Arkiv for Katastrofisme

Bør vi flykte til en annen stjerne?

Det er et gammelt spørsmål i science fiction-litteraturen, og et som også stilles av fagfolk i ulike sammenhenger. Nylig ble det stilt av VG TV til Knut Jørgen Røed Ødegaard, som har et klart svar:

Her må det ryddes litt opp. Reportasjen gir inntrykk av at vi er nødt til å forlate Jorden innen 7,8 milliarder år, som er det tidspunktet da man antar at Solen eventuelt eser så mye ut at den også sluker Jorda. Men faktum er at tidsfristen er en god del kortere enn som så. Utstrålingen fra Sola har økt langsomt men sikkert i milliarder av år, og mye tyder på at det “allerede” om én milliard år vil føre til at Jorda blir ubeboelig.

Lenge før den tid kan den økte overflatetemperaturen på Jorda ha gjort store deler av landjorda uutholdelig for jevnvarme dyr som oss (vi dør som kjent om kroppstemperaturen overstiger 42 grader). På det tidspunktet vil vi sannsynligvis også ha vært rammet en eller flere masseutdøinger. Den siste halve milliarden år er livet på Jorda blitt rammet av minst fem masseutdøinger av samme voldsomhetsgrad som den som tok livet av dinosaurene for 66 millioner år siden.

Slike hendelser har mange årsaker utover de kosmologiske som nevnes av Røed Ødegaard, som massive vulkanutbrudd og virkninger av kontinentaldrift. Det siste gjør det faktisk mulig å “spå” minst én stor masseutdøing i fremtiden. Dagens kontinentbevegelse tyder på at vi om 250 millioner år vil få et nytt superkontinent, av og til kalt “Pangea Ultima“. Når dagens mange kontinenter blir til ett stort, reduseres kystlinje og kontinentalsokkel sterkt i omfang.

Pangea-ultima

Jorda om 250 millioner år? Kilde: Wikipedia

Det kan utløse et dramatisk fall i artsmangfoldet i havet. Samtidig vil superkontinentet ha et langt mindre variert klima enn de mange øy-kontinentene, noe som vil ramme mangfoldet av liv på land. Det har vært spekulert i om denne hendelsen, som altså kan finne sted når Jorda er en god del varmere enn idag, vil være det som skal til for å dytte gruppen pattedyr over det evolusjonære stupet.

Hvis vi ikke vi blir truffet av en stor asteroide før den tid eller faller som offer for den sjette, menneskeskapte masseutdøingen vi antagelig er på vei inn i nå, da. Poenget mitt er at jeg er enig med Røed Ødegaard i at Jorda på lang sikt ikke er noe blivende sted for arten Homo sapiens, jeg tror bare at en eventuell “flukt” fra kloden bør skje lenge før Sola begynner å sluke planeter.

Hvor vi skal dra?
Mars er en grei mellomstasjon, men ønsker vi å finne en levelig jordlignende planet finnes det ingen andre kandidater i Solsystemet. Da må vi til andre stjerner. I VG-intervjuet nevnes det tre stjerner, og jeg stusser litt over utvalget da ingen av dem egner seg godt som vertskap for fremtidige jordiske kolonister.

Den første stjernen som nevnes er Mizar, en av stjernene i stjernebildet Store Bjørn – bedre kjent som Karlsvogna. Mizar er en komponent i et kvadruppelstjernesystem (altså fire stjerner som kretser rundt hverandre) og hører selv til spektralklasse A2V. Ingen av delene borger for beboelige kloder ved stjernen. Når to eller flere stjerner går rundt hverandre, er sjansene store for at planeter i bane rundt en av stjernene blir påvirket av tyngekraften fra de andre. Det kan føre til at planetene faller inn i en av stjernene eller slynges helt ut av stjernesystemet.

Mizars spektraklassifisering forteller oss at vi har å gjøre med en stjerne som er en god del tyngre og mer lyssterk enn Sola. Paradoksalt nok er det slik at jo tyngre (eller rettere sagt mer massiv) en stjerne er, desto kortere vil den leve. Det er fordi større masse fører til høyere trykk og temperatur i stjernens indre, noe som igjen gjør den varmere og mer lyssterk på overflaten og dermed forbruker mer brennstoff. Å flykte fra Sola til en stjerne som kommer til å leve mye kortere gir selvsagt ingen mening.

