Arkiv for Paleofuturisme

50

Forleden rundet jeg 50 (jo takk, det går helt fint med meg!), og lot meg feire som seg hør og bør. Jeg hadde på forhånd bedt om at gjestene ga penger til et godt formål istedenfor gaver til en mann som virkelig og bokstavelig talt har ALT (takk til alle dem som ignorerte forespørselen, selvsagt!), med ett unntak. Mine foreldre insisterte på å gi meg noe spesielt, og jeg la inn en bestilling på et bilde av min nye favorittkunstner. lambeosaurs_1920_badge

“Lambeousaurs” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg oppdaget maleren Simon Stålenhag via en posting på gruppebloggen BoingBoing og ble umiddelbart fascinert av hans spesielle uttrykk. Stålenhag har lagt ut høyoppløselige utgaver av mange av bildene sine på hjemmesiden sin, så du har rikelig anledning til å studere – og eventuelt bestille – verkene hans.

Der vil du også kunne se hva det er ved Stålenhag som treffer meg sånn, en nerdete nordisk mann godt over midtveis i livet. De fleste av Stålenhags bilder er lagt til et typisk svensk/nordisk landskap. Skal man dømme etter klær, logoer, biler og hus, er tiden ikke så langt unna min egen barndom på 1970-tallet (det bekrefter også kunsteren). Ofte dukker barn opp i bildene, i typiske situasjoner fra min barndom (det vil si ikke oppslukt av en smarttelefon).

Og så gjør Stålenhag sin genistrek nummer én: inn i det prosaiske landskapet plasserer han en slags retrofuturistisk teknologi i form av kjøretøy, roboter og fabrikker fra et alternativt 70/80-tall, en verden science fiction-forfattere noen tiår før så for seg. Ofte ser teknologien ut til å være i ustand, rusten, ødelagt. Ikke som følge av noen krig mellom mennesker og roboter, slik tilfellet så ofte er i fremtidsskildringer. Mer som de rustne traktorene og landbruksmaskinene man av og til kan se på landsbygda idag.

Det andre fabelaktige grepet er å putte dinosaurer inn i mange av scenene. Igjen: Stort sett ikke truende, mer nysgjerrige og på tilfeldig gjennomvandring slik man kan se elg og hjort i vår verden. Alle som kjenner meg vet at jeg har noen store diller: Jeg har alltid vært fascinert av dinosaurer, roboter og alternativ virkelighet. For ikke å snakke om at jeg er svedofil så det holder. So what’s not to like?

rymlingen_1920_badge

“Rymlingen” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg avslutter denne postingen med mitt favorittbilde av Stålenhag, “Rymlingen”. Roboten som er på rømmen og som møysommelig nærmer seg en typisk “röd stuga” oppsummerer mye av det jeg har tenkt i forbindelse med jubileet. Dette er den fremtiden/fortiden jeg drømte om som barn. Vi skulle ha vært omgitt av roboter nå. Over jordene våre skulle det ha raget fabrikker som produserte antigravitasjonfartøy. Og i familiens Volvo av 240-serien skulle mor og far kjøre til jobben i romhavna.

Så ser jeg de to små glødende øynene som plirer mot meg på rømlingens rygg, og tenker at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Share/Bookmark

Kamerater, la oss optimalisere!

Sovjetisk velstand, 1960-tallet

Jeg har nettopp fullført Francis Spuffords faktabaserte roman “Red Plenty”, som handler om Sovjetunionens ganske enestående planøkonomi og forsøkene som ble gjort på å reformere den i en kortvarige fremgangsperiode Spufford har kalt “det sovjetiske øyeblikket”. Dette er et sjeldent eksempel på at en ambisiøs forfatter velger å gå langt utenfor den slagne roman-landevei (ingen privatdetektiver, ingen trist barndom på bygda eller magre kår som ung kunstner!), og likevel lykkes med form og innhold.

Ja, for de mange kapitlene som viser oss episoder av sovjethistorien sett gjennom øynene til virkelige skikkelser og romanfigurer, er drivende godt skrevet. Spufford evner virkelig å få en historie som egentlig bare er av interesse for økonomihistorikere, til å sprake av liv på e-blekkskjermen. Og den historien er altså som følger: på 1950-tallet og tidlig på 60-tallet oppviste Sovjetunionens økonomi en imponerende vekstrate. Selv om det virkelige tallet var en god del lavere enn det offisielle på 10% per år, var det nok til at sovjeterne merket fremgangen i form av økt lønn, boligstandard og vareutvalg.

Det var på denne tiden at Nikita Krustsjov uttalte at Sovjetunionens økonomi kom til å matche og etterhvert passere USAs, og kommunistpartiet i et anfall av vill fremtidsoptimisme gjorde et vedtak om at all materiell nød skulle være avskaffet i 1980 (det dette “plenty” som det henvises til i tittelen). Samtidig var det en økende erkjennelse av målet om paritet med USA (enn si evig materiell lykke) ikke kunne nås om ikke noe drastisk ble gjort med det økonomiske systemet. I den allmektige planleggingskomiteen Gosplan visste man at sovjetøkonomien var mindre effektiv enn de kapitalistiske, preget av gammeldags utstyr, inkompetanse og korrupsjon, og med en vekstrate som utover 1960-tallet viste tydelige tegn til å dabbe av.

Det er her Spuffords egentlige hovedperson, Leonid Kantorovitsj, dukker opp. Denne matematikeren og økonomen (forøvrig eneste sovjeter som fikk Nobelprisen i økonomi) har nemlig et radikalt forslag: Samfunnet bør overlate styringen av planøkonomien til datamaskiner. På dette tidspunktet ble datamaskiner stort sett brukt til militær virksomhet og romfart, men ifølge Kantorovitsj og hans støttespillere kunne de i prinsippet gjøre samme jobb som Gosplans ansatte (bare mye raskere, mer presist og billigere), og i tillegg tilby tjenester som overgikk menneskelig kapasitet.

Et eksempel var fastsettelse av pris på varer i planøkonomien. I Sovjetunionen ble prisen på alle produkter fastsatt av Gosplan, etter regler som utenforstående ofte framsto som ufleksible for ikke å si ubegripelige. For eksempel kunne prisen på tungt maskinelt utstyr bli beregnet med utgangspunkt i vekten, med den følge at en forbedret og lettere utgave av en maskin kunne få lavere pris enn den gamle. Siden fabrikkledere fikk bonus basert på salgsinntekten, var det i deres interesse å fortsette å selge gammelt utstyr.

Kantorovitsj-skolen mente man kunne få en realistisk og dynamisk prisfastsettelse ved hjelp av datamaskiner og optimaliserende algoritmer. Eller noe av det beste fra kapitalismen uten å innføre kapitalisme, om du vil. Algoritmebasert prisfastsettelse ville gi bedre ressursutnyttelse, og i tillegg bidra til å flytte det politiske fokuset fra tradisjonell tungindustri til elektronikk og andre fremtidsrettede områder. Sovjetunionen hadde lykkes med å bli verdensledende innen romfart, så hvorfor ikke innen informasjonsteknologi?

