Den IT-frie oppveksten hadde sine fordeler

Stephen Fry, som tok avskjed med sosiale medier med brask og bram for noen måneder siden, publiserte nylig et innlegg på bloggen sin der han tar et generaloppgjør med store deler av IT-bransjen og nettkulturen (dog ikke hans elskede Apple Computer, noterer jeg meg…)

Fry er en smart fyr og har noen gode poenger. Det frie, åpne nettet han husker fra et par tiår tilbake er i stor grad erstattet av en hyperkommersiell innholdsplattform, dominert av markedsførere og herjet av hetthets og tanketomme viralvideoer. Han fantaserer (og innrømmer åpent at det er det han gjør) om en tilværelse som er blitt atomær igjen, med en mer menneskevennlig tidsskala.

My friends and I, liberated from all digital shackles, would giggle at those sheep who flee to the playground to fire up their devices every time the break bell sounds, like addicted smokers lighting up in a theatre interval. We would watch them as they gaze, lips parted and eyes glazed over, at their Snapchats, WhatsApps, Tweets, Tumblrs, Boomerangs, Meerkats, Vines and Periscopes and how lucky we would feel to be above it all and out of it all. Out of the bullying and wheedling and neediness.

Nå skal man alltid vokte seg for å ta Stephen Frys bombastiske erklæringer for alvorlig, mannen har logget seg av og på i full offentlighet noen ganger før. Men bildet han tegner av en verden “off the grid” gav gjenklang hos meg, som rimelig kan være da det er min ungdom han skildrer (jeg er født i 1964, og var tenåring fra 1977 til 1983). Så hvordan var det egentlig, dette livet uten nett og IT? Vel, for å starte med det som virker mest slående idag:

Det ble ikke tatt bilder av vennene mine, utover de som ble tatt i skolesammenheng. Kameraer fantes selvsagt, men som regel bare ett i hver husholdning og sjelden av god kvalitet. Film var dyrt og forbeholdt ferier og høytider. Dermed falt det oss aldri inn å ta bilder av hverandre og hva vi til enhver tid holdt på med, slik min tolvåring og hans venner gjør idag. De vet det ikke ennå, men når de oppnår min anselige alder vil de kunne gjenoppleve barndommen sin i stor detalj – ikke bare dokumentert av egne kameraer, men også andres.

Joda, mye vil bli borte underveis (husker du på ta backup av dine barns bilder, forresten?) men så mange bilder som vi tar hver eneste dag vil mange nok overleve. Dette, kanskje mer enn noe annet, er det jeg misunner dem mest. Så gjerne jeg skulle ha hatt bilder av Jarle, Robert og Tore, av stedene vi pleide å henge og ikke minst rommene våre. Plakatene på veggene, oransje og brune gardiner, storblomstrede tapeter og – hvis man var heldig – en radio. Ja, for

Musikk var mangelvare. Da jeg var 13, hadde ingen i min vennekrets platespiller. Selvsagt ønsket alle seg det, men både spillere og plater var dyre. Musikk kom via radio, som var ensbetydende med NRK (en kanal, selvsagt) pluss Radio Lux for de eventyrlystne. “Norsktoppen” og “Kanskje på norsktoppen” var viktigst, og der dominerte en tid amerikanske slagere oversatt til norsk, fremført av artister som Anne Karine Strøm. Ikke at vi alltid visste at de var oversatt til norsk, for realiteten var jo at

Vi visste oppsiktsvekkende lite om verden. Ut over hva TV, avisene og bøker kunne tilby hadde vi ingen kilder til kunnskap verden rundt oss. Som halvt engelsk hadde jeg fordelen av å kunne lese engelske bøker, og siden vi var bosatt i en kommune som tilbød de to svenske TV-kanalene i tillegg til NRK var vi litt bedre stilt enn andre ungdommer. Sveriges Television viste blant annet serier som NRK ikke sendte, som “Star Trek” og “Space: 1999”.

Denne forsiden, for eksempel. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).
Denne forsiden. Vi hadde ingen anelse om hva den henviste til (sant å si har jeg ennå ikke skjønt det).

Men all den kunnskapen om kulturreferanser, mote, trender og teknologi som dagens tenåringer tar for gitt, eksisterte rett og slett ikke. Et av mange eksempler: Fetteren min abonnerte på “Mad Magazine”, og jeg passet alltid på å besøke ham hver gang et nytt nummer var i hus. Men mye av det som sto i bladet gikk oss hus forbi, rett og slett fordi det stort sett parodierte personer og begivenheter som aldri ble omtalt i norske medier.

I det hele tatt var vår verden svært lite globalisert. Jeg husker fremdeles hvordan venner på besøk kunne kvie seg for å spise pappas spaghetti bolognese, for spaghetti var jo noe som kom fra en boks. Og vi ble sett på som virkelig rare da vi våget å besøke den aller første Peppes-restauranten i Oslo og spise den ytterst eksotiske retten pizza. Musikk var som sagt på norsk, våre fremste kjendiser var fremdeles rotnorske helter som Erik Bye og Leif Juster.

I den grad folk reiste utenlands (og der vi bodde gjorde de fleste ikke det) var det til Solkysten i Spania. Jeg hadde familie i England, og hadde derfor gjort noe så oppsiktsvekkende som å reise med et vanlig passasjerfly et par ganger. Men stort sett tok vi båten fra Oslo til Newcastle (Fred Olsen Lines’ gamle traver “Braemar”), og sommerferiene innenlands foregikk med tog og buss (vi dro mye til familien i Nord-Norge, en tur som fort tok et par dager).

Cannon_WilliamConrad
Mr. Detektimen på søttitallet

Vi hadde lite skjermtid. Ikke fordi vi ikke ville, men det var nå engang ikke så mye på TV for tenåringer (dataspill fantes ikke). Det var selvsagt programmer man kunne se på husets ene fjernsynsapparat sammen med resten av familien, men det kommer et punkt i tenåra da det å sitte og se på TV med foreldrene bare blir teit. Så da ble det til at vi fant et rom eller en kjellerstue å henge i, eller gikk ut om været tillot det. Problemet da var at

Avtaler med andre var et sjansespill. Vi hadde noen faste møteplasser ute, og det var mulig å avtale treff på forhånd over telefon. Men så snart man var utendørs forsvant alle muligheter for å nå vennene sine. Jeg husker godt følelsen av å stå og vente på noen som av en eller annen grunn ikke kunne komme, og tilslutt bare måtte innse at jeg nok ikke ville få noen forklaring på hva som hadde skjedd før neste skoledag.

I det hele tatt var det vanlig å vente og kjede seg. Jeg ventet som sagt mye på venner, på den ene låta som kanskje ville bli spilt i Norsktoppen om noen dager så jeg kunne kline båndopptakeren inntil høyttaleren og trykke på “Record”. Jeg ventet på transportmidler som kanskje kom eller kanskje ikke, sanntidsvarsling var det selvsagt ingen som hadde tenkt på. Jeg ventet på lørdagen fordi det da var snop og gjerne ekstra godt kjøtt (ikke hval – yay!)

