50

Forleden rundet jeg 50 (jo takk, det går helt fint med meg!), og lot meg feire som seg hør og bør. Jeg hadde på forhånd bedt om at gjestene ga penger til et godt formål istedenfor gaver til en mann som virkelig og bokstavelig talt har ALT (takk til alle dem som ignorerte forespørselen, selvsagt!), med ett unntak. Mine foreldre insisterte på å gi meg noe spesielt, og jeg la inn en bestilling på et bilde av min nye favorittkunstner. lambeosaurs_1920_badge

“Lambeousaurs” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg oppdaget maleren Simon Stålenhag via en posting på gruppebloggen BoingBoing og ble umiddelbart fascinert av hans spesielle uttrykk. Stålenhag har lagt ut høyoppløselige utgaver av mange av bildene sine på hjemmesiden sin, så du har rikelig anledning til å studere – og eventuelt bestille – verkene hans.

Der vil du også kunne se hva det er ved Stålenhag som treffer meg sånn, en nerdete nordisk mann godt over midtveis i livet. De fleste av Stålenhags bilder er lagt til et typisk svensk/nordisk landskap. Skal man dømme etter klær, logoer, biler og hus, er tiden ikke så langt unna min egen barndom på 1970-tallet (det bekrefter også kunsteren). Ofte dukker barn opp i bildene, i typiske situasjoner fra min barndom (det vil si ikke oppslukt av en smarttelefon).

Og så gjør Stålenhag sin genistrek nummer én: inn i det prosaiske landskapet plasserer han en slags retrofuturistisk teknologi i form av kjøretøy, roboter og fabrikker fra et alternativt 70/80-tall, en verden science fiction-forfattere noen tiår før så for seg. Ofte ser teknologien ut til å være i ustand, rusten, ødelagt. Ikke som følge av noen krig mellom mennesker og roboter, slik tilfellet så ofte er i fremtidsskildringer. Mer som de rustne traktorene og landbruksmaskinene man av og til kan se på landsbygda idag.

Det andre fabelaktige grepet er å putte dinosaurer inn i mange av scenene. Igjen: Stort sett ikke truende, mer nysgjerrige og på tilfeldig gjennomvandring slik man kan se elg og hjort i vår verden. Alle som kjenner meg vet at jeg har noen store diller: Jeg har alltid vært fascinert av dinosaurer, roboter og alternativ virkelighet. For ikke å snakke om at jeg er svedofil så det holder. So what’s not to like?

rymlingen_1920_badge

“Rymlingen” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg avslutter denne postingen med mitt favorittbilde av Stålenhag, “Rymlingen”. Roboten som er på rømmen og som møysommelig nærmer seg en typisk “röd stuga” oppsummerer mye av det jeg har tenkt i forbindelse med jubileet. Dette er den fremtiden/fortiden jeg drømte om som barn. Vi skulle ha vært omgitt av roboter nå. Over jordene våre skulle det ha raget fabrikker som produserte antigravitasjonfartøy. Og i familiens Volvo av 240-serien skulle mor og far kjøre til jobben i romhavna.

Så ser jeg de to små glødende øynene som plirer mot meg på rømlingens rygg, og tenker at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Kamerater, la oss optimalisere!

Sovjetisk velstand, 1960-tallet

Jeg har nettopp fullført Francis Spuffords faktabaserte roman “Red Plenty”, som handler om Sovjetunionens ganske enestående planøkonomi og forsøkene som ble gjort på å reformere den i en kortvarige fremgangsperiode Spufford har kalt “det sovjetiske øyeblikket”. Dette er et sjeldent eksempel på at en ambisiøs forfatter velger å gå langt utenfor den slagne roman-landevei (ingen privatdetektiver, ingen trist barndom på bygda eller magre kår som ung kunstner!), og likevel lykkes med form og innhold.

