Noen dager etter lanseringen av Apples netbook-utfordrer, skal det godt gjøres å si noe entydig om hvordan bokbransjen vil påvirkes. Det norske journalistkorpset vil selvsagt insistere på at verden aldri blir den samme etter dette, slik det har gjort de siste par månedene i sitt forsøk på å overbevise seg selv om at redningen for papiravisen er nær. Bokbransjens fremste mann på ebøker, Bjarne Buset i Gyldendal, sier til Aftenposten at iPad vil gjøre vei i vellinga, uten egentlig å få anledning til å utdype hva han mener med det. Her er noen av mine refleksjoner:

iPad vil føre til økt salg av ebøker. Selv om denne dingsen innflytelsesmessig viser seg å være en Macbook Air snarere enn en iPhone (noe de mange manglene kan tyde på), vil salg til fanbasen alene utgjøre mange millioner enheter. Mange av dem vil ønske å prøve den nye iBooks-bokhandelen, noe som vil bidra til et godt løft i et ebokmarked som idag baserer seg på en lesebrettbase på bare 2-3 3-4 millioner enheter.

iPad vil føre til økt oppmerksomhet om ebøker. Apple har som nevnt svært mange ihuga tilhengere i journaliststanden, og om selskapet gjør interessante grep noe som helst med iBooks-tilbudet vil det utvilsomt få bred dekning i pressen, med ditto oppfølging i sosiale nettmedier.

iPad vil ikke bli det endelige gjennombruddet for lesebrett. Det er vanskelig å se for seg hvordan en gjennomsnittlig romanleser skal la seg lokke til å investere i en dings som er større og tyngre enn en typisk bok, og som høyst sannsynlig ender opp et sted mellom 4000 og 6000 kroner (pluss noen hundre i måneden til 3G). Størrelsen og prisen indikerer snarere at målet kan være fag- og lærebokmarkedet. I så fall er det vanskelig å forstå beslutningen om å lansere en forstørret iPhone, uten støtte for Flash og multitasking. Nei, jeg er ikke overbevist om at Steve Jobs har skiftet syn på boklesing.

iPad innvarsler ikke slutten for Kindle 2, som bl.a. Forbes påpeker. iPad er stor og tung sammenlignet med Kindle 2 (for ikke å snakke om lommebrettene til andre leverandører), er mye dyrere i innkjøp og drift, har dårlig batterilevetid og en bakgrunnsbelyst (og dermed lite lesevennlig) LCD-skjerm. Men ikke minst: Kindle Store er verdens største, billigste og mest avanserte ebokhandel. Regn med at Amazon gjør alt for å holde på den posisjonen det nærmeste året.

iPad vil antagelig gi lavere priser på lesebrett. Som énfunksjonsdings må det konvensjonelle lesebrettet legge seg betydelig under en multifunksjonsdings i pris. Regn i første omgang med noe lavere pris på Kindle 2 og grunnmodellene til Sony med flere, og betydelig lavere pris på dyrere og større modeller som Kindle DX og Sony Daily Edition. Eller om man vil: på litt sikt er iPad vårt beste håp om lesebrett til under tusenlappen.

iPad vil neppe gi lavere priser på ebøker. Standardprisen i iBooks vil ligge 2-5 dollar over Amazons 10-dollarsmerke. Her satser Apple og samarbeidsforlagene åpenbart på at brukerne er villige til å betale en ekstra “epleskatt”, og Amazon har lite å vinne på å presse prisene enda lavere ned. Vi kan til og med komme til å se en generell økning i ebokprisene en tid fremover, fordi forleggere vil bruke iBooks som pressmiddel mot Amazon.

iPad innvarsler slutten for Kindles format. Det siste halve året har jeg brukt mye tid på å si at Apple ville velge et av de to rådende formatene (EPUB og Kindle-formatet) snarere enn å utvikle et tredje, og at man sannsynligvis ville gå for EPUB. Det viste seg å slå til. Selv om Kindle-brukere vil kunne lese sine bøker på iPad via en app, er det på sikt et smartere grep å konvertere bokhandelen til industristandarden, slik Sony gjorde med Reader Store rett før jul.

iPad innvarsler ikke slutten på formatforvirring for kundene. For øyeblikket ser det ut til at Apple har valgt sin egen DRM-standard for EPUB, snarere enn Adobe Digital Editions. Resultat: bøker kjøpt i iBooks kan ikke leses utenfor iTunes-systemet. Nå kan ADE-krypterte ebøker leses via en app, og dermed vil norske forlag kunne selge ebøker til iPad selv om iBooks ikke skulle åpnes i Norge med det første. Resultat: om et halvt år kan vi ha ebokkunder med tre separate og innbyrdes inkompatible boksamlinger på samme dings. Si hva man vil om DRM, men kundevennlig it ain’t.

Summa summarum: Dette er neppe et “iPod moment” for bokbransjen. Og om det så skulle være, vil det trenge tid på å utvikle seg, slik det virkelige iPod-øyeblikket også gjorde. For den norske bokbransjen handler det nå om ikke å miste fokus, og sørge for at et så bredt utvalg som mulig av EPUB-titler blir gjort tilgjengelige for salg i mars.