Og mens jeg ventet fantes det altså ingen mobiler å slå ihjel tiden med. Så jeg kjedet meg. Grundig og ofte. Noe av det som reddet meg fra kjedsomheten var bøker. Men heller ikke de var så lett tilgjengelige da som nå. Kjøpebøker var dyre og (selvsagt) norskproduserte – engelske pockets ble ikke solgt i Norge og Amazon var femten år unna å være et glimt i Jeff Bezos’ øye. Bibliotekets utvalg av bøker om det som interesserte meg var begredelig: Det var lettere å finne Leonid Bresjnevs selvbiografi enn en god bok om astronomi (med den følge at jeg leste Bresjnev-boka – kan dessverre ikke anbefales).

27th September 1973: Liverpool footballer Kevin Keegan. (Photo by Arthur Jones/Evening Standard/Getty Images)
Her var han faktisk kort i manken

Ser man 1978-Eirik og vennene hans med 2016-øyne, fremstår vi mer enn noe annet som fryktelig lite sofistikerte. Der vi står i våre slengbukser og brune pullovere, med fettete Kevin Keegan-hår ned til skuldrene, er det så mange ord vi aldri har lært, musikk vi ikke har hørt, steder vi aldri har besøkt – eller i det hele tatt hørt om. Krigen og Einar Gerhardsen var fremdeles svært nær.

Jeg har pleid å si at jeg ble født 30 år for tidlig, at denne tidsalderen er som skapt for en nerdetype som meg. Og jeg står ved det. I valget mellom en oppvekst på 1970-tallet og nå, ville jeg velge 2016 og alle dets muligheter uten å nøle. Men når det er sagt, har altså godeste Stephen Fry noen poenger. Det er ikke til å komme fra at off grid-livet hans og min generasjon levde hadde store kvaliteter. I ettertid er den største for meg uten tvil

Friheten. Like umulig som det var å få tak i venner når jeg var ute på vift, var det for foreldrene mine å få tak i meg. I det øyeblikk jeg satte meg på sykkelen og tråkket avgårde falt jeg ut av radaren, og var fri til å gjøre hva jeg ville i en grad som masseovervåkede 2016-tenåringer ikke kan forestille seg. Frihet til å gjøre dumme ting og til å finne på ting og utvikle seg i fred og ro, uten å holde verden orientert via snap eller insta. Friheten ga meg også en god

Evne til å klare seg selv og stole på andre. Punkterte jeg langt hjemmefra kunne jeg ikke ringe hjem og be om skyss. Jeg måtte gå til nærmeste hus, ringte på, be om å få låne lappesaker og fikse hjulet selv. Google Maps ville ikke redde meg om jeg av på feil stasjon – isteden måtte jeg finne noen som kunne veien og navigere meg videre fra person til person. (I det hele tatt spurte vi ofte fremmede om hjelp – ingen liten verdi i seg selv, spør du meg).

Fellesopplevelser nevnes ofte som et positivt trekk ved denne tidsperioden. Nesten alle så på og lyttet til de samme programmene og leste det samme lille knippet med riksaviser, og landet var kulturelt homogent (dvs nesten 100% hvitt, protestantisk og sosialdemokratisk). Selv om jeg foretrekker mangfoldet i alt dets kreative/destruktive kaos, hender det jeg savner enkelheten og oversikten på søttitallet.

Siden det var langt færre ting å bry seg om, kunne det som nådde frem til offentligheten få et fokus som virker absurd i våre dager. I denne perioden kunne “vanlige folk” bry seg om og diskutere Fjernsynsteatret, for eksempel. Og debattene kunne vare lenge, fordi mediesyklusen var langsommere og distraksjonene færre. Niks rosabloggere og Facebookkverulanter til å avspore oss fra viktige diskusjoner hadde sine sider.

Tid hadde vi mye mer av. En åpenbar grunn er at “tidstyvene” som opptar så mye av en moderne tenårings dag ikke var oppfunnet. Vel så viktig var avskaffelsen av lørdagsskolen, som for mitt vedkommende skjedde mellom 1. og 2. klasse. Med ett slag fikk norske barn og unge en hel helg til rådighet. SFO eksisterte ikke, og bortsett fra korps og idrett var de organiserte fritidsaktivitetene få. På denne tiden økte kvinnedeltakelsen i arbeidslivet, og i vårt nabolag førte det til at vi ungene hver eneste dag hadde mange timer til rådighet helt for oss selv (se “frihet” over). Det ble mye selvorganisert lek, for å si det slik!

Men nok nostalgitripp nå. Spørsmålet jeg har stilt meg er om noen av de beste verdiene fra denne oppveksten kan overføres til min sønn, når verden er så grunnleggende ulik? Og til en viss grad mener jeg det. Vi har lagt til rette for størst mulig frihet fra overvåkning, evne til selvstendig tenkning og handling og ustrukturert fritid. Det handler om å ha så få faste aktiviteter som mulig, om å kunne ta offentlig kommunikasjon og finne frem på egen hånd (en ekstrabonus ved å ikke ha bil, det der) og å kunne interagere fysisk med verden – å kunne eksperimentere, bygge og reparere ting.

Få ting gjør søttitalls-Eirik stoltere enn når sønnen har erstattet Prebz og Dennis med maker- og builderbloggere som “The King of Random” på YouTube, og på egen hånd finner seg spennende byggeprosjekter i papp og tre. Når han finner ut av hvordan man setter opp sin egen Minecraft-server på en Raspberry Pi. Eller når han forteller oss at “jeg er ikke så veldig opptatt av spill, jeg syns det er bedre å være ute og skate med kompisene mine.”

Om dette er riktig vei å gå er selvsagt vanskelig å si. Jeg vet bare at det er så søttitalls som Donna Summer. Og det holder i massevis for meg. :)

 

Ricoh Theta S: 360-kamera for glade amatører

De siste månedene har jeg prøvd ut Ricoh Theta S, som jeg kjøpte rett før jul. Jeg har alltid vært interessert i panoramafotografering, og Theta S fanget min interesse fordi dette er et av de første 360-kameraene på markedet. Det vil si at kameraet ikke bare tar panoramaer, men faktisk fotograferer i alle retninger på en gang – samtidig. Ikke nok med det: Theta S kan også ta opp opptil 40 minutter med video i 360-formatet som er begynt å bli så populært på bl.a. YouTube.

IMG_20160405_145721

Hvordan fungerer det?
Som bildet over viser, er konstruksjonen ganske enkel. Kameraet er i praksis en flat dings omtrent på størrelse med en mobiltelefon fra 2000, med en 180 graders “fisheye”-linse på hver side. Bak de to linsene sitter en bildesensor, og når man trykker på utløseren tas to bilder samtidig i hver sin retning. Stillbilder “sys” sammen i kameraet og kan deretter ses med én gang eller lastes opp til f.eks. Google Street View/Maps.

I råformat ser bildet rett og slett ut som et veldig fordreid foto som måler 5376 x 2688 billedpunkter. For å få 360-effekten må filene lastes inn i et eget program (f.eks. Ricohs) eller opp til et nettsted som støtter 360. Google fører an på dette feltet, så det enkleste for mange vil være å bruke f.eks. Google Photo eller Street View (mer om det nedenfor). Men Ricoh har også en nettløsning, som har den fordelen at den støtter flere nettlesere enn Google Chrome.