Ja, for de mange kapitlene som viser oss episoder av sovjethistorien sett gjennom øynene til virkelige skikkelser og romanfigurer, er drivende godt skrevet. Spufford evner virkelig å få en historie som egentlig bare er av interesse for økonomihistorikere, til å sprake av liv på e-blekkskjermen. Og den historien er altså som følger: på 1950-tallet og tidlig på 60-tallet oppviste Sovjetunionens økonomi en imponerende vekstrate. Selv om det virkelige tallet var en god del lavere enn det offisielle på 10% per år, var det nok til at sovjeterne merket fremgangen i form av økt lønn, boligstandard og vareutvalg.

Det var på denne tiden at Nikita Krustsjov uttalte at Sovjetunionens økonomi kom til å matche og etterhvert passere USAs, og kommunistpartiet i et anfall av vill fremtidsoptimisme gjorde et vedtak om at all materiell nød skulle være avskaffet i 1980 (det dette “plenty” som det henvises til i tittelen). Samtidig var det en økende erkjennelse av målet om paritet med USA (enn si evig materiell lykke) ikke kunne nås om ikke noe drastisk ble gjort med det økonomiske systemet. I den allmektige planleggingskomiteen Gosplan visste man at sovjetøkonomien var mindre effektiv enn de kapitalistiske, preget av gammeldags utstyr, inkompetanse og korrupsjon, og med en vekstrate som utover 1960-tallet viste tydelige tegn til å dabbe av.

Det er her Spuffords egentlige hovedperson, Leonid Kantorovitsj, dukker opp. Denne matematikeren og økonomen (forøvrig eneste sovjeter som fikk Nobelprisen i økonomi) har nemlig et radikalt forslag: Samfunnet bør overlate styringen av planøkonomien til datamaskiner. På dette tidspunktet ble datamaskiner stort sett brukt til militær virksomhet og romfart, men ifølge Kantorovitsj og hans støttespillere kunne de i prinsippet gjøre samme jobb som Gosplans ansatte (bare mye raskere, mer presist og billigere), og i tillegg tilby tjenester som overgikk menneskelig kapasitet.

Et eksempel var fastsettelse av pris på varer i planøkonomien. I Sovjetunionen ble prisen på alle produkter fastsatt av Gosplan, etter regler som utenforstående ofte framsto som ufleksible for ikke å si ubegripelige. For eksempel kunne prisen på tungt maskinelt utstyr bli beregnet med utgangspunkt i vekten, med den følge at en forbedret og lettere utgave av en maskin kunne få lavere pris enn den gamle. Siden fabrikkledere fikk bonus basert på salgsinntekten, var det i deres interesse å fortsette å selge gammelt utstyr.

Kantorovitsj-skolen mente man kunne få en realistisk og dynamisk prisfastsettelse ved hjelp av datamaskiner og optimaliserende algoritmer. Eller noe av det beste fra kapitalismen uten å innføre kapitalisme, om du vil. Algoritmebasert prisfastsettelse ville gi bedre ressursutnyttelse, og i tillegg bidra til å flytte det politiske fokuset fra tradisjonell tungindustri til elektronikk og andre fremtidsrettede områder. Sovjetunionen hadde lykkes med å bli verdensledende innen romfart, så hvorfor ikke innen informasjonsteknologi?

Begeistringen blant forskerne var stor (tittelen på innlegget er hentet fra et banner som visstnok skal ha prydet Kantorovitsj-gruppens lokaler i forskerbyen Akademgorodok), men idag har vi fasit. Landets økonomi ble aldri reformert. Tvert imot begynte en langvarig nedtur som – etter at den ble forlenget et tiår takket være oppdagelsen av enorme oljekilder – endte med at vestlige banker satte strek for det sovjetiske eksperimentet i 1989. Men for tilhengerne av en datastyrt økonomi kom nederlaget mye tidligere, da landets IT-myndigheter i 1969 bestemte at man skulle hekte seg på den østyske strategien med å kopiere IBMs allerede utdaterte modell 360, fremfor å satse på lokal teknologi.