Begeistringen blant forskerne var stor (tittelen på innlegget er hentet fra et banner som visstnok skal ha prydet Kantorovitsj-gruppens lokaler i forskerbyen Akademgorodok), men idag har vi fasit. Landets økonomi ble aldri reformert. Tvert imot begynte en langvarig nedtur som – etter at den ble forlenget et tiår takket være oppdagelsen av enorme oljekilder – endte med at vestlige banker satte strek for det sovjetiske eksperimentet i 1989. Men for tilhengerne av en datastyrt økonomi kom nederlaget mye tidligere, da landets IT-myndigheter i 1969 bestemte at man skulle hekte seg på den østyske strategien med å kopiere IBMs allerede utdaterte modell 360, fremfor å satse på lokal teknologi.

"Vår egen tid pluss flygebiler" anno 1912

Boka er som sagt svært underholdende på en måte som vil glede historie- og datanerder. Men den har faktisk også en nytteverdi for fremtidstenkere. Forfatteren L.P. Hartley uttalelse “The past is a foreign country, they do things differently there” har like stor gyldighet for fremtiden. Fremtiden er et fremmed land, og folk gjør ting annerledes der. Tross dette ender vi altfor ofte med å lage fremtidsbilder som egentlig bare er vår egen tid pluss flygebiler.

Av og til trenger vi å forflytte oss fysisk eller mentalt til virkelig fremmede steder, og i så måte gjør Sovjetunionen på høyden av sin makt nytten. Det presenterer oss for alternative løsninger og tenkemåter, eller utvider mulighetsrommet om du vil. I dagens fremtidstenkning kan det ofte være litt trangt, noe som tidvis påpekes av publikum. Derfor pleier jeg å si meg enig med dem som påpeker at kombinasjonen av demokrati og markedsøkonomi som har dominert på den nordlige halvkule de siste tjue årene, ikke nødvendigvis dominerer om hundre år.

Tvert imot ser vi tegn til at demokratiet er under press, jamfør Azar Gats interessante artikkel The Return of Authoritarian Great Powers (PDF, fullversjon må betales for) i Foreign Policy. Og selv om autoritære stormakter som Kina og Russland så langt har valgt en ganske markedsvennlig økonomisk politikk, finnes det ingen garantier for at det er slik om femti år. Det faktum at vi idag ikke kan se for oss et troverdig alternativ, betyr ikke at det ikke finnes. En av oppgavene til fremtidstenkere er på påpeke nettopp det.

 

Gunnar Knudsens forbløffende forutsigelse

Gunnar Knudsen (1848-1928)

I Teknisk Ukeblad (TU) nr. 20/2011 finner man på side 87 en forbløffende sak om et foredrag den legendariske Venstre-statsministeren Gunnar Knudsen holdt for Polyteknisk Forening for hundre år siden. Knudsen var på det tidspunktet “between jobs” – han var statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920 – og foreleste over temaet “Vassdragsreguleringsloven”. I løpet av foredraget argumenterer Knudsen for statlig ekspropriasjonsrett og hjemfallsretten ved å fremsette følgende spådom:

Kravet paa elektricitet vil stige voldsomt. Om 80 aar – vort lands folkemengde er vel da fordoblet og mer end det – vil utviklingen maaske medføre, at vi bruker 1 hestekraft pr. individ, altså 4,5 million aarlig bare til husbehov. Hertil kommer industrien.

Teknisk Ukeblad har sett på tallene, og fastslår at Knudsen treffer forbløffende bra. I 1991 (altså 80 år etter Knudsens spådom) var Norges folketall 4,275 millioner. Ikke nok med det: regner man om en hestekraft (som altså tilsvarer 745,7 W) per person til samlet årsforbruk av elektrisitet, blir svaret 29,3 TWh. Ifølge TU var det virkelige forbruket til alle husholdninger i 1991 30 TWh. Knudsen “bommer” altså med henholdsvis 5% og 2,4%, noe som i enhver sammenheng er imponerende treffsikkert.

Men er det bare flaks, og kunne man gjøre noe tilsvarende idag? Knudsen var ingeniør av utdannelse, og kjente derfor godt til begrepet ekstrapolering. I praksis er det ekstrapoleringer Knudsen foretar i sitt foredrag: han tar to viktige trender (befolkningsutvikling og energiforbruk) og viderefører den inn i fremtiden. Å gå ut fra at kurvene ville fortsette å peke oppover var en meget rimelig antakelse i 1911: takket være den industrielle revolusjon var Norge, i likhet med resten av Europa og USA, midt inne i den nesten uavbrutte oppturen som har ført fram til dagens velstandssamfunn.

Graden av treffsikkerhet er derimot mest et spørsmål om flaks. Gunnar Knudsen kunne ikke vite at det mellom hans foredrag og året 1991 blant annet kom til å ligge en dødelig global epidemi (spanskesyken) og to verdenskriger. Norge slapp relativt lett unna disse svarte svanene i historien, men det er ikke vanskelig å se for seg scenarier der annen verdenskrig kunne ha fått en langt mer negativ virkning på folketallet og infrastrukturen i Norge enn hva tilfellet ble (Wehrmacht kunne ha valgt å kjempe til siste mann i 1945, eller vi kunne ha falt inn under den sovjetiske innflytelsessfæren, for å nevne to eksempler).

Til det andre spørsmålet: selv om dagens statsminister ikke helt tror på fremtidstenkning, baserer moderne politikk og samfunnsdebatt seg i stor grad på ekstrapoleringer av ulike slag. Om Gunnar Knudsen hadde holdt sitt foredrag idag, ville han antagelig ha tatt utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås befolkningsframskrivninger. De tyder på at folketallet fortsatt vil øke sterkt fram mot 2091 (framskrivningene stopper i 2060, men vekstkurvene lar seg røft videreføre), og vil ligge et sted mellom 6 og 10 millioner mennesker (mye av veksten skyldes innvandring – jamfør samfunnsdebatten). Knudsen kunne altså ha sagt “fordobling” slik han gjorde i 1911, og hatt sine ord i behold.

Kilde: ssb.no

Et sprik på 4 millioner mennesker i 2091 kan virke stort, men er lite sammenlignet med et eventuelt anslag for fremtidens energiforbruk. Mellom oss og 2091 ligger det en lang rekke sannsynlige begivenheter som vil påvirke vårt lokale energiforbruk massivt: utfasingen av oljealderen, utvikling av nye energikilder og mer effektive transportmidler, den globale befolkningsveksten, den globale velstandsveksten og miljø- og klimaproblemene.

