Anders Brenna skriver entusiastisk om å lese på mobil, og jeg ønsker ham hjertelig velkommen i klubben. Helt siden jeg gikk til anskaffelse av min første PDA, en Psion 3 i 1994, har jeg regelmessig lest bøker på små skjermer. Den aller første var Edgar Rice Burroughs’ The Gods of Mars, en herlig tidstypisk science fiction-historie som blant annet inspirerte Carl Sagan. Denne og tusenvis av andre titler finnes tilrettelagt for mobiltelefoner på mnybks.net. Har du wifitelefon eller 3G betalt av jobben, er det mobiltilpassede nettstedet en utmerket kilde til lesestoff når man er på reise (jamfør filstørrelsene til høyre).

Anders er innom de fleste gode argumentene for å lese på mobil, og er så nær, så nær ved å nevne Eirik-ordet “dødtidsmedium”. En svært nyttig (og for meg uunnværlig) funksjon han ikke nevner, er autoscroll. Kort sagt innebærer det at ebokleseprogrammet lar teksten rulle over skjermen i et tempo som passer deg. Med tanke på at en vanlig roman fort blir på noen tusen sider i mobilformat, sparer det både tommel og mobiltastatur. Om mobilen har et stativ eller underlag den kan lenes opp mot, kan man faktisk lese en bok uten å ta i mobilen i det hele tatt.

Siden teksten ruller jevnt og trutt over skjermen, nytter det ikke å hoppe over setninger eller avsnitt (bare innrøm det, du gjør det du også). Dermed oppdager du svært fort om en bok virkelig er engasjerende eller ikke. Er den det, vil tekstrullingen hjelpe deg til å komme inn i en god leserytme. Hittil har jeg bare oppdaget to ulemper med funksjonen. Hvis jeg sovner fra boka, står den gjerne på siste side når jeg våkner. Og når jeg stopper tekstrullingen, får jeg en kortvarig og ubehagelig opplevelse av at teksten ruller motsatt vei.

Espen kommenterer også saken, og lurer på om han skal konvertere bloggen sin til Mobipocket-format for å bli leselig på T-banen. Det er heldigvis ikke nødvendig. Bloglines har et utmerket mobilgrensesnitt på m.bloglines.com, og alt man trenger å gjøre for å få f.eks. Tversover i mobilvennlig fulltekst er å krysse av for “Complete Entries” i “Display Preferences” under “Edit Subscription”. Det eneste som mangler for å gjøre den opplevelsen komplett, er autoscrollfunksjonalitet i nettleseren. Hører dere, Opera-folk?

Som Doctorows tidligere bøker er Little Brother tilgjengelig gratis på forfatterens eget nettsted, til nedlasting i en rekke forskjellige formater. Denne omtalen er skrevet på basis av Mobipocket-versjonen, som ble lest på min Nokia. Doctorow har selv påpekt at han ved å gi bort bøkene sine gratis likevel ber om betaling, i form av leserens oppmerksomhet. I en verden full av spennende og verdifullt lesestoff, er det ingen liten ting å be om. I dette tilfellet er prisen vel verdt å betale, imidlertid.

Temaet er i seg selv uvanlig nok for en ungdomsbok til å rettferdiggjøre lesingen. Det handler om frihet i flere betydninger - ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og ikke minst frihet fra frykt for overgrep fra storsamfunnet - og hvordan man forsvarer den i et høyteknologisk overvåkingssamfunn. Utgangspunktet for handlingen, som er lagt til relativt nær framtid, er et stort terrorangrep i San Francisco. Fortelleren er Marcus Yallow, en 17-åring som ufrivillig blir trukket inn i dette sammen med tre kamerater.

Like etter terrorangrepet, mens byen er grepet av panikk, blir venneflokken arrestert av representanter for det som etterhvert viser seg å være Department of Homeland Security (DHS). Elevene blir lenket på hender og føtter, får hetter trukket over hodet og blir halt avgårde til ukjent sted for avhør. Marcus blir holdt i isolat, og behandles så ydmykende at da han endelig slipper ut, bestemmer han seg for å ta igjen. Slik oppstår en undergrunnsbevegelse av ungdommer, væpnet med infam humor og anonymiserende datateknologi som ParanoidLinux og Xnet.