"Vår egen tid pluss flygebiler" anno 1912

Boka er som sagt svært underholdende på en måte som vil glede historie- og datanerder. Men den har faktisk også en nytteverdi for fremtidstenkere. Forfatteren L.P. Hartley uttalelse “The past is a foreign country, they do things differently there” har like stor gyldighet for fremtiden. Fremtiden er et fremmed land, og folk gjør ting annerledes der. Tross dette ender vi altfor ofte med å lage fremtidsbilder som egentlig bare er vår egen tid pluss flygebiler.

Av og til trenger vi å forflytte oss fysisk eller mentalt til virkelig fremmede steder, og i så måte gjør Sovjetunionen på høyden av sin makt nytten. Det presenterer oss for alternative løsninger og tenkemåter, eller utvider mulighetsrommet om du vil. I dagens fremtidstenkning kan det ofte være litt trangt, noe som tidvis påpekes av publikum. Derfor pleier jeg å si meg enig med dem som påpeker at kombinasjonen av demokrati og markedsøkonomi som har dominert på den nordlige halvkule de siste tjue årene, ikke nødvendigvis dominerer om hundre år.

Tvert imot ser vi tegn til at demokratiet er under press, jamfør Azar Gats interessante artikkel The Return of Authoritarian Great Powers (PDF, fullversjon må betales for) i Foreign Policy. Og selv om autoritære stormakter som Kina og Russland så langt har valgt en ganske markedsvennlig økonomisk politikk, finnes det ingen garantier for at det er slik om femti år. Det faktum at vi idag ikke kan se for oss et troverdig alternativ, betyr ikke at det ikke finnes. En av oppgavene til fremtidstenkere er på påpeke nettopp det.

 

Gunnar Knudsens forbløffende forutsigelse

Gunnar Knudsen (1848-1928)

I Teknisk Ukeblad (TU) nr. 20/2011 finner man på side 87 en forbløffende sak om et foredrag den legendariske Venstre-statsministeren Gunnar Knudsen holdt for Polyteknisk Forening for hundre år siden. Knudsen var på det tidspunktet “between jobs” – han var statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920 – og foreleste over temaet “Vassdragsreguleringsloven”. I løpet av foredraget argumenterer Knudsen for statlig ekspropriasjonsrett og hjemfallsretten ved å fremsette følgende spådom:

Kravet paa elektricitet vil stige voldsomt. Om 80 aar – vort lands folkemengde er vel da fordoblet og mer end det – vil utviklingen maaske medføre, at vi bruker 1 hestekraft pr. individ, altså 4,5 million aarlig bare til husbehov. Hertil kommer industrien.

Teknisk Ukeblad har sett på tallene, og fastslår at Knudsen treffer forbløffende bra. I 1991 (altså 80 år etter Knudsens spådom) var Norges folketall 4,275 millioner. Ikke nok med det: regner man om en hestekraft (som altså tilsvarer 745,7 W) per person til samlet årsforbruk av elektrisitet, blir svaret 29,3 TWh. Ifølge TU var det virkelige forbruket til alle husholdninger i 1991 30 TWh. Knudsen “bommer” altså med henholdsvis 5% og 2,4%, noe som i enhver sammenheng er imponerende treffsikkert.

Men er det bare flaks, og kunne man gjøre noe tilsvarende idag? Knudsen var ingeniør av utdannelse, og kjente derfor godt til begrepet ekstrapolering. I praksis er det ekstrapoleringer Knudsen foretar i sitt foredrag: han tar to viktige trender (befolkningsutvikling og energiforbruk) og viderefører den inn i fremtiden. Å gå ut fra at kurvene ville fortsette å peke oppover var en meget rimelig antakelse i 1911: takket være den industrielle revolusjon var Norge, i likhet med resten av Europa og USA, midt inne i den nesten uavbrutte oppturen som har ført fram til dagens velstandssamfunn.

