New York Times’ Andrew Revkin påpeker det vi alle egentlig vet: en overbefolket verden med effektiv mennesketransport er som skapt for globale pandemier. Mønsteret vi ser nå, der man få dager etter det første utbruddet i Mexico rapporterer om mistenkte tilfeller fra New York til New Zealand, stemmer med dette bildet. Med fly kan en smittsom sykdom fraktes halve Jorda rundt på et døgn, og mennesker som reiser mye og har kontakt med mange vil være spesielt utsatt, jamfør det faktum at president Obama nå testes for svineinfluensaviruset.
Det er ennå usikkert om svineinfluensaen, som ser ut til å høre til en kategori virus kalt H1N1 , vil spre seg uhemmet over kloden og hvilke konsekvenser det i så fall vil få (les mer om influensaviruset i denne PDFen fra Verdens helseorganisasjon). Det er mulig at en kombinasjon av flaks og innsats fra verdens helsemyndigheter vil hindre pandemien, slik tilfellet var med SARS og varianter av fugleviruset H5N1. Men om vi også denne gangen slipper unna den store pandemien, er det få forskere på feltet som er i tvil om at den vil komme, før eller siden.
Elektronmikroskopisk bilde av ebola-viruset, en mulig kilde til fremtidens pandemier. Kilde: WikipediaDet vet man fordi det har skjedd mange ganger tidligere, også i moderne tid. I 1918 og 1919 drepte “spanskesyken” mellom 20 millioner og 100 millioner mennesker, mens to influensapandemier på 1950- og 60-tallet sannsynligvis drepte hundretusener verden over. Selv om vi er langt bedre istand til å behandle influensa idag (medisinen Tamiflu er skal være effektiv mot den meksikanske svineinfluensaen), er også spredningsmulighetene og antall mennesker i den fattige verdens megabyer mye høyere.
I tillegg fører miljøødeleggelser i den fattige verden til at vi kommer i kontakt med stadig nye farlige virus. Foredraget under holdes av Nathan Wolfe, som leter etter det neste AIDS-viruset i jungelen i Afrika, og som tar til orde for en internasjonal ordning for å overvåke sykdomsutbrudd blant dyr og mennesker i tropene. Men selv om man skulle få til noe slikt, er kommunikasjonsmønstrene idag så komplekse og uoversiktlige at vi aldri vil få full beskyttelse (menneskesmugling er et stikkord her).
Vi må med andre ord forberede oss. Myndighetene i det rike nord, Norge inklusive, gjør dette ved å lage prognoser for de medisinske og økonomiske ringvirkningene, bygge opp medisinlagre og legge kriseplaner. Men det store, fattige flertallet på Jorda er ikke og kommer ikke til å bli så godt beskyttet. Med andre ord: når (ikke om) den neste store pandemien kommer, kan dødstallene globalt bli store og ringvirkningene likeså.
Et moment mange er opptatt av, om jeg skal dømme etter spørsmålene jeg får i forbindelse med foredrag, er virkningen på befolkningseksplosjonen: bør man ikke ta hensyn til mulige pandemier i anslagene for fremtidens befolkning? Kort sagt: nei. Befolkningsveksten på Jorda er fortsatt så stor (i størrelsesorden 70 millioner i året) at vi måtte ha en spanskesyke hvert år for å bremse befolkningsvekten. Selv i landene som er hardest rammet av HIV/AIDS i det sørlige Afrika, fortsetter befolkningen å vokse raskt (1,7 % årlig i Zambia, f.eks.)
Nå er det ikke helt utenkelig at vi kan få en gjentakelse av Svartedauen, som drepte 30-60 % av befolkningen i Europa midt på 1300-tallet. Om et slikt verste tenkelige tilfelle skulle ramme oss igjen, f.eks. ved at vi fikk en luftbåren og svært dødelig variant av blødningsfeber, vil samfunnet slik vi kjenner det raskt kollapse. Helsevesenet vil slås ut på grunn av dødsfall blant leger og sykepleiere, befolkningen vil gripes av panikk, skoler, arbeidsplasser og gater vil tømmes for folk, og økonomisk aktivitet som krever at mennesker møtes vil stanse opp.
