Arkiv for Medisin

Godt jobbet, Sveinung Stensland

Ifjor vakte slankekuren til Høyre-politiker Sveinung Stensland, og kanskje særlig uttalelsene han kom med i den forbindelse, endel oppsikt i mediene. Også jeg ble fristet til å skrive et par bloggpostinger om saken, der jeg var oppgitt over tonefallet til Stensland og bekymret for om han ville klare den virkelig store utfordringen, som er å holde på den tapte vekten.

Nylig var Stensland i TV2, der han bekreftet at han ikke bare har holdt vekten, men også gått ytterligere ned. Til hvilket det bare er å si: Gratulerer! De av oss som er overvektige vet at det er en bragd å være stolt av, ikke minst når man har en stressende jobb med mye reising og lett tilgang til kaloririk mat. Positivt er det også at han distanserer seg også fra en uttalelse som irriterte mange ifjor (og som i tillegg er direkte i strid med det vi vet om vekttap):

Alle vet jo hvordan overskrifter blir laget. Jeg sa aldri at overvektige må skjerpe seg, men på spørsmålet om hva kuren mot overvekt var, så svarte jeg at «det handler om å skjerpe seg». Hvis man vil legge om livsstilen, så må man jo være skjerpet, poengterer Stensland.

Det mest interessante for meg er likevel hvilke lærdommer helsepolitikeren Stensland har trukket av dette. Han har nemlig gjort seg til talsmann for strategien med å spise litt sunnere og bevege seg litt mer, noe jeg også etterhvert er kommet til er vårt beste håp for å kutte i folkeflesket. Her er det viktig å gjøre en distinksjon mellom overvektige som sliter med spiseforstyrrelser, andre psykiske traumer eller fysiologiske problemer, og det store flertallet som har opplevd hvordan kiloene langsomt men sikkert siger på med årene.

Det er tusener der ute som sliter med alvorlig overvekt og som trenger tett oppfølging fra helsevesenet, fra psykiatrisk behandling til slankeoperasjoner. Men det er enda flere som føler seg friske og raske, som generelt har grei helse men likevel kunne trenge å gå ned ti-tjue kilo. Dette er gruppen som er falt som offer for den globale forskyvningen av energiinntak og -forbrenning;  Vi beveger oss litt mindre samtidig som vi spiser litt mer, noe som over tid blir til kilo på kroppen.

En enkel tommelfingerregel sier at et kalorioverskudd på i overkant av 1000 kcal per dag tilsvarer en vektøkning på en kilo på en uke (en kilo fett inneholder ca 7000 kcal). 100 kcal/dag blir dermed til 100 g/uke eller 5 kilo på et år om man vil. Dette er en overforenkling av hvordan kroppen reagerer på mer (og mindre) mat, men poenget står: Om du over tid får i deg litt for mye energi, eller forbrenner litt mindre enn før, er det mulig å gå kraftig opp i vekt. 50 kcal/dag (tilsvarer drøyt én Bamsemums daglig) over ti år blir til 25 kilo.

Det er selvsagt nedslående, men det positive budskapet her er at du også kan gå ned i vekt ved å trene litt mer og spise litt mindre. Hvis du dropper godteri på hverdager, slik Stensland sier han har gjort, vil du fort spare hundrevis av kalorier per uke. I løpet av et år kan det fort bli fem-ti kilo. Hvis du klarer å gå en halvtime mer per dag ved f.eks. å parkere lengre unna jobben eller (enda bedre) bytte den ut med noe mer miljøvennlig, vil du få samme effekt. Så nei, du trenger ikke å bli treningsnarkoman.

Nei. Jeg har ikke satt mine bein i et treningsstudio siden jeg var i Forsvaret. Og jeg liker ikke å jogge. Men jeg liker å gå, sykle og svømme. Å bli påtvunget et treningsregime er ikke et liv for meg, sier Stensland.

