Arkiv for Scenarier

2030: Prognose versus scenario versus visjon

Tre høyst oppegående fremtidstenkere har nylig gitt oss tre høyst ulike bilder av vår verden i året 2030. I den første bildet har klimaendringer gjort verden mye varmere enn idag, noe som har utløst omfattende matmangel. I det andre er matmangelen om mulig et enda større problem, men da et direkte produkt av en kaldere verden enn dagens. Og i det tredje bildet er menneske og maskin smeltet sammen på en måte som mest av alt minner om filmen Matrix.

Det første fremtidsbildet kommer fra en av den britiske regjeringens rådgivere, professor John Beddington, som mener at samspillet mellom mat- og energimangel kan skape en “perfekt storm” av krig, konflikter og masseforflytning av mennesker. Beddington begrunner dette med at vi neppe vil klare å møte en forventet økning i den globale etterspørselen etter energi og mat med 50 % fram mot 2030, og at det vil sende kraftige ringvirkninger gjennom hele verdenssamfunnet. Selv om vi i det rike nord vil ha mat og energi nok, vil vi også preges sterkt av en slik utvikling.

317488203_967e4514e6

Tørke i det sørlige Australia. Kilde: Mundoo (cc)

For eksempel er vårt mekaniserte jordbruk fullstendig avhengig av fossile brennstoffer:  for å produsere mat som leverer én kJ med energi til kroppen din, trengs det 10 kJ energi fra fossile brennstoffer. Matproduksjonen vil åpenbart påvirkes om overgangen til post-oljealderen blir brå og kaotisk, istedenfor gradvis og kontrollert. Og om klimaprognosene som tyder på at Afrika får et tørrere klima slår til, vil det drive utvandringen i været. Millioner av klimaflyktninger vil slutte seg til dem som allerede forlater kontinentet på grunn av fattigdom, krig og forfølgelse.

Dette er en klassisk prognosebasert forutsigelse. Boddington tar utgangspunkt i prognoser eller fremskrivninger av viktige trekk ved dagens samfunn, og trekker en generell slutning om hvordan 2030 kan bli som følge av det. Prognoser av dette slaget brukes ofte i samfunnsplanleggingen, som når Statistisk Sentralbyrå beregner Norges samlede gass- og oljereserver eller anslår hvor mange som bor i landet i 2060. Selv om prognosene i seg selv ikke forteller oss hvordan fremtiden vil bli, kan de fortelle oss mye om rammebetingelsene for livet i framtiden.

Scenariebygging tar dette et langt skritt videre. Her forsøker man å fortelle historier om flere plausible fremtider for å gjøre det lettere for f.eks. bedrifter og organisasjoner å legge fornuftige planer. Prognoser er en del av grunnlagsmaterialet, men man bruker også annen statistikk og innspill fra fagmiljøer som statsvitenskap, historie og naturvitenskap. Et eksempel er boka The World in 2030 (344 sider, PDF), som ble skrevet av fremtidsforskeren Ray Hammond i 2007 på oppdrag av PlasticsEurope.

Et annet eksempel er scenariene som er i ferd med å publiseres på bloggen Open the Future. Et av scenariene fremtidsforsker Jamais Cascio har valgt å presentere heter The Long Crisis (PDF). Det er blant annet formulert som en tidslinje av begivenheter fra 2009 til 2059, og et lite utdrag av begivenhetene som fører fram til 2030 vises nedenfor:

2024 India-Pakistan nuclear exchange
Great Migration: many South/Southeast Asians move to Europe
China transfers fallout zone communities to depopulated regions in Africa
2025 Fallout, dust problem; stratospheric injection suspended
Global Famine I
Nuclear Arms Elimination Treaty (NAET) talks begin
General-purpose 3D printers available
2026 Temperature instability; UN Climate Management Agency (UNCMA) formed
China assailed for “New Colonialism”
Insurgents attack biofuel plantations
African bio-hackers find AIDS cure
2027 “Glorica”: Open-source rice strain for very high yields in low-water conditions
2028 Global Famine I eases
2029 99942 Apophis asteroid near approach
Apophis Emergency triggers US-China space cooperation
“Cold Shoulder” period ends
NAET signed by all UN members
2030 Temp: -1C under 1990; Carbon: 410ppm; Pop 7.2B, ~2.5B people displaced/refugee status
World GDP: $54T, ~5.5B in poverty, Global Powers: US, EU, China
US, China negotiate repayment
Local fabrication disrupts trade networks
Major unrest, strikes in US

Som navnet og hendelsesforløpet over antyder, har Cascio tatt utgangspunkt i mange av de samme prognosene som Boddington. Men han går i langt større detalj, noe som gir ham frihet til å trekke inn hendelser som ikke dekkes av prognoser. Én slik hendelse er en mulig atomkrig mellom India og Pakistan. Basert på det lange fiendskapet mellom de to landene, og det faktum at særlig Pakistan kan bli destabilisert som følge av overbefolkning, vannmangel og politisk uro, er det det dessverre høyst rimelig å lage et scenario der atomkrigen kommer i 2024.

Cascio har tydeligvis også tatt hensyn til nyere modellberegninger, som viser at en regional atomkrig kan føre til en årelang “kjernefysisk vinter”. Slik får han en situasjon der den globale temperaturen i 2030 er en grad Celsius lavere enn temperaturen i 1990, selv om CO2-innholdet er betydelig høyere. Resultatet blir dramatisk for det globale jordbruket, ikke minst i de tempererte sonene der så mye av klodens effektive jordbruk befinner seg. Derfor ser Cascio for seg en global sultkatastrofe som får politiske, sosiale og økonomiske ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Kontrasten mellom atomkrigsscenariet og det siste fremtidsbildet kunne knapt bli større. Det dukker opp i et intervju med science fiction-forfatteren og matematikeren Vernor Vinge, som forteller oss at den teknologiske singulariteten vil være et fullbyrdet faktum i 2030. Med singulariteten menes en sammensmelting av menneske og maskin som gir oss overmenneskelig intelligens og for alle praktiske formål opphever døden slik vi kjenner den:

I think that in the relatively near historical future, humans, using technology, will be able to create, or become, creatures of superhuman intelligence. I think the term Singularity is appropriate, because unlike other technological changes, it seems to me pretty evident that this change would be unintelligible to us afterwards in the same way that our present civilization is unintelligible to a goldfish.

Ideen om singulariteten er blitt kritisert på teknologisk grunnlag, men i denne sammenhengen er det mer interessant å sette Vinges uttalelse opp mot de to andre bildene av fremtiden. Ja, for det virker ikke spesielt plausibelt at en verden som preges av sult og massemigrasjon, eller som lever med ettervirkningene av en regional atomkrig vil være kompatibel (for å bruke et passende uttrykk) med en kultur der intelligente maskiner og mennesker smelter sammen. Så betyr det at Vinge tar feil?