Graden av treffsikkerhet er derimot mest et spørsmål om flaks. Gunnar Knudsen kunne ikke vite at det mellom hans foredrag og året 1991 blant annet kom til å ligge en dødelig global epidemi (spanskesyken) og to verdenskriger. Norge slapp relativt lett unna disse svarte svanene i historien, men det er ikke vanskelig å se for seg scenarier der annen verdenskrig kunne ha fått en langt mer negativ virkning på folketallet og infrastrukturen i Norge enn hva tilfellet ble (Wehrmacht kunne ha valgt å kjempe til siste mann i 1945, eller vi kunne ha falt inn under den sovjetiske innflytelsessfæren, for å nevne to eksempler).

Til det andre spørsmålet: selv om dagens statsminister ikke helt tror på fremtidstenkning, baserer moderne politikk og samfunnsdebatt seg i stor grad på ekstrapoleringer av ulike slag. Om Gunnar Knudsen hadde holdt sitt foredrag idag, ville han antagelig ha tatt utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås befolkningsframskrivninger. De tyder på at folketallet fortsatt vil øke sterkt fram mot 2091 (framskrivningene stopper i 2060, men vekstkurvene lar seg røft videreføre), og vil ligge et sted mellom 6 og 10 millioner mennesker (mye av veksten skyldes innvandring – jamfør samfunnsdebatten). Knudsen kunne altså ha sagt “fordobling” slik han gjorde i 1911, og hatt sine ord i behold.

Kilde: ssb.no

Et sprik på 4 millioner mennesker i 2091 kan virke stort, men er lite sammenlignet med et eventuelt anslag for fremtidens energiforbruk. Mellom oss og 2091 ligger det en lang rekke sannsynlige begivenheter som vil påvirke vårt lokale energiforbruk massivt: utfasingen av oljealderen, utvikling av nye energikilder og mer effektive transportmidler, den globale befolkningsveksten, den globale velstandsveksten og miljø- og klimaproblemene.

Men hvis Gunnar Knudsen hadde stått på Polyteknisk Forenings talerstol som representant for Venstre idag, hadde han neppe spådd en like voldsom vekst i fremtidens energiforbruk i Norge. Ikke bare fordi han ville ha representert et miljøparti, men også fordi det er statistikk som støtter en antakelse om at vi i fremtiden bruker like mye eller kanskje til og med mindre energi per husholdning enn idag. Som for eksempel rapporten Lys og varme gjennom 43 år – Energiforbruket i norske boliger fra 1960 til 2003 (PDF), som dokumenterer følgende utsagn:

Det er en nokså vanlig oppfatning at norske husholdningers energiforbruk til boligformål har vokst mye fram til i dag, og at veksten vil fortsette fremover. Historiske data viser imidlertid at både energi- og elektrisitetsforbruket har stabilisert seg de siste tiårene, etter å ha vokst relativt kraftig.

Energiforbruk er tett knyttet til velstand, og den oljedrevne velstandsveksten vi ser idag vil antagelig bare være et vakkert minne i 2091. Urbaniseringen vil sannsynligvis føre til at enda flere nordmenn bor i byer, der energiforbruk til oppvarming og transport er lavere og mulighetene for energi- og miljøtiltak i stor skala er enklere. Det finnes internasjonale tall som tyder på at en rekke velstående land nå opplever at bilkjøring har nådd et metningspunkt. Fenomenet, som kalles “peak travel”, kan ifølge forskere ikke bare forklares med den økonomiske krisen.

Alt dette er tydelige hint om at ikke alle trær vokser inn i himmelen, at ekstrapolering må ta høyde for at man over tid vil nå et platå der veksten flater ut. Men at det også kan vise seg å være grunnleggende feil, er det mest berømte Gunnar Knudsen-sitatet av alle en påminnelse om. Det stammer fra en tale om den utenrikspolitiske situasjonen som ble holdt i februar 1914, og lyder som følger: “For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.”