Derfor er jeg også enig i Stenslands skepsis til å legge avgifter på usunn mat. En slik “quick fix” adresserer bare én side av energiregnskapet, og det er høyst usikkert om velstående nordmenn faktisk vil la seg skremme av at sjokoladen koster en femmer ekstra. Man er nødt til å se den nødvendige livsstilsendringen i et helhetlig perspektiv, hvilket vil si at alt fra samferdsel til distriktspolitikk må komme i spill. Det blir vanskelige valg for politikere fra alle partier, også Høyre.

I grunnen er det bare én ting jeg stusser over ved denne saken. Sveinung Stensland sier at han ikke gjorde noen dramatiske grep for å gå ned 22 kilo på tre måneder. Tre måneder er 13 uker, hvilket vil si at Stensland i snitt gikk ned 1,7 kilo per uke. Det er mye. Det tilsvarer et kaloriunderskudd på 1700 kcal/dag, noe vi som har slanket seg med denne metoden vet er et tøft regime – på grensen av hva leger anbefaler at man bør gå ned, faktisk.

Jeg vet dette også av erfaring, fordi jeg de første tre månedene av dette året gikk ned like mye. For å komme dit måtte jeg både øke treningen kraftig og gå på en kalorirestriktiv diett. Fordi jeg er eldre enn Stensland og har slanket meg før har jeg lavere basismetabolisme enn stortingsrepresentanten, og må derfor jobbe hardere for å gå ned. Men likevel: Forvent ikke å gå ned nesten to kilo i uka bare ved å droppe godteri og spasere litt mer.

Og selvsagt er denne historien ikke over. Ett år er dessverre langt fra nok til å konstatere at vektnedgangen er varig. Det som forsvinner lett, kan lett komme tilbake. Selv har jeg kvittet meg ned nesten 40 kilo nå, og jeg har enda noen kilo å gå ned før jeg er fornøyd. Samtidig vet jeg at jeg har gjort det samme to ganger tidligere. Både i 1990 og i 2001 ble jeg nesten normalvektig, for så å legge på meg alt igjen.

Poenget er at oppgangen ikke kom det første året, eller det andre for den saks skyld. Kiloene skled på over tid, litt i rykk og napp men i snitt ikke mer enn 3-4 kilo per år. Min krig mot kiloene har med andre ord såvidt begynt, og de virkelig harde slagene ligger ennå mange år inn i fremtiden.

 

 

Blir verden bedre eller dårligere?

En av de eldste av alle menneskelige diskusjoner forsøkes her belyst i et enkelt diagram i New Scientist. Diagrammet oppsummerer en rekke indikatorer på menneskelig livskvalitet, og indikerer om tendensen er positiv eller negativ med å vise en tommel opp eller ned (klikk for stor utgave).

27250901

Hovedinntrykket som gis av søyle diagrammene er positivt: tall for så viktige livsnødvendigheter som rent vann, underernæring, barnedødelighet, absolutt fattigdom og utdanningsnivå peker alle i samme positive retning. Likeså tallene for BNP per innbygger, og antall ofre for infeksjonssykdommer.

At det trengs et eget sett med søyler for Afrika sør for Sahara viser likevel at den positive utviklingen ikke er jevnt fordelt: denne delen av verden scorer gjennomgående mye dårligere enn andre utviklingsland. Blant de mest negative globale tendensene er økningen i CO2-utslipp, avskoging og antall konflikter på verdensbasis.

Svineinfluensaen i et fremtidsperspektiv

New York Times’ Andrew Revkin påpeker det vi alle egentlig vet: en overbefolket verden med effektiv mennesketransport er som skapt for globale pandemier. Mønsteret vi ser nå, der man få dager etter det første utbruddet i Mexico rapporterer om mistenkte tilfeller fra New York til New Zealand, stemmer med dette bildet. Med fly kan en smittsom sykdom fraktes halve Jorda rundt på et døgn, og mennesker som reiser mye og har kontakt med mange vil være spesielt utsatt, jamfør det faktum at president Obama nå testes for svineinfluensaviruset.