Tidlig i lesingen fryktet jeg at dette vil følge et altfor velkjent og bråkjekt mønster: en liten klikk av trofaste venner tar opp kampen mot en overveldende overmakt, og vinner en heroisk seier. Men så enkelt er det heldigvis ikke. Marcus er en sammensatt skikkelse: han starter med ungdommelig overmot, men begynner snart å tvile på saken når han ser venner bryte sammen under presset og falle fra. Han tvinges til å ta smertefulle personlige valg, og gjør etterhvert samme erfaring som de fleste frihetskjempere gjennom tidene: man kan rett og slett ikke vinne over statsapparatet. I alle fall ikke slik man først trodde man ville vinne.

Enkelte vil kanskje reagere på framstillingen av DHS, som i boka opptrer som en brutal okkupant i San Fransisco. Men som framskriving av dagens trender (tenk Patriot Act, hemmelige CIA-flygninger, fengsling av tilreisende til USA, avlytting av det amerikanske folk, fotografering av alle britiske bilskilt, datalagringsdirektivet m.m.m.) virker dette ikke det urealistisk i det hele tatt. Om USA ble rammet av et større terrorangrep enn 911, er det all grunn til å frykte en panikkreaksjon som fører til at ganske vanlige amerikanske ungdommer slenges i et lokalt Gitmo, på ubestemt tid og uten tilgang til advokat.

Ditto teknologien: Doctorows overvåkingssamfunn med kameraer som identifiserer skoleelever ved hjelp av ganglaget, og som lar publikum ta bilder av det de tror er skulkende skoleelever og laste dem opp til en offentlig fotoblogg, er en rimelig videreføring av f.eks. dette prosjektet fra Dallas, hvor skulkende skoleelever blir utstyrt med elektroniske fotlenker. Og USA er tross alt landet som i årevis har tillatt lokale myndigheter å innføre generelt portforbud for tenåringer, åpenbart ut fra tanken om at de alle er potensielle kriminelle.

Ifølge utgaven jeg leste er det Det Norske Samlaget som skal utgi boka på norsk. Om det fortsatt stemmer, er det modig valg på så mange måter. Selv om Cory Doctorow er en anerkjent forfatter i den engelskspråklige verden, er dette en bok som neppe vil finne kvalifiserte anmeldere og formidlere i science fiction-ørkenen Norge. Min erfaring med miljøet som normalt håndterer ungdomslitteratur er at det heller ikke har en særlig bred forståelse av ungdoms forhold til teknologi.

Teknologien som gjennomsyrer Little Brother er ikke bare et virkemiddel for å underbygge budskapet, den er et hovedpoeng i seg selv. Når staten bruker høyteknologi mot oss, er teknologi som kryptering et av våre viktigste motmidler. Det er ingen tilfeldighet at Bruce Schneier får det siste ordet. I Norge har vi intet motstykke til det motkulturelle hackermiljøet som står så sentralt i handlingen, og knapt noen forståelse av at frihet som en kjerneverdi i nerdemiljøet. Dette till tross for at en av miljøets fanebærere er norsk (jeg snakker selvsagt om Jon Lech Johansen, som tilfeldigvis var med og viste Cory Doctorow Oslo sammen med undertegnede da han var her).

Sist, men ikke minst, har vi ikke noe i nærheten av amerikanernes forhold til grunnloven. “The Bill of Rights” og dens betydning som garanti for ytringsfriheten spiller en hovedrolle i Little Brother, og jeg mistenker at de mange argumentasjonsrekkene ikke uten videre vil forstås av tenåringer fra et land der de fleste vifter med flagget på grunnlovsdagen uten å reflektere over hvor langt ut i rekka Eidsvollsmennene plasserte paragrafen som omhandler vår ytringsfrihet (hint: den ligger 98 paragrafer etter jødeparagrafen, og hadde i sin opprinnelige versjon unntak som ville ha sendt Marcus og vennene hans i fengsel).

