Google Cardboard: Kunstig virkelighet for en slikk og ingenting

Google Cardboard er Googles forsøk på å kaste seg på (den andre) VR-bølgen (VR = Virtual Reality eller kunstig/virtuell virkelighet på norsk). Rent teknisk har man valgt samme løsning som markedsleder Oculus Rift: Å skape en tredimensjonale effekt ved å sende separate bilder til hvert øye, etter samme prinsipp som i stereskopene som er blitt brukt til å vise frem tredimensjonale fotos siden slutten av 1800-tallet.

viewmaster23423

Kongen på stereoskophaugen var lenge View-Master, og jeg husker hvordan jeg misunte min fetter som hadde en som var kjøpt i USA, med runde pappskiver med bilder av amerikanske severdigheter. Den store forskjellen på et konvensjonelt stereoskop som View-Master og stereoskopisk VR er muligheten for bevegelse og interaksjon, som tilsammen kan gi en følelse av å “oppslukes” av billedopplevelsen, også kalt “immersion” på fagspråket.

Dette gjøres ved å levere levende bilder via en høyoppløselig skjerm foran hvert øye, i tillegg til stereolyd. Oculus Rift og andre dyre systemer har skjermer, sensorer og lydsystem i enheten du fester til hodet, mens Cardboard lar mobiltelefonen overta alle disse oppgavene. Moderne mobiler i øvre prisklasse har alle store og høyoppløselige skjermer, sensorene som trengs og prosessorkapasitet og lagringsplass så det holder.


Screenshot_20151120-162620

Startskjermen til Googles Cardboard-app, slik
den ser ut før mobilen er plassert i pappholderen

Dermed er de istand til å levere to separate bilder av høy kvalitet og følge hodebevegelsen din godt nok til at du kan snu deg rundt i et virtuelt landskap. Jeg har prøvd Oculus Rift og skal ikke påstå at Cardboard leverer en like responsiv og oppslukende opplevelse, men tar man prisen i betraktning blir dette likevel en imponerende forsmak på de fullverdige VR-opplevelsene som kan bli allemannseie i løpet av noen år.

 

DETTE TRENGER DU

En dyrere smarttelefon fra de siste to-tre årene, med enten Android eller iOS (mao iPhone 5 eller over, Samsung S4 og nyere osv). Det er disse telefonene som har skjermoppløsning, lagringsplass og prosessorkraft nok til å levere VR-opplevelser med god flyt. Men merk at de aller største flaggskipstelefonene, som Samsung Note, iPhone 6+ og Nexus 6P, kan bli for store til å passe i endel av de ferdiglagde Cardboard-holderne.

En Cardboard-kompatibel VR-brille, eller en annen stereoskopisk brille som lar deg putte inn en mobiltelefon. Har du lyst til å bygge din egen finner du mange oppskrifter på nettet. Vil du heller kjøpe har Google en oversikt på sin Cardboard-side, med modeller i alle prisklasser.

Screenshot 2015-12-04 at 17.39.27 - Edited

Cardboard selges også i flere norske butikker, til priser som i skrivende stund starter på kr. 49. Clas Ohlson og Kjell & Company er steder der du kan få Cardboard-byggesett til en rimelig penge, er min erfaring (nei, dette er IKKE en sponset post). Selve byggingen er forøvrig av aller simpleste slag, vi snakker om en brette- og teipejobb som ikke bør ta mer enn et par-tre minutter.

Man får selvsagt det man betaler for: En Cardboard-brille i papp lar deg ikke justere på avstanden mellom linsene, for eksempel. De bruker gjerne strikk til å holde på plass telefonen, og om du føler at din dyre smarttelefon fortjener litt mer sikkerhet før du begynner å virre hodet rundt er gaffateip din venn. Men dette er jo også sjarmen med Cardboard: Du kan mekke og tilpasse av hjertens lyst – det er faktisk meningen at du skal det.

Jeg valgte å bruke noe mer penger på en litt dyrere VR-brille fra Kjell & Company. Brillen gir bedre komfort og feste for telefonen, og justerbare linser. Litt for sent oppdaget jeg at den manglet magneten på venstre side som man trenger for å bruke mange Cardboard-apper (man ser på ikonet som skal velges og drar magneten ned for å “klikke”). Men løsningen er enkel: En liten magnet holdt mot venstre side av brillene en kort stund vil gjøre samme nytten.

Cardboard-apper trengs for å få en fullverdig opplevelse. Men det er verdt å merke seg at mye Cardboard-funksjonalitet allerede er bygd inn i apper du har på mobilen. Et eksempel er YouTube-appen, der du kan gå til kanalen for 360-videoer, starte opp en video og så klikke på det maske-liknende Cardboard-symbolet (du ser det nede til høyre i videovinduet, se eksempelbilde under) for å se hvordan dette vil ta seg ut i brillene. Pass på å bevege telefonen, slik at du panorerer rundt i 360-bildet.

Screenshot_20151204-195154 - Edited

 

Den viktigste Cardboard-appen er Googles egen, og gir tilgang til VR-opplevelser av ymse slag. Men går du til Play eller App Store vil du finne langt flere apper om du søker på “cardboard” eller “vr”, fra enkle spill til vr-opplevelser som berg- og dalbane og fjellklatring. Det finnes også flere 3D-filmfremvisere for Cardboard.

Mange Google-tjenester støtter nå Cardboard. I tillegg til YouTube har vi Google Earth, som lar deg fly over tredimensjonale modeller av by og land. Med Street View-appen kan du “kjøre” rundt på gater over hele kloden, mens du kan stille deg opp midt inne i boblebilder (“PhotoSphere”) i forskjellige apper.

 

SLIK KAN DU SELV SKAPE VR-OPPLEVELSER

Er du app-utvikler har Google et program for deg, men for de fleste av oss vil dette antagelig handle om å ta bilder. Jeg har alltid likt å ta panoramaer, og etter at boblebilder ble standard i nyere versjoner av Googles kamera-app har jeg også tatt mange slike. Det er artig å kunne dra tilbake til et sted man har vært, stille seg opp og se omgivelsene akkurat slik man så dem den dagen bildet ble tatt. Som denne stemningen fra Eresfjorden i Møre og Romsdal, som jeg fanget for halvannet år siden.

Screenshot_20151204-203205

Nylig lanserte Google appen Cardboard Camera. Den er ikke, slik navnet antyder, en app som lar deg fange fulle boblebilder, enn si boblefilmer, men snarere et panoramaprodukt. Du kan snu deg rundt og fange et panorama, som så konverteres til Cardboard-vennlig format. Problemet er at det meste av boblen man står i blanket ut, så her er immersion-følelsen langt unna. Vi får satse på at appen oppgraderes etterhvert.

Å lage 360-boblebilder er en ganske tid- og ressurskrevende prosess selv med nye flaggskipsmobiler. Å lage film er en helt annen skål, og inntil videre må den som ønsker å produsere slikt belage seg på å gjøre betydelige investeringer i maskinvare. Google har prosjekt Jump, en svær kamerarigg for profesjonelle aktører. Nokia lanserte nylig Ozo, sin satsing på VR på post-mobilalderen. Så langt ser Ricoh Theta S mest interessant ut, med grei 3D-videokvalitet og overkommelig pris. Men den er selvsagt utsolgt…

 

NOEN VANLIGE PROBLEMER

Stereoskopisk VR passer ikke for alle. Noen synsforstyrrelser. som samsynsvansker, kan gjøre det vanskelig å se 3D-effekten. Enkelte brukere melder at de fort blir svimle eller til og med kvalme av Cardboard, noe som kan skyldes at systemet ikke alltid klarer å henge med når man f.eks. snur seg rundt i en VR-opplevelse. Generelt frarådes det å bruke dette for lenge av gangen.

Briller fungerer dårlig med Cardboard. Helst skal selve Cardboard-enheten slutte tett til hodet, og det kommer i konflikt med briller. Linsene i Cardboard er ikke synskorrigerende, så om du som jeg er sterkt nærsynt vil du ha et problem. På den annen side går det jo an å mekke Cardboard-enheten med saks og gaffa så den får plass til briller også.

VR-apper og -tjenester eter batteri kjappere enn noen annen apptype jeg har vært borte i. De er også plasskrevende – noen hundre megabyte er ikke uvanlig.

Det fins ingen standard for grensesnitt. Google har sitt magnetbaserte grensesnitt, mens du i andre apper “klikker” ved å se litt lengre enn normalt på et ikon, vrir på hodet eller ser rett ned. I det hele tatt bærer VR preg av å være et felt helt i startfasen, med et forvirrende mangfold av løsninger på software- og hardware-siden. Det er på den annen side nok et godt argument for Cardboard: Om alt du investerer er en hundrelapp, gjør det ikke så mye om det viser seg at du har satset på VR-bransjens motstykke til Betamax.

Nexus 5x: Et førsteinntrykk av Googles nye telefon

For noen uker siden tok min siste Samsung S4 kvelden, og det var på tide å skaffe seg ny telefon. Jeg hadde blinket meg ut en av Googles nye og lovpriste Nexus-telefoner, og etter litt venting (som ble tilbragt i billig backuptelefon-helvete) kunne jeg gå i butikk på lørdag og kjøpe en lekker, svart Nexus 5X. Ja, for en av årsakene til at jeg gikk for Nexus denne gangen var designet. Jeg har sverget til Samsung i noen år nå, men syns at selskapet gikk litt av sporet med de siste modellene sine.

Screenshot 2015-11-16 at 12.34.25 - Edited

Jeg valgte å ikke gå for Nexus-storebror 6P, mest fordi jeg syns 5X har en hendigere størrelse og ellers leverer noenlunde samme ytelse (blant annet er kamerasystemet nøyaktig likt). Det skader selvsagt ikke at 5X er en god del lettere, både i gram og for lommeboken. Nå har jeg brukt telefonen i noen dager, og er klar til å si litt om hva jeg liker og ikke liker så langt.

Min favorittanmelder om Nexus 5X

DET JEG LIKER

Android 6.0 Marshmallow: Hovedargumentet for å kjøpe Nexus er at man får Googles svar på iPhone-opplevelsen: En versjon av Android som oppdateres raskt og er akkurat slik Google mener det bør være. I Android-universet er dette ingen liten ting, med så mange produsenter som flikker på brukeropplevelsen og slurver med oppdateringer. Android 6 er en fryd for øyet og fingeren, responsivt, oversiktlig og logisk i daglig bruk og fullt av løsninger som gjør hverdagen enklere. Som “Ikke forstyrr”, som erstatter lyd av/på-knappen og lar deg konfigurere varsellyder i detalj, eller det at mindre brukte menyvalg som wifi-sone og NFC kun dukker opp i nedtrekksmenyen etter at de er tatt i bruk via hovedmenyen.

Bare applikasjonene jeg vil ha: Da jeg skulle gjenopprette min forrige telefon fra Google-backup, fikk jeg nok en påminnelse om hvor uhorvelig mye unødvendig programvare som dumpes på brukerne av typiske Android-flaggskip. Jeg slettet mer enn 20 små og store programmer fra gjenopprettelseslisten, de fleste av dem slike som ikke uten videre lot seg gjøre å slette fra min Samsung S4. Resultatet er at man ut av boksen har et mye ryddigere og mer oversiktlig, responsivt og ikke minst mindre plasskrevende system.

Fingeravtrykks-ID: Nexus 5X og 6P er begge utstyrt med siste versjon av Androids fingeravtrykks-ID, om hvilket det bare er én ting å si: Ge. Ni. Alt. Fingeravtrykksleseren sitter på baksiden av telefonen (i motsetning til hva som gjøres på fex iPhone), uten at det virker hemmende eller forsinkende på noen måte. Presisjonen er utmerket (jeg har knapt opplevd å måtte trykke mer enn én gang) og opplåsingen skjer umiddelbart. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg klarte å leve uten dette så lenge!

Fast charge: Som navnet antyder, handler det om at man med den medfølgende laderen kan forkorte ladetiden kraftig. Jeg testet dette ved å la Nexusen lade ved siden av en Samsung uten fast charge, og kom til at førstnevnte ladet omtrent 50% raskere. Jeg har sett andre tester som tyder på det samme. Det er ikke tall som snur hverdagen på hodet, men nyttig likevel – ikke minst når batterilevetiden bare er sånn måtelig god (se nedenfor).

Nyttigere startskjerm: Låseskjermen tennes automatisk når du løfter på telefonen, og viser klokkeslett og eventuelle meldinger. Den komplette nedtrekksmenyen er tilgjengelig fra låseskjermen, du trenger altså ikke låse opp telefonen for f.eks. å skru på Bluetooth, bruke den innebygde lommelykten eller sette opp “ikke forstyrr”-funksjonen.

Screenshot_20151116-110441

USB-C: Nice, sier jeg eder. Like liten og hendig som gamle mikro-USB, men uten de tre vendingene man alltid må gjøre på pluggen før den endelig glir på plass.

Kameraet: Jeg er ingen fotoekspert, men syns kameraet fortjener fagnaden det har fått av mange anmeldere. Oppløsningen er utmerket, kameraet responderer raskt når man sveiper det fram fra f.eks. låsesiden, og det yter langt bedre under dårlige lysforhold enn noe annet mobilkamera jeg har vært borti. Noen eksempler kan ses nedenfor.

IMG_20151115_160411

IMG_20151115_152700

IMG_20151114_215922

Min hovedinnvending er appen, som av og til blir i enkleste laget. Her antas det at systemet skal håndtere alt, og det finnes derfor ingen manuelle innstillinger. Men løsninger på det finnes jo i Play, for den som ønsker seg større kontroll.

 

DET JEG IKKE LIKER

Middelmådig batterilevetid: Med et innebygd batteri på 2700 mAh har man et ganske labert utgangspunkt, og det bekreftes i daglig bruk. En normal arbeidsdags telefonsamtaler, mobilsurfing og diverse app-bruk eter opp 80-90% av batterikapasiteten. Skal man i tillegg bruke Google Maps eller wifi-sone (noe jeg gjør mye på reise), blir lader et must. Dermed plasserer Nexus 5X seg omtrent på samme sted som alle andre smarttelefoner jeg har eid. Testene vil forøvrig ha det til at Nexus 6P varer en god del lengre.

Screenshot 2015-11-16 at 10.57.51 - Edited

Ikke trådløs lading: Jeg har så langt ikke investert i trådløs lading, så rent økonomisk taper jeg ikke på dette. Men det er irriterende at jeg ikke kan prøve ut før Nexusen pensjoneres, en irritasjon som dog mildnes en god del av fast charge via USB-C.

Ikke utbyttbart batteri eller mulighet for SD-kort: Mine tre siste telefoner har alle latt meg skifte batteri og sette inn et mikro-SD-kort. Det er en funksjonalitet jeg har hatt stor nytte av, og som jeg kommer til å savne. På den annen side har de fleste Android-produsenter nå faset ut denne muligheten, så…

Ikke medfølgende USB-C-til-USB-A-kabel: Kabelen som går til laderen har USB-C i begge ender, hvilket betyr at du må kjøpe en USB C-til-USB-Al for f.eks. å kunne overføre data til og fra PC eller bruke en annen lader enn den medfølgende. Kabelen er ikke dyr – jeg betalte 139 i Google-butikken – men med tanke på hvor uvanlig USB-C fremdeles er burde Google ha kostet på seg å legge den ved .

IPS LCD-skjerm: Når jeg legger Nexus 5X ved siden av en telefon med AMOLED-skjerm (f.eks. Samsungs flaggskip) er forskjellen på de to teknologiene merkbar. Nexusens skjerm fremstår som blassere i fargee med et svakt gulstikk, og virker dessuten litt mindre lyssterk. Forskjellene er imidlertid så små at jeg ikke merker dem i daglig bruk, og definitivt ikke nok til at jeg syns det var et argument for å gå for storebror 6P, som har AMOLED.

Hurtigtog Oslo-Stockholm-Oslo: Noen betraktninger

Da jeg skulle ta med sønnen og en kompis på skateboard-tur til Stockholm forleden, falt valget på toget. Hovedårsaken er at en av de reisende lett får problemer med ørene når han flyr og derfor helst unngår det, men det bidro sterkt at SJ tidligere i sommer hadde annonsert at de ville opprette en hurtigtogsforbindelse mellom Oslo og Stockholm. Enkelt sagt valgte SJ å forlenge den eksisterende linjen med hurtigtoget X2000 fra Stockholm til Karlstad videre til Oslo.

Jeg gikk inn på sj.se og bestilte billetter en uke i forveien, og fikk billetter for en voksen og to barn til knallpris den ene veien (260 SEK) og en høyst anstendig pris den andre (550 SEK). I skrivende stund er det tre daglige direkteavganger fra Oslo til Stockholm (05:44, 11:22 og 16:56), vi valgte å ta den tidligste avgangen. Med en reisetid på rett over fem timer ville det gi oss en hel dag i Stockholm. Hjemturen gikk med 15:51-avgangen fra Stockholm, som igjen ville gi oss en hel dag i byen og ta oss hjem i rimelig tid (reisetid ca 4:40).

2WoxHbbKiwo9AcEANWxq1OD_pZDPD3UdR3B26TjJ2Bc

Vi troppet opp grytidlig på Oslo S, tok plass i de romslige og behagelige setene i 2. klassekupeen og kunne straks logge oss på togets wifi-nettverk. Enten man reiser med barn eller er på jobbtur er bra wifi et must, og her leverer faktisk SJ så det holder. I sann svensk ånd har man funnet en egalitær løsning på problemet med mange passasjerer og begrenset båndbredde: Ved starten av reisen får alle utdelt en gratiskvote på 200 MB som kan lastes ned for full fart, etter det går hastigheten drastisk ned.

sUyxjMj1CFInLlE815FMnILtjEb5ZGs1Oe-w6StPdTc

Det gir seg selv at man ikke får sett mye på YouTube med en slik kvote, men jeg surfet jevnt og trutt på nettsider, skrev epost, chattet og jobbet på online-dokumenter og hadde fremdeles 50 MB igjen da vi kom til Stockholm. For en som vil jobbe underveis kommer dette antagelig til å fungere helt fint. Og siden seteplassen som sagt er romslig og de nedfellbare bordene har plass til en laptop av Macbook Pro-størrelse, er det ingen grunn til at man ikke skal kunne bruke X2000 som rullende kontor.

JjdiuuD3VBXENIo2TC1myGurpCZB90GBgE3dHC2CtSo

En snedig tilleggsfunksjon er det at man kan sjekke posisjon, fart og andre reisedata for toget via wifi (uten at det går ut over kvoten). Da kan man blant annet se at X2000 virkelig suser avgårde på strekningen Stockholm-Karlstad. Den samme funksjonen ga langt mer deprimerende tall så snart toget passerte norskegrensen, naturligvis. I det hele tatt er denne togturen en bekreftelse på hvor begredelig det står til med norsk jernbanepolitikk. Det fikk vi en påminnelse om på forsommeren, da det så ut til at hele SJ-satsingen måtte skrinlegges fordi man skulle utføre banearbeider i oppstartsfasen for dette tilbudet.

Et tilbud som i grunnen kan oppsummeres slik: Somletog i Norge og hurtigtog til Sverige gir tilsammen en tidsbesparelse på én til halvannen (for to av rutene) time. Togene vi reiste med var smekkfulle, og skal man dømme etter kapasitetsproblemene SJ har på hurtigtogslinjene sine i Sverige vil man fortsatt ikke ha noen problemer med å fylle toget mellom Karlstad og Stockholm. Men vil det være lønnsomt å kjøre i to og en halv time i tog-ulandet Norge etter at turistsesongen er over?

Det kommer helt an på hvordan toget vil hevde seg i konkurranse med flyet. Det er mye fokus på reisetiden, og der vet jeg av erfaring at fly i rute fremdeles slår toget med god margin. Hvis jeg vil dra avgårde til flyplassen til samme tidspunkt som når jeg må avgårde for å rekke 05:44-toget, rekker jeg et fly som 07:00. Det er i Stockholm en time senere, og såsant jeg kun flyr med håndbagasje kan jeg være i Stockholm sentrum før 09:00. Da har toget fremdeles 1:45 igjen før det ankommer Centralstationen.

Har jeg derimot bagasje og følger flyselskapet anmodning om å være ute minst en time før avgang til internasjonale flighter, blir differansen fort ned mot timen (TV2 kom til at fly slo tog med 1:15). Dog: Fordel fly. Ditto for antall avganger. SJ har tre daglige, SAS har 14 og Norwegian 8 i skrivende stund. Men når det gjelder pris kommer toget bedre ut, ikke minst hvis man skal reise på kort varsel. Om jeg vil toge mandag førstkommende, koster det meg SEK 1185 tur-retur. SAS tur-retur på tilsvarende tidspunkter koster NOK 2563, Norwegian ender opp på NOK NOK 1279.

Så må vi legge til transport inn og ut av bykjernene. Det er som kjent en dyr fornøyelse: NOK 360 tur-retur Oslo S og OSL, samt SEK 530 for frem og tilbake til Stockholm Centralstasion med Arlanda Express. Selv billige Norwegian ender altså godt over 2000 kroner fra sentrum til sentrum (og da har jeg vært grei og ikke lagt til diverse andre gebyrer som nesten alltid tilkommer for flybilletter). Betaler du for billetten av egen lomme er det utvilsomt fordel tog, med andre ord.

Miljømessig kommer toget selvsagt også mye bedre ut, drevet som det stort sett er med vannkraft og kjernekraft. Det gjenstående spørsmålet er om toget har andre fordeler som gjør opp for manglende fart og tilgjengelighet. En åpenbar fordel er at togreisen er langt mindre stressende. Flyturer er i sin natur fragmenterte og oppjagede. For å komme seg til Stockholm må jeg ta flytog, sjekke inn, vente ved gaten, sette meg i et trangt flysete, finne veien til flytoget i den andre enden og ta nok et tog.

På hurtigtoget setter jeg meg ned én gang, og der blir jeg sittende til jeg er i Stockholm. Hvis ikke jeg vil strekke litt på beina og sette meg i den hyggelige, lyse og rene bistrovognen, da. Uansett har jeg et vakkert landskap å hvile øynene på, og altså en komfortabel arbeidsplass med velfungerende nettverk. Hvis du er en slik som liker og kanskje til og med foretrekker å jobbe underveis, er toget uslåelig satt opp mot letingen etter en plass å sitte på flyplassen og det lille, trange bordet du får tildelt i flysetet.

E9eIvWQqPh7M0FKLhUGCY3okhBoCP7aKLFuoSjvfar8 (1)

X2000 FTW! :)

Det som virkelig ville gi flyet konkurranse på denne strekningen, slik flyet har møtt konkurranse fra tog på kontinentet, ville ha vært hurtigtogforbindelse hele veien. Turen fra Stockholm til Karlstad tok 2:15 igår, i distanse tilsvarer det Oslo-Kristansand som NSB bruker (minst) 4:30 på. Så passeres grensa, og hastigheten går ned i bedagelig skrangletempo. Det er den lavere standarden på norsk banenett som er årsaken, og vi vil ikke se noen forbedringer på denne østlige forbindelsen med det første.

Uansett: Denne satsingen fra SJ representerer et stort løft, og så langt tyder interessen på at tilbudet kan komme til å leve lenger enn f.eks. Unionsekspressen, som jeg kjørte med i 2008 og som bar sterkt preg av laber oppslutning fra publikums side. Da spådde jeg kort levetid hvilket viste seg å stemme, denne gangen håper og tror jeg at tilbudet kan vedvare. Toget har unike kvaliteter som fly aldri kan tilby og er fremdeles nyttig og nødvendig for store og små, ikke bare for dem som får mellomøreproblemer i trykkabinen. :)

Hvorfor kan man ikke bare ta seg sammen og gå ned i vekt?

Slankedebatten som har dukket opp i kjølvannet av Høyre-representant Sveinung Stenslands mye omtalte vekttap, følger et beklemmende velkjent mønster. Som vanlig dukker det opp en lang rekke normalvektige som mener at det kun er et spørsmål om å skjerpe seg, og de blir i sin tur imøtegått av overvektige om insisterer på at slanking er en anelse mer komplisert enn som så.

Denne postingen er et forsøk på begrunne dette siste synet med noe mer enn personlig erfaring med overvekt. Det sies sjelden, men argumentet om å ta seg sammen hviler i bunn og grunn på ideen om viljestyrke. Det er viljestyrken som skal bære deg gjennom uker og måneder med forsakelser, som skal styre deg trygt forbi de unødvendige kalorienes urene farvann.

Viljestyrke, også kjent som selvdisiplin og selvkontroll, har flere definisjoner. Men essensen av viljestyrke er å kunne utsette kortsiktig tilfredsstillelse for å nå et mer langsiktig mål. Det handler om mental selvkontroll, å kunne undertrykke uønskede tanker og impulser og la rasjonell tenkning overstyre følelser.

Wc0107-04780r

Eksempel på overvektig mann med begrenset viljestyrke

Hvor mye viljestyrke man har, varierer fra person til person og området man skal bruke den på. Man kan for eksempel ha viljestyrke nok til å bli verdens beste golfspiller, men ikke evne å motstå seksuelle fristelser. Eller man kan ha jernviljen som kreves for å lede landet sitt i krig og redde demokratiet fra Hitler (samtidig som man sliter med depresjon), men ikke klare å hindre at man blir kraftig overvektig.

Willpower: Rediscovering the Greatest Human Strength bruker Roy F. Baumeister og John Tierney Oprah Winfrey som eksempel. Som programleder i verdensklasse har Winfrey utvilsomt viljestyrke. Hun har tilgang til enæringsspesialister, leger og personlige trenere av ypperste kaliber, og kan la seg motivere av at hun daglig blir sett av millioner av mennesker. Likevel er Winfrey en av verdens mest kjente jojo-slankere:

That’s what we call the Oprah Paradox: Even people with excellent self-control can have a hard time consistently controlling their weight. They can use their willpower to thrive in many ways – at school and work, in personal relationships, in their inner emotional lives – but they’re not that much more successful than other people at staying slim.

Forfatterne henviser til flere studier som bekrefter dette: Selv om folk som ser ut til å ha sterk selvkontroll i sin alminnelighet lykkes bedre med å holde vekten konstant, er forskjellen mindre enn på andre felter av livet. Og om du i utgangspunktet har sterk viljestyrke, viser den seg å være en begrenset ressurs. Når viljestyrken er “brukt opp”, øker faren for at du skal spise for mye eller feil mat, for eksempel.

En situasjon slankere fleste kjenner godt til og som også bekreftes av forskningen, er å utsette beslutninger om mat til man er sulten. Mang en slanker har gått i butikken på tom mage og endt opp med en pose potetgull i tillegg til den fornuftige lunsjen. Baumeister og Tierney kaller det “slankerens Catch-22”: For å unngå å spise trenger slankeren viljestyrke, men for å ha viljestyrke må slankeren spise.

De omtaler også studier som viser hvordan andre typer hendelser kan tappe oss for viljestyrke og øke sjansen for overspising. I en studie ble unge kvinner som slanket seg vist den sørgelige blockbusteren “Tid for ømhet”. Kvinnene ble delt inn i to grupper: en som fikk slippe følelsene løs, og en som måtte undertrykke følelsene sine. Etter filmen ble testsubjektene tatt med til et annet rom for å vurdere smaken på ulike typer iskrem.

Mens subjektene trodde de deltok i en smakstekst, var det egentlige formålet å måle hvor mye is de spiste etter filmen. For sikkerhets skyld ble isen servert i store esker som gjorde det vanskelig å se hvor mye som ble spist. Det viste seg da at gruppen som hadde måttet undertrykke følelser, det vil si bruke viljestyrke på å bevare fatningen, spiste langt mer iskrem enn den som hadde fått gråte fritt under filmvisningen.

Konklusjonen fra denne og lignende studier er klar: Viljestyrken som kreves for å slanke seg på konvensjonelt vis kan påvirkes av hendelser som ikke har noe noe med mat å gjøre. Dette får Baumeister og Tierney til å konkludere med at viljestyrke stort sett er et elendig grunnlag for varig vekttap, og isteden har de følgende råd til den som skal slanke seg:

1. Never go on a diet.
2. Never vow to give up chocolate or any other food.
3. Whether you are judging yourself or judging others, never equate being overweight with having weak willpower.

Heller enn å slanke seg på konvensjonelt vis, mener forfatterne at overvektige må lære av forskningen som gjort på viljestyrke og kroppens biologiske respons på slanking. Det er lett å miste motet når man ser den lave suksessraten og alle måtene kroppen og psyken forsøker å motarbeide vekttapet på. Men bildet er ikke helt svart. Det er også forskning som gir håp og muligheter for en smartere strategi.

Det første og vikigste: Ikke sult deg selv. Denne fellen har jeg gått i flere ganger, rett og slett fordi det kan være så effektivt på kort sikt. Å gå på ekstreme lavkaloridietter får kiloene til å rase av, men underminerer også viljestyrken og øker sannsynligheten for en sprekk. Det i sin tur kan utløse den godt dokumenterte “what the hell”-effekten, der du finner ut at siden du allerede har spist feil mat kan du like gjerne spise mye mer av den.

For det andre: Tilgjengelighet øker forbruket. Finn Schjøll sa det presist til meg en gang: “Du vet, du og jeg er sånne som ikke slutter å spise før bollen er tom.” Han har helt rett: Jeg har aldri klart å spise bare én peanøtt eller sjokoladebit. Men hvis ikke bollen står der, har jeg ingen mulighet til å plukke den tom. Jeg får heller ingen visuelle stimuli som trigger søtsug. Uten snop i huset, må jeg gå av huset ut for å kjøpe snop. Da blir latskapen min venn, slik den også blir det hvis jeg velger å pusse tennene tidlig på kvelden.

For det tredje: Utsett beslutninger om å spise usunt. Glem aldri å spise (sunt) når du føler deg sulten. Men hvis du blir tilbudt overflødige kalorier i f.eks. et møte, skal du mentalt fortelle deg selv at du vil vente med å spise denne maten. Du har altså ikke nektet deg selv å spise den, bare utsatt beslutningen. Det “sparer” viljestyrke til et tidspunkt du kanskje trenger den mer, og vil ofte føre til at du senere oppdager at du likevel ikke hadde lyst på maten. Eller om du vil: Det virker som om vi mentalt har lettere for å godta et “senere” enn et “ikke tale om.”

I det hele tatt kan det hjelpe å automatisere tankesettet sitt på dette området. Før du går på en fest der du vet det blir servert mye fetende mat (hallo, grillsesong!) bestemmer du deg for hva og hvor mye du vil spise. Du lager deg et lite mantra for kvelden, av typen “på denne festen skal jeg spise én tallerken med mat” eller “jeg skal ikke røre potetgullet”. Ved å gjøre slike beslutninger automatiske slipper du å svi av tid, tankekraft og viljestyrke på dem.

Og sist, men ikke minst: Selvovervåking er et nyttig hjelpemiddel. Jeg er blitt en svoren tilhenger av Fitbit, som teller hvert skritt jeg går og som gjør det lett for meg å holde oversikt over progresjonen (10 000 skritt eller mer hver eneste dag siden 13. januar – yay!) I tillegg har jeg en smartvekt, Fitbit Aria, som jeg veier meg på hver dag. Slike metoder støttes ifølge Baumeister og Tierney klart av forskningen, sammen med f.eks. nedtegnelse av av alt man spiser (slik skepsisblogger Gunnar Tjomlid skal gjøre).

Om ikke du kan måle og veie alt du spiser, er det i alle fall mulig å følge litt bedre med på hva som serveres. Det er dokumentert at vi spiser mer når vi ser på TV eller er i godt selskap, to aktiviteter som tar oppmerksomheten vekk fra selve maten. Vi sliter også med å vurdere porsjonsstørrelse visuelt (noe matindustrien er veldig klar over), og derfor er det å følge med på sin egen metthetsfølelse et nyttig redskap.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Intet hindrer folk i å stjele fra en slik “honesty box“,
men de fleste velger å la være (kilde: Wikpedia)

Viljestyrke og moral(isme)
Viljestyrke ses ofte på som en del av fundamentet for vår moral, ikke minst slike valg der vi uten konsekvenser kan gjøre noe galt men likevel velger å la være. Når overvekt blir sett på som et utslag av manglende viljestyrke – og mye tyder altså på at det er slik – blir det for mange også et eksempel på moralsk klanderverdig oppførsel. Vi overvektige er ikke bare dårlige til å regulere spisingen vår, vi er rett og slett viljesvake og dårlige mennesker.

Det er liten tvil om at moralsk indignasjon ligger bak mye av det “fat hate” og “fat shaming” vi ser på nettet i våre dager. I utgangspunktet er det ikke så mye vi overvektige kan gjøre med slike holdninger. “Haters gonna hate”, som man sier. Men det vi kan gjøre, er å gi blanke i det uttalte eller implisitte argumentet om at svak viljestyrke ved matbordet innebærer at man generelt er en svak person. Forskningen taler imot det.

Vi kan velge å ignorere oppfordringene om å ta seg sammen og skjerpe seg, fordi vi nå vet at det ikke er slik man får bedre helse og (eventuelt) går ned i vekt. Vi har selvsagt ansvaret for hver eneste matbit vi putter i munnen – vi er ikke roboter, tross alt. Men langt viktigere enn å si at man har ansvaret er det å ta ansvaret. Å gjøre noe med saken, ut fra egne forutsetninger og det vi vet om hvordan overvektige kropper fungerer.

Og mens vi tar ansvaret for egen helse, kan vi alltid brenne noen ekstra kalorier ved å ta en liten dans til alle fedmehatende nettkommentatorers nasjonalsang. :)

 

Svimmel av suksess: Om slankingens brutale realiteter

De siste dagene har det vært mye oppstyr rundt stortingsrepresentant Sveinung Stensland, som har stilt opp i bar overkropp i VG for å fortelle at han har klart å gå ned 22 kilo. Stensland mener at kuren hans, som består i å spise mindre og mosjonere mer, er noe hvem som helst kan klare. I bunn og grunn behøver folk bare å “skjerpe seg”. Som helsetalsmann for Høyre trekker han også en politisk konklusjon av sin erfaring:

Det er egentlig bare noen små grep som skal til, så begynner du å gå ned i vekt. Så forsøker da store deler av det politiske miljøet å fremstille det som om det er nesten umulig å redusere vekten. Det er ikke riktig.

Mange har brukt sosiale medier til å fortelle Stensland hvor feil han tar. Det skal ikke jeg gjøre. For han har fullstendig rett. Det er enkelt å gå ned i vekt. Jeg har gjort det selv mange ganger. Det som er vanskelig er å holde på den lave vekten. Forskning på virkningen av slanking viser at langt de fleste slankere legger på seg det de tok av og vel så det. Ifølge en mye sitert studie gjelder det 80% av slankere. En annen studie, nylig omtalt i Slate, presenterer enda mer dramatiske tall:

In reality, 97 percent of dieters regain everything they lost and then some within three years. Obesity research fails to reflect this truth because it rarely follows people for more than 18 months. This makes most weight-loss studies disingenuous at best and downright deceptive at worst.

Som personlig trener Hege så treffende skriver i en kommentar til Stenslands utspill i bloggen “Trening for livet”:

Stenslands 3 måneder med suksess betyr heller ikke at han nå har oppnådd varig vektreduksjon og kan gå resten av livet i møte uten bekymringer for vektrelaterte helseproblemer. Varig vektnedgang defineres som et vekttap på minst 10% av kroppsvekt som opprettholdes i mer enn 1 år. Det er først etter 2-5 år man kan se om vektreduksjonen virkelig har satt seg. 

Min første slankekur som førte til stort vekttap begynte i 1990, og resulterte i at jeg ble tilnærmet normalvektig i 1992. I 1995 var vektøkningen i full gang, og i 1999 var jeg tilbake på gammel vekt. Så var det på han igjen i 2000 med stort vekttap fram til 2002, før vekten begynte å sige på igjen. Den datt nedover et godt stykke i 2006, da jeg deltok i “Skal vi danse” og fikk tett oppfølging av min dansepartner og personlige trener, Therese Cleve.

Jeg kjenner meg også igjen i Stenslands reaksjon på suksessen. For de av dere som ikke har gjennomlevd kraftig slanking: det er virkelig råkult å se kroppen forandre seg fra uke til uke. Det gir en enorm mestringsglede å kvitte seg med 22 kilo, eller 44 pakker med smør om du vil. Jeg mener: 44 føkkings pakker med rent fett! Det er et rush, og i det rushet husker jeg hvordan jeg belærte andre om slankingens gleder, svimmel av suksess som jeg var.

Men da slankerusen hadde lagt seg kom altså hverdagen. Vekta skled oppover, inntil jeg nå er tilbake nøyaktig der jeg var i 1999 – eller 1989 for den saks skyld. Så min erfaring stemmer på en prikk med forskningen, for ikke å si erfaringen til nesten alle andre overvektige jeg har møtt i årenes løp. Mens det er relativt enkelt å gå ned i vekt (spis litt mindre og tren litt mer funker hver bidige gang!), er det kjempevanskelig å hindre vekten i å øke igjen.

Jeg føler ingen trang til å hovere over Stenslands suksess. Tvert imot: jeg håper oppriktig at han lykkes med å holde på vekten sin. Vi som lever i jojo-land trenger historier til oppmuntring og inspirasjon. Men den sangvinske holdningen stortingsrepresentanten legger for dagen øker faktisk sannsynligheten for at han vil mislykkes på sikt. Så om journalistene bak saken er fremsynte, legger de inn et oppfølgingsintervju om halvannet til to år. Er de i det infame hjørnet, spør de Stensland hva han veier i januar 2017, for eksempel.

Hvorfor er vektreduksjon så vanskelig å få til for samfunn og enkeltpersoner?
En åpenbar forklaring er at i et samfunn som vårt, som flommer over av kaloririk mat og innretninger som gjør det unødvendig å bevege seg, er det lett å pådra seg et lite kalorioverskudd som over tid gir stor virkning. I periodene jeg gikk opp, var vektøkningen min på 250-500 gram i måneden, innenfor målenøyaktigheten til badvekten og så langsomt at varselklokker (som trangere klær) knapt ble utløst.

Det finnes andre faktorer, som arv (av evolusjonsmessige årsaker er kroppene våre flinke til å lagre overskuddsenergi i form av fett, og noen av oss er mer disponert for dette), miljø (min familie har alltid verdsatt bordets gleder) og det faktum at kroppen er et komplekst, adaptivt system bestående av femti tusen milliarder celler. Endrer man kroppens fundamentale betingelser, tilpasser den seg til det.

For mange vil det også være psykologi inne i bildet, men jeg har vært heldig nok til å styre unna det. Jeg er en av svært mange overvektige her i landet som sikkert skuffer denne verdens hobbydiagnostikere med sine totalt normale jobb- og familieliv. Jeg påstår ikke at jeg har den mest praktiske eller elegante kroppen i verden, men jeg skammer meg heller ikke over den. Den har tjent meg godt frem til nå.

Og nettopp det at det også er mulig å leve normalt liv med overvekt, gjør det fristende å slutte seg til konklusjonen i den ovennevnte Slate-artikkelen, som er at de fleste av oss bør droppe slankekurene. Ikke bare er jojo-slanking belastende for kroppen, men det er også mange studier som viser at overvekt ikke behøver å være et varsel om dårlig helse og tidlig død:

Studies from the Centers for Disease Control and Prevention repeatedly find the lowest mortality rates among people whose body mass index puts them in the “overweight” and “mildly obese” categories. And recent research suggests that losing weight doesn’t actually improve health biomarkers such as blood pressure, fasting glucose, or triglyceride levels for most people.

Så hvorfor strebe etter et så lite realistisk mål som varig vekttap, når man ved å gjøre en innsats for helsen kan forbli overvektig og beholde en tilnærmet normal livskvalitet? For meg ligger svaret i to ord: Martti Ahtisaari. Finlands tidligere president og Nobelprisvinner Ahtisaari har vært overvektig det meste av livet. Og i hans tilfelle kom det til å bli hemmende for karrieren etter hvert, noe blant annet New York Times påpekte i en artikkel i 1999:

He has had a lifelong problem controlling his weight, which has led to a degeneration of his knees and crippled his walking style. He has had several operations to correct the problem, but he still moves in a labored fashion. When he was reported to have stumbled or fallen at receptions, the local press suspected something other than his weak knees, speculating that he had instead been living up to the Finns’ reputation for being hearty vodka drinkers.

Sammenhengen mellom vekt og belastning på skjelett og ledd er i bunn og grunn et ingeniørmessig problem. Kroppen er en mekanisk konstruksjon, og det er innlysende at knær, rygger og hofter som bærer langt mer masse enn normalen er sårbare for slitasje og skader. Kanskje er godeste Ahtisaari genetisk belemret med skjørere knær enn folk flest, men det endrer nok ikke på det faktum at lavere kroppsvekt ville ha medført færre plager.

Etterhvert som jeg nærmet meg femti, ble følelsen av at jeg flyttet på for mye masse hver dag, stadig mer påtagelig. I mitt 51. år vet jeg at det er en følelse som vil melde seg med økende styrke, og noe som vil kunne redusere livskvaliteten min kraftig i takt med kroppens svekkede evne til å reparere og kompensere for skader. Så joda, i likhet med Sveinung Stensland forsøker jeg også å redusere vekten for tiden.

Jeg gjør det ved hjelp av en metode jeg ikke har prøvd før (mer om den i en senere posting) og som så langt ser ut til å gi interessante resultater, men også vel vitende om at jeg antagelig vil mislykkes denne gangen også. Men hva så: Det kan jo tenkes at jeg denne gangen – i motsetning til alle de andre – lander blant de 3-20 % som oppnår varig vektreduksjon. Det er lov å drømme. Både for stortingsrepresentanter og oss vanlige dødelige.

Ting jeg foreleser om for tiden

Internet of Things/Levende ting

Big Data/Smarte ting

Autonome systemer/Selvgående ting