I år som ifjor og i forfjor gjør jeg som så mange andre bloggere, og oppsummererer bloggåret som gikk. Den største forskjellen på 2008 og 2009 er utvilsomt at jeg er blitt en aktiv Twitter-bruker siden sist. Det viktigste resultatet er færre korte bloggpostinger – skal jeg formidle en morsom peker er Twitter stort sett langt bedre egnet. Men året som twitrer har også avdekket systemets begrensninger. Få ting er mer irriterende enn twitter-debatter der 140-tegnsgrensen tvinger deltakerne over på SMS-språk, for eksempel. Bloggen er fremdeles best til refleksjon, resonnement og debatt.

Derfor er 2009-postingene de lengste og mest spissede noensinne. I mine øyne en positiv utvikling, og en som resulterer i at jeg oppsummerer året etter tema istedenfor å lage en månedsliste. Nedenfor følger altså bloggpostingene jeg var mest fornøyd med. Det som kjennetegner favorittpostingene er at de ligger emner som står mitt hjerte nært, at de vakte lesernes engasjement og – ikke minst – at de nådde ut over bloggosfæren.

Ja, for liksom 2009 ble året da blogging for alvor slo igjennom i Norge, har mitt eget bloggår vært preget av at innlegg på ulike vis har nådd ut i bredere medier. Et blodferskt eksempel inspirert av den viktige kategorien katteblogging sto på trykk i Dagbladet annen juledag. Som skjermdumpen nedenfor viser, skriver politisk redaktør Marie Simonsen om katter og forfattere, og siterer denne bloggen direkte.

Selv om Ada og Linus og deres firbente artsfrender dukket opp hyppig i bloggen (ikke minst fordi Linus er så flink til å leve opp til den litterære tradisjonen med forfatterkatter som tråkker på skriveredskapen) var det likevel andre emner som kom til å bli viktigere. 2009 var året da ebøker ble satt på dagsorden i Norge, og som en av de aller første eierne av en leseplate/lesebrett i Norge (jeg kjøpte en Rocket eBook allerede i 1999) fikk jeg med ett rikelig med anledninger til å blogge.

Jeg startet med å legge min mors bok “Den lille vikingen” ut som gratis ebok, og brukte deretter en stor del av året på å teste ulike leseplater, fra gjennombruddsmaskinen Kindle Global Edition via den franske lommemodellen Cybook OPUS til Sony-modellene Reader PRS-505, PRS-700 og PRS-600. Tilhørende programvare, som Calibre og Adobe Digital Editions ble også prøvd ut, og jeg fant ut hvordan man kjøper ebøker fra Sony Ebook Store.

Leseplaten ble i det hele tatt behandlet fra et utall nødvendige og unødvendige vinklinger, det være seg en avstemning om hva dingsen skal hete, vurdering av  leseplatens miljøaspekter, en forbrukerguide, debatt om hva bør eboka koste eller drøfting av en digital innkjøpsordning. Eboksaken som engasjert meg mest på det personlige planet var imidlertid Bokhylla.no. Dette norske motstykket til Google Books fikk en uheldig start da man la ut flere bøker i svært dårlig skannekvalitet. Delvis takket være blogginnleggene fikk saken god mediedekning (bl.a. i NTB), og i løpet av sensommeren var feilene i bokhylla.no rettet opp.

Ebøker er knyttet til det større og viktigere spørsmålet om digitale rettigheter, og her engasjerte jeg meg også ifjor som i tidligere år. Jeg blogget om en stygg sak der representanter for USAs mediebransje ga tydelig uttrykk for hvor lite brukerrettigheter betyr for dem, jeg kom med tre utfordringer til den nye kulturministeren (som ble kommentert av samme minister) og avsluttet året med et innlegg om en doktoravhandling som forsøker å finne et kompromiss mellom forbrukerrettigheter og opphavsretten.

Det hele toppet seg under valgkampen ifjor høst, der norske mediebedrifter og kulturkjendiser publiserte det som i mine øyne var et  prinsippløst opprop mot fildeling. Jeg skrev en kronikk der jeg fremhevet partiet Venstres kulturpolitikk som den eneste som gjorde et seriøst forsøk på å ivareta både opphavs- og borgerrettigheter, men pekte også på at de fleste andre partier på Stortinget er skeptiske til de mest ekstreme tiltakene mot ulovlig fildeling.

Støtten til Venstre var lite vellykket , men det kan se ut som om felles innsats på dette området har bidratt til at vi nå har en kulturminister som viser interesse for dette feltet. Anniken Huitfeldt gikk nylig ut og avviste at det kommer på tale å innføre så ekstrem lovgivning mot fildeling som man har i f.eks. Frankrike, og dermed har hun vist seg mye tydeligere enn sin forgjenger.