Ikke om man vurderer Vinges metode på dens egne premisser. Vinge opptrer nemlig ikke som prognosemaker, men som skjønnlitterær forfatter som henter inspirasjon fra viktige teknologiske trender, og derfor er singulariteten i dette tilfellet mest å betrakte som en litterær visjon. Hvorvidt den ender opp med å skildre den virkelige fremtiden er helt underordnet dens hovedoppgave, som er å si noe interessant og underholdende til leserne her og nå.

Det betyr ikke at visjonene er irrelevante. Friheten fra prognoser og formell metodikk gjør at kunstnere tidvis kan være treffe skremmende godt med virkelig usannsynlige forutsigelser. Det var tross alt den skjønnlitterære forfatteren Jules Verne som i 1868 – hundre år før Apollo 8, ble den første til å innse at amerikanerne ville stå for den første ferden til Månen, og at månefartøyet ville ta av fra Florida.

Men i et fremtidsperspektiv er det utvilsomt et problem at de kunstneriske visjonene blir så dominerende, slik de er idag: omtrent alle våre bilder av fremtiden er skapt av populærkulturen alene, ikke minst gigantiske Hollywoodproduksjoner som Matrix, Terminator, The Day After Tomorrow og I am Legend.

Share/Bookmark

På denne datoen i 2050

Kvebekkeren Dan Bonhomie ble igår den sjuende deltakeren til å ryke ut av 3V-serien “GooColaCorp Mars Challenge 50″. I gårsdagens program skulle deltakerne løpe lengst mulig opp på Olympus Mons med oksygen nok til to timer, og Bonhomie la skylden for at han havnet blant utstemningskandidatene på en utett oksygenslange. Bloggosfæren surrer imidlertid av rykter om at antifranske stemninger gjorde utslaget, da alle andre deltakere enn Bonhomie mottok et stort antall stemmer fra USAC. Bonhomie er nå lagt i dvale sammen med de seks andre utstemte, mens han venter på romskipet som skal hente deltakerne hjem om åtte uker.

mars

Stadig flere forskere kritiserer nå profilen på konkurransene. Den prominente planetologen Ghupta Khan uttaler til GooReu: “Tenk om deltakerne hadde stoppet i fem minutter og tatt med seg en steinprøve! Nok engang ser vi hvilke vitenskapelige muligheter som går tapt, fordi det bare fokuseres på penger og underholdning. Det er en tragedie for menneskeheten at vi bygger den første basen på Mars på denne måten.” GooColaCorps presseansvarlige ville ikke kommentere saken, utover å henvise til de mange Vote.Net-avstemningene om emnet: “Khan og astronomene har aldri klart å samle støtte for en vitenskapelig Mars-ferd. Verdensfolket har talt, og den vil ha Challenge”.

Deltakertallene ser ut til å støtte selskapets konklusjon. Siden Challenge 50 begynte for tre måneder siden med, har mer enn en milliard mennesker, 20 prosent av klodens 3V-seere, betalt for å delta i konkurransen om å bli en av de ti som trekkes ut til Challenge 51 og få sjansen til å vinne hundre millioner eurodollar. GooColaCorp har ikke opplyst hvor mye selskapet har investert på Mars, men uavhengige bloggalytikere anslår at det trengs fire-fem like vellykkede sesonger før investeringen i raketter og baseanlegg betaler seg. Det vil i så fall bli lenge til selskapet holder løftet om å donere alt utstyret på Mars til vitenskapen “når inntjeningen er tilfredsstillende”.

Svineinfluensaen i et fremtidsperspektiv

New York Times’ Andrew Revkin påpeker det vi alle egentlig vet: en overbefolket verden med effektiv mennesketransport er som skapt for globale pandemier. Mønsteret vi ser nå, der man få dager etter det første utbruddet i Mexico rapporterer om mistenkte tilfeller fra New York til New Zealand, stemmer med dette bildet. Med fly kan en smittsom sykdom fraktes halve Jorda rundt på et døgn, og mennesker som reiser mye og har kontakt med mange vil være spesielt utsatt, jamfør det faktum at president Obama nå testes for svineinfluensaviruset.

Det er ennå usikkert om svineinfluensaen, som ser ut til å høre til en kategori virus kalt H1N1 , vil spre seg uhemmet over kloden og hvilke konsekvenser det i så fall vil få (les mer om influensaviruset i denne PDFen fra Verdens helseorganisasjon). Det er mulig at en kombinasjon av flaks og innsats fra verdens helsemyndigheter vil hindre pandemien, slik tilfellet var med  SARS og varianter av fugleviruset H5N1. Men om vi også denne gangen slipper unna den store pandemien, er det få forskere på feltet som er i tvil om at den vil komme, før eller siden.


Elektronmikroskopisk bilde av ebola-viruset, en mulig kilde til fremtidens pandemier. Kilde: Wikipedia

Det vet man fordi det har skjedd mange ganger tidligere, også i moderne tid. I 1918 og 1919 drepte “spanskesyken” mellom 20 millioner og 100 millioner mennesker, mens to influensapandemier på 1950- og 60-tallet sannsynligvis drepte hundretusener verden over. Selv om vi er langt bedre istand til å behandle influensa idag (medisinen Tamiflu er skal være effektiv mot den meksikanske svineinfluensaen), er også spredningsmulighetene og antall mennesker i den fattige verdens megabyer mye høyere.

I tillegg fører miljøødeleggelser i den fattige verden til at vi kommer i kontakt med stadig nye farlige virus. Foredraget under holdes av Nathan Wolfe, som leter etter det neste AIDS-viruset i jungelen i Afrika, og som tar til orde for en internasjonal ordning for å overvåke sykdomsutbrudd blant dyr og mennesker i tropene. Men selv om man skulle få til noe slikt, er kommunikasjonsmønstrene idag så komplekse og uoversiktlige at vi aldri vil få full beskyttelse (menneskesmugling er et stikkord her).

Vi må med andre ord forberede oss. Myndighetene i det rike nord, Norge inklusive, gjør dette ved å lage prognoser for de medisinske og økonomiske ringvirkningene, bygge opp medisinlagre og legge kriseplaner. Men det store, fattige flertallet på Jorda er ikke og kommer ikke til å bli så godt beskyttet. Med andre ord: når (ikke om) den neste store pandemien kommer, kan dødstallene globalt bli store og ringvirkningene likeså.