Derfor er også valget av Vega som den andre potensielle kandidaten også underlig. Her snakker vi fremdeles om en stjerne at type A (A0V, for å være mer presis), mer enn dobbelt så massiv som Sola og med en forventet levetid på under tidelen av Solas. Vega er ellers kjent for å være omgitt av en skive av støv og partikler, og det er ikke utelukket at det kan finnes unge planeter i bane rundt stjernen. Men særlig velegnet som reserve-Sol er den ikke.

Den tredje stjernen som nevnes er Proxima Centauri. Denne stjernen er vår nærmeste stjerne-nabo i rommet, med en avstand på “bare” 4,24 lysår. Dette gjør den til et interessant potensielt mål for en interstellar romsonde, men hvorfor mennesker skulle ønske å reise dit, slik Ødegaard antyder, skjønner jeg virkelig ikke. Rent fysisk ligger Proxima i den motsatte enden av skalaen i forhold til Mizar og Vega. Den har mye mindre masse enn Sola, noe som betyr at den lyser mye svakere og lever lengre.

NASA-RedDwarfPlanet-ArtistConception-20130728

Konsepttegning av planet i bane rundt rød dvergstjerne. Kilde: Wikipedia

Ubegripelig mye lengre, faktisk. Levetid for en stjerne av Proximas type (spektralklasse M5) måles i billioner av år, med andre år hundrevis av ganger lengre enn Sola. Det høres bra ut, men også her er det problemer. For det første vil planeter rundt en lyssvak stjerne måtte kretse mye nærmere stjernen for å være levelige. Det øker sannsynligheten for at de har bunden rotasjon, dvs at tyngekraften mellom Proxima og planetene har “låst” planetene slik at de alltid viser samme side mot stjernen, slik Månen alltid viser samme fjes mot oss.

Det i sin tur betyr ekstreme temperaturforskjeller mellom natt og dag, noe som er lite kompatibelt med menneskelig liv. Verre er det at stjerner som Proxima ofte har kraftige utbrudd av dødelig stråling på overflaten, ikke ulike solstormene som Røed Ødegaard nevner som en trussel mot livet på Jorda i VG-innslaget. Slike utbrudd kalles for stjerneflares, og Proxima Centauri er faktisk klassifisert som en “flare-stjerne”. Game over, med andre ord.

Grunnen til at jeg maser om dette er for å understreke at vi ikke bare trenger å finne riktig type planeter om vi skal bosette oss andre steder i galaksen. Det handler også om å finne de riktige stjernene. Stjerner av samme spektralklasse som Sola (klasse G) viser seg å ha en rekke trekk som gjør dem velegnede som vertskap for beboelige planeter: relativt lang levetid, som regel ganske lite variasjon i lysstyrke og ofte høyt metallinnhold, for eksempel.

Det rimelige hadde derfor vært å nevne nærliggende sol-like stjerner som potensielle mål for stjerneskipet i denne reportasjen. Det åpenbare eksempelet ville ha vært Alfa Centauri A, som bare ligger litt lengre unna enn Proxima Centauri. Problemet med denne er at den er en del av et dobbeltstjernesystem, med de følger det kan ha for stabiliteten av eventuelle planeter i bane rundt stjernen. Beregninger tyder på at planeter innenfor “livssonen” til Alfa Centauri A eller kompanjongen Alfa Centauri B ikke her helt utelukket, men det mest realistiske er å sikte mot single, sollignende stjerner.

Wikipedia har laget en god oversikt over slike “solare analoger”, som viser at den nærmeste stjernen som kan sies å være ganske lik Sola, er Epsilon Eridani som ligger 10,5 lysår unna. Rundt denne stjernen er det observert en støvring som kan tyde på at planeter er i ferd med å dannes rundt den. Det stemmer godt med andre observasjoner som tyder på at stjernen er ung, som varierende lysstyrke og kraftig magnetisk aktivitet og stjerneutbrudd. Ikke et egnet mål, med andre ord.