Aftenposten skriver om advokat Thomas Rieber-Mohns innspill til den kommende revisjonen av Åndsverkloven, i form av en doktoravhandling med tittelen “Digital privatkopiering – åndsverklovens §12 i møte med tekniske beskyttelsessystemer og rettslige omgåelsesforbud”. Den selges hos Gyldendal til kr. 550 (sic), hvilket vil si at jeg ikke kommer til å lese den med det første. Men Rieber-Mohns uttalelser til Aftenposten kan leses helt gratis og er interessante, ikke minst fordi de eksemplifiserer hvor vanskelig det er å finne gode løsninger:

- Retten til privatkopiering bør innskrenkes til å gjelde bare innad i egen husstand. Dette gjør det mulig å forhindre dagens lovlige «kopieringskjeder», der venners kopier av venners kopier kan bli en omfattende konkurrent til lovlig kjøp.
- Om du vil dele med venner, må det skje slik at de ikke kan opprette et eget eksemplar (de må altså bare streame fra deg). Men om du tar en fysisk kopi av et verk du har kjøpt lovlig og gir det til en venn, bør dette fortsatt være lovlig.
- Dersom den som solgte deg en bok, film eller et musikkstykke har lagt inn et beskyttelsessystem som gjør det umulig for deg å avspille verket på det utstyret du foretrekker, skal du ha lov til å knekke beskyttelsen.
- Det skal være lov å lage egne systemer for å knekke kopibeskyttelse, men bare innenfor lovens rammer for privatkopiering.

Essensen av forslagene er altså at Rieber-Mohn vil styrke konsumentenes rettigheter ved å tillate f.eks. private sikkerhetskopier av lovlig erhvervede produkter, samtidig som produsentene tilgodeses ved at det de betrakter som et juridisk smutthull (lovlig fildeling med en potensielt svært stor vennekrets) blir lukket. Problemet er å se for seg hvordan dette skal gjennomføres i praksis: dersom man legaliserer programvare som knekker DRM, er det jo intet som hindrer et medlem av en husstand å gi filen videre til noen utenfor hussstanden.

Rieber-Mohns svar ser ut til å være autoriserte domener. Nei, jeg hadde heller ikke hørt om dette begrepet før jeg leste Aftenposten-artikkelen, men det defineres slik i Wikipedia: “an Authorized Domain is a set of CPMC-compliant devices that are owned, rented or otherwise controlled by members of a single household“. Eller om man vil: dette er en DRM-standard som begrenser mediebruk til én husholdning med en kombinasjon av merkede filer og CPMC-kompatibel maskinvare.

Uten å trenge for dypt inn i det tekniske, er det lett å se en åpenbar motsetning mellom CPMC og Rieber-Mohns lovforslag. CPMC legger klare begrensninger på utstyret brukere kan avspille sitt innhold på (det ligger i standardens robusthetskrav), mens Rieber-Mohn går inn for at brukere skal kunne knekke DRM for å spille innholdet på utstyret vi foretrekker. Gode nyheter for oss som foretrekker å se film med VLC på Linux, men dårlige nyheter for industrien som forsøker å presse gjennom CPMC.

Ja, for denne standarden er ennå ikke blitt en del av mediehverdagen vår. Det er derimot DRM-beskyttede DVDer, Blu-Ray-plater og (i stigende grad) ebøker. I det sistnevnte tilfellet eksisterer det forsåvidt en variant av autoriserte domener – Amazon Kindle og Adobe Digital Editions tillater at man knytter et begrenset antall leseenheter og PCer opp mot en konto. Også denne DRM-beskyttelsen skal det imidlertid være lov å bryte.

Misforstå meg rett: jeg syns Rieber-Mohns forslag på mange måter er et fornuftig kompromiss. Jeg ser bare ikke hvordan man skal få produsentleddet til å godta det. Rieber-Mohn besvarer den tekniske innvendingen slik:

[J]eg opplever såkalte autoriserte domener som en faktisk sikkerhet, og jeg legger til grunn at det skal være mulig å lage en sikring som går rundt husstanden. Vi har sendt mennesker til månen, og da bør vi klare dette også.

Metaforbruken er dessverre ikke holdbar. Som kjenner av USAs måneprogram og DRM-problematikken vil jeg hevde at månelandingene var en enkel affære, sammenlignet med forsøkene på å skape forbrukervennlig DRM. Apollo-programmet var en sentralstyrt og lineær teknologisk prosess, et skoleeksempel på industriell “Big Science”. IT-sektoren er i sin natur desentralisert og ikke-lineær, og minner mest av alt om et ukontrollerbart økosystem. Under slike rammebetingelser er det ingen gitt å garantere for “faktisk sikkerhet”.

Dette vet produsentleddet svært godt. Derfor kommer dets representanter til å støtte forslaget om å forby vennedeling, men samtidig kjempe mot DRM-forslagene med nebb og klør. Sammensetningen på utvalget som kulturminister Huitfeldt nedsetter for å utrede ny åndsverklov er ennå ikke kjent, men den vil bli avgjørende for hva som til sjuende og sist blir lagt fram for Stortinget.

Selv om det kan se ut som om Rieber-Mohn i for stor grad baserer sine juridiske argumenter på en usikker teknisk forutsetning, har han gjort oss alle en stor tjeneste ved klart og tydelig å peke på to av hovedstridsspørsmålene når loven tas opp til revisjon i 2010 eller -11: vennedeling og DRM. Den som ønsker å delta i debatten, bør lese seg opp på disse spørsmålene.