Men hvis Gunnar Knudsen hadde stått på Polyteknisk Forenings talerstol som representant for Venstre idag, hadde han neppe spådd en like voldsom vekst i fremtidens energiforbruk i Norge. Ikke bare fordi han ville ha representert et miljøparti, men også fordi det er statistikk som støtter en antakelse om at vi i fremtiden bruker like mye eller kanskje til og med mindre energi per husholdning enn idag. Som for eksempel rapporten Lys og varme gjennom 43 år – Energiforbruket i norske boliger fra 1960 til 2003 (PDF), som dokumenterer følgende utsagn:

Det er en nokså vanlig oppfatning at norske husholdningers energiforbruk til boligformål har vokst mye fram til i dag, og at veksten vil fortsette fremover. Historiske data viser imidlertid at både energi- og elektrisitetsforbruket har stabilisert seg de siste tiårene, etter å ha vokst relativt kraftig.

Energiforbruk er tett knyttet til velstand, og den oljedrevne velstandsveksten vi ser idag vil antagelig bare være et vakkert minne i 2091. Urbaniseringen vil sannsynligvis føre til at enda flere nordmenn bor i byer, der energiforbruk til oppvarming og transport er lavere og mulighetene for energi- og miljøtiltak i stor skala er enklere. Det finnes internasjonale tall som tyder på at en rekke velstående land nå opplever at bilkjøring har nådd et metningspunkt. Fenomenet, som kalles “peak travel”, kan ifølge forskere ikke bare forklares med den økonomiske krisen.

Alt dette er tydelige hint om at ikke alle trær vokser inn i himmelen, at ekstrapolering må ta høyde for at man over tid vil nå et platå der veksten flater ut. Men at det også kan vise seg å være grunnleggende feil, er det mest berømte Gunnar Knudsen-sitatet av alle en påminnelse om. Det stammer fra en tale om den utenrikspolitiske situasjonen som ble holdt i februar 1914, og lyder som følger: “For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.”

Thomas Edison spår om 2011 i 1911

Selv om fremtidstenkning generelt ikke handler om å lage spådommer, faller vi alle for fristelsen av og til. Og når spådommene kommer fra Thomas Alva Edison blir de mer interessante enn ellers, ganske enkelt fordi Edison som sin tids ledende oppfinner og teknologiutvikler hadde en mer solid bakgrunn for egne meninger enn omtrent alle andre i samtiden. I 1911 var Edison travelt opptatt med å fortelle om hvordan han så for seg verden om 100 år, som i dette intervjuet. National Geographic har samlet flere av spådommene hans, og resultatet er lista under:

Papirbøker vil bli erstattet av nikkelbøker. Edison mente at den beste erstatningen for papir ville være tynnvalset nikkel: “a book two inches thick will contain forty thousand pages, the equivalent of a hundred volumes; six inches in aggregate thickness, it would suffice for all the contents of the Encyclopedia Britannica. And each volume would weigh less than a pound.” Den minst treffsikre av spådommene, dette. Katoderørskjermen var oppfunnet i 1911, men Edison så åpenbart ikke noe potensiale for å bruke den eller fremtidige skjermer til å vise tekst.

Jern vil erstatte tre i møblement.The house of the next century will be furnished from basement to attic with steel, at a sixth of the present cost — of steel so light that it will be as easy to move a sideboard as it is today to lift a drawing room chair.” Ikke helt heldig, denne heller. En gjennomgang av IKEA-katalogen viser at tre i forskjellige varianter fremdeles er umåtelig populært.

Armert betong blir det vanligste byggematerialet. Edison mente at følgende ville være et faktum før 1941: “all construction will be of reenforced concrete, from the finest mansions to the tallest skyscrapers.” Selv om betonghus er blitt en selvsagt del av bybildet, lever hus av tre og murstein i beste velgående. Og moderne skyskrapere er i stor grad glass- og metallkonstruksjoner.

“The Wizard of Menlo Park”
fortjener tilnavnet sitt av flere årsaker

Gull blir like billig som jern. “The day is near when bars of [gold] will be as common and as cheap as bars of iron or blocks of steel. We are already on the verge of discovering the secret of transmuting metals, which are all substantially the same in matter, though combined in different proportions. In the magical days to come there is no reason why our great liners should not be of solid gold from stem to stern; why we should not ride in golden taxicabs, or substituted gold for steel in our drawing room suites.” Det mest forbløffende med gull-uttalelsen er at Edison så for seg at det myke metallet skulle brukes i biler og skip. Ellers fikk han rett i at kjernefysisk transmutasjon av metaller gjør det mulig å lage gull, slik alkymistene drømte om. Problemet er at det er mye dyrere å lage det på denne måten, enn å grave det opp av bakken. Så se lenge etter gulltaxiene, med andre ord.

Raske og store fly vil være en vanlig langtransportform.[The traveler of the future]will fly through the air, swifter than any swallow, at a speed of two hundred miles an hour, in colossal machines, which will enable him to breakfast in London, transact business in Paris and eat his luncheon in Cheapside.” Med unntak av hastigheten, som er en faktor tre for lav, er dette godt sett i en tid da få trodde at aeroplanet ville bli noe mer enn en kuriositet for de rikeste.

Elektriske tog vil erstatte damplokomotivet. Som i tilfellet fly over var dette ikke en selvskreven forutsigelse i 1911, og damplokomotivet holdt stillingen i mange, mange tiår etterpå (i Kina ble de siste faset ut i 2005). Edison ser også for seg at de vil bli drevet med elektrisitet fra vannkraftverk, en idé norske togreisende kan nikke gjenkjennende til.

Maskiner overtar kroppsarbeid: [machinery] will make the parts of things and put them together, instead of merely making the parts of things for human hands to put together. En god beskrivelse av dagens industriroboter, dette.

Telefoner blir mye smartere: [telephones will] shout out proper names, or whisper the quotations from the drug market. Det finnes sikkert en smartfon-app som gjør akkurat dette. Om ikke det gjør det, er du hermed utfordret til å innfri Edisons spådom!

Teknologi vil utrydde fattigdommen. “There will be no poverty in the world a hundred years from now. Poverty was for a world that used only its hands. Now that men have begun to use their brains, poverty is decreasing.” Det er ingen tvil om at den globale fattigdommen er sterkt redusert de siste tiårene (jfr denne rapporten fra Brookings Institution), og at reduksjonen også skyldes at “men have begun to use their brains”. Men vi er minst én milliard jordboere unna Edisons mål, og man kan spørre seg om vi noensinne kommer til å leve i en fattigdomsfri verden.

Våpenteknologi vil gi oss verdensfred.[T]he piling up of armaments [will] bring universal revolution or universal peace before there can be more than one great war.” Nå vet vi at dette ble sagt tre år før krigen som nettopp fikk tilnavnet “The Great” i USA. Men i et lengre perspektiv har vi i det minste ett konkret eksempel på at opphoping av våpenteknologi kan hindre krig, navnlig den tredje verdenskrigen mellom USA og Sovjet som aldri kom – blant annet fordi begge land hadde enorme lagre av atomvåpen.