Et moment mange er opptatt av, om jeg skal dømme etter spørsmålene jeg får i forbindelse med foredrag, er virkningen på befolkningseksplosjonen: bør man ikke ta hensyn til mulige pandemier i anslagene for fremtidens befolkning? Kort sagt: nei. Befolkningsveksten på Jorda er fortsatt så stor (i størrelsesorden 70 millioner i året) at vi måtte ha en spanskesyke hvert år for å bremse befolkningsvekten. Selv i landene som er hardest rammet av HIV/AIDS i det sørlige Afrika, fortsetter befolkningen å vokse raskt (1,7 % årlig i Zambia, f.eks.)

Nå er det ikke helt utenkelig at vi kan få en gjentakelse av Svartedauen, som drepte 30-60 % av befolkningen i Europa midt på 1300-tallet. Om et slikt verste tenkelige tilfelle skulle ramme oss igjen, f.eks. ved at vi fikk en luftbåren og svært dødelig variant av blødningsfeber, vil samfunnet slik vi kjenner det raskt kollapse. Helsevesenet vil slås ut på grunn av dødsfall blant leger og sykepleiere, befolkningen vil gripes av panikk, skoler, arbeidsplasser og gater vil tømmes for folk, og økonomisk aktivitet som krever at mennesker møtes vil stanse opp.

Det komplekse nettverket av transportmidler vi er blitt så avhengige av i det rike nord, vil bryte sammen, noe som vil føre til mangel på mat, energi, medisiner og andre livsnødvendigheter. Mange vil forsøkte å flykte til landsbygda i håp om overleve, men vil snart erfare at man er blitt like avhengig av den høyteknologiske og petroleumsbaserte økonomien der som i byene. Lenge etter at pandemien har “brent seg ut”, vil millioner dø som følge av sult, sykdom og medisinmangel.

Samfunnet som er igjen vil kanskje fortone seg som en underlig hybrid av det 19. og 21. århundre: de overlevende vil besitte all kunnskapen fra det gamle samfunnet, og ha tilgang til mye gjenværende høyteknologi. Men mangel på mat og olje vil ha ført til at bosetningmønster, arbeid og transport minner mer om 1800-tallet. En stor andel av befolkningen vil bo på landet og produsere sin egen mat (slik det skildres i fremtidsdystopikeren James Kunstlers bok World Made By Hand), og hester og dampmaskiner kan ha kommet til heder og verdighet igjen.

Med tanke på hvor sjeldne så alvorlige pandemier er (Svartedauen er den største i sitt slag de siste tusen årene, og muligens noensinne) er det rimeligere å anta at de aller fleste vil overleve selve sykdomsutbruddet, og at det er de sosiale og økonomiske bivirkningene som vil merkes best. At de ikke er til å kimse av, viser reaksjonen til innbyggerne i Mexico City (en by på 20 millioner mennesker) på en sykdom som så langt har rammet ca 1600 mennesker.

I kjølvannet av fugleninfluensa-utbruddene etter århundreskiftet ble det laget en rekke analyser av de økonomiske ringvirkningene av en global pandemi, som denne fra Verdensbanken, denne fra Det internasjonale pengefondet (PDF) og denne fra Asian Development Bank. Den sistnevnte inneholder to scenarier som tar utgangspunkt i et utbrudd av fugleinfluensa i Asia. Her tenker man seg at 20 % av befolkningen angripes, og at 0,5 % omkommer. I alvorlighetsgrad plasserer utbruddet seg dermed mellom spanskesyken og “asiasyken” i 1968.

Konsekvensene av utbruddet avhenger sterkt av hvordan folk reagerer. Ifølge ADB-rapporten vil den økonomiske aktiviteten falle sterkt til å begynne med, men erfaringsmessig ta seg opp igjen når folk er kommet over det første sjokket. Etter de første par ukene begynner folk å gå på jobben igjen, og turisme og handel tar seg opp i løpet av et par kvartaler. Men det er også mulig å se for seg et sterkere psykologisk sjokk. Da kan dette bli resultatet:

Here, the economic impact would be more severe and would likely force the world into a recession. The estimated loss would be $282.7 billion, around 6.5 percentage points of GDP (Table 2). The demand effect would swamp the supply effect. Since the epidemiological assumption is the same, the impact of the supply shock is the same at $14.2 billion. Growth in Asia would virtually stop, with a regional GDP growth rate of 0.1 percent. Global GDP will shrink 0.6 percent. The global trade of good and services will contract around 14%, the equivalent of $2.5 trillion.

Med andre ord: selv et moderat influensautbrudd kan utløse en global økonomisk nedtur. Hovedproblemet med slike scenarier er at sykdommer hører til fremtidsforskningens “svarte svaner”, det vil si de uforutsigbare og viktige begivenhetene som skildres i Nicholas Talebs bok The Black Swan. Vi vet altså ikke når en pandemi av denne størrelsen vil ramme oss, bare at det antagelig vil skje i løpet av dette århundret og at virkningene i så fall blir dramatiske. Så sant vi ikke får et gjennombrudd innen behandlingen av influensavirus, da, noe som absolutt er tenkelig.

Der skulle vi ha vøri…

CNET News melder at Ray Kurzweil, Peter Diamandis og Salim Ismail starter  nytt studium kalt Singularity University, som fokuserer på fremtidsforskning, entreprenørskap og aksellererende teknologier som biotek, bioninformatikk, nanotek, robotikk og kunstig intelligens:

Singularity University is less a traditional university and more an institution that will feature intensive 10-week, 10-day, or 3-day programs examining a set of 10 technologies and disciplines, such as future studies and forecasting; biotechnology and bioinformatics; nanotechnology; AI, robotics, and cognitive computing; and finance and entrepreneurship.

Studiet foregår i sommer, og koster 25 000 doller. Ouch.

Dagens kontrafaktiske: Slik stoppet nettet Hitler

Via Dagbladet fant jeg nyheten om at Nobelprisvinneren i litteratur, Jean-Marie Gustave Le Clézio, har uttalt at nettet kunne ha stoppet Hitler om det hadde eksistert på hans tid. Med tanke på at fjorårets vinner sluttet seg til den endeløse rekken av papirforfattere som beklager seg over nettet, er det forfriskende å høre slikt fra en skribent i verdensklasse:

Hvem vet? Hvis internett hadde eksistert den gang, er det ikke sikkert Hitler ville ha lyktes med sin kriminelle plan. Latterliggjøring kunne ha hindret den fra å se dagens lys.