Den nærmeste kjente “soltvillingen”, definert som en stjerne med en overflatetemperatur som ikke avviker mer enn 50 grader fra Solas (mellom 5720 og 5830 grader på Kelvin-skalaen), et metallinnhold innen 12% av Solas (metall trengs for å danne jordlignende planeter), ingen annen stjerne i bane rundt seg og en alder som ikke avviker mer enn en milliard år fra Solas (altså mellom 3,5 og 5,5 milliarder år gammel), har katalognavnet 18 Scorpii og ligger 45 lysår fra oss. 18 Scorpii står også i den såkalte HabCat-katalogen over stjerner som fortjener nærmere studier i letingen etter liv i universet.

Hvordan drar vi dit?
“Man planlegger da å sende sirka 200 mennesker, både barn, ungdommer og voksne, om mellom 100 og 200 år” sies det i reportasjen. Jeg er usikker på hva det henvises til her. Det jeg kan si er at det ikke finnes noe konkret prosjekt igangsatt av noen seriøs statlig eller privat aktør, som har denne målsetningen. Men som skrevet her er det ikke utenkelig at vi en dag kan bygge romskip som kan fly til stjernene. De fysiske prinsippene er kjente og teknologien virker oppnåelig med en rimelig grad av ekstrapolering fra dagens.

Men det er altså en himla stor forskjell på å sende et stjerneskip til Alfa Centauri og til 18 Scorpii. Mens førstnevnte kan nås innen et menneskes levetid med en realistisk skipshastighet på 10-15% av lyshastigheten, vil vår nærmeste sol-tvilling ligge fire hundre år unna med samme reisefart. Det fordrer at man bygger et såkalt generasjonsskip, et flygende minisamfunn der generasjoner kan vokse opp, leve og dø underveis.

Tolv-tretten generasjoner kreves for å nå 18 Scorpii med et slikt skip. Den neste soltvillingen på listen ligger dobbelt så langt unna, og deretter tar det helt av. For meg fremstår dette som en håpløst ineffektiv og kostbar måte å spre Homo sapiens ut i universet på. Om romskip der folk lever innesperret i 10-20 generasjoner i det hele tatt overlever fram til målet, kan de neppe regne med å komme til dekket bord. Kanskje kreves det århundrer med terraforming eller tilpasning til fremmed liv før bosetning er mulig.

Hovedproblemet med Røed Ødegaards resonnement her er det store spriket i tid. For å unngå noe som ifølge ham kan skje om 7,8 milliarder år, må det handles innen 100-200 år. Det mest realistiske backup-scenariet innenfor et slikt tidsrom er det Elon Musk har foreslått, som er å skape en avlegger av menneskeheten på Mars. Det vil faktisk beskytte vår kulturarv mot de aller fleste trusler, både naturlige og menneskeskapte, i potensielt hundrevis av millioner av år.

Gir vi oss selv tusen år istedenfor hundre til å utvikle teknologi, er det også mulig å tenke seg bedre reisemåter til stjernene enn et generasjonsskip. Kanskje vi i 3014 kan bygge så raske romskip at astronautene nyter godt av relativistiske tidsforskyvningseffekter: Ved 99% av lyshastigheten vil en ferd til 18 Scorpii ta rundt 6 år for astronautene ombord i skipet (mens skipet fremdeles vil bruke litt over 45 år sett fra Jorda). Eller har man har “tunneller” gjennom tidrommet slik at interstellare ferder bare tar et øyeblikk, som i “Star Wars”-filmene.

Tusen år gir også rom for helt andre løsninger, som den mye omtalte teknologiske singulariteten. Det er ideen om et samfunn hvor datamaskiner har oppnådd virkelig kunstig intelligens og hele menneskehjerner kan lastes opp til maskiner. Vi snakker om en verden der evig liv er en praktisk realitet og romferder handler om å overføre bytes ved lysets hastighet. Eller kanskje blir det ikke mennesker (digitale eller analoge) som koloniserer galaksen, men maskinene våre.

Vi er med rette stolte av å ha sendt mennesker til Månen, men resten av Solsystemet er blitt utforsket på våre vegne av roboter. Senest i sommer da en robot ga oss de første nærbildene av en klode som neppe blir beskuet på nært hold av et menneske det neste hundråret. Det er roboter som har landet på Venus og Titan, fløyet inn i Jupiters atmosfære og som nå beveger seg rundt på Mars slik vi en dag drømmer om at mennesker skal gjøre.