Landbruket vil bli transformert av teknologi. “[I]n place of the present farmer will come a shrewd businessman who will be at once a soil-chemist, a botanist, and an economist.” Det var en dristig påstand i en tid da bønder utgjorde over 35% av arbeidsstokken i USA, og rundt 40% av befolkningen bodde på nesten 6 millioner gårder. Og av alle Edisons spådommer, er det den som på mange måter treffer best.

Så hva kan vi lære av denne lille øvelsen? Først og fremst at et pinnsvin (i betydningen spesialist) av og til kan treffe vel så bra som en rev (i betydningen generalist).


Tidsturister og andre anakronismer

Igår morges twitret jeg om denne morsomme saken som har gått sin seiersgang på nettet den siste tiden, og Dagbladet laget en artig vinkling på den senere på dagen med stor suksess. Det 70 år gamle bildet nedenfor av en mann (midt i bildet til høyre) som ser ut som han er klar for en utepils på Grünerløkka, er ved første øyekast et eksempel på en anakronisme, et fenomen som ikke hører hjemme i sin tid.

Anakronismer er vanlige i litteraturen og populærkulturen, og skyldes ikke sjelden slurv fra skribentens side. Du finner mange av dem i “Goofs”-seksjonen på IMDB, for eksempel. Her er et typisk eksempel fra den klassiske (og forøvrig svært severdige) tidsreiseskildringen Back to the Future fra 1985:

The guitar Marty plays in 1955 is a Gibson ES-345 with a retrofitted Bigsby vibrato (you can still see the studs on which the original stop tailpiece had been fitted); both the guitar and vibrato were introduced after 1955. The ES-345 was first produced in 1958 and it uses humbucker pickups invented by Seth Lover of Gibson in 1957.

Det spesielle med bildet over er at det dreier seg om en scene fra virkeligheten. Dermed blir anakronismen langt mer fascinerende. Mannen med hipp hårsveis, Ray-Banliknende solbriller og noe som ligner en T-skjorte ser såpass tidsuriktig ut at man kan stille seg det hypotetiske spørsmålet: har vi å gjøre med en tidsturist – en person fra fra fremtiden som valgte å besøke Canada i 1940? Det tok ikke langt tid før nettet ga oss svaret: nei. Det var fullt mulig for en mann å se slik ut på denne tiden.

Men diskusjonen stopper ikke der. For selv om konsensus i moderne fysikk er at reiser bakover i tid er umulig (ikke minst fordi det fører til et ras av paradokser), kan vi ikke utelukke at fremtiden gir oss fysikk som gjør det mulig. Stephen Hawking er blant dem som har pekt på de manglende tidsturistene som et bevis for at tidsreiser bakover ikke blir mulig i fremtiden. Jeg velger å snu om på argumentet: tidsturister eller andre anakronismer er for øyeblikket vårt beste mulighet til å bevise at tidsreiser er mulig.

Jeg sier “andre” fordi det selvsagt ikke bare er mennesker som kan fungere som anakronismer. Ideer og ikke minst gjenstander kan gjøre samme nytten. På idéfronten er det lett å nevne Leonardo da Vinci, som man ikke skal ha lest mye om før man mistenker mannen for i det minste å ha snakket med noen fra fremtiden – jamfør konsepttegninger som den under.

På gjenstandssiden er finner vi minst to fascinerende muligheter. Min personlige favoritt er Antikythera-mekanismen, en mekanisk kalkulator fra oldtidens Hellas som antagelig ble brukt til astronomiske beregninger. Nå vet vi at de gamle grekerne var dyktige naturforskere og matematikere, og at de også var dyktige teknologer. Men Antikythera-mekanismen er noe for seg selv.

Den minner ikke om noe annet fra samme tid og sted, den omtales ikke av samtidige skribenter (selv om andre regnemaskiner er omtalt), og det er verken funnet forløpere eller etterkommere. En rimelig antakelse er at det fantes en gresk tradisjon for avansert mekanikk som kun har satt dette ene sporet etter seg. En annen (og mindre rimelig, det innrømmer jeg) at noen i det gamle Hellas fikk litt hjelp fra fremtiden.

Det er enda mer fristende å trekke denne konklusjonen når man ser på Bagdad-batteriet, en rundt 2000 år gammel leirkrukke med tilhørende kobberhylster og jernstav som ble funnet i en landsby rett utenfor Bagdad i 1936. At konstruksjonen kan fungere som et svakt batteri er demonstrert en rekke ganger, blant annet av Mythbusters på Discovery Channel. Det er i seg selv ikke et bevis for at det virkelig var slik Bagdad-batteriet ble brukt, noe kritiske arkeologer også påpeker. Den største innvendingen mot batterihypotesen er det totale fraværet av forskningsmessig kontekst.

Da batteriet ble (gjen)oppdaget av Alesssandro Volta i 1800, skjedde det i en kultur som var preget av den vitenskapelige revolusjon, og der kloke hoder lenge hadde interessert seg for elektrisiteten som fenomen. Noe tilsvarende miljø fantes ikke i det daværende partherriket – eller noe annet sted på kloden på dette tidspunktet. I likhet med Antikythera-mekanismen finner man verken forgjengere eller etterfølgere eller omtale i samtiden. Det er som om Bagdad-batteriet har falt rett ned fra himmelen – eller fra fremtiden.

Bare rolig, Occams rakekniv er fremdeles gyldig. Den enkleste forklaringen på merksnodigheter som dette er selvsagt ikke å anta at de er produkter av vitenskap og teknologi som ennå ikke er oppfunnet. Men poenget gjenstår like fullt: om reiser bakover i tiden er mulige, er det i fortiden at vi kan komme til å finne de første bevisene. Dette kan selvsagt også tjene som en oppfordring til handling, for den som ønsker det.

Ja, for kanskje finnes det andre anakronismer der ute som vi ennå ikke har oppdaget? Bildet øverst er et hint om at gamle fotografier kan skjule mye interessant. I disse dager digitaliseres stadig flere historiske bilder av verdens nasjonalbiblioteker, inklusive vårt eget. Kanske burde vi starte en dugnad for å gå gjennom fotografiene, for å finne tidsuriktige elementer? Det hadde unektelig vært interessant å se snurten av en mobiltelefon i hånden eller en iPod-propp i øret på en av personene på et bilde som dette, eller hva? ;-)

Dommedagsprofetier fra 1970 – kan vi lære noe av dem?

For noen dager siden feiret man Earth Day i USA og en rekke andre land (kan ikke si at jeg merket stort til feiringen her, dog). I den anledning har det liberalistiske tidsskriftet Reason Magazine republisert en artikkel fra 2000 der man kaster blikket 30 år bakover i tid, til feiringen av den første Earth Day 22. april 1970. Sitatene journalisten har funnet er interessante i et nåperspektiv. Ta dette fra Paul Erlich, forfatteren av bestselgeren The Population Bomb:

“Population will inevitably and completely outstrip whatever small increases in food supplies we make. The death rate will increase until at least 100-200 million people per year will be starving to death during the next ten years.”

