Sylvi Listhaug og de 500 millioner afrikanerne

I et intervju i Dagbladet forleden sier innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug følgende om fremtidens utfordringer på hennes felt: “Det går i feil retning i flere land i Midtøsten, samtidig som presset fra Italia mot andre europeiske land øker. Og vi vet at Afrika kan få opptil 500 millioner nye innbyggere fram mot 2030. Det betyr at presset mot Europa vil øke. Dette kan vi ikke ignorere.”

Et par uker før dette intervjuet kom på trykk hadde jeg holdt et innlegg på regjeringens perspektivkonferanse – med Listhaug til stede i salen – der Afrikas demografi ble nevnt spesifikt, så det var ikke fritt for at min interesse ble vekket. Og siden jeg lenge har hatt en i norsk sammenheng unormalt stor interesse for befolkningseksplosjonen, visste jeg også at tallet hun nevner stemmer relativt godt med det siste av befolkningsprognoser.

graph
Denne figuren viser hvordan Afrika er befolkningseksplosjonens siste skanse: Det meste av veksten i verdens befolkning mot 2100 vil skje her.

Ifølge FNs befolkningsbyrå øker Afrikas befolkning i skrivende stund med rundt 30 millioner mennesker i året, en rate som er forventet å øke mot over 40 millioner i året i 2050. Så når Listhaug ser 14 år inn i fremtiden og sier “kan få opptil” har hun sine ord i behold innenfor den usikkerheten man må påregne i slike spørsmål. I høyden passeres 500 millioner-merket to-tre år senere. Uansett dreier det seg om mange mennesker på kort tid.

For å sette det i perspektiv: Dette er en vekst som overgår hele EUs befolkning minus Storbritannia, eventuelt mer enn USAs og Russlands samlede befolkning idag. 500 millioner på toppen av dagens 1,2 milliarder innbyggere er en økning på 40% på 15 år, en prosentvis vekst man ikke har sett på andre kontinenter siden langt tilbake i det 20. århundre.

Nå skal man alltid ta befolkningsprognoser med en klype salt, men her snakker vi om et såpass kort tidsrom og et område der fødselsraten fortsatt er så høy i så mange land at vi må ta dem på alvor. Ikke minst fordi rotårsaken til at Afrika har beholdt høye fødselstall samtidig som de er falt kraftig de fleste andre steder, også er en viktig driver bak det som bekymrer Listhaug mest: Emigrasjonen fra kontinentet.

Ja, for selv om mange afrikanske land har opplevd god økonomisk vekst de siste tiårene, har kontinentet fremdeles et enormt fattigdomsproblem. Det er her man finner majoriteten av mennesker som lever på eksistensminimum, det er her barnedødeligheten er høyest og utdanningsnivået er lavest. Dette kartet som viser hvor land ligger på FNs Human Development Index (HDI) er talende i så måte: Den nederste delen av FNs levekårsindeks domineres av afrikanske land.

screenshot-2016-09-13-at-10-59-35

Selv om vi ser mange positive utviklingstrekk i regionen, rekker vi ikke å få noe kjempeløft for folk flest de neste 15 årene. Generelt pleier økonomer å anta at befolkningsvekst skaper velstand via voksende etterspørsel etter varer og tjenester, pluss innovasjon og produktivitet som følger av flere kloke hoder. I Afrika er bildet… komplekst.

Her har vi land som Kamerun og Etiopia, hvor BNP per innbygger i perioder har stått på stedet hvil eller avtatt mens befolkningen har skutt i været. Vi har Nigeria, kontinentets største økonomi, som lenge har hatt en av verdens høyeste vekstrater men som like fullt var nummer 152 på FNs siste HDI.

I et femtenårsperspektiv  er det derfor rimelig å anta at mønsteret vi ser idag, med en bunn av HDI-listen like dominert av afrikanske land som toppen er dominert av europeiske, vil vedvare. Dette er mindre et spørsmål om matforsyning (allerede idag er vi istand til å fø på 500 millioner ekstra verdensborgere) enn om muligheter. Om en raskt voksende pool av unge og arbeidsvillige i en region som er dårligere utrustet til å tilby dem et meningsfylt liv.

Det hjelper ikke at store deler av det sentrale og nordlige Afrika er preget av konflikter, mange av dem basert på etniske og historiske motsetninger som ikke forsvinner over natten. Den sannsynlige effekten av det er at vi vil se flere flyktninger i fremtiden, om ikke annet så fordi en større befolkning vil føre til at flere mennesker påvirkes direkte av krig. Hvor raskt konflikter kan endre migrasjonsbildet så vi i Libya, som på kartet over er et av to afrikanske land med middels høy HDI. Tallene er fra 2013, idag vil de åpenbart ikke være gyldige.

conflict-africa
Kartet fra Uppsala-Universitetets Conflict Data Program viser konfliktbildet i 2014. Det er gode grunner til å tro at det generelle konfliktnivået her holder seg høyt mot 2030.

Femtenårsperspektivet er såpass kort at vi kan overse effekten av klimaendringer, men selv uten denne negative påvirkningen virker det altså rimelig sikkert at migrasjonen fra Afrika vil øke mot 2030, og at det i konfliktperioder kan toppe seg langt over nivået vi har sett til nå. Spørsmålet blir dermed hvordan vi skal forholde oss til dette i Europa. Fra et rent demografisk perspektiv er svaret enkelt, og gis av de to figurene nedenfor.

 

screenshot-2016-09-13-at-14-21-45

screenshot-2016-09-13-at-14-21-52
Kilde: populationpyramid.net

 

Slike figurer kalles for befolkningspyramider, og viser hvor mange mennesker man finner i hvert alderssegment av befolkningen, fordelt på kvinner og menn. Den øverste figuren viser tydelig hvor ung befolkningen i det vestlige Afrika vil være i 2030 – aldersgruppen under 20 er totalt dominerende. På den nederste figuren har eldrebølgen i Europa transformert pyramiden til et tårn (eller for de konspiratorisk anlagte, en minaret). Her er andelen unge lav, mens det er en tydelig utbulning i pensjonistsegmentet.

Afrika vil altså ha et enormt overskudd av ungdom, Europa et alvorlig underskudd. Ved å flytte overskuddet fra Afrika kan man i prinsippet løse mange av de økonomiske problemene som følger av Europas befolkningstårn. I praksis vet vi at det ikke er så enkelt. Integrasjon er en krevende prosess, og gapet mellom utdanningen som kreves av arbeidstakere i Europa og hva afrikanske skoler kan levere, vil neppe bli mindre enn det allerede er.

Dersom robotisering i stor skala blir en realitet, vil dessuten svært mange “startjobber” for innvandrere – innen transport, varehandel og helse/omsorg, for eksempel – stå særlig utsatt til. Terskelen for å komme inn på arbeidsmarkedet for en som kommer langveisfra, vil antagelig være høyere i 2030 enn den er idag.

Vi må også ta høyde for at migrasjon er og vil forbli vår tids mest brennbare politiske sak. Om det er noe vi har lært i det 21. århundre, er det at migrasjon er en “force multiplier” for populistiske og radikale partier over hele Europa.

fullsizerender_3

Jamfør denne brosjyren som nylig ble delt ut til 4,1 millioner husstander i Ungarn. Dette er en del av en ungarske regjeringens kampanje for å få befolkningen til å stemme nei til et EU-forslag om å tvinge medlemsland til å ta imot kvoter av flyktninger. I Ungarns tilfelle handler det om 1294 flyktninger, i et land med nær 10 millioner innbyggere og relativt få immigranter. Selv en tallmessig insignifikant migrasjon kan skape store politiske bølger, med andre ord.

