Arkiv for Diverse

Meningløst (men artig) miljøvern: SolarFocus Kindle-omslag med solceller

Jeg er fremdeles en svært fornøyd bruker av billig-Kindlen jeg kjøpte forleden, men ønsket meg et ordentlig læromslag med innebygd leselys. Det finnes endel av dem på markedet, men mitt blikk falt på et produsert av taiwanesiske SolarFocus. Dette omslaget kommer med leselys, et 1500 mAh ekstrabatteri pluss solceller integrert i omslaget. Konseptet er enkelt nok: når din Kindle er festet i omslaget, tredobles tiden mellom hver lading takket være ekstrabatteriet, og er det mye sol trenger du ikke lade i det hele tatt.

Som tenkt, så gjort: som bildet over viser har min Kindle fått et nytt omslag. Men nå har også ettertanken meldt seg. For vel er SolarFocus kult, men er det nyttig? Hvor mye energi sparer jeg egentlig, og hva blir det i kroner og øre? Jeg tok utgangspunkt i idealtilfellet at Kindlen min fra nå av lades med sollys og innendørs lys (vilt optmistisk, men det gjør regnestykket enklere). Deretter antar jeg at fullading av Kindle bruker like mye energi som fullading av en mobil, det vil si rundt 0,005 kWh.

Ifølge Fjordkraft er strømprisen i mitt område 35 øre/kWh akkurat nå, men det sier lite om snittprisen i løpet av et år. Istedet bruker jeg SSBs tall for strømprisen i 2011, som ligger rundt 1 krone per kWh. Da koster én Kindle-lading rundt en halv øre (det er ikke lading av dingser som tynger husholdningsbudsjettet, akkurat). Jeg bruker min Kindle mer enn de fleste, tar litt i og sier at jeg lader ukentlig. Da blir min årlige Kindle-strømregning på drøyt 25 øre (sic).

SolarFocus slurper noen kjærkomne norske vintersolstråler

Før regningen for tollbehandling er betalt koster SolarFocus 550 kroner. For den nette summen kunne jeg lade min Kindle med strøm fra nettet til godt etter år 4000 med dagens elpriser. Eller mer realistisk: for at det skal lønne seg å bruke SolarFocus i løpet av en antatt levetid på fire år, må strømprisen holde seg 500-600 ganger høyere enn idag. Konklusjon: fra et økonomisk perspektiv gir det absolutt ingen mening å drive en Kindle på denne måten fra Norge.

Det beste jeg kan håpe på, er at solcellene gir meg superlang batterilevetid om jeg skulle besøke et land med mye sol og upålitelig strømforsyning (skal en tur til Kenya til høsten, som riktignok har masse sol – men også greie forhold for lading av dingser såvidt jeg kan huske). Når alt dette er sagt skal det sies til SolarFocus’ fordel at det beskytter den skjøre Kindle-skjermen godt, at det integrerte leselyset er det beste jeg har vært borti og at den kraftige formfaktoren gjør Kindlen lettere å finne.

Talskatten Linus er underveldet

OK, så er det én begrunnelse til. I mine forelesninger om fremtiden kommer jeg ofte inn på morgendagens energiforsyning. SolarFocus tjener som et utmerket eksempel på hvordan vi ikke kan redde Jordas miljø med alternative energikilder. Som “talking point” er den altså vel verdt sine 550 (pluss toll og grums) for meg. Men neppe for så mange andre, vil jeg tro. De bør nok heller kjøpe standardomslaget med lys, som koster $20 mindre…

Share/Bookmark

Steve Jobs: Hippie, kunstner og ekstreminnovatør

Jeg har, i likhet med svært mange andre, nettopp pløyd meg gjennom Walter Isaacsons autoriserte biografi om Steve Jobs. Jeg er typisk norsk i det at jeg elsker biografier, og stiftet tidlig bekjentskap med den amerikanske autoriserte biografi-tradisjonen. Min første overraskelse i “Steve Jobs” er derfor at Isaacson velger å tegne et bilde av hovedpersonen som er så lite flatterende.

Steve Jobs skaffet seg mange fiender i løpet av sine 56 år på Jorda, men også kolleger og venner beskriver ham som hensynsløs, uhøflig, kald, totalt overbevist om egen fortreffelighet og labil (det går i skriking og gråting om hverandre når ting går ham imot). Å lese om hvordan Jobs helt til det siste slet med distanse til sine aller nærmeste, gjør nesten vondt.

Jobs har aldri vært noe idol for meg, men Isaacson får meg til å synes synd på ham. For mang en hardcore fanboi vil jeg tro “Steve Jobs” byr på et og annet “Kor e alle helter hen“-øyeblikk.

Steve Jobs’ hippiefase inkluderte reise til India, guruer, barbenthet og østlig mystikk

Når det er sagt, viser erfaringen at det betyr lite for den langsiktige vurderingen at Steve Jobs kunne være en dr*ttsekk, ikke brydde seg om kroppshygiene (dette er Isaacson veldig opptatt av) og lot seg styre av underlige diettregimer (Apple skal ha fått sitt navn i en av Jobs’ fruktarianer-faser) i den grad at det kan ha tatt livet av ham. Mangt et skapende menneske har vært ufyselig i det private, uten at det overskygger deres bragder (Newton og Edison er to eksempler som faller meg inn i skrivende stund).

Jobs vil først og fremst bli husket for det han gjorde, og forfatteren han ga over 40 intervjuer til vil bli en hovedkilde for fremtidens historieskrivere. I det perspektivet både innfrir og skuffer Isaacson. Han gir et godt og detaljert bilde av prosessene som ledet fram til de siste årenes suksessprodukter, og som mange har påpekt er kapitlene som omhandler tiden i Pixar kanskje bokas mest interessante. Men forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender.

Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple. Dermed mister han anledningen til å sette et av hovedpersonens mest interessante trekk som innovatør – hans binære syn på virkeligheten – i sitt rette perspektiv.

Ifølge Isaacson kunne de fleste ting i Steve Jobs’ verden – fra mat og klær til biler – puttes i to kategorier: “awesome” eller “shit”. I hele sitt voksne liv jakter Jobs på perfeksjon: han brukte måneder på å finne den perfekte vaskemaskin, og intervjuet 67 sykepleiere før han fant tre han kunne leve med. Den samme perfeksjonistiske holdningen tok han med seg på jobben. Det er grunnen til selv innmaten i Apple-maskiner (som Jobs ikke ville at kundene skulle tukle med) var pent designet, for eksempel.

Det binære verdensbildet innebærer altså at Jobs gjennomgående avviser konkurrentenes produkter som “shit”. Og fordi Isaacson ikke graver dypere her, blir man sittende igjen med inntrykket av at Jobs var blind for hovedårsaken til at hans “awesome” produkter ikke eier verden idag. Som altså ikke var svikefull Apple-ledelse i et avgjørende øyeblikk eller motstandere som stjal alle hans beste ideer, men “godt nok”-prinsippet.

Flertallet av jordboere som i det hele tatt har råd til å bry seg om slikt, foretrekker i det daglige produkter som er gode nok for formålet de er ment å tjene. Godt nok-prinsippet er årsaken til at folk flest kjøper mat i billigkjeder og at Wikipedia knuser kommersielle oppslagsverk, for eksempel. Og viktig i denne konteksten: det er en hovedforklaring på at PCen i sin tid slo Apples Mac.

Jeg vet, for jeg var der og husker hvilke valg vi sto overfor. På 1980-tallet var ingen med interesse for IT i tvil om hvor unik Macintosh var. Men vi var heller ikke i tvil om prisen. Jeg husker hvordan jeg trålet datablader på jakt etter en Mac med riktige spesifikasjoner som passet et studentbudsjett, uten å lykkes. Midt på 1980-tallet var heller ikke IBM-maskinene billige, men der i gården skjønte man “godt nok”, lisensierte teknologien og oversvømmet markedet med billige PC-kloner.

Mac var fremdeles langt mer brukervennlig, men muligheten til å ha flere vinduer åpne samtidig betydde mindre i en tid da “data” gjerne var synonymt med énfunksjonsmaskin (jeg husker at skribenter pleide å kalle PCen for “tekstbehandler”). PCen var god nok for de fleste, og altså billigere. For folk flest meldte behovet for et grafisk grensesnitt seg for alvor med nettet. Da sto som kjent Microsoft klar med det ultimate “godt nok”-konseptet: Windows 3.0.

I disse dager opplever vi en slags repetisjon av denne historien i mobilmarkedet. Etter å ha vært kongen på haugen i smartfonmarkedet i flere år, er Apple nå grundig forbikjørt av Android i markedsandel. Teknisk sett kan iOS sikkert være overlegent Android på mange måter, men utfordreren har de samme fortrinnene som Windows i sin tid: det gjør en helt akseptabel jobb for de fleste brukere, og tilbyr et langt større pris- og produktspekter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Jobs må ha forstått dette på et eller annet plan, det går bare ikke fram av boka. Isteden blir det mye repetisjon av smålige utfall mot Bill Gates (regelerett flaut blir det når Jobs insisterer på at Gates’ filantropi er et utslag av manglende fantasi, for eksempel), og anklager om at andre stjeler Apples ideer. Jamfør den mye siterte uttalelsen om Android fra boka:

“I will spend my last dying breath if I need to, and I will spend every penny of Apple’s $40 billion in the bank, to right this wrong. I’m going to destroy Android, because it’s a stolen product. I’m willing to go thermonuclear war on this.”

Det snodige er at samme mann et annet sted i boka siterer Picassos berømte uttalelse om at store kunstnere stjeler fra de store. Eller som Jobs sa i et intervju i 1996: “We have always been shameless about stealing great ideas.” Senere forsøkte Apple å modifisere uttalelsen til “he meant that Apple’s designers and engineers took all manor of life experiences and used them to make Apple products fresh and innovative”.

I mine øyne fremstår den første uttalelsen som uforfalsket Jobs, mens den siste er skrevet av en infoavdeling som frykter konsekvensene av uttalelsen for selskapenes mange patentsøkmål. Hvorom alt er: Jobs var heldig nok til å bli voksen i en av de mest kreative regionene på kloden, og for meg er det åpenbart at han og produktene han skapte er et resultat av det (Malcolm Gladwell, som også har anmeldt biografien, har skrevet en utmerket artikkel om denne fasen av teknologihistorien).

Fra grafiske grensesnitt og musestyring til tavle-PCer og smarttelefoner med app stores: ideene var der ute i offentligheten, og mange av dem ble brukt av andre lenge før Apple. Her er jeg (og ingen kan beskylde meg for å være noen microsoftie) tilbøyelig til å være enig med Bill Gates, som i et der-skulle-jeg-gjerne-vært-flue-på veggen-møte med Jobs forsvarte seg mot tvyerianklagene slik:

“I think there’s more than one way of looking at it. I think it’s more like we both had this rich neighbor named Xerox and I broke into his house to steal the TV set and found out that you had already stolen it.”

Kanskje kan den moralske indignasjonen Jobs legger for dagen ha noe å gjøre med hans kunstsyn. Ja, for der Malcolm Gladwell er mest opptatt av å fremheve Jobs som en “tweaker” – en ingeniør som perfeksjonerer andre ideer – slås jeg av hvor pasjonert opptatt av billedkunst, musikk, arkitektur og design mannen var.

Jobs brukte ofte poenget med at Apple befant seg “on the corner of technology and liberal arts”. Det var åpenbart noe mer enn et reklameslagord, og et av de mest interessante kapitlene i boka handler om hvor hardt han kjempet for å gi iTunes den største og beste samlingen av Bob Dylans materiale.

(En digresjon her: det fremgår tydelig av biografien at Jobs var langt mindre opptatt av litteratur og tekstbaserte medier enn han var av lyd og bilde. Jeg har lenge argumentert med at Amazon har lykkes så mye bedre i ebokmarkedet enn Apple blant annet fordi Jeff Bezos viser en pasjon for boka – og eboka – som Jobs aldri la for dagen.)

I kunsten handler det selvsagt ikke om å være god nok. Det dreier seg om å eksellere på sitt valgte felt. Store kunstnere vet som regel hvor gode de er, de har ofte personligheten som følger med en slik selvinnsikt (Nerdrum, anyone?) og mener at de i stor grad kan heve seg over regler som gjelder for vanlige dødelige (jamfør vanen med å kjøre uten bilskilter og parkere i handikappsonen).

All kunst handler om å lære av andre, men det er de store kunstnerne som skjønner hvordan man kopierer. Dårlige kunstere lager dårlige kopier, verker som setter originalen i et dårlig lys. Jeg får følelsen av at Jobs voldsomme raseri i stor grad handlet om at konkurrentene laget så dårlige kopier av originalene. Windows var ikke bare shit, det var camp.

Den perfeksjonistiske holdningen, det ekstreme arbeidspresset og Jobs’ diktatoriske makt kan virke fremmed, for ikke å si skremmende, på de fleste av oss. Jeg vet at jeg ikke ville ha orket å arbeide under slike forhold. Men jeg vet også at dette ikke behøver å være et hinder for kreativitet. Tvert imot. Kunst- og teknologihistorien gir oss mange eksempler på storslagen innovasjon mot en bakgrunn av ekstremt arbeidspress, fattigdom og til og med krig og undertrykkelse.

Jeg kunne ha nevnt renessansen, som ikke akkurat var noe teselskap. Men mitt favoritteksempel på “ekstrem innovasjon” er Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet. Han begynte sin karriere som en av Stalins talløse politiske fanger, og blomstret som romskipsdesigner under den allmektige og labile Nikita Krustsjov. Romskipene som idag gir USA, Russland og Kina adgang til rommet er alle enten designet av Koroljov og hans team, eller direkte kopier av dem.

Problemet med innovasjon drevet frem under stort press av en dominerende personlighet, er åpenbar: det krever en spesiell mennesketype å ville underkaste seg slike arbeidsforhold, og man blir veldig avhengig av drivmotoren. Det sovjetiske romprogrammet uten Koroljov (og Krustsjov over ham) mistet raskt retning og tempo. Da Jobs forlot Apple, begynte det å gå utfor med selskapet. Med Jobs tilbake ved roret, begynte oppturen igjen.

Et av de mest talende øyeblikkene i boka kommer når Isaacson spør Jobs om han kan komme på noe annet selskap som bruker samme ledelsesmodell som Apple. Jobs blir svarløs, før han sier at bilindustrien en gang var slik. Det, mer enn noe annet, forteller hvor spesiell fortellingen om Jobs og Apple er i teknologihistorien – og hvilke enorme utfordringer selskapet han skapte står overfor nå.

VGs Facebook-kommentarer: nok et skritt mot panoptikon?

Forleden dag stilte bloggeren og twitreren Voxpopulinor (også kjent som Knut Johannessen) et riktig interessant spørsmål på Twitter:

Et helt konkret eksempel på hva han mener finner vi i VG Nett, som nylig la helt om til Facebook-kommentarfelt på sine sider. Sjekker du kildekoden til en side på VG Nett nå, vil du nederst finne en peker til Facebooks “Social Comments”-plugin. VG Netts hensikt er å få en ryddigere og rensligere debatt ved å tvinge folk til å opptre under fullt og – får vi anta, selv om det er mulig å lure systemet der også – ekte navn.

Jeg ble intervjuet i sakens anledning, og sa vel omtrent dette: mens jeg tror tiltaket ville føre til en rensligere debatt, i betydningen færre skjellsord og hatefulle ytringer, tviler jeg på at debatten blir bedre i betydningen mer relevant. Jeg har fulgt VG Netts kommentarfelt i lengre tid, og så langt tyder mye på at den første gjetningen var riktig. Debattene virker roligere nå, særlig sammenlignet med Dagbladet, som bruker det åpnere Disqus-systemet.

Det skulle da også bare mangle. Kommentarene over, som altså var blant de mest populære på en Dagbladet-sak for et par dager siden, er et godt eksempel på en type nedsettende slengbemerkning som opphavsmennene neppe vil ha heftende ved sitt virkelige navn. Eller sin arbeidsgivers navn, for den saks skyld. Ja, for på VG Nett vises ofte arbeidsgiver ved siden av personnavnet, og det har allerede ført til at enkelte trekker ansettelseforhold inn i debatten. Jamfør eksempelet nedenfor, fra en debatt for fem dager siden.

Ved å bruke en Facebook-plugin har VG Nett i praksis overlatt mye av kontrollen til Facebook, og underlagt brukerne et annet selskaps reglement og tekniske løsninger (og muligens også irsk lovverk, da det er det Facebooks europeiske avlegger forholder seg til). Et annet eksempel på hvordan det kan slå ut påpekes av kommentatoren Rolf i en tidligere posting: om du blokkeres av en Facebook-bruker, mister du muligheten til å debattere med vedkommende i VGs kommentarfelt:

Jeg gikk selv i diskusjon med Tore W. Tvedt i kommentarfeltet til sak fra Nettavisen, men plutselig var alt han hadde skrevet borte. Jeg trodde først han var kastet ut av facebook, men nei, han hadde bare valgt å blokkere meg. Det vil si at en voldelig (dømt) rasist (dømt) kunne bestemme nøyaktig hvem som fikk delta i debatten. Eller rettere sagt, hvem som fikk se at debatten fant sted.

Grunnproblemet er dette: som navneverifikasjonstjeneste er Facebook selve definisjonen av “overkill”. Her får man ikke bare vite hva en kommentator heter:  i de fleste tilfelle vil man også få tilgang til et vell av mer eller mindre sensitive personopplysninger. VG Nett ber i praksis gjennomsnittsbrukeren om å gå fra å kommentere under nicket tjod61, til å ytre seg som Tjodleif Pettersen, født i 1961, gift med tre barn, aktiv i Ap, ivrig sportsfisker, Liverpool-fan og ansatt ved Værdal videregående skole.

Jeg mistenker at det er langt fler enn kommentartroll med lav impulskontroll som vil styre sin begeistring for ytre seg under slike forhold, særlig om man reflekterer over Facebooks kommersielle interesse av å eie og utnytte kommentarfeltet. Via VG Nett får Facebook nå enda dypere innsikt i hvordan brukerne tenker i ulike situasjoner, hva de mener om det meste og til og med hva slags humør de er i. Slik informasjon er gull verdt for et selskap som har brukerne som sitt viktigste produkt.

Med tanke på at avisen som innfører dette har stått så sentralt i norsk offentlighet i så mange år, er jeg også opptatt av hvordan Facebook-kommentarer blir et klart avvik fra den historiske tradisjonen vi har hatt for debatt. I en ellers utmerket kronikk i Aftenposten skriver Magne Lindholm ved HiO om hvordan vi har debattert her til lands siden Wergelands tid. Han påpeker at anonymitet førte til overtramp allerede for 160 år siden, og oppsummerer sitt hovedstandpunkt slik:

Denne toveiskoblingen mellom medier og daglig prat er en av den demokratiske offentlighetens viktigste funksjoner. Det sentrale leddet i denne koblingen er skribentens navn. Derfor bør vi alltid fortelle hvem vi er når vi ytrer oss offentlig. Det er en viktig grunn til at nettdebatt bør foregå under fullt navn.

Det Lindholm ikke kommer inn på, er hva “under fullt navn” har betydd gjennom tidene. Dette vet jeg noe om, da jeg er en av disse som alltid har opptrådt under fullt navn i de 31 årene jeg har deltatt i diverse offentlige debatter (jeg skrev min første – og refuserte – kronikk til Dagbladet da jeg var 16). Og helt frem til midten av 1990-tallet var en gjennomsnittsperson som oftest de facto anonym, selv om vedkommende opptrådte under fullt navn i massemediene.

Selv jeg – velsignet/belemret som jeg er med en unik navnekombinasjon – kunne skrive innlegg i avisen, i trygg forvissning om at den delen av livet mitt som ikke angikk debatten var usynlig for folk som ikke kjente meg. Jeg kunne reise meg opp på et debattmøte, presentere meg og ta ordet (og gudene skal vite at jeg ofte reiste meg opp og tok ordet!) uten å bekymre meg om at noen filmet det hele og la det ut til fri beskuelse – for tid og evighet.

Jeg kunne velge å dukke opp og så forsvinne igjen om det passet meg. “Security in obscurity” var en praktisk realitet, selv for en som skrev bøker og ble intervjuet i avisen. Så ikke idag, selvsagt. Idag går offentligheten i halesløs fart i retning av et digitalt panoptikon, der alle kan observere alle uten at noen er klar om det. Og ingen driver oss fortere i den retningen enn nettopp Facebook. Som markedssjef Randi Zuckerberg sa for en tid tilbake:

I think anonymity on the Internet has to go away. People behave a lot better when they have their real names down. … I think people hide behind anonymity and they feel like they can say whatever they want behind closed doors.

Nå finnes det utallige eksempler på at den teorien ikke alltid stemmer – du leser et av dem akkurat nå. At Facebook-varianten av nettdebatt virkelig blir bedre er også høyst diskutabelt. Men mitt hovedanliggende her er å peke på at VG Nett ved sitt valg har gjort mer enn å avskaffe anonymitet i kommentarfeltet. De har tatt koblingen mellom privatsfære og offentlige ytringer til et helt nytt nivå, og dermed satt igang et stort sosialt eksperiment.

Det vil bli interessant å se hvordan den nye synligheten påvirker VG-lesernes vilje til å ytre seg, og om ytringene forandrer form. Mange er allerede lei av debatten om nettdebatten, men dette er – som Knut Johannessen sier – et område som foreløpig ikke har fått særlig oppmerksomhet. Det er synd, for alt tyder på at det VG Nett nå har innført, vil bli en av de dominerende formene for nettdebatt i det kommende tiåret.

Oppdatering: Hyggelig å se av kommentarfeltet og Twitter at denne postingen blir lest av dem som jobber med dette området. :)

Livet med Google+

Hah – det varte sannelig ikke lenge. Knapt et halvår uten Facebook, så dukker det opp et nytt sosialt nettverk og jeg hiver meg på. Siden Google Plus (også kjent som Google+ eller bare G+ blant venner) ble lansert, har nettet summet av spekulasjoner og kommentarer om hva G+ er, hvordan det fungerer og om dette nettstedet kan bli en seriøs utfordrer til Facebook. Bare rolig. Jeg har ingen planer om å slutte meg til hordene av “eksperter på sosiale medier” som i dagene etter lanseringen (og i enkelte tilfelle før de selv hadde prøvd G+) med stor tyngde trakk konklusjoner som stort sett gikk i retning av at dette prosjektet aldri kan lykkes.

Erfaringen har lært meg at teknologianalyse – i likhet med hevn – er en rett som helst bør serveres kald (det hender fremdeles folk minner meg på min opptreden på NRK rett etter lanseringen av iPhone, der jeg ganske kategorisk fastslo at den neppe ville være for andre enn spesielt interesserte). Spør meg om Googles mulighet til å lykkes mot Facebook på nettet om et halvår, og det er mulig jeg har en mening om saken. Det du vil finne her, er rett og slett mine inntrykk av hvordan G+ fungerer så langt, og hvorfor jeg enn så lenge liker dette sosiale nettstedet bedre enn Facebook.

Ikke så mange kretser foreløpig, regner med at “Jobbkontakter” dukker opp etter sommeren

Den største forbedringen for meg er de mye omtalte kretsene. Du kan ikke legge en kontakt til G+ uten å plassere vedkommende i en krets, og dermed tvinges du til å tenke strukturert og kategorisk på ditt sosiale nettverk fra starten av. Før du kan legge ut noe på G+, må du velge hvilke kretser som kan se innholdet. Likeså kan du filtrere innhold fra andre etter krets, og – ikke minst – kretsene er et utgangspunkt for “Hangout”-funksjonen (mer om den nedenfor).

Jeg vet meningene om kretsene er delte – Aslak Borgersrud har et godt forsvar for den “flate” Facebook-listen i et innlegg på G+ – men for meg var standardinnstillingen og den resulterende sammensausingen av kjente og ukjente i Facebook en hovedårsak til at jeg forlot nettstedet. G+ avspeiler mitt virkelige liv på en mye bedre måte: jeg skiller klart mellom familie, venner, jobbkontakter, bekjente (i betydningen folk jeg har møtt IRL) og tilfeldige folk på internett i alt jeg ellers gjør, så jeg verdsetter at et sosialt nettsted avspeiler dette.

Startsiden i G+ filtrert på postinger fra kretsen “Venner”.
Merk integrasjonen av G+ og andre Google-tilbud i topplinjen.

A propos design: selv om det er mange likhetstrekk mellom startskjermen på G+ og Facebook, fremstår G+-designet som luftigere og mer oversiktlig. Det hjelper selvsagt at vi så langt ikke har sett reklame, og det er ennå ikke introdusert apps av det slaget som nedsylter enhver Facebook-side. Å kunne gå inn på et nettsted uten å bli bombardert med forespørsler om deltakelse i spill eller quizer eller “gaver” eller installasjon av mer eller mindre tvilsomme apps er en sann lise.

G+ oppleves i det hele tatt som mindre anmassende nettsted – med ett skjærende unntak som jeg håper programmerne rydder opp i. Når man deler noe med andre på G+, samles ikke det delte innholdet i én post. Isteden dukker det opp igjen og igjen etterhvert som det deles av andre. Fryktelig irriterende når noe blir viralt på G+, dette.

Jeg skal ikke se bort fra at opplevelsen av ro også henger sammen med at det ennå ikke er så veldig mange som bruker G+ aktivt (de fleste i “Following-kretsen min har ikke postet noe ennå, men så er det jo sommer også da). I det hele tatt bærer G+ preg av å være under kontinuerlig utvikling, og brukerne oppfordres stadig til å komme med tips til forbedringer.

Facebook har satt standarden for hvordan et sosialt nettsted skal fungere i det daglige, så selvsagt har Google et motstykke til “Like”-knappen. Og i bruken av “plussknappen” får vi også et frampek om hvordan Google ønsker å koble sine mangslungne virksomheter sammen: du kan ikke bare “plusse” innlegg på G+, men som skjermdumpen over viser kan du også gjøre det samme i resultatlisten over Google-søk – og på et stadig økende antall nettsteder som samarbeider med Google. Det er lett å se hvordan Google kan ha nytte av plussingen i rangering av søk, for eksempel.

Jeg klarte aldri å finne noen “killer app” i Facebook – en funksjon eller tjeneste som forvandlet nettstedet fra tidtrøyte til et uunnværlig verktøy. I G+ kan “Hangout”-funksjonen vise seg å bli en slik tjeneste. Her snakker vi om gruppechat eller gruppevidekonferanse du kan invitere en eller flere kretser til. Jeg har testet videokonferanse med opptil ti personer, og kan rapportere at det fungerte utmerket – også på min Linux-maskin (i skarp kontrast til Skype, som er grunnlaget for Facebooks svar på denne G+-funksjonen).

Grensesnittet for Hangout er enkelt, og programmet har en funksjon alle som har deltatt i gruppevideokonferanser vil vite å sette pris på: man kan fjern-mute en annen deltaker. Dermed slipper man at hele konferansen overdøves av ringelyden fra telefonen til en deltaker som er ute et par minutter for å hente seg en kopp kaffe. For meg er nytteverdien innlysende: jeg deltar jevnlig i grupper som er spredt over flere byer. Om Hangout kan spare meg for et par flyturer i høst, er det alene verdt tiden jeg har investert i G+.

Jeg syns altså det er mye å like ved G+, og merker meg at strømmen min domineres av folk som ser ut til å mene det samme. Det er definitivt en ekkokammer-effekt på gang i G+, men inntil videre er det mye av sjarmen ved stedet. Det bringer meg til det nærmeste du kommer en generell betraktning om G+’ sjanser i denne omgang: jeg er ikke overbevist om at Google ønsker å erstatte Facebook som stedet der alle kan møte alle. Du skal ikke se lenger enn til Twitter for å finne et sosialt nettsted med et mer “elitistisk” preg som etter alle solemerker klarer seg utmerket.

Tegneserien xkcd oppsummerer det i grunnen godt: for meg fungerer G+ foreløpig best som et “anti-Facebook”. Om denne effekten er varig og kraftig nok til å trekke mange andre netthoder over til G+, gjenstår å se. Og et permanent opphold vil uansett avhenge av hvordan Google håndterer reklame og apps, og ikke minst personvernpolitikken. Google sitter allerede på enorme mengder persondata, og et G+ som fungerer som en integrert plattform for et bredt spekter av Google-produkter kan selvsagt også fungere som en integrert plattform for innsamling av sensitive data.

Her er det nødvendig å skille mellom det vi kan kalle synlig og usynlig personvern. På den synlige siden er G+ så langt bedre enn Facebook. Takket være inndelingen i kretser og personverninnstillingene (som ligger lett tilgjengelig i menyen og som stort sett er greie å forstå) er det relativt enkelt å bygge opp en profil med et klart skille mellom privat og offentlig, og jobb og fritid.

Men samtidig ligger det i kortene at det samles inn mye informasjon om oss som vi ikke kan se eller har kontroll over. Selv om Google har et bredere produktspekter og dermed flere bein å stå på enn Facebook, lever begge selskaper til sjuende og sist av reklame – som på nettet er ekvivalent med kunnskap om kundenes preferanser. Googles håndtering av dette problemet vil være utslagsgivende for om jeg fortsatt bruker G+ om et år.

I mellomtiden trives jeg godt på G+, og drar nytte av “feila fra igår” på Facebook – jeg legger ikke til kontakter i kretser helt ukritisk, og jeg er forsiktig med hvor mye og hva slags informasjon jeg legger ut. Hvis du ikke er der og er interessert i å prøve, skal jeg så gjerne invitere deg. Send meg i så fall epost til eirik.newth@gmail.com. Kanskje vi ses der? :)

Oppdatering om invitasjoner: Har så langt sendt avgårde mer enn 70 G+-invitasjoner. Men nå er det snart på tide med sommerferie her i heimen, så jeg setter en tidsfrist for nye invitasjoner til torsdag 14. juli kl. 09.00. Etter det må uinviterte finne noen andre som holder sommeråpent, er jeg redd… :)

Nerdesommer 2011: Geocaching

Vi er alltid på jakt etter nye ting å gjøre i familien, og endelig bød anledningen seg til å prøve geocaching. Intet er som en stille og sommerlig Kristi Himmelfartsdag i byen for å inspirere poden til å bli med på skattejakt, for å si det slik. Hva det hele dreier seg om uttrykkes godt på geocaching.no, som sier følgende om fenomenet:

Geocaching er naturopplevelser, skattejakt og teknologi. Vi har gjemt over 3300 skatter – vi kaller det “turbokser” – rundt omkring i Norge. Ved hjelp av GPS-mottaker og internett skal du finne disse turboksene. Geocaching driver du med i ditt eget tempo. Alene eller sammen med familie og venner. Det er over 2000 aktive geocachere i Norge.

Alt du trenger for å komme igang med geocaching er en brukerkonto på geocaching.com og en dings med GPS, som mest sannsynlig er smartfonen din. Det finnes geocaching-apps til alle slags smarttelefoner (det må det jo, når det finnes to-tre til min Nokia N900), og de fungerer slik at de plotter inn geocacher og din posisjon på et kart, og så er det bare å navigere seg fram ved å bruke kartet eller en kompassfunksjon. I en storby som Oslo er det nok å ta av, som kartet nedenfor viser, men geocacher finnes overalt i vårt langstrakte.

Skjermdumpen over viser geocacher i vårt nærområde i Oslo. Cacher med smilefjes er de vi har funnet. :)

Siden en typisk telefon-GPS ikke oppnår høyere presisisjon enn 5-10 meter, er det som regel ikke nok å bare gå til din posisjon overlapper cachens. Cacher i bystrøk er dessuten godt gjemt for ikke å bli ødelagt eller fjernet, så hintet til den som laget cachen kommer ofte godt med. Å lete etter cachen når du har kommet fram er mye av moroa, men står du helt fast kan du også lese loggen som er knyttet til hver cache – enten på geocaching.com eller via appen.

Alt man trenger for å geocache: en smartfon og eventyrlyst. Og eventuelt en sparkesykkel.

Når cachen vel er funnet, bør du skrive ditt geocaching-nick på lappen eller i boka som ligger i den. Er det en stor cache, som den over, kan den inneholde ulike gjenstander som du kan bytte mot en gjenstand du selv har med. Dette siste er det som gjør geocaching moro for unger, selvsagt. Den aller første cachen vi åpnet hadde en såkalt “Travel Bug”, en gjenstand som skal legges i en etterfølgende cache istedenfor å bli med hjem. Så fin som denne bugen var, var det litt vanskelig for poden å godta. :)

Det er selvsagt svært mye mer å skrive om dette fenomenet, som har utviklet seg til en infrastruktur for et bredt spekter og spill og aktiviteter det siste tiåret. Her kan jeg bare anbefale å lese den norske og engelske artikkelen på Wikipedia. Vi kommer i alle fall til å fortsette med dette, og jeg konstaterer at Nordmarka er full av cacher. Det kan gi sommerens turer en ekstra piff, for å si det mildt.

Og ja, det glemte jeg nesten i farten: geocachingnicket vårt er thenewths :-)

Men netbooken var ikke (helt) død…

Mens alle løper ut og kjøper seg en lekker iPad eller Galaxy Tab, er jeg gubben mot strømmen og kjøper en flunkende ny netbook. Nærmere bestemt en Asus Eee 1015PEM til tre tusen kroner. Med tanke på at denne kategorien forlengst er dømt nord og ned, kan man spørre seg hvorfor noen skulle ta seg bryderiet. I mitt tilfelle var det fire tungveiende grunner:

Jeg trenger en backupmaskin til hjemmekontoret. Da min Thinkpad T61 måtte inn til reparasjon for å få byttet ut viften, var det den gamle Asusen som gjorde jobben et par uker. Det fungerte helt utmerket, om enn en anelse tregere enn det jeg er vant til. Jeg jobber allerede i nettskyen (= Dropbox-mappen), så å gå over til reservemaskinen innebar kun å plugge inn eksternskjerm, tastatur og mus og vente til filene var synkronisert på Asusen.

Jeg installerer samme programvare som på Thinkpaden (OpenOffice, Chrome, Calibre, Stellarium, Skype, VLC osv) – helt gratis. Det går fremdeles tregere på en netbook, men når programmene først er oppe og kjører er forskjellen ikke påfallende. Jeg slipper alt dillet jeg ville hatt med spesialversjoner av programvare for nettbrett, konvertering av filer og dongler for å få skjerm og tastatur til å funke. Plug and Play, folkens. For de av oss som bruker datamaskiner til noe mer enn spill og mediekonsum er det fremdeles verdt å ha med seg…

“Hensiktsmessig” oppsummerer vel egentlig designet på Eee1015PEM

Jeg trenger en reisemaskin av og til. Det meste av tiden farter jeg land og strand rundt med den kraftige kombinasjonen av et Kindle DX lesebrett og Nokia N900. Men for de sjeldne tilfelle at jeg foreleser med PowerPoint, vet jeg av erfaring at det er kjekt med en backupmaskin å kjøre presentasjonen fra. Asus 1015PEM veier knappe kiloen og er tynnere enn forgjengeren. Dermed går den lett ned i den minimalistiske håndbagasjen jeg alltid har på fly. Eller om man vil: netbooken lar meg velge et C- eller D-sete langt foran i flyet, slappe av til nesten alle passasjerer har stresset ombord og likevel alltid finne plass til bagasjen min.

Jeg ser at Asus skryter på seg en batterilevetid opp mot 11 timer. Det er mildest talt optimistisk. Så langt stemmer mine erfaringer med anmeldernes, som er at Windows 7 klarer å skvise 6-7 timer ut av batteriet uten wifi og med dempet skjermbelysning i strømsparemodus (som du kontrollerer med en liten knapp oppe til venstre). Min største bekymring på vegne av maskinen går forresten på strømforsyingen – kontakten til laderen er  liten og svært tynn, og ser ut som om den fort vil knekke om noen snubler i ladekabelen mens den er plugget i.

Jeg trenger Windows av og til. Selv om hovedsystemet på hjemmekontoret er og vil forbli Linux, hender det at det dukker opp en video, et programformat eller en dings (som kattekameraet) som rett og slett nekter å oppføre seg skikkelig med noe annet enn Windows. Et nettbrett med sitt begrensede OS og mangel på eksternporter vil være til latterlig liten hjelp i slike situasjoner, selvsagt. Asus Eee fikser erfaringsmessig det meste, om enn i litt langsommere tempo enn med en ordentlig PC. Elles ser det ut til at problemet med trege museknapper under pekeplaten, som var slitsomt på min gamle Eee, er løst på denne modellen.

Familien trenger en reisemaskin. Asusen egner seg utmerket til å vise video av alle formater, i god oppløsning, med siste versjon av VLC for Win7, for eksempel. Ditto for spill. Vi har alle lest søte historier om iPad-vante hipsteravkom som trykker på TV-skjermer i håp om at det skal skje noe, men vår sjuåring er en ganske alminnelig Playstation-elskende gutt som liker å ha knotter å trykke på. Ofte, raskt og hardt. Her leverer Asusen helt greit, enten det er en friversjon av Super Mario som spilles, eller et av de talløse Flashspillene der ute.

Dagens sikkerhetstips: fjern harddisken

Når en bærbar PC går i stykker, er det ofte vanskelig for brukeren å vite hva som er galt. Ta min fars HP-laptop, som gikk fløyten ifjor høst. Den nektet rett og slett og starte. Hadde min far valgt å sende den til service ville han ha fått sikkert svar, men som så mange andre PC-brukere gjorde han regnestykket og kom til at det ville bli billigere å kjøpe en ny. Normalt ville han ha kastet den defekte bærbare i dunken for elektronisk avfall.

Passordbeskyttet, ukryptert Windows XP-partisjon fra en defekt laptop

Men så har det seg slik at han har en nerdesønn, da. Jeg tok fram skrutrekkeren, åpnet et lokk på undersiden av maskinen og fisket fram en 2,5 tommers harddisk som viste seg å fungere helt utmerket da den ble puttet i mitt eksterne harddiskkabinett. Selvsagt hadde min far passordbeskyttelse, men det er altså null verdt når du plugger i USB-kabelen til kabinettet i en annen PC. Da spretter alle ukrypterte filer i Windows og Linux opp, fullt leselige.

Den samme prosessen som gjorde det lett som en plett å kopiere alle relevante data over til min fars nye maskin, ville ha gjort det like lett for en eventuell kriminell med et minimum av IT-kompetanse å gå amok med min fars passord og sensitive personopplysninger, om disken var blitt værende i maskinen. Og saker og ting tyuder på at stadig flere kriminelle med et minimum av IT-kompetanse har begynt å skjønne dette. Med andre ord:  å fjerne harddisken før du resirkulerer den gamle PCen, er et enkelt og kjapt sikkerhetstiltak.

Det er sjelden det går så brutalt for seg når man fjerner en harddisk.
I denne MacBook Proen satt disken kinkig til i et spor til venstre.

Min erfaring er at ulike produsenter har ulik praksis for montering av harddisker. Best i klassen er Lenovo, som plasserer disken i en brønn på siden av maskinen, der den kan trekkes ut på et par skinner ved å skru av et lokk. Men heller ikke HPs disk var vanskelig å fjerne, ei heller min nylig kasserte Asus Eee. Vanskeligst viste Jorunns MacBook Pro seg å være – der var harddisken klemt godt inne i et hjørne og holdt på plass med Apples spesialskruer. Men med litt rå kraft gikk da det også.

Hva du så velger å gjøre med disken, avhenger av situasjonen. Om disken ikke er for gammel og liten, kan det godt tenkes at den har gode år foran seg. I så fall: kjør diskdiagnostiseringsprogramvare, formatér den på nytt og bruk den igjen. Min fars harddisk endte opp ny disk i min mors Thinkpad, for eksempel. Er den stor, kan du også bruke den som backupenhet via en USB-diskavleser. Har du flere disker, kan du putte dem i et RAID-kabinett. Nerdemoro FTW.

Men er du det minste i tvil, bør du dumpe den – diskplass koster virkelig ikke allverden i våre dager. I så fall bør du i det minste slette innholdet med et disksletteprogram (det følger med Linux og OSX) før du kaster. Føler du deg ekstra paranoid, kan du demagnetisere disken med en neodymmagnet etterfulgt av et angrep med hammer og spiker, for eksempel. Eller finne på noe annet kreativt som vil tvinge en eventuell IT-kompetent kriminell til å bli IBAS-kunde.

Fotturen som ble litt “drunkard’s walk”

I mitt forsøk på å leve et nytt og bedre liv etter nyttår (det er nødvendig – virkelig nødvendig) tester jeg ut treningsapplikasjoner for Nokia N900. Så langt virker skritteller-widgeten og eCoach mest lovende. Sistnevnte loggfører f.eks. gåturer med GPS og registrerer dem i kalenderen, samtidig som det dumpes en .GPX-fil i en egen mappe.  Denne fila kan man bruke til mye moro. For eksempel kan den lastes opp til et nettsted som Heia!Heia! Over har jeg lastet den inn i Google Earth, som tegner opp den siste delen av min rute gjennom Oslo sentrum.

Og det jeg da får se – klikk på bildet for stor versjon – er en rute som gir inntrykk av at jeg har sjanglet meg gjennom Oslo sentrum. Jeg har gått i ring ved Tinghuset, gått meg bort ved regjeringsbygget og gjennomført livsfarlige, gjentatte kryssinger av Trondheimsveien. Neida, jeg var selvsagt ikke full, men ble istedet offer for en tilfeldig variasjon rundt den virkelige posisjonen som gir assosiasjoner til det matematiske fenomenet “drunkard’s walk“.

Er det viktig eller nyttig? Antagelig ikke. Alle vet jo at (sivil) GPS har en mildest talt varierende presisjon. Gjør det treningen med eCoach morsommere? Definitivt. :)

Gratulerer med 10-årsdagen, Wikipedia

Jeg skulle gjerne ha vært tilstede på feiringen på Litteraturhuset idag, men så er det nå engang slik at lørdagsettermiddager ikke alltid er så lette å disponere for pappaen til en sjuåring. Derfor denne takkepostingen til alle ivrige wikipedianere og deres unike skapning.

Kjære Wikipedia,

Jeg har fulgt deg helt siden din spede fødsel, og må innrømme at jeg til å begynne med ikke levnet deg store sjanser til å overleve. Jeg skrev det vel aldri den gangen (smart nok, ser jeg nå), men husker at jeg titt og ofte sa noe sånt som dette i begynnelsen av forrige tiår: “Wikipedia kan aldri bli en suksess så lenge det ikke drives etter vanlige forlagsmessige prinsipper.”

En rangering blant verdens (og Norges) ti mest besøkte nettsteder, og 17 millioner artikler på 270 språk viser at jeg tok feil. Og sjelden har jeg vært så glad for akkurat det. For du var ikke mer enn et par år gammel før jeg innså at noe forunderlig var i ferd med å skje. Ikke bare este du ut i en ubegripelig takt, men i omgivelser som så ofte favoriserer det smale eller grunne, vokste du deg både bred og dyp på samme tid.

Bildet er hentet fra Wikipedia-artikkelen om bursdagskaker (selvsagt fins den!)

Selvsagt er du et av mine stoppesteder når jeg gjør jobbresearch, men ditt viktigste bidrag er ekstradimensjonen du gir til alle andre medieopplevelser. Du er blitt innbegrepet av umiddelbar tilfredsstillelse av kunnskapsbehov. Sammen med mobiltelefon har det skapt en undergravende teknologi som utfordrer alt fra Guiness rekordbok til quizer og eksamensbesvarelser.

I min hverdag betyr det at jeg, hvis jeg stusser på et ord eller et navn i en bok eller et TV-program, nesten alltid finner svar hos deg. Det var hos deg jeg fant forklaringen på hvorfor jeg ofte kjenner metallisk smak i munnen når jeg hører et smell, leste den fascinerende historien om Sovjet-vennen som nesten ble USAs president og holder meg oppdatert på TV-serier jeg følger. For å nevne tre av utallige eksempler gjennom årene.

Det siste er forøvrig karakteristisk for deg. Selv om du utvilsomt slekter på dine stolte europeiske forløpere, er du en vaskeekte skapning av det som er blitt omtalt som “folkets århundre“. Uten velstandsutvikling, utdanningsrevolusjon og rimelig netteknologi hadde wikipedianernes dugnad aldri hatt en sjanse. Det preger ditt dannelsesideal, som er langt mer inkluderende enn det tradisjonelle leksikalske. Jamfør TV-serieomtalene.

Ingen 10-åring med en slik suksess kan unngå kontroverser. Gjennom årene er det kommet anklager om regelrett sabotasje, manglende presisjon, politisk slagside og en byråkratisk styreform. Enkelte tiårsartikler vektlegger det de mener er tegn til begynnende åreforkalkning, som færre nye bidragsytere og et fallende antall nye artikler.

Men med tanke på din enorme størrelse, fremstår problemene likevel som små. Og de overskygges helt av ditt edle formål om å gi verden gratis informasjon, hvis fulle potensiale vil realiseres når de neste to-tre milliardene beveger seg inn på nettet med betydelig slunknere lommebøker enn slike som meg.

Den personlige tiltaleformen i denne artikkelen har en enkel forklaring. For meg er du oss, Wikipedia. Du er et speilbilde av vår sivilisasjon slik den er idag med vorter og det hele, som engelskmannen liker å si. Det gjør deg viktig i nåtiden, men også i et tusenårsperspektiv. Fremtidens historikere vil utvilsomt se på deg som en av de viktigste kildene til forståelse av vår turbulente tid.

Om en av dere fremtidshistorikere mot formodning skulle lese dette: glem endelig ikke å følge internpekerne. Av alle ting som gjorde Wikipedia stort i vår tid, var de selve killer appen.

Hvorfor kjøper vi ikke nettbrett til jul?

Den viktigste årsaken er rett og slett at familien har en gjensidig avtale om å prøve å unngå julegaver i littformangetusenkroners-klassen. Her i heimen er det bare Leger uten grenser som får gaver i den størrelsesorden, av åpenbare årsaker. Hadde vi hatt et genuint behov for et nettbrett ville det selvsagt ha vært mulig å gjøre et unntak, men slik er det ikke hos oss i skrivende stund.

Vi bruker allerede våre små og store bærbare og smarttelefoner på alle de steder og måter man fremhever som nettbrettets fortrinn (sofa – check, seng – check, avtrede – eh…), og bøker og tidsskrifter leses best på skjermer med elektronisk blekk. iPad er prøvd, og selv om det er lett å like konseptet var det ingen av oss som falt for utførelsen.

iPad er for tung, tjukk og begrenset (få porter, intet kamera, småkjip skjermoppløsning) til at den er blitt flittig brukt. Mange av svakhetene vil helt sikkert bli fikset på iPad 2, det er i så fall et tungveiende argument (bokstavelig talt) for å vente til januar neste år.

Verden har større behov for julegeiter, enn flere dingser i hendene på slike som oss

Galaxy Tab er ikke prøvd, men spekkene får det selvsagt til å sitre i nerdeværhårene. Men en reell pris på 6000 blir rett og slett for stiv. For en tilsvarende sum får familien en ytterst kapabel bærbar PC, som er mye mer allsidig og tilsvarende enklere å forsvare i familieregnskapet. Da min Lenovo T61 måtte sendes til InfoCare i høst for bytte av defekt vifte, lærte jeg å sette pris på backup-netbooken som gjør alt det en vanlig PC gjør – bare litt langsommere (og som kostet 3000 da den var ny).

At Galaxy Tab er i tillegg er basert på mobilsystemet Android, samtidig som Android-eier Google strever med å lansere nettbrett- og netbookutfordreren Chrome, gir meg en uggen følelse. Her i huset har vi allerede flere dyre dingser fra en produsent med et Hamlet-aktig forhold til operativsystemutvikling (Nokia), og det holder i massevis. Jeg eier litt for mange eksemplarer av den T-skjorta om du vil…

Det enkleste svaret på spørsmålet i tittelen blir med andre ord: Fordi det antagelig er mye smartere å vente med å kjøpe nettbrett til neste jul. På denne tiden neste år vil vi vite om Apple pluss en og annen slenger dominerer markedet (tenk MP3-spillere), eller om nettbrettene blir et virkelig bredt IT-segment. Hvis det siste er tilfelle, vil utvalget neste år være mye større og prisene langt lavere enn idag.

Da vil situasjonen også være mer avklart for innholdsprodusentene, slik at det er en rimelig sannsynlighet for at boka, avisa, dataprogrammet eller filmen du vil kjøpe finnes til ditt nettbrett. Slik er det ikke i dag – skal du være sikker på tilgang til det meste av det beste er du pent nød til å kjøpe iPad. Alt i alt intet vanskelig valg, altså. Det sier ikke lite, for en som har skapet fullt av digitale dingser. ;)

Har du lest mer enn seks av disse bøkene?

Brideshead Revisited - i mine øyne den beste romanen på listen

Fra TV-serien basert på "Brideshead Revisited" - i mine øyne den beste romanen på listen

Lenge siden jeg hadde et godt, gammelt meme her i bloggen. Here goes:

Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here. Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.

1 Pride and Prejudice – Jane Austen
2 The Lord of the Rings – JRR Tolkien
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte

4 Harry Potter series – JK Rowling
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee
6 The Bible
7 Wuthering Heights – Emily Bronte
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell
9 His Dark Materials – Philip Pullman
10 Great Expectations – Charles Dickens
11 Little Women – Louisa M Alcott
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13 Catch 22 – Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare
15 Rebecca – Daphne Du Maurier
16 The Hobbit – JRR Tolkien
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger
19 The Time Traveller’s Wife – Audrey Niffenegger
20 Middlemarch – George Eliot
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald
23 Bleak House – Charles Dickens
24 War and Peace – Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
26 Brideshead Revisited – Evelyn Waugh
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy
32 David Copperfield – Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis
34 Emma – Jane Austen
35 Persuasion – Jane Austen
36 The Lion, The Witch and The Wardrobe – CS Lewis
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40 Winnie the Pooh – AA Milne
41 Animal Farm – George Orwell
42 The Da Vinci Code – Dan Brown
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meany – John Irving
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49 Lord of the Flies – William Golding
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen
55 A Suitable Boy – Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zifon
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens
58 Brave New World – Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men – John Steinbeck
62 Lolita – Vladimir Nabokov
63 The Secret History – Donna Tartt
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66 On The Road – Jack Kerouac
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding
69 Midnight’s Children – Salman Rushdie
70 Moby Dick – Herman Melville
71 Oliver Twist – Charles Dickens
72 Dracula – Bram Stoker
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson
75 Ulysses – James Joyce
76 The Inferno – Dante
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80 Possession – AS Byatt
81 A Christmas Carol – Charles Dickens
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker
84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry
87 Charlotte’s Web – EB White
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle (reading it right now)
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas
98 Hamlet – William Shakespeare
99 Charlie and the Chocolate Factoy – Roald Dahl
100 Les Miserables – Victor Hugo

iPad som lesebrett: noen refleksjoner (no pun intended)

De hyggelige folkene i Bokbasen, som arbeider med de tekniske løsningene som forhåpentligvis gir norske lesere et ordentlig tilbud av ebøker en gang i en ikke altfor fjern fremtid, lånte meg en iPad forleden. Der i gården prøver man ut det meste av det som finnes av lesemaskiner, og de var interessert i hvordan jeg som storleser og bruker av lesebrett ville oppleve å lese via ebok-apper istedet. Så derfor denne brukertesten, som først og fremst fokuserer på iPad som ebokframviser.

Mitt umiddelbare inntrykk er positivt. iPaden er utvilsomt noe av det penere jeg har vært borti på dingsefronten, og jeg liker at det fysiske grensesnittet er like minimalistisk som en bok. Liksom boka ikke gir deg andre valg enn å bla, starter ditt forhold til iPad med den lille knappen under skjermen. Grensesnittet som møter deg når du trykker på knappen er tilsvarende greit: applikasjonsikoner i et rutemønster, som kan samles i kategorier på flere skjermbilder.

Berøringsteknologien har fått mye fagnad, og som innehaver av grovkalibrede hender opplever jeg bruk av finger istedenfor pekepenn som mye enklere å forholde seg til på den store iPaden enn en liten telefon.

Programvare
Bokbasen hadde satt opp et skjermbilde med leseapplikasjoner på min testmaskin, og å komme igang med å lese er rett og slett et spørsmål om berøre ikonet for din valgte bokhandel. Det finnes en lang rekke leseapplikasjoner til iPad, her skal jeg begrense meg til å se på tre: Apples egen iBooks, Amazon Kindle og Ibisreader.

Jeg skjønner tanken med å la iBooks etterape bokas fysiske sider, men syns ikke det er veldig vellykket

iBooks er knyttet til Apples ebokhandel med samme navn, og bruker en bokhylle som standardmetafor for boksamlingen. Det er pent å se på, men for en som har lest bøker på skjerm siden 1993 blir insisteringen på å etterligne papirbøker (det samme gjelder den animerte sideblaingen) litt anmasende. Her skrudde jeg raskt over til listevisning. Klikk på en bok i lista, og iBooks viser deg svært raskt en bokside.

Eller to, om du snur den nitti graders vinkel. Jeg prøvde dette, og kom til at skjermoppløsningen (en helt grei standardoppløsning på 1024 x 768 bildepunkter) ikke var god nok til at visning av dobbeltsider ble behagelig i lengden. De ytterste pixlene av skjermbildet brukes til å gjenskape det visuelle inntrykket av en bok, noe som blir et ekstra irritasjonsmoment fordi man her kaster bort verdifull skjermplass.

Multitouch-funksjonaliteten (dra fingrene sammen eller spre dem på skjermen, og ting skjer) er brukt til å velge avsnitt av skrift istedenfor å forstørre eller forminske, som i Safari. Det fungerer godt, og når du har valgt ut noen ord kan du velge å kopiere, annotere, understreke, søke eller slå opp i ordbok (foreløpig på engelsk).

Ellers er navigasjon i teksten enkelt: du blar ved å sveipe over siden eller trykke langs høyre og venstre kant av skjermbildet, skal du gjøre lengre hopp kan du klikke og dra deg til et hvilket som helst sted i boka nederst på siden. Paginering er alltid en utfordring med ebøker. iBooks standardvalg er boksider, som varierer med skriftstørrelsen du velger. Skriftsnitt er også valgfritt, det samme er lysstyrke på skjermen (mer om det senere) og mulighet for sepiabakgrunn.

Alt i alt gir iBooks som program en enkel og god leseopplevelse. Og vanskeligere er det ikke å bruke Amazons Kindle-app. I motsetning til iBooks gjør den få forsøk på å etterligne bokas fysikalitet, her er det skjermlesing for alle penga. Som iBooks er dette en enkel app med et begrenset sett av standardmuligheter. Du kan ikke velge skrifttype, til gjengjeld får du muligheten til å vise hvit skrift på svart bakgrunn – nyttig om du skal lese på senga.

Amazon har dessuten valgt sitt eget system for paginering, med “locations” og prosenttall istedenfor sider. Det tar litt tid å komme inn i det, men viser seg raskt å være mer praktisk enn sidetall fordi det ikke varierer med skriftstørrelsen. Whispersync-funksjonen, som synkroniserer sist leste side, understrekinger og notater mellom alle maskiner som er registrert til din Amazon-konto, er Kindle-appens største konkurransefortrinn på iPad.

Dens største ulempe er netthandelløsningen. Når jeg trykker på “Shop” starter Safari opp på Amazons vanlige nettside, som blir krøkkete å navigere seg rundt i på den lille iPad-skjermen. Her virker iBooks ebokhandel mye bedre tilpasset formatet.

Mens iBooks og Kindle er konvensjonelle programmer, viser Ibis Reader oss hvilken vei ebokteknologien kan ta i fremtiden. Dette nettstedet lar deg lese ebøker i standardformatet EPUB, og vil liksom Kindle-appen huske hvor du var sist. Forskjellen er at iBis Reader fungerer på alle maskiner som har en moderne nettleser, samtidig som det meste av funksjonaliteten i f.eks. iBooks tas vare på. Spennende.

Dette er den beste måten å lese bøker med iPad på: hold platen i begge hender.

Jeg hadde ikke anledning til å prøve ut mer enn én “beriket bok”, nemlig Alice in Wonderland HD. Denne app-boka fremstår som en grei demonstrasjon av hva forlag med ressurser til det kan komme til å gjøre i fremtiden: animasjoner, lyd og bilde er integrert med teksten på en morsom måte. På dette området vil iPad og andre tavle-PCer i overskuelig framtid være mye bedre enn lesebrett med elektronisk blekk. Det samme gjelder visning av rike dokumenter i f.eks. PDF-format, ikke minst med fargeillustrasjoner.

iPads største fortrinn er utvilsomt at mange ebokleverandører har utviklet applikasjoner til plattformen. I tillegg til Amazon og Apple selv, finner vi Barnes & Noble (Nook), Borders, Stanza, Kobo og altså webbaserte apps som iBis Reader. Norske leverandører utvikler selvsagt også for Apple-plattformen, og derfor kan du regne med å få kjøpt bøker til din iPad så snart vi får en større lansering.

Det du selvsagt ikke får, er et samlet bibliotek på iPaden din. DRM-beskyttede bøker er låst til hver sin app, du vil ikke kunne søke i alle dine bøker samtidig og må forholde deg til ulike grensesnitt og butikkløsninger. I så måte viser iPad med all mulig tydelighet hvor problematisk de sprikende DRM-standardene man har i bokbransjen vil bli på sikt. Livet er fremdeles enklest for den som piratkopierer.

Maskinvare
Mens jeg gjennomgående syns programvaren på iPad fungerer godt, er jeg mindre imponert av maskinvaren. Den er som sagt en pen maskin, men det slanke utseendet bedrar på samme måte som på MacBook Air – kantene er betydelig smalere enn midten. Med en vekt på trekvart kilo er iPad mer enn tre ganger tyngre enn utfordreren Kindle 3 (220 gram), og mer enn 200 gram tyngre enn Kindle DX.

Du kan altså ikke putte den i lomma eller holde den i én hånd i lengre tid, slik du kan med lesebrett og mobil, og det er definitivt en fordel om du som jeg foretrekker å lese på senga liggende på magen eller flatt på ryggen. iPad er på sitt mest behagelige når du sitter eller halvveis ligger i sofaen eller godstolen, og kan hvile den mot lårene.

Reflekser og fingerfett er blanke berøringsskjermers svøpe. Så også på iPad.

Min hovedinnvending mot maskinvaren er imidlertid skjermen. Jeg hadde på forhånd hørt at den var god, og som dataskjerm hevder den seg godt i konkurranse med det man finner på bedre bærbare PCer. Men i likhet med de fleste bærbare har iPad blank skjerm. En veldig blank skjerm, faktisk. Jeg har alltid ment at slike skjermer passer best for narcissister, fordi man vil ha sitt eget kontrafei som bakgrunn for alt man gjør. iPad skuffer ikke i så henseende.

Problemet reduseres noe ved boklesing fordi den hvite skjermbakgrunnen drukner mange av refleksene. Men jeg må fremdeles være nøye med å holde skjermen i riktig vinkel for å unnå reflekser fra vinduer eller lamper, og aller best er iPad-lesing på den delen av sofaen vår som vender inn mot en vegg uten vindu, med nærliggende lyskilder avslått. Hvilket bringer meg til bakgrunnsbelysningen.

I likhet med svært mange i vår tid sitter jeg for mye foran skjermen, noe som blant annet har ført til at jeg nå medisineres for tørre og såre øyne. Og uansett hvor innovativ Apple har vært med iPad, forteller øynene mine meg at bruk av denne maskinen som lesebrett effektivt utvider datatiden min henimot midnatt og vel så det.

Nattestid er problemet ekstra påtrengende. Med svak belysning og sepiabakgrunn blir iBooks tolerabel, selv om Kindle-appens mulighet til å vise hvit skrift på svart bakgrunn har så langt vist seg å fungere best for meg. Men på denne viktige arenaen kommer lesebrett med e-blekk og et lite leselys mye bedre ut. Noe som igjen gjør Kindle-appen til en vinner på iPad, fordi den lar meg fortsette å lese digitalt når den bakgrunnsbelyste skjermen blir for anstrengende.

Et estetisk poeng til slutt: berøringsfølsomme skjermer er magneter for fingerfett, noe iPadens skjermtastatur forsterker. Skriv en kort epost, og den nederste tredelen av den vakre skjermen er dekket av en tynn film med fett. Legg normale spise- og drikkevaner til regnestykket, og du skjønner hvorfor en pusseklut alltid bør være innen rekkevidde. (Det er forresten slikt som får meg til å tro at nordmenns frokostvaner vil være det største hinderet for pressens visjon av en verden der folk flest leser morgenavisen på iPad. Tenk iPad i kombo med melkeglass, bringebærsyltetøy og smør…)

Hva med iPad som erstatning for bærbar PC?
Som nevnt øverst er dette en vurdering av iPad som lesebrett. Men det blir åpenbart urimelig å sammenligne en datamaskin med en énfunksjonsdings. Den som planlegger å kjøpe iPad, må også vurdere den som datamaskin. Her vil smak, behag og behov så ymse. Alt jeg kan gjøre her er å peke på årsakene til at jeg, etter å ha brukt den noen uker, ikke kunne tenke meg å kjøpe en iPad når den kommer til Norge.

Hovedproblemet for meg er at iPad-opplevelsen ligger for langt unna det jeg forventer å få av en datamaskin i denne prisklassen. Som fysisk tastatur, for eksempel. Jeg trenger taktil feedback, og derfor har jeg alltid taster på mine dingser, inklusive telefonene mine. Skjermtastaturet til iPad fungerer forsåvidt, men er uegnet til raskere tasting. Fordi det er en del av skjermen, tvinges jeg til å taste i en ubehagelig vinkel om jeg samtidig skal se teksten jeg skriver uten for mye reflekser. Nå kan man jo kjøpe eksternt tastatur og skjermstøtte, men da blir én elegant dings forvandlet til to eller tre kolli, og prisen har økt enda et hakk. Da heller en netbook med alt i ett.

Kjære Apple: Jeg har flere skuffer og en kjeller full av kabler og dongler,
og så vil dere at jeg skal kjøpe enda flere for gjøre det jeg trenger på iPad?

En netbook vil dessuten ha en annen ting de fleste av oss er avhengige av i IT-hverdagen, nemlig en USB-port eller flere. Den eneste utgangen som følger med iPad er til kabelen som kobles til PCen eller Macen du trenger for å drifte iPaden, og som også fungerer som lader. Her får jeg følelsen av at minimalistisk design vant over brukervennlighet, for resultatet er at du må kjøpe en ekstern dongle for å koble til et kamera eller annet utstyr.

Det bringer meg til diskplassen. Standardutgaven av iPad har 32 GB, hvilket er OK for en mobiltelefon, men selvsagt ikke nok for en som ønsker å bære med seg musikksamlingen, fotografiene, hjemmevideoene, podcastene, rippede eller nedlastede filer osv osv. Eller installere store og plasskrevende programmer. I det perspektivet er det kanskje like greit at store konvensjonelle programmer som MS Office eller OpenOffice ikke kan kjøres på iPad, men for en som er helt avhengig av en slik pakke for å få gjort det daglige arbeidet, kan det bli en dealbraker.

Nå finnes det helt sikkert greie erstatninger for OpenOffice og de mange andre programmene jeg bruker i løpet av arbeidsdagen i App Store. Og jeg har intet imot å betale for god programvare. Det jeg har noe imot, er å sette av kostbar tid til å lære meg nye måter å jobbe på, nye grensesnitt og styret med filformater og konvertering som garantert vil følge. Dette ser sikkert annerledes ut for en som er vant til iOs på iPhone, selvsagt.

Kan hende er dette begynnelsen på en IT-revolusjon som “changes everything”. Eller kanskje ikke. Tiden og konkurrentenes respons vil vise det. For egen del ville en lettere tavle være betydelig mer attraktiv, og i så måte er Samsungs Galaxy Tab og ryktene om en mindre iPad gode nyheter. Men slik markedet er ut nå, syns jeg fremdeles at kombinasjonen av lesebrett med e-blekk og en konvensjonell netbook er en bedre pakke til samme pris som iPad.

“Searching for Whitopia” og USAs brungrå konfliktlinje

Jeg har nylig fullført Searching for Whitopia av journalisten Rich Benjamin, en bok som med rette har fått mye fagnad (den er et godt eksempel på at Amazons brukeranbefalinger kan være bedre enn sitt rykte). Benjamins utgangspunkt er det demografiske fenomenet “white flight“, der hvite flytter ut av et område når en tilstrekkelig stor andel av mennesker med en annen etnisitet flytter inn.

I Norge og andre europeiske land knyttes fenomenet til immigrasjon og regnes som relativt nytt (tenk Groruddalen), men i USA fikk man de første eksemplene på dette som en reaksjon på svarte amerikaneres flytting som følge av økt velstand og høyere utdanning, langt tilbake i forrige århundre. Man har altså mye lengre erfaring med slikt i USA og kan vel også si at de ligger foran oss i utviklingen.

I så fall er tendensen de siste par tiårene krystallklar: hvite amerikanere forlater i stigende grad forstedene etterhvert som andelen amerikanere med minoritetsbakgrunn øker. Stedene de flytter til kaller Rich Benjamin for “whitopias”, det vil si mindre, etnisk homogene samfunn som rangerer høyest på listen over de mest attraktive stedene å bosette seg i USA. Forfatteren definerer det slik:

A Whitopia is whiter than the nation, its respective region, and its state. It has posted at least 6 percent population growth since 2000. The majority of that growth (often upward of 90 percent) is from white migrants. And a Whitopia has je ne sais quoi — an ineffable social charisma, a pleasant look and feel.

Rich Benjamin (som selv har bakgrunn fra Etiopia, forøvrig) flytter til hvitopi-byer som St. George, Utah, og tar seg god tid til å sette seg inn i samfunnstrukturen og snakke med folk. Han har fått ros for at han lar sine subjekter komme ordentlig til orde og sparer leseren for lettvinte poenger, også når han tar opp den ganske blatante rasismen man kan finne slike steder. Benjamin viser forståelse for at folk som har råd til det flytter fra kriminalitetsherjede forsteder rundt Los Angeles og Washington D.C., og til samfunn som på mange måter virkeliggjør den amerikanske visjonen om “Small Town America”.

Men samtidig påpeker han at det hele skjer mot et demografisk bilde i rask endring, og at fortsatt “white flight” er nødt til å få store konsekvenser for amerikansk politikk og samfunnsliv. Realiteten er at USAs etniske sammensetning vil endre seg sterkt de neste tiårene. Om dagens trend (der 44 % av amerikanere under 18 har minoritetsbakgrunn) vedvarer, vil hvite amerikanere være i mindretall i 2042. Fenomenet som av og til kalles “The Browning of America” går som en rød tråd gjennom Benjamins bok, liksom det i stadig større grad gjør det i amerikansk politikk.

For eksempel er det velkjent at John McCain var den soleklare vinneren valget i 2008 blant hvite amerikanere, i den grad at han ville ha tatt seieren om USA hadde hatt samme befolkningssammensetning som i 1980. Likeså er det en klar sammenheng mellom demografi og geografi: Obama vant valget takket være demokratenes sterke stilling i etnisk sammensatte delstater langs kystene, mens USAs “hvite sentrum” (Sarah Palins “Real America”) sluttet opp om republikanerne.

Benjamin dokumenterer godt hvordan et typisk “whitopia” ikke bare har underskudd på lyse- og mørkebrune amerikanere, men ofte er kjemisk renset for demokrater. Mønsteret videreføres i Tea Party-bevegelsen som kommer til å bli så viktig i høstens kongressvalg, jamfør denne oppsummeringen fra New York Times: “The 18 percent of Americans who identify themselves as Tea Party supporters tend to be Republican, white, male, married and older than 45.”

Nå er ikke politikk etter etniske og geografiske skillelinjer noe nytt fenomen i USA (Rich Benjamin skildrer godt hvordan republikanerne overtok kontrollen over Sørstatene, som lenge var demokratisk kjerneland), men det hele er i ferd med å få nok en dimensjon som nærmest er dømt til å skape sterke konflikter i tiårene fremover.

Innbyggerne i whitopia er nemlig ikke bare hvitere enn amerikanere flest, de er også eldre. Eldrebølgens første fase i USA blir i overveldende grad en hvit affære, mens det meste av tilveksten som sørger for at landet vil vokse til nærmere 400 millioner innbyggere i 2050, kommer fra ikke-hvite. Artikkelen The Gray And The Brown: The Generational Mismatch i The National Journal setter søkelyset på det i historisk perspektiv helt unike generasjonsgapet som er i ferd med å oppstå i USA, og konfliktene det skaper.

Et eksempel er omstridte enkeltsaker som immigrasjonsloven i Arizona, der nye og gamle amerikanere står mot hverandre. Viktigere på lang sikt er synet på hva det offentlige skal bruke penger til. Det handler for eksempel om prioritering mellom eldretjenester og skoler, som kan bli følelsesladd når skolene i fråga i stadig større grad preges av minoritetsbarn.

Rich Benjamin peker på at innbyggere i hvitopier som ønsker å nedprioritere satsing på utdanning og andre sosiale goder til minoriteter, og ikke minst illegale immigranter, paradoksalt nok underminerer grunnlaget for sine egne tjenester på sikt. Skal USA kunne hevde seg mot kommende stormakter som India og Kina i fremtiden, kommer man ikke utenom en kraftig opprustning av hele utdannelsessystemet. Som National Journal påpeker:

The Baby Boom has a tremendous stake in investing in the education of young Latinos and African-Americans so they will get good jobs and we can tax the daylights out of them to support [the Boomers'] retirement,” Klineberg, the Rice University sociologist, says. “The [racial] gap in achievement has to be narrowed if there’s any serious hope for American competitiveness in the global economy.

Det bitre og til tider paranoide tonefallet som preger deler av amerikansk politikk viser ingen tegn til å dabbe av, ei heller flyttestrømmen av hvite amerikanere bort fra storbyene og megaregionene som omgir dem. Hva dette får å si for USAs fremtid er vanskelig å si, men dersom man ikke klarer å bygge bro over de sterke demografiske interessemotsetningene risikerer landet å bli mer splittet enn det har vært siden borgerkrigstiden. I så fall ikke lyse utsikter for amerikanerne, eller alle oss som fremdeles må forholde oss til at USA er en hovedaktør på verdensscenen.

Norwegian graphic novel wrongly rejected by App Store for being “extremely racist”

I’ve been covering the App Store censorship story for some time in this blog, but it took a Norwegian victim for it to gain traction in our local main-stream media. The comic “Wakan Unwanted” by Lars S. Nygård and Seth Piper, distributed by Oxicomics, was rejected by Apple’s App Store for being ‘extremely racist’.

What was missing in the general press coverage was an independent assessment of the actual comic. Few things annoy me more than discussions that begin with “I haven’t read the work in question, but…” So when the illustrator (Piper) offered me the chance to read “Wakan Unwanted”, I took him up on his offer. And frankly, I can’t see where the App Store bureaucrats are coming from.

“Wakan Unwanted” is the story of the wanderings of a black protagonist through a steampunkish, alternate-history American West. The tagline “It’s December 1870. The adventures of the last black man in America are about to begin” says it all, really. The story is brutal and the language crass, but no more so than your typical spaghetti western. The main character is portrayed in a heroic light. While some might take offense at the back story of an African-American genocide, there are enough decent white people to go around.

As far as I can tell, the only thing that could have triggered the accusation of racism is the frequent use of the “n” word. If this is the case, the reasoning is disingenious indeed. While the word is deeply offensive when used in a current setting, there is no denying that it is part of our history and literature. It is certainly defensible to use the word in a graphic novel set in the American West in 1870s, even more so when the general tone of the work is evidently non-racist.

The imagery in Wakan Unwanted is not racist by any reasonable standard.

In Norway, accusations of racism are no small matter. Public statements that denigrate people on the basis of skin colour can potentially land you in jail for three years. The writer and illustrator are not comfortable with being labeled racists (and by extension criminals) by a global corporation, and in the Anakata Comics blog Lars writes:

We strongly believe that the folks over at Apple are misreading Wakan Unwanted. We have sent them some more background materials as well as an outline of where the story is going. Hopefully, this will clear things up.We strongly believe that the folks over at Apple are misreading Wakan Unwanted. We have sent them some more background materials as well as an outline of where the story is going. Hopefully, this will clear things up.

Let’s hope it will. But to me, this case is yet another reminder of the fix Apple has gotten itself into by including the infamous clause 3.3.12 in its iPhone SDK Agreement. By granting itself über-editorial power, Apple is condemned to repeat mistakes like this in its quest to rid the App Store of  “obscene, pornographic, offensive or defamatory content or materials of any kind”.

The loss to the content producers affected is obvious. But ultimately, Apple also stands to lose. If not money, then credibility and reputation in its core “creative classes” market. Say what you will about censorship, but hip or cool it is not.

Hva er ditt svarte nerdehull?

Geeks are Sexy stiller et interessant spørsmål i sommervarmen: har du som nerd (du leser denne postingen i juli, så det nytter ikke å nekte) noen “svarte hull” i din nerdekunnskap? Er det noen områder av nerdekulturen der din mangel kunnskap eller interesse overstiger lysets hastighet?

Jeg vet at slike innrømmelser medføre tap av nerdetroverdighet (jeg mener: det neste du forteller meg er vel at du ikke bryr deg om hvem som skjøt først) og derfor kan være vanskelige å komme med. Derfor kaster jeg meg på det metaforiske alvesverdet med følgende tilståelser:

Jeg snakker ikke klingon: Jeg vet kommer som et sjokk, men det er sant. Jeg har ikke tall på hvor ofte mednerder har gått ut fra at jeg kjenner Star Trek-universet ut og inn, og dette er vel første gang jeg innrømmer det like ut: med unntak av den opprinnelige sesongen (som jeg så på svensk TV på søttitallet og som derfor har høy nostalgifaktor) og JJ Abrams’ reboot av konseptet syns jeg generelt det er traurige saker.

Deep Space Nine, TNG, vann, gås: for meg får trek-universet aldri den nødvendige kombinasjonen av troverdighet og underholdningsverdi. Picard versus Kirk interesserer meg altså midt i ryggen, men gi meg nye Battlestar Galactica sesong 1-3 når som helst. For ikke å snakke om Firefly. Oooooh. ;-)

Alver, magikere og vampyrer later mig kold: Jeg la bort His dark materials etter første bind, jeg sovnet av Harry Potter et sted uti tredje, Robert Jordan rakk jeg knapt å komme inn før jeg ga opp og Ringenes Herre er blant verkene jeg leste i tenåra som har gjort minst inntrykk på meg. Seriøst: hadde det ikke vært for Peter Jackson hadde jeg antagelig husket mer av Max Lundgrens Omin Hambe i Slättköping enn av Tolkiens mursteiner.

Denne problemstillingen har jeg tenkt endel på, da fantasy er så viktig for så mange folk hvis smak jeg respekterer. Og jeg er kommet til at det nok handler om at jeg syns magi og andre overnaturlige fenomener er like uinteressante i litteraturen som deres påståtte eksistens i virkeligheten. Her kommer min innbitte skepsis altså i veien for det som for alt jeg vet kan være store litterære opplevelser. Det store, skimrende unntaket er selvsagt fantasyperlen Star Wars IV-VI.

Jeg feirer håndkledagen, men det er også alt: Jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg koste meg med Douglas Adams’ Hitchhiker’s-serie da den opprinnelig ble utgitt, liksom jeg minnes hvor skuffet jeg blir hver gang jeg forsøker å gjenlese bøkene. For meg blir bøkene et klassisk eksempel på at lesing også kan være kontekstavhengig. Jeg trengte åpenbart høyt hår, pastellklær og Ronald Reagan i det Hvite hus for å glede meg over Adams, liksom Abba og slengbukser trengtes for å le av Fleksnes.

I alle fall Adams’ skjønnlitteratur. Hans nydelige elegi over arter på randen av utryddelse, Last Chance to See, leste jeg relativt nylig med svært stor glede.