The Independent peker på at sitatet gjør liten ære på kjernebudskapet i Le Clezios Nobeltale, og lister opp årsaker til at internett umulig kunne ha fungert undergravende (porno, blablabla). Som nettentusiast og interessert i kontrafaktisk historie syns jeg imidlertid tanken er fascinerende. Hvordan ville situasjonen ha sett ut, om noe som tilsvarer vårt internett hadde vært tilgjengelig i 1925, da Hitler nettopp var ute av Landsberg fengsel, utga første bind av Mein Kampf og var i full gang med å gjenreise det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP)?

Kontrafaktisk historie er mer enn et artig utgangspunkt for science ficion-historier om hva som kunne ha skjedd om Hitler vant krigen. Det er en historiografisk metode som har vært brukt av historikere som Øystein Sørensen og Niall Ferguson: ved å se på alternativene til hva som faktisk skjedde, kan historikere lære mye om hvordan faget selv håndterer drivkrefter i historien. Kontrafaktisk historie kan også ses på som scenariebygging i revers, og har de samme kravene til presisjon som scenarier.

De skal for eksempel holde seg innenfor rammene av kjente naturlover, og det vi vet om historie, økonomi, demografi og teknologi. Så la oss ta det første først: ville det i det hele tatt ha vært mulig å bygge en internett-aktig struktur for over 80 år siden? Tom Standages utmerkede The Victorian Internet gir et hint om at det mentale, sosiale og økonomiske grunnlaget var tilstede. I 1925 var telegrafen en gammel teknologi, som forlengst hadde demonstrert verdien av å binde kontinentene sammen. Det er det viktigste utgangspunktet for det kontrafaktiske scenariet som følger, sammen med kunnskapen om at mye av teknologien vi regner som moderne, har gamle røtter.

- – -

Bakgrunnen for den Personlige Telegrafen

Etter omfattende investeringer i kabling under Den store krigen (1914-1916) fantes den nødvendige infrastrukturen da den første Personlige Telegrafen ble lansert i USA i 1923. PTen, som den raskt ble forkortet til, besto av sammenkoblete analytiske maskiner fra det amerikanske selskapet IBM. Selskapet var det første som klarte å bygge en vellykket kommersiell utgave av Charles Babbages opprinnelige Analytical Engine, som ble fullført i 1875 og tatt i bruk av det britiske forsvarsdepartementet i årene som fulgte.

Den første utgaven av PTen besto av et tastatur, en sylinder hvor 24 roterende hjul med tall og bokstaver kunne vise fram tekst og selve den analytiske prosessoren, som besto av ti tusen ørsmå tannhjul, stenger og andre mekaniske komponenter. (En interessant digresjon: etterspørselen etter smøreolje av høyeste kvalitet som ble skapt av PTen, regnes som hovedårsaken til at verdens hvalstammer på det nærmeste var utryddet i 1940).

Tastaturet inneholdt alfabetets bokstaver, tall og andre tegnsymboler, i tillegg til mer enn hundre spesialtaster. Hver spesialtast utløste en spesifikk sekvens av handlinger i prosessoren, eller såkalte kommandolister. For eksempel kunne man trykke på en tast merket med et symbol som forestilte en liten telegrafnøkkel for å sende en beskjed til en venn. Kombinerte man telegrafnøkkeltasten med tasten som viste to ansikter, kunne man sende samme beskjed til flere venner.

IBM lanserte opprinnelig PTen med slagordet “Telegrafi – ikke bare for de store anledningene”, men da maskinen vant allmenn utbredelse oppdaget viste det seg raskt at brukerne fant andre bruksområder enn å sende billige tekstmeldinger til venner og slektninger. Et eksempel var de mange “teletorgene” som spratt opp som paddehatter. Dette var diskusjonslister hvor folk med felles interesser kunne melde seg på, og kommunisere med alle andre på listen via telegrafmeldinger. Et annet var “televisene”, nyhetstjenester som sendte ut jevnlige bulletiner til abonnenter.

Den store interessen for slike tjenester ble drivkraften bak det neste spranget: å erstatte bokstavsylinderen med et apparat som ble funnet opp av Philo Farnsworth i 1928. Farnsworths elektroniske skjerm var basert på katoderøret, og kunne projisere insformasjon sendt via PTen som ensfargete bilder. Det ble utgangspunktet for neste generasjon av maskiner fra IBM, som ble lansert i 1935 under navnet PT-AT, der AT er en forkortelse for “Advanced Telescreen”.

AM-boomen og tysk politikk

Utvikling av analytiske maskiner (forkortet AM) og kommandolister var lenge begrenset til USA og det britiske imperiet, og folk flest ble ikke oppmerksomme på teknologien før AMene ble utslagsgivende i Den store krigen. Det er bred enighet om at britenes store forsprang innen analytisk basert logistikkhåndtering og strategisk planlegging var den direkte årsaken til at de alliertes avgjørende Somme-offensiv ble en suksess. Dette avspeilet seg også i kapitulasjonsforhandlingene i Strasbourg i 1917, hvor et av hovedpunktene var et generelt forbud mot utvikling av analytisk teknologi i Tyskland og Østerrike-Ungarn.

Resultatet var at den tyske økonomien ikke kunne nyte godt av “AM-boomen” som fulgte etter krigen. Frankrike og Russland (hvor et forsøk på revolusjon ble slått ned med bistand fra britiske, AM-støttede styrker) hev seg på bølgen, med den følge at Tyskland ble liggende som en teknologisk bakevje midt i Europa. Misnøyen ulmet, og det politiske klimaet var gunstig for ekstremister. Et av partiene som dro nytte av dette var NSDAP, som ble ledet av den karismatiske Adolf Hitler.

Image:Bundesarchiv Bild 119-0289, München, Hitler bei Einweihung "Braunes Haus".jpg

Hitler var veteran fra Den store krigen, og gjorde kampen mot det han kalte “den internasjonale jødedommen” til sin fanesak. Han argumenterte med at Tyskland hadde fått for dårlige vilkår etter kapitulasjonen, og la mye av skylden for nederlaget på “plutokrater og sionistiske regnemaskiner”. Etter et mislykket kuppforsøk ble Hitler fengslet, og NSDAP stagnerte.

Hitler satt fremdeles i fengsel da forbudet mot analytiske maskiner i Tyskland ble opphevet, og landet gjennomførte sitt store “teknologiske bukkehopp”. Som så mange andre land i samme situasjon gikk landet nærmest rett fra regnemaskiner til IBMs Personlige Telegraf, som ble lansert med brask og bram i Europa i 1924. PTen var i første omgang myntet på næringslivet og velstående middelklassefamilier, men også i det politiske miljøet skjønte mange verdien av å kunne holde kontakten med store grupper av tilhengere samtidig. I 1926 arrangerte Sosialdemokratene sin første demonstrasjon via PT-meldinger.

