Den anerkjente nettmedieforskeren Danah Boyd skriver om et ublidt møte med Twitter i bloggen sin, på en måte som kan være relevant for langt flere forelesere og undervisere enn undertegnede. Forhistorien er denne: For et par uker siden var Boyd invitert til å snakke om sosiale nettmedier på den store konferansen Web 2.0 Expo i New York. Hun innrømmer at hun ikke var fornøyd med sin egen innsats, en selvkritikk denne YouTube-videoen styrker.

Men det som for alvor saboterte gjennomføringen, var bruken av Twitter. For bak Boyd, stilt opp slik at hun selv ikke kunne se det, sto en tavle som fortløpende viste alt som var merket med twitter-taggen #w2e. Få minutter ut i forelesningen skjønte Boyd at noe var i ferd med å hende – det oppsto uro i salen, hvorpå publikum lo uten at Boyd hadde sagt noe morsomt. Den drevne foreleseren innså at hun hadde mistet grepet og brukte resten av sin tilmålte tid til å lese foredragsteksten i høyt tempo mens hun hele tiden ble akkompagnert av en Twitter-strøm hun ikke kunne se, og som åpenbart sa lite flatterende ting om henne.

Danah Boyd i fri utfoldelse, sannsynligvis under hyggeligere omstendigheter (Kilde: Flickr cc)

Nå er ikke Boyd noen motstander av sosiale nettmedier. Tvert imot – hun har ofte forsvart nytteverdien av en bakkanal (“back channel”) som gir publikum muligheten til å kontrollere, referere og kommentere foreleseren underveis. Men i dette tilfellet var skjermen så stor og plassert slik at publikum i praksis ble påtvunget bakkanalen – de kunne ikke unngå å lese twittermeldingene samtidig som de skulle følge med på Boyds forelesning. Det sosiale nettmediet fungerte altså ikke som utgangspunkt for en konversasjon mellom foreleser og publikum, men som en kringkaster av en uærbødig konversasjon mellom et lite utvalg tilhørere.

Episoder som denne gjør det nødvendig å påpeke det som burde være et innlysende faktum: bruk av sosiale nettmedier er like kontekstavhengig som annen mediebruk. Det som i én situasjon er smart, blir i en annen situasjon helt galt. I dette tilfellet var påfunnet med å ha en Twitter-strøm i kjempeformat bak foreleseren omtrent like meningsfylt som å kjøre en film på samme sted – et toveis kommunikasjonsmedium forvandles til et “weapon of mass distraction”. At det er en så respektert aktør som O’Reilly som står bak w2e, viser vel bare at kontekstavhengigheten ikke er så innlysende likevel.

Jeg har selv vært med på tilsvarende opplegg, men har aldri opplevd liknende atferd. Det tilskriver jeg kulturforskjeller (nordmenn er nå engang litt mer lavmælte av seg), dels mitt kjønn (det er vanskeligere som kvinne å hevde seg i et mannsmiljø) og flaks – jeg har ennå til gode å møte et vaskeekte twittertroll live på scenen. Men før eller siden vil noe tilsvarende skje her, om man ikke tar de riktige forholdsreglene. De behøver verken være drakoniske eller kompliserte.

For det første er det åpenbart at man ikke skal nekte tilhørere tilgang til nettet, ei heller insistere på at de slår sammen sine bærbare, retter ryggen og fokusere på foreleser. Jeg ser ofte tilhørere som åpenbart har oppmerksomheten andre steder under forelesninger, og for alt jeg vet gjør de ganske andre ting enn å kontrollere det jeg sier på sin iPhone. Det lever jeg godt med – det er en del av virkeligheten for slike som meg i en ekstremt medierik tid.

Dekning via blogg, Coveritlive eller Twitter er også En God Ting (TM), men om det brukerskapte innholdet skal være synlig fra scenen, bør foreleser ikke bare ha beskjed på forhånd men også medinnflytelse. For egen del vil jeg insistere på et spesialtilpasset opplegg i slike tilfelle. For mens fortløpende Twitter-kommentarer distraherer under en 45 minutters keynote, er de åpenbart verdifulle i en løsere setting. Med andre ord: ønsker man å invitere publikum til dialog, må foreleseren også være med.