Du vil hovedsaklig kjøpe kommersielle engelskspråklige ebøker
I skrivende stund er Amazon Kindle det beste alternativet. På Amazon.com kan du bestille Kindle 2, og kjøpe de aller fleste av de mer enn 360 000 ebøkene i Kindle Store fra alle steder der det er 3G-mobildekning i Norge. Det er intet å si på brukervennligheten eller prisen på ebøkene, men det er verdt å merke seg at Forbrukerrådet er sterkt kritisk til løsningen. Som Kindle-kunde vil det være umulig for deg å kjøpe kopibeskyttede ebøker fra andre enn Amazon, en binding mellom bokhandel og teknisk løsning som sannsynligvis bryter med norsk lov.

Det er heller ikke slik at du ikke kan kjøpe ebøker til andre leseplater fra Norge. Leseplater fra Cybook, Sony og BeBook støtter alle filformatet EPUB og DRM-standarden Adobe Digital Editions, som gjør det mulig å kjøpe bøker fra dusinvis av ebokhandlere rundt om på kloden. Kjøpeprosessen er mer omstendelig (du må bl.a. koble leseplaten til PC eller Mac for å overføre filer), og det hender man støter på regionssperrer som hindrer kunder utenfor i USA i å kjøpe ebøker (selv om disse som regel kan omgås).

Førstevalg: Amazon Kindle 2
Andrevalg: Sony Reader, CyBook, BeBook

Du vil kjøpe og låne kommersielle norske ebøker
Hvis du er som norske lesere flest, foretrekker du å lese bøkene dine på norsk. Foreløpig er det kommersielle norske tilbudet begrenset til digitalbok.no, og følgelig temmelig skrint. Men i første kvartal neste år er det meningen at det skal lanseres en større ebokhandel med utgangspunkt i Bokdatabasen. Da vil tusener av norske ebøker bli tilgjengelige for kjøp – på omtrent alle leseplater unntatt Kindle.

Dette skyldes ulike tekniske standarder og avtalemessige forhold (det sier mye om Amazons strategi overfor norske forleggere at den lokale Kindle-lanseringen i høst kom fullstendig overraskende). Av samme årsaker er det svært lite sannsynlig at du i overskuelig fremtid vil kunne låne ebøker fra ditt lokale bibliotek til din Kindle – den ledende aktøren på dette området er per idag Sony.

Førstevalg: Sony Reader, CyBook, BeBook
Andrevalg: Se situasjonen an noen måneder, til man vet hvor omfattende den norske eboksatsingen blir.

Du vil hovedsaklig lese PDF-filer og fagtekster, og gjøre notater på skjerm
Her er det to faktorer som vil spille inn: størrelsen på skjermen og berøringsfølsomhet. De fleste PDF-filer er dessverre designet for å skrives ut på A4-ark. Selv om leseplateprodusentene gjør sitt beste for å omformatere filene er det ikke til å komme fra at mange PDFer tar seg dårlig ut på leseplateskjermer med et standardmål på 91 × 122 mm, og en oppløsning på 600 × 800 billedpunkter.

Et åpenbart svar på dette er leseplater med større skjermer, som Amazons Kindle DX. Den selges ikke direkte til Norge og har heller ikke berøringsfølsom skjerm, imidlertid. Et tilgjengelig alternativ er iRex, som har spesialisert seg på store skjermer. Jeg har ikke fått sjansen å teste modellene iLiad 2nd Edition eller 1000S, men konstaterer at begge får kritikk for høy pris og kort batterilevetid. iLiad-serien støtter heller ikke EPUB/Adobe Digital Editions, og har derfor begrenset nytteverdi for den som vil kjøpe eller låne ebøker.

Det beste alternativet i Norge blir dermed Sonys siste modell, PRS-600, som jeg testet nylig. Den berøringsfølsomme skjermen reduserer kontrasten noe, men gjør det lett å understreke og kommentere tekst direkte på skjerm ved hjelp av den inkluderte pekepennen (merk: kommentarene blir håndskrevne, da PRS-600 ikke har et fysisk eller virtuelt tastatur). Notatene du har gjort på leseplaten kan overføres til PC eller Mac via den medfølgende programvaren. PRS-600 koster dessuten under det halve av iRex, og har god batterilevetid.

Førstevalg: Sony Reader PRS-600
Andrevalg: iRex iLiad 2nd edition

Du vil ha en leseplate du kan putte i lommen og ha med deg overalt
Det siste året har flere produsenter lansert leseplater hvis fremste fortrinn er størrelsen. Man skulle tro at leseplater med ytre mål på 16 × 10 cm ikke kan gi en behagelig leseopplevelse, men min erfaring er det motsatte. Selv om e-blekkskjermen er mindre, er punktoppløsningen den samme som på større leseplater, og dermed blir skriften svært skarp og god.

Såsant man ikke trenger å lese PDF-filer eller bøker med mye bilder, kan PRS-300 fra Sony eller Cybook Opus være et utmerket valg. Jeg har testet begge modeller, og syns PRS-300 er penere og mer brukervennlig. Når Opus i tillegg har en uforklarlig lang oppstartstid og koster en god del mer, er valget opplagt.