Professor Peter Gunter ved North Texas State University skrev for eksempel følgende:

“Demographers agree almost unanimously on the following grim timetable: by 1975 widespread famines will begin in India; these will spread by 1990 to include all of India, Pakistan, China and the Near East, Africa. By the year 2000, or conceivably sooner, South and Central America will exist under famine conditions….By the year 2000, thirty years from now, the entire world, with the exception of Western Europe, North America, and Australia, will be in famine”

I januar 1970 skrev magasinet Life dette:

“Scientists have solid experimental and theoretical evidence to support…the following predictions: In a decade, urban dwellers will have to wear gas masks to survive air pollution…by 1985 air pollution will have reduced the amount of sunlight reaching earth by one half….”

Økologen Kenneth Watt ved UC Davis uttalte seg slik til Time:

“At the present rate of nitrogen buildup, it’s only a matter of time before light will be filtered out of the atmosphere and none of our land will be usable.”

Watt ga seg ikke med dette:

“By the year 2000, if present trends continue, we will be using up crude oil at such a rate…that there won’t be any more crude oil. You’ll drive up to the pump and say, `Fill ‘er up, buddy,’ and he’ll say, `I am very sorry, there isn’t any.'”

Senator Gaylord Nelson, som tok initiativet til Earth Day, skrev slik i magasinet Look,

“Dr. S. Dillon Ripley, secretary of the Smithsonian Institute, believes that in 25 years, somewhere between 75 and 80 percent of all the species of living animals will be extinct.”

Og selvsagt var spådommen om en kommende istid der, den jeg selv kan huske at folk vitset om på 1970-tallet. Her er det Kenneth Watt som er på ferde igjen:

“The world has been chilling sharply for about twenty years. If present trends continue, the world will be about four degrees colder for the global mean temperature in 1990, but eleven degrees colder in the year 2000. This is about twice what it would take to put us into an ice age.”

Man kan selvsagt hevde at eksemplene har liten overføringsverdi til dagens situasjon. Erlichs og Watts forutsigelser hadde et mye svakere vitenskapelig fundament enn FNs klimapanel, som brukes som basis for vel så dystre fremtidsbilder som noe man diskuterte på 70-tallet. Men de var ikke hentet ut av tomme luften, og deler av budskapet fikk gjennomslag. De (ufrivillig) morsomme eksemplene var økothrillere som Soylent Green og Logan’s Run. Mindre gøy var det at myten om befolkningsbomben fikk fotfeste i folkedypet – at den lever i beste velgående erfarer jeg stadig som foredragsholder, blant annet.

Den viktigste lærdommen kan man trekke av eksemplene over er at man aldri skal komme med skråsikre prognoser basert på ett sett med data. Befolkningsveksten på 1960-tallet, som var svært mye høyere enn idag, var én variabel i likningen. Teknologisk og vitenskapelig utvikling, generell økonomisk vekst og – ikke minst – sosiale endringer er blant de mange andre faktorene det også må tas hensyn til om man skal ha en kvalifisert mening om fremtiden.

Dagens klimaprognoser forteller oss er at det er en høy sannsynlighet for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke det kommende hundreåret. De kan ikke fortelle oss hvordan vitenskap og teknologi utvikler seg i mellomtiden, eller hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn responderer på endringene når de kommer. Så mens det er mulig at vi om førti år lever i den første fasen av et sant klimahelvete, er det også høyst tenkelig at journalistene i 2050 kommer til å godte seg over dagens klimadebatt i artikler som den over.

Tilbakeblikk på "Fremtiden" fra 2009

Målet på vellykket fremtidstenkning er ikke å fremsette spådommer som  (mer eller mindre tilfeldig) viser seg å være treffsikre. Men når det er sagt er det selvsagt ikke utilfredsstillende når man faktisk viser seg å få rett. I 1999 utga jeg boka Fremtiden – hva vil skje etter år 2000?, som rimeligvis har en del å si om nettopp fremtiden. I siste nummer av tidsskriftet Nysgjerrigper skriver jeg om fire kvalifiserte gjetninger fra boka som har vist seg å være rimelig treffsikre:

1. Befolkningseksplosjonen. “Mens du leser denne setningen, blir det om lag 20 flere mennesker på jorda. På et minutt får jorda 120 nye innbyggere,” skrev jeg i boka Fremtiden. Jeg spådde altså at vi ville bli mange flere i fremtiden, og det slo til. Siden 1999 er vi blitt 800 millioner flere på jorda – like mange mennesker som det bor i hele EU og USA til sammen. Fortsetter det som nå, vil dagens befolkning på 6,7 milliarder øke til over 7,5 milliarder i 2019. [...]

2. Hjemmeroboter. Jeg har alltid vært opptatt av roboter, og skriver blant annet dette om dem i Fremtiden: “Kanskje vil de nyttigste robotene våre være av det dumme og enkle slaget. Fordi de er billige å produsere, kan dumme roboter bli vanlige i hjemmene.” Jeg ser på en enkel og dum hjemmerobot mens jeg skriver dette. Den heter “Roomba” og ser ut som en diger hockeypuck. Den gjør en av de kjedeligste jobbene jeg vet om, støvsuging, helt automatisk. Det er solgt millioner av roombaer, og nå finnes det også varianter som kan vaske, klippe gresset og rense takrenner.

3. Genkartet. I boka spår jeg at folk en dag kan bestille en oversikt over arvestoffet i kroppen, som blant annet kan fortelle hvilke sykdommer det er sjanse for at man kan få. Arvestoffet ditt er bygd opp av tusenvis av gener, og jeg kaller oversikten for et “genkart”. Jeg trodde det lå langt fram i tid, men i dag fins det nettsteder som lar deg kjøpe ditt genkart om du sender inn en konvolutt med en spyttprøve. Det tar noen uker å lage kartet, så får du tilsendt en nettadresse der du kan finne ut om du har gener som fører til sykdom.

4. Hjernehjelperen. Mange av gjetningene mine blir halvveis riktige. I boka skriver jeg om hjernehjelperen, en liten lommedatamaskin som er stappfull av informasjon, og som lar deg søke på nettet uansett hvor du befinner deg. Jeg kalte den for hjernehjelper fordi en slik maskin vil være en nyttig “hjelper” for hjernen. Det jeg ikke skjønte i 1999, var at mobiltelefonene (som var veldig enkle på den tiden) ville utvikle seg til små datamaskiner. Dagens smarttelefoner kan gjøre det samme som min hjernehjelper og mer til – blant annet kan smarttelefoner vise film og fortelle deg nøyaktig hvor du befinner deg.

Den første gjetningen var den enkleste, fordi sannsynligheten for at en befolkningsvekst på 70-80 millioner i året skulle stoppe brått er svært liten – ikke minst i et tiårsperspektiv, som denne artikkelen hadde. Demografi er gjennomgående et felt der forutsigbarheten er langt høyere enn i f.eks. politikken, det samme gjelder teknologi. De tre teknologiske gjetningene kan alle ses på som rimelige videreføringer eller ekstrapoleringer av teknologi som fantes i 1999.