Det er ennå usikkert om svineinfluensaen, som ser ut til å høre til en kategori virus kalt H1N1 , vil spre seg uhemmet over kloden og hvilke konsekvenser det i så fall vil få (les mer om influensaviruset i denne PDFen fra Verdens helseorganisasjon). Det er mulig at en kombinasjon av flaks og innsats fra verdens helsemyndigheter vil hindre pandemien, slik tilfellet var med  SARS og varianter av fugleviruset H5N1. Men om vi også denne gangen slipper unna den store pandemien, er det få forskere på feltet som er i tvil om at den vil komme, før eller siden.


Elektronmikroskopisk bilde av ebola-viruset, en mulig kilde til fremtidens pandemier. Kilde: Wikipedia

Det vet man fordi det har skjedd mange ganger tidligere, også i moderne tid. I 1918 og 1919 drepte “spanskesyken” mellom 20 millioner og 100 millioner mennesker, mens to influensapandemier på 1950- og 60-tallet sannsynligvis drepte hundretusener verden over. Selv om vi er langt bedre istand til å behandle influensa idag (medisinen Tamiflu er skal være effektiv mot den meksikanske svineinfluensaen), er også spredningsmulighetene og antall mennesker i den fattige verdens megabyer mye høyere.

I tillegg fører miljøødeleggelser i den fattige verden til at vi kommer i kontakt med stadig nye farlige virus. Foredraget under holdes av Nathan Wolfe, som leter etter det neste AIDS-viruset i jungelen i Afrika, og som tar til orde for en internasjonal ordning for å overvåke sykdomsutbrudd blant dyr og mennesker i tropene. Men selv om man skulle få til noe slikt, er kommunikasjonsmønstrene idag så komplekse og uoversiktlige at vi aldri vil få full beskyttelse (menneskesmugling er et stikkord her).

Vi må med andre ord forberede oss. Myndighetene i det rike nord, Norge inklusive, gjør dette ved å lage prognoser for de medisinske og økonomiske ringvirkningene, bygge opp medisinlagre og legge kriseplaner. Men det store, fattige flertallet på Jorda er ikke og kommer ikke til å bli så godt beskyttet. Med andre ord: når (ikke om) den neste store pandemien kommer, kan dødstallene globalt bli store og ringvirkningene likeså.

Et moment mange er opptatt av, om jeg skal dømme etter spørsmålene jeg får i forbindelse med foredrag, er virkningen på befolkningseksplosjonen: bør man ikke ta hensyn til mulige pandemier i anslagene for fremtidens befolkning? Kort sagt: nei. Befolkningsveksten på Jorda er fortsatt så stor (i størrelsesorden 70 millioner i året) at vi måtte ha en spanskesyke hvert år for å bremse befolkningsvekten. Selv i landene som er hardest rammet av HIV/AIDS i det sørlige Afrika, fortsetter befolkningen å vokse raskt (1,7 % årlig i Zambia, f.eks.)

Nå er det ikke helt utenkelig at vi kan få en gjentakelse av Svartedauen, som drepte 30-60 % av befolkningen i Europa midt på 1300-tallet. Om et slikt verste tenkelige tilfelle skulle ramme oss igjen, f.eks. ved at vi fikk en luftbåren og svært dødelig variant av blødningsfeber, vil samfunnet slik vi kjenner det raskt kollapse. Helsevesenet vil slås ut på grunn av dødsfall blant leger og sykepleiere, befolkningen vil gripes av panikk, skoler, arbeidsplasser og gater vil tømmes for folk, og økonomisk aktivitet som krever at mennesker møtes vil stanse opp.

Det komplekse nettverket av transportmidler vi er blitt så avhengige av i det rike nord, vil bryte sammen, noe som vil føre til mangel på mat, energi, medisiner og andre livsnødvendigheter. Mange vil forsøkte å flykte til landsbygda i håp om overleve, men vil snart erfare at man er blitt like avhengig av den høyteknologiske og petroleumsbaserte økonomien der som i byene. Lenge etter at pandemien har “brent seg ut”, vil millioner dø som følge av sult, sykdom og medisinmangel.