Dette er en bok som vil trenge forklaring, og Doctorows amerikanske forlag selger også en lærerveiledning. Det kan være en idé å få den oversatt og tilpasset til norske forhold. Jeg vil også anbefale at boka leses i sammenheng med tittelen den har er inspirert av, George Orwells 1984. Forfatteren nevnes ikke i hovedteksten, kun i etterordet, men “lillebrødrene” som kjemper mot overmakten henviser åpenbart til Orwells Storebror.

Eller om man vil: det Doctorow vil fortelle oss, er at trusselen idag ikke kommer fra et allseende totalitært regime. Vår samfunnsform trues i dag i stor grad innenfra, av institusjoner som forsvarer friheten ved å ta fra oss friheter. Om ikke det er et budskap som også norske ungdommer trenger å diskutere, så vet ikke jeg…

Som altså ikke er en forkortelse av litteratur og podcast, men ifølge Aftenpostens sak om forlaget Grieg Lyd:

…en forkorting av litteratur og broadcast. En litcast koster 25 kroner og varer i 10-20 minutter. Tanken er at teksten skal være spesiallaget for en mobil livsstil. Har du en halvtimes busstur foran deg, skal du i løpet av 15-20 sekunder kunne laste ned en lydfil til mobilen som forhåpentligvis gjør turen langt mer spennende.

Uten å mase for mye om at dette vitterlig ikke er kringkasting, ser jeg jo også at litcasting har lite til felles med ekte podcasting. Vi snakker om nyskreven norsk litteratur som lastes ned via mobilnettet, og kun av Telenor-kunder. Lydsalg via mobilnettet er en av disse ideene som i prinsippet er helt strålende, men som i praksis strander på prisnivået. Telenors tidligere satsinger av dette slaget har sunket sporløst i havet, og det er dessverre vanskelig å se for seg noen annen utgang i dette tilfellet, når kundene må betale 25 kroner for en nedlastet novelle og 150 for en roman.

Etter å ha vært på prototypstadiet et par års tid ser det nå ut til at Readius kommer på markedet i løpet av 2008. Som denne videoen fra produsenten Polymer Vision viser, er det unike ved Readius at den kombinerer en mobiltelefon med en brettbar skjerm basert på elektronisk blekk. Skjermstørrelsen er med andre ord ikke begrenset av telefonens størrelse, et konsept som fort kan bli stort om prisen blir riktig. Enkelte har antydet i kommentarene at Apple planlegger en ebokleser: dette er åpenbart en vei å gå om man mener noe med å tenke annerledes.

Selv om elektronisk blekk har lengre batterilevetid og er bedre å lese på, er dette første gang teknologien viser et bruksområde som ikke matches av dagens flatskjermer. Rullbare eller brettbare OLED-skjermer er demonstrert i laboratoriet, men er ennå langt fra produksjon. Så spørs det om Readius finner leverandører av kommersiellt innhold, all den tid produsentene har bundet seg til Sony og Amazon (bildet over viser riktignok en peker til Harry Potter på en Readius, uten at det beviser noe).

For egen del ser jeg i alle fall behovet for et nytt navn på maskiner som dette. “Leseplate” blir åpenbart feil, og bokbransjens heilnorske “lesebrett” er ikke bedre. Leserull er mer presist, eller kanskje kanskje ebokleser. Eller hva med å låne navn fra det kansellerte Siemens-prosjektet ePyrus - til sjuende og sist kopierer man jo en mange tusen år gammel egyptisk oppfinnelse. Bare det ikke blir hetende Lesius på norsk, er jeg fornøyd.

…kommer fra Steve Jobs, som i et intervju med New York Times avviser Amazon Kindle på denne måten:

It doesn’t matter how good or bad the product is, the fact is that people don’t read anymore. Forty percent of the people in the U.S. read one book or less last year. The whole conception is flawed at the top because people don’t read anymore.

Det kan sies mye om folks lesevaner i våre dager, som for eksempel at den veldig lette Macbook Air godt kan komme til å styrke trenden i retning av bærbare PCer som foretrukket leseredskap i godstolen. Men altså: Jobs omtaler faktisk et produkt fra Amazon.com, som ser ut til å klare seg bra i en tid da ingen leser.