Det eneste vesentlige unntaket var NSDAP. I ettertid virker det ubegripelig at et kommunikasjonstalent av Adolf Hitlers kaliber ikke så verdien av PTen. Historikere har to hovedhypoteser: Hitler kan virkelig ha trodd på sine egne uttalelser om PTen som en “avskyelig jødisk oppfinnelse”, eller han følte seg ukomfortabel med et medium som baserer seg på toveis kommunikasjon. Folket skulle lytte andektig til Føreren, ikke svare frekt tilbake.

“Bartemannen” og valget i 1930

Hvorom alt er, kom avgjørelsen til å koste ham dyrt. Etter valget i 1928, der partiet bare fikk 2,6 % av stemmene, begynte Hitlers meteoraktige ferd mot toppen av tysk politikk. Den lange boomen i verdensøkonomien var over, og de dårlige økonomiske tidene i Tyskland ga NSDAP god drahjelp. Mye tyder på at partiet kunne ha fått mellom 20 og 30 % av stemmene i 1930, om ikke det hadde vært for virkningene av PTen.

På dette tidspunktet så tyskere flest på Hitler med skrekkblandet fryd: selv om budskapet var skremmende, var mannens teatralske fremtoning også “Gefundenes Fressen” for vitsemakere. Rundt 1926 begynte de første vitsene om den illsinte “Bartemannen” å gå sin seiersgang på PT-nettverket. Det ble opprettet egne Bartemann-teletorg, og derfra spredte vitsene seg til aviser og radiostasjoner. Hitlers forsøk på motangrep avfødte bare nye vitser, og ga ham etterhvert tilnavnet “den humørløse”.

Vitsene i seg selv hadde neppe vært nok til å stoppe NSDAPs fremmarsj. Men opplysningene som dukket opp på det største Bartemann-teletorget 1929 kom til å bli avgjørende. Det begynte med en vits som omtalte Ernst Röhm som homofil. Den ble raskt fulgt av flere, og deretter av innlegg fra folk som hevdet å ha sikker informasjon om at en av partiets frontfigurer og veteraner levde stikk i strid med partiets prinsipper.

NSDAP svarte med en rasende motkampanje, og klarte å true flere av Tysklands største aviser til å la være å trykke opplysningene. Men skaden var allerede skjedd: de som ikke hadde tilgang til PT, hørte Röhm-vitsene av venner og kolleger. Bartemann-torgene flommet over av beskyldninger om seksuelle utskeielser, korrupsjon og andre kriminelle handlinger i miljøet rundt Hitler. Spikeren i kisten ble vitsen “Bartemannens jul”, som avslørte at Hitler hadde et mildest talt besynderlig forhold sin niese Geli Raubal.

Man har aldri klart å avdekke kilden til vitsen, da den ble sendt fra en offentlig PT-terminal i et bibliotek. Men sikkert er det at summen av denne opplysningen og de andre som fremkom via PT-nettverket, endret valgkampens gang. Hitler ble ikke bare latterliggjort, men håndterte situasjonen på en slik måte at publikums verste mistanker ble bekreftet: man hadde å gjøre med en ustabil mann som lå langt fra den tyske normalen.

NSDAP fikk 7 % av stemmene i valget, og ble i årene som fulgte holdt utenfor storkoalisjonene som styrte Tyskland gjennom den store krisen. Hitler trakk seg fra politikken i 1935 (mange mener at sammenfallet med lanseringen av den bildebaserte PT-AT ikke var tilfeldig), flyttet tilbake til Østerrike og livnærte seg resten av sine dager med å male visjonære bilder av et tenkt “Stor-Germania”. Bartemannen gikk raskt i glemmeboken, i den grad at Charlie Chaplin få år etter tapte store summer på en komedie om en hissig diktator med bart.

Norge i 2050: Kappløpet mot Malthus

Dette dokumentet (PDF) inneholder en innledning og tre scenarier jeg opprinnelig produserte for Miljøpartiet De Grønne (har ingen tilknytning til partiet, men takket ja til en interessant utfordring). Denne versjonen av dokumentet er i en versjon som passer bedre for leseplater, som Sony Reader eller iRex.

Scenariene er formulert som tre leksikon/wikiartikler skrevet i eller like etter 2050, og skisserer opp tre mulige hovedretninger utviklingen kan ta i tiårene fremover.

I det første lykkes teknologi og globalisering med å heve levestandarden verden over, og løser våre største problemer. I det andre får Thomas Malthus rett i sine dystreste spådommer: befolkningseksplosjonen, oljekrisen og klimakrisen fører til et sammenbrudd. Det tredje scenariet er også krisepreget, men her er politikk den viktigste drivkraften, og samhandling bidrar til at man klarer å forebygge de største problemene.

Dette er versjon 1.0 av “Kappløpet mot Malthus”, og jeg tar gjerne imot forslag til rettelser og endringer. Dokumentet er sluppet under en såkalt CC-NC-lisens, hvilket vil si at du fritt kan bruke det og videredistribuere det til ikke-kommersiell bruk uten å spørre om lov først. Ønsker du å gjengi det i en kommersiell sammenheng, må jeg kontaktes på eirik@newth.net. :-)

Tøyen i 2050: en hilsningstale

I vår tid blir absolutt alt resirkulert, så for å holde meg til tidsånden har jeg bestemt meg for å resirkulere et innlegg jeg holdt ifjor, i forbindelse med åpningen av det nye drivhuset på Tøyen. Dere vet, det som ligger rett borti høgget her, der sirkuset pleide å slå leir inntil nylig. At mange var oppgitt over at det hadde tatt så lang tid, er fullt forståelig. Jeg mener: man begynte å snakke de nye planene like etter 2000, og først ifjor, i 2049 sto det ferdig.

Men det mest påfallende med drivhussaken er at de fleste tøyenboere det meste av tiden tok det med stoisk ro. Det er slik vi har pleid å gjøre det på Tøyen, ja på østkanten i sin alminnelighet. Om man i det hele tatt kan si at en bydel kan ha en kjerneverdi, så må stikkordet for vår bydel være tilpasningsevne. Tøyen ligger, som hele østkanten, som en port mot Europa og verden. Det som skjer der ute, kommer ofte til oss først. Og hver gang noe stort har skjedd, har vi tilpasset oss.

Bare tenk på befolkningseksplosjonen. Hvem hadde trodd, i begynnelsen av dette århundret, at verden ville ha ti milliarder mennesker, at Norge skulle ha sju og en halv millioner innbyggere, og at Oslos innbyggertall ville ha passert millionen? Hvem hadde kunnet forutse at det viktigste fremmedspråket i Oslo i vår tid ikke ville være engelsk, svensk eller urdu, men spansk?