Thomas Edison spår om 2011 i 1911

Selv om fremtidstenkning generelt ikke handler om å lage spådommer, faller vi alle for fristelsen av og til. Og når spådommene kommer fra Thomas Alva Edison blir de mer interessante enn ellers, ganske enkelt fordi Edison som sin tids ledende oppfinner og teknologiutvikler hadde en mer solid bakgrunn for egne meninger enn omtrent alle andre i samtiden. I 1911 var Edison travelt opptatt med å fortelle om hvordan han så for seg verden om 100 år, som i dette intervjuet. National Geographic har samlet flere av spådommene hans, og resultatet er lista under:

Papirbøker vil bli erstattet av nikkelbøker. Edison mente at den beste erstatningen for papir ville være tynnvalset nikkel: “a book two inches thick will contain forty thousand pages, the equivalent of a hundred volumes; six inches in aggregate thickness, it would suffice for all the contents of the Encyclopedia Britannica. And each volume would weigh less than a pound.” Den minst treffsikre av spådommene, dette. Katoderørskjermen var oppfunnet i 1911, men Edison så åpenbart ikke noe potensiale for å bruke den eller fremtidige skjermer til å vise tekst.

Jern vil erstatte tre i møblement.The house of the next century will be furnished from basement to attic with steel, at a sixth of the present cost — of steel so light that it will be as easy to move a sideboard as it is today to lift a drawing room chair.” Ikke helt heldig, denne heller. En gjennomgang av IKEA-katalogen viser at tre i forskjellige varianter fremdeles er umåtelig populært.

Armert betong blir det vanligste byggematerialet. Edison mente at følgende ville være et faktum før 1941: “all construction will be of reenforced concrete, from the finest mansions to the tallest skyscrapers.” Selv om betonghus er blitt en selvsagt del av bybildet, lever hus av tre og murstein i beste velgående. Og moderne skyskrapere er i stor grad glass- og metallkonstruksjoner.

“The Wizard of Menlo Park”
fortjener tilnavnet sitt av flere årsaker

Gull blir like billig som jern. “The day is near when bars of [gold] will be as common and as cheap as bars of iron or blocks of steel. We are already on the verge of discovering the secret of transmuting metals, which are all substantially the same in matter, though combined in different proportions. In the magical days to come there is no reason why our great liners should not be of solid gold from stem to stern; why we should not ride in golden taxicabs, or substituted gold for steel in our drawing room suites.” Det mest forbløffende med gull-uttalelsen er at Edison så for seg at det myke metallet skulle brukes i biler og skip. Ellers fikk han rett i at kjernefysisk transmutasjon av metaller gjør det mulig å lage gull, slik alkymistene drømte om. Problemet er at det er mye dyrere å lage det på denne måten, enn å grave det opp av bakken. Så se lenge etter gulltaxiene, med andre ord.

Raske og store fly vil være en vanlig langtransportform.[The traveler of the future]will fly through the air, swifter than any swallow, at a speed of two hundred miles an hour, in colossal machines, which will enable him to breakfast in London, transact business in Paris and eat his luncheon in Cheapside.” Med unntak av hastigheten, som er en faktor tre for lav, er dette godt sett i en tid da få trodde at aeroplanet ville bli noe mer enn en kuriositet for de rikeste.

Elektriske tog vil erstatte damplokomotivet. Som i tilfellet fly over var dette ikke en selvskreven forutsigelse i 1911, og damplokomotivet holdt stillingen i mange, mange tiår etterpå (i Kina ble de siste faset ut i 2005). Edison ser også for seg at de vil bli drevet med elektrisitet fra vannkraftverk, en idé norske togreisende kan nikke gjenkjennende til.

Maskiner overtar kroppsarbeid: [machinery] will make the parts of things and put them together, instead of merely making the parts of things for human hands to put together. En god beskrivelse av dagens industriroboter, dette.

Telefoner blir mye smartere: [telephones will] shout out proper names, or whisper the quotations from the drug market. Det finnes sikkert en smartfon-app som gjør akkurat dette. Om ikke det gjør det, er du hermed utfordret til å innfri Edisons spådom!