Samfunnet som er igjen vil kanskje fortone seg som en underlig hybrid av det 19. og 21. århundre: de overlevende vil besitte all kunnskapen fra det gamle samfunnet, og ha tilgang til mye gjenværende høyteknologi. Men mangel på mat og olje vil ha ført til at bosetningmønster, arbeid og transport minner mer om 1800-tallet. En stor andel av befolkningen vil bo på landet og produsere sin egen mat (slik det skildres i fremtidsdystopikeren James Kunstlers bok World Made By Hand), og hester og dampmaskiner kan ha kommet til heder og verdighet igjen.

Med tanke på hvor sjeldne så alvorlige pandemier er (Svartedauen er den største i sitt slag de siste tusen årene, og muligens noensinne) er det rimeligere å anta at de aller fleste vil overleve selve sykdomsutbruddet, og at det er de sosiale og økonomiske bivirkningene som vil merkes best. At de ikke er til å kimse av, viser reaksjonen til innbyggerne i Mexico City (en by på 20 millioner mennesker) på en sykdom som så langt har rammet ca 1600 mennesker.

I kjølvannet av fugleninfluensa-utbruddene etter århundreskiftet ble det laget en rekke analyser av de økonomiske ringvirkningene av en global pandemi, som denne fra Verdensbanken, denne fra Det internasjonale pengefondet (PDF) og denne fra Asian Development Bank. Den sistnevnte inneholder to scenarier som tar utgangspunkt i et utbrudd av fugleinfluensa i Asia. Her tenker man seg at 20 % av befolkningen angripes, og at 0,5 % omkommer. I alvorlighetsgrad plasserer utbruddet seg dermed mellom spanskesyken og “asiasyken” i 1968.

Konsekvensene av utbruddet avhenger sterkt av hvordan folk reagerer. Ifølge ADB-rapporten vil den økonomiske aktiviteten falle sterkt til å begynne med, men erfaringsmessig ta seg opp igjen når folk er kommet over det første sjokket. Etter de første par ukene begynner folk å gå på jobben igjen, og turisme og handel tar seg opp i løpet av et par kvartaler. Men det er også mulig å se for seg et sterkere psykologisk sjokk. Da kan dette bli resultatet:

Here, the economic impact would be more severe and would likely force the world into a recession. The estimated loss would be $282.7 billion, around 6.5 percentage points of GDP (Table 2). The demand effect would swamp the supply effect. Since the epidemiological assumption is the same, the impact of the supply shock is the same at $14.2 billion. Growth in Asia would virtually stop, with a regional GDP growth rate of 0.1 percent. Global GDP will shrink 0.6 percent. The global trade of good and services will contract around 14%, the equivalent of $2.5 trillion.

Med andre ord: selv et moderat influensautbrudd kan utløse en global økonomisk nedtur. Hovedproblemet med slike scenarier er at sykdommer hører til fremtidsforskningens “svarte svaner”, det vil si de uforutsigbare og viktige begivenhetene som skildres i Nicholas Talebs bok The Black Swan. Vi vet altså ikke når en pandemi av denne størrelsen vil ramme oss, bare at det antagelig vil skje i løpet av dette århundret og at virkningene i så fall blir dramatiske. Så sant vi ikke får et gjennombrudd innen behandlingen av influensavirus, da, noe som absolutt er tenkelig.

Forskere skaper svømmende mikroboter med nanoteknologi

Kanadiske forskere har skapt en svømmende mikrobot ved å kombinere mikroskopiske “perler” med levende bakterier, melder Technology Review. Forskerne ved École Polytechnique de Montréal tok utgangspunkt i et bakterieslag som fra naturens side er utstyrt med magnetiske partikler, og som brukes av bakteriene som et kompass som hjelper dem til å styre mot dypere vann. Ved hjelp av magnetresonansteknologi (MRI) har forskerne klart å styre bakteriene til å svømme i en ønsket retning.