De politiske vindene blåser ganske entydig mot økt immigrasjon i Europa nå, og Sylvi Listhaug er blitt en populær minister som uten tvil har mange nordmenn med seg når hun sier at “det viktigste er å ha kontroll på tilstrømningene. På den måten kan vi bidra mer i nærområdene. Hvis vil ikke klarer å gi barn skolegang og mennesker håp, så vil flere komme hit.”

Men dette er også et syn som vil få kjørt seg om det vinner fram. Utover i århundret vil mangelen på arbeidskraft i viktige sektorer begynne å bite i Europa. Arbeidstakere vil måtte finnes til å holde hjulene i gang i europeisk økonomi, samtidig som omsorgssektoren vil trenge ansatte til å ta seg av stadig flere eldre. Heving av pensjonalderen vil være et naturlig skritt, sammen med stadig mer drastiske tiltak for å få arbeidsledige og uføre ut i arbeid igjen. Etter 2030 vil velferdsstaten begynne å se ganske annerledes ut, for å si det slik.

Teknologi vil være helt avgjørende for at en “nullvisjon” for afrikansk immigrasjon skal lykkes. Antialdrings- og antidemensmedisin vil, hvis den kommer, redusere presset på helsevesenet. Samtidig mener mange forskere at 30-50% av arbeidsplassene i det rike nord kan bli robotisert. Mens robotisering fremdeles vekker utbredt skepsis i 2016, kan robotene i 2030 bli hyllet som kontinentets redning av innvandringsskeptiske europeere.

transparency_international_2015
Jo rødere, desto mer korrupt oppfatter innbyggerne landet sitt. Nok en gang kommer Afrika sørgelig dårlig ut.

Samtidig må det skapes flere muligheter i Afrika. Det holder ikke med håp – kontinentet trenger et kraftig løft på alle grunnleggende områder. Infrastruktur, skole, helsevesen, energi og ikke minst samfunnsinstitusjoner må bygges opp. Et hovedhinder for afrikansk vekst og innovasjon er byråkrati, lovløshet og korrupsjon fra bunn til topp i samfunnet. Transparency Internationals korrupsjonsindeks har et begredelig – og neppe tilfeldig – sammenfall med FNs utviklingsindeks. Afrikanske land er blant verstingene her også.

Her ligger det håp og muligheter i den afrikanske “yngrebølgen”. Det er vanskelig å se for seg at ungdommene som nå vokser opp, med tilgang til mange av de samme mediene og tjenestene som ungdom i det rike nord, vil finne seg i tilstanden slik den er nå. Vi i Europa må gjøre vårt ytterste for å sørge for at den nye generasjonen får best mulig vilkår for å bygge opp institusjonene Afrika trenger. I dette perspektivet blir å “bidra mer i nærområdene” langt mer kostbart og forpliktende enn noe vi har sett så langt fra vår side.

Og det vil også kreve at vi tar tak et tema som er tabu på begge sider av Middelhavet, nemlig befolkningsveksten. For selv om yngrebølgen er bra for økonomien, kan det bli for mye av det gode. I skrivende stund ligger Afrika an til å firedoble sin befolkning innen århundrets utløp. I et 2100-perspektiv må vi også ta hensyn til klimaendringer og miljøødeleggelser, og da er det sterkt bekymringsfullt at det fattigste, minst stabile og mest klimasårbare kontinentet også vil oppleve den siste store befolkningseksplosjonen i vår tidsalder.

Jeg tror ikke vi står overfor noe malthusiansk befolkningssammenbrudd, a la Paul Ehrlichs diskrediterte “befolkningsbombe“. Mat og grunnleggende livsnødvendigheter skal vi klare å produsere til 12 milliarder jordboere som vi idag klarer å produsere det til over 7,5 milliarder. På den annen side klarer jeg ikke å slutte meg helt til befolkningsoptimismen som kommer til uttrykk i f.eks. arbeidet til Julian Simon, og som idag formidles effektivt av Hans Rosling.

Et mellomstandpunkt – at vekst er bra, men at for rask vekst i fattige land med dårlig infrastruktur, svake institusjoner og et stadig mer utsatt økosystem er en risikosport – er det jeg har landet på. Derfor mener jeg at en klar styrking av satsingen på afrikanske kvinner er nødvendig, fra hjelp til utdanning, kamp mot barselfeber, barneekteskap og andre overgrep, familieplanlegging og tilgang til prevensjon.

Problemet med en slik strategi er at de mest effektive tiltakene mot uønsket massemigrasjon i fremtiden samtidig er de minst synlige og medievennlige. Det er mye lettere å skaffe bevilgninger til piggtrådgjerder og bevæpnede vakter enn til p-piller og lærebøker.

Foredrag på regjeringens perspektivkonferanse, 25. august 2016

Nylig fikk jeg sjansen til å delta på regjeringens perspektivkonferanse i Oslo, som er en del av forberedelsene til arbeidet med den kommende perspektivmeldingen.

Som programleder Arne Hjeltnes påpekte fra scenen er det som regel slik på konferanser at representanter for regjeringen stikker innom, holder foredraget sitt og løper avgårde igjen. Denne dagen satt Erna og Siv og et stort antall ministre (og ledelsen i støttepartiene) der hele dagen for å høre på foredrag om Norges fremtid og perspektivmeldingen.

Jeg ble invitert til å si noen ord (fikk 15 minutter) om nye perspektiver på miljø og klima i et 50-årsperspektiv, og man lar selvsagt ikke en slik anledning gå fra seg. Jeg setter min ære i å utføre oppdraget etter spesifikasjonene, og derfor presenterte jeg tre ulike momenter som ikke dukker opp altfor ofte i den norske miljødebatten.

Rett skal være rett: Jeg har en ganske ledig form og foredraget nedenfor er ikke nøyaktig hva som ble sagt på konferansen, men alle hovedmomentene er der. Avslutningen er det største avviket fra det holdte foredraget – da Anita Krohn Traaseth i praksis sa mye av det jeg sier om perspektivmeldingen her, valgte jeg å ta inn et annet moment. Men jeg syns den opprinnelige teksten passer bedre. :)

IMG_20160825_153721

————————————————————————————————————————-

Mitt gebet her i dag er å ta tre sannsynlige trender og se hvordan de kan spiller seg ut innenfor tidsrommet som trekkes opp i perspektivmeldingen. Vi skal med andre ord på en svipptur til året 2060.

For det første: Sannsynligvis vil togradersmålet for klimaet for lengst være passert i 2060. Grunnen til at vi kan si dette, er at mesteparten av stigningen mot to grader er “låst inn” av det som allerede er sluppet ut, og at den økonomiske veksten frem mot 2060 kommer til å legge et enormt press på Jordas ressurser – også de gjenværende fossile.

For eksempel regner FN med at etterspørselen etter energi og mat vil øke langt raskere enn befolkningsveksten, kanskje så mye som 50% i 2050. Med andre ord: mye av kuttene i utslipp vi får med grønn teknologi i det rike nord vil «spises opp» av utslippsvekst i det stadig mindre fattige sør.

