, massemigrasjon og globale inntektsforskjeller.

Mens befolkningsveksten vil avta og etterhvert reverseres i store deler av det rike nord, fortsetter den i det fattige sør, om enn i lavere takt med tiden. I 1950 var Europas befolkning fire ganger større enn Afrikas, i 2050 vil forholdet være omtrent det omvendte. Selv om det store flertallet av migranter fra fattige land ønsker seg et ærlig utkomme, vil også mange kriminelle tiltrekkes av rikdommen. Jamfør dagens situasjon, der vi blant de mange hardt arbeidende østeuropeiske innvandrerne også finner ren bandevirksomhet.

I en turbulent verden med et svekket USA og ditto svakt NATO og FN, kan vi også se at stater overtas av kriminelle karteller, som kan bruke en voksende strøm av lovlige og ulovlige migranter til å utbre sin virksomhet. Et privat svar på denne utfordringen er framveksten av “gated communities“, som allerede er vanlige i USA og fattige land med en stor nok middelklasse til å oppebære dem.

Det offentlige svaret er et strengere lovverk, og økt satsing på politi og overvåkning av innbyggerne. Det siste vil utvilsomt bli lettere med årene. Allerede idag eksisterer teknologier som gjør det mulig å spore alle biler og innbyggere med GPS-telefoner i et land, bruke sosiale nettsteder til å kartlegge kriminelle nettverk, avlytte epost og telefonsamtaler verden over, logge nettbruk og kartlegge lese- og andre medievaner.

Selv om analyseprogrammet Hercule ikke finnes ennå, er det liten tvil om at organisasjoner som FBI og NSA bruker systemer som går i denne retningen. Ditto for nevroskanningen: i USA har vi allerede sett de første forsøkene på å bruke avansert FMRI-skanning, som måler aktiviteten i den levende hjernen, som en nevrologisk løgndetektor . Det er også gjort forsøk som viser at det er mulig å registrere enkelttanker i hjernen, og derfor er det ikke utenkelig at vi om førti år er istand til å avsløre kriminelle hensikter på denne måten.

Til sjuende og sist trengs det også en politisk vilje til å gjennomføre lovendringene som fører fram til et PreKrim-vedtak. Det er lett å tro at et samfunn med så utstrakt overvåkning må være udemokratisk. Men man behøver faktisk ikke å se for seg at Europa beveger seg i totalitær retning. Patriot Act i USA viser at et sprell levende demokrati kan få innbyggerne til å godta massiv overvåkning av seg selv i den gode saks tjeneste, og prekrim-aktige metoder fra politiets side.

Det politiske kompasset kan være en interessant trendindikator. Her utvides den tradisjonelle (økonomiske) høyre-venstre-aksen med en vertikal akse som måler liberale kontra autoritære holdninger. I et slikt skjema vil tyngdepunktet i det norske politiske landskapet de senere tiårene ha beveget seg oppover og mot høyre på den vertikale aksen, med den samtidige svekkelsen av den politiske venstresiden og verdiliberale og geniunt liberalistiske retninger (tenk Venstre og den gamle opposisjonen i FrP).

Ifølge politicalcompass.org er vi ikke alene: i hele Europa går trenden i retning av flere lovforbud, hardere tiltak mot kriminelle og sterkere statlig kontroll med privatlivet. Jamfør det politiske kompasset over, som viser orienteringen til regjeringene i EU-sonen i 2008. Minaret- og burkaforbudene i Sveits og Belgia kan i dette perspektivet ses på som et varsel om et fremtidig Europa der langt større deler av hverdagslivet er lovregulert og statskontrollert enn idag.

Legger vi til muligheten for et virkelig stort terrorangrep, økes sannsynligheten for et overvåkingssamfunn ytterligere. At vår verdensdel vil rammes av terror innen 2050 er hevet over enhver tvil – det eneste spørsmålet er omfanget og hvem som står bak (det er ikke gitt at det blir Al-Quaida – historisk sett har terror i Europa blitt utøvet av mange ulike aktører). Blir et fremtidig terrorangrep sammenlignbart med 11. september-angrepene, kan det fort få tilsvarende politiske konsekvenser.

Poenget i forrige posting med at folk i vår tid ville ha problemer med å akseptere PreKrim-samfunnet, er vesentlig. Erfaringen viser at grunnfjellsskifter i befolkningens verdisyn ikke bare er mulige, men ganske vanlige. Da jeg vokste opp raste debatten om det etisk tvilsomme i prøverørsbefruktning. Idag er det for nordmenn flest simpelthen et medisinsk tilbud. Tilsvarende trender har vi sett i spørsmål som skilsmisse, prevensjon og homofilt partnerskap. Privatlivets fred er en sentral verdi for mange 2010-innbyggere. I 2050 kan hovedholdningen være en helt annen.

Det er blitt sagt at scenariebygging ikke handler om å treffe riktig, men om å ta feil på interessante måter. I dette tilfellet vil nok de fleste av oss si at det ikke bare er et faktautsagn, men noe man må arbeide aktivt for. Også her kan backcasting være nyttig.