Videoer tas på samme måten, men videofiler må lastes inn i Ricohs egen programvare for PC/Mac og konverteres til 360-format før de kan ses og lastes opp. Overføringen av filer skjer på to måter: Du kan enten laste dem ned via en mikro-USB-kabel koblet til datamaskin (i Windows dukker Richoen opp som en ekstern harddisk), eller du kan overføre dem til mobil via en egen app.

unspecified     unspecified2

 

Her har Ricoh forøvrig gjort et interessant grep: Den trådløse overføringen til mobil skjer ikke via Bluetooth, men wifi. Theta S setter rett og slett opp sitt eget lille wifi-nettverk som man logger seg på med mobilen (passord står på selve kameraet), og via det kan man så kontrollere kameraet og overføre filer. Dette er et enkelt kamera. I tillegg til to linser med fast fokus og zoom, har Theta S kun fire knapper: Utløser, av/på, wifi av/på og stillbilde/video.

 

unspecified3     unspecified4

Resten av kontrollene finner man i appen. Nok engang begrensede valgmuligheter, men man kan nå stille inn ISO, lukkerhastighet og hvitbalanse manuelt. I tillegg fins det en innstilling for stop-motion, pluss selvutløser. Det siste er viktigere enn for et vanlig kamera, fordi 360-fotografer ofte vil ønske å legge avstand mellom seg og linsen før bildet tas. Jo lenger unna kameraet man er når bildet tas, desto mindre er selfiepreget.

Ellers er Theta S utrustet med en standard kameramontering, som er kjekk å ha hvis man skal montere det på et stativ eller en selfiestick, pluss en mikro-USB-port for overføring av filer og lading og en mikro-HDMI-port. Den sistnevnte er forøvrig noe av et mysterium. For øyeblikket finnes det ikke noen løsning som leverer live 360-video via denne porten, men det skal visstnok være mulig å hente ut to separate 180 fisheye-videostrømmer.

Hva kan det brukes til?
Inntil videre er 360-foto for spesielt interesserte, og det kan godt tenkes at det alltid vil være slik. 3D- og panoramafoto har tross alt eksistert i godt over hundre år, uten noensinne å nå ut til de store massene. Jeg ser da heller ikke dette som et kamera å ta bilder av familie og venner med, eller andre motiver der man ønsker å fremheve noe ved å velge et utsnitt og en komposisjon.

Man bør også tenke seg nøye om før 360-bilder deles i sosiale medier. Siden Ricoh Theta S fanger alt i omgivelsene det har en direkte synslinje til, kan man komme til å registrere langt mer på f.eks. en fest enn det som var tanken. I det hele tatt representerer 360-foto en utfordring for personvernet og datasikkerheten (bedrifter som bruker 360, bør sikre seg at ikke det henger Post-Iter med passord på i rommet der bildet tas).

 

 

Post from RICOH THETA. #theta360 – Spherical Image – RICOH THETA


Theta S-boblebilde av kveldshimmel med perlemorsskyer over Oslo.
Klikk på Theta-logo for fullskjermsmulighet. 

Det 360-foto virkelig er bra til, er å fange de helt store scenene, som et storslagent landskap, en vakker himmel eller en imponerende bygning. Alt som krever at du bøyer nakken og vrir på hodet for virkelig å ta inn hele inntrykket av dine omgivelser, med andre ord. For en gammel astrofysiker, som alltid har ment at fotografer flest for ofte ignorerer den halvdelen av virkeligheten som utgjøres av himmelen over oss, passer Ricoh Theta S perfekt.

 

Post from RICOH THETA. – Spherical Image – RICOH THETA

Men 360-foto er også velegnet som redskap for dokumentasjon. Med ett klikk får man total oversikt over alt i et rom, f.eks. På bildet er over er rommet i fråga en mineral- og fossilbutikk i Marokko, men det kunne like gjerne være et lager i en bedrift eller et hjem der gjenstander skal dokumenteres for forsikring. Også privat har dette en funksjon: Hvis du har lyst til å huske hvordan hele rommet så ut på julaften, ikke bare ansiktene du valgte å fokusere på, er 360 tingen.

Post from RICOH THETA. – Spherical Image – RICOH THETA

Et felt med stromatolitter i Marokko

Dette gjør også 360-video interessant for journalister. En rekke store mediehus har begynt å ta dette i bruk for lage reportasjer der seerne virkelig tas med inn i en situasjon. Også diverse sportsutøvere supplerer GoPro-filming med 360 – i skrivende stund ser det ut som om Nikon i ferd med å lansere et 360-kamera nettopp for denne gruppen.

Koblingen mellom Virtual Reality, som det satses mye på for tiden, og 360 er ikke til å komme forbi. Selv om 360 ikke er tredimensjonale, slik “ekte” VR-opplevelser strengt tatt er, er avstanden til det man observerer ofte så stor at 3D-effekten ikke spiller noen rolle. VR-utstyr fra Google Cardboard til Oculus egner seg derfor ypperlig til å ta seeren med inn i motivet på måter man aldri kan med vanlig fotografi. 

For meg er dette uten tvil det mest interessante aspektet ved Theta S og andre 360-løsninger: Det er nå mulig for vanlige forbrukere å henge seg på 360-bølgen som innholdsprodusenter, ikke bare som konsumenter. Over ses f.eks. en liten 360-videoreportasje jeg lagde fra en tur til Marokko nylig. Merk at YouTube reduserer videokvaliteten fra Theta S ganske betraktelig, av for meg ukjente årsaker.

Det samme gjelder for stillbilder i Google-tjenester som Photo og Plus – det er derfor jeg har lenket direkte til Ricohs bildevisning over. Til gjengjeld kan du via Google øke nytteverdien av bildene dine og samtidig nå et mye større publikum. Jeg har lastet en håndfull 360-bilder opp til Google Maps i løpet av de siste ukene, og har allerede fått over 50 000 treff på dem. Via Googles Local Guides-program kan du til og med skaffe deg noen fordeler med 360-kameraet ditt. 

Så er spørsmålet, da: er Theta S verdt de rundt 4000 det går for i norske butikker? Basert på mine erfaringer så langt er svaret et utvetydig ja. Kameraet leverer gode 360-bilder og passable videoer, og er kompatibelt med alle viktige 360-tjenester. Er du opptatt av panoramafoto eller nysgjerrig på hva 360/VR-bølgen handler om og vil være med fra starten av, er dette for deg.

I motsatt fall vil jeg nok heller anbefale å vente. En rekke produsenter har varslet kommende lanseringer av 360-kameraer, og prisene kan derfor falle ganske kraftig utover sommeren og høsten. 

 

Post from RICOH THETA. – Spherical Image – RICOH THETA

Med lang eksponeringstid kan man til og med fange stjernehimmelen.

Hvordan bygge en enkel kattemater-maskin med Arduino

Jeg har lenge hatt lyst til å lære meg å bygge med Arduino, og etter nyttår bød plutselig anledningen seg. Jeg gikk til anskaffelse av en startpakke på Kjell & Company, som er min nye favorittsjappe (nei, dette er ikke sponset – jeg har gått i butikk og betalt full pris som alle andre kunder), og har brukt de siste ukene på å sette meg inn i det grunnleggende.

Og la bare det være sagt med én gang: Jeg har enormt stor sans for tanken bak Arduino, et prosjekt med opphav i Italia som har som mål å gi folk flest tilgang til ganske avansert elektronikk. Både programvare og maskinvare er open source, hvilket betyr at man kan komme igang for en billig penge og i stor grad bygge på andres programvareideer.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at elektronikk er kompliserte saker, og at det vil være en viss læringsterskel for de aller fleste brukere. Det finnes et utall “kom igang”-guider til Arduino på nettet (denne fra Instructables er f.eks. fin), som stort sett alle krever at du husker det grunnleggende i elektrisitetslæren fra fysikktimene (som Ohms lov) pluss har noe erfaring med å programmere.