Teknologi vil utrydde fattigdommen. “There will be no poverty in the world a hundred years from now. Poverty was for a world that used only its hands. Now that men have begun to use their brains, poverty is decreasing.” Det er ingen tvil om at den globale fattigdommen er sterkt redusert de siste tiårene (jfr denne rapporten fra Brookings Institution), og at reduksjonen også skyldes at “men have begun to use their brains”. Men vi er minst én milliard jordboere unna Edisons mål, og man kan spørre seg om vi noensinne kommer til å leve i en fattigdomsfri verden.

Våpenteknologi vil gi oss verdensfred.[T]he piling up of armaments [will] bring universal revolution or universal peace before there can be more than one great war.” Nå vet vi at dette ble sagt tre år før krigen som nettopp fikk tilnavnet “The Great” i USA. Men i et lengre perspektiv har vi i det minste ett konkret eksempel på at opphoping av våpenteknologi kan hindre krig, navnlig den tredje verdenskrigen mellom USA og Sovjet som aldri kom – blant annet fordi begge land hadde enorme lagre av atomvåpen.

Landbruket vil bli transformert av teknologi. “[I]n place of the present farmer will come a shrewd businessman who will be at once a soil-chemist, a botanist, and an economist.” Det var en dristig påstand i en tid da bønder utgjorde over 35% av arbeidsstokken i USA, og rundt 40% av befolkningen bodde på nesten 6 millioner gårder. Og av alle Edisons spådommer, er det den som på mange måter treffer best.

Så hva kan vi lære av denne lille øvelsen? Først og fremst at et pinnsvin (i betydningen spesialist) av og til kan treffe vel så bra som en rev (i betydningen generalist).


Tidsturister og andre anakronismer

Igår morges twitret jeg om denne morsomme saken som har gått sin seiersgang på nettet den siste tiden, og Dagbladet laget en artig vinkling på den senere på dagen med stor suksess. Det 70 år gamle bildet nedenfor av en mann (midt i bildet til høyre) som ser ut som han er klar for en utepils på Grünerløkka, er ved første øyekast et eksempel på en anakronisme, et fenomen som ikke hører hjemme i sin tid.

Anakronismer er vanlige i litteraturen og populærkulturen, og skyldes ikke sjelden slurv fra skribentens side. Du finner mange av dem i “Goofs”-seksjonen på IMDB, for eksempel. Her er et typisk eksempel fra den klassiske (og forøvrig svært severdige) tidsreiseskildringen Back to the Future fra 1985:

The guitar Marty plays in 1955 is a Gibson ES-345 with a retrofitted Bigsby vibrato (you can still see the studs on which the original stop tailpiece had been fitted); both the guitar and vibrato were introduced after 1955. The ES-345 was first produced in 1958 and it uses humbucker pickups invented by Seth Lover of Gibson in 1957.

Det spesielle med bildet over er at det dreier seg om en scene fra virkeligheten. Dermed blir anakronismen langt mer fascinerende. Mannen med hipp hårsveis, Ray-Banliknende solbriller og noe som ligner en T-skjorte ser såpass tidsuriktig ut at man kan stille seg det hypotetiske spørsmålet: har vi å gjøre med en tidsturist – en person fra fra fremtiden som valgte å besøke Canada i 1940? Det tok ikke langt tid før nettet ga oss svaret: nei. Det var fullt mulig for en mann å se slik ut på denne tiden.

Men diskusjonen stopper ikke der. For selv om konsensus i moderne fysikk er at reiser bakover i tid er umulig (ikke minst fordi det fører til et ras av paradokser), kan vi ikke utelukke at fremtiden gir oss fysikk som gjør det mulig. Stephen Hawking er blant dem som har pekt på de manglende tidsturistene som et bevis for at tidsreiser bakover ikke blir mulig i fremtiden. Jeg velger å snu om på argumentet: tidsturister eller andre anakronismer er for øyeblikket vårt beste mulighet til å bevise at tidsreiser er mulig.