Om tusen år kan dagens robot-teknologi ha smeltet sammen med kunstig intelligens, nanoteknologi og genteknologi og gitt oss romfarende von Neumann-maskiner. Her snakker vi om roboter som lager kopier av seg selv av tilgjengelig råmateriale slik levende organismer idag, og som i tillegg kan gjøre mye mer: Fly til soltvillinger med planeter, terraforme passende planeter, “så” dem med jordiske livsformer før de bygger kopier av seg selv som sendes til nærliggende soltvillinger.

Advanced_Automation_for_Space_Missions_figure_5-19

NASA-konsept fra 1979: Selvbyggende robot-fabrikk på Månen. Kilde: NASA

Slike selvreplikerende robot-romskip er spesielt interessante fordi de formerer og utbrer seg eksponensielt på egen hånd, akkurat som levende organismer. Én robot blir til to som blir til fire som blir til osv… Romskipene er ikke begrenset av menneskets livslengde og har derfor ikke hastverk. Selv med en reisetid på årtusener fra stjerne til stjerne kan de potensielt fylle alle beboelige planeter i galaksen med liv på forbløffende kort tid – i størrelsesorden noen titalls millioner år.

Jeg sier ikke at det er slik det med sikkerhet vil skje. Jeg sier bare at som så ofte når vi snakker om fremtiden er det største problemet med resonnementet til Røed Ødegaard det som i sin tid ble påpekt av forfatteren Arthur C. Clarke: Mangel på fantasi.

 

 

 

 

Share/Bookmark

Jeg vedder mot 2012-profetiene: tør noen å vedde for?

Kan bare beklage at det har vært litt stille i bloggen i det siste: har et heftig foredragsprogram for tida, og det som blir til overs av skrivetid går stort sett med til å produsere spalter for VG, magasinet =Oslo og analysetidsskriftet Mandag Morgen. Nylig hadde jeg en sak i VG om 2012-profetiene (som jeg også har blogget om tidligere), der jeg avsluttet med å erklære at jeg var villig til å putte pengene mine der kjeften er (for å skrive om et anglosaksisk uttrykk) og vedde på at verden ikke vil rammes av katastrofer den 21. desember i år:

Hermed utfordrer jeg alle dem som sprer 2012-spådommer med følgende veddemål: Jeg er villig til å vedde hver tiende krone jeg tjener i år på at vitenskapen får rett denne gangen også. Å vedde mot verdens undergang gir liten mening, derfor senker jeg kravene betraktelig. Hvis mer enn én prosent av Jordas befolkning skades eller verre på grunn av en maya-katastrofe den 21. desember, går en stor sum til Leger uten Grenser (som garantert vil trenge dem da).

Med andre ord: mer enn 99% av Jordas befolkning kan overleve en maya-aktig katastrofe – og likevel betaler jeg ut beløpet. Nå er 1% eller 70 millioner mennesker fremdeles et svært høyt tall – i samme størrelsesorden som annen verdenskrig. I denne bloggen er jeg derfor villig til å slakke på kravene med en faktor 100: hvis 700 000 mennesker eller mer blir drept eller skadet av en maya-aktig katastrofe den 21. desember, betaler jeg som nevnt over.

Jeg sier “maya-aktig”, fordi vi lever på en klode som trorr alt er sterkt preget av pågående katastrofer. Krig, sult, tørke, HIV, malaria og de talløse andre ulykkene som gjerne rammer verdens fattigste, har ingen annen forbindelse med de påståtte profetiene enn at oppmerksomheten rundt dem kan komme til å vike plassen for 2012-hysteri når Datoen nærmer seg. Det som trengs for å utløse pengene, er noe som åpenbart er utenfor det normale i art eller grad.

Derfor etterlyser jeg nå folk som tør vedde imot. Tror du såpass på en verdensomspennende maya-katastrofe den 21. desember i år at du er villig til å sette penger på det – penger som går til et godt formål om du taper? Meld deg i så fall på per epost eller i kommentarfeltet under. Det verste som kan ramme deg er at verden fortsetter som før, og at noen som virkelig trenger pengene får litt mer å rutte med.