Hva mer er: Det er også rimelig å anta at temperaturstigningen ikke har flatet ut på dette tidspunktet. Det er betydelige treghetsfaktorer i klimasystemet som gjør at nordmenn i 2060 forbereder seg på en fortsatt temperaturstigning ut århundret – i beste fall.

Det faktum at et så viktig miljøpolitisk mål har sprukket så ettertrykkelig vil ganske sikkert påvirke nordmenns tillit til miljøpolitikken. På den annen side vil virkningene av klimaendringene på dette tidspunktet være så åpenbare at fokuset vil være på handling.

Det vil selvsagt handle mye om å tilpasse oss til endringene, men vel så viktig blir “climate mitigation” – tiltak for å forsinke klimaendringer så lenge som mulig. Hensikten her er å kjøpe tid for sivilisasjonen vår og – enda viktigere – økosystemet til å tilpasse seg.

Det hele baserer seg på erkjennelsen av at vi kommer til å leve med klimaproblemet i århundrer fremover. Dette er ikke et midlertidig fenomen som kan fikses relativt raskt, som trusselen mot ozonlaget for noen tiår siden eller blytilsetning i bensin.

Dette er starten på en ny geologisk æra, antropocen, der Homo sapiens er den dominerende faktoren i Jordas klima og miljø. Hvis det finnes geologer om millioner av år, vil de kunne grave i jorden med sine hender (eller tentakler eller – hutre, hutre – følehorn) og “lese” om vår virksomhet i steinlagene.

For det andre: Det grønne skiftet vil komme, men til langt høyere kostnad enn vi forestiller oss nå. Misforstå meg rett. Jeg er optimist på fremtidens og teknologiens vegne. Tidsrommet som spennes over av perspektivmeldingen er mer enn langt nok til å frembringe nye gjennombruddsteknologier.

Så ja, jeg føler meg trygg på at vi i 2060 vil ha løst problemet med fossilt brennstoff i persontransporten. Nordmenn flest kan komme til å leve i smarte byer, der selvkjørende biler og intelligente busser vil frakte oss utslippsfritt rundt, og der middagen leveres på døra av droner.

Dagens forskning på å fange klimagass og lage nytt brennstoff av det kan ha båret frukter. I 2060 flyr du til Thailand med flybensin laget av luft – om ikke kjærlighet. Norske verft kan leve av å bygge skyskip, fartøyer uten mannskap som har som eneste jobb seile rundt på verdenshavene og produsere skyer som skal reflektere sollys og bidra til å senke den globale temperaturen.

Menneskelig kreativitet kan virke grenseløs men blir ofte begrenset likevel – av sosiale forhold, markedet eller naturlovene. Det er blitt sagt at en bonde i Afrika via sin telefon har bedre tilgang på informasjon enn president Reagan hadde i det Hvite hus. Men den samme bonden mangler som regel pålitelig strøm, asfalterte veier, rent vann, helsetjenester og en god skole til ungene.

Mange setter sin lit til såkalt “bukkehopping” eller “leapfrogging” innen teknologi, altså det at fattige kan hoppe over en generasjon eller to av teknologi. Vi har sett det skje med mobiltelefoni, selvsagt. Problemet er at det er mye vanskeligere å få det til med andre typer infrastruktur. Nye veier eller et velfungerende statsapparat er ikke noe man kan “hoppe bukk” til. Man må gå den lange veien, og det koster tid, penger og innsats.

I den norske debatten om det grønne skiftet har vi hatt et fokus på økonomiske kostnader, på skatter og avgifter. Der vi er nå, er det naturlig. Men i et 2060-perspektiv vil ikke-økonomiske kostnader stå mye lengre opp på dagsorden. Skiftet vil ikke bare være et skifte av teknologi, men også av levesett og også noe så grunnleggende som verdier og identitet.

En av de mest interessante miljøtrendene de siste tiårene er “rewilding”, ideen om at naturen rykker frem der menneskene trekker seg tilbake. To kjente eksempler på dette finner rundt Tsjernobyl og Fukushima, der atomkatastrofen ble fulgt av et kraftig oppsving i dyre- og plantelivet.

Men dette er en global trend. I USA er arter som svartbjørn, ulv og puma på rask fremmarsj. I over 60 av verdens land vokser skogene, og bestanden av ville dyr øker med dem. Det er bra for det biologiske mangfoldet, samtidig som tilveksten av skog binder opp CO2.

Men jeg har merket meg at det er vanskelig å snakke dette Norge. Gang på gang har jeg kjørt hodet i ideen om kulturlandskapets egenverdi. Sau på beite i fjellet, velstelt åkerland og skogforvaltning er en forutsetning for jordbruks- og distriktspolitikken vår. Og en del av vår nasjonale identitet. Det er sterke følelser inne i bildet.

Få i Norge vet vel dette bedre enn Jan Tore Sanner. Som fremtidstenker mener jeg Sanner er på parti med fremtiden, og jeg har da også lenge vært tilhenger av og argumentert åpent for kommunesammenslåinger. En av mine hovedargumenter er handlingsrommet det gir til å skape en mer offensiv miljøpolitikk.

Siden jeg ikke står på valg og aldri skal forhandle med Senterpartiet kan jeg si det rett ut: Kostnadene ved det grønne skiftet bæres bedre av større enheter. Og sentralisering er bra for miljøet, akkurat som det er bra for folkehelsen.

I et 2016-perspektiv virker det rart å si som jeg gjør nå, at vi bør la fraflyttede kommuner få gå tilbake til naturen. At vi bør trappe ned miljø- og klimauvennlig jordbruk, som sauehold på norsk manér – for å fremme naturmangfold og CO2-fangst. Eller for å gi det en tabloidvennlig vri: At vi mange steder bør la ulven og bjørnen få vinne.

I 2060 vil dette virke mer rimelig, fordi avansert bioteknologi og bybruk kan ha gitt oss gode alternativ. Melka vil komme fra bakteriefarmer. Fremtidens lammekotelett kan dyrkes av stamceller, skrives ut med en 3D-printer og kanskje leveres på døra av en drone. God samvittighet er inkludert i prisen.

For det tredje: Demografi vil spille en langt større rolle i politikken i 2060 enn vi kan forestille oss i dag. En viktig drivkraft her vil være det demografiske gapet vi allerede ser mellom det rike nord og det fattige sør. I den rike delen av verden har befolkningen stagnert og viser tegn til nedgang, i de fattigste landene fortsetter befolkningseksplosjonen med ufortrøden styrke.

Frem til nå har vi klart å trosse spådommene om at befolkningseksplosjonen ville lede til nød og en global sultkatastrofe. Aldri har vi vært flere på kloden og aldri flere mennesker vært velstående, friske og utdannede. Den absolutte fattigdommen minker, og det gjør også gapet mellom gutters og jenters utdanningsnivå.

Men hvis vi ikke vokter oss, kan disse enorme fremskrittene reverseres. Afrikas befolkning vil vokse fra dagens ene milliard til mellom tre og fire milliarder i løpet av århundret. Selv om vi ser god økonomisk vekst i mange afrikanske land, er det få som tror at flertallet av dem klarer å bygge ut infrastruktur og skaffe arbeidsplasser i samme takt som befolkningsveksten.