Vi burde kanskje ha skjønt hvor det bar da medlemmene av Costa del Sol FrP begynte å flytte tilbake til Norge i strie strømmer for ti år siden, men Norge var faktisk ikke forberedt på at en million klimaflyktninger fra Spania, Portugal og Italia skulle komme hit til landet. Klimaforskerne hadde lenge spådd at områdene rundt Middelhavet ville forandres til ørken, men ingen tok konsekvensen før det var for sent.

Jeg vet ikke om dere husker det, men det ble sutret mye i Norge da flyktningene begynte å komme. I det hele tatt har dette vært et århundre da nordmenn har sutret mye. De fleste kommuner nektet å ta imot skumle katolikker med merkelige matvaner. Men Oslo sa ja, slik Oslo alltid har gjort. Og Tøyen tilpasset seg, slik Tøyen alltid har gjort. En svært stor andel av klimaflyktningene kom hit, for ti år siden, og forandret hele bybildet. Vi måtte venne oss til nye butikker, nye restauranter, nye væremåter og matvaner.

Okei, så var enkelte ting lettere å venne seg til enn andre. Matvanene, for eksempel. For ikke å si drikkevanene. Varmen som har gjort det umulig å dyrke jorda i Sør-Spania, har jo samtidig skapt fabelaktige forhold for vindyrking i det sørlige norge. De klimaflyktningene som ingen protesterte mot, var de spanske vinbønder som tok med seg tradisjonene sine og begynte å dyrke jorda her. Hvem hadde trodd at vi en dag kunne kjøpe rødvin fra Sarpsborg, og at den ville smake så godt?

Andre ting var vanskeligere å svelge. Da utdanningsminister Tariq Gundersen foreslo å gjøre spansk til obligatorisk sidemål for et par år siden, var det mange som protesterte – selv på Tøyen. På den annen side var det umulig å overse tegnene i tiden, som at ungdom i vår bydel sa “ola!” til hverandre istedenfor “hei”. Så vi tilpasset oss.

Akkurat som vi gjorde under oljekrisen i 2035. Det er sikkert mange her som ikke husker at gatene rundt oss en gang var fulle av biler som gikk på bensin. Ja, bensin, folkens. Og ikke nok med det: det var helt vanlig for folk å eie sin egen bil. Mange hadde trodd at vi bare skulle svitsje fra bensin til elektrisitet, men slik gikk det som kjent ikke. Isteden fikk vi den store oljedepresjonen, kollaps i bilproduksjonen og etterhvert alskens restriksjoner.

Også her hadde Tøyen en fordel da krisa kom. For på Tøyen var det mange som ikke hadde bil på forhånd. Rasjoneringskort og personlige klimakvoter? Det kunne vi klare – som byboere brukte vi allerede mye mindre energi og andre ressurser enn man gjorde ellers i landet. Og nettopp det er kanskje Tøyens hemmelighet: fordi denne bydelen på så mange måter minner mer om resten av verden enn om resten av Norge, er det lettere å tilpasse seg når forandringenes vinder treffer landet vårt med full kraft utenfra.

Derfor er det ingen tilfeldighet at det første anlegget for produksjon av prøverørskjøtt i stor skala ble bygd oppe ved Transformator. Akkurat det var en kneik. Jeg mener: tanken på spise kjøtt som er dyrket i store, underjordiske tanker er merkelig nok. Kjøtt kom fra dyr som sto spent fast i små, trange båser ute på landet sted. Og hvordan i all verden skulle en biff dyrket i en tank være halal? Når næringsstoffene til kjøttet kommer fra vårt eget avfall, deriblant kloakken vår, virket det rett og slett uapetittlig.

Bondelagets kampanje, der de viste et bilde av en ku i en grønn eng, og så viste bilder fra kloakkrør under Oslo, var da også veldig effektiv. Mange kommuner nektet å tillate bygging av kjøttanlegget, og de fleste bydeler i Oslo sa nei. Men her på Tøyen sa vi ja, og resultatet er at vi har fått en stor og viktig og framtidsrettet arbeidsplass i nabolaget. Ja, for det er jo ingen idag som er i tvil om at prøverørskjøtt er framtidas mat. Idag er det få som tenker på hvor kjøttet vårt kommer fra. Men sjansen er altså at dere spiser tapas laget av kjøtt som er dyrket i tanker noen hundre meter herfra, mens dere nipper til Sarpsborg-rødvinen deres.

Spørsmålet nå er hva som ligger foran oss. Vi vet hvor vanskelig det kan være å si noe om det. Tenk bare på dette: tidlig i århundret skrev folk mye om en kommende “islamisering” av Norge og Europa. Få hadde sett for seg sett for seg at en femtedel av befolkningen ville være katolsk. Nordmenn flest skjønte det nok ikke før hans hellighet Pave Pius XIV besøkte bydelen vår for tre år siden, og hundre tusen mennesker møtte opp i Tøyenparken.

Så nei, vi vet ikke hva som ligger foran oss. Men uansett hva som hender, vet vi som bor på Tøyen at vi vil klare det. Folk på Frogner og Fagernes skal så gjerne få sutre når verden går dem imot, og det gjør de da også ofte nok. Men vi tar det med klassisk, stoisk Tøyen-ro. Eller som en forlengst glemt president i USA sa tidlig på 2000-tallet: Bring it on! Kom igjen, verden, bare hiv det på oss. Vi på Tøyen kan ta det. Vi tilpasser oss.

(Holdt på Tøyenfest 14. juni 2008)

Obama vinner, ifølge "West Wing"-scenariet

Jeg er en av mange millioner verden over som fikk sin nerdete fascinasjon for amerikansk politikk tilfredsstilt via TV-serien The West Wing. Det mest slående med serien, bortsett fra den kvikke dialogen og de intelligente persontegningene, er følelsen av realisme. Produsentene brukte tidligere ansatte i det Hvite hus som konsulenter, og hentet mange av problemstillingene fra det virkelige nyhetsbildet (om enn med de obligatoriske omskrivningene av navn på land og statsledere). Men det mest slående med West Wing-fenomenet er likevel likhetstrekkene mellom den sjuende og siste sesongen (sendt i 2006), og det som nå skjer i USA.

http://www.nbc.com/nbc/The_West_Wing/images/campaign/pic_index_santos.jpg

Her fokuseres det på prosessen med å finne en etterfølger til den fiktive president Bartlet, fra de første primærvalgene til maktovertakelsen i januar. Etter en lang og dramatisk primærvalgkamp velger det demokratiske partiet å satse på den unge, dynamiske kongressrepresentanten Matt Santos, spilt av Jimmy Smits. Santos har latinamerikansk bakgrunn, og blir i TV-serien USAs første ikke-kritthvite presidentkandidat med reell sjanse til å vinne.