Og når Macbook Air først er på tale (og det har den jo vært i heimen de siste dagene): jeg er enig med Eirik U., som syns den er underspekka i forhold til prisen (som forøvrig er svinsk mye høyere i Norge enn i USA). T40en er nå så gammel at den kan komme til å ryke når som helst, og jeg er på jakt etter en ny maskin som er lett å drasse med seg på fly, tog, ferjer og busser land og strand rundt.

Min erfaring er at en maskin på litt over to kilo ikke er merkbart mer vrien å ha med seg enn f.eks. en Psion 7 på rundt kiloen. Batterilevetid og evne til å snakke med alle de snodige projektørene jeg møter rundt forbi er langt viktigere, og der er erfaringene med T40en og xrandr utelukkende positive. Mens Jorunns Pro sliter med vår hjemmeprojektør, og jeg ofte har sett Macbrukere svette med DVI-til-VGA-overgangene sine på konferansehoteller. Macbook Airs mini-DVI? Skeptisk!

Plusser jeg en kilo og en centimeter mer i tjukkelse på Airen, får jeg en dønn robust og Linuxkompatibel Lenovo T61, som teknisk sett er langt mer maskin for pengene, for et par laken mindre. Alternativt kan jeg gå opp i pris (eller kraftig ned sammenlignet med den dyreste versjonen av Air) og få en maskin som både er lettere enn Airen og har langt bedre batterilevetid… Eller hva med å vente til neste versjon av eee kommer på markedet, og få noe som virkelig er bærbart, og så billig at man har råd til å bytte den ut hvert år om man vil?

Uansett: Siste Stevenote var sikkert morsom for de frelste, men noen iPhone-lansering snakker vi så definitivt ikke om…

Vel, Amazon ba jo om det selv. Du kan ikke slippe et dataprodukt som attpåtil er basert på Linux, uten å regne med at noen ville plukke fra hverandre maskinvare og programvare. I bloggen Reversing Everything har det de siste dagene dukket opp flere interessante postinger om innmaten i Kindle og “easter eggs”, som minesveiper-spillet og udokumenterte tastatursnarveier. Min favoritt: scriptene som gjør en liten endring i ebøker i Mobipocket-format, slik at de blir leselige på Kindle. I kommentarene ber folk om at bloggforfatteren går løs på andre ebokformater, slik at de også kan konverteres til bruk på Kindle. Nok engang stiller hackere opp når en produsent ignorerer høyst rimelige krav fra brukerne.

Dagens Aftenposten har en interessant sak om et prøveprosjekt der leseplater blir delt ut til skoleelever i videregårende som erstatning for papirbøker, med den følge at Vestfold fylkeskommune (som finansierer bøkene) kan spare store summer årlig. Prisen på leseplaten (som av sammenhengen ser ut til å være en iRex iLiad) er 5000 kroner, men dette blir mer enn kompensert for ved at man kutter antall produksjons- og distribusjonsledd fra fem til to. Elittera, som selger leseplatene i Norge, mener at innsparingen blir på 5-10 millioner i året, uten at forlag og forfattere taper penger.

På forlagssiden er samarbeidspartneren Gyldendal Undervisning (GU), og det er ingen tilfeldighet. Selv om Gyldendal er medlem av Forleggerforeningen, og dermed må antas å støtte det håpløst dårlige dokumentet som ble sendt våre folkevalgte nylig, satses det friskt og digitalt i undervisningsseksjonen. GU er en av leverandørene til NDLA, tilbyr et bredt spekter av e-læremidler, og har endatil et prosjekt på trappene der elevene skal bidra med innhold. GU-direktør Paul Hedlund (som er bokdigitaliseringens grå eminense i Norge) oppsummerer hovedutfordringen slik:

Foreløpig er vi spent på hvordan elevene og lærerne reagerer. Kaster elever og lærere bøkene i femte veggen etter et år, eller omfavner de dem og sier de ekstra mulighetene er en berikelse? Det vet vi ikke, men dette er et interessant eksperiment. Vi oppfatter dagens leseplater som en slags test av førstegenerasjons betaversjon, og regner med at kommende modeller kommer til å bli bedre.