Bakteriene har kraftige, korketrekkerformede svømmehaler, og er så små at de kan passere gjennom menneskekroppens tynneste blodårer. Det gjør det mulig å styre bakteriene til hvilket som helst mål dypt inne i menneskekroppen, som en kreftsvulst. I tillegg har forskergruppen greid å behandle nanopartikler som måler 150 milliarddels meter i tverrsnitt, med antistoffer som gjør at de fester seg til bakteriene. Med noen endringer kan partiklene fylles med medisiner, som så fraktes til målet ved hjelp av bakterie-mikrobotene.

For at konseptet skal fungere må det også utvikles en mikroskopisk “ubåt” som kan frakte bakteriene gjennom de store blodårene i kroppen, hvor blodet strømmer for raskt til at bakteriene kan svømme motstrøms. Forskergruppen mener den har utviklet en metode som gjør det mulig å styre en mikro-ubåt frem til en svulst, hvor den slipper ut bakteriene før den går i oppløsning. En annen utfordring er kroppens immunforsvar, som vil angripe de fremmede bakteriene. Her mener man mikrobotene vil nå målet så raskt at kroppen ikke rekker å utslette dem.

Eksoskjelett som hjelpemiddel for uføre

Et israelsk høyteknologfirma har utviklet et hjelpemiddel som fungerer etter noenlunde samme prinsipp som insektenes eksoskjelett eller ytre skjelett. Den 41 år gamle israeleren Radi Kaiof har ikke vært istand til å gå ved egen hjelp etter at han ble skadet under tjeneste i hæren, men kan nå bevege seg uten rullestol takket være to brede, mekaniske skinner som er festet til beina.

Produktet markedsføres under navnet ReWalk, og inneholder motorer, batterier, sensorer og en datamaskin som analyserer brukerens bevegelsesmønster. Ved hjelp av komplekse matematiske formler beregner datamaskinen hvordan skinnene skal bevege seg. Brukeren velger ulike bruksmodi ved hjelp av en fjernkontroll på armen – om han skal gå i trapper, sette seg eller gå framover. Planen er å starte salget av ReWalk i 2010, til en pris på rundt 100 000 kroner.

Kilder:
– Wikipedia: Eksoskjelett
– Argo Medical Technologies: ReWalk
– Daily Mail: Paralysed man walks again thanks to Robocop-style exoskeleton

Smartklær analyserer svette for helsens skyld

Technology Review skriver om Biotex (“Bio-sensing textile for health managment”), et EU-sponset prosjekt for å utvikle sensorer som kan veves inn i klær. Smartklær eller “intelligente klær” er plagg som kan samle inn og videresende informasjon om tilstanden til bæreren. Per idag er dette ikke et satsingsområde innen klesindustrien (det nærmeste man kommer er nerdefenomenet “wearable computing”), og mye av den medisinske forskningen har fokusert på måling av pulsrate og oksygenmetning i blodet. Biotex-prosjektet tar sikte på å utvikler det første systemet for å analysere den kjemiske sammensetningen av svette fra pasienter, ved å utstyre plagg med fibre som styrer svetten mot en sensor som måler kalium, klor og natrium.

Hensikten er i første omgang å overvåke helsen til diabetikere og overvektige barn, som skal trene iført Biotex-klær. Plaggene er ikke utstyrt med batterier eller ledninger, da svetten transporteres ved hjelp av hydrofobe (vannskyende) og hydrofile (vannelskende) fibre. Svetten samles opp i et sensorelement, som kan byttes ut når det er fullt. Plagget forøvrig er vaskbart ifølge forskerne bak prosjektet. Dermed er Biotex i ferd med å innfri to hovedkrav til framtidens smartklær: de må tåle vanlig bruk (f.eks. være vaskbare), og de må være uavhengige av eksterne energikilder. Det siste kan gjøres ved å integrere solceller i klærne eller bruke kroppsvarme som energikilde.