Nei, Jorda går ikke under lille julaften 2012

For tiden er det ingen spådommer om fremtiden som får større oppmerksomhet enn 2012-fenomenet. Selv har jeg etterhvert begynt å få mange spørsmål fra lesere, journalister og tilhørere, og jeg kan knapt gå inn i et klasserom uten at en elev rekker opp hånden og spør meg om det faktisk er slik at Jorda kommer til å gå under i 2012. Kortsvaret får du her: Nei. En lengre begrunnelse følger under.

Hva er det folk prater om, egentlig?
2012-fenomet er en populær myte om at Jorda vil gå under mot slutten av 2012, som regel mellom datoene 21. og 23. desember. Årstallet og datoene er hentet fra kalenderen til de gamle maya-indianerne i Mellom-Amerika. Mayaene var kjent som dyktige matematikere og astronomer, og utviklet en imponerende presis kalender. Det er i manges øyne med på å gi det påståtte profetiet en spesiell troverdighet.

275px-la_mojarra_inscription_and_long_count_date

Stein med datoer fra maya-kalenderen (fra Wikipedia)

Det har alltid eksistert dommedagsprofetier, men 2012-varianten har fått kraftig drahjelp av nettet og Hollywood. Det vrimler av YouTube-filmer og nettsteder som hevder å presentere sannheten om den kommende katastrofen, og regissør Roland Emmerich (mannen bak klimakatastrofefilmen “The Day After Tomorrow”) har gitt det hele et ekstra løft med storproduksjonen “2012”.

Sjelden har et dommedagsprofeti fått så bred mediadekning, og vi må regne med å høre mye om dette i tre år framover, til det hele stilner av etter 1. januar 2013. Ja, for akkurat som mediene mistet interessen i januar 2000, så snart det ble klart at samfunnet likevel ikke brøt sammen ved overgangen til det nye tusenåret (se nedenfor), vil journalistene fort holde opp å skrive om 2012-affæren etter at de har gjort seg ferdig med å intervjue skuffede profeti-tilhengere.

Det finnes ikke én 2012-spådom, men mange – og alle er like gale
Selv om 2012-spådommene sies å være mer enn 1000 år gamle, brukes gjerne moderne vitenskap til å forklare det som skal skje. I og for seg er det intet i veien for å bruke vitenskap til å forstå religion, men da er det viktig at vitenskapen stemmer. Når astronomer forsøker å forklare Betlehemsstjernen som en samling av planeter noen år før vår tidsregning, er det med utgangspunkt i ordentlig vitenskap (om ikke religionshistorie). Slik er det ikke med 2012-forklaringene, imidlertid:

Kontinentene flyttes rundt på jordkloden i høyt tempo
Det hele skal visstnok utløses av sterk stråling fra Sola, kombinert med at vår stjerne og galaksekjernen står på linje (se punkt nedenfor), og fører til at tropiske områder på kort tid flyttes opp til nordpolen. At kontinentene kan flytte seg gradvis over millioner av år er velkjent, og har solid vitenskapelig forankring. Men det finnes ingen kjent mekanisme som kan flytte kontinenter på denne måten i løpet av noen dager eller uker.

Sola og Melkeveiens sentrum “står på linje”
Ifølge enkelte 2012-tilhengere vil en samstilling av Sola og sentrum av vår galakse (der det finnes et enormt, svart hull) føre til at tyngdekreftene fra himmellegemene forsterker hverandre så mye at det utløser katastrofen. Her er problemet at den kombinerte tyngdekraften ikke er i nærheten av å være sterk nok til å gi et så dramatisk resultat, pluss at Sola står slik i forhold til galaksen ved juletider hvert eneste år. Om påstanden stemte ville vi neppe kalle jula for den stille høytid, med andre ord.