Teknikken som ble brukt under Danah Boyds foredrag bærer bud om en fremtidig redefinisjon av forelesningsgenren slik vi kjenner den. Allerede idag eksisterer teknologien som gjør det mulig å erstatte Powerpoint-forelesninger med et samspill mellom forelesere og sal via spørsmål, kommentarer, søkeresultater, avstemninger og oppgaver som utføres i fellesskap. Men teknologien er ennå ikke sømløs eller utbredt nok, og publikum er på langt nær modent for en slik utvikling.

Inntil videre vil en slik dialogisk form fort ende opp med å domineres av en liten gruppe ihuga nerder med sin egen dagsorden, og da kan det i mange tilfelle være like greit å la være. Ikke bare av respekt for foreleseren, men også for flertallet som sitter i salen, og som pådyttes meninger de aldri ble forespeilt i programmet.

Jeg er for tiden på turné i Hedmark, og holder daglig et par forelesninger på videregående skoler i fylket. Med på turneen er selvsagt min Asus Eee, den helt uunnværlige Logitech-fjernkontrollen og min lille Dell 3400MP projektor. Dersom jeg trenger det vil jeg alltid be om at projektor og lerret er klart før jeg kommer, men erfaringsmessig vil det likevel oppstå  problemer i 5-10 % av de mindre forelesningssalene jeg besøker.

Alt foreleseren trenger: mini-PC, mini-projektor, fjernkontroll og kaffe

Dagens forelesninger på en videregående skole i Tynset er et godt eksempel i så måte. Projektor og lerret var stilt opp i gymsalen som avtalt, og alt lot seg skru på og fremsto som normalt. Men av en eller annen grunn ville ikke Asusen og projektoren snakke med hverandre. Feilen kan ligge i datamaskinen eller i projektoren, og i sistnevnte tilfelle vil et besøk fra skolens dataansvarlige ofte løse problemet. I dette tilfellet ble tiden for knapp til å trøbbelskyte, og jeg fisket isteden opp 3400MP.

Andre årsaker til å bruke medbragt kan at projektoren virkelig er defekt (ødelagt pære har jeg selvsagt vært borti), at den er låst inn i et skap som bare vaktmesteren har nøkkel til (han er selvsagt gått for dagen) eller at projektoren er så utgammel at den ser ut som den sist hadde samkvem med en PC som kjørte DOS 3.1.

For en som bare foreleser i store konferansehoteller er dette tipset overflødig, selvsagt. Men for alle som regelmessig bruker projektor i bibliotek, skoler, eldresentre og ditto forsamlingslokaler er det en investering som raskt vil lønne seg. Ikke bare i penger, men også i form av sjelefred – om alt annet går galt, finnes det en alternativ løsning. Min to år gamle projektor veier knappe kiloet og er lett å ta med overalt, idag finnes det enda mindre, billigere og vel så gode løsninger.

Nedenstående filmklipp ble tatt opp under et foredrag som ble holdt på Lillehammer bibliotek forleden lørdag. Det er et av standardforedragene jeg holder i forbindelse med Astronomiåret 2009, men som alltid med mine opptredener følger det ikke et standardskjema. Jeg snakker stort sett uten manuskript, og benytter enhver anledning til å tilpasse innholdet til publikum, sted og generell stemning i salen (som kan variere forbløffende mye).

Forelesninger utgjør nå en svært stor andel av virksomheten min – denne høsten holder jeg mellom tre og sju forelesninger i uka. Selv om jeg alltid forsøker å notere meg at enkelte tilhørere syns det går vel fort i svingene, vet jeg at formen i hovedtrekk fungerer godt. Dels fordi jeg leser evalueringsskjemaer nøye, men ikke minst fordi bestillingene strømmer på.

For en frilanser uten bookingselskap som er helt  avhengig av at oppdragsgivere tar kontakt, er det den endelige bekreftelsen på metodens suksess. En metode som kan oppsummeres i den enkle relasjonen

tempo + dynamikk = energi

tempo: Jeg har alltid snakket fort, og den høye ordfrekvensen har jeg tatt med meg inn i forelesningene mine. Jeg er fullstendig klar over at det kan være et handikap – når ordene strømmer på kan publikum lett gå glipp av viktige poenger. Når det likevel ser ut til at budskapet når fram, er det et resultat av langvarig finjustering av metoden:

1. Dialekt og diksjon. Jeg snakker et tilnærmet normert bokmål, et språk alle kjenner fra massemediene. Det gir meg mye gratis, selvsagt. Men hovedforutsetningen for å snakke raskt er vekt på tydelig uttale av hvert ord. Sluring og mumling er grunnleggende inkompatibelt med mitt tempo.
2. Kjernebudskapet er oftest enkelt. Jeg er generalist av bakgrunn og legning, og så definitivt ikke mannen man inviterer for å presentere detaljene i en høringsuttalelse eller et nytt dataprogram. Om mitt publikum kommer ut av en forelesning med tre-fire tanker de ikke hadde da jeg gikk opp på scenen, regner jeg meg for svært fornøyd.
3. De visuelle virkemidlene er tilpasset tempoet. Jeg bruker ofte Powerpoint (vel, egentlig OpenOffice), men presentasjonsverktøyet har en underordnet rolle. Bildene er enkle, tekstene er enda enklere og video er ikke-eksisterende. Hver slide er ment å fungere som en kognitiv knagg publikum kan henge det verbale budskapet på.

Tilsammen gir disse virkemidlene meg muligheten til å behandle en forelesning som en slags improvisert jam session, der ord og bilder flyter i en jevn strøm som styres av samspillet mellom publikum og foreleser.

dynamikk: Jeg har alltid hatt problemer med å holde hender og føtter i ro, en fundamental rastløshet jeg har sørget for å inkludere i forelesningene. Såsant jeg ikke bes om å stå bak en talerstol og prate inn i en mikrofon, vil jeg uvegerlig foretrekke en bærbar mikrofon eller “mygg”. I kombinasjon med min utmerkede fjernkontroll gir det meg friheten til å utnytte den betydelige andelen av kommunikasjonen som er ikke-verbal. Men som i tilfellet over, er bruken av kroppspråk også en bevisst strategi:

1. Bevegelse i rommet. Vandringene foran publikum gir meg en mulighet til å lodde stemningen i salen og holde kontakten. Vi har en naturlig hang til å følge mennesker i bevegelse med blikket, og når det ikke skjer i en sal vet jeg at jeg har en litt vanskeligere oppgave enn normalt. Samtidig får jeg muligheten til å møte langt flere med blikket, enn hvis jeg står på den eleverte talerstolen.
2. Reduksjon av fysisk distanse. Ved å stige ned fra podiet forsøker jeg også å redusere den mentale avstanden – å gjøre meg til mindre av en fjern folketaler om man vil. En forelesning kan aldri bli en intim samtale, men den bør heller ikke fungere som gammeldags kateterundervisning der foreleseren med sin Powerpoint er som læreren med tavle og kritt.
3. Gestikulering. Ved å finne og dyrke min indre italiener har jeg fått et kraftfullt tilskudd til det verbale språket. Ikke minst gir bruk av armene vidt rom for å understreke og aksentuere poenger, og ikke minst få fram følelser.

energi: Når jeg ofte blir bedt om å avrunde konferanser, og introduseres med at jeg kommer til å gi salen et løft, så er det et direkte resultat av den energiske foreleserstilen. Nå er jeg ikke alene om å formidle slik, det finnes blant annet en annen astrofysiker som har energi og begeistring som et tungt innslag i sine forelesninger.. Og selv om endel av vår felles astrofysiske energi har sitt utspring i en genuin interesse for faget, er det viktig å vite at dette også er et  spørsmål om teknikk. Spør en hvilken som helst skuespiller.

…når journalister gir en såpass god skildring av hva jeg sier, og hvorfor jeg gjør det.

Og ja, påskekylling selvfølgelig. God kylling – jeg mener påske!

Svaret får du i løpet av denne forrykende forelesningssekvensen med Fredrik Härén (og jo, jeg hadde faktisk etternavnene inne…) Mange takk for pekeren, Øystein!

Begrensninger kan føre til innovasjon. Prinsippet bak pecha kucha – å gjennomføre en Powerpoint-presentasjon på 20 slides à 20 sekunder – kan gi interessante resultater som dette. Senere denne måneden skal jeg oppsummere 50 år med romforskning på 10 minutter, så her er det definitivt noen tips å få med seg.

Det viktigste å huske på er likevel dette: gi beng i detaljene. Folk husker sjelden mer enn 4-5 hovedpunkter, enten du snakker i 6:40 (pecha kucha-format) eller to klokketimer. Powerpointslides proppfulle av tekst er mentale krykker for foreleseren, som ikke gjør noe annet enn å avlede publikums oppmerksomhet fra hovedpersonen. Nyttig for tryllekunstnere, men døden for forelesere.