Nok selvskryt i denne omgang, dog: hva med blunderne? Jeg må da også ha gjort mange av dem? Ved gjennomlesing finner jeg ikke så mange. Det kan delvis tilskrives bokas form (den er lite bombastisk til meg å være), men hovedsaklig det korte tidsperspektivet. Her er likevel noen utvalgte godbiter:

  1. Insekter som mat. Under tittelen “Små husdyr er bedre enn store” skriver jeg inngående om mulighetene som ligger i å spise insekter (s. 66). Denne uhyre effektive og proteinrike føden konsumeres allerede i stor skala i Asia og Afrika, men så langt er det intet som tyder på at insektspisere vil være noe annet enn en marginal gruppe i vår del av verden. Da er det langt mer sannsynlig at vi kommer til å spise protein produsert i bioreaktorer, som jeg også skriver om i boka (s. 68).
  2. Tidsperspektivet på lesebrettet. På side 102 skriver jeg følgende om produktet vi idag kaller leseplate eller lesebrett, men som jeg valgte å kalle “e-bok”: “E-boken [...] vil vise svart tekst på en hvit skjerm og ha omtrent samme størrelse og vekt. Men her slutter likhetene, for e-boken kommer bare til å ha én side. Du blar i boken ved å trykke på knapper langs kanten av siden. E-boken vil ha alle fordelene med digital tekst. Du kan søke etter ord og uttrykk i teksten, du kan ha plass til tusenvis av bøker i e-bokens hukommelse og du kan hente nye bøker fra Internett.” I og for seg intet galt i denne skildringen, bortsett fra at jeg ser for meg at det blir vanlig i 2050.
  3. Satellittelefonen (s. 107). I 1999 var Iridium et ungt og lovende selskap, og jeg var temmelig overbevist av forretningsideen om å levere telefoni til et bredt publikum via satellitt. Satellittelefonen hadde enkelte fortrinn fremfor mobiltelefonen, som svært god dekning i grisgrendte strøk og på åpent hav. Men Iridium-telefonene hadde også noen ulemper, som dårlig dekning inne i hus. Hvorom alt er felte markedet sin dom over Iridium, og satfonen, som jeg var så dristig å kalle den, er idag et nisjeprodukt for militære, krigsreportere og hjelpearbeidere.

Vår tid, slik den ble sett av en 14-åring i 1901

Den alltid interessante bloggen Paleo-Future har klart å spa opp et utdrag av i boken Yesterday’s Future, der den 14 år gamle amerikaneren Arthur Palm i 1901 blir bedt om å tenke seg verden om hundre år. Palms fremtidsvisjoner har mye til felles med dem jeg selv møter når jeg snakker med norske ungdommer om deres syn på fremtiden. Det vil blant annet si at arkitektur og transport står sentralt:

In the year 2001 you will see sky-scrapers sticking far above the clouds over 200 stories high. On the streets there will not be any room for street cars, so they will build lines way up in the air, and there will be landings fastened to the high skyscrapers, where the people will wait for the cars. [...] You see air-ships and carriages fastened to balloons for the transportation of the people through the air, and you will often see collisions in the clouds. In one of the sky-scrapers on the 119 story you will see a sign, ‘Old People Restored to Youth by Electricity, While You Wait.‘”

To år før brødrene Wright var det helt vanlig, også blant fagfolk, å anta at luftskip var luftfartens fremtid. Det var også vanlig å tro å se på elektrisitet som en “livskraft” som kunne være helsebringende og foryngende, jamfør den siste setningen. En forutsigelse som fremdeles lever i beste velgående, til tross at den strider med all biologi og fysikk, er Palms tro på at vi får mat i pilleform, forøvrig.

circa-1900-harry-grant-dart-full-paleo-future

Et privat luftskip i fremtiden, sett fra ca 1900. Kilde: Paleo-future.

Selv om Arthur Palm vokser opp i Milwaukee, som neppe var verdens navle på hans tid (og kanskje heller ikke er det idag?), må han ha vært en belest ung mann for å servere denne rekken av fulltreffere:

The House-keepers will have an easy time; the dishes will be washed by electricity. In the year 2001, you will not see a single horse on Broadway, New York and only autos will be seen. In war the nations will have submarine torpedo boats which will destroy a whole fleet. In the year 2001, the locomotives will travel about 300 miles an hour, but I think it is not necessary because, before you know it, you will be killed by a locomotive.

Den elektriske oppvaskmaskinen finnes definitivt (og gudsjelov for tjenestefolket vårt), hester er stort sett borte fra Broadway, verdenshavene er fulle av ubåter som er istand til å utradere en flåte (og en hel by, for ikke å si et halv land) og ja – det finnes tog som kjører i nærmere 500 km/t. Å få ungdom til å tenke på fremtiden i disse baner er erfaringsvis ganske enkelt.

Utfordringen ligger å spore tankene vekk fra teknologi og arkitektur, og over på de andre drivkreftene i utviklingen. Det hadde vært interessant å vite hva Arthur Palm ville ha sagt om fremtidens familieliv, for eksempel. Ettbarnsfamilier og homofilt partnerskap er et større paradigmeskifte enn lyntog…

1997: Nettet flopper fordi det mangler et Dewey-system

I boka Predicting the Future fra 1997 drøftes nettets fremtid på en måte som blir en nyttig påminnelse om hvor viktig det er å frigjøre seg fra fortidens tankesett når man ser framover. Alternativt kan det ses på som en bekreftelse på Eirik Newths første lov om fremtidsforutsigelser: “Vær vag på det nære, og presis på det fjerne.” Her snakker nemlig forfatterne med tunge aktører som Bill Gates og Clifford Stoll, og forfatterne konstaterer følgende:

The lack of an equivalent to the Dewey decimal system on the Internet is a different matter. While it is true that experienced Internet users can eventually find what they’re looking for, [Clifford] Stoll and other critics insist that it takes more expertise and time than Internet enthusiasts are willing to admit. This point of contention may eventually be answered by software developments that are still just blips on the horizon. But such a development, according to many experts, including both Internet boosters and doubters, is likely to have to await a formalized method for paying royalties to those who self-publish on the Internet.

Dewey-systemet er et system for å organisering av skrifter i bibliotek som baserer seg på inndeling i klasser som angis med et desimaltall. Fordi systemet ble oppfunnet i 1876 og har fungert svært godt i biblioteker i over hundre år, var kanskje ikke helt urimelig å gå ut fra at noe lignende måtte til for å skape orden på det store og uoversiktlige internettet. Selv pleide jeg i første halvdel av 1990-tallet å kontrastere nettet og biblioteket ved å sammenligne førstnevnte med en Narvesen-kiosk etter et jordskjelv.

Men jeg gjorde det neppe så seint som i 1997. For selv om Google kun var et blip på horisonten, fantes jo søkemotorer som AltaVista og  Lycos, og mange var i full gang med bygge hierarkiske oversikter over innholdet på nettet. Selv deltok jeg i Gyldendal-prosjektet Skoleporten og mitt eget prosjekt Jakten fortsetter på denne tiden. Begge var kunnskapsstrukturer som fungerte på sitt vis, og som ikke trengte et desimalsystem for å være navigerbart.