En planet vil kollidere med Jorda
Enkelte 2012-tilhengere påstår at en stor ukjent planet, kalt X eller Niburu, vil utløse katastrofen når den kolliderer med eller passerer svært nær Jorda. At planetkollisjoner kan utløse katastrofer er forsåvidt sant – vår egen Måne kan ha blitt til ved at en klode på størrelse med Mars kolliderte med Jorda for 4,5 milliarder år siden. Men en stor planet som skal treffe oss om tre år ville forlengst vært oppdaget av astronomene som nå leter etter islegemer i solsystemets yttergrenser og jordkryssende asteroider. Det er opp til tilhengerene av planet Nibiru å bevise at den finnes – og det har de ikke klart å gjøre.

Solstormer kombinert med et polskifte vil føre til at jordoverflaten “stekes”
Her har man å gjøre med nok en forklaring som inneholder noen korn av sannhet. Når vår Sol er aktiv, kan den ha energiutbrudd (også kjent som flares) som tilsvarer milliarder av atombomber på én gang. Vi beskyttes mot de verste virkningene av slike utbrudd av Jordas magnetfelt, som fanger opp de energirike partiklene fra utbruddene. Med ujevne mellomrom vil imidlertid dette magnetfeltet reverseres – den magnetiske nord- og sørpolen bytter plass i det som av og til kalles et polskifte. Jorda har gjennomgått mange polskifter, og mye tider på at vi er på vei mot et nytt i løpet av de neste tusen årene eller så.

flare_and_after-flare_prominence

Bilde av flare-utbrudd ved solranda

Når det inntreffer, blir Jordas magnetfelt i en periode antagelig svakere enn det er idag, og det burde gjøre oss mer sårbare for strålingsutbrudd på Sola. Problemet er at det ennå ikke er funnet noen klar forbindelse mellom utdøing av liv på Jorda og polskifter. Jorda har faktisk gjennomgått flere polskifter mens menneskene har utviklet seg på Jorda, og vi har tydeligvis klart oss godt – sammen med millioner av andre arter. Det er heller intet som tyder på at polskiftet er nært forestående, eller at Sola vil ha kraftige utbrudd i 2012. Her ligger bevisbyrden nok engang på 2012-tilhengerne, med andre ord.

2012-spådommene baserer seg på feiltolking av gammel mayareligion
Datoen vi kaller 23. desember 2012 var utvilsomt viktig i de gamle mayaenes kalender. Anthony Aveni, mayaekspert og arkeoastronom ved Colgate University i Hamilton, New York, sier det slik til National Geographic: “Det er tidspunktet da den største syklusen i maya-kalenderen —1 872 000 dager eller 5125,37 år —slutter og en ny syklus begynner.”

Kalender-syklusen som nå går mot sin slutt begynte 11. august 3114 fvt, en dato mayaene selv skrev som 13.0.0.0.0. Slutten på en syklus innebærer ikke at verden forsvinner, sier Aveni. “Tanken er at tiden blir fornyet, at verden blir fornyet igjen — ofte etter en stressende periode — på samme måte som vi fornyer tiden på første nyttårsdag eller til og med på mandag morgen”.

I likhet med så mange andre gamle kulturer etterlot mayaene seg også en visjon av verdens undergang. Den finnes i et dokument kalt Dresden-kodexen, men er ikke spesifikt knyttet opp mot året 2012. Det samme kan sies om innholdet i kodexen som om Bibelen: vi snakker om en gammel religiøs tekst som er et produkt av sin tid og kultur, ikke en moderne fagbok i astronomi eller geologi. Å lese slike tekster helt bokstavelig med et moderne blikk, blir simpelthen feil.

Selv om tolkningen var riktig, er det ingen grunn til å tro at mayaene har rett
Nå vil det være dem som mener at religion inneholder visdom som ikke dekkes av naturvitenskapen. Men også da vil man ha et stort forklaringsproblem: blant de mange tusen religionene på Jorda er det altså bare én som hevdes å påstå at Jorda går under i desember 2012. Ingen av de “tre store” – kristendommen, islam og hinduismen – inneholder et tilsvarende profeti, for eksempel.

Den gamle maya-religionen er utdødd forlengst (den klassiske maya-sivilisasjonen nådde sitt klimaks under vår vikingtid), men likevel skal altså dens profeti overtrumfe visdommen til nålevende religiøse tenkere. For tilhengere av den individorienterte New Age-bevegelsen er dette ikke et problem, men for  flertallet som er tilknyttet organiserte trossamfunn skaper det både religiøse og filosofiske konflikter. For å si det veldig enkelt: Man kan ikke samtidig kalle seg en kristen og ta en hedensk religions spådommer på alvor.