Førstevalg: Sony Reader PRS-300
Andrevalg: CyBook Opus

Du er imot DRM og vil hovedsaklig lese fritekster
Takket være Gutenberg-prosjektet og Google Books finnes det nå hundretusenvis av helt lovlige fritekster tilgjengelige for nedlasting. Det finnes også et stort antall nye ebøker som distribueres lovlig uten kopibeskyttelse, særlig innen science fiction-genren. Alle leseplatene over lar deg lese ubeskyttede tekster i en lang rekke formater, og dermed er det din personlige smak og prinsippsyn som blir utslagsgivende.

Sett fra et DRM-perspektiv er Kindle det mest uspiselige alternativet, med sin binding mellom ebokhandel og teknisk løsning. Det er mange som argumenterer med at Amazon vil bli tvunget til å gjøre som Apple og åpne systemet sitt for konkurrerende løsninger, men i mine øyne er slike spekulasjoner et dårlig kjøpsgrunnlag. Misliker du markedets strengeste DRM-løsning idag, bør du la være å støtte den med lommeboken – idag.

Førstevalg: Et hvilket som helst av første- eller andrevalgene over, avhengig av din estetiske sans, lommebok og ideologi.

Butikker som selger leseplater i Norge

• akademika.no: Fører Sony, uklart om leseplatene også finnes i Akademia-utsalgene.
• Capi i innenriksterminalen på OSL Gardermoen: Fører Sony og Bebook, kan sees og prøves ut på stedet.
• digitalbok.no: Fører Cybook.
• it24.no: Fører Sony.
• pixmania.com: Fører Sony, iRex, Cybook, Bebook

Vanligvis vil kelkoo.no være et godt hjelpemiddel når priser skal sammenlignes, men leseplater dekkes svært dårlig. Så her lønner det seg å klikke seg innom hver butikk og sammenligne priser.

Science Fiction-forfatter Charlie Stross (som jeg forøvrig nylig traff i Oslo – en råsmart og virkelig hyggelig fyr) er selvsagt gadgetfreak, og har lenge eid en Sony PRS-505. Stross var ikke veldig fornøyd med ergonomien til denne modellen, spesielt irriterte han seg over plasseringen av de små blaknappene (nede til venstre og på midten til høyre). Men etter å ha gjort grundig research har han likevel gått for en ny Sony,  denne gang en Reader PRS-300. Han kaller leseplaten for en vinner, og begrunner det blant annet slik:

• PRS-300 er liten og lett – med sine 220 gram veier den mindre enn en typisk paperback, og tar opp langt mindre plass.
• Knappenes plassering er smartere. Ikke minst er blaknappen nå logisk plassert rett under skjermen, noe som gjør det like lett for venstre- som høyrehendte å bla med tommelen.
• PRS-300 har ingen trådløsforbindelse, kan ikke spille MP3er eller lese minnekort. For Stross er dette en fordel, fordi han ønsker en dings som lar ham lese uforstyrret. Den oppgaven løser PRS-300 svært godt.
• Leseplaten er den billigste på markedet (i Norge den eneste som selges for under 2000 kroner), noe som ikke er noen uviktig faktor med tanke på at dette er en dings som tas med overalt og derfor lett kan glemmes.

Jeg har nå testet PRS-300 en stund, og er stort sett hjertens enig med Stross. PRS-300 har ikke berøringsfølsom skjerm, i motsetning til storebror PRS-600. Resultatet er et mindre intutivt grensesnitt der man trykker mye på nummererte knapper. Til gjengjeld er kontrasten bedre, og skarpheten på bokstavene svært god da punktoppløsningen er den samme som på de større skjermene man finner på PRS-600 og Kindle 2. For den som seg en kompakt og elegant leseplate, skal det godt gjøres å finne et bedre tilbud i dagens marked.

Jeg blir ofte spurt om lesebrett og ebøker er mer miljøvennlige enn papirbøker. Det finnes en rekke logiske grunner til at det burde være slik. For det første er leseplater med elektronisk papir og blekk et uhyre effektivt gjenbruksprodukt: istedenfor å se på stadig nye trykte sider, ser du på den samme hele tiden.

Ebøker baserer seg heller ikke på hogst, transport og industriell prosessering av trær, eller unngår det meste av karbon- og energikostnadene som ellers hører den papirbaserte bokbransjen til. I det hele tatt er leseplaten og eboka frikoblet fra papirindustrien. Det er i det store og hele en god ting, jamfør denne statistikken:

1. Forests store 50% of the world’s terrestrial carbon.[...]
3. 42% of the industrial wood harvest is used to make paper.
4. The paper industry is the 4th largest contributor to greenhouse gas emissions among United States manufacturing industries, and contributes 9% of the manufacturing sector’s carbon emissions. [...]
6. If the United States cut office paper use by just 10% it would prevent the emission of 1.6 million tons of greenhouse gases — the equivalent of taking 280,000 cars off the road.

Dermed er det ikke sagt at leseplaten er et miljønøytralt produkt. En typisk leseplate er laget av oljebasert plast, definitivt ikke en fornybar ressurs. Produksjon og transport fram til sluttbruker fører også til utslipp, og det vil hefte en liten karbonkvote knyttet til drift av serverne som lagrer ebøker. Ifølge en rapport som ble laget på oppdrag for Cleantech Group tidligere i år, er de samlede utslippene knyttet til en typisk Kindle-leseplate ikke større enn at de vil oppveies ved å lese 22,5 bøker.