Dette vil skje samtidig med en forventet økning i ekstremvær og tørke, og ikke minst en temperaturøkning som kan gjøre det umulig for mennesker å oppholde seg utendørs mange steder. I India og Midtøsten har man sett temperaturer de senere årene som er nær dette nivået.

Den sannsynlige konsekvensen av dette er at vi mot midten av århundret vil ha hundrevis av millioner av mennesker med et helt legitimt behov for å skape seg et bedre liv i rikere og kjøligere områder av kloden.

Men antallet potensielle klimamigranter som nevnes av forskere disse dager overgår langt det behovet for eksempel EU vil ha for arbeidskraft som følge av eldrebølgen. Basert på responsen på den nåværende, langt mer begrensede migrasjonen, er det vanskelig å se for seg at det er politisk mulig.

Befolkning er ikke som klima. Dette kan vi gjøre noe med, og det vet vi fordi kvinners fruktbarhet allerede har falt betydelig – uten tvangstiltak – i over hundre av verdens land. Det som trengs er en strategi for hvordan man kan kombinere økonomisk utvikling og miljøtiltak med familieplanlegging.

Rett og slett en politikk for å hindre en halv milliard fødsler i dette århundret.

Norge og verden har opplevd en enestående vekst i befolkningen de siste to hundre årene, og det er en fase som nå går mot slutten. Før eller siden må vi ende opp med demografisk nullvekst – at befolkningen i snitt og over tid verken øker eller avtar. Det er ikke noe jeg står og finner på, det er fordi fortsatt vekst vil komme i strid med kjente naturlover.

For naturen rundt oss og for klimaet er det faktisk intet enkelttiltak som vil bety mer enn at menneskebefolkningen slutter å vokse. Men samtidig vet jeg av erfaring at diskusjonen om demografi, om befolkningens vekst, størrelse og sammensetning, er en av de vanskeligste og mest betente vi kan ha.

Vi rett og slett er veldig dårlig forberedt på denne og mange andre av de store samtalene om fremtiden. Og det er her perspektivmeldingen kommer inn. Jeg har lest alle de foregående meldingene med stor interesse, noe som har gitt meg et visst rykte som en mann som mangler et liv.

For som Paul Chaffey skrev om den forrige perspektivmeldingen i 2013, er “det ingen fare for at det verken blir det mest leste eller mest diskuterte dokumentet blant politikere og journalister denne våren.”

Chaffey syns det er synd, og det er jeg hjertens enig i. Perspektivmeldingene er fulle av informasjon som er kritisk viktige for å forstå fremtiden. Men jeg kan også forstå hvorfor selv folk med sterk interesse for feltet lar være å lese dem. Det handler om mer enn NOU-språk.

For meg er hovedproblemet med meldingene at de har vært for nøkterne og prognosebaserte, og i altfor liten grad har evnet å fange opp muligheten for brå og plutselige endringer. Slike endringer som vi har sett så mange av i løpet av vår levetid, og som garantert vil inntreffe i løpet av de neste 44 årene.

Jeg har pekt på noen slike endringer i mitt innlegg. Jeg sier ikke at mine momenter nødvendigvis bør inn i neste melding, men jeg skulle gjerne sett at tenkemåten i større grad fikk prege meldingen.

Og kanskje at miljø ikke bare får et eget kapittel, men at mulige virkningene av det grønne skiftet trekkes enda klarere inn i de generelle prognosene.

Men dette handler selvsagt om mer enn at Paul Chaffey og jeg skal få noe interessant å lese. En perspektivmelding som løfter blikket vil også bidra til løfte fremtidsdebatten i Norge mange hakk, en debatt som i dag har altfor lett for å bli surrende rundt i kjente spor.

Det store folkefallet: Trussel og mulighet

Paul Chaffey (i mine øyne en av Norges mest interessante bloggere) skrev nylig om befolkningsutfordringen vi står overfor i Europa. Chaffeys går inn på prognoser for befolkningsutviklingen for en lang rekke land i EU, som i det store og hele ser negative ut:

I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Land som kommer til å oppleve vekst i tiårene fremover, er i all hovedsak land som tiltrekker seg mange innvandrere (som Storbritannia og Sverige). Virkningene av at veksten stanser og etterhvert snus til fall i folketallet er mange, men den mest kjente har vært en del av den politiske debatten en god stund: Eldrebølgen.

Chaffey kommer såvidt inn på hva som kan gjøres for å snu denne trenden, og konkluderer med at den nordiske modellen med å legge til rette for barnefamilier har mye for seg, og at vi ellers må forberede samfunn og ikke minst arbeidsliv på en fremtid der innvandring og automatisering vil fylle tomrommene etter de mange som pensjoneres.

Det er vanskelig å være uenig i Chaffeys tall eller anbefalinger, så min posting er vel mest et forsøk på en oppfølging og utvidelse av perspektivene han trekker opp. Jeg har snakket og skrevet mye om demografi de siste femten årene, og pleier ofte å ha følgende som holdepunkter når jeg tenker høyt rundt den demografiske fremtiden:

Problemet er gammelt
Som disse tallene fra verdensbanken viser, er det to generasjoner siden fruktbarheten (målt i gjennomsnittlig barn per kvinne i et land) toppet seg og begynte å falle. “Peak fertility” ble nådd på slutten av 1950-tallet/begynnelsen av 60-tallet, jamfør grafen nedenfor. Dette er også årsaken til at vi nå har nådd “peak child” – det vil aldri leve flere barn på Jorda enn akkurat nå – og at befolkningseksplosjonen dabber av.

Skjermbilde 2016-07-31 13.26.53

Det mest interessante med denne grafen er hvor entydig den er. Etter at fallet først har begynt, fortsetter det ufortrødent i tiår etter tiår. I Norge har vi ikke sett fruktbarhet over 2 siden tidlig 70-tall, jamfør grafen nedenfor. Etter et kortvarig stup under 1,7 på 80-tallet stabiliserte fertiliteten seg mellom 1,8 og 1,9, og der ligger den fortsatt, 30 år senere.

Skjermbilde 2016-07-31 13.32.58

Det er ganske bred enighet om årsakene til fallet, som bedre og mer tilgjengelig prevensjon og familieplanlegging, kvinnelig yrkesdeltakelse, utdannelse og velstand og en kultur som fremstiller små familier og singelliv i et positivt lys. Disse drivkreftene viser få tegn til å svekkes. Vi må gå ut fra at dette er den nye normalen, og at kvinner verden over vil fortsette å få langt færre barn enn sine beste(og etterhvert olde-)mødre.

Og problemet er altså globalt. Som denne tabellen viser, er det nå mer enn 100 land der fruktbarheten har falt under 2,1 barn per kvinne, som ofte settes som det som trengs for å vedlikeholde størrelsen på en befolkning uten påfyll utenfra. Kina, Russland, USA og Japan er under den magiske grensen, liksom Singapore, Iran og Thailand.

Fallet i fruktbarhet foregår altså på tvers av geografiske, kulturelle og religiøse skiller, men stort sett ikke økonomiske. Det er en klar sammenheng mellom fattigdom og lav utdannelse, og fortsatt høy fruktbarhet. Dette avspeiler seg i statistikken ved at landene som har beholdt ekstremt høy fruktbarhet gjennomgående er blant verdens minst utviklede, og at Afrika ligger an til å bli befolkningseksplosjonens siste skanse.