Nei, jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det, jeg heller. Men så hadde det seg altså slik at jeg kjøpte projektoren Dell 3400MP her forleden, etter å ha lest et ras av anmeldelser som ga den toppkarakter. Foreløpig har den levd helt og fullt opp til forventningene: den er svært liten og lett (det var et hovedkrav), lyssterk, stillegående (ikke minst i økonomimodus), har en grei fjernkontrollløsning som også fungerer med Linux og – ikke minst – den er rimeligere enn de fleste i sin prisklasse. At jeg i tillegg ble ringt opp fra Dell og spurt om jeg trengte hjelp etter at UPS hadde rotet med leveringen, bekrefter bare det gode inntrykket.

Og så begynner altså selskapet å gjøre noe seriøst med Linux. Slagordet “Dell and Linux: where low-cost and standards-based hardware meets low-cost and standards-based solutions” kan man jo ikke annet enn like. Nei, jeg har ingen planer om å gjøre min neste bærbare til en Dell – hos meg står Thinkpaden fremdeles for høyt i kurs. Den har forøvrig ikke sunket etter at jeg snakket med paleontologen Jørn Hurum forleden dag. Han trenger en bærbar som tåler ekstremt røff behandling ute i felten, og sverger til sin trofaste T40 (og Nokia E60, som jeg sikler på for tiden, men det er en annen sak).

Uansett: 3400MP, altså. Som også er en helt habil hjemmekinomaskin. Ikke at den skal brukes til slikt, naturligvis. Dette er et seriøst arbeidsredskap, må vite.

Mye oftere, melder Kampanje, med utgangspunkt i tall levert av TNS Gallup (Powerpoint):

Tall som gjelder til og med 30. januar, viser at folk i alderen 30-39 år så 33 minutter mindre på tv i januar i år enn i fjor. Dette tilsvarer et fall med 17,5 prosent og er ganske dramatisk, sier radio- og tv-direktør Espen Barås Bye hos en av landets desidert største reklamekjøpere OMD.

At reklamekjøperne bekymrer seg gir seg selv – færre seere i den kjøpesterke familieetableringsgruppen kan få store konsekvenser for for dem – og Barås Bye mener TV2, TVNorge og TV3 må bli flinkere til å lage norske TV-produksjoner. Ingen er forøvrig i tvil om hvor seerne går hen (nei, vi snakker ikke om norsk samtidslitteratur), hvilket gir meg anledning til nok engang å minne om møtet med Vidar Nordli-Mathisen i Oslo på mandag. Han skal snakke om hvordan NRK legger om til multimediale redaksjoner med et fokus på nettet.

Denne bloggens motto til tross, hender det at jeg bruker penn og papir (The shock! The horror!) Det skjer når datamaskinen er nede av ulike årsaker, når jeg trenger å lage skisser eller rett og slett føler behov for et avbrekk fra tasting. Og da er jeg så konvensjonell at jeg foretrekker en Moleskine. Nøyaktig hva som gjør den så god, ble jeg minnet på for noen dager siden, da jeg fikk en notisbok fra Ark-kjeden i postkassa. Notisboka ble markedsført som et skriveredskap for forfattere. I dette tilfellet traff Ark blink med målgruppa, men det betyr ikke at moleskinen pensjoneres.

Bildet til høyre viser hovedårsaken: Ark-boka ser ut som en forminsket ringperm. Denne konstruksjonen gjør det lettere å ha boka liggende oppslått, men til gjengjeld blir innbindingen slarkete og – viktigst av alt – den gir et umiskjennelig preg av skole. For meg er det særdeles lite befordrende for skriveprosessen å bruke et redskap som tar meg tilbake til fordums forsømte forår. Samtidig understreker ringpermryggen hvor mye tjukkere og tyngre Ark-produktet er – den er åpenbart ment å bæres i en (dame)veske. Noen andre små detaljer som gjør utslaget: begge bøker har en strikk til å holde dem sammen, men moleskinen har i tillegg et bokmerke og en praktisk liten lomme på innsiden av den bakerste permen. Papirkvaliteten i Ark-boken ser ut til å være god, men jeg foretrekker den gylnere grunntonen i moleskinen. Med riktig penn (jeg foretrekker en tynn sprittus) finnes det knapt bedre papir å skrive på, i mine øyne.