Okei, så har jeg funnet en slags løsning på problemene jeg hadde med å få min Thinkpad T61 til å snakke med projektorene jeg kommer borti på min foreleservei. Status etter fem ulike de siste par ukene: NVidia-oppsettet som er tilgjengelig via høyreklikkmenyen på Skrivebordet i XP har fungert hver gang. Ikke konsekvent - noen ganger blir oppsettet riktig om man stiller om skjermoppløsningen på forhånd, andre ganger må skjermoppløsningen stilles om i etterkant - men det gjør i det minste jobben.

Neste skritt blir å fikse dette i Linux. Siden NVidia-oppsettsprogrammet genererer xorg.conf, burde det ikke være for vanskelig å lage et enkelt lite script som svitsjer mellom ulike oppsett…

Etter å ha gjennomført første halvdel av min pågående toukersturné i Lillehammer, må jeg konkludere med at jeg har et alvorlig projektorproblem. Kort fortalt handler det om at flertallet av projektorer jeg kobler PCen til, ikke gjenkjenner skjermoppløsningen (1440 x 900). Det fører til at skjermbildet klemmes sammen, strekkes ut eller kuttes av. I et tilfelle denne uken måtte jeg droppe Powerpoint-presentasjonen helt og holdent. Greit i det foredragets tilfelle, men det er som regel ikke en løsning jeg kan velge.

At problemet dukker opp på Linux overrasker ikke, da modellen min er ganske ny, og skjermdrivere henger etter. (Når skjermdriverne har rukket å modne, kan Linux gjøre en utmerket jobb - min gamle Thinkpad T40 tilpasset seg alle projektorer på et blunk). Det overraskende her er at det innebygde verktøyet under XP, som startes ved å trykke Fn+F7, også sliter. Lenovo foreslår å sjekke dokumentasjonen til projektoren og stille om oppløsningen på skjermen til den bærbare, en løsning som må være pønsket ut av folk som ikke har forholdt seg til det tekniske personalet på konferansehoteller.

Uansett fungerer det ganske dårlig - som oftest blir bildet klemt sammen med to svarte striper på hver side. En løsning som fungerer på min egen Dell-projektor, er å bruke Nvidia-kortets programvare (tilgjengelig fra høyreklikkmenyen på skrivebordet). Krysser man av for kloning av skjerm, og setter oppløsningen på skjermen til et 4:3-format, blir resultatet OK på projektøren. En litt mer omstendelig løsning er også mulig med Nvidia-programvaren på Linux.

Inntil videre må jeg altså bære med meg Dellen, som en backupløsning når alt annet svikter. Ikke spesielt tilfredsstillende. Tips til andre løsninger og pekere mottas med takk.

Det lille redskapet til høyre har vært min trofaste følgesvenn et års tid nå, og har virkelig revolusjonert forelesningsvirksomheten. Logitech Cordless 2.4Ghz Presenter er en fjernkontroll med innebygd timer og vibrasjonsalarm som virkelig er konstruert etter prinsippet om at enkelthet er best. Kontrollen består av to deler, en USB-plugg (her stikker den ut av kontrollen, normalt er den helt skjult) som uten videre fungerer i Windows, OS X og Linux, og en fjernkontroll som fungerer med alle programmer som støtter Page Up/Page Down (PowerPoint, Keynote, OpenOffice, for å nevne noen).

Den innebygde timeren teller ned fra et forhåndsinnstilt tidspunkt, har et lett avleselig display og lydløs vibratoralarm 5 og 2 minutter før slutt. Dermed skal det mye til for at jeg går over tiden (såsant jeg har kjørt gjennom forelesningen på forhånd, men det er et annet tips). Kontroll over tiden er bra, men den viktigste bonusen er økt bevegelighet. Forelesere har ulike preferanser - jeg liker å bevege meg på scenen. Jeg har alltid latt meg engasjere og inspirere av talere som vet hvordan de kan forsterker det verbale budskapet med kroppsspråk, men det er svært vanskelig å få til om man er bundet til bordet som PCen står på. Eller enda verre: om man må be noen om å skifte lysbilde, slik jeg fremdeles opplever til tider…

1. Sjekk at lydanlegget fungerer og mikrofonen er i riktig høyde før innslaget ditt begynner. Det siste kvarteret før du går på skal alt det tekniske være klart, samtidig som publikum ennå ikke har roet seg ned nok til å bry seg om hva som gjøres på scenen.

2. Ditto lyssettingen. Bruk et minutt på forhånd til å forsikre deg om at lyset er godt nok til å lese i, om det er lese høyt du skal. Så slipper du å stå foran 150 mennesker og folme med å trekke ark ut av en perm fordi “det blir mindre skygger på arket” på den måten.

3. Trekk lua opp fra øynene. Ja, du kan til og med vurdere å droppe hele luegimicken. Det finnes miljøer der lue eller for den saks skyld hettejakke er veldig out there, lissom, men et typisk voksent publikum setter pris på at du ikke ser ut som om du er på vei til å rane 7-Eleven.

(Inspirert av en diktopplesning forleden kveld.)

Som profesjonell foreleser vet jeg litt om behovet for å bytte program i ny og ne: jeg pleier gjerne å skifte ut halvparten av mine standardforelesninger hvert år. Etter å ha holdt “An Inconvenient Truth”-slideshowet mer enn 2000 ganger, skjønner jeg at Gore trengte en oppdatering, og det er både interessant og lærerikt å se hvordan barnesykdommer preger det nye foredraget.

Presentation Zen peker på to elementære feil: Gore tar et forbehold om at slideshowet er laget for å passe innen trange tidsrammer, og snur ryggen til publikum flere ganger under forelesningen. Nei, du skal aldri fortelle ditt publikum at du føler deg uforberedt. Gjør du det, har du skaffet deg en sal full av tilhørere som venter på å se eksempler på hvor uforberedt du er. Hvis du i tillegg blir stående med ryggen mot tilhørerne underveis, styrker det inntrykket av en foreleser som ikke føler seg trygg på sine slides.

I dette tilfellet syns jeg budskapet underbygger det litt usikre inntrykket. Hensikten er å fortelle oss at klimaendringene kan være mer alvorlige enn vi tror, men at det likevel nytter å handle. Det kommer forsåvidt fram underveis, men på en langt mindre strukturert måte enn jeg hadde forventet av en ledende demokrat midt i en valgkamp. Jeg regner med at versjon 0.2 av foredraget er langt mer fokusert, og ser fram til det.

Som ventet var Cory svært poengtert og engasjerende, og da Jorunn og jeg forlot Sjømannsskolen nærmere titiden ble det fremdeles diskutert heftig. Jorunn har blogget sitt referat av forelesningen, og jeg regner med at flere vil dekke den i dagene som kommer. Jeg klarte bare å ta noen bilder i sakens anledning, som dette av Corys Powerbook.

Oppdatering 10. mai: Alf Kåre Lefdal har blogget seansen, likeså Gisle Hannemyr, som i tillegg har lagt ut noen utmerkede bilder av Jon Lech Johansen. Idag har jeg tilbragt hele dagen sammen med Cory og Jon (strålende hyggelige mennesker begge to), og etter å vært tilhører til x antall intervjuer med norske medier begynner jeg å kunne Corys argumenter mot DRM. Sant å si frykter jeg at de kommer til å dukke opp i drømmene mine i natt.