Problemet er påvirkelig
Mens vi åpenbart har funnet en effektiv oppskrift på hvordan man senke fruktbarheten er det motsatte betydelig vanskeligere å få til. I Norden liker vi å peke på våre gunstige støtteordninger til foreldre som et effektiv virkemiddel, og den nordiske fruktbarheten ligger langt over det man finner sør på kontinentet.

Ikke nok med det: Norgesgrafen over viser at det er mulig å reversere trenden, noen man også ser i land som Frankrike og Russland (selv om realiteten bak Russlands økning er omstridt). Når det er sagt: Verken Norge, Sverige eller Danmark har klart å komme opp på det magiske 2,1, og vi finner også fruktbarhet på nordisk nivå i land som er beryktet for å ikke støtte opp om barnefamilier, som USA.

Problemet er åpenbart mer komplekst enn at det er for tungvint å kombinere barn og full jobb for begge foreldre. Det handler også om behovet for selvrealisering og meningsfylt arbeide, noe som viktigere enn noensinne i livet til potensielle foreldre. Vi må rett og slett ta utgangspunkt i at det nå fins langt mer å fylle dagene med enn før, og at livet som barnefri kan oppleves som vel så meningsfylt som foreldrerollen.

Vi må også være forberedt på at det vil bli stadig vanskeligere å få politisk gjennomslag for rause og kostbare familievennlige tiltak. Brexit-avstemningen forleden var en påminnelse om den økende politiske makten til Europas eldre, og et forvarsel om ressurskampen vi vil få når eldrebølgen for alvor begynner å bite.

Problemet løses ikke (varig) av innvandring
Frem til nå har innvandring kompensert for lav fruktbarhet i de fleste rike land (Japan er et unntak), og det vil fortsatt være viktig i tiår fremover. Spørsmålet er hvilken rolle innvandring vil spille i et fjernere perspektiv. Én ting er at bevegelse av mennesker over landegrensene er vår tidsalders mest brennbare politiske sak, i den grad at den er i ferd med å viske ut grensen mellom det tradisjonelle venstre og høyre.

Men fra et langsiktig demografisk perspektiv er det også verdt å huske på at innvandring er en midlertidig løsning. På sikt vil (eller rettere sagt: må) hele verdens befolkning flate ut, eldrebølgen vil treffe land etter land og gjøre det stadig mer smertefullt å eksportere ung arbeidskraft. Rent konkret vil vi merke det i Norge når viktige “leverandørland” i Øst-Europa for alvor rammes av konsekvensen av tiår med lav fruktbarhet.

Utover i århundret vil Afrika få en stadig viktigere rolle som leverandør av arbeidsvillig ungdom, simpelthen fordi det er her befolkningseksplosjonen ebber ut sist. Det reiser flere politiske spørsmål. Det første og mest åpenbare: Vil en langt høyere afrikansk migrasjon til Europa i det hele tatt være politisk mulig, når vi ser hva slags politisk respons dagens migrasjon gir?

Det andre spørsmålet er om migrantene vil ha kvalifikasjonene som trengs for å lykkes. Det å lykkes i betydningen “skaffe seg et utkomme fort” blir viktig i en fremtid der budsjettene er knappe og man definitivt ikke vil ha råd til å finansiere en arbeidsledighet opp mot 80%, slik tilfellet er for enkelte migrantgrupper idag.

Utfordringen er denne: Landene med størst befolkningsoverskudd er gjerne fattige med ditto dårlige utdannelssektorer, samtidig som arbeidsmarkedet i det rike nord stiller stadig høyere krav til ansatte. Dette gapet vil øke hvis robotisering og annen automatisering av arbeidslivet tar av, fordi jobbene som forsvinner først vil være typiske startjobber for innvandrere (transport/logistikk, varehandel, renhold).

2,1 or bust!
For de aller fleste arter som deler denne lille kloden med oss, er en utflating av veksten og kutt i antall Homo sapiens en ubetinget fordel. Siden 1960-tallet har fallet i fruktbarhet “spart” verden for hundrevis av millioner av ekstra munner å mette, og dermed også ditto CO2-utslipp. Det er knapt et miljøproblem på Jorda som ikke blir mindre av at det blir færre av oss, for å si det slik.

Denne trenden i kombinasjon med urbanisering vil også fremme fenomenet “rewilding”, det at naturen går tilbake til en mer opprinnelig tilstand der menneskene har trukket seg vekk (det mest kjente eksempelet fra Europa er området rundt Tsjernobyl-kraftverket, som har fått et forbløffende oppsving i det biologiske mangfoldet de siste tiårene).

Vi har god tid på oss før fruktbarhet under 2,1 blir en direkte trussel mot vår eksistens, og innen den tid er det rimelig å anta at en kombinasjon livsforlengelse, genteknologi, hjerne/datamaskingrensesnitt og kunstig befruktning (opptil og inklusive kunstige livmorer) vil gi en direkte kontroll over befolkningens størrelse vi med våre indirekte metoder bare kan drømme om.

Det er ingen tvil om at denne demografiske omstillingen vil utløse en massiv økonomisk omstilling. En stor del av den økonomiske veksten vi har vent oss til i etterkrigstiden er knyttet til befolkningsvekst, og som konsulentselskapet McKinsey påpeker må vi regne med at veksten dabber kraftig av når befolkningen går mot nullvekst eller til og med negativ vekst (dette merkes allerede godt i Japans boligmarked, fex).

Mckinsey
Mckinsey spår kraftig redusert vekst utover i århundret, men merk at den fremdeles er langt høyere enn det folk var vant til før. Det meste av menneskenes histiorie har vi hatt tilnærmet nullvekst.

 

Det vil utløse en massiv omorganisering av arbeidslivet, pensjonssystemet, utdanningssektoren og ikke minst helsevesenet. Men det bør ikke skremme oss fra å ta denne muligheten i bruk. Skal menneskeheten overleve på Jorda på lang sikt, er nullvekst i befolkningen en nødvendig forutsetning. Vi er nær dette viktige målet idag, og bør derfor sette 2,1 barn per kvinne som vårt langsiktige, permanente mål.

Når vi har gjennomført omstillingene som er nødvendige for å nå dette målet, har vi i praksis lagt til rette for et ekte bærekraftig samfunn. Og nei: Det er ikke det samme som stans i vekst og innovasjon, selv om disse fenomenene vil se ganske annerledes ut i nullvekstsamfunnet.

Hegnar har rett: En grønn økonomi er langt unna, og det er et problem på flere måter

Det er vel ikke så ofte jeg føler kan si dette, men idag er jeg helt enig med Trygve Hegnar. I gårsdagens Hegnar.no uttaler han seg om det grønne skiftet og veien mot en grønn økonomi, og påpeker at sistnevnte er langt unna. Som han sier:

Det blir ikke en grønn økonomi på 50 til 100 år. Det blir ikke et skifte i 2020, og det blir ikke et skifte de neste tyve årene etter 2020 heller.

Hegnars utgangspunkt er olje- og gassindustrien, som tross tunge tider satser i stor skala på prosjekter både i inn- og utland. Utvinning av olje i Arktis er høyaktuelt, og den lave oljeprisen vi har skyldes ikke konkurranse fra grønne alternativer men snarere økningen i produksjonskapasiteten i bl.a. USA. At G7-landene nylig ble enige om å fase ut fossile brennstoffer innen 2100 peker i samme retning, noe norsk oljebransje selvsagt vet:

Oljefeltet Johan Sverdrup som ligger på Utsirahøyden 140 km vest for Stavanger, illustrerer dette. Norske og utenlandske investorer har lett etter olje, funnet olje og skal fra 2019 produsere olje på Johan Sverdrup. Oljemengden er anslått til mellom 1,7 og 3 milliarder fat utvinnbare oljeekvivalenter. Det er mye olje og mye penger. Hittil skal investorene, inkludert Statoil, ha investert 117 milliarder kroner i dette oljefeltet, og levetiden er anslått til 50 år!