PreKrim-saken i et tiårsperspektiv

Det følgende er et foredrag som ble holdt i Oslo 11. mai 2050.

Last ned en PDF-versjon til fri distribusjon her.

Det er i dag ti år siden PreKrim-paragrafen ga sitt første konkrete resultat. Jeg vet det kommer overraskende på mange av dere. Med tanke på hvor viktig loven er blitt, er det egentlig forstemmende hvor lite oppmerksomhet dette jubileet har fått.

Vi snakker tross alt om det første virkelig effektive tiltaket mot kriminalitet og terror siden politiet slik vi kjenner det ble utviklet på 1800-tallet. Etter turbulente tiår der det tidvis virket som om kriminaliteten var i ferd med å komme helt ut av kontroll – hvem kan glemme alle ofrene for kidnappingsbølgen i Oslo på tjuetallet, eller angrepet på oljeinstallasjonene utenfor Svalbard? – kom vi endelig inn i smulere farvann.

Da PreKrim-enheten ble opprettet som følge av Stortingsvedtaket i 2039 var hensikten som kjent å foregripe kriminalitet som med stor sannsynlighet ville finne sted, ved å gjennomføre døgnkontinuerlig overvåking av kriminelle. Preventiv Kriminalitetsbekjempelse – eller PreKrim – tok utgangspunkt i et velkjent fenomen fra kriminalomsorgen: den høye tilbakefallsprosenten blant kriminelle.

Benjamin Franklin: Smart mann som tok feil

Det som for de fleste av oss er et trist faktum, ble for PreKrims analytikere ble et datapunkt med høy prediktiv verdi. Jeg sier analytikere, men som vi alle vet er den virkelige helten her programmet Hercule, som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.

Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell. Med lavere grad av presisjon er det også mulig å anslå hva slags forbrytelse det er snakk om, og de senere årene er Hercule blitt stadig bedre til å antyde mulig tidsrom og sted.

Mange av dere husker sikkert fjorårets store opprulling av nettverket som smuglet spanske klimaflyktninger over grensen – der ble hovedmennene tatt på fersk gjerning takket være en Hercule-analyse som spådde åsted og tid med en presisjon på to kilometer og tre timer.

Selv om Hercules intensjonsanalyser i 2040 var primitive sammenlignet med det vi har i dag, hadde programmet ingen problemer med å flagge Vidkun Gundersen som en person som med stor sannsynlighet planla en ny forbrytelse. Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer. Fra tenårene av var han kjent for å være en bråkmaker, og han hadde en tidligere dom for overfall på seg.

En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare. Ja, Gundersen svevde faktisk i den villfarelse at det var mulig å skjule sine nettspor. Han gjorde også sitt ytterste for å holde seg til ikke-elektroniske medier, og konsumerte mye av noe man kaller bøker.

Det økte selvsagt bare PreKrims interesse for ham, og førte til at annen mediebruk ble nøye overvåket. Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger. Han var selvsagt innehaver av klassikeren “The Anarchist Cookbook”, som kom ut for over 80 år siden og som stadig leses av amatørterrorister verden over.

Da han like etter gjentatt og grundig lesing av et kapittel om rørbomber gikk til innkjøp av ingrediensene til denne typen våpen, og GPS-registeret viste at han regelmessig oppholdt seg i nærheten av en interneringsleir for ulovlige innvandrere, mente PreKrim-enheten det fantes grunnlag for å ta ut den aller første tiltalen etter paragrafen. Gundersen ble innkalt til avhør, men valgte å rømme.

Det var en like fåfengt øvelse da som nå. Hercule spådde at han ville sette kursen sørover, mot regimer som kunne tilby politisk asyl. Gundersen ble observert fra han satte seg på lyntoget til København, til han gikk av i Halmstad i Sverige. Han var selvsagt klar over at kameraer ser alt og forsøkte å maskere seg, men visste åpenbart ikke hvor gode motorikkdetektorene var blitt på dette tidspunktet.

Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen. Han ble arrestert med store mengder kontanter på seg, åpenbart i den tro at han ved å handle i de få butikkene som fremdeles tok slikt ville unngå å bli tatt.

Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.

Og hadde han mot formodning sluppet gjennom dette nettet, ville han snart ha blitt avslørt av myriadene av små sensorer som omgir oss overalt. For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert.

Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen. For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.

Gundersen visste at all elektronikk var sporbar og hadde latt dingsene sine bli liggende igjen hjemme. I en hvilken som helst butikk ville han dermed ha vært like oppsiktsvekkende for systemene, som om han hadde gått med et blinkende skilt på hodet.

Her er det på sin plass å nevne samspillet mellom offentlig og privat sektor. På overvåkningsfeltet, som på så mange andre, har private aktører vist seg å være mer effektive og innovative enn statlige etater. Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.

Vidkun Gundersen ble ført til Oslo og dømt for en kriminell handling han ennå ikke hadde begått. Saken ble selvølgelig anket på prinsipielt grunnlag, og Gundersen ble dømt på ny før Høyesterett avviste den endelige anken.