(Via Paleo-Future)

Paleofuturisme: Atlantropa-prosjektet

Strange Maps skriver om Atlantropa-prosjektet, en historisk forløper til dagens geoengineering – ideen om at store problemer krever store løsninger. I dette tilfellet: å løse Europas behov for plass ved å demme opp Gibraltar-stredet, og tørrlegge deler av Middelhavet. I samme slengen kunne man produsere 50 000 MW ved å utnytte forskjellen i vannstand ved Gibraltar-demningen, og få fast veiforbindelse mellom Europa og Afrika, som ble sett på en grei kilde til metaller og andre råstoffer.

Atlantropas far var den tyske arkitekten Herman Sörgel, som på 1920-tallet så for seg en framtid dominert av tre maktblokker: Amerika, en pan-asiatisk union og Europa. Det som skulle sikre et lite og ressursfattig Europa en likeverdig posisjon, var ifølge Sörgel å slå sammen Europa og Afrika til et felles Atlantropa. I tillegg til Gibraltar-dammen med tilhørende broer og tunneller, foreslo Sörgel også å demme opp elver i Afrika for å skape en enorm innsjø i Sahara.

I ettertid framstår dette prosjektet som ren stormannsgalskap, og det er vanskelig å begripe at noe menneske kunne se på det som gjennomførbart eller bærekraftig (hvordan man skulle leve på og dyrke den uttørrede bunnen til et salt hav er en åpenbar innvending). Men vår tid er altså ikke fri for lignende tanker, det være seg seg planer om solskjermer i verdensrommet eller tunneller under Gibraltar-stredet.

Kroppen som strømkilde

Menneskekroppen er en effektiv energikilde. Selv en stillesittende person produserer rundt 100 W, mer enn nok til å drive en kraftig lyspære eller tre-fire bærbare datamaskiner. Problemet er at energien stråles ut i form av varme, som for øyeblikket lettest kan konverteres til elektrisk energi via termoelektriske elementer med en effektivitet på bare 3 %. Selv om all energi fra kroppen ble fanget opp, ville vi bare sitte igjen med 3 Watt, altså. Dette er utgangspunktet for forskningen som gjøres av USAs militære og NASA. I kamptsituasjonen eller ute i verdensrommet er det lett å se for seg situasjoner der batteriet går tomt, og påfyll fra kroppsvarme kan bli nyttig. Metodene som er vurdert i tillegg til termoelektriske elementer, er:

  • Piezoelektriske enheter som lager elektrisitet når de utsettes for trykk. Brukes allerede i joggesko som lyser når man løper.
  • Utnyttelse av bevegelsesenergi, basert på samme prinsipp som gammeldagse selvtrekkende klokker.
  • Generatorer som kobles til direkte kroppens muskler, f.eks. de store muskelgruppene i låret.
  • Elektrostriktive polymerer, stoffer som produserer strøm når de strekkes og trekker seg sammen.

Ingen av disse teknikkene har foreløpig resultert i noe mer effektivt enn å integrere fleksible solcellepaneler i klær, for eksempel. Men om man lykkes med å videreutvikle en eller flere av teknikkene, kan kroppsprodusert strøm få bred anvendelse. Innen medisin kan de bli brukt til å drive sensorer og annet utstyr som er implantert i kroppen, for eksempel nevroteknologiske implantater i hjernen.

Kilde: Flickr

Det er også lett å se for seg hvordan ungdomskulturen kan ta i bruk slike energikilder. Et eksempel: kombinasjonen av elektronisk blekk, kroppsenergi og den sterke trenden i retning av tatovering og piercing, kan resultere i tatoveringer som kan forandre utseende. Levende tatoveringer, e-tattoos eller e-tattiser, vil drives med strøm fra brukerens kropp. Teknisk sett er det intet i veien for å implantere mikrobrytere. I 2050 er tatoveringen over kanskje det synlige grensesnittet mot en kroppsvarmedreven musikkspiller under huden, som leverer lyd til hjernens hørselsenter når notene berøres.

Netthandel i 1999, sett fra 1967

Et interessant eksempel på at det går an å si noe vettugt om framtidens teknologi, kan sees i videoklippet over. Klippet er fra en film som ble produsert i 1967, med tittelen “1999. A.D.“, som har fått ry på seg for å være så presis i sine forutsigelser at enkelte har trodd den var en vandrehistorie. Men mytenettstedet Snopes.com bekrefter at filmen er ekte nok, og at enkelte av forutsigelsene er riktig presise.

Her bestiller man sine varer på en stor flatskjerm, og betaler regninger via et elektronisk nettverk. Ifølge 1967-visjonen skulle det også være mulig å betale skatt på elektronisk vis i 1999, en forutsigelse som også virker rimelig treffsikker. Klær og frisyrer har man som vanlig bommet på, men det største avviket fra dagens situasjon er det faktum man går ut fra at det er ektemannen som skal betale for klærne som kjøpes via videobutikken. En nyttig påminnelse om at sosiologiske trender er noe av det vanskeligste man kan kan forutsi.

(Via Paleo-future.)

2057 sett fra 2007

Stumbleupon viser Discovery-dokumentaren 2057 – The Body, som tar for seg teknologiens betydning for kropp og helse de neste 50 årene. Allerede under åpningen merkes det at filmen har et svært optimistisk perspektiv: her har vi flygende biler i i kø, helt som i storbyen i de tre siste Star Wars-filmene. Vert er Michio Kaku, en fysiker og framtidstenker som er kjent for dristige spådommer (her er et ferskt intervju med ham).

Blant de interessante konseptene som dekkes i filmen er smartklær med innbakte sensorer og mikroprosessorer, automatiserte flygebiler (innen femti år flyr halvparten av alle amerikanere, spås det), “reversibel død“, mikroelektroder som stimulerer ødelagte nervetråder, mikrobobler, 3D-utskrift av organer, mikroprosessorer som implanteres i hjernen og virtuell robotkirurgi.

flyingcar.jpg

Forarbeidet ser ut til å være grundig, slik det ofte er på på Discovery Channel. Når den totale fremtidsvisjonen likevel ikke fremstår som så veldig troverdig, skyldes det at man har valgt å frikoble teknologi og samfunn. Forbindelsen mellom helse og økonomi, kosthold og politikk berøres for eksempel ikke, ei heller virkningen av forventede klimaendringer, oljemangel, ressurskrise og befolkningseksplosjon. Den eneste samfunnsmessige antagelsen man ser ut til å gjøre, er at dagens amerikanske helseforsikringssystem videreføres i en mer orwellsk variant.