Santos´ motkandidat er den aldrende senatoren Arnold Vinick (spilt av Alan Alda). Han er kjent for å være en frittalende representant for den moderate fløyen av det republikanske partiet, og må gjennom hele valgkampen forholde seg til partiets langt mer konservative base. Eller som The New York Times skrev for noen dager siden:

[...]viewers can see allusions to Mr. Obama in almost every facet of Matthew Santos, the Hispanic Democratic candidate played by Jimmy Smits. Santos is a coalition-building Congressional newcomer who feels frustrated by the polarization of Washington. A telegenic and popular fortysomething with two young children, Santos enters the presidential race and eventually beats established candidates in a long primary campaign. Wearing a flag pin, Santos announces his candidacy by telling supporters, “I am here to tell you that hope is real.” And he adds, “In a life of trial, in a world of challenges, hope is real.” Viewers can almost hear the crowd cheering, “Yes, we can.”

At de mange likhetstrekkene ikke er en tilfeldighet, avsløres i den samme Times-artikkelen. En av forfatterne bak sistesesongen, Eli Attie, var taleskribent for visepresident Al Gore. Attie bestemte seg tidlig for at Barack Obama, som på det tidspunktet var mest kjent for en svært engasjert tale han holdt på demokratenes valgmøte i 2004, ville fungere som en god modell for en tenkt demokratisk presidentkandidat i TV-serien.

Han tok kontakt med Obama-medarbeideren David Axelrod, og de hadde flere lange samtaler om Obamas strategi. Resultatet av dette og annet forarbeid ble 22 episoder som idag altså fremstår som en rimelig treffsikker skildring av det som skulle hende to år senere. I utgangspunktet er dette (intelligent) underholdning, og intet mer enn det. Men for moros skyld kan vi også velge å se på serien som et eksempel på et scenario, eller en visjon av en plausibel framtid.

Det er forsåvidt intet i veien for et scenario kan ha form av en TV-serie – scenarietenkning tillater en stor grad av frihet i form. Den viktigste forskjellen på et scenario og science fiction (West Wing har en tidslinje som klart plasserer serien i scifi-kategorien alternativ historie eller kontrafaktisk historie) er at førstnevnte må ha basis i et faktagrunnlag. Og det har West Wings sjuende sesong helt klart, selv om det som regel framkommer som små innspill i dialogen.

Det mest slående utgangspunktet for Santos/Obamas kandidatur er demografien. USA er langsomt, men sikkert i ferd med å bli et lysebrunt land (fenomenet kalles av og til for “The Browning of America“). I 2030 anslås det at flertallet av barn som fødes i USA er av afrikansk-amerikansk, latinamerikansk eller asiatisk herkomst, rundt 2050 vil det samme ha skjedd med den generelle befolkningen.

Men lenge før den tid vil virkningene av den demografiske endringen vise seg i holdningene til det hvite flertallet. I Norge kan vi kalle det Oslo-effekten: økt kontakt med folk av annen hudfarge eller kulturbakgrunn øker gjerne toleransen. I et amerikansk valgperspektiv innebærer det at hudfarge er en betydelig lavere barriere enn det var for noen tiår siden – ifølge en ny meningsmåling står Obama sterkere blant hvite velgere enn tidligere demokratiske kandidater.

En annen, delvis demografisk effekt er betydningen av “Generation Net”. Obama-kampanjen har lært av Joe Trippi, og vist en enestående evne til å samle inn penger og rekruttere frivillige via nettet. Men det store engasjementet blant unge amerikanere som kampanjen har utløst, handler om mer enn dette. Obamas troverdighet må hvilke på inntrykket av at han – i motsetning til McCain – har skjønt hvor viktig informasjonsteknologi er blitt i arbeidsliv og privatliv. I en parallell scene i The West Wing omtales forskjellen mellom Vinick og Santos slik:

- Why are you always talking about high-tech jobs?
– Because Vinick uses a manual typewriter.

Om vi følger ideen om West Wing som valgscenario til slutten, er konklusjonen at Obama vil vinne, men med en knappere seier enn det meningsmålingene tyder på idag. Dels fordi det er brede trender som kan arbeide for McCain, som eldrebølgen og det faktum at USA tradisjonelt heller mot høyre, dels fordi Obama betaler en pris for pris for å være banebryter. Valget av en farget president vil være en klar erkjennelsen av at USA er i ferd med å endre farge, og det er en tanke det vil ta tid å venne seg til for mange.

Kan Norge en dag blir flere land?

De siste dagene har det vært skrevet mye om en Facebook-kampanje for løsrivelse av Nord-Norge som nå skal transformeres til et parti. Idag er det få (undertegnede inkludert) som tror det vil finnes stort grunnlag for et parti som ønsker å rive de nordnorske fylkene løs fra Norge og danne “Republikken Hålogaland”. Man skal ikke ha reist mye rundt i Norge for å fastslå det finnes betydelige motsetninger mellom regionene, men landet har tross alt vært en politisk enhet siden Harald Hårfagre, og en sosial og kulturell enhet i hundrevis av år.

På den annen side er en rekke anerkjente tenkere som mener at vi går mot en verden der nasjonalstatene svekkes på bekostning av regionene. I The Transformation of War, et standardverk om krig og konflikt i framtiden, mener forfatteren Martin van Creveld at framtidens globale konfliktbilde vil minne mer om den fragmenterte middelalderen enn om den kalde krigen. Så hvilke sentrifugalkrefter må eventuelt til for at Norge skal rives i filler i framtiden?

I første omgang ikke språk og kultur, som bl.a. er bakgrunnen for separatismen i Baskerland og Sri Lanka. Vi kommer til å snakke norsk i hele landet i overskuelig framtid. Kombinasjonen av religion og historie, som ligger bak katolikkenes ønske om å rive Nord-Irland løs fra Storbritannia, er heller ikke en aktuell drivkraft her til lands. Og uansett hvor mye det klages over Oslo-dominansen, kan Nord-Norges eller Vestlandets situasjon ikke sammenlignes med den man hadde i f.eks. Baltikum før “folkefengselet” Jugoslavia kollapset.