Da PreKrim-loven ble behandlet i Stortinget, fikk motstanderne av loven gjennomslag på ett viktig punkt: Ingen kunne bli satt i fengsel for et brudd på PreKrim alene. Som følge av dette ble Gundersen dømt til geoforvaring og nevroskanning i ett år. I 2040 innebar geoforvaring at man fikk en fotlenke som begrenset bevegelsesfriheten til spesifikke fysiske områder.

Gundersen kunne altså forlate hjemmet, men bare oppholde seg i soner som var angitt på telefonkartet hans. Onde tunger hevder at hensikten med geoforvaring ikke så mye er å hindre forbrytere i å begå nye kriminelle handlinger, som å friste dem til å bryte med betingelsene og dermed gi et påskudd for å arrestere dem. Hvorom alt er – Gundersen gjorde nettopp dette. Etter et par måneder forlot han det tillatte området og ble straks idømt et ekstra år med forvaring.

Tidlig utgave av nevroskanning

Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag. Men den virket etter hensikten. Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste.

Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden. I 2046 slapp Gundersen ut av stengselet sitt, og nå lever han ifølge PreKrim et liv preget av lovlydige handlinger og tanker.

Det er kanskje vanskelig å tro det, men går vi tilbake til begynnelsen av århundret, ville effektive og humane ordninger som denne vært utenkelige. Selv de enkleste overvåkingstiltak ble møtt med massiv motstand, og ofte nedkjempet. Også Gundersen-saken vakte en viss oppmerksomhet i sin tid, og det var dem som forsøkte å gjøre ham til en martyr for personvernet og rettssikkerheten.

Det var flere problemer med det. For det første var Gundersen usedvanlig lite velegnet som martyrfigur. Hans ekstreme personlighet motarbeidet ikke bare ham selv, men også de som forsøkte å støtte ham. Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.

De var rett og slett lut lei kriminalitet. Det er lett å glemme hvor vanlig det var i gamle dager. I denne byen hadde vi gjennom tiår i praksis en kriminell klasse, bestående av flere tusen mennesker som hadde lovbrudd som viktigste inntektskilde. Den ble stadig tilført friskt blod, via de åpne grensene man hadde i Europa den gangen.

Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning. En massiv majoritet mente på dette tidspunktet at begrepet rettssikkerhet kun gavnet gjerningsmenn, ikke ofre.

Kriminalitetseksplosjonen på tjuetallet innvarslet en gjenoppretting av en forrykket balanse, om man vil. Ofrenes rettssikkerhet måtte også sikres. Og det var da man for alvor innså at den beste måten å ivareta ofrenes rettssikkerhet på, var å hindre dem i å bli ofre i utgangspunktet.

Tallenes tale er klar: siden innføringen av PreKrim har kriminaliteten i snitt falt med 80 %. Den allmenpreventive effekten er også dramatisk. Takket være 3D-serien «PreKrim Grønland» vet hver eneste tenåring i Norge at ethvert forsøk på å starte en kriminell karriere ender med fotlenke, nevroimplantat og digital død – frakobling fra alle nettverk unntatt nødtelefonen.

Hvem kunne ha trodd at utsiktene til en kjedelig hverdag skulle virke mer avskrekkende enn fengsel?

Vil man se filosofisk på det, kan man se på PreKrim som vår tids svar til den amerikanske politikeren og forskeren Benjamin Franklin. Han skrev i 1775 sin berømte sentens om at den som er villig til å ofre frihet for midlertidig trygghet, verken fortjener friheten eller tryggheten. Det er godt tenkt, men Franklin tok utgangspunkt i sin tid. Ingen kunne den gangen garantere mer enn svært midlertidig trygghet.

Takket være PreKrim kan samfunnet nå tilby varig trygghet. Prisen vi som samfunn betaler for at domfelte overvåkes kontinuerlig og håndteres preventivt, oppleves som lav av de aller fleste. Til syvende og sist handler jo dette om det kriminelle mindretallets rett til frihet fra overvåking versus majoritetens rett til frihet fra frykt, det minst påaktede poenget i FNs menneskerettighetserklæring

Ja, for hvilken glede har man vel av friheten, om man ikke føler seg trygg nok til å kunne nyte den?

————————————————————————————————————–

Viktige begivenheter
2015: Datalagringsdirektivet II (DLD II)
2016: Antipiratloven
2019: DNA-ID-direktivet vedtas
2020: Mulighet for etnisk profilering legges til Politiloven
2025: GPS-data fra telefoner og biler føyes til DLD II
2029: 500 000 overvåkningskameraer i Norge
2030: Den første dommen i USA basert på nevroskanning
2033: Det utføres én kidnapping hver dag i Oslo
2033: Analyseverktøyet Hercule tas i bruk for første gang
2034: Bioangrepet mot Berlin
2037: Miljøterrorister sprenger undersjøisk oljeproduksjonslegg ved Svalbard
2039: PreKrim-loven vedtas
2040: Gundersen-saken
2045: Alle typer kriminalitet er redusert med 80 %
2047: Tørkekrise ved Middelhavet skaper 3 millioner klimaflyktninger
2048: 20 000 kriminelle overvåkes av PreKrim
2050: Mål om 95 % kutt i kriminaliteten før 2080 vedtas