Jeg er ikke like enig i harseleringen med elbiler og “Energiewende” i Tyskland. Tesla- og solcellesuksessen viser om ikke annet at vi kan skape grønntek som har målbar effekt på energiproduksjon eller som ser mer attraktiv ut enn de fossile alternativene. Men samtidig er dette “lavthengende frukt”; teknologi som har vært kjent siden midten av 1800-tallet og som nå gir begrensede fremskritt på visse områder.

Tenker vi globalt – og det må vi selvsagt her – ser vi megatrender som gjennomgående peker i stikk motsatt retning av et grønt skifte. For eksempel vil overgangen til en grønn økonomi måtte innebære at etterspørselen etter viktige råmaterialer (ikke bare olje og gass men mineraler og metaller, dyrkbar mark, ferskvann osv) flater ut. Men som Bloomberg skrev ifjor:

Global use of minerals, ores, fossil fuels and biomass will reach 140 billion metric tons a year by 2050, three times what it was in 2000, according to the United Nations’ Environment Program’s International Resouce Panel. Available water supplies will likely only satisfy 60 percent of global demand in 20 years, the panel said in a report today. Many industries may be affected by shortages of some “key” metals in 50 years, it said.

Vi er blitt flinkere til å gjenvinne metall og få mer mat ut av hvert mål med dyrkbar mark, men vi er likevel langt fra et grønt regime her. Det kommer først når vi får bærekraftig utnyttelse av alle ressurser, det vil si at vi ikke henter ut mer grunnvann eller fisk enn hva økosystemet er i stand til å erstatte. På en begrenset klode er det ikke mulig å opprettholde sivilisasjon på lang sikt om ikke prinsippet “hugg et tre og plant et nytt” etterleves nøye.

På klimaområdet er vi enda lenger unna et skifte. Idag diskuterer man først og fremst hvordan veksten i menneskelige utslipp skal begrenses og etterhvert reduseres, men for kloden vår er det absoluttverdien – den totale mengden CO2 i atmosfæren – som er viktig. Og det tallet viser foreløpig ingen tegn til å flate ut, enn si reduseres slik det jo egentlig burde.

mlo_color_plot (1)

Ikke noe grønt skifte i sikte her (Kilde: NASA, Mauna Loa)

Politikerne snakker mye om togradersmålet. Klimaforskere som Bjørn Samset ved Cicero prøver nå å få dem til å ta inn over seg at det målet ikke er realistisk, og at virkeligheten har løpt fra politikken nok en gang. Det beste vi nå kan håpe på innen 2100 er at CO2-nivået har flatet ut på en verdi som gir oss en temperaturstigning så lavt over to grader som overhodet mulig. Men vi bør mentalt forberede oss på at den grønne økonomien vil måtte blomstre i en verden som er både tre og fem grader varmere enn vår.

Artsutdøing har havnet i skyggen av klimasaken, noe som virkelig er tragisk. Jeg mistenker at vi om hundre år kan komme til å se på den begynnende masseutdøingen (potensielt den største siden dinosaurene døde ut) som den verste konsekvensen av manglende grønn økonomi. Hvorom alt er: Enn så lenge viser utdøingen ingen tegn til å flate ut til et tilnærmet naturlig nivå, og heller ikke her er det håp om endring på svært lang tid.

ExtinctionAndPopulation_102609Det eneste grønne her er grafene. 

Grafen over kobler masseutdøing av arter til den pågående befolkningseksplosjonen, og det er høyst rimelig. Den viktigste årsaken til utdøing er tap av leveområder eller habitat, som skjer som følge av menneskelig aktivitet. Flere forbrukere fører nødvendigvis til større ressursforbruk og klimagassutslipp, en trend som skyter fart når velstanden øker slik den gjør nå. At millioner er løftet ut av fattigdom er et enormt fremskritt for menneskeheten, men så lenge “oppskriften” på økonomisk vekst ikke er bærekraftig skyves det grønne skiftet inn i fremtiden.


growht-rates-population

På dette området er det også gode nyheter. Som grafen over viser har den globale befolkningens vekstrate falt dramatisk siden 1970-tallet, og det fører til at Jordas befolkning etterhvert vil stabilisere seg rundt 11-12 milliarder og kanskje til og med begynne å falle, slik den allerede gjør i enkelte rike land. Men lite tyder på at det vil skje før 2100, og dermed er vi igjen tilbake til Hegnars tidsperspektiv.

Nå kan man spørre seg hvorfor dette er viktig. Svaret har jeg fått i samtaler med bl.a norske miljøpolitikere: Det er vanskelig nok å skape engasjement rundt miljø fra stortingsvalg til stortingsvalg, om ikke man skal snakke om generasjonsperspektiver. Ikke til å undres over at vi så ofte ender opp med å snakke om Tesla og elsykler og prisen på solenergi versus olje: Om ikke annet er det håndfaste eksempler på et begynnende grønt skifte.

Selv om det er vanskelig å drøfte Norge i 2100, mener fremtidstenkeren i meg at det ikke er umulig. Tross alt diskuterer vi som samfunn storstilte infrastrukturprosjekter som kan ligge en generasjon frem i tid, som ferjefri E39 eller jernbane på Østlandet. Demografidebatten om byvekst, innvandring og eldrebølge har tilsvarende tidsperspektiver, og i Regjeringens perspektivmelding ser man faktisk to generasjoner fremover. Vi kan når vi vil.

Problemet med å diskutere det grønne skiftet er at vi så ofte skaper oss fremtidsbilder som preges av vår frykt eller våre forhåpninger, snarere enn hva som faktisk har mulighet til å skje. Den totale klimakatastrofen er i dette perspektivet like (lite) sannsynlig som at vi oppfinner oss ut av alle våre største utfordringer. Sannsynligvis havner vi et sted imellom, som vi så ofte har gjort i historien.

En slik “midt på treet”-fremtid, der hverdagen skapes av et samspill mellom politikk, økonomi, demografi og økologi i tillegg til teknologien vi er så glade i å fokusere på, er ikke spesielt sexy. Det er i ytterkantene science fiction-forfattere og filmskapere finner stoffet sitt. Men det som gjør at de klarer å fenge publikum er også årsaken til at de så ofte tar dundrende feil.

Soylent_Green_quad_movie_poster_l

New York i 2022? Neppe. :)

Så nei, jeg syns ikke våre politikere er spesielt flinke til å formidle dette. Når Miljøpartiet de grønne i denne valgkampen blir konfrontert med at politikken deres gir lavere vekst og kanskje til og med gjør oss fattigere, så syns jeg ikke partiets talspersoner er flinke nok til å fortelle hvordan det samfunnet skal se ut. Det skader ikke bare partiet i valget, men det gjør det også vanskeligere å ta opp et sannsynlig scenario som var en realitet i det meste av menneskehetens historie: tilnærmet nullvekst i befolkning og økonomi.

Det er her jeg tenker at det kanskje ikke kommer så mye an på budskapet som på fortellerne. Vi mangler definitivt taleføre fremtidsforskere her i landet, og etter Jon Bings bortgang har vi også mistet vår eneste mainstream science fiction-forfatter. Det er et tap på flere måter. For som Michel Houellebecq har vist med sin roman “Underkastelse”, er det fullt mulig for forfattere å sette fremtiden på dagsorden i nettalderen. Det er fremdeles liv i den gode, gamle romanen, også når det gjelder å skape troverdige og tankevekkende fortellinger om fremtiden.

 

Ting jeg foreleser om for tiden

Internet of Things/Levende ting

Big Data/Smarte ting

Autonome systemer/Selvgående ting

 

How I would plan and execute a drone attack on Norway in 2050: A scenario

Note: This scenario was written two years ago, and published by the Norwegian Air Force Academy in 2013. Inspired by the video below, recently released by the US Naval Research Office, I have decided to publish my scenario in this blog. The text is unaltered, save for a handfull of minor corrections. 

“The LOw-Cost Unmanned aerial vehicle Swarming Technology (LOCUST) is a prototype tube-launched UAV. The LOCUST program will make possible the launch of multiple swarming UAVs to autonomously overwhelm an adversary”

Introduction
What follows is a scenario of how a UAV attack might take place in the future. To clarify, a scenario is not a prediction but rather a description of one of many possible futures. A plausible story if you will, based on extrapolations of our current knowledge of science and technology, as well as demographic, political and economical trends that seem stable enough to have an influence on the year 2050.

In this scenario, I make several assumptions. Firstly, this is a future in which UAV technology and IT has co-evolved for decades, resulting in autonomous, semi-intelligent aircraft. Secondly, I assume that current population trends in Russia and Norway will continue for the foreseeable future, with grave consequences in the case of Russia. Thirdly, I assume that global warming is a fact which will change living conditions and influence international relations in the Arctic in 2050.

Deciding on the attack
It is the year 2050, and Siberia is the Wild East. The central government in Moscow, weakened by decades of falling population, corruption and separatism, has lost control over a huge expanse of its territory. What used to be the Siberian Federal District is now an independent region larger than the United States, with a population comparable to New York City.

Thanks to global warming Siberia is becoming more habitable and attractive to immigrants from East Asia, most notably China. They are drawn by the promise of virtual lawlessness and access to vast natural resources, and as a result a new form of government emerges in the region. From Novosibirsk to Vladivostok, Siberia is ruled by an alliance of Russian and Chinese criminal gangs and warlords – the Siberian Cartel.

Although not a nation state in our sense of the word, Siberia wants economic and diplomatic relations with the governments of neighbouring nations. Of special importance are the Northern Rim Countries or NORCs for short – nations that can claim sovereignty over Arctic waters. These include the US, Canada, Russia and Norway.

Siberia wants its share of the energy resources hiding beneath the remaining sea ice, but has so far had limited success in making the NORCs see its position. After having tried conventional avenues for several years, the leaders of the cartel conclude that a new strategy is necessary. In a series of secret meetings held in 2048, they decide to take action against the most vulnerable of the NORCs – Norway.

Norway in 2050 continues to be ranked among the world’s wealthiest, most stable societies, largely thanks to the fact that the oil age lasted for much longer than expected. It has a population of 7,5 million and a small but professional and well-equipped army and air force. Norway is a member of NATO, by now an aging but still functioning alliance.

The leaders of the Cartel know that they cannot defeat Norway in a conventional attack. But then, defeat is not their goal. What the Cartel is after is recognition as the de facto government of Siberia. It wants Norway’s support in gaining access to the oil and gas fields in the East Arctic Sea, as well as control over the eastern section of the North East passage, fast becoming a major shipping lane.

Norway still has close ties with Moscow, which discourages all communication with what it terms “criminal insurgents”. It is this fact that the Cartel wants to change. It wants to force Norway to accept the new reality in the North with a short, sharp and massive show of force.

The Black Cloud
The manner of attack is determined, as always, by demographics, geography and economics. Russia is an effective barrier to ground-based attacks from Siberia, and economics rule out a large-scale operation by sea. By a process of elimination the Cartel settles on an air strike.

In 2050 UAVs have evolved into a wide range of aircraft, from hypersonic strike craft to microdrones the size of an insect. However, what really separates modern drones from their distant ancestors in the early 21st century is their mental capacity. Larger drones are able to reason at a higher level than birds of prey, and often emulate bird behaviour when necessary.

This also includes inter-drone communication. In stark contrast to the early 21st century, when UAVs where heavyily dependent on a ground-based communications infrastructure, in 2050 most of the data exchange is between the various craft. The old vertical line of communication is now mainly horizontal.

This has given rise to one of the most feared sights of the age – the so-called “black cloud”, a flock consisting of thousands of drones reminiscent of the clouds of starlings that can still be observed in nature. The Black Cloud launched by the United States launched against Lagos, the capital of Nigeria during the West African conflict of 2047, is generally regarded as the text-book case.

On the morning of June 3rd 2047 more than ten thousand drones descended on Lagos. Within hours, all infrastructure was paralysed and the population was subjected to psychological warfare of unprecedented ferocity. This was accomplished with non-lethal weapons such as electromagnetic pulse beams, sound cannons, chemical irritants and – most notably – neuro-projectors.

The latter is the unintentional result of research done in the 2030s, when engineers were trying to develop the ultimate home entertainment system by stimulating the brain to generate sounds and images. But rather than seeing the latest action movie with eyes closed, most test subjects reacted to the projector with an overwhelming sense of fear.

This ruled it out as entertainment, but the research was quickly picked up by military contractors. In 2050 there are a range of weapons capable of influencing human emotions at a distance. They work best when the targets are at rest, and usually form the core of a class of weapons known as Sleep Deprivation Systems (SDS).

In Lagos in 2047, SDS drones carrying neuro-projectors effectively blanketed large parts of the city with fear. Combined with isolation, relentless noise, a horrible smell and no power for air conditioning, this made sleep impossible. After two days, the citizens of Lagos were exhausted. After five days, they were hallucinating and ready to do anything to get some peace and quiet.

So was the rebel government that was the real target of the Black Cloud, and it capitulated in short order. It this effect that the Siberian Cartel wants to create, for the very first time in an advanced economy.

Building the Cloud
To accomplish this, the Cartel needs thousands of drones. There are restrictions on on the sale of advanced military drones, but civilian craft are powerful enough to do the job with some modification. What the Cartel doesn’t know, it can outsource. What it can’t buy on the black market, it can build.

In 2050 robotic production lines and three dimensional printing technology has evolved to the point where anyone with the funds can erect a factory complex in a matter of weeks. Theses factories are modular, based on standard shipping containers. Depending on what you want to produce, you buy the modules you need and assemble them on site, LEGO style.

Space technology is used to gather and process raw materials for production. In the 2030s exploitation of the mineral resources of asteroids became commercially viable, and autonomous mining robots were developed to keep costs down. These systems turned out to be well suited for the harsh Siberian environment.

So although the Cartel started out with limited technical capacity, it is able able to assemble an industrial complex in the depth of the Siberian forest. Within half a year, the factories are churning out UAVs and weapons systems.

Preparing for the attack
For the next phases of the attack, surveillance and planning, the Cartel depends on a completely different technology. In 2050 what was once called Big Data has fully realized its potential. Decision Assistance Systems, software that can analyze complex data sets and advise humans, is now used in all walks of life.

This includes the preparation, planning and conduct of war. The Siberian Cartel does not have access to military grade software, and rely on a civilian system modified with the help of hackers with rogue state connections. With this, they can pinpoint targets using images from commercial satellites, and publicly available information such as government statistics and data from social media.

What remains when the software has done its work is to develop a plan of attack. The obvious target for a Black Cloud is Oslo. The capital city has not been subject to a military attack for more than a hundred years, and the distance to all global centers of unrest has created a sense of security which the Cartel wants to shatter.

But attacking Oslo instead of a closer target such as Kirkenes in the North East, does present the Cartel with logistical challenges. Large, commercial surveillance drones are able to stay aloft for weeks at a time and fly from their take off-points in Siberia, but the majority of smaller drones are short range and need refueling.

In the case of Lagos the Black Cloud launched by the United States was supported by two carrier groups in the Gulf of Guinea. The Cartel settles on a different approach, using modified civilian drone ships as stand-ins for military drone carriers. It determines that three ships are enough to carry the drones and the fuel necessary for the Black Cloud.

The Cartel is involved in commercial shipping in the North East passage. In early 2050, three large container ships carrying 5000 drones ranging in size from three meters in wing span to five centimeters, are being readied in a small harbor on the East Siberian Sea.

The ships also carry fuel enough for a week long campaign, launch and refueling systems, an autonomous command and control center as well as advanced communications equipment. Like so many commercial vessels at the time, the cargo ships are crewless.

This serves the dual purpose of making it easier to conceal the ships’ true origin – deniability is crucial to the Siberian strategy – and simplifying the Cloud’s attack algorithms. Every human-shaped object on the ground in Oslo will be regarded as a foe.

The Cartel strikes
Under normal circumstances, Norway’s Air Force is capable of defeating a Black Cloud. Consequently, the Cartel has to wait for a chance to strike while the armed forces are otherwise engaged – which they frequently are in this turbulent, conflicted age.

An opportunity presents itself in the fall of 2050, when civil war breaks out in Brazil and NATO is called upon for peace keeping operations. Norway pledges half of its aging F35s for air patrol duties. But when the situation in Brazil spirals out of control in October, NATO and Norway is pulled deeper into the conflict.

The government in Oslo decides to deploy the majority of the country’s drone force to Brazil, and the Cartel seizes the moment. Three ships set sail from Siberia, and reach Oslo on the morning of November 15th.

Hours later, a flotilla of stratospheric drones classified as research aircraft, unexpectedly deviate from their course along the Norwegian coast. When called by ground control, the drones reply with a message that implies a software glitch. This creates confusion on the ground, and the drones are allowed to cross Norwegian air space without being intercepted.

The drones reach Oslo in the late afternoon, at the peak of rush hour, and enter a circling pattern twenty-five kilometers above the city. Now, the three attack ships in Oslo harbour make their move. Shipping containers on deck fall apart and reveal stacks of drones that quickly unfold their wings and are hurled into the air on launch rails.

Within minutes, the skies above Oslo are buzzing with drones of all sizes. The public perception that this is some sort of advertising stunt is cut brutally short by the first volley of surgical strikes from the drones. All electrical power is shut down, and drones carrying EMP weapons disable electric cars at junctions across Oslo, creating city-wide gridlock.

Then, the EMP drones start taking out mobile communication towers and IT services. The often repeated claim that our increased dependency om IT makes us more vulnerable is now put to the test – and proven beyond a doubt. For the first time in a generation, the city goes dark, quiet and cold on this wintry November evening.

As this is happening, the Cloud broadcasts a message to receivers outside the radio-silenced city: “Do not attack us, or we will bombard Oslo.” Despite this, a squadron of F35s is dispatched from a joint Air Force base in western Sweden. But the planes are quickly pulled back when rocket fire from the Cloud reduces a bridge in central Oslo to rubble.

The government, which by now is as isolated and terrified as the population in general, orders a stand off while “further avenues of negotiation are explored”. There is only one problem: with whom do they negotiate?

Nobody claims responsibility for the attack. The drones bear no identifying marks. In fact, the first warning message is the only message ever received from the Black Cloud. While the attack is ongoing, Norwegian intelligence can only say with certainty that the stratospheric drones and base ships came from somewhere in the East.

This makes it difficult to predict the next move, and the city is taken completely by surprise when psychological warfare begins in full. Drones carrying neuro-projectors cruise above the city, leaving gloom behind them. In addition there are constant loud detonations, the air has a sickening smell, there is isolation and cold and darkness. Few people are able to sleep.

On the second day of the Cloud, the government strikes back. Special forces have walked into town during the night, and attack the base ships from the ground. But they are only able to take out one ship before being overwhelmed by a flock of pigeon-sized kamikaze drones.

In response, the Cloud fires warning shots at Parliament. After it has been evacuated, the building is leveled to the ground by rockets. From its new headquarters in the city of Hamar the government asks for a cease-fire, to which the Cloud responds with its standard message.

In reality, the government is left with two options. The first is to wait until the cloud runs out of fuel. This is deemed morally – and perhaps more importantly – politically unacceptable. The second is to take out all the drones in one strike. NATO offers to launch a counter-cloud, but the Prime minister deems the strategy to slow and risky, and agrees to a more radical approach suggested by the Americans.

Late in the night on the 18th of November 2050, a tactical nuclear weapon is launched from the US towards Oslo. Detonating high above the city, the weapon does no physical damage on the ground but instead delivers a powerful electromagnetic pulse. In the fraction of a second, the unprotected circuits of thousands of modified civilian drones are fried. Minutes later, the Black Cloud lies broken on the ground.

Aftermath
The same blast that neutralized the drones also destroyed the remaining electronic infrastructure in Oslo, effectively bombing the population back a century. Repairing and replacing all damaged equipment is astronomically expensive, and it takes a decade for economic activity in Oslo to return to the pre-Cloud level.

Although the Black Cloud is directly responsible for fewer than a hundred casualties, this is the most damaging attack on Norwegian soil since the Second World War. Of course, the people of Oslo want to know who did this, why it was done and why – if the enemy was defeated – they still feel like they are on the losing side.

The Siberian Cartel went to great efforts to hide their tracks, and therefore the government is unable (or unwilling, some say) to provide a clear answer. This fuels rumours about a cover up. Many point to the warming of Norwegian – Siberian relations from the mid 2050s onwards, which culminates in Norway being among the first countries to support the Siberian Republic’s membership in the United Nations in 2060.

A historian of note suggests that the Norwegian government may have been inspired by the strategy chosen by the Americans after the Cuban Missile Crisis. In 1963, the US withdrew its intermediate-range Jupiter missiles from Turkish soil, as the Soviet Union had demanded.

But President Kennedy agreed to this on the condition that it be kept a secret, to avoid the impression that the Soviets had benefitted from their actions. Only later was the real connection known. Likewise, the historian says, it is possible that Norway gave in to secret demands while maintaining a brave face.

The Prime minister disagrees strongly, and in an interview broadcast in 2061 she denies the accusations and states: “This is not the Cold War. We live in an age of openness, where back-room deals such as this are impossible to hide in the long run. Even if we wanted to, we just don’t work that way any more.”