En typisk Kindle-kunde kjøper 24-25 ebøker per år, og det innebærer at miljøet begynner å tjene på leseplatebruken etter et år. Tallet som nevnes er 168 kilo CO2 i året for 22,5 bøker, det vil si utslipp på 7,5 kilo CO2 per bok (tilsvarer 1 kilo kjøtt, eller en kjøretur på 50 km). Cleantech-rapporten anslår at det vil være over 14 millioner leseplater i bruk i 2012 (mot én million idag), en prognose som hvis den holder stikk vil gi en utslippsreduksjon på rundt 10 millioner tonn CO2.

Det i sin tur svarer altså til utslippene fra én million amerikanske biler. OK, så redder det ikke verden, men det er heller ikke til å kimse av. Og dersom alle lesende amerikanere svitsjet til leseplater, ville det faktisk monne…

Er i gang med nok en opprydning i boksamlingen for tiden, og skal frakte kasser med bøker opp på loftet. Denne kassen med biografier inneholder 41 bøker som tilsammen veier 25,5 kilo. Oppå stabelen ligger Sony Reader PRS-505, som i skrivende stund inneholder omlag samme antall bøker, og som veier 340 gram. I rest my case – eller “jeg hviler kassen min” som vi sier på norsk.

OK, nok er nok. Etter å ha ventet i måneder på at Sony skulle gjøre det samme som Amazon, og få til en avtale med amerikanske forleggere, bestemte jeg meg for å ta en spansk en. Inspirasjonen kom fra min kommentator bønna (takk til deg, forresten), som for noen dager siden la inn en kommentar der han sier følgende:

Det er lett å få kjøpt bøker fra bokhandels-softwaren som følger med, bare last ned Hotspot Shield som gir deg amerikansk IP-adresse, og så må du bare registrere en amerikansk liksomaddresse og så kan du lett betale med norsk visa-kort. Latterlige regler, men lett å komme rundt heldigvis.

Jeg fant raskt ut at Hotspot Shield er et VPN-program som både gir god sikkerhet ved surfing fra offentlige wifinettverk, og som samtidig gir deg en virtuell amerikansk IP-adresse. Programmet er tydeligvis populært blant folk som bruker regionsbegrensede nettsteder som Hulu, og vil altså sørge for at Sony Ebook Store tror du befinner deg i USA. Men før jeg installerte dette programmet ville jeg finne ut hvor langt jeg kunne komme uten.

En av ebøkene jeg kjøpte var David Plouffes nypubliserte
innsideskildring av Obamas valgkamp i 2008. Pris: $9,99. Nais.

Derfor prøvde jeg først med en falsk postadresse. Jeg klikket på My Account oppe til venstre for midten på startsiden til Ebook Store, gikk til feltet Add/Update Credit Card Information under Billing Information, og la inn data for Mastercardet mitt. Deretter gjorde jeg følgende under Billing Address: via Google Maps valgte jeg en tilfeldig by i USA, zoomet meg inn til jeg fant en bedrift, klikket på denne og fikk opp en gyldig amerikansk adresse med Zip Code. Deretter gjorde jeg en liten endring i adressen (økte gatenummeret med én) og klikket “Submit”.

Og skulle du ha sett på maken: etter dette kunne jeg handle relativt fritt i bokhandelen. Tre bøker ble lastet ned, og inntrykket av Sony Ebook Store som en kluntete retro-versjon av iTunes bekreftet: om ikke det ser veldig pent ut, er det kjapt og grensesnittmessig uproblematisk å dra og slippe ebøker du har kjøpt fra PC-biblioteket over til Sony Reader. Jeg sier “relativt” fordi enkelte titler hadde påskriften “US Only” og var uten peker.

Det var på tide å installere Hotspot Shield, slik “bønna” foreslo. Etter noen minutter fyrte jeg opp Hotspot Shield og Ebook Reader-programvaren, og nå var “US Only” borte vekk. Så enkelt, og likevel så meningløst komplisert. Ja, for det er ingen tvil om at jeg kjøper bøker i strid med nettstedets betingelser. Det kan komme til å ramme meg ved en senere anledning, om jeg f.eks. skulle få tekniske problemer som hindrer meg i å få tilgang til de DRM-beskyttede ebøkene.

Men samtidig kjøper jeg dem altså. Dette er ikke en forbrytelse uten offer, men en forbrytelse alle parter tjener på – ikke minst de amerikanske forfatterne hvis bøker jeg nå har kjøpt/langtidsleid, og som jo til sjuende og sist er dem som taper mest på denne meningløse og markedsinnskrenkende praksisen.

Vi som har vært med en stund kan huske hva som skjedde da PCen kom til landet, og mobilen og iPoden ble allemannseie: på kort tid måtte vi forholde oss til en bølge av nyord. Teknologi er en viktig driver i språkutviklingen, ofte på tvers av Språkrådets anbefalinger og norsk språkpolitikk: selv om målsetningen er å bruke terminologi med et norsk opphav, er resultatet en salig blanding av rotnorsk og anglisismer. Vi bruker ikke PD (for Personlig Datamaskin), men skriver på tastatur og klikker på mus. Vi snakker i mobilen, men i bilen bruker vi handsfree.