Arduino_UNO_unpacked
Arduino Uno. USB-tilgang oppe til venstre, mikrokontroller nede til høyre, I/O-pins langs øvre og nedre kant. (Kilde: WIkipedia)

Min startpakke baserer seg på Arduino-kretskortet Uno (en ganske populær versjon), som gir tilgang til en mikrokontroller (en programmerbar mikroprosessor) via en rekke input- og output-koblinger eller pinner. Det følger også med et koblingsbrett som gjør det enkelt å legge opp kretser uten å lodde. I tillegg får man hundrevis av ledninger og elektroniske komponenter som motstander, kondensatorer, lysdioder, servoer og sensorer.

Man programmerer Arduino på PC/Mac i et C-lignende språk, og overfører programmet via en USB-kabel til mikrokontrolleren. Så snart programmet er kompilert (og debugget, som regel) og overført, begynner mikrokontrolleren på kortet å utføre instruksjonene, som f.eks. kan være å skru LEDer av og på, kjøre en elektromotor, hente data fra trykknapper eller sensorer osv. Programsnutten nedenfor (fra Wikipedia) får en LED til å blinke:

#define LED_PIN 13

void setup() {
pinMode(LED_PIN, OUTPUT); // Enable pin 13 for digital output
}

void loop() {
digitalWrite(LED_PIN, HIGH); // Turn on the LED
delay(1000); // Wait one second (1000 milliseconds)
digitalWrite(LED_PIN, LOW); // Turn off the LED
delay(1000); // Wait one second
}

For å få Arduinoen til å gjøre mer avanserte ting (og folk får virkelig til det mest utrolige med den lille dingsen) øker kompleksiteten raskt, ikke minst når man samtidig skal debugge et fysisk oppsett og programvaren som skal styre det. Jeg innså at jeg trengte et incentiv for å ta meg tiden som trengs for å bli rimelig god i dette. Det var ikke nok mestringsglede i å få lys til å blinke – jeg trengte et konkret problem å løse.

Og det gikk raskt opp for meg at jeg hadde et problem som lenge har ventet på en løsning. Faste lesere av bloggen har sikkert lagt merke til at jeg har to katter. Generelt er de så snille og veltilpassede som man kan forvente av et halvvilt lite rovdyr, men det siste året har Linus lagt seg til en mildest talt irriterende vane. Mellom 04 og 05 hver morgen vekker han meg for å få mat.

Jeg har prøvd ulike løsninger, som å gi mer mat før leggetid og lukke ham ut av soverommet, men til ingen nytte. Når katter bare gidder, kan de være svært gode problemløsere, og Linus har kommet seg rundt alle mottiltak jeg har satt inn. Jeg kom etterhvert frem til at det som trengtes var en automatisk kattemater – en maskin som på et gitt tidspunkt (f.eks. 04.00) slapp ut litt mat til dyra.

Nå finnes det allerede mange masseproduserte og hjemmelagete kattematere på markedet, men jeg fant ingen som passet våre behov. Matemaskiner flest er bygd av folk med god plass og som kan tenke seg å la katten være alene i dager av gangen. Mitt behov var et annet: Maskinen måtte ta lite plass og behøvde bare å slippe ut én (i høyden to) dose(r) kattemat av gangen. Er vi hjemmefra en hel dag eller mer, sørger vi alltid for at de har tilsyn.

Typiske populære kattemater-modeller på Amazon. For store for mitt behov.
Typiske populære kattemater-modeller på Amazon. For store for mitt behov.

 

Enkle behov gir gjerne enkel kravspekk: Maskinen måtte levere én dose med tørrfor til to katter, med en tidsforsinkelse på 5-6 timer. Jeg tok en titt på Arduino-startpakken, og blikket mitt falt raskt på den inkluderte servoen. En servo kan programmeres til å vris til en spesifisert vinkel mellom 0 og 180 grader, og er derfor veldig nyttig når man f.eks. skal styre retningen til en robot eller et kjøretøy.

Selv små servoer kan gi ganske mye skyvkraft, og det gav meg en idé: Hva om jeg brukte servoen til å levere kattematen? Et par lyspærer over hodet senere (de dukker gjerne når jeg er ute og går, hvilket er grunnen til at rask gange er min foretrukne form for mosjon) og jeg hadde det grunnleggende designet klart: Jeg ville bruke servoen til å drive fire vinger rundt i et sylindrisk kammer. Kattematen ville ligge mellom vingebladene slik at når servoen ble vridd 90 grader, ville maten skyves over en åpning og slippes ned.

 

IMG_20160126_103158 - Edited

Designet ser ut som det gjør av to årsaker. Den viktigste er at vi har to katter som gjennom årene har vent seg til å få servert hver sin matporsjon. To doser på én gang gir gladere katter og ditto større mulighet for nattero. Den andre årsaken er at servoer normalt bare kan bevege seg mellom 0 og 180 grader. Det finnes riktignok 360-graders-servoer på markedet, men de er noe mer plundrete å programmere, og dette var nå mitt første prosjekt.

Ergo en kattemater med to pelletskamre og to åpninger, altså. Det var nå på tide å skrive programmet eller skissen (“sketch” på Arduino-språk) som skulle drive materen. Jeg satte opp en enkel krets på koblingsbrettet, der servoen fikk strøm via Arduino-kortets pinner merket 5V og GND (jord). Kontroll eller puls-delen av servoen ble koblet til den digitale I/O-pinnen merket 10. Skjematisk så det ut som nedenfor (med unntak av at I/O-pinnen her er nummer 9):

Kilde: Arduino

Å få servoen til å vri seg riktig viste seg å være ganske trivielt. I programmet setter jeg først servoen til 0 grader, deretter vrir jeg vingene 90 grader til venstre og lar dem stå slik i ca 10 sekunder. Det gir nok tid til å fylle kattemat i åpningen, før vingene vris tilbake til 0 grader igjen. Deretter går det fem timer før de igjen vris til 90 grader, og maten slippes ut.

Siden Arduino ikke har noen innebygd klokke måtte jeg bruke en litt problematisk fiks: kommandoen delay, som forsinker utførelsen av en sekvens med et gitt antall millisekunder. delay(1000) gir altså en forsinkelse på 1 sekund. Jeg kjørte flere tester for å forsikre meg om at tidsangivelsen var presis, og kom til at delay etter noen timer fremdeles treffer innen et par prosent eller så. Godt nok for meg.

#include <Servo.h> // Kaller et eget servokontroll-bibliotek

float hoursleft1=4.5; // No of hours to wait before first feeding compartment opens

Servo servoMain; // Define Servo

void setup() 
{
servoMain.attach(10); // Attaches servo to digital pin 10
}

void loop() // Hovedløkken som kjører programmet
{
delay(1000); // Wait
servoMain.write(0); // Turn Servo Left to 0 degrees
delay(10000); // 10 seconds to put food in compartment
servoMain.write(90); // Turn Servo Right to 90 degrees
delay(hoursleft1*3600000); // Wait for hours defined by hoursleft variable
servoMain.write(0); // Turn Servo Left to 0 degrees

}

Hovedproblemet med denne uelegante (om enn effektive) løsningen er at hele programløkken settes på vent. Hvis jeg ønsker at Arduino skal gjøre flere ting enn å slippe ut mat i løkken, som å blinke med en LED eller hente inn data fra en trykknapp, blir dette også forsinket like lenge som delay-verdien. Min kattemater kan dermed bare gjøre to ting: Laste inn mat, og vente fem timer før den slipper maten ut igjen.