Ved å holde det meste av det som driver samfunnsutviklingen utenfor, blir det lettere å ekstrapolere teknologiske trender. Men samtidig mister man muligheten til å se på samspill mellom trender. Flygebilen forutsetter ikke bare flere teknologiske gjennombrudd før 2057, men også at det er god tilgang på rimelig brennstoff (flygebiler kan ikke baseres på batteriteknologi, som hjulbaserte biler) og et samfunn der arbeids- og bosetningsmønsteret er slik at folk virkelig har behov for å kunne pendle i 400 km/t.

(Takk til Bente for tips)

Obamas kandidatur forutsett i 1965, på sett og vis

Paleo-Future har en svært interessant posting om en artikkel som sto på trykk i avisen Delta Democrat-Times i 1965, der man drøfter svarte amerikaneres mulighet til å få politisk makt i fremtiden. Utgangspunktet er en tale som ble holdt av senator Robert Kennedy som påpeker at det politiske gjennombruddet det var for amerikanske katolikker at broren John ble valgt til president, også var oppnåelig for svarte. Senator Jacob Javits spår en svart president innen 2000, og fortsetter:

Javits believes that 30 to 40 Negroes will be elected to the 107th Congress which will convene in January, 2001. He wrote that Negro leaders had told him that it would be possible to nominate a Negro to the Supreme Court in 1968 and that there would be by then a Negro member of the U.S. Senate.

Ifølge denne oversikten over minoritetsrepresentanter i Kongressen, treffer Javits tålelig bra. Barack Obamas kandidatur kommer åtte år for sent, men passer ellers inn i mønsteret. Javits’ treffsikkerhet blir desto mer imponerende når vi vet at denne utviklingen ikke rir på en demografisk trend: økt innflytelse kan ikke forklares med at prosentandelen svarte amerikanere har vokst seg vesentlig større siden 1960-tallet.

Sosiale og samfunnsmessige trender er vanskelige å forutsi, jamfør alle fremstillingene av fremtiden som viser en gammeldags familiestruktur. Samfunnsutviklingen er ikke entydig og lineær, den går i rykk og napp, og fremskritt følges ofte av tilbakeslag. I 1965 hadde den amerikanske borgerrettsbevegelsen vunnet historiske seire, men bare tre år etter ble ovennevnte Robert Kennedy og Martin Luther King myrdet. Likevel ser økt demokratisk deltakelse ut til å være en stabil trend både i og utenfor USA. Om Barack Obama ikke er USAs neste president, er en viktig barriere brutt, og det er all grunn til å tro at landet velger sin første president med minoritetsbakgrunn lenge før 2050.

Om ekstrapolering som spådomsmetode

Få ting er enklere – og mindre produktivt – enn å gjøre narr av feilslåtte spådommer om framtida. Ta artikkelen What Will Life Be Like in the Year 2008, som nå gjør rundene på nettet. Denne 1968-visjonen av vår samtid har en og annen fulltreffer, som denne:

Money has all but disappeared. Employers deposit salary checks directly into their employees’ accounts. Credit cards are used for paying all bills. Each time you buy something, the card’s number is fed into the store’s computer station. A master computer then deducts the charge from your bank balance. Computers not only keep track of money, they make spending it easier. TV-telephone shopping is common. To shop, you simply press the numbered code of a giant shopping center. You press another combination to zero in on the department and the merchandise in which you are interested. When you see what you want, you press a number that signifies “buy,” and the household computer takes over, places the order, notifies the store of the home address and subtracts the purchase price from your bank balance.

Men samtidig er artikkelen full av spådommer om førerløse luftputebiler som frakter oss til jobben i 400 km/t mens vi snakker i videotelefonen, rakettfly som frakter 200 passasjerer av gangen mellom kontinentene, undersjøiske hoteller og skoler som har erstattet lærere med videobaserte kurs. Det interessante med bomskuddene i artikkelen er at ingen av dem virket urimelige i et 1968-perspektiv. Forfatteren har ikke forutsatt store gjennombrudd i vitenskapen, men simpelthen ekstrapolert eller videreført teknologiske trender fra sin egen samtid.

I 1968 var det helt rimelig å anta at Apollo-rakettene som kunne frakte folk til Månen, en dag kunne viderutvikles til passasjerfartøy. Luftputeteknologien virket også lovende på denne tiden, ikke minst fordi en så viktig framtidstenker som Arthur C. Clarke promoterte den sterkt i sine bøker. Videotelefoner hadde man allerede testet ut, og det var all grunn til å tro at 1960-tallets datateknologi kunne utvikle seg så mye over 40 år at man kunne automatisere trafikken. TV-mediet var allerede dominerende blant barn og unge, så hvorfor ikke anta at favorittmediet kunne overta lærernes rolle?

Ekstrapolering som forutsigelsessmetode kan ha stor nytteverdi, enten man forutsier kapasiteten til framtidens mikroprosessorer med Moores lov, ser på oljereservene i 2030 eller drøfter Jordas befolkning i 2050. Men for å kunne gjøre en meningsfylt ekstrapolering, må (minst) to krav være oppfylt: en trend må være oversiktlig, og den må være stabil. For eksempel: Moores lov baserer seg på velkjente prinsipper for design av mikrobrikker, og produsentleddet domineres av et fåtall solide bedrifter.

I 1968 virket romfarten som et solid teknologisk felt. På bare seks år hadde amerikanerne utviklet tre bemannede romskip, og hundretusener av mennesker var tilknyttet romindustrien. I praksis var det meste av romforskningen offentlig finansiert, og derfor svært sårbart for politiske forandringer. Da Apollo-prosjektet hadde vunnet “romkappløpet” for USA, forvitret den politiske støtten. Resultatet var at ambisiøse planer om månebaser, ferder til Mars og passasjertrafikk ble skrinlagt på 1970-tallet.

Få fenomener er mer lunefullt enn markedet. En idé kan være så elegant den bare vil, men det nytter lite om ikke kundene nedkjemper sin iboende konservatisme og omfavner produktet. Videotelefoni har vært teknisk mulig i flere tiår, og kan via f.eks. Skype tas i bruk for en svært billig penge av alle som eier en datamaskin. Men så lenge vi åpenbart ikke har lyst til å se på den vi snakker med, er det liten grunn til å tro at videosamtaler er normen i 2018, eller for den saks skyld 2048.

Hovedproblemet med What Will Life Be Like in the Year 2008 er altså ikke spådommene i seg selv, men at forfatteren har forsøkt å ekstrapolere for mange ulike trender på én gang. Hadde han konsentrert seg om f.eks. datateknologien, kunne resultatet ha blitt langt mer interessant. Men garantier har man aldri på dette feltet, jamfør datapionéren Clifford Stolls nedsabling av internett:

Visionaries see a future of telecommuting workers, interactive libraries and multimedia classrooms. They speak of electronic town meetings and virtual communities. Commerce and business will shift from offices and malls to networks and modems. And the freedom of digital networks will make government more democratic. Baloney. Do our computer pundits lack all common sense? The truth in no online database will replace your daily newspaper, no CD-ROM can take the place of a competent teacher and no computer network will change the way government works.

Dette ble ikke skrevet i 1968, men i 1995.