Jeg sier “andre” fordi det selvsagt ikke bare er mennesker som kan fungere som anakronismer. Ideer og ikke minst gjenstander kan gjøre samme nytten. På idéfronten er det lett å nevne Leonardo da Vinci, som man ikke skal ha lest mye om før man mistenker mannen for i det minste å ha snakket med noen fra fremtiden – jamfør konsepttegninger som den under.

På gjenstandssiden er finner vi minst to fascinerende muligheter. Min personlige favoritt er Antikythera-mekanismen, en mekanisk kalkulator fra oldtidens Hellas som antagelig ble brukt til astronomiske beregninger. Nå vet vi at de gamle grekerne var dyktige naturforskere og matematikere, og at de også var dyktige teknologer. Men Antikythera-mekanismen er noe for seg selv.

Den minner ikke om noe annet fra samme tid og sted, den omtales ikke av samtidige skribenter (selv om andre regnemaskiner er omtalt), og det er verken funnet forløpere eller etterkommere. En rimelig antakelse er at det fantes en gresk tradisjon for avansert mekanikk som kun har satt dette ene sporet etter seg. En annen (og mindre rimelig, det innrømmer jeg) at noen i det gamle Hellas fikk litt hjelp fra fremtiden.

Det er enda mer fristende å trekke denne konklusjonen når man ser på Bagdad-batteriet, en rundt 2000 år gammel leirkrukke med tilhørende kobberhylster og jernstav som ble funnet i en landsby rett utenfor Bagdad i 1936. At konstruksjonen kan fungere som et svakt batteri er demonstrert en rekke ganger, blant annet av Mythbusters på Discovery Channel. Det er i seg selv ikke et bevis for at det virkelig var slik Bagdad-batteriet ble brukt, noe kritiske arkeologer også påpeker. Den største innvendingen mot batterihypotesen er det totale fraværet av forskningsmessig kontekst.

Da batteriet ble (gjen)oppdaget av Alesssandro Volta i 1800, skjedde det i en kultur som var preget av den vitenskapelige revolusjon, og der kloke hoder lenge hadde interessert seg for elektrisiteten som fenomen. Noe tilsvarende miljø fantes ikke i det daværende partherriket – eller noe annet sted på kloden på dette tidspunktet. I likhet med Antikythera-mekanismen finner man verken forgjengere eller etterfølgere eller omtale i samtiden. Det er som om Bagdad-batteriet har falt rett ned fra himmelen – eller fra fremtiden.

Bare rolig, Occams rakekniv er fremdeles gyldig. Den enkleste forklaringen på merksnodigheter som dette er selvsagt ikke å anta at de er produkter av vitenskap og teknologi som ennå ikke er oppfunnet. Men poenget gjenstår like fullt: om reiser bakover i tiden er mulige, er det i fortiden at vi kan komme til å finne de første bevisene. Dette kan selvsagt også tjene som en oppfordring til handling, for den som ønsker det.

Ja, for kanskje finnes det andre anakronismer der ute som vi ennå ikke har oppdaget? Bildet øverst er et hint om at gamle fotografier kan skjule mye interessant. I disse dager digitaliseres stadig flere historiske bilder av verdens nasjonalbiblioteker, inklusive vårt eget. Kanske burde vi starte en dugnad for å gå gjennom fotografiene, for å finne tidsuriktige elementer? Det hadde unektelig vært interessant å se snurten av en mobiltelefon i hånden eller en iPod-propp i øret på en av personene på et bilde som dette, eller hva? ;-)

Dommedagsprofetier fra 1970 – kan vi lære noe av dem?