Det komplekse nettverket av transportmidler vi er blitt så avhengige av i det rike nord, vil bryte sammen, noe som vil føre til mangel på mat, energi, medisiner og andre livsnødvendigheter. Mange vil forsøkte å flykte til landsbygda i håp om overleve, men vil snart erfare at man er blitt like avhengig av den høyteknologiske og petroleumsbaserte økonomien der som i byene. Lenge etter at pandemien har “brent seg ut”, vil millioner dø som følge av sult, sykdom og medisinmangel.
Samfunnet som er igjen vil kanskje fortone seg som en underlig hybrid av det 19. og 21. århundre: de overlevende vil besitte all kunnskapen fra det gamle samfunnet, og ha tilgang til mye gjenværende høyteknologi. Men mangel på mat og olje vil ha ført til at bosetningmønster, arbeid og transport minner mer om 1800-tallet. En stor andel av befolkningen vil bo på landet og produsere sin egen mat (slik det skildres i fremtidsdystopikeren James Kunstlers bok World Made By Hand), og hester og dampmaskiner kan ha kommet til heder og verdighet igjen.
Med tanke på hvor sjeldne så alvorlige pandemier er (Svartedauen er den største i sitt slag de siste tusen årene, og muligens noensinne) er det rimeligere å anta at de aller fleste vil overleve selve sykdomsutbruddet, og at det er de sosiale og økonomiske bivirkningene som vil merkes best. At de ikke er til å kimse av, viser reaksjonen til innbyggerne i Mexico City (en by på 20 millioner mennesker) på en sykdom som så langt har rammet ca 1600 mennesker.
I kjølvannet av fugleninfluensa-utbruddene etter århundreskiftet ble det laget en rekke analyser av de økonomiske ringvirkningene av en global pandemi, som denne fra Verdensbanken, denne fra Det internasjonale pengefondet (PDF) og denne fra Asian Development Bank. Den sistnevnte inneholder to scenarier som tar utgangspunkt i et utbrudd av fugleinfluensa i Asia. Her tenker man seg at 20 % av befolkningen angripes, og at 0,5 % omkommer. I alvorlighetsgrad plasserer utbruddet seg dermed mellom spanskesyken og “asiasyken” i 1968.
Konsekvensene av utbruddet avhenger sterkt av hvordan folk reagerer. Ifølge ADB-rapporten vil den økonomiske aktiviteten falle sterkt til å begynne med, men erfaringsmessig ta seg opp igjen når folk er kommet over det første sjokket. Etter de første par ukene begynner folk å gå på jobben igjen, og turisme og handel tar seg opp i løpet av et par kvartaler. Men det er også mulig å se for seg et sterkere psykologisk sjokk. Da kan dette bli resultatet:
Here, the economic impact would be more severe and would likely force the world into a recession. The estimated loss would be $282.7 billion, around 6.5 percentage points of GDP (Table 2). The demand effect would swamp the supply effect. Since the epidemiological assumption is the same, the impact of the supply shock is the same at $14.2 billion. Growth in Asia would virtually stop, with a regional GDP growth rate of 0.1 percent. Global GDP will shrink 0.6 percent. The global trade of good and services will contract around 14%, the equivalent of $2.5 trillion.
Med andre ord: selv et moderat influensautbrudd kan utløse en global økonomisk nedtur. Hovedproblemet med slike scenarier er at sykdommer hører til fremtidsforskningens “svarte svaner”, det vil si de uforutsigbare og viktige begivenhetene som skildres i Nicholas Talebs bok The Black Swan. Vi vet altså ikke når en pandemi av denne størrelsen vil ramme oss, bare at det antagelig vil skje i løpet av dette århundret og at virkningene i så fall blir dramatiske. Så sant vi ikke får et gjennombrudd innen behandlingen av influensavirus, da, noe som absolutt er tenkelig.