I disse dager står vi foran nok en teknologidrevet bølge av nyord. Det interessante denne gangen er at industrien som forandres ikke er de globaliserte data-, telefoni- og musikkbransjenene, men bokbransjen. Den er nasjonal i sin natur, og regnes som en av språkets viktigste forvaltere. Det burde gjøre terminologidiskusjonen annerledes, om ikke annet så fordi diskusjonen presumptivt føres av folk med langt høyere språkkompetanse enn gjennomsnittet.

Men blant reaksjonene på utfordringen fra digital tekst og lesedingser som Amazon Kindle, skal man lete lenge og vel etter en ordentlig drøfting av ordbruken. Problemet er forsåvidt ikke mangel på norske ord, men snarere en overflod av mer eller mindre passende termer som brukes etter ad hoc-prinsippet. Kjernebegrepet ebok (eller e-bok) viser dette til fulle.

ebok eller dbok?
Ebøker regnes idag som det digitale innholdet som kan lastes over til en lesemaskin, mobiltelefon eller PC. Den første bokstaven er en forkortelse for «elektronisk», men ut fra samme resonnement burde dbok passe like bra, fordi det dreier seg om digitale tekster. Per idag er landets største selger av e/d-bøker digitalbok.no, så det finnes også god presedens. Problemet med begge forbokstaver er at omtrent alt medialt innhold idag er digitalisert i utgangspunktet eller i ferd med å bli det.

Lydbøker og blogger er to former som også kan omfattes ebok-begrepet, for eksempel. Tidlig i denne prosessen (rundt 2000) tok jeg til orde for å bruke «e-tekster» isteden, for å understreke at det er teksten som er digitalisert. Idag innser jeg at begrepet ikke er fyllestgjørende, blant annet fordi bøker inneholder langt mer enn tekst. Men «etekst» eller tilsvarende gir oss én stor fordel, nemlig at vi kan kalle den fysiske lesemaskinen for ebok.

For flertallet av lesere som aldri har holdt en Sony Reader eller Amazon Kindle i hånden, vil det sannsynligvis fremstå som langt mer logisk å kalle disse boklignende maskinene for ebøker, enn for dagens rådende «lesebrett». Jeg minner om definisjonen på «brett» i bokmålsordboka:

brett n3 (fra lty, besl med II *bord) bakke (I), plate serveringsb-, sjakkb-, vaskeb- / seilb-, snøb- / overf: alt på ett b- (eg om det brettet en telte penger på ved utbetalinger) alt på en gang, samlet.

Det er ikke vanskelig å se problemet her: man har valgt et ord som knytter an til lesemaskinenes likhet med et serveringsbrett, og som ellers ikke har noen forbindelse til det gamle kulturproduktet boka. I denne bloggen brukes alternativet «leseplate», som heller ikke er særlig godt. Nok en gang ligger orddefinisjonen langt fra det boklige («tynt flatt stykke, skive jernp-, papp-p-, sjokoladep-, kokep-, grammofonp-»). I beste fall finner man en kulturell kobling via grammofon/CD-platene.

Leseplate eller lesebrett?
Når jeg likevel har gått inn for å bruke dette, er det fordi det svarer til det svenske motstykket «läsplatta». En skandinavisk standard hadde faktisk vært ganske kjekk å ha, med tanke på det tette samarbeidet vi tradisjonalt har hatt på det boklige området (i Danmark brukes «eboglæser» og «elæser», ifølge det Kongelige bibliotek). Det er i alle fall mer å hente fra svensk enn fra engelsk, der det etter ti år ikke finnes noen etablert standard. Det nærmeste man kommer er «e-book reader», men «e-reader», «e-book (reading) device» eller simpelthen “ebook” er like gangbart, jamfør denne definisjonen fra Planet Ebook:

eBook : ebooks (eBooks, e-books, Ebooks…) can be anything from the digital version of a paper book, to more interactive content that includes hyperlinks and multimedia. It can even be the electronic reading device such as a Rocket eBook or Pocket PC.

Norske varianter av de engelske begrepene er «ebokleser», «ebok(fram)viser», «ebokenhet» og «eleser», som verken er logiske (en ebokleser kan like gjerne være personen som leser eboka) eller ligger godt på tungen. Men om ikke annet unngår de hovedproblemet med lesebrett/leseplate, som er at ordet er bundet til en teknologi som kan forsvinne. Idag forskes det på å lage bøyelige skjermer («mykskjermer»?) av elektronisk papir, noe som kan gi oss leseplater som minner mer om papyrusruller enn noe annet.