For noen dager siden feiret man Earth Day i USA og en rekke andre land (kan ikke si at jeg merket stort til feiringen her, dog). I den anledning har det liberalistiske tidsskriftet Reason Magazine republisert en artikkel fra 2000 der man kaster blikket 30 år bakover i tid, til feiringen av den første Earth Day 22. april 1970. Sitatene journalisten har funnet er interessante i et nåperspektiv. Ta dette fra Paul Erlich, forfatteren av bestselgeren The Population Bomb:

“Population will inevitably and completely outstrip whatever small increases in food supplies we make. The death rate will increase until at least 100-200 million people per year will be starving to death during the next ten years.”

Professor Peter Gunter ved North Texas State University skrev for eksempel følgende:

“Demographers agree almost unanimously on the following grim timetable: by 1975 widespread famines will begin in India; these will spread by 1990 to include all of India, Pakistan, China and the Near East, Africa. By the year 2000, or conceivably sooner, South and Central America will exist under famine conditions….By the year 2000, thirty years from now, the entire world, with the exception of Western Europe, North America, and Australia, will be in famine”

I januar 1970 skrev magasinet Life dette:

“Scientists have solid experimental and theoretical evidence to support…the following predictions: In a decade, urban dwellers will have to wear gas masks to survive air pollution…by 1985 air pollution will have reduced the amount of sunlight reaching earth by one half….”

Økologen Kenneth Watt ved UC Davis uttalte seg slik til Time:

“At the present rate of nitrogen buildup, it’s only a matter of time before light will be filtered out of the atmosphere and none of our land will be usable.”

Watt ga seg ikke med dette:

“By the year 2000, if present trends continue, we will be using up crude oil at such a rate…that there won’t be any more crude oil. You’ll drive up to the pump and say, `Fill ‘er up, buddy,’ and he’ll say, `I am very sorry, there isn’t any.'”

Senator Gaylord Nelson, som tok initiativet til Earth Day, skrev slik i magasinet Look,

“Dr. S. Dillon Ripley, secretary of the Smithsonian Institute, believes that in 25 years, somewhere between 75 and 80 percent of all the species of living animals will be extinct.”

Og selvsagt var spådommen om en kommende istid der, den jeg selv kan huske at folk vitset om på 1970-tallet. Her er det Kenneth Watt som er på ferde igjen:

“The world has been chilling sharply for about twenty years. If present trends continue, the world will be about four degrees colder for the global mean temperature in 1990, but eleven degrees colder in the year 2000. This is about twice what it would take to put us into an ice age.”

Man kan selvsagt hevde at eksemplene har liten overføringsverdi til dagens situasjon. Erlichs og Watts forutsigelser hadde et mye svakere vitenskapelig fundament enn FNs klimapanel, som brukes som basis for vel så dystre fremtidsbilder som noe man diskuterte på 70-tallet. Men de var ikke hentet ut av tomme luften, og deler av budskapet fikk gjennomslag. De (ufrivillig) morsomme eksemplene var økothrillere som Soylent Green og Logan’s Run. Mindre gøy var det at myten om befolkningsbomben fikk fotfeste i folkedypet – at den lever i beste velgående erfarer jeg stadig som foredragsholder, blant annet.

Den viktigste lærdommen kan man trekke av eksemplene over er at man aldri skal komme med skråsikre prognoser basert på ett sett med data. Befolkningsveksten på 1960-tallet, som var svært mye høyere enn idag, var én variabel i likningen. Teknologisk og vitenskapelig utvikling, generell økonomisk vekst og – ikke minst – sosiale endringer er blant de mange andre faktorene det også må tas hensyn til om man skal ha en kvalifisert mening om fremtiden.

Dagens klimaprognoser forteller oss er at det er en høy sannsynlighet for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke det kommende hundreåret. De kan ikke fortelle oss hvordan vitenskap og teknologi utvikler seg i mellomtiden, eller hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn responderer på endringene når de kommer. Så mens det er mulig at vi om førti år lever i den første fasen av et sant klimahelvete, er det også høyst tenkelig at journalistene i 2050 kommer til å godte seg over dagens klimadebatt i artikler som den over.