Arkiv for Diverse

SoMe-status for 2012

På tampen av 2012 passer det å gjøre opp status for nett(inter)aktiviteten. Min bruk av sosiale medier (SoMe) er – som de flestes – i stadig endring, og i år har det særlig latt seg merke på Twitter. Listen nedenfor oppsummerer status for deltakelse og engasjement, slik jeg har opplevd det. Listen er satt opp etter relevans, med de minst relevante øverst.

Facebook: Neida, jeg har ikke meldt meg på Facebook igjen, men jeg følger da med så godt jeg kan ved å lese åpne FB-sider og sånn i sin alminnelighet holde et øye med utviklingen. For en utenforstående var det lite ved Facebooks utvikling i året 2012 som fristet til å melde seg inn (igjen). Etter børsnoteringen i våres er det ganske åpenbart at nettstedet øker det kommersielle trykket, og resultatet ser jeg bl.a. i form av en strøm av klager over påtrengende reklame fra folk jeg følger på Twitter.

Mulig det bare er meg, men jeg møter også stadig flere som sier de begynner å bli lei av alle endringene. At Facebook har jobbet så hardt for å hive ut folk basert på meninger eller etternavn, styrker ikke akkurat min tillit til nettstedet. Så nei, det blir ikke Facebook på meg i 2013 heller.

Begynner å bli lenge siden jeg flickret bilder som dette, gitt. Sukk. 

Flickr: Hobbyfotografen Eirik gikk i dvale etter at han ble forelder, og fremdeles blir de fleste bilder tatt med mobilen i hverdagslige situasjoner. Private familiebilder ønsker jeg ikke å dele med hele verden av prinsipp (niåringen skal selv få bestemme over hvilke bilder av ham som flyter rundt på nettet når han blir stor nok), og de er uansett ikke av en god nok kvalitet til at jeg syns de passer til annet enn innvortes bruk.

I det siste har jeg begynt å tenke mer på muligheten for å ta opp hobbyen igjen, har lastet opp flere bilder og begynt å kommentere og favoritte andres bilder på Flickr. Jeg har til og med gått og siklet litt på Samsung Galaxy-kameraet. Forhåpentligvis vil det skje mer her i 2013.

Twitter: I 2011 var Twitter utvilsomt det sosiale mediet jeg investerte mest tid og mental kraft i. I 2012 har mitt forhold til Twitter kjølnet kraftig. Jeg fortsetter å legge ut postinger, men konstaterer at det i stadig større grad er moro-pekere fra imgur/Reddit-universet og lettbeinte betraktninger – vitenskapsformidling via Twitter er i ferd med å bli en blindgate for meg.

Dette slår begge veier: for et par år siden så det ut til at Twitter kunne erstatte RSS-feeden min som kilde til viktig informasjon, men i 2012 har RSS gjort et massivt comeback som kilde. Med Feedly-appen på Android-brettet er det blitt en ren nytelse å bla seg gjennom morgenens oppdateringer, uten støyen og dilldallet man får på Twitter.

Som debattforum er Twitter like ille som det alltid har vært, og jeg merker at dette irriterer meg stadig mer. Begrenset søkefunksjon, dårlig trådhåndtering og 140-tegnsbegrensning er hovedårsakene til at vi alle fremstår som dummere enn det vi faktisk er på Twitter. At twitrerne i så stor grad verdsetter smarte oneliners hjelper selvsagt ikke på nivået, og det rammer i særdeleshet debatter om komplekse spørsmål som surrogati og omskjæring.

Legg til Twitters slaviske forhold til det som til enhver tid står i avisene og vises på NRK, for ikke å nevne eksplosjonen i twitrere som inspirert av Helge Torvund og Frode Grytten skriver kvasipoetiske betraktninger på nynorsk, og du har forklaringen på at jeg tok en lang Twitterpause i 2012. Det kommer jeg nok også til å gjøre i 2013 (men i motsetning til Elin Ørjasæter kommer jeg ikke til å lage et stort drama ut av det… :)

Bloggen: Aktiviteten her på bruket har variert en del gjennom året, først og fremst fordi jeg brukte så mye skrivetid på å levere en vitenskapsartikkel for VG hver uke. Nå som VG-spalten er kansellert, har antall postinger økt igjen. Og slik fortsetter det, inntil jeg eventuelt får en ny skrivejobb som overlapper med det jeg poster her (som frilanser prioriterer jeg alltid betalt arbeid).

Trafikken har ifølge Google Analytics holdt seg på omtrent samme nivå som tidligere år, med noen klare aktivitetstopper for temaer som virkelig engasjerte. Et typisk eksempel er oppfølgingen av en forbrukersak jeg hadde med Komplett.no. Selv om saken ikke løste seg for min del, fortsetter kommentarene å dette inn og tilføre nyttig informasjon (kortversjon: du er screwed hvis skjermen ryker på ASUS-brettet ditt).

Jeg har sett endel bloggere klage over at leserne har flyttet over til Facebook, og at blogging generelt har fått et dårligere rykte på seg takket være rosabloggerne. Det kan nok stemme for endel, men jeg har ikke følelsen av at det samme har skjedd her. Derfor blir det fortsatt høyt trøkk i jubileumsåret 2013, altså (jepp, den 13. januar neste år er det 10 år siden jeg begynte å blogge. Wheee!)