På den annen side: Det enkle er ofte det beste. Og kattemateren er virkelig enkel å bruke. Ingen av-på-knapp, ingen ting å stille inn, bare plugg den i veggen (strømkilden til Arduino frakoblet til PC kan f.eks. være en vanlig 5 Volts mobillader av den typen du sikkert har slengende i en skuff), putt mat i åpningene og vent til vingene har rotert maten ut av syne før du henger materen på plass.

Siste trinn var å bygge selve maskinen. Siden prototypen ikke skulle flytte på mer enn 20-30 gram med tørr kattemat, visste jeg at papp, limpistol og gaffa ville gjøre jobben. Jeg trengte en beholder i plast, for å hindre sultne katter i å gnage seg gjennom til maten der inne. PET-brusflasker har noenlunde riktig form og størrelse, og er gjennomsiktige slik at man kan se LEDene på Arduino-kortet som bekrefter at alt er som det skal være.

Etter litt prøving og feiling kom jeg til at 1,5 liters Olden-flasker hadde riktig form og tykkelse på plasten. Dermed satt jeg igjen med disse komponentene til kattematermaskinen jeg har valgt å kalle PUS-1 (for PET Utility System – hva trodde du egentlig?):

Deksel fra en Olden 1,5 liters flaske, plate som holder Arduino, servo og vinger, bunnlokk med åpninger til matutslipp.
Deksel fra en Olden 1,5 liters flaske, plate som holder Arduino, servo og vinger som roterer (usynlige her), bunnlokk med åpninger til matutslipp.

 

Samme som over, men nå er enheten med Arduino snudd, så man ser de roterende vingene.
Samme som over, men nå er enheten med Arduino snudd, så man ser de roterende vingene.

 

Ferdig montert PUS-1 sett ovenfra.
Ferdig montert PUS-1 sett ovenfra.

 

Ferdig montert PUS-1 sett nedenfra. Her puttes mat inn etter at enheten er plugget inn, etter ti sekunder roterer vingene og flytter maten til de pappdekkede sonene.
Ferdig montert PUS-1 sett nedenfra. Her puttes mat inn etter at enheten er plugget inn, etter ti sekunder roterer vingene og flytter maten til de pappdekkede sonene.

 

Det eneste som gjensto var en festemekanisme. Jeg ville ha det slik at PUS-1 kunne tas vekk om morgenen, og laget en slags festekrok av en gammel ståltrådhenger som passer over radiatoren som kattene pleier å spise ved. Kattene ble litt nysgjerrige av den nye dingsen til å begynne med, men er stort sett bare opptatt av å se nedover på matskåla når de er her, og sluttet snart å bry seg.

Skal ikke påstå at ståltrådhengerløsningen min er spesielt vakker, men effektiv er den.
Skal ikke påstå at ståltrådhengerløsningen min er spesielt vakker, men effektiv er den.

 

Så til det store spørsmålet: Fungerte den etter hensikten?  Svaret er et klart og utvetydig JA. Etter at jeg begynte å bruke PUS-1, er det blitt helt slutt på å bli vekket i grålysningen av en sulten hannkatt som spretter rommet rundt. Siden jeg er fast bruker av en Fitbit Charge HR, som automatisk registrerer søvnmønsteret mitt, kan jeg tilmed dokumentere dette i tall.

Skjermbilde (6) - Edited (1)

På disse grafene fra Fitbit er tidspunkter da jeg er våken om natten markert med rødt. Som man kan se er de røde feltene ved 4-5-tiden borte i de to øverste grafene. Det ser også ut til at jeg har færre faser med rastløshet (markert i lyseblått). Alt i alt vinn-vinn, altså. Kattene er mer tilfredse, og jeg får sove bedre om natten.

Problemet med slike prosjekter er at de fort gir mersmak. Jeg har allerede et par Arduino/Raspberry Pi-relaterte ideer i bakhodet, men først og fremst vil jeg ta med erfaringene fra PUS-1 videre til den oppgraderte, forbedrede PUS-2. Her er noen av forbedringene jeg kan se for meg:

  • Et langt penere deksel. Jeg er allerede igang med å designe innmaten til PUS-2 i TinkerCad, med sikte på å 3D-printe den i ikke altfor fjern fremtid.
  • Bytte ut store Arduino Uno med et minikort typ Arduino Nano eller tilsvarende. Small is beautiful.
  • Seks vinger istedenfor fire på rotasjonsenheten. Da kan jeg ha to separate matinger. Lett å programmere inn med dagens system.
  • En mer hensiktsmessig festemekanisme.

Om jeg får tid og lyst, ser jeg også PUS-3 i det fjerne. Den vil bruke en 360 graders rotasjonsløsning, slik at man kan få opptil fem separate matekamre. Det vil også kreve ordentlig tidsinnstillinger, hvilket betyr at jeg må skaffe en såkalt RTC-klokkeenhet og en måte å hente inn ønskede tidspunkter fra brukeren på. Den tid den sorg. I mellomtiden kan man trygt si at Linus er fornøyd med å ha fått mennesket sitt til å gå lengre enn noensinne i å tilfredsstille husguden…

IMG_20160123_090327

Google Cardboard: Kunstig virkelighet for en slikk og ingenting

Google Cardboard er Googles forsøk på å kaste seg på (den andre) VR-bølgen (VR = Virtual Reality eller kunstig/virtuell virkelighet på norsk). Rent teknisk har man valgt samme løsning som markedsleder Oculus Rift: Å skape en tredimensjonale effekt ved å sende separate bilder til hvert øye, etter samme prinsipp som i stereskopene som er blitt brukt til å vise frem tredimensjonale fotos siden slutten av 1800-tallet.

viewmaster23423

Kongen på stereoskophaugen var lenge View-Master, og jeg husker hvordan jeg misunte min fetter som hadde en som var kjøpt i USA, med runde pappskiver med bilder av amerikanske severdigheter. Den store forskjellen på et konvensjonelt stereoskop som View-Master og stereoskopisk VR er muligheten for bevegelse og interaksjon, som tilsammen kan gi en følelse av å “oppslukes” av billedopplevelsen, også kalt “immersion” på fagspråket.

Dette gjøres ved å levere levende bilder via en høyoppløselig skjerm foran hvert øye, i tillegg til stereolyd. Oculus Rift og andre dyre systemer har skjermer, sensorer og lydsystem i enheten du fester til hodet, mens Cardboard lar mobiltelefonen overta alle disse oppgavene. Moderne mobiler i øvre prisklasse har alle store og høyoppløselige skjermer, sensorene som trengs og prosessorkapasitet og lagringsplass så det holder.


Screenshot_20151120-162620

Startskjermen til Googles Cardboard-app, slik
den ser ut før mobilen er plassert i pappholderen

Dermed er de istand til å levere to separate bilder av høy kvalitet og følge hodebevegelsen din godt nok til at du kan snu deg rundt i et virtuelt landskap. Jeg har prøvd Oculus Rift og skal ikke påstå at Cardboard leverer en like responsiv og oppslukende opplevelse, men tar man prisen i betraktning blir dette likevel en imponerende forsmak på de fullverdige VR-opplevelsene som kan bli allemannseie i løpet av noen år.

 

DETTE TRENGER DU

En dyrere smarttelefon fra de siste to-tre årene, med enten Android eller iOS (mao iPhone 5 eller over, Samsung S4 og nyere osv). Det er disse telefonene som har skjermoppløsning, lagringsplass og prosessorkraft nok til å levere VR-opplevelser med god flyt. Men merk at de aller største flaggskipstelefonene, som Samsung Note, iPhone 6+ og Nexus 6P, kan bli for store til å passe i endel av de ferdiglagde Cardboard-holderne.

En Cardboard-kompatibel VR-brille, eller en annen stereoskopisk brille som lar deg putte inn en mobiltelefon. Har du lyst til å bygge din egen finner du mange oppskrifter på nettet. Vil du heller kjøpe har Google en oversikt på sin Cardboard-side, med modeller i alle prisklasser.

Screenshot 2015-12-04 at 17.39.27 - Edited

Cardboard selges også i flere norske butikker, til priser som i skrivende stund starter på kr. 49. Clas Ohlson og Kjell & Company er steder der du kan få Cardboard-byggesett til en rimelig penge, er min erfaring (nei, dette er IKKE en sponset post). Selve byggingen er forøvrig av aller simpleste slag, vi snakker om en brette- og teipejobb som ikke bør ta mer enn et par-tre minutter.

Man får selvsagt det man betaler for: En Cardboard-brille i papp lar deg ikke justere på avstanden mellom linsene, for eksempel. De bruker gjerne strikk til å holde på plass telefonen, og om du føler at din dyre smarttelefon fortjener litt mer sikkerhet før du begynner å virre hodet rundt er gaffateip din venn. Men dette er jo også sjarmen med Cardboard: Du kan mekke og tilpasse av hjertens lyst – det er faktisk meningen at du skal det.

Jeg valgte å bruke noe mer penger på en litt dyrere VR-brille fra Kjell & Company. Brillen gir bedre komfort og feste for telefonen, og justerbare linser. Litt for sent oppdaget jeg at den manglet magneten på venstre side som man trenger for å bruke mange Cardboard-apper (man ser på ikonet som skal velges og drar magneten ned for å “klikke”). Men løsningen er enkel: En liten magnet holdt mot venstre side av brillene en kort stund vil gjøre samme nytten.

Cardboard-apper trengs for å få en fullverdig opplevelse. Men det er verdt å merke seg at mye Cardboard-funksjonalitet allerede er bygd inn i apper du har på mobilen. Et eksempel er YouTube-appen, der du kan gå til kanalen for 360-videoer, starte opp en video og så klikke på det maske-liknende Cardboard-symbolet (du ser det nede til høyre i videovinduet, se eksempelbilde under) for å se hvordan dette vil ta seg ut i brillene. Pass på å bevege telefonen, slik at du panorerer rundt i 360-bildet.

Screenshot_20151204-195154 - Edited

 

Den viktigste Cardboard-appen er Googles egen, og gir tilgang til VR-opplevelser av ymse slag. Men går du til Play eller App Store vil du finne langt flere apper om du søker på “cardboard” eller “vr”, fra enkle spill til vr-opplevelser som berg- og dalbane og fjellklatring. Det finnes også flere 3D-filmfremvisere for Cardboard.

Mange Google-tjenester støtter nå Cardboard. I tillegg til YouTube har vi Google Earth, som lar deg fly over tredimensjonale modeller av by og land. Med Street View-appen kan du “kjøre” rundt på gater over hele kloden, mens du kan stille deg opp midt inne i boblebilder (“PhotoSphere”) i forskjellige apper.

 

SLIK KAN DU SELV SKAPE VR-OPPLEVELSER

Er du app-utvikler har Google et program for deg, men for de fleste av oss vil dette antagelig handle om å ta bilder. Jeg har alltid likt å ta panoramaer, og etter at boblebilder ble standard i nyere versjoner av Googles kamera-app har jeg også tatt mange slike. Det er artig å kunne dra tilbake til et sted man har vært, stille seg opp og se omgivelsene akkurat slik man så dem den dagen bildet ble tatt. Som denne stemningen fra Eresfjorden i Møre og Romsdal, som jeg fanget for halvannet år siden.

Screenshot_20151204-203205

Nylig lanserte Google appen Cardboard Camera. Den er ikke, slik navnet antyder, en app som lar deg fange fulle boblebilder, enn si boblefilmer, men snarere et panoramaprodukt. Du kan snu deg rundt og fange et panorama, som så konverteres til Cardboard-vennlig format. Problemet er at det meste av boblen man står i blanket ut, så her er immersion-følelsen langt unna. Vi får satse på at appen oppgraderes etterhvert.

Å lage 360-boblebilder er en ganske tid- og ressurskrevende prosess selv med nye flaggskipsmobiler. Å lage film er en helt annen skål, og inntil videre må den som ønsker å produsere slikt belage seg på å gjøre betydelige investeringer i maskinvare. Google har prosjekt Jump, en svær kamerarigg for profesjonelle aktører. Nokia lanserte nylig Ozo, sin satsing på VR på post-mobilalderen. Så langt ser Ricoh Theta S mest interessant ut, med grei 3D-videokvalitet og overkommelig pris. Men den er selvsagt utsolgt…

 

NOEN VANLIGE PROBLEMER

Stereoskopisk VR passer ikke for alle. Noen synsforstyrrelser. som samsynsvansker, kan gjøre det vanskelig å se 3D-effekten. Enkelte brukere melder at de fort blir svimle eller til og med kvalme av Cardboard, noe som kan skyldes at systemet ikke alltid klarer å henge med når man f.eks. snur seg rundt i en VR-opplevelse. Generelt frarådes det å bruke dette for lenge av gangen.

Briller fungerer dårlig med Cardboard. Helst skal selve Cardboard-enheten slutte tett til hodet, og det kommer i konflikt med briller. Linsene i Cardboard er ikke synskorrigerende, så om du som jeg er sterkt nærsynt vil du ha et problem. På den annen side går det jo an å mekke Cardboard-enheten med saks og gaffa så den får plass til briller også.

VR-apper og -tjenester eter batteri kjappere enn noen annen apptype jeg har vært borte i. De er også plasskrevende – noen hundre megabyte er ikke uvanlig.

Det fins ingen standard for grensesnitt. Google har sitt magnetbaserte grensesnitt, mens du i andre apper “klikker” ved å se litt lengre enn normalt på et ikon, vrir på hodet eller ser rett ned. I det hele tatt bærer VR preg av å være et felt helt i startfasen, med et forvirrende mangfold av løsninger på software- og hardware-siden. Det er på den annen side nok et godt argument for Cardboard: Om alt du investerer er en hundrelapp, gjør det ikke så mye om det viser seg at du har satset på VR-bransjens motstykke til Betamax.

Nexus 5x: Et førsteinntrykk av Googles nye telefon

For noen uker siden tok min siste Samsung S4 kvelden, og det var på tide å skaffe seg ny telefon. Jeg hadde blinket meg ut en av Googles nye og lovpriste Nexus-telefoner, og etter litt venting (som ble tilbragt i billig backuptelefon-helvete) kunne jeg gå i butikk på lørdag og kjøpe en lekker, svart Nexus 5X. Ja, for en av årsakene til at jeg gikk for Nexus denne gangen var designet. Jeg har sverget til Samsung i noen år nå, men syns at selskapet gikk litt av sporet med de siste modellene sine.

Screenshot 2015-11-16 at 12.34.25 - Edited

Jeg valgte å ikke gå for Nexus-storebror 6P, mest fordi jeg syns 5X har en hendigere størrelse og ellers leverer noenlunde samme ytelse (blant annet er kamerasystemet nøyaktig likt). Det skader selvsagt ikke at 5X er en god del lettere, både i gram og for lommeboken. Nå har jeg brukt telefonen i noen dager, og er klar til å si litt om hva jeg liker og ikke liker så langt.

Min favorittanmelder om Nexus 5X

DET JEG LIKER

Android 6.0 Marshmallow: Hovedargumentet for å kjøpe Nexus er at man får Googles svar på iPhone-opplevelsen: En versjon av Android som oppdateres raskt og er akkurat slik Google mener det bør være. I Android-universet er dette ingen liten ting, med så mange produsenter som flikker på brukeropplevelsen og slurver med oppdateringer. Android 6 er en fryd for øyet og fingeren, responsivt, oversiktlig og logisk i daglig bruk og fullt av løsninger som gjør hverdagen enklere. Som “Ikke forstyrr”, som erstatter lyd av/på-knappen og lar deg konfigurere varsellyder i detalj, eller det at mindre brukte menyvalg som wifi-sone og NFC kun dukker opp i nedtrekksmenyen etter at de er tatt i bruk via hovedmenyen.

Bare applikasjonene jeg vil ha: Da jeg skulle gjenopprette min forrige telefon fra Google-backup, fikk jeg nok en påminnelse om hvor uhorvelig mye unødvendig programvare som dumpes på brukerne av typiske Android-flaggskip. Jeg slettet mer enn 20 små og store programmer fra gjenopprettelseslisten, de fleste av dem slike som ikke uten videre lot seg gjøre å slette fra min Samsung S4. Resultatet er at man ut av boksen har et mye ryddigere og mer oversiktlig, responsivt og ikke minst mindre plasskrevende system.

Fingeravtrykks-ID: Nexus 5X og 6P er begge utstyrt med siste versjon av Androids fingeravtrykks-ID, om hvilket det bare er én ting å si: Ge. Ni. Alt. Fingeravtrykksleseren sitter på baksiden av telefonen (i motsetning til hva som gjøres på fex iPhone), uten at det virker hemmende eller forsinkende på noen måte. Presisjonen er utmerket (jeg har knapt opplevd å måtte trykke mer enn én gang) og opplåsingen skjer umiddelbart. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg klarte å leve uten dette så lenge!

Fast charge: Som navnet antyder, handler det om at man med den medfølgende laderen kan forkorte ladetiden kraftig. Jeg testet dette ved å la Nexusen lade ved siden av en Samsung uten fast charge, og kom til at førstnevnte ladet omtrent 50% raskere. Jeg har sett andre tester som tyder på det samme. Det er ikke tall som snur hverdagen på hodet, men nyttig likevel – ikke minst når batterilevetiden bare er sånn måtelig god (se nedenfor).

Nyttigere startskjerm: Låseskjermen tennes automatisk når du løfter på telefonen, og viser klokkeslett og eventuelle meldinger. Den komplette nedtrekksmenyen er tilgjengelig fra låseskjermen, du trenger altså ikke låse opp telefonen for f.eks. å skru på Bluetooth, bruke den innebygde lommelykten eller sette opp “ikke forstyrr”-funksjonen.

Screenshot_20151116-110441

USB-C: Nice, sier jeg eder. Like liten og hendig som gamle mikro-USB, men uten de tre vendingene man alltid må gjøre på pluggen før den endelig glir på plass.

Kameraet: Jeg er ingen fotoekspert, men syns kameraet fortjener fagnaden det har fått av mange anmeldere. Oppløsningen er utmerket, kameraet responderer raskt når man sveiper det fram fra f.eks. låsesiden, og det yter langt bedre under dårlige lysforhold enn noe annet mobilkamera jeg har vært borti. Noen eksempler kan ses nedenfor.

IMG_20151115_160411

IMG_20151115_152700

IMG_20151114_215922

Min hovedinnvending er appen, som av og til blir i enkleste laget. Her antas det at systemet skal håndtere alt, og det finnes derfor ingen manuelle innstillinger. Men løsninger på det finnes jo i Play, for den som ønsker seg større kontroll.

 

DET JEG IKKE LIKER

Middelmådig batterilevetid: Med et innebygd batteri på 2700 mAh har man et ganske labert utgangspunkt, og det bekreftes i daglig bruk. En normal arbeidsdags telefonsamtaler, mobilsurfing og diverse app-bruk eter opp 80-90% av batterikapasiteten. Skal man i tillegg bruke Google Maps eller wifi-sone (noe jeg gjør mye på reise), blir lader et must. Dermed plasserer Nexus 5X seg omtrent på samme sted som alle andre smarttelefoner jeg har eid. Testene vil forøvrig ha det til at Nexus 6P varer en god del lengre.

Screenshot 2015-11-16 at 10.57.51 - Edited

Ikke trådløs lading: Jeg har så langt ikke investert i trådløs lading, så rent økonomisk taper jeg ikke på dette. Men det er irriterende at jeg ikke kan prøve ut før Nexusen pensjoneres, en irritasjon som dog mildnes en god del av fast charge via USB-C.

Ikke utbyttbart batteri eller mulighet for SD-kort: Mine tre siste telefoner har alle latt meg skifte batteri og sette inn et mikro-SD-kort. Det er en funksjonalitet jeg har hatt stor nytte av, og som jeg kommer til å savne. På den annen side har de fleste Android-produsenter nå faset ut denne muligheten, så…

Ikke medfølgende USB-C-til-USB-A-kabel: Kabelen som går til laderen har USB-C i begge ender, hvilket betyr at du må kjøpe en USB C-til-USB-Al for f.eks. å kunne overføre data til og fra PC eller bruke en annen lader enn den medfølgende. Kabelen er ikke dyr – jeg betalte 139 i Google-butikken – men med tanke på hvor uvanlig USB-C fremdeles er burde Google ha kostet på seg å legge den ved .

IPS LCD-skjerm: Når jeg legger Nexus 5X ved siden av en telefon med AMOLED-skjerm (f.eks. Samsungs flaggskip) er forskjellen på de to teknologiene merkbar. Nexusens skjerm fremstår som blassere i fargee med et svakt gulstikk, og virker dessuten litt mindre lyssterk. Forskjellene er imidlertid så små at jeg ikke merker dem i daglig bruk, og definitivt ikke nok til at jeg syns det var et argument for å gå for storebror 6P, som har AMOLED.

Hurtigtog Oslo-Stockholm-Oslo: Noen betraktninger

Da jeg skulle ta med sønnen og en kompis på skateboard-tur til Stockholm forleden, falt valget på toget. Hovedårsaken er at en av de reisende lett får problemer med ørene når han flyr og derfor helst unngår det, men det bidro sterkt at SJ tidligere i sommer hadde annonsert at de ville opprette en hurtigtogsforbindelse mellom Oslo og Stockholm. Enkelt sagt valgte SJ å forlenge den eksisterende linjen med hurtigtoget X2000 fra Stockholm til Karlstad videre til Oslo.

Jeg gikk inn på sj.se og bestilte billetter en uke i forveien, og fikk billetter for en voksen og to barn til knallpris den ene veien (260 SEK) og en høyst anstendig pris den andre (550 SEK). I skrivende stund er det tre daglige direkteavganger fra Oslo til Stockholm (05:44, 11:22 og 16:56), vi valgte å ta den tidligste avgangen. Med en reisetid på rett over fem timer ville det gi oss en hel dag i Stockholm. Hjemturen gikk med 15:51-avgangen fra Stockholm, som igjen ville gi oss en hel dag i byen og ta oss hjem i rimelig tid (reisetid ca 4:40).

2WoxHbbKiwo9AcEANWxq1OD_pZDPD3UdR3B26TjJ2Bc

Vi troppet opp grytidlig på Oslo S, tok plass i de romslige og behagelige setene i 2. klassekupeen og kunne straks logge oss på togets wifi-nettverk. Enten man reiser med barn eller er på jobbtur er bra wifi et must, og her leverer faktisk SJ så det holder. I sann svensk ånd har man funnet en egalitær løsning på problemet med mange passasjerer og begrenset båndbredde: Ved starten av reisen får alle utdelt en gratiskvote på 200 MB som kan lastes ned for full fart, etter det går hastigheten drastisk ned.

sUyxjMj1CFInLlE815FMnILtjEb5ZGs1Oe-w6StPdTc

Det gir seg selv at man ikke får sett mye på YouTube med en slik kvote, men jeg surfet jevnt og trutt på nettsider, skrev epost, chattet og jobbet på online-dokumenter og hadde fremdeles 50 MB igjen da vi kom til Stockholm. For en som vil jobbe underveis kommer dette antagelig til å fungere helt fint. Og siden seteplassen som sagt er romslig og de nedfellbare bordene har plass til en laptop av Macbook Pro-størrelse, er det ingen grunn til at man ikke skal kunne bruke X2000 som rullende kontor.

JjdiuuD3VBXENIo2TC1myGurpCZB90GBgE3dHC2CtSo

En snedig tilleggsfunksjon er det at man kan sjekke posisjon, fart og andre reisedata for toget via wifi (uten at det går ut over kvoten). Da kan man blant annet se at X2000 virkelig suser avgårde på strekningen Stockholm-Karlstad. Den samme funksjonen ga langt mer deprimerende tall så snart toget passerte norskegrensen, naturligvis. I det hele tatt er denne togturen en bekreftelse på hvor begredelig det står til med norsk jernbanepolitikk. Det fikk vi en påminnelse om på forsommeren, da det så ut til at hele SJ-satsingen måtte skrinlegges fordi man skulle utføre banearbeider i oppstartsfasen for dette tilbudet.

Et tilbud som i grunnen kan oppsummeres slik: Somletog i Norge og hurtigtog til Sverige gir tilsammen en tidsbesparelse på én til halvannen (for to av rutene) time. Togene vi reiste med var smekkfulle, og skal man dømme etter kapasitetsproblemene SJ har på hurtigtogslinjene sine i Sverige vil man fortsatt ikke ha noen problemer med å fylle toget mellom Karlstad og Stockholm. Men vil det være lønnsomt å kjøre i to og en halv time i tog-ulandet Norge etter at turistsesongen er over?

Det kommer helt an på hvordan toget vil hevde seg i konkurranse med flyet. Det er mye fokus på reisetiden, og der vet jeg av erfaring at fly i rute fremdeles slår toget med god margin. Hvis jeg vil dra avgårde til flyplassen til samme tidspunkt som når jeg må avgårde for å rekke 05:44-toget, rekker jeg et fly som 07:00. Det er i Stockholm en time senere, og såsant jeg kun flyr med håndbagasje kan jeg være i Stockholm sentrum før 09:00. Da har toget fremdeles 1:45 igjen før det ankommer Centralstationen.

Har jeg derimot bagasje og følger flyselskapet anmodning om å være ute minst en time før avgang til internasjonale flighter, blir differansen fort ned mot timen (TV2 kom til at fly slo tog med 1:15). Dog: Fordel fly. Ditto for antall avganger. SJ har tre daglige, SAS har 14 og Norwegian 8 i skrivende stund. Men når det gjelder pris kommer toget bedre ut, ikke minst hvis man skal reise på kort varsel. Om jeg vil toge mandag førstkommende, koster det meg SEK 1185 tur-retur. SAS tur-retur på tilsvarende tidspunkter koster NOK 2563, Norwegian ender opp på NOK NOK 1279.

Så må vi legge til transport inn og ut av bykjernene. Det er som kjent en dyr fornøyelse: NOK 360 tur-retur Oslo S og OSL, samt SEK 530 for frem og tilbake til Stockholm Centralstasion med Arlanda Express. Selv billige Norwegian ender altså godt over 2000 kroner fra sentrum til sentrum (og da har jeg vært grei og ikke lagt til diverse andre gebyrer som nesten alltid tilkommer for flybilletter). Betaler du for billetten av egen lomme er det utvilsomt fordel tog, med andre ord.

Miljømessig kommer toget selvsagt også mye bedre ut, drevet som det stort sett er med vannkraft og kjernekraft. Det gjenstående spørsmålet er om toget har andre fordeler som gjør opp for manglende fart og tilgjengelighet. En åpenbar fordel er at togreisen er langt mindre stressende. Flyturer er i sin natur fragmenterte og oppjagede. For å komme seg til Stockholm må jeg ta flytog, sjekke inn, vente ved gaten, sette meg i et trangt flysete, finne veien til flytoget i den andre enden og ta nok et tog.

På hurtigtoget setter jeg meg ned én gang, og der blir jeg sittende til jeg er i Stockholm. Hvis ikke jeg vil strekke litt på beina og sette meg i den hyggelige, lyse og rene bistrovognen, da. Uansett har jeg et vakkert landskap å hvile øynene på, og altså en komfortabel arbeidsplass med velfungerende nettverk. Hvis du er en slik som liker og kanskje til og med foretrekker å jobbe underveis, er toget uslåelig satt opp mot letingen etter en plass å sitte på flyplassen og det lille, trange bordet du får tildelt i flysetet.

E9eIvWQqPh7M0FKLhUGCY3okhBoCP7aKLFuoSjvfar8 (1)

X2000 FTW! :)

Det som virkelig ville gi flyet konkurranse på denne strekningen, slik flyet har møtt konkurranse fra tog på kontinentet, ville ha vært hurtigtogforbindelse hele veien. Turen fra Stockholm til Karlstad tok 2:15 igår, i distanse tilsvarer det Oslo-Kristansand som NSB bruker (minst) 4:30 på. Så passeres grensa, og hastigheten går ned i bedagelig skrangletempo. Det er den lavere standarden på norsk banenett som er årsaken, og vi vil ikke se noen forbedringer på denne østlige forbindelsen med det første.

Uansett: Denne satsingen fra SJ representerer et stort løft, og så langt tyder interessen på at tilbudet kan komme til å leve lenger enn f.eks. Unionsekspressen, som jeg kjørte med i 2008 og som bar sterkt preg av laber oppslutning fra publikums side. Da spådde jeg kort levetid hvilket viste seg å stemme, denne gangen håper og tror jeg at tilbudet kan vedvare. Toget har unike kvaliteter som fly aldri kan tilby og er fremdeles nyttig og nødvendig for store og små, ikke bare for dem som får mellomøreproblemer i trykkabinen. :)