Prismessig konkurrerer leseplatene direkte med bærbare datamaskiner, som i undervisningssammenheng er en langt mer fleksibel plattform, og åpenbart mer attraktiv for elevene i sin alminnelighet. Det siste noen kan ønske seg, er en situasjon hvor lærerne, forlaget og forfatterne synes løsningen er strålende fordi den viderefører læreboka slik de kjenner den, mens elevene føler de blir sittende igjen med mindreverdig teknologi.

Designnettstedet Core77 ga sine lesere (presumptivt designere, vil jeg tro) i oppgave å designe en penere leseplate enn Amazon Kindle i løpet av en time (ikke en veldig vanskelig oppgave, vil nok noen si). De av oss som har fulgt leseplatemarkedet en stund, vil konstatere at noen innsendere nok har gjenoppfunnet hjulet, men flere av forslagene er genuint innovative.

Kritikken mot den mye omtalte leserapporten “To Read or Not to Read”, som konkluderer med at amerikanere flest leser mindre enn før, er nå begynt å komme for fullt. Hovedproblemet med denne - og for den saks skyld de fleste andre lesestudier jeg har sett - er definisjonen av hva lesing er, eller lesemodellen om man vil. Professor Matthew Kirschenbaum sier det slik i artikkelen How Reading Is Being Reimagined:

But clearly the report comes to us at a moment when reading and conversations about reading are in a state of flux. It’s worth taking a moment to account for this broader context. High-profile projects like Google’s and new devices like Kindle suggest what I call the remaking of reading, meaning that reading is being both reimagined and re-engineered, made over creatively as well as technologically.

Kirschenbaum peker på at lesing historisk sett aldri har vært sett på som én aktivitet. Forfattere, forleggere og bibliotekarer er veldig glade i å vektlegge kosestunden med romanen i godstolen, men lærebøker, håndbøker og oppslagsverk er eksempler på verkstyper som leses på en ganske annen måte. Lesingens form kan også være situasjonsbetinget: småbarnsforelderen er i en annen situasjon enn pensjonisten, for å si det slik.

Ser man lesingen i et slikt lys, blir lesemønstrene man finner på nettet ikke fullt så fremmedartede. Fragmentert lesing, hopping mellom ulike titler og miksing og matching av ulike genre er noe lesere alltid har syslet med, det er bare aldri blitt anerkjent på samme vis som den konsentrerte lesingen av den lange romanteksten.

(Via Jill, takket være tips fra Jorunn)

Så var den her, den grundige anmeldelsen av Amazon Kindle jeg har ventet på. Som forventet klarer Ars’ anmelder å gi en balansert fremstilling av leseplatens sterke og svake sider. Kortversjonen: Kindle fungerer utmerket som erstatning for uillustrerte billigbøker i lite format, men nettfunksjonaliteten er mildest talt tungvint. Sitat:

Unfortunately, Amazon itself has undercut the device by hyping the many extra features, most of which have significant aggravations because their reading models don’t match with that of the books the Kindle was designed to mimic: periodicals and web content just don’t fit smoothly in its linear, page-based reading style.

Oppdatering: Slashdot følger opp med flere reaksjoner på Kindle, blant annet fra Neil Gaiman, som avviser at kopibeskyttelsen er et problem med følgende argument:

I don’t see that there’s a DRM problem — there’s nothing stopping you either reading books on someone else’s Kindle or putting non-rights-managed stuff on your own. I don’t think everyone has a right to digitally copy and distribute books they bought to others, any more than I think they have a right to, say, photocopy and distribute my books, or to print their own copies and sell or give them away.

Merk hvordan Gaiman behendig unngår å nevne at Kindle ikke bare hindrer brukerne i å mangfoldiggjøre kjøpte bøker, men også å låne ut, gi bort eller selge det ene elektroniske eksemplaret de har kjøpt. Det er rettigheter Gaiman selvsagt ikke vil ta fra papirboklesere, men istedenfor å ta opp til debatt hvordan vi kan videreføre det viktige bruktbokmarkedet i elektronisk form, later han som om det ikke eksisterer. Sleipt og skuffende.