Historien er full av feilslåtte dommedagsprofetier – hvorfor skulle dette være annerledes?
Vår kultur er gjennomsyret av forestillingen om dommedag, preget av den apokalyptiske kristendommen som den tross alt er (dommedag omtales f.eks. i trosbekjennelsen som leses i norske statskirker). 2012-profetiene er derfor ikke de første, og garantert ikke de siste i rekken. National Geographic har en kjekk oversikt over tidligere dommedagsprofetier som ikke slo til. Et lite utvalg:

1666
I den kristne verden så mange på dette året med frykt, fordi tallet 666 er “dyrets tall“. I Storbritannia var angsten spesielt stor etter den store pesten i 1665. Bybrannen i 1666 ble av mange sett på som et undergangstegn, lilksom Svartedauen i sin tid ble det.

1914
Den kristne sekten Jehovas Vitner mente at Jorda ville gå under dette året. Nå skal det sies at verden faktisk ble rammet av en stor katastrofe (første verdenskrig), men noen undergang dreide det seg tross alt ikke om.

Mars 1997
Kometen Hale-Bopp var synlig på himmelen, noe den lille religiøse sekten “Heaven’s Gate” tolket som at Jordas undergang var nær. I dette tilfellet hadde dommedagsprofetiet tragiske konsekvenser, da 39 medlemmer av sekten tok livet av seg.

31. desember 1999
Det var en kjerne av sannhet i spådommene om at samfunnet kunne gå i stå ved årtusenskiftet, fordi mange dataprogrammer – også slike som styrte f.eks. strømforsyningen vår – ikke var tilpasset overgangen. Dermed ble Y2K-hysteriet et sjeldent eksempel på et nyttig dommedagsprofeti, da alt oppstusset nok bidro til at man gjorde en ekstra innsats for å rydde opp i potensielt skadelig programvare.

5. mai 2000
Ifølge boka ICE: The Ultimate Disaster, skrevet av forfatteren Richard Noone i 1997, ville planetene på denne dagen stå på linje. Det ville føre til at is fra polene ville strømme mot ekvator og utrydde livet på Jorda.

Betyr det at Jorda ikke går under?
Nei. Det finnes reelle trusler mot livet på Jorda og selve planeten vår. Dramatiske klimaendringer, kontinentaldrift og kollisjoner med store asteroider og kometer kan før eller siden utslette livet på Jorda, og til sjuende og sist blir planeten vår ulevelig takket være den langsomt økende temperaturen til Sola. Klodens endelige skjebne er å forsvinne inn i Sola når den en dag blir en rød kjempestjerne.

Men ingen av disse katastrofene kommer til å inntreffe i 2012. Utslettelsen av livet på Jorda ligger hundrevis av millioner år inn i framtiden, og Jordas endelige undergang kommer om 5000 millioner år. Disse kommende katastrofene er, i motsetning til 2012-spådommene, basert på solid vitenskap utført av forskere verden over. Og menneskeheten har svært god tid på seg til å hindre at vi går med i dragsuget.

Er det noe å lage oppstuss rundt?
Mange – sannsynligvis det overveldende flertallet – trekker på skuldrene av det hele. Men ikke alle. Jeg vet jeg ikke er alene om å få henvendelser fra mennesker som blir oppriktig vettskremt av dette, slik jeg fikk det den gang det ble hevdet at Jorda kunne bli “grillet” av en eksploderende stjerne, eller at Large Hadron Collider i CERN kunne skape svarte hull.

Denne siden er motivert av noe en lærer sa til meg i forbindelse med den sistnevnte hendelsen: “hva skal jeg si til de av elevene mine som tror at de kommer til å dø om noen dager?” Det man skal si, er altså at all forskning og sunn fornuft tilsier at innspurten til jula 2012 blir fullstendig normal. Innholdet er publisert med en Creative Commons-lisens, hvilket vil si at du fritt kan spre og bruke det du leser her.

Andre kilder: