Arkiv for Demografi

Sylvi Listhaug og de 500 millioner afrikanerne

I et intervju i Dagbladet forleden sier innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug følgende om fremtidens utfordringer på hennes felt: “Det går i feil retning i flere land i Midtøsten, samtidig som presset fra Italia mot andre europeiske land øker. Og vi vet at Afrika kan få opptil 500 millioner nye innbyggere fram mot 2030. Det betyr at presset mot Europa vil øke. Dette kan vi ikke ignorere.”

Et par uker før dette intervjuet kom på trykk hadde jeg holdt et innlegg på regjeringens perspektivkonferanse – med Listhaug til stede i salen – der Afrikas demografi ble nevnt spesifikt, så det var ikke fritt for at min interesse ble vekket. Og siden jeg lenge har hatt en i norsk sammenheng unormalt stor interesse for befolkningseksplosjonen, visste jeg også at tallet hun nevner stemmer relativt godt med det siste av befolkningsprognoser.

graph

Denne figuren viser hvordan Afrika er befolkningseksplosjonens siste skanse: Det meste av veksten i verdens befolkning mot 2100 vil skje her.

Ifølge FNs befolkningsbyrå øker Afrikas befolkning i skrivende stund med rundt 30 millioner mennesker i året, en rate som er forventet å øke mot over 40 millioner i året i 2050. Så når Listhaug ser 14 år inn i fremtiden og sier “kan få opptil” har hun sine ord i behold innenfor den usikkerheten man må påregne i slike spørsmål. I høyden passeres 500 millioner-merket to-tre år senere. Uansett dreier det seg om mange mennesker på kort tid.

For å sette det i perspektiv: Dette er en vekst som overgår hele EUs befolkning minus Storbritannia, eventuelt mer enn USAs og Russlands samlede befolkning idag. 500 millioner på toppen av dagens 1,2 milliarder innbyggere er en økning på 40% på 15 år, en prosentvis vekst man ikke har sett på andre kontinenter siden langt tilbake i det 20. århundre.

Nå skal man alltid ta befolkningsprognoser med en klype salt, men her snakker vi om et såpass kort tidsrom og et område der fødselsraten fortsatt er så høy i så mange land at vi må ta dem på alvor. Ikke minst fordi rotårsaken til at Afrika har beholdt høye fødselstall samtidig som de er falt kraftig de fleste andre steder, også er en viktig driver bak det som bekymrer Listhaug mest: Emigrasjonen fra kontinentet.

Ja, for selv om mange afrikanske land har opplevd god økonomisk vekst de siste tiårene, har kontinentet fremdeles et enormt fattigdomsproblem. Det er her man finner majoriteten av mennesker som lever på eksistensminimum, det er her barnedødeligheten er høyest og utdanningsnivået er lavest. Dette kartet som viser hvor land ligger på FNs Human Development Index (HDI) er talende i så måte: Den nederste delen av FNs levekårsindeks domineres av afrikanske land.

screenshot-2016-09-13-at-10-59-35

Selv om vi ser mange positive utviklingstrekk i regionen, rekker vi ikke å få noe kjempeløft for folk flest de neste 15 årene. Generelt pleier økonomer å anta at befolkningsvekst skaper velstand via voksende etterspørsel etter varer og tjenester, pluss innovasjon og produktivitet som følger av flere kloke hoder. I Afrika er bildet… komplekst.

Her har vi land som Kamerun og Etiopia, hvor BNP per innbygger i perioder har stått på stedet hvil eller avtatt mens befolkningen har skutt i været. Vi har Nigeria, kontinentets største økonomi, som lenge har hatt en av verdens høyeste vekstrater men som like fullt var nummer 152 på FNs siste HDI.

I et femtenårsperspektiv  er det derfor rimelig å anta at mønsteret vi ser idag, med en bunn av HDI-listen like dominert av afrikanske land som toppen er dominert av europeiske, vil vedvare. Dette er mindre et spørsmål om matforsyning (allerede idag er vi istand til å fø på 500 millioner ekstra verdensborgere) enn om muligheter. Om en raskt voksende pool av unge og arbeidsvillige i en region som er dårligere utrustet til å tilby dem et meningsfylt liv.

Det hjelper ikke at store deler av det sentrale og nordlige Afrika er preget av konflikter, mange av dem basert på etniske og historiske motsetninger som ikke forsvinner over natten. Den sannsynlige effekten av det er at vi vil se flere flyktninger i fremtiden, om ikke annet så fordi en større befolkning vil føre til at flere mennesker påvirkes direkte av krig. Hvor raskt konflikter kan endre migrasjonsbildet så vi i Libya, som på kartet over er et av to afrikanske land med middels høy HDI. Tallene er fra 2013, idag vil de åpenbart ikke være gyldige.

conflict-africa

Kartet fra Uppsala-Universitetets Conflict Data Program viser konfliktbildet i 2014. Det er gode grunner til å tro at det generelle konfliktnivået her holder seg høyt mot 2030.

Femtenårsperspektivet er såpass kort at vi kan overse effekten av klimaendringer, men selv uten denne negative påvirkningen virker det altså rimelig sikkert at migrasjonen fra Afrika vil øke mot 2030, og at det i konfliktperioder kan toppe seg langt over nivået vi har sett til nå. Spørsmålet blir dermed hvordan vi skal forholde oss til dette i Europa. Fra et rent demografisk perspektiv er svaret enkelt, og gis av de to figurene nedenfor.

 

screenshot-2016-09-13-at-14-21-45

screenshot-2016-09-13-at-14-21-52

Kilde: populationpyramid.net

 

Slike figurer kalles for befolkningspyramider, og viser hvor mange mennesker man finner i hvert alderssegment av befolkningen, fordelt på kvinner og menn. Den øverste figuren viser tydelig hvor ung befolkningen i det vestlige Afrika vil være i 2030 – aldersgruppen under 20 er totalt dominerende. På den nederste figuren har eldrebølgen i Europa transformert pyramiden til et tårn (eller for de konspiratorisk anlagte, en minaret). Her er andelen unge lav, mens det er en tydelig utbulning i pensjonistsegmentet.

Afrika vil altså ha et enormt overskudd av ungdom, Europa et alvorlig underskudd. Ved å flytte overskuddet fra Afrika kan man i prinsippet løse mange av de økonomiske problemene som følger av Europas befolkningstårn. I praksis vet vi at det ikke er så enkelt. Integrasjon er en krevende prosess, og gapet mellom utdanningen som kreves av arbeidstakere i Europa og hva afrikanske skoler kan levere, vil neppe bli mindre enn det allerede er.

Dersom robotisering i stor skala blir en realitet, vil dessuten svært mange “startjobber” for innvandrere – innen transport, varehandel og helse/omsorg, for eksempel – stå særlig utsatt til. Terskelen for å komme inn på arbeidsmarkedet for en som kommer langveisfra, vil antagelig være høyere i 2030 enn den er idag.

Vi må også ta høyde for at migrasjon er og vil forbli vår tids mest brennbare politiske sak. Om det er noe vi har lært i det 21. århundre, er det at migrasjon er en “force multiplier” for populistiske og radikale partier over hele Europa.

fullsizerender_3

Jamfør denne brosjyren som nylig ble delt ut til 4,1 millioner husstander i Ungarn. Dette er en del av en ungarske regjeringens kampanje for å få befolkningen til å stemme nei til et EU-forslag om å tvinge medlemsland til å ta imot kvoter av flyktninger. I Ungarns tilfelle handler det om 1294 flyktninger, i et land med nær 10 millioner innbyggere og relativt få immigranter. Selv en tallmessig insignifikant migrasjon kan skape store politiske bølger, med andre ord.

De politiske vindene blåser ganske entydig mot økt immigrasjon i Europa nå, og Sylvi Listhaug er blitt en populær minister som uten tvil har mange nordmenn med seg når hun sier at “det viktigste er å ha kontroll på tilstrømningene. På den måten kan vi bidra mer i nærområdene. Hvis vil ikke klarer å gi barn skolegang og mennesker håp, så vil flere komme hit.”

Men dette er også et syn som vil få kjørt seg om det vinner fram. Utover i århundret vil mangelen på arbeidskraft i viktige sektorer begynne å bite i Europa. Arbeidstakere vil måtte finnes til å holde hjulene i gang i europeisk økonomi, samtidig som omsorgssektoren vil trenge ansatte til å ta seg av stadig flere eldre. Heving av pensjonalderen vil være et naturlig skritt, sammen med stadig mer drastiske tiltak for å få arbeidsledige og uføre ut i arbeid igjen. Etter 2030 vil velferdsstaten begynne å se ganske annerledes ut, for å si det slik.

Teknologi vil være helt avgjørende for at en “nullvisjon” for afrikansk immigrasjon skal lykkes. Antialdrings- og antidemensmedisin vil, hvis den kommer, redusere presset på helsevesenet. Samtidig mener mange forskere at 30-50% av arbeidsplassene i det rike nord kan bli robotisert. Mens robotisering fremdeles vekker utbredt skepsis i 2016, kan robotene i 2030 bli hyllet som kontinentets redning av innvandringsskeptiske europeere.

transparency_international_2015

Jo rødere, desto mer korrupt oppfatter innbyggerne landet sitt. Nok en gang kommer Afrika sørgelig dårlig ut.

Samtidig må det skapes flere muligheter i Afrika. Det holder ikke med håp – kontinentet trenger et kraftig løft på alle grunnleggende områder. Infrastruktur, skole, helsevesen, energi og ikke minst samfunnsinstitusjoner må bygges opp. Et hovedhinder for afrikansk vekst og innovasjon er byråkrati, lovløshet og korrupsjon fra bunn til topp i samfunnet. Transparency Internationals korrupsjonsindeks har et begredelig – og neppe tilfeldig – sammenfall med FNs utviklingsindeks. Afrikanske land er blant verstingene her også.

Her ligger det håp og muligheter i den afrikanske “yngrebølgen”. Det er vanskelig å se for seg at ungdommene som nå vokser opp, med tilgang til mange av de samme mediene og tjenestene som ungdom i det rike nord, vil finne seg i tilstanden slik den er nå. Vi i Europa må gjøre vårt ytterste for å sørge for at den nye generasjonen får best mulig vilkår for å bygge opp institusjonene Afrika trenger. I dette perspektivet blir å “bidra mer i nærområdene” langt mer kostbart og forpliktende enn noe vi har sett så langt fra vår side.

Og det vil også kreve at vi tar tak et tema som er tabu på begge sider av Middelhavet, nemlig befolkningsveksten. For selv om yngrebølgen er bra for økonomien, kan det bli for mye av det gode. I skrivende stund ligger Afrika an til å firedoble sin befolkning innen århundrets utløp. I et 2100-perspektiv må vi også ta hensyn til klimaendringer og miljøødeleggelser, og da er det sterkt bekymringsfullt at det fattigste, minst stabile og mest klimasårbare kontinentet også vil oppleve den siste store befolkningseksplosjonen i vår tidsalder.

Jeg tror ikke vi står overfor noe malthusiansk befolkningssammenbrudd, a la Paul Ehrlichs diskrediterte “befolkningsbombe“. Mat og grunnleggende livsnødvendigheter skal vi klare å produsere til 12 milliarder jordboere som vi idag klarer å produsere det til over 7,5 milliarder. På den annen side klarer jeg ikke å slutte meg helt til befolkningsoptimismen som kommer til uttrykk i f.eks. arbeidet til Julian Simon, og som idag formidles effektivt av Hans Rosling.

Et mellomstandpunkt – at vekst er bra, men at for rask vekst i fattige land med dårlig infrastruktur, svake institusjoner og et stadig mer utsatt økosystem er en risikosport – er det jeg har landet på. Derfor mener jeg at en klar styrking av satsingen på afrikanske kvinner er nødvendig, fra hjelp til utdanning, kamp mot barselfeber, barneekteskap og andre overgrep, familieplanlegging og tilgang til prevensjon.

Problemet med en slik strategi er at de mest effektive tiltakene mot uønsket massemigrasjon i fremtiden samtidig er de minst synlige og medievennlige. Det er mye lettere å skaffe bevilgninger til piggtrådgjerder og bevæpnede vakter enn til p-piller og lærebøker.

Foredrag på regjeringens perspektivkonferanse, 25. august 2016

Nylig fikk jeg sjansen til å delta på regjeringens perspektivkonferanse i Oslo, som er en del av forberedelsene til arbeidet med den kommende perspektivmeldingen.

Som programleder Arne Hjeltnes påpekte fra scenen er det som regel slik på konferanser at representanter for regjeringen stikker innom, holder foredraget sitt og løper avgårde igjen. Denne dagen satt Erna og Siv og et stort antall ministre (og ledelsen i støttepartiene) der hele dagen for å høre på foredrag om Norges fremtid og perspektivmeldingen.

Jeg ble invitert til å si noen ord (fikk 15 minutter) om nye perspektiver på miljø og klima i et 50-årsperspektiv, og man lar selvsagt ikke en slik anledning gå fra seg. Jeg setter min ære i å utføre oppdraget etter spesifikasjonene, og derfor presenterte jeg tre ulike momenter som ikke dukker opp altfor ofte i den norske miljødebatten.

Rett skal være rett: Jeg har en ganske ledig form og foredraget nedenfor er ikke nøyaktig hva som ble sagt på konferansen, men alle hovedmomentene er der. Avslutningen er det største avviket fra det holdte foredraget – da Anita Krohn Traaseth i praksis sa mye av det jeg sier om perspektivmeldingen her, valgte jeg å ta inn et annet moment. Men jeg syns den opprinnelige teksten passer bedre. :)

IMG_20160825_153721

————————————————————————————————————————-

Mitt gebet her i dag er å ta tre sannsynlige trender og se hvordan de kan spiller seg ut innenfor tidsrommet som trekkes opp i perspektivmeldingen. Vi skal med andre ord på en svipptur til året 2060.

For det første: Sannsynligvis vil togradersmålet for klimaet for lengst være passert i 2060. Grunnen til at vi kan si dette, er at mesteparten av stigningen mot to grader er “låst inn” av det som allerede er sluppet ut, og at den økonomiske veksten frem mot 2060 kommer til å legge et enormt press på Jordas ressurser – også de gjenværende fossile.

For eksempel regner FN med at etterspørselen etter energi og mat vil øke langt raskere enn befolkningsveksten, kanskje så mye som 50% i 2050. Med andre ord: mye av kuttene i utslipp vi får med grønn teknologi i det rike nord vil «spises opp» av utslippsvekst i det stadig mindre fattige sør.

Hva mer er: Det er også rimelig å anta at temperaturstigningen ikke har flatet ut på dette tidspunktet. Det er betydelige treghetsfaktorer i klimasystemet som gjør at nordmenn i 2060 forbereder seg på en fortsatt temperaturstigning ut århundret – i beste fall.

Det faktum at et så viktig miljøpolitisk mål har sprukket så ettertrykkelig vil ganske sikkert påvirke nordmenns tillit til miljøpolitikken. På den annen side vil virkningene av klimaendringene på dette tidspunktet være så åpenbare at fokuset vil være på handling.

Det vil selvsagt handle mye om å tilpasse oss til endringene, men vel så viktig blir “climate mitigation” – tiltak for å forsinke klimaendringer så lenge som mulig. Hensikten her er å kjøpe tid for sivilisasjonen vår og – enda viktigere – økosystemet til å tilpasse seg.

Det hele baserer seg på erkjennelsen av at vi kommer til å leve med klimaproblemet i århundrer fremover. Dette er ikke et midlertidig fenomen som kan fikses relativt raskt, som trusselen mot ozonlaget for noen tiår siden eller blytilsetning i bensin.

Dette er starten på en ny geologisk æra, antropocen, der Homo sapiens er den dominerende faktoren i Jordas klima og miljø. Hvis det finnes geologer om millioner av år, vil de kunne grave i jorden med sine hender (eller tentakler eller – hutre, hutre – følehorn) og “lese” om vår virksomhet i steinlagene.

For det andre: Det grønne skiftet vil komme, men til langt høyere kostnad enn vi forestiller oss nå. Misforstå meg rett. Jeg er optimist på fremtidens og teknologiens vegne. Tidsrommet som spennes over av perspektivmeldingen er mer enn langt nok til å frembringe nye gjennombruddsteknologier.

Så ja, jeg føler meg trygg på at vi i 2060 vil ha løst problemet med fossilt brennstoff i persontransporten. Nordmenn flest kan komme til å leve i smarte byer, der selvkjørende biler og intelligente busser vil frakte oss utslippsfritt rundt, og der middagen leveres på døra av droner.

Dagens forskning på å fange klimagass og lage nytt brennstoff av det kan ha båret frukter. I 2060 flyr du til Thailand med flybensin laget av luft – om ikke kjærlighet. Norske verft kan leve av å bygge skyskip, fartøyer uten mannskap som har som eneste jobb seile rundt på verdenshavene og produsere skyer som skal reflektere sollys og bidra til å senke den globale temperaturen.

Menneskelig kreativitet kan virke grenseløs men blir ofte begrenset likevel – av sosiale forhold, markedet eller naturlovene. Det er blitt sagt at en bonde i Afrika via sin telefon har bedre tilgang på informasjon enn president Reagan hadde i det Hvite hus. Men den samme bonden mangler som regel pålitelig strøm, asfalterte veier, rent vann, helsetjenester og en god skole til ungene.

Mange setter sin lit til såkalt “bukkehopping” eller “leapfrogging” innen teknologi, altså det at fattige kan hoppe over en generasjon eller to av teknologi. Vi har sett det skje med mobiltelefoni, selvsagt. Problemet er at det er mye vanskeligere å få det til med andre typer infrastruktur. Nye veier eller et velfungerende statsapparat er ikke noe man kan “hoppe bukk” til. Man må gå den lange veien, og det koster tid, penger og innsats.

I den norske debatten om det grønne skiftet har vi hatt et fokus på økonomiske kostnader, på skatter og avgifter. Der vi er nå, er det naturlig. Men i et 2060-perspektiv vil ikke-økonomiske kostnader stå mye lengre opp på dagsorden. Skiftet vil ikke bare være et skifte av teknologi, men også av levesett og også noe så grunnleggende som verdier og identitet.

En av de mest interessante miljøtrendene de siste tiårene er “rewilding”, ideen om at naturen rykker frem der menneskene trekker seg tilbake. To kjente eksempler på dette finner rundt Tsjernobyl og Fukushima, der atomkatastrofen ble fulgt av et kraftig oppsving i dyre- og plantelivet.

Men dette er en global trend. I USA er arter som svartbjørn, ulv og puma på rask fremmarsj. I over 60 av verdens land vokser skogene, og bestanden av ville dyr øker med dem. Det er bra for det biologiske mangfoldet, samtidig som tilveksten av skog binder opp CO2.

Men jeg har merket meg at det er vanskelig å snakke dette Norge. Gang på gang har jeg kjørt hodet i ideen om kulturlandskapets egenverdi. Sau på beite i fjellet, velstelt åkerland og skogforvaltning er en forutsetning for jordbruks- og distriktspolitikken vår. Og en del av vår nasjonale identitet. Det er sterke følelser inne i bildet.

Få i Norge vet vel dette bedre enn Jan Tore Sanner. Som fremtidstenker mener jeg Sanner er på parti med fremtiden, og jeg har da også lenge vært tilhenger av og argumentert åpent for kommunesammenslåinger. En av mine hovedargumenter er handlingsrommet det gir til å skape en mer offensiv miljøpolitikk.

Siden jeg ikke står på valg og aldri skal forhandle med Senterpartiet kan jeg si det rett ut: Kostnadene ved det grønne skiftet bæres bedre av større enheter. Og sentralisering er bra for miljøet, akkurat som det er bra for folkehelsen.

I et 2016-perspektiv virker det rart å si som jeg gjør nå, at vi bør la fraflyttede kommuner få gå tilbake til naturen. At vi bør trappe ned miljø- og klimauvennlig jordbruk, som sauehold på norsk manér – for å fremme naturmangfold og CO2-fangst. Eller for å gi det en tabloidvennlig vri: At vi mange steder bør la ulven og bjørnen få vinne.

I 2060 vil dette virke mer rimelig, fordi avansert bioteknologi og bybruk kan ha gitt oss gode alternativ. Melka vil komme fra bakteriefarmer. Fremtidens lammekotelett kan dyrkes av stamceller, skrives ut med en 3D-printer og kanskje leveres på døra av en drone. God samvittighet er inkludert i prisen.

For det tredje: Demografi vil spille en langt større rolle i politikken i 2060 enn vi kan forestille oss i dag. En viktig drivkraft her vil være det demografiske gapet vi allerede ser mellom det rike nord og det fattige sør. I den rike delen av verden har befolkningen stagnert og viser tegn til nedgang, i de fattigste landene fortsetter befolkningseksplosjonen med ufortrøden styrke.

Frem til nå har vi klart å trosse spådommene om at befolkningseksplosjonen ville lede til nød og en global sultkatastrofe. Aldri har vi vært flere på kloden og aldri flere mennesker vært velstående, friske og utdannede. Den absolutte fattigdommen minker, og det gjør også gapet mellom gutters og jenters utdanningsnivå.

Men hvis vi ikke vokter oss, kan disse enorme fremskrittene reverseres. Afrikas befolkning vil vokse fra dagens ene milliard til mellom tre og fire milliarder i løpet av århundret. Selv om vi ser god økonomisk vekst i mange afrikanske land, er det få som tror at flertallet av dem klarer å bygge ut infrastruktur og skaffe arbeidsplasser i samme takt som befolkningsveksten.

Dette vil skje samtidig med en forventet økning i ekstremvær og tørke, og ikke minst en temperaturøkning som kan gjøre det umulig for mennesker å oppholde seg utendørs mange steder. I India og Midtøsten har man sett temperaturer de senere årene som er nær dette nivået.

Den sannsynlige konsekvensen av dette er at vi mot midten av århundret vil ha hundrevis av millioner av mennesker med et helt legitimt behov for å skape seg et bedre liv i rikere og kjøligere områder av kloden.

Men antallet potensielle klimamigranter som nevnes av forskere disse dager overgår langt det behovet for eksempel EU vil ha for arbeidskraft som følge av eldrebølgen. Basert på responsen på den nåværende, langt mer begrensede migrasjonen, er det vanskelig å se for seg at det er politisk mulig.

Befolkning er ikke som klima. Dette kan vi gjøre noe med, og det vet vi fordi kvinners fruktbarhet allerede har falt betydelig – uten tvangstiltak – i over hundre av verdens land. Det som trengs er en strategi for hvordan man kan kombinere økonomisk utvikling og miljøtiltak med familieplanlegging.

Rett og slett en politikk for å hindre en halv milliard fødsler i dette århundret.

Norge og verden har opplevd en enestående vekst i befolkningen de siste to hundre årene, og det er en fase som nå går mot slutten. Før eller siden må vi ende opp med demografisk nullvekst – at befolkningen i snitt og over tid verken øker eller avtar. Det er ikke noe jeg står og finner på, det er fordi fortsatt vekst vil komme i strid med kjente naturlover.

For naturen rundt oss og for klimaet er det faktisk intet enkelttiltak som vil bety mer enn at menneskebefolkningen slutter å vokse. Men samtidig vet jeg av erfaring at diskusjonen om demografi, om befolkningens vekst, størrelse og sammensetning, er en av de vanskeligste og mest betente vi kan ha.

Vi rett og slett er veldig dårlig forberedt på denne og mange andre av de store samtalene om fremtiden. Og det er her perspektivmeldingen kommer inn. Jeg har lest alle de foregående meldingene med stor interesse, noe som har gitt meg et visst rykte som en mann som mangler et liv.

For som Paul Chaffey skrev om den forrige perspektivmeldingen i 2013, er “det ingen fare for at det verken blir det mest leste eller mest diskuterte dokumentet blant politikere og journalister denne våren.”

Chaffey syns det er synd, og det er jeg hjertens enig i. Perspektivmeldingene er fulle av informasjon som er kritisk viktige for å forstå fremtiden. Men jeg kan også forstå hvorfor selv folk med sterk interesse for feltet lar være å lese dem. Det handler om mer enn NOU-språk.

For meg er hovedproblemet med meldingene at de har vært for nøkterne og prognosebaserte, og i altfor liten grad har evnet å fange opp muligheten for brå og plutselige endringer. Slike endringer som vi har sett så mange av i løpet av vår levetid, og som garantert vil inntreffe i løpet av de neste 44 årene.

Jeg har pekt på noen slike endringer i mitt innlegg. Jeg sier ikke at mine momenter nødvendigvis bør inn i neste melding, men jeg skulle gjerne sett at tenkemåten i større grad fikk prege meldingen.

Og kanskje at miljø ikke bare får et eget kapittel, men at mulige virkningene av det grønne skiftet trekkes enda klarere inn i de generelle prognosene.

Men dette handler selvsagt om mer enn at Paul Chaffey og jeg skal få noe interessant å lese. En perspektivmelding som løfter blikket vil også bidra til løfte fremtidsdebatten i Norge mange hakk, en debatt som i dag har altfor lett for å bli surrende rundt i kjente spor.

Det store folkefallet: Trussel og mulighet

Paul Chaffey (i mine øyne en av Norges mest interessante bloggere) skrev nylig om befolkningsutfordringen vi står overfor i Europa. Chaffeys går inn på prognoser for befolkningsutviklingen for en lang rekke land i EU, som i det store og hele ser negative ut:

I Hellas krymper befolkningen fra 11,0 til 8,6 millioner. De baltiske landene har en svært krevende befolkningsutvikling. I Estland vil innbyggertall falle fra 1,3 millioner til 1,1 millioner, i Latvia fra 2,0 til 1,4 millioner og i Litauen fra 3,0 til 1,8 millioner. Polens folketall vil falle fra 38,5 millioner til 33,2 millioner. Og i Romania vil det falle fra 20,0 til 17,4 millioner.

Land som kommer til å oppleve vekst i tiårene fremover, er i all hovedsak land som tiltrekker seg mange innvandrere (som Storbritannia og Sverige). Virkningene av at veksten stanser og etterhvert snus til fall i folketallet er mange, men den mest kjente har vært en del av den politiske debatten en god stund: Eldrebølgen.

Chaffey kommer såvidt inn på hva som kan gjøres for å snu denne trenden, og konkluderer med at den nordiske modellen med å legge til rette for barnefamilier har mye for seg, og at vi ellers må forberede samfunn og ikke minst arbeidsliv på en fremtid der innvandring og automatisering vil fylle tomrommene etter de mange som pensjoneres.

Det er vanskelig å være uenig i Chaffeys tall eller anbefalinger, så min posting er vel mest et forsøk på en oppfølging og utvidelse av perspektivene han trekker opp. Jeg har snakket og skrevet mye om demografi de siste femten årene, og pleier ofte å ha følgende som holdepunkter når jeg tenker høyt rundt den demografiske fremtiden:

Problemet er gammelt
Som disse tallene fra verdensbanken viser, er det to generasjoner siden fruktbarheten (målt i gjennomsnittlig barn per kvinne i et land) toppet seg og begynte å falle. “Peak fertility” ble nådd på slutten av 1950-tallet/begynnelsen av 60-tallet, jamfør grafen nedenfor. Dette er også årsaken til at vi nå har nådd “peak child” – det vil aldri leve flere barn på Jorda enn akkurat nå – og at befolkningseksplosjonen dabber av.

Skjermbilde 2016-07-31 13.26.53

Det mest interessante med denne grafen er hvor entydig den er. Etter at fallet først har begynt, fortsetter det ufortrødent i tiår etter tiår. I Norge har vi ikke sett fruktbarhet over 2 siden tidlig 70-tall, jamfør grafen nedenfor. Etter et kortvarig stup under 1,7 på 80-tallet stabiliserte fertiliteten seg mellom 1,8 og 1,9, og der ligger den fortsatt, 30 år senere.

Skjermbilde 2016-07-31 13.32.58

Det er ganske bred enighet om årsakene til fallet, som bedre og mer tilgjengelig prevensjon og familieplanlegging, kvinnelig yrkesdeltakelse, utdannelse og velstand og en kultur som fremstiller små familier og singelliv i et positivt lys. Disse drivkreftene viser få tegn til å svekkes. Vi må gå ut fra at dette er den nye normalen, og at kvinner verden over vil fortsette å få langt færre barn enn sine beste(og etterhvert olde-)mødre.

Og problemet er altså globalt. Som denne tabellen viser, er det nå mer enn 100 land der fruktbarheten har falt under 2,1 barn per kvinne, som ofte settes som det som trengs for å vedlikeholde størrelsen på en befolkning uten påfyll utenfra. Kina, Russland, USA og Japan er under den magiske grensen, liksom Singapore, Iran og Thailand.

Fallet i fruktbarhet foregår altså på tvers av geografiske, kulturelle og religiøse skiller, men stort sett ikke økonomiske. Det er en klar sammenheng mellom fattigdom og lav utdannelse, og fortsatt høy fruktbarhet. Dette avspeiler seg i statistikken ved at landene som har beholdt ekstremt høy fruktbarhet gjennomgående er blant verdens minst utviklede, og at Afrika ligger an til å bli befolkningseksplosjonens siste skanse.

Problemet er påvirkelig
Mens vi åpenbart har funnet en effektiv oppskrift på hvordan man senke fruktbarheten er det motsatte betydelig vanskeligere å få til. I Norden liker vi å peke på våre gunstige støtteordninger til foreldre som et effektiv virkemiddel, og den nordiske fruktbarheten ligger langt over det man finner sør på kontinentet.

Ikke nok med det: Norgesgrafen over viser at det er mulig å reversere trenden, noen man også ser i land som Frankrike og Russland (selv om realiteten bak Russlands økning er omstridt). Når det er sagt: Verken Norge, Sverige eller Danmark har klart å komme opp på det magiske 2,1, og vi finner også fruktbarhet på nordisk nivå i land som er beryktet for å ikke støtte opp om barnefamilier, som USA.

Problemet er åpenbart mer komplekst enn at det er for tungvint å kombinere barn og full jobb for begge foreldre. Det handler også om behovet for selvrealisering og meningsfylt arbeide, noe som viktigere enn noensinne i livet til potensielle foreldre. Vi må rett og slett ta utgangspunkt i at det nå fins langt mer å fylle dagene med enn før, og at livet som barnefri kan oppleves som vel så meningsfylt som foreldrerollen.

Vi må også være forberedt på at det vil bli stadig vanskeligere å få politisk gjennomslag for rause og kostbare familievennlige tiltak. Brexit-avstemningen forleden var en påminnelse om den økende politiske makten til Europas eldre, og et forvarsel om ressurskampen vi vil få når eldrebølgen for alvor begynner å bite.

Problemet løses ikke (varig) av innvandring
Frem til nå har innvandring kompensert for lav fruktbarhet i de fleste rike land (Japan er et unntak), og det vil fortsatt være viktig i tiår fremover. Spørsmålet er hvilken rolle innvandring vil spille i et fjernere perspektiv. Én ting er at bevegelse av mennesker over landegrensene er vår tidsalders mest brennbare politiske sak, i den grad at den er i ferd med å viske ut grensen mellom det tradisjonelle venstre og høyre.

Men fra et langsiktig demografisk perspektiv er det også verdt å huske på at innvandring er en midlertidig løsning. På sikt vil (eller rettere sagt: må) hele verdens befolkning flate ut, eldrebølgen vil treffe land etter land og gjøre det stadig mer smertefullt å eksportere ung arbeidskraft. Rent konkret vil vi merke det i Norge når viktige “leverandørland” i Øst-Europa for alvor rammes av konsekvensen av tiår med lav fruktbarhet.

Utover i århundret vil Afrika få en stadig viktigere rolle som leverandør av arbeidsvillig ungdom, simpelthen fordi det er her befolkningseksplosjonen ebber ut sist. Det reiser flere politiske spørsmål. Det første og mest åpenbare: Vil en langt høyere afrikansk migrasjon til Europa i det hele tatt være politisk mulig, når vi ser hva slags politisk respons dagens migrasjon gir?

Det andre spørsmålet er om migrantene vil ha kvalifikasjonene som trengs for å lykkes. Det å lykkes i betydningen “skaffe seg et utkomme fort” blir viktig i en fremtid der budsjettene er knappe og man definitivt ikke vil ha råd til å finansiere en arbeidsledighet opp mot 80%, slik tilfellet er for enkelte migrantgrupper idag.

Utfordringen er denne: Landene med størst befolkningsoverskudd er gjerne fattige med ditto dårlige utdannelssektorer, samtidig som arbeidsmarkedet i det rike nord stiller stadig høyere krav til ansatte. Dette gapet vil øke hvis robotisering og annen automatisering av arbeidslivet tar av, fordi jobbene som forsvinner først vil være typiske startjobber for innvandrere (transport/logistikk, varehandel, renhold).

2,1 or bust!
For de aller fleste arter som deler denne lille kloden med oss, er en utflating av veksten og kutt i antall Homo sapiens en ubetinget fordel. Siden 1960-tallet har fallet i fruktbarhet “spart” verden for hundrevis av millioner av ekstra munner å mette, og dermed også ditto CO2-utslipp. Det er knapt et miljøproblem på Jorda som ikke blir mindre av at det blir færre av oss, for å si det slik.

Denne trenden i kombinasjon med urbanisering vil også fremme fenomenet “rewilding”, det at naturen går tilbake til en mer opprinnelig tilstand der menneskene har trukket seg vekk (det mest kjente eksempelet fra Europa er området rundt Tsjernobyl-kraftverket, som har fått et forbløffende oppsving i det biologiske mangfoldet de siste tiårene).

Vi har god tid på oss før fruktbarhet under 2,1 blir en direkte trussel mot vår eksistens, og innen den tid er det rimelig å anta at en kombinasjon livsforlengelse, genteknologi, hjerne/datamaskingrensesnitt og kunstig befruktning (opptil og inklusive kunstige livmorer) vil gi en direkte kontroll over befolkningens størrelse vi med våre indirekte metoder bare kan drømme om.

Det er ingen tvil om at denne demografiske omstillingen vil utløse en massiv økonomisk omstilling. En stor del av den økonomiske veksten vi har vent oss til i etterkrigstiden er knyttet til befolkningsvekst, og som konsulentselskapet McKinsey påpeker må vi regne med at veksten dabber kraftig av når befolkningen går mot nullvekst eller til og med negativ vekst (dette merkes allerede godt i Japans boligmarked, fex).

Mckinsey

Mckinsey spår kraftig redusert vekst utover i århundret, men merk at den fremdeles er langt høyere enn det folk var vant til før. Det meste av menneskenes histiorie har vi hatt tilnærmet nullvekst.

 

Det vil utløse en massiv omorganisering av arbeidslivet, pensjonssystemet, utdanningssektoren og ikke minst helsevesenet. Men det bør ikke skremme oss fra å ta denne muligheten i bruk. Skal menneskeheten overleve på Jorda på lang sikt, er nullvekst i befolkningen en nødvendig forutsetning. Vi er nær dette viktige målet idag, og bør derfor sette 2,1 barn per kvinne som vårt langsiktige, permanente mål.

Når vi har gjennomført omstillingene som er nødvendige for å nå dette målet, har vi i praksis lagt til rette for et ekte bærekraftig samfunn. Og nei: Det er ikke det samme som stans i vekst og innovasjon, selv om disse fenomenene vil se ganske annerledes ut i nullvekstsamfunnet.

Hegnar har rett: En grønn økonomi er langt unna, og det er et problem på flere måter

Det er vel ikke så ofte jeg føler kan si dette, men idag er jeg helt enig med Trygve Hegnar. I gårsdagens Hegnar.no uttaler han seg om det grønne skiftet og veien mot en grønn økonomi, og påpeker at sistnevnte er langt unna. Som han sier:

Det blir ikke en grønn økonomi på 50 til 100 år. Det blir ikke et skifte i 2020, og det blir ikke et skifte de neste tyve årene etter 2020 heller.

Hegnars utgangspunkt er olje- og gassindustrien, som tross tunge tider satser i stor skala på prosjekter både i inn- og utland. Utvinning av olje i Arktis er høyaktuelt, og den lave oljeprisen vi har skyldes ikke konkurranse fra grønne alternativer men snarere økningen i produksjonskapasiteten i bl.a. USA. At G7-landene nylig ble enige om å fase ut fossile brennstoffer innen 2100 peker i samme retning, noe norsk oljebransje selvsagt vet:

Oljefeltet Johan Sverdrup som ligger på Utsirahøyden 140 km vest for Stavanger, illustrerer dette. Norske og utenlandske investorer har lett etter olje, funnet olje og skal fra 2019 produsere olje på Johan Sverdrup. Oljemengden er anslått til mellom 1,7 og 3 milliarder fat utvinnbare oljeekvivalenter. Det er mye olje og mye penger. Hittil skal investorene, inkludert Statoil, ha investert 117 milliarder kroner i dette oljefeltet, og levetiden er anslått til 50 år!

Jeg er ikke like enig i harseleringen med elbiler og “Energiewende” i Tyskland. Tesla- og solcellesuksessen viser om ikke annet at vi kan skape grønntek som har målbar effekt på energiproduksjon eller som ser mer attraktiv ut enn de fossile alternativene. Men samtidig er dette “lavthengende frukt”; teknologi som har vært kjent siden midten av 1800-tallet og som nå gir begrensede fremskritt på visse områder.

Tenker vi globalt – og det må vi selvsagt her – ser vi megatrender som gjennomgående peker i stikk motsatt retning av et grønt skifte. For eksempel vil overgangen til en grønn økonomi måtte innebære at etterspørselen etter viktige råmaterialer (ikke bare olje og gass men mineraler og metaller, dyrkbar mark, ferskvann osv) flater ut. Men som Bloomberg skrev ifjor:

Global use of minerals, ores, fossil fuels and biomass will reach 140 billion metric tons a year by 2050, three times what it was in 2000, according to the United Nations’ Environment Program’s International Resouce Panel. Available water supplies will likely only satisfy 60 percent of global demand in 20 years, the panel said in a report today. Many industries may be affected by shortages of some “key” metals in 50 years, it said.

Vi er blitt flinkere til å gjenvinne metall og få mer mat ut av hvert mål med dyrkbar mark, men vi er likevel langt fra et grønt regime her. Det kommer først når vi får bærekraftig utnyttelse av alle ressurser, det vil si at vi ikke henter ut mer grunnvann eller fisk enn hva økosystemet er i stand til å erstatte. På en begrenset klode er det ikke mulig å opprettholde sivilisasjon på lang sikt om ikke prinsippet “hugg et tre og plant et nytt” etterleves nøye.

På klimaområdet er vi enda lenger unna et skifte. Idag diskuterer man først og fremst hvordan veksten i menneskelige utslipp skal begrenses og etterhvert reduseres, men for kloden vår er det absoluttverdien – den totale mengden CO2 i atmosfæren – som er viktig. Og det tallet viser foreløpig ingen tegn til å flate ut, enn si reduseres slik det jo egentlig burde.

mlo_color_plot (1)

Ikke noe grønt skifte i sikte her (Kilde: NASA, Mauna Loa)

Politikerne snakker mye om togradersmålet. Klimaforskere som Bjørn Samset ved Cicero prøver nå å få dem til å ta inn over seg at det målet ikke er realistisk, og at virkeligheten har løpt fra politikken nok en gang. Det beste vi nå kan håpe på innen 2100 er at CO2-nivået har flatet ut på en verdi som gir oss en temperaturstigning så lavt over to grader som overhodet mulig. Men vi bør mentalt forberede oss på at den grønne økonomien vil måtte blomstre i en verden som er både tre og fem grader varmere enn vår.

Artsutdøing har havnet i skyggen av klimasaken, noe som virkelig er tragisk. Jeg mistenker at vi om hundre år kan komme til å se på den begynnende masseutdøingen (potensielt den største siden dinosaurene døde ut) som den verste konsekvensen av manglende grønn økonomi. Hvorom alt er: Enn så lenge viser utdøingen ingen tegn til å flate ut til et tilnærmet naturlig nivå, og heller ikke her er det håp om endring på svært lang tid.

ExtinctionAndPopulation_102609Det eneste grønne her er grafene. 

Grafen over kobler masseutdøing av arter til den pågående befolkningseksplosjonen, og det er høyst rimelig. Den viktigste årsaken til utdøing er tap av leveområder eller habitat, som skjer som følge av menneskelig aktivitet. Flere forbrukere fører nødvendigvis til større ressursforbruk og klimagassutslipp, en trend som skyter fart når velstanden øker slik den gjør nå. At millioner er løftet ut av fattigdom er et enormt fremskritt for menneskeheten, men så lenge “oppskriften” på økonomisk vekst ikke er bærekraftig skyves det grønne skiftet inn i fremtiden.


growht-rates-population

På dette området er det også gode nyheter. Som grafen over viser har den globale befolkningens vekstrate falt dramatisk siden 1970-tallet, og det fører til at Jordas befolkning etterhvert vil stabilisere seg rundt 11-12 milliarder og kanskje til og med begynne å falle, slik den allerede gjør i enkelte rike land. Men lite tyder på at det vil skje før 2100, og dermed er vi igjen tilbake til Hegnars tidsperspektiv.

Nå kan man spørre seg hvorfor dette er viktig. Svaret har jeg fått i samtaler med bl.a norske miljøpolitikere: Det er vanskelig nok å skape engasjement rundt miljø fra stortingsvalg til stortingsvalg, om ikke man skal snakke om generasjonsperspektiver. Ikke til å undres over at vi så ofte ender opp med å snakke om Tesla og elsykler og prisen på solenergi versus olje: Om ikke annet er det håndfaste eksempler på et begynnende grønt skifte.

Selv om det er vanskelig å drøfte Norge i 2100, mener fremtidstenkeren i meg at det ikke er umulig. Tross alt diskuterer vi som samfunn storstilte infrastrukturprosjekter som kan ligge en generasjon frem i tid, som ferjefri E39 eller jernbane på Østlandet. Demografidebatten om byvekst, innvandring og eldrebølge har tilsvarende tidsperspektiver, og i Regjeringens perspektivmelding ser man faktisk to generasjoner fremover. Vi kan når vi vil.

Problemet med å diskutere det grønne skiftet er at vi så ofte skaper oss fremtidsbilder som preges av vår frykt eller våre forhåpninger, snarere enn hva som faktisk har mulighet til å skje. Den totale klimakatastrofen er i dette perspektivet like (lite) sannsynlig som at vi oppfinner oss ut av alle våre største utfordringer. Sannsynligvis havner vi et sted imellom, som vi så ofte har gjort i historien.

En slik “midt på treet”-fremtid, der hverdagen skapes av et samspill mellom politikk, økonomi, demografi og økologi i tillegg til teknologien vi er så glade i å fokusere på, er ikke spesielt sexy. Det er i ytterkantene science fiction-forfattere og filmskapere finner stoffet sitt. Men det som gjør at de klarer å fenge publikum er også årsaken til at de så ofte tar dundrende feil.

Soylent_Green_quad_movie_poster_l

New York i 2022? Neppe. :)

Så nei, jeg syns ikke våre politikere er spesielt flinke til å formidle dette. Når Miljøpartiet de grønne i denne valgkampen blir konfrontert med at politikken deres gir lavere vekst og kanskje til og med gjør oss fattigere, så syns jeg ikke partiets talspersoner er flinke nok til å fortelle hvordan det samfunnet skal se ut. Det skader ikke bare partiet i valget, men det gjør det også vanskeligere å ta opp et sannsynlig scenario som var en realitet i det meste av menneskehetens historie: tilnærmet nullvekst i befolkning og økonomi.

Det er her jeg tenker at det kanskje ikke kommer så mye an på budskapet som på fortellerne. Vi mangler definitivt taleføre fremtidsforskere her i landet, og etter Jon Bings bortgang har vi også mistet vår eneste mainstream science fiction-forfatter. Det er et tap på flere måter. For som Michel Houellebecq har vist med sin roman “Underkastelse”, er det fullt mulig for forfattere å sette fremtiden på dagsorden i nettalderen. Det er fremdeles liv i den gode, gamle romanen, også når det gjelder å skape troverdige og tankevekkende fortellinger om fremtiden.

 

Ting jeg foreleser om for tiden

Internet of Things/Levende ting

Big Data/Smarte ting

Autonome systemer/Selvgående ting

 

How I would plan and execute a drone attack on Norway in 2050: A scenario

Note: This scenario was written two years ago, and published by the Norwegian Air Force Academy in 2013. Inspired by the video below, recently released by the US Naval Research Office, I have decided to publish my scenario in this blog. The text is unaltered, save for a handfull of minor corrections. 

“The LOw-Cost Unmanned aerial vehicle Swarming Technology (LOCUST) is a prototype tube-launched UAV. The LOCUST program will make possible the launch of multiple swarming UAVs to autonomously overwhelm an adversary”

Introduction
What follows is a scenario of how a UAV attack might take place in the future. To clarify, a scenario is not a prediction but rather a description of one of many possible futures. A plausible story if you will, based on extrapolations of our current knowledge of science and technology, as well as demographic, political and economical trends that seem stable enough to have an influence on the year 2050.

In this scenario, I make several assumptions. Firstly, this is a future in which UAV technology and IT has co-evolved for decades, resulting in autonomous, semi-intelligent aircraft. Secondly, I assume that current population trends in Russia and Norway will continue for the foreseeable future, with grave consequences in the case of Russia. Thirdly, I assume that global warming is a fact which will change living conditions and influence international relations in the Arctic in 2050.

Deciding on the attack
It is the year 2050, and Siberia is the Wild East. The central government in Moscow, weakened by decades of falling population, corruption and separatism, has lost control over a huge expanse of its territory. What used to be the Siberian Federal District is now an independent region larger than the United States, with a population comparable to New York City.

Thanks to global warming Siberia is becoming more habitable and attractive to immigrants from East Asia, most notably China. They are drawn by the promise of virtual lawlessness and access to vast natural resources, and as a result a new form of government emerges in the region. From Novosibirsk to Vladivostok, Siberia is ruled by an alliance of Russian and Chinese criminal gangs and warlords – the Siberian Cartel.

Although not a nation state in our sense of the word, Siberia wants economic and diplomatic relations with the governments of neighbouring nations. Of special importance are the Northern Rim Countries or NORCs for short – nations that can claim sovereignty over Arctic waters. These include the US, Canada, Russia and Norway.

Siberia wants its share of the energy resources hiding beneath the remaining sea ice, but has so far had limited success in making the NORCs see its position. After having tried conventional avenues for several years, the leaders of the cartel conclude that a new strategy is necessary. In a series of secret meetings held in 2048, they decide to take action against the most vulnerable of the NORCs – Norway.

Norway in 2050 continues to be ranked among the world’s wealthiest, most stable societies, largely thanks to the fact that the oil age lasted for much longer than expected. It has a population of 7,5 million and a small but professional and well-equipped army and air force. Norway is a member of NATO, by now an aging but still functioning alliance.

The leaders of the Cartel know that they cannot defeat Norway in a conventional attack. But then, defeat is not their goal. What the Cartel is after is recognition as the de facto government of Siberia. It wants Norway’s support in gaining access to the oil and gas fields in the East Arctic Sea, as well as control over the eastern section of the North East passage, fast becoming a major shipping lane.

Norway still has close ties with Moscow, which discourages all communication with what it terms “criminal insurgents”. It is this fact that the Cartel wants to change. It wants to force Norway to accept the new reality in the North with a short, sharp and massive show of force.

The Black Cloud
The manner of attack is determined, as always, by demographics, geography and economics. Russia is an effective barrier to ground-based attacks from Siberia, and economics rule out a large-scale operation by sea. By a process of elimination the Cartel settles on an air strike.

In 2050 UAVs have evolved into a wide range of aircraft, from hypersonic strike craft to microdrones the size of an insect. However, what really separates modern drones from their distant ancestors in the early 21st century is their mental capacity. Larger drones are able to reason at a higher level than birds of prey, and often emulate bird behaviour when necessary.

This also includes inter-drone communication. In stark contrast to the early 21st century, when UAVs where heavyily dependent on a ground-based communications infrastructure, in 2050 most of the data exchange is between the various craft. The old vertical line of communication is now mainly horizontal.

This has given rise to one of the most feared sights of the age – the so-called “black cloud”, a flock consisting of thousands of drones reminiscent of the clouds of starlings that can still be observed in nature. The Black Cloud launched by the United States launched against Lagos, the capital of Nigeria during the West African conflict of 2047, is generally regarded as the text-book case.

On the morning of June 3rd 2047 more than ten thousand drones descended on Lagos. Within hours, all infrastructure was paralysed and the population was subjected to psychological warfare of unprecedented ferocity. This was accomplished with non-lethal weapons such as electromagnetic pulse beams, sound cannons, chemical irritants and – most notably – neuro-projectors.

The latter is the unintentional result of research done in the 2030s, when engineers were trying to develop the ultimate home entertainment system by stimulating the brain to generate sounds and images. But rather than seeing the latest action movie with eyes closed, most test subjects reacted to the projector with an overwhelming sense of fear.

This ruled it out as entertainment, but the research was quickly picked up by military contractors. In 2050 there are a range of weapons capable of influencing human emotions at a distance. They work best when the targets are at rest, and usually form the core of a class of weapons known as Sleep Deprivation Systems (SDS).

In Lagos in 2047, SDS drones carrying neuro-projectors effectively blanketed large parts of the city with fear. Combined with isolation, relentless noise, a horrible smell and no power for air conditioning, this made sleep impossible. After two days, the citizens of Lagos were exhausted. After five days, they were hallucinating and ready to do anything to get some peace and quiet.

So was the rebel government that was the real target of the Black Cloud, and it capitulated in short order. It this effect that the Siberian Cartel wants to create, for the very first time in an advanced economy.

Building the Cloud
To accomplish this, the Cartel needs thousands of drones. There are restrictions on on the sale of advanced military drones, but civilian craft are powerful enough to do the job with some modification. What the Cartel doesn’t know, it can outsource. What it can’t buy on the black market, it can build.

In 2050 robotic production lines and three dimensional printing technology has evolved to the point where anyone with the funds can erect a factory complex in a matter of weeks. Theses factories are modular, based on standard shipping containers. Depending on what you want to produce, you buy the modules you need and assemble them on site, LEGO style.

Space technology is used to gather and process raw materials for production. In the 2030s exploitation of the mineral resources of asteroids became commercially viable, and autonomous mining robots were developed to keep costs down. These systems turned out to be well suited for the harsh Siberian environment.

So although the Cartel started out with limited technical capacity, it is able able to assemble an industrial complex in the depth of the Siberian forest. Within half a year, the factories are churning out UAVs and weapons systems.

Preparing for the attack
For the next phases of the attack, surveillance and planning, the Cartel depends on a completely different technology. In 2050 what was once called Big Data has fully realized its potential. Decision Assistance Systems, software that can analyze complex data sets and advise humans, is now used in all walks of life.

This includes the preparation, planning and conduct of war. The Siberian Cartel does not have access to military grade software, and rely on a civilian system modified with the help of hackers with rogue state connections. With this, they can pinpoint targets using images from commercial satellites, and publicly available information such as government statistics and data from social media.

What remains when the software has done its work is to develop a plan of attack. The obvious target for a Black Cloud is Oslo. The capital city has not been subject to a military attack for more than a hundred years, and the distance to all global centers of unrest has created a sense of security which the Cartel wants to shatter.

But attacking Oslo instead of a closer target such as Kirkenes in the North East, does present the Cartel with logistical challenges. Large, commercial surveillance drones are able to stay aloft for weeks at a time and fly from their take off-points in Siberia, but the majority of smaller drones are short range and need refueling.

In the case of Lagos the Black Cloud launched by the United States was supported by two carrier groups in the Gulf of Guinea. The Cartel settles on a different approach, using modified civilian drone ships as stand-ins for military drone carriers. It determines that three ships are enough to carry the drones and the fuel necessary for the Black Cloud.

The Cartel is involved in commercial shipping in the North East passage. In early 2050, three large container ships carrying 5000 drones ranging in size from three meters in wing span to five centimeters, are being readied in a small harbor on the East Siberian Sea.

The ships also carry fuel enough for a week long campaign, launch and refueling systems, an autonomous command and control center as well as advanced communications equipment. Like so many commercial vessels at the time, the cargo ships are crewless.

This serves the dual purpose of making it easier to conceal the ships’ true origin – deniability is crucial to the Siberian strategy – and simplifying the Cloud’s attack algorithms. Every human-shaped object on the ground in Oslo will be regarded as a foe.

The Cartel strikes
Under normal circumstances, Norway’s Air Force is capable of defeating a Black Cloud. Consequently, the Cartel has to wait for a chance to strike while the armed forces are otherwise engaged – which they frequently are in this turbulent, conflicted age.

An opportunity presents itself in the fall of 2050, when civil war breaks out in Brazil and NATO is called upon for peace keeping operations. Norway pledges half of its aging F35s for air patrol duties. But when the situation in Brazil spirals out of control in October, NATO and Norway is pulled deeper into the conflict.

The government in Oslo decides to deploy the majority of the country’s drone force to Brazil, and the Cartel seizes the moment. Three ships set sail from Siberia, and reach Oslo on the morning of November 15th.

Hours later, a flotilla of stratospheric drones classified as research aircraft, unexpectedly deviate from their course along the Norwegian coast. When called by ground control, the drones reply with a message that implies a software glitch. This creates confusion on the ground, and the drones are allowed to cross Norwegian air space without being intercepted.

The drones reach Oslo in the late afternoon, at the peak of rush hour, and enter a circling pattern twenty-five kilometers above the city. Now, the three attack ships in Oslo harbour make their move. Shipping containers on deck fall apart and reveal stacks of drones that quickly unfold their wings and are hurled into the air on launch rails.

Within minutes, the skies above Oslo are buzzing with drones of all sizes. The public perception that this is some sort of advertising stunt is cut brutally short by the first volley of surgical strikes from the drones. All electrical power is shut down, and drones carrying EMP weapons disable electric cars at junctions across Oslo, creating city-wide gridlock.

Then, the EMP drones start taking out mobile communication towers and IT services. The often repeated claim that our increased dependency om IT makes us more vulnerable is now put to the test – and proven beyond a doubt. For the first time in a generation, the city goes dark, quiet and cold on this wintry November evening.

As this is happening, the Cloud broadcasts a message to receivers outside the radio-silenced city: “Do not attack us, or we will bombard Oslo.” Despite this, a squadron of F35s is dispatched from a joint Air Force base in western Sweden. But the planes are quickly pulled back when rocket fire from the Cloud reduces a bridge in central Oslo to rubble.

The government, which by now is as isolated and terrified as the population in general, orders a stand off while “further avenues of negotiation are explored”. There is only one problem: with whom do they negotiate?

Nobody claims responsibility for the attack. The drones bear no identifying marks. In fact, the first warning message is the only message ever received from the Black Cloud. While the attack is ongoing, Norwegian intelligence can only say with certainty that the stratospheric drones and base ships came from somewhere in the East.

This makes it difficult to predict the next move, and the city is taken completely by surprise when psychological warfare begins in full. Drones carrying neuro-projectors cruise above the city, leaving gloom behind them. In addition there are constant loud detonations, the air has a sickening smell, there is isolation and cold and darkness. Few people are able to sleep.

On the second day of the Cloud, the government strikes back. Special forces have walked into town during the night, and attack the base ships from the ground. But they are only able to take out one ship before being overwhelmed by a flock of pigeon-sized kamikaze drones.

In response, the Cloud fires warning shots at Parliament. After it has been evacuated, the building is leveled to the ground by rockets. From its new headquarters in the city of Hamar the government asks for a cease-fire, to which the Cloud responds with its standard message.

In reality, the government is left with two options. The first is to wait until the cloud runs out of fuel. This is deemed morally – and perhaps more importantly – politically unacceptable. The second is to take out all the drones in one strike. NATO offers to launch a counter-cloud, but the Prime minister deems the strategy to slow and risky, and agrees to a more radical approach suggested by the Americans.

Late in the night on the 18th of November 2050, a tactical nuclear weapon is launched from the US towards Oslo. Detonating high above the city, the weapon does no physical damage on the ground but instead delivers a powerful electromagnetic pulse. In the fraction of a second, the unprotected circuits of thousands of modified civilian drones are fried. Minutes later, the Black Cloud lies broken on the ground.

Aftermath
The same blast that neutralized the drones also destroyed the remaining electronic infrastructure in Oslo, effectively bombing the population back a century. Repairing and replacing all damaged equipment is astronomically expensive, and it takes a decade for economic activity in Oslo to return to the pre-Cloud level.

Although the Black Cloud is directly responsible for fewer than a hundred casualties, this is the most damaging attack on Norwegian soil since the Second World War. Of course, the people of Oslo want to know who did this, why it was done and why – if the enemy was defeated – they still feel like they are on the losing side.

The Siberian Cartel went to great efforts to hide their tracks, and therefore the government is unable (or unwilling, some say) to provide a clear answer. This fuels rumours about a cover up. Many point to the warming of Norwegian – Siberian relations from the mid 2050s onwards, which culminates in Norway being among the first countries to support the Siberian Republic’s membership in the United Nations in 2060.

A historian of note suggests that the Norwegian government may have been inspired by the strategy chosen by the Americans after the Cuban Missile Crisis. In 1963, the US withdrew its intermediate-range Jupiter missiles from Turkish soil, as the Soviet Union had demanded.

But President Kennedy agreed to this on the condition that it be kept a secret, to avoid the impression that the Soviets had benefitted from their actions. Only later was the real connection known. Likewise, the historian says, it is possible that Norway gave in to secret demands while maintaining a brave face.

The Prime minister disagrees strongly, and in an interview broadcast in 2061 she denies the accusations and states: “This is not the Cold War. We live in an age of openness, where back-room deals such as this are impossible to hide in the long run. Even if we wanted to, we just don’t work that way any more.”

“Folkemengdens bevegelse 1735-2014”: Noen refleksjoner

Via Paul Chaffeys blogg fikk jeg vite om en ny og tydeligvis svært lesverdig bok for enhver befolkningsnerd (som jeg etterhvert er kommet til at jeg er). I samarbeid med Statistisk Sentralbyrå (SSB) har den anerkjente fagbokforfatteren Espen Søbye skrevet boken Folkemengdens bevegelse 1735-2014: En tabellstudie. Ifølge forlagsreklamen tar boken for seg

…de årlige variasjonene i antall fødte og døde, inn- og utvandrere. Boken redegjør for hvordan tallene er samlet inn, og hvordan de er blitt fortolket og forsøkt forklart. Dermed blir dette også en annerledes norgeshistorie. Befolkningsutviklingen i Norge sammenliknes med de andre nordiske landene og med utviklingen i hele verden. I et eget kapittel redegjøres det for hvordan minoriteter ble behandlet i folketellingene opp til 1960. 

Utgangspunktet for boken er tabellen forfatter Søbye sammenligner med stabbur og vikingskip i kulturhistorisk betydning, nemlig SSBs jevnlig publiserte Folkemengdens bevegelse 1735 – 2014, 3.13 Folkemengde, fødte, døde, ekteskap, flyttinger og folketilvekstJeg skal som sagt lese boken, men bare ved å se på tabellen i seg selv er det mulig å gjøre seg noen interessante demografiske refleksjoner.

Screenshot 2014-12-03 at 10.20.24

Jeg fant riktignok ikke noen grafisk representasjon av hele tabellen, men SSB-diagrammet over dekker nesten hele det aktuelle området. Her avdekkes også det mest slående med “Folkemengdens bevegelse”: bevegelsen går nesten uavbrutt oppover, tildels i et økende tempo. Nordmenn har – i likhet med de fleste andre land i denne perioden – aldri opplevd noe annet enn at samfunnet har måttet tilpasse seg behovene til den stadig voksende befolkning.

Det konkretiserer seg i behovet for stadig flere skoler, mer infrastruktur, mat og flere produkter for eksempel. Befolkningsvekst er en helt integrert del av vår samfunnsstruktur, vår økonomi (den er i seg selv en viktig økonomisk driver) og sannsynligvis også vår psykologi. Vi liker vekst. Hadde vi ikke gjort det, hadde vi neppe med slik iver søkt til områder der befolkningen vokser raskest (storbyregionene og regionssentra i distriktene).

Jeg merker det på meg selv. Jeg bor i et borettslag som de senere årene har gjennomgått sin egen demografiske transisjon i miniatyr – eldre, enslige beboere har begynt å flytte ut eller falle fra, og erstattes i stor grad av yngre par eller familier. Leiligheter som tidligere hadde en beboer får nå tre eller fire. Det er en utvikling jeg instinktivt liker. Vekst symboliserer fremtidshåp og muligheter.

Det andre som virkelig slår meg med SSBs eminente tabell er vekstraten, som i sannhet er formidabel. For å sette det i perspektiv: 1. januar 1735 hadde Norge 616 109 innbyggere. Ifølge SSBs befolkningsframskrivning (scenariet “Middels nasjonal vekst”) vil Norge kunne ha 6 150 736 innbyggere i 2035. Det er temmelig nøyaktig en tidobling på bare 300 år.

Ja, jeg sier “bare”. I et privat menneskeperspektiv er dette lenge – i 1735 forsøkte (og lyktes, åpenbart) dine tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldeforeldre med å skrape et utkomme ut av den skrinne norske jorda. Men i et historisk perspektiv er det kort, og i et biologisk perspektiv kun et øyeblunk. Dersom folketallet fortsetter å øke i samme takt – og de senere års innvandringsdrevne vekst peker jo i den retning – vil vi passere 62 millioner nordmenn i 2335 og over 600 millioner i 2635.

Det kommer åpenbart ikke til å skje. I løpet av dette århundret vil antagelig Norges befolkning rammes av den samme trenden som nå har slått inn i bl.a. Japan og Russland, der befolkningen har begynt å falle. Ifølge SSB kan folketallet toppe seg et sted mellom 7 og 8 millioner rundt neste århundreskifte, for deretter å stabilisere seg eller – kanskje mer sannsynlig, basert på det vi ser i andre vestlige land – gradvis begynne å falle.

Vi vet foreløpig lite om hvordan en slik langvarig befolkningsnedtur vil bli, men det vil åpenbart påvirke samfunnsstruktur, økonomi og psykologi (bare spør innbyggere i kommuner preget av fraflytting om hvordan de opplever sin hverdag). Mer enn noe annet kronikerer derfor Folkemengdens bevegelse det som antagelig vil bli stående som en spesiell periode i Norges og menneskehetens historie.

En enestående opptur i ordets alle betydninger, og kanskje en som vil få fremtidens nordmenn til å titte på tabellverket og tenke: “Wow – det må ha vært interessante tider å leve i!”

Asimov om 2014: Hva kan vi lære?

De siste dagene har en artikkel i New York Times fra 1964 gjort runden på nettet. Forfatteren er den anerkjente (og ubegripelig produktive) science fiction-forfatteren Isaac Asimov  og temaet for artikkelen er fremtiden. Under tittelen “Visit to the World’s Fair of 2014” ser Asimov for seg hvordan et besøk på en verdensutstilling i vår tid vil fortone seg. Slate overdriver når de kaller forutsigelsene for “eerily accurate”, men bevares – det skorter ikke på treffsikre observasjoner. Her er et knippe:

Gadgetry will continue to relieve mankind of tedious jobs. Kitchen units will be devised that will prepare “automeals,” heating water and converting it to coffee; toasting bread; frying, poaching or scrambling eggs, grilling bacon, and so on. […] I suspect, though, that even in 2014 it will still be advisable to have a small corner in the kitchen unit where the more individual meals can be prepared by hand, especially when company is coming.

Om ikke Asimovs “autokitchen” er her ennå, er det liten tvil om at mange av oss har overlatt matlagingen til maskiner, jamfør ferdigmat-eksplosjonen.

Robots will neither be common nor very good in 2014, but they will be in existence. 

Sammenlignet med de selvgående robottjenerne som befolker Asimovs romaner, er dagens støvsugerroboter, droner og Asimo-aktige prototyper verken spesielt gode eller utbredte. Men eksisterer gjør de i høyeste grad.

An experimental fusion-power plant or two will already exist in 2014. 

ITER og National Ignition Facility, med andre ord. Som fysiker-ordtaket sier: et fungerende fusjonskraftverk er alltid minst 50 år unna.

Large solar-power stations will also be in operation in a number of desert and semi-desert areas — Arizona, the Negev, Kazakhstan.

Produksjon av solenergi fra store kraftverk i solrike regioner er utvilsomt et faktum idag.

The world of 50 years hence will have shrunk further. 

Dette høres selvsagt ut i vår tid, men Asimov skrev det et par år etter Kubakrisen, da den kalde krigen gjorde visjonen av en fremtid der verden har krympet (dvs at menneskene har kommet tettere på hverandre) høyst uviss. Han tar da også forbehold for at vi ikke er gått under i et kjernefysisk ragnarokk i begynnelsen av artikkelen.

crowded highways along which long buses move on special central lanes.

Denne ideen er realisert idag og kalles Bus Rapid Transit. Alle som har sittet i kø på kollektivtransport i Oslo-området i morgenrushet bør krysse fingrene for at norske politikere også oppdager konseptet.

There is every likelihood that highways at least in the more advanced sections of the world*will have passed their peak in 2014. 

Nok et fenomen vi ikke har hørt så mye om i vår velstående lille petrostat-boble, men altså: i det rike nord forøvrig er “Peak Car” – at den årlige kjørelengden har nådd sitt toppnivå og begynner å dale – velkjent.

Much effort will be put into the designing of vehicles with “Robot-brains”*vehicles that can be set for particular destinations and that will then proceed there without interference by the slow reflexes of a human driver. 

Google-bilen er bare det mest kjente av prosjektene hvis mål er selvkjørende biler med “robot-hjerner”.

Communications will become sight-sound and you will see as well as hear the person you telephone. The screen can be used not only to see the people you call but also for studying documents and photographs and reading passages from books. 

En grei skildring av noen av nettets mange funksjoner i det daglige, dette.

However, by 2014, only unmanned ships will have landed on Mars, though a manned expedition will be in the works

Blant science fiction-forfattere på Asimovs tid var det vanlig å anta at ferder til Månen og Mars var nær forestående, så dette er en av de mer imponerende spådommene.

In 2014, there is every likelihood that the world population will be 6,500,000,000 and the population of the United States will be 350,000,000.

Jordas og USAs befolkning reelle befolkning idag avviker med under 10% fra disse tallene, så som gjetning betraktet er dette utmerket.

The 2014 fair will feature an Algae Bar at which “mock-turkey” and “pseudosteak” will be served. It won’t be bad at all (if you can dig up those premium prices), but there will be considerable psychological resistance to such an innovation.

I 2013 ble den første hamburgeren lagd av “prøverørskjøtt” produsert. Den var svært dyr, og man antar at psykologi vil være en viktig barriere mot aksept av kjøtt produsert på denne måten. Blink, mao.

Not all the world’s population will enjoy the gadgety world of the future to the full. A larger portion than today will be deprived and although they may be better off, materially, than today, they will be further behind when compared with the advanced portions of the world. They will have moved backward, relatively.

Selv om en lavere andel av klodens befolkning idag lever i absolutt fattigdom og vi har sett enorme fremskritt innen utdanning og helse, kan man argumentere for at velstående land har økt gapet til de fattigste. Velstandsgapet gjelder ikke bare mellom nord og sør, men også innad i landene i det rike nord.

Well, the earth’s population is now about 3,000,000,000 and is doubling every 40 years. If this rate of doubling goes unchecked, then a World-Manhattan is coming in just 500 years. All earth will be a single choked Manhattan by A.D. 2450 and society will collapse long before that!

Det var sant da, og det er like sant nå. Den gode nyheten er at befolkningseksplosjonen i vår tid er i ferd med å dabbe av. Sannsynligvis vil vi aldri oppleve at dagens folketall på Jorda, som altså er i overkant av 7 milliarder, fordobles.

There are only two general ways of preventing this: (1) raise the death rate; (2) lower the birth rate. Undoubtedly, the world of A.D. 2014 will have agreed on the latter method. Indeed, the increasing use of mechanical devices to replace failing hearts and kidneys, and repair stiffening arteries and breaking nerves will have cut the death rate still further and have lifted the life expectancy in some parts of the world to age 85.

Nok en fulltreffer fra den gode doktoren. Siden Asimov skrev dette har verden opplevd et dramatisk fall i kvinners fruktbarhet, fra rundt 5 barn per kvinne til 2,5 i globalt snitt idag. Vi har definitivt valgt alternativ 2, som han skriver. Og joda, medisinske fremskritt har ganske riktig økt gjennomsnittlig levealder i noen deler av verden til nærmere 85 år.

The world of A.D. 2014 will have few routine jobs that cannot be done better by some machine than by any human being. Mankind will therefore have become largely a race of machine tenders.

Nei, vi er ikke helt der ennå. Men skal man tro forfatterne av “Race Against the Machine” (og jeg gjør det i stor grad) er det mest et spørsmål om tid.

Selvsagt bommer Asimov også på mye, som rimelig kan være når man spekulerer om verden femti år inn i fremtiden. Feilene han gjør er ganske typiske, og dermed også lærerike. Her er de viktigste:

Opphengthet i yndlingsteknologier
Er du som jeg nerd, har du antagelig noen teknologier som idag er lite utviklet, og som du håper og tror blir vanlige i fremtiden. Jeg er for eksempel fascinert av luftskip, og er skuffet over at ingen ennå har klart å gi zeppelinerne en ny vår. Jeg har også en kullsviertro på nevroteknologi, koblingen mellom menneske og maskin. Om dette i det hele tatt er fysisk mulig er høyst uvisst, men jeg skriver stadig om det okke som.

I New York Times-artikkelen skriver Asimov om hvordan vegger og tak i fremtidens hus vil lyse av seg selv, med farger som kan velges med et tastetrykk. Denne teknologien dukker også opp i romanene hans, i likhet med rullefortau som bytransportmiddel og de obligatoriske svevende kjøretøyene.

Dyptliggende personlige motiver eller drifter
Når Asimov skriver at “the surface […] argue, will be given over to large-scale agriculture, grazing and parklands, with less space wasted on actual human occupancy” motsier han egentlig befolkningstallene han presenterer senere i artikkelen. Ja, for selv om han ser for seg en fordobling av verdens og USAs innbyggertall, må Asimov vite at dette ikke på noen måẗe er mange nok til å tvinge folk under jorden.

Nå var det også slik at forfatteren Asimov var fascinert av ideen om underjordiske byer. Tydeligst kommer det frem i romanen “The Caves of Steel”, der tittelens stålhuler henviser til en fremtidig underjordisk megaby. I en av sine selvbiografier skriver Asimov at han alltid har likt ideen om å oppholde seg i trange avlukker under bakken, og nevner et barndomsminne av en avisselger på T-banen i New York som eksempel på det.

At svært mange mennesker ville oppleve en slik boform som fysisk ubehagelig ser rett og slett ikke ut til å falle ham inn. En personlig preferanse med dype røtter kommer her i veien for et bedre bilde av fremtidens boliger.

Determinisme
At det ene naturnødvendig følger av det andre er et svært utbredt tankesett, og det har en sterk tendens til å prege vårt syn på fremtiden. For eksempel blir det ofte tatt for gitt at befolkningsvekst og migrasjon med nødvendighet fører til et høyere konfliktnivå, til tross for forskningen som tyder på det motsatte. Asimov er ikke bedre enn undertegnede eller andre fremtidstenkere på dette området. Derfor går han f.eks. ut fra at

all the high-school students will be taught the fundamentals of computer technology will become proficient in binary arithmetic and will be trained to perfection in the use of the computer languages that will have developed out of those like the contemporary “Fortran” (from “formula translation”)

Et mer alvorlig eksempel følger rett etter:

Even so, mankind will suffer badly from the disease of boredom, a disease spreading more widely each year and growing in intensity. This will have serious mental, emotional and sociological consequences, and I dare say that psychiatry will be far and away the most important medical specialty in 2014. The lucky few who can be involved in creative work of any sort will be the true elite of mankind, for they alone will do more than serve a machine.

Her antar Asimov for det første at økt automatisering naturnødvendig leder til kjedsomhet, og for det andre at det ikke vil komme en motreaksjon mot den økte kjedsomheten. Han tegner et bilde av en verden der folk bare passivt godtar at slik er det, mens erfaringen gang på gang viser at vi reagerer og tilpasser oss slike situasjoner. Kjedsomheten bekjemper vi f.eks. med et batteri av elektroniske dingser som Asimov var helt ute av stand til å se for seg.

Manglende konsekvenstenkning 
Noen av de mest interessante uttalelsene i Asimov-artikkelen er av det litt mer generelle slaget, som “gadgetry will continue to relieve mankind of tedious jobs”. De er på sett og vis søylene i fremtidsvisjonen, som man så kan bygge mer spesifikke tanker på. Noen ganger klarer forfatteren å følge dette prinsippet, andre ganger svikter det. Som når han skriver “the world of 50 years hence will have shrunk further”.

Som nevnt over var dette ingen selvsagt tanke i 1964, men det er en tanke med store, store konsekvenser. Her foregriper Asimov i praksis vår globaliserte, “flate” verden, der en kombinasjon av teknologiske og sosiale endringer har skapt en situasjon hvor mennesker, penger og ideer er i friere flyt enn noensinne.

Isaac Asimov var selv en av talløse innvandrere til USA i forrige århundre og bodde det meste av sitt liv i New York, selveste smeltedigelen i innvandrernasjonen. Det ga ham et utmerket utgangspunkt for forutse noen åpenbare konsekvenser av en krympet verden (åpenbare fordi de allerede preget hans virkelighet), fra sterkt endrede matvaner og nye kulturimpulser til at innvandringsdebatten blir mer dominerende i samfunnet.

At Asimov i liten grad gjør det i denne artikkelen (og forsåvidt heller ikke gjør det i sine romaner i utstrakt grad) er ikke hans feil alene. Det er en svakhet vi alle har, og som gjør arbeidet med fremtidstenkning betydelig mindre fruktbart enn det kunne være. Jeg snakker av erfaring.

Er fremtidstenkning for alle?

Forleden uke deltok jeg i en interessant og overraskende godt besøkt debatt i Litteraturhuset i regi av det idehistoriske tidsskriftet Arr. Temaet var fremtidsforskning, og jeg satt i panelet sammen med fremtidsforsker Erik Øverland og dekana ved det humanistiske fakultet Trine Syvertsen. Hovedspørsmålet var: “Kan forskere forutsi fremtiden?”, til hvilket mine to utmerkede panelkolleger svarte nei mens jeg svarte ja (for deretter å kvalifisere mitt svar ved å påpeke at enkle systemer som Solsystemet er forutsigbare med høy presisjon i et langt tidsrom, mens komplekse systemer som været og økonomien i beste fall er delvis forutsigbare i et kort tidsrom).

Eksempel på noe som ikke er, og som det likevel forskes mye på

Et annet interessant spørsmål som ble drøftet var “Kan man forske på det som ikke er?” Øverland tok til orde for at fremtiden – eller i det minste vårt forhold til den – kan være gjenstand for seriøs akademisk forskning. Jeg minnet om at mye av dagens forskning faktisk tar for seg det som ikke er. Strengteoretikernes forskning på pre-Big Bang-scenarier er et eksempel (man forsker på tiden før tiden, og rommet før rommet) mens hele historiefaget er et annet (yesterday’s gone, som bekjent).

Men det mest provoserende utspillet denne kvelden kom fra dekana Syvertsen, som mente at fremtidstenkning var noe også de fremmøtte humanistene kunne sysle med. “Fremtidstenkning er for alle”, erklærte hun. Det førte til debattens eneste skarpe meningsutveksling, da scenariebygger Andreas Hompland tok ordet fra salen og imøtegikk Syvertsens utspill på vegne av det han kalte “scenarietilsynet”. Hans poeng var at scenariebygging må utføres av kvalifiserte folk. Det krever omfattende research, og prosessen bør fortrinnsvis skje i grupper under kyndig ledelse. Ikke noe man gjør ved spisestuebordet etter Dagsrevyen, altså.

Det er det vanskelig å si seg uenig i. Likevel er jeg i grunnen hjertens enig med Syvertsen. Dels fordi det allerede er slik at vi alle tenker på fremtiden uansett. Ifølge psykolog Daniel Gilbert handler rundt 15% av tankene som knitrer bak pannebrasken din om den nære og fjerne personlige fremtiden. Enten du grunner over hva du skal by gjestene på til middag imorgen eller planlegger å kjøpe nytt hus, så er det fremtidstenkning du driver med.

At det også er vanlig å tenke på fremtiden i et større perspektiv, viser den enorme populariteten til filmer som “Avatar”. Men den folkelige fremtidstenkningen er aldri scenariebasert, hvilket bringer meg til det andre poenget: profesjonell fremtidstenkning er heller ikke synonymt med scenariebygging. Det finnes så mange måter å angripe fenomenet på fremtiden på, fra romaner og tegneserier til Delphi-metode og forutsigelsesmarkeder.

Så nei: du behøver ikke delta på et seminar i regi av en storbedrift eller fylkeskommune for å tenke på fremtiden på en måte som er verdifull for deg – eller andre. Selv arbeider jeg som fremtidstenker arbeider relativt lite med scenarier (jeg har vært med i et par slike prosesser, men det ga i grunnen ikke mersmak). Isteden arbeider jeg mye med det jeg kaller fremtidsbilder, små glimt av fremtiden som kan ta form av artikler, bloggpostinger eller foredrag.

Fremtidsbildene mine tar ofte utgangspunkt i det jeg kaller “områder av større forutsigbarhet” (mer om det i en senere bloggposting), fenomener eller trender som er så brede og stabile at fremtidsbilder basert på dem får en viss plausibilitet. Den demografiske og teknologiske utviklingen er eksempler på slike områder, og kan gi opphav til fremtidsbilder av eldrebølgen og superavanserte dingser.

Ofte velger jeg en form på fremtidsbildene som klart forteller leseren at dette ikke er en presis spådom, men en visjon av hvordan virkeligheten kan komme til å bli. Jeg skrev et eksempel på dette i fjorårets juleutgave av VG Helg, i form av en novelle som skildrer et 2031 der bilene kjører seg selv. Utgangspunktet for novellen er de store fremskrittene bl.a. Google har gjort med selvkjørende biler. Hensikten er både å underholde og få leserne til å reflektere over hva en slik utvikling kan bety (i bildet nevner jeg bl.a. overvåkningsproblematikk).

Et annet eksempel er et foredrag jeg skal holde for Unge Venstre om et par uker. Temaet er velferdspolitikk, og jeg er bedt om å snakke om fremtiden. Nylig var UV-leder Sveinung Rotevatn en av flere borgerlige ungdomspolitikere som lå i telt utenfor Stortinget som protest mot de vanskelige vilkårene for unge i boligmarkedet. Jeg tilpasser nesten alltid mine foredrag til oppdragsgivers behov, så i dette tilfellet vil jeg utfordre forsamlingen ved å hevde at det blir like vanskelig eller vanskeligere for å ungdom å komme seg inn på boligmarkedet om 15-20 år.

Dette fremtidsbildet begrunner jeg bl.a. med den demografiske utviklingen, der urbanisering, vekst i folketallet og eldrebølge vil øke presset i boligmarkedet i storbyene og byregionene. Fordi olje- og gassalderen langt fra er over i dette tidsperspektivet, vil Norge fortsatt være et land der en stor del av befolkningen har råd til å kjøpe dyre boliger. I dette bildet blir ikke telependling viktig nok til at det bidrar vesentlig til å holde folk på landet, og om vi får et boligkrakk (noe økonomene har spådd i årevis uten at det har skjedd) vil prisfallet ikke bli varig.

Politisk sett er dette et “business as usual”-scenario – dagens storbypolitikk (eller snarere mangel på sådan) antas å fortsette noenlunde som idag. Og det er her vi kommer til sakens kjerne: min hensikt er å få publikum til å reflektere over hva som må til for at “business as usual” skal unngås. Siden publikum i dette tilfellet er politisk engasjert ungdom, er det naturlig å vinkle diskusjonen inn mot hva slags tiltak som eventuel kan settes inn for å gi ungdom et rimelig botilbud. Er for eksempel tiltakene som UV foreslår her nok, eller må det sterkere lut til for å bygge et par hundre tusen boliger i og rundt Oslo før 2030?

Spørsmålet som bør melde seg hos mitt publikum i slike situasjoner er: hva er denne mannens grunnlag for å snakke om fremtiden? Jeg har, i likhet med de fleste i dette gamet, ingen formelle kvalifikasjoner å snakke om. Da jeg begynte å jobbe med fremtiden som tema (noen år før jeg skrev boka “Fremtiden”), var det ingen aktuelle kurs eller seminarer jeg kunne ta i Norge. Jeg hadde heller ikke anledning til å studere i utlandet, og derfor kaller jeg konsekvent ikke for fremtidsforsker.

Når det er sagt, skader det ikke å ha en naturvitenskapelig bakgrunn når man skal forstå og fortolke statistikken som ofte kan ligge til grunn for fremtidsbilder. Som astrofysiker har jeg gjennomtenkt forhold til lange tidsrom, og matematikk nok til å få en grunnleggende forståelse av hva som er og ikke er forutsigbart. Jeg leser selvsagt masse (inklusive standardverkene innen fremtidstenkningen), pløyer meg gjennom flere trendanalyser og scenarier enn jeg liker å tenke på og følger ledende folk på nettet. Mange år erfaring fra politikk og organisasjonsliv skader sikkert ikke.

Men ellers er jeg i det store og hele en glad amatør. Hvilket bringer meg til poenget i tittelen: Hvis noen med en bakgrunn som min kan tjene gode penger på å snakke om fremtiden, er feltet være åpent for mange fler. Den viktigste kvalifikasjonen er når det kommer til stykket en glødende interesse for et esoterisk emne, evnen til å håndtere et uvantlig bredt kildetilfang og tjukk nok hud til å tåle å bli sett på som useriøs – noe som er en uunngåelig del av jobben. :)

“Race Against the Machine” – lyset i enden av tunnelen

Denne lille boka (hvis undertittel er How the Digital Revolution is Accelerating Innovation, Driving Productivity, and Irreversibly Transforming Employment and the Economy) har gått sin seiersgang gjennom bloggosfæren, og er blant annet grundig og godt omtalt i bloggene til Espen Andersen  og Paul Chaffey. Jeg kjøpte den til min Kindle, og kan ikke si annet enn at $6,89 er en særdeles lav pris å betale for et av de mest interessante økonomiske argumentene jeg har hørt på en stund.

Kort fortalt mener forfatterne, Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee, at økonomien i det rike nord er kommet til et stadium der digitalisering ikke lenger skaper flere arbeidsplasser enn den eliminerer. De belegger dette med statistikk fra USA, som f.eks. at arbeidsmarkedet knapt rører seg mens økonomien har begynt å vokse igjen, stagnerende medianinntekt (for middelklassefamilier er den litt mindre nå enn i 1996) og store bedrifters utgifter til lønn (flater ut) versus teknologi (vokser raskt).

Bryjolfsson, og McAfee påstår ikke at dette er den eneste årsaken til den pågående økonomiske krisen, men mener at det er en vesentlig årsak – og en som blir stadig viktigere. Ja, for kombinasjonen av avansert programvare, stadig raskere prosessorer, nettverk og gigantiske databaser (eksemplifisert ved IBMs “Watson”-teknologi) er i ferd med å gi maskinene innpass i “white collar”-delen av arbeidsmarkedet.

Et eksempel amerikanske advokatfirmaers bruk av “e-discovery software”, programvare som gjør jobben med å gå gjennom juridiske dokumenter mye raskere, billigere og mer presist enn de menneskelige juristene de erstatter. Fortsetter utviklingen som idag, tror forfatterne at det er få yrkesgrupper som vil kunne føle seg helt trygge på at de ikke blir kan erstattes av IT (heller ikke Kina er immun mot denne prosessen – der robotiseres industrien nå i høyt tempo).

Forfatterne bekymrer seg over at teknologi bidrar til å underbygge utviklingen man ser i USA idag, hvor noen få prosent av landets befolkning blir sittende igjen med det meste av inntektsøkningen og den “amerikanske drømmen” virker stadig fjernere for mange. Et økende inntektsgap borger for mer sosial uro, som til sjuende og sist vil det også ramme inntektene til dem som i boka kalles “superstjerner”. Dette illustrereres godt av en velkjent anekdote:

Ford CEO Henry Ford II and United Automobile Workers president Walter Reuther are jointly touring a modern auto plant. Ford jokingly jabs at Reuther: “Walter, how are you going to get these robots to pay UAW dues?” Not missing a beat, Reuther responds: “Henry, how are you going to get them to buy your cars?”

Det som står på spill er balansen mellom arbeid og kapital, en samfunnskontrakt som har sikret USA vekst og velstand i over et århundre. Brynjolfsson og McAfee mener at konktrakten ikke er dømt til å bryte sammen, hvis vi evner å sette inn tiltak i tide. Målet er å sette mennesker istand til å konkurrere sammen med maskinene, snarere enn mot dem. Forfatterne presenterer et program på 19 punkter som kan oppsummeres slik: sats mer på utdanning og forskning, gjør det lettere å skape nye arbeidsplasser og mer attraktivt å investere i menneskelig arbeidskraft.

Jeg sitter igjen med to hovedtanker etter å ha lest denne boka. For det første er jeg en anelse skeptisk til at det politiske systemet i USA er istand til å gjøre vedtakene som forfatterne mener er påkrevd. Mange av dem vil koste det offentlige dyrt (ikke minst omleggingen av skolesystemet), og teknologiselskapene som har mest å vinne på dagens utvikling har penger nok til å kjøpe seg innflytelsen de trenger for å bevare status quo.

Når det er sagt deler jeg forfatternes forsiktige optimisme, om enn på et litt annet grunnlag. Når for eldrebølgen for alvor rammer det rike nord vil det oppstå mangel på arbeidskraft i deler av arbeidsmarkedet (ikke bare helse- og omsorgssektoren). Hittil er arbeidsinnvandring blitt sett på som den mest realistiske løsningen på problemet, men om Brynjolfsson og McAfee får rett vil vi ha en lokal reserve i form av arbeidstakere som tapte kappløpet mot maskinene.

I et litt lengre perspektiv bærer denne utviklingen bud om et arbeidsmarked som kan bli fleksibelt i en helt annen og mer positiv betydning enn dagens, der menneskets unike evner utfyller maskinens snarere enn å erstattes av dem. En dikterisk visjon av et symbiotisk forhold mellom menneske og maskin i en fjernere fremtid finner du i All Watched over by Machines of Loving Grace av Richard Brautigan.

Tok jeg feil i nettdebattspørsmålet?

Det er et spørsmål det er verdt å stille seg, etter at jeg har deltatt i et lite Aftenposten-prosjekt de siste ukene. Bjørn StærkIda Aaalen og undertegnede ble bedt om å skrive hver vår kronikk for nettutgaven, og så delta i og moderere debatten i kommentarfeltet under saken. Etterpå ble vi spurt av debattansvarlig i Aftenposten, Mina Hauge Nærland, om hva vi syntes om erfaringen. Det resulterte i denne saken.

Jeg har tidligere sagt tydelig fra hva jeg mener om nettavisdebatten, og kommentatoren Børge mener at jeg i Aftenposten handler i strid med det jeg tidligere har skrevet om å legge ned kommentarfeltene. Til det er det to ting å si. For det første: i bloggpostingen der jeg utdyper synet mitt (et avisintervju blir av sjelden nyansert nok, er min erfaring) skriver jeg ikke at alle kommentarfelt skal legges ned.

For det andre: jeg tok utgangspunkt i kommentarfeltene slik de fungerer nå. Idag ser avisenes strategi stort sett ut til å være “tøm og røm” – legg ut en sak og skygg banen, og håp på at kommentatorene som snakker seg imellom ikke sporer helt av. I noen tilfelle går det bra, men om emnet er kontroversielt ender det altfor ofte i en hjemme alene-fest for kommentartroll og skrikhalser.

Grunnen til at jeg takket ja til Mina Nærland Hauges forespørsel, var at det ga meg sjansen til å teste ut en hypotese jeg har kolportert lenge: om artikkelforfatter er synlig tilstede i et kommentarfelt, kan tonefallet dempes betraktelig. Det er basert på elementær psykologi, og underbygges av mange års erfaring med kommentardebatt i blogger.

Derfor forpliktet jeg meg til å skrive en artikkel, og så sette av noen timer til debatt samme dag som artikkelen ble publisert. Jeg ville skrive en artikkel som var aktuell og som engasjerte leserne, og valgte derfor det tilstundende 7-milliardersmerket for Jordas befolkning.

På forhånd var jeg veldig usikker på utfallet. Jeg har diskutert befolkningseksplosjonen mange ganger i alle slags sammenhenger, og vet at den lett blir en diskusjon om at brune mennesker formerer seg som kaniner, og at Jorda i sin alminnelighet er dømt til undergang så løp mot fjellene med hermetikk og gevær alle mann.

Men ganske snart viste det seg at kommentatorene klarte å holde seg i skinnet, også når de var fykende uenige med mitt optimistiske samfunnssyn. Jeg la meg på samme maksimalistiske strategi som jeg prøver å følge i denne bloggen, hvilket vil si at jeg leser alle kommentarer, besvarer så mange som mulig og kun sletter i ytterste nødsfall. Stilles det spørsmålstegn ved det jeg skriver (det var det flere som gjorde), forsøker jeg å underbygge mitt svar med peker til troverdig kilde.

Da en kommentator prøvde seg med et utspill om kannibalisme, kunne jeg ha eskalert debatten ved å påpeke det dypt uetiske i å slenge om seg med slikt i denne settingen. Isteden valgte jeg å henvise til den legendariske og for temaet svært aktuelle science fiction-filmen “Soylent Green.” Nærmere å slette en kommentar enn dette kom jeg aldri, forøvrig.

Alt i alt var jeg fornøyd, og det virker som om kommentatorene var det også. Min hypotese om at nærvær bedrer debattklimaet ble bekreftet i dette tilfellet. På den annen side: Bjørn Stærks gode innlegg om tonefallet blant innvandringskritikerne i Norge fikk et langt mer turbulent kommentarfelt. Han la seg også en maksimalistisk linje, i den forstand at han med hard hånd slettet alle innlegg som ikke holdt seg til temaet.

Resultatet ble med hans egne ord en debatt som ikke ble så veldig interessant. Aftenpostens Knut Olav Åmås mente derimot at Stærks debatt var sterkest, fordi den hadde høyest temperatur. Jeg er på linje med artikkelforfatteren her. “Temperaturen” som mediefolk ser ut til å være så glade i formidler ikke stort annet enn det vi allerede vet: visse temaer gjør endel mennesker skrekkelig, skrekkelig sinte. Big deal.

Det er nettopp dette jaget etter temperatur for temperaturens skyld som har gitt nettavisenes kommentarfelter et så dårlig rykte på seg. Det vil også gjøre det vanskelig å rekruttere fra et bredere segment av profesjonelle skribenter og fagfolk om man skulle ønske å la dette eksperimentet bli utgangspunkt for noe mer permanent. Ja, for det er altså tre hardbarkede nettdebattanter Aftenposten valgte i dette tilfellet. Flertallet av Aftenpostens skribenter vil kvie seg for å gå inn i en debatt på de røffe premissene som Stærk håndterte.

Så til spørsmålet i tittelen: jeg mener fremdeles dagens hovedstrategi er dømt til å mislykkes. Men erfaringen fra Aftenpostens eksperiment har gitt meg et visst håp om at kommentarfeltene ikke er ureddelige likevel. Lett blir det uansett ikke. Skal kommentarfelene komme seg ut av bakevja av irrelevans de nå befinner seg i, kreves det en ny strategi, mer penger og kanskje også en holdningsendring fra nettavisenes side.

Førde som fylkeshovedstad: Scenarieparadokset

Fremtidstenker Jamais Cascio har en glimrende posting om et av hovedproblemene med å arbeide med – og ikke minst forelese om – fremtiden: Jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto større er sannsynligheten for at folk vil akseptere det og tro at det har nytteverd. Og jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto mindre sannsynlig er det at det kommer til å inntreffe i virkeligheten.

Du kan være engasjerende eller du kan være presis, men du kan sjelden være begge deler samtidig. Hensikten med scenarier eller fremtidsbilder er å inspirere til ettertanke, debatt og handling, og da ligger det i sakens natur at man ikke kan være for generell. Hvor mye debatt og handling vil det egentlig komme ut av det ganske presise utsagnet “det neste tiåret vil være preget av økonomisk og politisk turbulens”, for eksempel?

Ekstra vanskelig blir det om man skal presentere scenarier i forelesninger. På de 30-45 minuttene man som regel får til rådighet blir det rett og slett ikke tid til å legge frem tre-fire ulike scenarier, slik man bør for å gi et riktigere bilde av hvordan scenarier fungerer. Jeg vet, for jeg prøvde å gjøre det tidlig i min karriere, og så av publikum at de veldig raskt datt av lasset. Det er vanskelig nok å forholde seg til vår egen virkelighet, om man ikke skal sette seg inn i tre-fire parallelle på under en time.

Førde – fremtidig fylkeshovedstad? (cc) ccpix

Hvilket bringer meg til Førde som fylkeshovedstad. For et par uker siden foreleste jeg på en konferanse for IT-folk i Balestrand i Sogn og Fjordane. Temaet var: “Sogn og Fjordane – 40 år på 40 minutter.” Tittelen alene forteller at tempoet ville bli heseblesende, og jeg valgte derfor et scenario som var tydelig og greit å gjenfortelle. Jeg gjorde det klart ved foredragets begynnelse at jeg kom til å fremlegge et bilde av fremtiden – ikke hva som faktisk ville skje, men noe som med en viss plausibilitet kunne skje.

Et av elementene i scenariet er at den bratte veksten i bruken av nettjenester får seg en knekk i 2021, etter en massiv lekkasje av sensitiv informasjon fra Facebook. Det var inspirert av arbeidet som ble gjort i Cisco-studien The Evolving Internet – A look ahead to 2025 by Cisco and the Monitor Group’s Global Business Network, som bl.a. viser hvordan hacking og nettkriminalitet kan undergrave nettet slik vi kjenner det idag. Jeg konstaterte på Twitter og i samtaler etterpå at mange merket seg utsagnet og reflekterte rundt det – og da var min hensikt oppnådd.

Litt senere i foredraget snakker jeg om hvordan demografiske trender som eldrebølge, innvandring og urbanisering vil påvirke fremtidsutsiktene til et fylke s0m Sogn og Fjordane. Intet spesielt med dette, jeg har selv blogget om det en rekke ganger. Men for å understreke hva konsekvensene kunne bli, gjorde jeg to grep jeg visste ville bli kontroversielle.

For det første sa jeg at fylkeskommunen kunne få en renessanse i et tenkt 2031, fordi mange kommuner vil være ute av stand til å møte de økende demografiske og teknologiske utfordringene vi står overfor. Vi vet alle hvor populær fylkeskommunen er rundt forbi, så reaksjonen var forutsigbar nok ikke spesielt positivt. Deretter antok jeg at Førde kunne bli fylkeshovedstad og sete for fylkespresidenten.

Hvorfor Førde? Jeg kunne ha sagt det er fordi Førde er en trivelig by (hvilket den er, det vet jeg av erfaring), eller fordi den er relativt stor og har en grei geografisk plassering. Men først og fremst valgte jeg å konkretisere med navn fordi jeg vet at det får publikum til å våkne. Du kan ikke stå i én kommune i Norge og hevde at noe spennende vil skje med en nabokommune, uten at folk tenner på alle plugger. Så også i dette tilfellet.

Poenget med Førde ble plukket opp i debatten etter foredraget, det ble nevnt på Twitter, ble visstnok gjenstand for hissig debatt på Facebook og var en større sak på NRKs lokale sending. Nok en gang ble hensikten oppnådd, i den forstand at jeg fikk diskusjon og refleksjon. Men Cascios paradoks er der like fullt: et såpass presist scenario som dette er lite sannsynlig, og kan fort binde folk til én versjon av fremtiden. Diskusjon og refleksjon av varig verdi ville kreve noe mer langvarig enn 40 minutter på en scene i Balestrand.

Ja, for det er altså ikke slik at jeg tror Førde faktisk blir fylkeshovedstad. OK, littegrann så. Neida. Sogndal eller Florø er like bra, seff. ;)

Tale til Unge Venstres sommerleir

Jeg var så heldig å være blant de ytterst få i norsk offentlighet som fikk anledning til å tale til politisk engasjerte ungdommer i kjølvannet av terroraksjonen 22. juli 2011. Dette er hva jeg valgte å si på Tromøya 1. august 2011:

Jeg hadde opprinnelig planlagt å snakke om liberal politikk i et fremtidsperspektiv på denne sommerleiren. Men for ti dager siden befant jeg meg utenfor blokka vi bor i på Tøyen, sammen med sønnen min, da et voldsomt brak som fikk det til å riste i vinduene avbrøt leken. Noen minutter senere hørte jeg sirenene som fortalte meg at Norge ikke ville bli helt det samme igjen.

Det som har skjedd påvirker selvsagt formen på det jeg skal si ikveld. Normalt snakker jeg uten manus, for eksempel, men i dette tilfellet har jeg valgt å lese høyt, rett og slett fordi det er vanskelig å samle tankene i en stund som denne. Det er en del temaer jeg ikke kommer inn på, det blir mindre fokus på konkret politikk, og mer fokus på verdier.

En av mine roller i offentligheten er å fungere som fremtidstenker. Dette faget, som ofte er mer av en kunst enn en vitenskap, handler ikke om å spå om konkrete enkeltbegivenheter i fremtiden. Fremtidstenkning er en metode som lar oss drøfte kreftene som former morgendagen i vår tid, og som lar oss danne bilder av mulige fremtider som skal inspirere til debatt, ettertanke og handling.

Historie har alltid stått sentralt i fremtidstenkning. Ikke fordi vi tror at historien gjentar seg selv – det gjør den gudskjelov ikke. Men historien kan fortelle oss mye om hvordan den konstante faktoren i samfunnsutviklingen – enkeltmennesker og grupper – reagerer på problemer og kriser.

Og er det noe vi kan lære av historien idag, må det være dette: så forferdelig som terrorangrepene var, er de alene ikke istand til å gi oss en dårlig fremtid. Europa har vært herjet av politisk terror og vold fra venstre og høyre i over hundre år, og erfaringene fra det siste halve århundret er entydige: demokratiet er en mer hardfør organisme enn antidemokrater forestiller seg.

Joda, tilbakeslag kan følge. 11. september-angrepene førte til Patriot Act, fengselet i Guantanamo Bay og overvåking i en hittil ukjent skala i et fritt samfunn. Men USA har bevart sin sjel gjennom alt dette. Det er og blir verdens ledende liberale demokrati. Det er også de europeiske landene som i lange perioder etter krigen har vært utsatt for terrorkampanjer, som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

I disse dager sies det ofte at terroristen i Oslo har tapt. Og hvis målet var å utløse en seksti år lang borgerkrig mot den påståtte islamske invasjonen, vil han ikke oppnå det. Han får ikke noe folkelig opprør mot de mye omtalte «kulturmarxistene». Å tro at man kan forandre historiens løp ved å drepe 77 mennesker er ikke bare et symptom på et forkvaklet sinn. Det vitner også om manglende forståelse av hva et samfunn er, og hvilke krefter som former det.

Men dermed er det ikke sagt at himmelen er skyfri. Det som har hendt er et kraftig varsko om hvor sterk illiberal tankegang som høyreradikalisme og islamofobi står i dagens Europa. Om ikke terroristens handlinger støttes av særlig mange, deles hans grunnleggende analyse av millioner på kontinentet. Det inkluderer et ikke ubetydelig antall nordmenn, skal man dømme etter nettkommentarer de siste dagene.

Historien har lært oss at terror som regel foregår mot et bredere ideologisk bakteppe, og tar utgangspunkt i problemer mange opplever som reelle. Venstreterrorismen på 1970-tallet foregikk mot bakgrunn av 1968-opprøret og en generell venstreradikal bølge. Islamistisk terror har sitt utspring i et verdensbilde som i stor grad er formet av tiår med konflikt i Midtøsten.

Så selv om det viser seg at terroristen i Oslo opererte helt på egen hånd, er bakteppet for handlingen noe han stadig kommer tilbake til i sitt mye omtalte kompendium: massemigrasjonen vi nå er vitne til. Vi lever i den største forflytningen av mennesker på kloden siden Folkevandringstiden etter Romerrikets fall, og alt tyder på at det vil fortsette i overskuelig fremtid.

Det er mange drivkrefter bak den nye folkevandringen, men en av de viktigste i fremtiden vil være en befolkningsmessig ubalanse mellom land i nord og sør. De nærmeste tiårene vil eldrebølgen skape et enormt behov for arbeidskraft her i det rike nord, samtidig som det finnes et stort overskudd av reisevillig arbeidskraft andre steder på kloden.

Ifølge EU-statistikk kan Europa frem mot 2050 trenge opptil 50 millioner nye arbeidstakere for å dekke behovene i omsorgssektoren, og fylle tomrommene etter pensjonistene. Det aller meste av denne arbeidskraften vil komme fra land i Asia og Afrika. Resultatet er at befolkningen i det rike nord nærmest uunngåelig vil forandre sammensetning.

I USA anslår demografer at halve befolkningen i 2050 kan ha opprinnelse fra et annet sted enn Europa. Et såkalt «ikke-kaukasisk flertall» er allerede et faktum i sju av landets delstater.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi se en lignende utvikling her i landet. Vår dynamiske økonomi krever mye arbeidskraft, og innen 2050 kan vi ha passert over sju millioner innbyggere. Det meste av veksten vil skyldes innvandring, og mye av den vil i sin tur ha sin opprinnelse utenfor Europa. Eller om man vil: Resten av Norge vil følge utviklingen i Oslo, som så ofte tidligere.

Dette enkle demografiske faktum er bakgrunnen for frykten vi nå finner på ytre høyre fløy. Og selv om de er ganske alene i sin tro på at vår sivilisasjon står foran sin undergang, reiser de spørsmål som åpenbart gir gjenklang blant mange velgere: Hvordan vil Norge se ut én av tre har innvandrerbakgrunn? Hvordan går det med velferdsstaten, helsevesenet, skolen, demokratiet? Hvilke verdier vil landet vårt stå for i en slik fremtid? Hva vil definisjonen av det å være norsk bli?

Dette er spørsmål vi har vært lite villige til å drøfte i Norge og Europa forøvrig, og dermed har ekstremister i stor grad fått rå grunnen alene. Når den politiske hverdagen begynner, må vi begynne å se på hvordan vi kan gjøre det. Det liberale samfunnet trenger ikke bare motbilder til ekstremistenes dystopiske fremtidsvisjon av et sharia-styrt «Eurabia».

Vi trenger også motbilder til en langt mer sannsynlig fremtid, som vi allerede kan se avtegne seg i USA. Valget av Obama viser hvordan politikk og demografi er i ferd med å filtres sammen. Om befolkningssammensetningen i USA i 2008 hadde vært som den var i 1980, ville John McCain ha vunnet klart.

Eller om man vil: En overvekt av republikanske velgere finnes blant hvite folk på landet, mens demokratenes maktbase i stigende grad er brune mennesker i byene. Den amerikanske eldrebølgen vil lenge preges av den såkalte «boomer»-generasjonen av hvite amerikanere, samtidig som innvandrerbefolkningen lenge vil være yngre.

Frykten er at dette på sikt kan føre til en «gråbrun konfliktakse», der trange offentlige budsjetter fører til at tilbud til hvite pensjonister og yngre innvandrere settes opp mot hverandre. Delstaten Arizona fremheves gjerne som en mulig modell for en slik utvikling, som vi altså må unngå.

Vi trenger bilder av fremtiden som realistiske og inspirerende, uten å være utopiske. (Utopier bør liberalere overlate til de politiske ytterfløyene.) Det enkle er ofte det beste. Så hva med å starte med noe som ble sagt av 12 år gamle Henriette til Aftenposten forleden: «Det blir aldri som før. Men jeg tror det blir bedre.»

Henriette kan få rett, men jeg vet at det ikke vil skje av seg selv. Om vi skal skape et bedre Norge blir vi nødt til å gripe fatt i frykten, og dens årsaker – både de innbilte og de høyst reelle. Den gode nyheten er at utgangspunktet etter terrorangrepene knapt kunne vært bedre.

Disse dagene preges av et samhold, en framvoksende enighet om ikke å kneble debatt eller undertrykke meninger og en slående mangel på hevnlyst fra ofrenes og de etterlattes side. Når britiske tabloider sjokkeres av terroristens gode soningsforhold, vet vi at vi er på riktig spor som samfunn.

I en kritisk situasjon for landet har nordmenn virkelig vist hva de er gode for. Samtidig har vi vært velsignet med god ledelse. Kongen, Oslos ordfører og statsministeren har alle vist seg situasjonen verdig. De har sagt mye godt og trøstende, men den største gaven til ettertiden var det Stoltenberg som sto for, med uttalelsen: «Vi vil møte angrepet med mer demokrati og mer åpenhet.»

Denne velformulerte setningen er ikke bare en viktig avstandsmarkering til terroristen og hans meningsfeller, den er også et godt utgangspunkt for politisk arbeid i tiden fremover. For et liberalt parti passer den utmerket, fordi den fokuserer på kjerneverdier. Åpenhet og demokrati – ord som forplikter.

Mange har tolket uttalelsen dithen at regjeringen ikke vil gå inn for mer overvåkning. «Ingen Patriot Act i Norge», som New York Times skrev. Vi bør holde fast på den fortolkningen lenge. Hvis det skulle vise seg at et stortingsflertall om noen år ønsker å trappe opp overvåkningen ytterligere, så skal vi minne om ordene som alle stilte seg bak i 2011.

Men vel så viktig: mer demokrati og mer åpenhet kan ikke bety annet enn at vi gjennomgår innvandringsdebatten slik den har vært ført her i landet. Det er mulig at den har vært for lite åpen, slik mange har skrevet de siste dagene. Kanskje er det til og med slik, som den danske politikeren Naser Khader hevder i et innlegg, at en hardere innvandringsdebatt av dansk type kan hindre voldshandlinger.

Så langt ser vi ikke mye tilslutning til synet om at vi bør gå i Danmarks fotspor. Det vi isteden ser vi en gryende selvkritikk for tonefallet i debatten, fra sentrale deltakere. Flere prominente høyrebloggere eller blåbloggere innrømmer nå at de kan ha gitt ekstremister for mye spillerom, og at man i fremtiden er nødt til vise sine meningsmotstandere større respekt.

En av de mest viktigste uttalelsene kommer fra Knut Hanselmann, ordfører for FrP i Askøy kommune. Han sier: «Jeg tror vi vil få en annen type diskusjon når det gjelder innvandring. Ikke bare i valgkampen, men i år framover. Frp er partiet som vil ha minst innvandring i Norge, og det kommer vi fortsatt til å hevde. Men språkbruken må bli helt annerledes og mer saklig.»

Å legge bånd på seg i debatter – ja, for det er det vi snakker om her – kan høres ut som antitesen til fri meningsbryting. Men det er det motsatte som er tilfelle. Man får ingen meningsfylt og fruktbar debatt uten et minstemål av høflighet og gjensidig respekt. Det er når man omtaler statministeren som «kulturquisling» eller ser på alle FrP-medlemmer som rasister, at debatten låser seg helt.

Økt demokrati og økt åpenhet må også innebære en heving av kunnskapsnivået om demokratiske prosesser blant en del etniske nordmenn på ytre høyre fløy. Nei, ytringsfrihet er ikke publikasjonsplikt, slik mange – inklusive terroristen – synes å tro. Aviser, forlag og TV-stasjoner er i sin fulle rett til å avvise ytringer.

I et land der halvparten er på Facebook og 400 000 har sin egen blogg, har det uansett aldri vært lettere å ytre seg enn akkurat nå. Men det i gir opphav til en annen misforståelse: siden alle kan ytre seg på Facebook-veggen sin, handler «ekte» ytringsfrihet om å bli lagt merke til. «Folk er frustrerte over ikke å bli hørt gjennom å delta i demokratiske prosesser» som en anonym kommentator skriver på VG Nett.

Som en som alltid har gitt min støtte til småpartier må jeg si: velkommen til det parlamentariske demokratiet. Mindretallet blir ofte ikke hørt – slik er det bare. Løsningen finner man ved å studere praksisen til norske småpartier. Sentrumspartienes makt har alltid tatt utgangspunkt i evnen til å inngå allianser og kompromisser. Den som tror noe annet er dømt til å sitte på sidelinjen og være frustrert.

Hvis vi lykkes med å engasjere flere av dem som mener seg utestengt, bør vi være rede til å ta debatten. Eller tørre å ta den, som det så ofte sies i våre dager. Vanligvis er det kode for å snakke om alle problemene som etter sigende følger av innvandring. Det får så være. Selvsagt skal vi tørre å ta debatten om språkproblemer, lav deltakelse i yrkeslivet og kvinners situasjon.

Men vi må også ha definisjonsmakt. Vi må si fra når den blir ensporet eller sporer helt av. Ta Groruddalen, som har vært gjenstand for elendighetsbeskrivelser i pressen siden man omskrev Stovner til «Stoffner» den gang jeg var ung. Idag sitter folk flest med inntrykket av at problemene i bydelen begynte med innvandringen, mens det i virkeligheten dreier seg om et kompleks av faktorer som sosiale forhold og byplanlegging.

Og mer enn det. Vi må reise en innvandringsdebatt som faktisk handler om innvandring. I norsk offentlighet røres innvandrere, flyktninger og asylsøkere oftest sammen i en eneste saus. Et eksempel er meningsmålingen som nylig konkluderte med at over halvparten av nordmenn ønsket seg stans i innvandringen – men som ikke nevnte at innvandringsstoppen fra 1975 fremdeles er gjeldende.

En realitetsbasert innvandringsdebatt må også ha et fokus på fremtiden. Hvis flertallet av nordmenn virkelig ønsker å stanse all innvandring må vi kunne kreve en forklaring på hvordan vi får nok hender i omsorgssektoren og fyller tomrommet etter pensjonistene, ikke minst når eldrebølgen treffer oss med langt større kraft enn dagens prognoser tilsier (de baserer seg jo på at vi har innvandring).

Vi må absolutt tørre å ta debatten om identitet, om hva det egentlig innebærer å være norsk idag, og hvordan vår nasjonale identitet vil endre seg med årene. Men vi skal også være nøye med å si fra når identitetsdebatten isteden blir en debatt om de gode, gamle dager. Og når den blir det, kan de av oss som har vært med en stund utfylle bildet. Bevares, Norge var mer oversiktlig for 30-40 år siden, da Deep River Boys var definisjonen av mørkhudet nordmann og spaghetti på boks var det mest eksotiske folk hadde på tallerkenen.

Men Norge var også langt kjedeligere enn idag, med begrenset vareutvalg i butikkene (for ikke å snakke om åpningstidene), dyre utenlandsreiser, én TV-kanal og en presse dominert av partiaviser. Vi kan ikke ha en identitetsdebatt uten å ta med hvordan globalisering og migrasjon har beriket oss.

Vi skal tørre å ta debatten om følelser. At innvandring kan skaper usikkerhet og til og med frykt hos mange, er forståelig. Jeg kjenner også foreldre som sender barna sine til andre skoler enn de lokale, fordi de er redde for at språksvake innvandrerbarn fører til et dårligere undervisningstilbud.

Men når følelsene bringes på bane, må vi minne om følelsene som sjelden anerkjennes. For eksempel frykten mange innvandrerforeldre har for sine barns fremtid, og som jeg kjenner på daglig. Jeg frykter at min sønn, som er adoptert fra Etiopia, ikke får det livet han fortjener fordi han ser ut som han gjør.

Jeg frykter at han skal få døra slengt i ansiktet når han søker jobb eller skaffer seg bolig. Reddest av alt er jeg for at han skal støte på meningsfeller av Oslo-terroristen i en mørk bakgate. Når jeg tenker på Fabian Stang og Jens Stoltenberg, blir jeg beroliget. Så går jeg på nettet, og blir redd igjen.

Vi må tørre å reise debatten om velgernes kognitive dissonans. Velgernes evne til å ha to motstridende tanker i hodet samtidig er årsaken til at mange er istand til å ønske seg lavere skatter og en sterk utvidelse av offentlige tilbud på en og samme tid. Eller full stans i innvandringen, og samtidig flere hender i omsorgen.

Vi kan ikke ha tropefrukter midt på vinteren og ferieturer til Thailand, og samtidig stanse globaliseringen. Vi kan ikke nyte godt av utallige produkter av den frie flyten av ideer, varer og kapital, og samtidig leve i den villfarelse at mennesker ikke følger med i den flyten.

I et fremtidsperspektiv er dette ikke et moralsk spørsmål, men en praktisk realitet. Innvandring og eldrebølge er, sammen med klimaendringer, overbefolkning og ressursmangel, utfordringer som vil tvinge oss til å gjøre vanskelige valg. Partier som tar opp dette risikerer å bli upopulære i brede velgergrupper på kort sikt, men vil stå mye bedre rustet for fremtiden.

Så joda, vi skal tørre å ta debatten. Og vi må våge å pløye dypere enn som så, til de mørkere avkroker av våre sinn. For dette handler ikke bare om tonefall eller kunnskapsnivå. Ytterst sett er innvandring og integrering spørsmål som definerer vårt verdigrunnlag og menneskesyn.

Jeg skal gi dere et deprimerende aktuelt eksempel på det. I den første timen etter eksplosjonen i Oslo ble generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, nedringt av journalister fra inn- og utland. De spurte blant annet om han visste noe om terrorangrepet, og om han kjente dem som stå bak.

Muslimer – eller folk som så ut som muslimer, hvilket vil si brune kvinner og menn – ble skjelt ut på gaten og kalt for «muslimsprengere». Det fortelles om fysiske angrep. Mange kvinner i Oslo fikk samme telefon som min søsters nabo fra Djibouti i Afrika, som skulle på jobb i hjemmesykepleien og som sterkt ble frarådet å bruke hijab.

Ingen representanter for statskirken ble nedringt da det viste seg at terroristen kalte seg kristenkonservativ. De ble ikke spurt om de kjente terroristen, eller bedt om å ta avstand på vegne av det kristne miljøet, slik vi vet det ville ha skjedd med Mehtab Afsar om terroristen hadde vært en som kalte seg muslim. Det er heller ikke meldt at folk med synlige kristenkors – eller høye, blonde menn med det PST-sjefen kaller et «arisk utseende» – ble trakassert.

Som Fabian Stang – som i høst kommer til å sette rekord i antall slengere, det er en veldig enkel fremtidsspådom å komme med – så ypperlig uttrykte det i Urtegata moské for noen dager siden: «Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område, men dere stempler ikke meg som drapsmann. Takk for det.»

Av alle utviklingstrekk i norsk offentlighet de siste tiårene er reduksjonen av muslimer og andre mørkhudete innvandrere til representanter for en ensartet gruppe det mest bekymringsfulle. Vi snakker om en de-individualisering som minner sterkt om den som er bærebjelken i autoritær tenkning. I kommunismen sto samfunnsklasse over individet, i nazismen var det rase eller folkegruppe.

Vår tids innvandringskritikere er sjelden så langt ute å seile, men de bruker konsekvent begrepet «kultur» på samme måte. Et godt eksempel fra norsk debatt er setningen som fikk AUF til å anmelde en stortingsrepresentant for rasisme for et par måneder siden: «Det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen».

Nok engang er hovedproblemet at tankegangen er så utbredt. Vi finner spor av den i de fleste politiske partier, og som enkeltmennesker har vi alle gjort oss skyldige i det. Jeg bor i en bydel i Oslo som preges sterkt av romfolket som har kommet til Norge de siste årene, og innrømmer at jeg måtte kjempe med min egen gruppetenkning.

Det var først da jeg leste reportasjene om forholdene som romfolket lever under i Romania og Bulgaria, at jeg skjønte hvor feil jeg tok. Men i disse dager – i sorgens og solidaritetens Oslo – meldes det at butikkeiere i Oslo nekter romfolk å pante flasker (i strid med loven) fordi de etter sigende “ikke vil ha slike folk der”.

Prosessen vi kan kalle re-individualisering, det vil si at vi lærer oss å se enkeltmennesket bak gruppebetegnelsen, er ikke triviell. Den krever tid, og den krever kunnskap. Men skal vi ha mer åpenhet og mer demokrati i fremtiden, er den helt nødvendig. I vår retorikk må vi aldri glemme å hamre inn at alle krav på å bli behandlet som individer, istand til å tenke selv og gjøre sine egne valg.

I min bydel er niqab ikke et uvanlig syn i gatebildet. Som kvinnesaksmann reagerer jeg, fordi jeg faktisk tror niqab og burka gjør det vanskelig for kvinner å ta del i samfunnets goder via arbeid, utdanning og annen sosial omgang. Men å gjøre det til en forbrytelse å bære et plagg som ikke er til plage for andre strider med grunnleggende liberale prinsipper, uansett hva bakgrunnen for bruken er.

Hvis kvinnen selv har valgt å bruke niqab, vil et lovforbud overkjøre hennes rett til å velge å leve som hun vil. Om hun derimot er blitt tvunget, finnes det et lovverk mot tvang og vold i hjemmet. Da slår det liberale prinsippet om færrest mulig lover inn: heller enn å bruke penger på en lovprosess i Stortinget bør politiet få ekstra ressurser til å etterforske saker der det er mistanke om tvang.

Burkaforbudet i Frankrike, minaretforbudet i Sveits og Carl I. Hagens forslag om en «integreringsetat» med rett til å oppsøke alle innvandrerfamilier for å påse at de følger myndighetenes påbud, har det til felles at de umyndiggjør store folkegrupper. Ideen om at individets behov skal underordnes felleskapet har dype røtter, og kampen mot denne ideen må utkjempes på ny og på ny.

Innvandring, integrering og islam blir dermed den viktigste frontlinjen i en større ideologisk debatt om forholdet mellom individ og stat i vår tid. Fronten følger ikke nødvendigvis den tradisjonelle høyre-venstreaksen – i dette tilfellet øker troen på staten og mistroen til individet jo lenger ut til høyre man kommer.

I alle disse debattene – og en lang rekke flere jeg ikke har nevnt – må liberalere være høyt på banen. I en tid med illiberale tendenser er liberale stemmer viktigere enn noensinne. Men det er også viktig av praktisk-politiske årsaker, for å sikre at Venstres potensielle samarbeidspartnere i fremtiden har et avklart forhold til disse spørsmålene.

«Måtte du leve i interessante tider», lyder etter sigende en gammel kinesisk forbannelse. Interessante tider er historisk sett preget av forandring, konflikt og usikkerhet. Fremtidstenkningens siste budskap til dere idag er at århundret som ligger foran oss vil bli svært interessant, blant annet fordi det rommer mange av de viktigste begivenhetene i nyere historie.

Som overgangen fra en oljebasert økonomi til en basert på alternative energikilder. De første virkelig dramatiske utslagene av klimaendringene. Begynnelsen til slutten på Europas og USAs århundrelange hegemoni, og Asias gjeninntakelse av sin historiske rolle som den ledende verdensdelen. Som storstilte endringer i sammensetningen av befolkningen og teknologiske og medisinske nyvinninger vi knapt kan tenke oss idag.

Det ligger i sannhet an til å bli interessante tider. Men de behøver ikke å bli noen forbannelse, om dere får et ord med i laget. Og det får dere. For dere som sitter her kommer til å leve lengre enn noen tidligere generasjon, ifølge demografene. Dere vil være med på å forme politikk og samfunnsdebatt til godt etter 2060, når landet vårt skiller seg minst like mye fra dagens Norge, som dagens Norge skiller seg fra samfunnet Einar Gerhardsen styrte for femti år siden.

Jeg tror ikke at jeg tar for hardt i når jeg sier at deres generasjon av politikere blir en av de viktigste i landets historie. Og dere vil være preget av terroren i all fremtid. Alle som var aktive i ungdomspolitikk i 2011 vil på sett og vis høre til «Utøya-generasjonen». Jeg har tillit til at dere kommer til å bruke denne erfaringen til noe positivt. At dere kommer til å innfri Henriettes forventninger om en fremtid som er annerledes, men bedre.

Gunnar Knudsens forbløffende forutsigelse

Gunnar Knudsen (1848-1928)

I Teknisk Ukeblad (TU) nr. 20/2011 finner man på side 87 en forbløffende sak om et foredrag den legendariske Venstre-statsministeren Gunnar Knudsen holdt for Polyteknisk Forening for hundre år siden. Knudsen var på det tidspunktet “between jobs” – han var statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920 – og foreleste over temaet “Vassdragsreguleringsloven”. I løpet av foredraget argumenterer Knudsen for statlig ekspropriasjonsrett og hjemfallsretten ved å fremsette følgende spådom:

Kravet paa elektricitet vil stige voldsomt. Om 80 aar – vort lands folkemengde er vel da fordoblet og mer end det – vil utviklingen maaske medføre, at vi bruker 1 hestekraft pr. individ, altså 4,5 million aarlig bare til husbehov. Hertil kommer industrien.

Teknisk Ukeblad har sett på tallene, og fastslår at Knudsen treffer forbløffende bra. I 1991 (altså 80 år etter Knudsens spådom) var Norges folketall 4,275 millioner. Ikke nok med det: regner man om en hestekraft (som altså tilsvarer 745,7 W) per person til samlet årsforbruk av elektrisitet, blir svaret 29,3 TWh. Ifølge TU var det virkelige forbruket til alle husholdninger i 1991 30 TWh. Knudsen “bommer” altså med henholdsvis 5% og 2,4%, noe som i enhver sammenheng er imponerende treffsikkert.

Men er det bare flaks, og kunne man gjøre noe tilsvarende idag? Knudsen var ingeniør av utdannelse, og kjente derfor godt til begrepet ekstrapolering. I praksis er det ekstrapoleringer Knudsen foretar i sitt foredrag: han tar to viktige trender (befolkningsutvikling og energiforbruk) og viderefører den inn i fremtiden. Å gå ut fra at kurvene ville fortsette å peke oppover var en meget rimelig antakelse i 1911: takket være den industrielle revolusjon var Norge, i likhet med resten av Europa og USA, midt inne i den nesten uavbrutte oppturen som har ført fram til dagens velstandssamfunn.

Graden av treffsikkerhet er derimot mest et spørsmål om flaks. Gunnar Knudsen kunne ikke vite at det mellom hans foredrag og året 1991 blant annet kom til å ligge en dødelig global epidemi (spanskesyken) og to verdenskriger. Norge slapp relativt lett unna disse svarte svanene i historien, men det er ikke vanskelig å se for seg scenarier der annen verdenskrig kunne ha fått en langt mer negativ virkning på folketallet og infrastrukturen i Norge enn hva tilfellet ble (Wehrmacht kunne ha valgt å kjempe til siste mann i 1945, eller vi kunne ha falt inn under den sovjetiske innflytelsessfæren, for å nevne to eksempler).

Til det andre spørsmålet: selv om dagens statsminister ikke helt tror på fremtidstenkning, baserer moderne politikk og samfunnsdebatt seg i stor grad på ekstrapoleringer av ulike slag. Om Gunnar Knudsen hadde holdt sitt foredrag idag, ville han antagelig ha tatt utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås befolkningsframskrivninger. De tyder på at folketallet fortsatt vil øke sterkt fram mot 2091 (framskrivningene stopper i 2060, men vekstkurvene lar seg røft videreføre), og vil ligge et sted mellom 6 og 10 millioner mennesker (mye av veksten skyldes innvandring – jamfør samfunnsdebatten). Knudsen kunne altså ha sagt “fordobling” slik han gjorde i 1911, og hatt sine ord i behold.

Kilde: ssb.no

Et sprik på 4 millioner mennesker i 2091 kan virke stort, men er lite sammenlignet med et eventuelt anslag for fremtidens energiforbruk. Mellom oss og 2091 ligger det en lang rekke sannsynlige begivenheter som vil påvirke vårt lokale energiforbruk massivt: utfasingen av oljealderen, utvikling av nye energikilder og mer effektive transportmidler, den globale befolkningsveksten, den globale velstandsveksten og miljø- og klimaproblemene.

Men hvis Gunnar Knudsen hadde stått på Polyteknisk Forenings talerstol som representant for Venstre idag, hadde han neppe spådd en like voldsom vekst i fremtidens energiforbruk i Norge. Ikke bare fordi han ville ha representert et miljøparti, men også fordi det er statistikk som støtter en antakelse om at vi i fremtiden bruker like mye eller kanskje til og med mindre energi per husholdning enn idag. Som for eksempel rapporten Lys og varme gjennom 43 år – Energiforbruket i norske boliger fra 1960 til 2003 (PDF), som dokumenterer følgende utsagn:

Det er en nokså vanlig oppfatning at norske husholdningers energiforbruk til boligformål har vokst mye fram til i dag, og at veksten vil fortsette fremover. Historiske data viser imidlertid at både energi- og elektrisitetsforbruket har stabilisert seg de siste tiårene, etter å ha vokst relativt kraftig.

Energiforbruk er tett knyttet til velstand, og den oljedrevne velstandsveksten vi ser idag vil antagelig bare være et vakkert minne i 2091. Urbaniseringen vil sannsynligvis føre til at enda flere nordmenn bor i byer, der energiforbruk til oppvarming og transport er lavere og mulighetene for energi- og miljøtiltak i stor skala er enklere. Det finnes internasjonale tall som tyder på at en rekke velstående land nå opplever at bilkjøring har nådd et metningspunkt. Fenomenet, som kalles “peak travel”, kan ifølge forskere ikke bare forklares med den økonomiske krisen.

Alt dette er tydelige hint om at ikke alle trær vokser inn i himmelen, at ekstrapolering må ta høyde for at man over tid vil nå et platå der veksten flater ut. Men at det også kan vise seg å være grunnleggende feil, er det mest berømte Gunnar Knudsen-sitatet av alle en påminnelse om. Det stammer fra en tale om den utenrikspolitiske situasjonen som ble holdt i februar 1914, og lyder som følger: “For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.”

Our Future World: det australske forskningsrådet ser på fremtiden

Det australske motstykket til vårt forskningsråd, CSIRO, publiserte nylig en 26 siders rapport om fremtidstrender. Our Future World er basert på innspill fra over 40 forskere og forretningfolk, som så ble drøftet på en workshop i fjor og samlet i en PDF-fil på 26 sider. Selv om ordet “scenario” brukes i beskrivelsen, er dette i hovedsak en oppsummering av fem “megatrender” og åtte “megasjokk”. 

De fem trendene er fremstilt i figuren over. Selv om dokumentet er tilpasset australske forhold, er trendene i høyeste grad relevante for Norge:

  1. Mer ut av mindre: tilgangen til en rekke ressurser vil minke, samtidig som verdens befolkning – og den andelen av den som kan kalles middelklasse – fortsetter å vokse. Det vil tvinge fram teknologisk, økonomisk og sosial innovasjon. Vinnerne kan bli dem som idag er sterke på “frugal innovation” (ikke nødvendigvis landene i det rike nord).
  2. Det personlige preget: Tjenestesektorens vekst i det rike nord blir fulgt av en ny innovasjonsbølge, der hovedtrykket vil ligge på tilpassede løsninger. Alt fra medietilbud til medisinsk behandling vil i fremtiden bli “skreddersydd”.
  3. Demografigapet: Befolkningen i det rike nord blir stadig eldre, og sliter med velstandsrelaterte sykdommer. Samtidig vil en rekke land i det fattige sør fortsatt ha svært høye fødselstall, og streve med mangelsykdommer og overbefolkning.
  4. Folk i farta: Urbaniseringen vil fortsette med uforminsket styrke. Men fremtidens byboere vil ikke bli værende på ett sted – isteden vil de stadig oftere flytte på seg i forbindelse med jobb, studier og endringer i livssituasjonen.
  5. iVerden: Etterhvert vil ikke bare alle data, men alle ting vi omgir oss med bli knyttet til nettet. Trenden i retning av mer regnekraft og lagringsplass vil fortsette i lang tid fremover.

Disse trendene er svært sterke, og det er gode grunner til å tro at de vil virke i mange tiår fremover. Men man må likevel ta høyde for viktige hendelser som kan motvirke trendene, her kalt “megasjokk”. CSIRO-gruppen har identifisert åtte:

  1. Kollaps i finanssektoren: Australia er like sårbar for økonomisk kollaps som andre vestlige økonomier, med en sterkt gjeldstynget befolkning.
  2. Kinesisk stagnasjon: Kina er nå Australias viktigste handelspartner, og selv små endringer i den kinesiske økonomien får stor virkning.
  3. Ekstreme olje- og gasspriser: Som nettoimportør av fossile brennstoffer er Australia like sårbar som andre industri- og jordbruksland.
  4. Ekstremvær: Langvarig tørke, flom og sykloner kan få stor virkning på et land der de fleste bor konsentrert i sårbare kystområder.
  5. Global pandemi: Selv en begrenset pandemi kan ramme den australske økonomien, ikke minst turistsektoren, svært hardt.
  6. Biologisk mangfold: Australias unike flora og fauna er svært sårbar for introduserte arter, og landet må derfor anstrenge seg mer enn de fleste.
  7. Terrorisme: Selv om terroren ikke rammer Australia direkte, er det flyavhengige landet utsatt. 2001-angrepene i USA førte til et inntektstap i Australia på 5 % av BNP i 2003.
  8. Nanoteknologi: Den raske utviklingen i nanoteknologisektoren kan føre til at det utvikles materialer vi ikke får god nok kontroll med.

Denne listen vil nok ikke oppleves som like relevant i et norsk perspektiv. Takket være olje- og gassøkonomien vår, er vi mindre sårbare for de to første punktene. Punkt 3 vil faktisk gavne oss, takket være vår heldige geografiske plassering er punkt 4 heller ikke vår største bekymring. De fire siste punktene er derimot verdt å merke seg for norske fremtidstenkere.