Et hovedproblem med ord som lesebrett og leseplate
er at fremtidens skjermer ikke nødvendigvis blir brett-aktige

Det hender stadig jeg møter på folk som insisterer på at Apple skal løse dette problemet for oss. Før eller siden, argumenteres det, vil Apple lansere en kjempe-iPod/tavle-PC/leseplate som er så «insanely great» at vi får samme utvikling som i musikkspillermarkedet da iPod fikk sitt gjennombrudd: på kort tid ble produktnavnet standardtermen. Klok av skade er jeg skeptisk til blåøyd teknologideterminisme, og en hypotetisk superdings er uansett til liten hjelp for en norsk forlagsbransje som sannsynligvis skal gå tungt inn i dette markedet i første kvartal neste år.

Hvorfor er det viktig?
Hvis ebøker solgt til leseplater skal bli en økonomisk suksess i Norge, må man nå en langt høyere prosentandel av vårt lesermarked enn Amazon så langt har gjort i USA. Én million solgte Kindler og en omsetning på rundt prosenten av det samlede markedet er bra på to år, men omregnet til norske forhold snakker vi om 15 000 leseplater og en omsetning på 60-70 millioner. Så knappe som marginene i forlagsbransjen er, trenger man langt høyere tall enn dette på relativt kort tid for at øvelsen skal bli økonomisk interessant.

Og da er eboka nødt til å nå utover nerdene med stort dingsebudsjett, som er villige til å leve med smalt utvalg og som tiltrekkes av rare produktnavn. Bokkjøpere er notorisk konservative (jamfør det faktum at kun 15 % av bøkene her til lands selges via nettet), de er språkbevisste, gjennomgående godt utdannet og langt over 15. Spørsmålet vi må stille er: hva slags produkt vil få Anne B. Ragde-leseren til å svitsje, og hva skal det hete?

Situasjonen er på ingen måte håpløs. Bokbransjen har større definisjonsmakt blant norske lesere og medier enn vår lokale databransje hadde da PCen ble lansert. Det er positivt at alle ordforslagene så langt er såpass norske i formen. Men det haster som sagt med å få standardene på plass. Språkrådets nye datatermgruppe bør komme med anbefalinger så raskt det lar seg gjøre, og med utgangspunkt i dette må bokbransjen samkjøre språkbruk i markedsføring, produktlansering og ekstern kommunikasjon.

Man bør også vurdere å sette profesjonelle ordsmeder på oppgaven. Kanskje folkene som for en tid tilbake utviklet produktnavnet til en (gudsjelov mislykket) lakse-salamipølse kunne få en sjanse? De ga oss produktnavnet Salma, som har rukket å få mye (og vel fortjent) oppmerksomhet på kort tid. Lesia, anyone?

Norsk Kulturråd, som er ansvarlig for innkjøpsordningene som er så viktige for norsk litteratur, har nå sluppet en rapport om ebøker og leseplater som er nyttig lesning for de fleste som er interessert i feltet. Forfatter er Morten Harry Olsen, som har snakket med en lang rekke aktører (inklusive undertegnede), og som tydeligvis har gjort endel research det hittil har vært gjort lite av på dette feltet.

Her får vi f.eks. vite omtrent hvor mange leseplater digitalbok.no har solgt (1000 da undersøkelsen ble gjort, man regner med å selge 9500 romaner i løpet av -09), og de økonomiske og tekniske rammebetingelsene for Bokbasen, som antagelig blir landets største ebokhandel utpå nyåret. Selvsagt inneholder rapporten en gjennomgang av Kulturrådets litterturtiltak, og mye av den tilgjengelige teknologien på markedet.

Såvidt jeg kan se virker det som om Olsen har fått med seg hovedtrekkene i markedet.  Enkelte vil antagelig mene at hans oppsummerende scenarier for det norske ebokmarkedet de kommende tiårene er for pessimistiske. Blant annet mener han at det vil ta tre-fire år for eboka å nå en markedsandel på 5 %, og at en markedsandel opp mot 50 % ikke vil nås før henimot 2035 (s. 52).

Jeg har faktisk ingen problemer med denne vurderingen. Etter to år med Kindle har ebøker 1,8 % av det amerikanske markedet, så Olsens ekstrapolering er helt rimelig. Jeg har lenge ment at suksesskriteriet for eboka ikke er at den erstatter alle papirbøker, men at den blir utgangspunktet for en lønnsom nisje i bokmarkedet.

Den delen som burde vekke debatt, er oppsummeringen av bibliotekets rolle på side 53 og 54. Der står det blant annet følgende under headingen “Norsk Kulturråd mener det er viktig at”:

• e‐boka inntil videre også må utgis som papirbok innenfor samme år
• IO‐bøkene og andre bibliotekeksemplarer har samme DRM og utlånsbegrensninger
• bibliotekfilene er selvdestruerende idet utlånstiden går ut
• en e‐bok som meldes til innkjøpsordningene, må være nyskrevet og ikke tidligere utgitt i papirversjon; at den originale førsteutgaven skiller seg ettersporbart fra senere utgaver, og at det innføres sikre rutiner for at det skjer; og at det blir belyst om plagiatprogrammer som benyttes i undervisningssektoren eller andre tekniske løsninger kan bidra til dette

Punktene om hvorvidt bibliotek-DRM bør være strengere enn kommersiell DRM, og også kunne romme informasjon om lånerne, er utfordrende nok til at de burde få noen hver til å våkne. Kjør debatt, biblioteksektoren.