Bilde:Flag of Scotland.svgKanskje situasjonen i Skottland, som Norge har lange historiske bånd til, er en mer relevant modell. Skottland var en uavhengig nasjon med et eget språk i hundrevis av år, men har siden 1707 vært i union med England. Til tross for at landet språklig, kulturelt og økonomisk er nesten helt integrert med Storbritannia (turister vil oftest oppleve det å reise fra England til Skottland som en endring i dialekten), ble separatistpartiet Scottish National Party (SNP) landets største i valget i 2007.

Takket være presset fra separatistene har sentralregjeringen i London måttet gå med på å gi Skottland betydelig indre selvstyre (“devolution”), og det er nok en vesentlig årsak til at flertallet av skotter i de fleste meningsmålinger ikke ønsker fullstendig løsrivelse fra Storbritannia. Men grunnlaget for SNP er fremdeles sterkt, og bunner blant annet i misnøye med Londons dominans, de store sosiale forskjellene mellom nord og sør, og en følelse av Skottland ikke har fått sin andel av oljeressursene utenfor kysten.

Men nok en gang er forskjellene mange. For fram til unionen var forholdet mello Skottland og England til tider svært blodig, og i perioden som fulgte sto engelskmennene for en systematisk ødeleggelse av skotsk språk og kultur. De eneste i Nord-Norge som er blitt utsatt for noe liknende, er samene. For at man skulle få en tilsvarende situasjon i Nord-Norge eller på Vestlandet, med et separatistparti som samler over 30% av stemmene, må årsaken til misnøyen være noe mer fundamentalt enn et OL-arrangement det ikke ble noe av, eller en murrende følelse av at folk på det sentrale Østlandet alltid får mer penger enn nordmenn forøvrig.

En nasjonal krise som feilhåndteres grovt av sentralmyndighetene kan bli et tenkelig “vippepunkt” for separatisme i Norge. Den kan starte med en dyp økonomisk depresjon som følger av langvarig oljemangel, ressurskonflikter og klimaendringer om et par tiår eller tre. En annen mulighet er en naturkatastrofe som rammer store deler av landet (tenk “Katrina” og New Orleans). Om tendensen i retning av mer ekstremt vær slår inn, er det ikke utenkelig at landet kan rammes av en eller flere orkaner av tropisk styrke som slår ut infrastrukturen langs store deler av kysten. Kanskje kan demografien gjøre det på sikt: Oslo er allerede landets innvandrerhovedstad med et langt tettere forhold til kontinentet enn det meste av landet forøvrig.

Sjansen for at nordmenn skal gi Hårfagres verk på båten er liten, men i et scenarieperspektiv er muligheten interessant nok til at den kan tas med. Om ikke annet for å få oss til å tenke på hva som faktisk binder en nasjon sammen i vår tid, og hva bindemiddelet kan komme til å være i framtiden. Vil felles referanser som nasjonaldagen og språket være nok i 2050?

Se også:
Wikipedia: Skottland
SNPs nettsted: SNP.org
Wikipedia: Martin van Creveld
En militær analyse av van Crevelds konfliktsyn: Clausewitz vs. The Scholar
Nyhetene 10. juni 2028
Nyhetene 12. juni 2038

Oppdatering 21. august 2010:
Separatismedebatten tas opp igjen, denne gang av Bergensordfører Herman Friele i kjølvannet av diskusjonen om verdiskapningen i ulike deler av Norge.

"Åla, vil du sjøre en tripp?" – norsk i 2050

Scenarietenkning kan brukes til så mangt i skolesammenheng, og kan også tas med i norskfaget. Ja, for det er altså mulig å tenke konstruktivt rundt språkets framtid. 22. september i år hadde NRKs “Språkteigen” en sending tilknyttet Ekstremværuka med tema “Været i språket”. Der spekulerte en over de mulige endringene vi ville få se i norsk språk i tiåra framover, dersom klimaet blir betydelig varmere.

For eksempel er det tenkelig at ord som “sprengkulde” og “neglesprett” går ut av bruk, fordi et flertall av nordmenn ikke vil ha erfaring med fenomenene. Det er heller ikke vanskelig å se for seg at referanser til vintersport og -friluftsliv gradvis fases ut. Uttrykket “å hoppe etter Wirkola” er vanskelig nok å forholde seg til for alle dem som ikke opplevde legenden i hans glansdager, men det er også tenkelig at ungdom en dag får problemer med det første leddet i setningen.

Norske forskere er spesielt opptatt av påvirkningen fra engelsk, fordi dette er blitt et lingua franca for vår globaliserte verden. Så ja, det er rimelig å anta at vi vil få flere engelske låneord i tiårene framover, særlig innen områder som populærkultur, arbeidsliv og teknologi. Et globalisert, engelskpråklig verdenssamfunn er en viktig driver for språkutviklingen, om man vil.

Men det er ikke gitt at engelsk på sikt blir den viktigste innflytelsen på norsk dagligtale. Vi lever i folkevandringenes århundre, og fenomener som minner om “kebabnorsk” kan fort komme til å innta hovedrollen. Her er et mulig scenario: etter 2040 blir klimaet så varmt og tørt ved Middelhavet at millioner av mennesker må flykte nordover.

Fire hundre tusen spanjoler følger etter de norske pensjonistene som vender hjem fra Solkysten, og vi får raskt en stor, spanskspråklig enklave i Sør-Norge. Kulturbarrierene er mye lavere enn de er mellom dagens innvandrerungdom og det norske storsamfunnet, og følgelig vinner spanske talemåter fort innpass i mange nordmenns dagligtale.

Med litt fantasi er det fullt mulig å bygge setninger med utgangspunkt i en tenkt virkelighet. Jamfør tittelen over, der “hei” er erstattet med en norsk variant av det spanske “hola”, “kj” er fortrengt av “sj” og det engelske “trip” brukes istedenfor “tur”. Muligheten er endeløse, og prosessen kan være  morsom og lærerik selv om man holder seg innenfor realistiske rammer for samfunnsutviklingen de kommende tiårene.

Se også:
– Fra 2050-bloggen: Engelsk i år 3000
– Kronikk i Aftenposten: Vil det norske språket overleve?
– Wikipedia: Kebabnorsk
– Typisk norsk: Ta vare på Kjell!

OSLO | 2050

OSLO | 2050 er et scenarieprosjekt som ble utviklet ved Westerdahls School of Communication for et par år siden. Elevene ved skolen inviterte utvalgte forelesere (undertegnede var en av dem) og laget siden sine visjoner av hvordan landets hovedstad ville se ut. Scenariene ser stort sett ut til å falle inn under kjente kategorier som teknoutopi og miljø/overvåkningsdystopi, men det er likevel mye interessant å hente av tekst og bilder her. Ta scenariet Terra-Tech, for eksempel, med sin visjon av en skandinavisk union.