Google Plus: Dette er årets største og hyggeligste overraskelse for meg. Jeg meldte meg på G+ like etter at tilbudet ble åpnet ifjor sommer, og var aktiv en periode før jeg ga opp hele greia. Det ble for stille der inne, og tross mange gode designgrep var det for mye som ikke virket som det skulle. I sommer tok jeg opp tråden igjen, og det siste halve året har jeg oppdaget at G+ kan være en riktig fin og givende diskusjonsarena og leverandør av tips – bare man aksepterer stedets begrensninger.

Selv om jeg får et distinkt inntrykk av at aktiviteten er på vei oppover, er G+ fremdeles et tausere sted enn Facebook og Twitter. Blant dem jeg følger er det mange postinger som aldri får en kommentar, for å si det slik. Men samtidig har det nå utviklet seg en aktiv kjerne av norske G+-brukere det er interessant å følge, og som gjerne kaster seg ut i diskusjoner på en ryddig og saklig måte. Her hjelper det at G+ er lagt til rette for debatt i en helt annen grad enn Twitter.

Klok av Facebook-skade er jeg forsiktig med hvem jeg følger og ikke minst hva jeg legger ut av private detaljer. I hovedsak bruker jeg G+-kontoen min til å diskutere teknologispørsmål, og ikke overraskende er det et utmerket sted å drøfte og få tips om Android, Docs og andre Google-produkter. :) Jeg regner altså med å tilbringe mer tid på G+ neste år, noe som i så fall vil gå på bekostning av min deltakelse på Twitter.

Den mest interessante erfaringen jeg gjorde i 2012 handlet om hvordan ulike sosiale medier kan samspille med hverandre. For knappe to måneder siden ble Amazon utsatt for en svært effektiv nettkampanje etter at selskapet hadde behandlet en norsk kunde riktig slett. Kampanjen ble startet av Martin Bekkelund, mens jeg var en av mange som gikk bredt ut i sosiale medier for å forvandle Martins bloggposting til en viralsak.

Ved å twitre, FBe, g+e og blogge om saken lyktes vi over all forventning, og Amazon kapitulerte ganske snart. Hyggelig å konstatere at det går an å bruke disse sosiale tidstyvene til noe nyttig også…

Share/Bookmark

Når Månen eksploderer: “Space: 1999″ og andre refleksjoner

Forleden dag gikk en sak om at amerikanerne planla å “sprenge månen” med en atombombe runden i nettmediene. Går man gjennom gamle militære prosjektstudier er det alltid noe artig å finne (min favoritt er Project Horizon, en prosjektstudie av en bemannet, militær månebase som skulle opprettes fire år før Apollo 11), men for meg var det mest interessant at mitt ungdomsidol, astrofysiker og nedrustningsforkjemper Carl Sagan, skal ha vært med på å utføre beregningene til “Project A-119″.

Selv om mange nettaviser antyder det motsatte i sine titler, betyr ikke uttrykket “nuke the moon” at dette handlet om å sprenge Månen i fillebiter. Rent bortsett fra at tapet av vår nærmeste nabo i rommet ville bli katastrofalt for oss (først og fremst fordi Månen stabiliserer Jordas rotasjonsakse), finnes det ingen tenkelig atombombe som kan gi nok energi til å gjøre noe mer enn å sprenge et ut et krater på overflaten.

Det er ikke helt trivielt å regne ut hva som skal til for å sprenge Månen i fillebiter – det involverer blant annet å regne ut hvor mye energi som må til for å gi alle månefragmentene unnslipningshastighet (i motsatt fall vil tyngdekraften etterhvert trekke dem sammen til en ny Måne). Gudsjetakk er det alltid noen som har tenkt samme tanke som en selv på nettet, og via en Yahoo Answers-diskusjonstråd fant jeg en peker til en side som regner ut hvor mye energi “Dødsstjernen” i Star Wars bruker på å sprenge et himmellegeme.

Legges det inn data for Månen, ender vi opp med at det trengs over 1×10^29 J for å utslette den på Dødsstjerne-manér. Energien som ble frigjort av atombombeeksplosjonen over Hiroshima i 1945 tilsvarte 63 TJ eller 63×10^12 J. Det innebærer at vi trenger rundt regnet 10^16 eller ti millioner milliarder Hiroshima-bomber for å sprenge Månen. Du kan med andre ord puste lettet ut, og samtidig reflektere over hvor totalt urealistiske science fiction-filmer av og til tillater seg å være…

Og mens vi er inne på manglende realisme: et mulig alternativ til å sprenge hele Månen ville være å dytte den vekk fra Jorda. Nok en gang handler det om å gi hele himmellegemet unnslipningshastighet, men fordi vi ikke først skal dele det opp i småbiter kreves det mindre energi. Ifølge denne artikkelen kan man sende Månen avgårde med en velplassert detonasjon tilsvarende mellom tusen milliarder og en million milliarder Hiroshima-bomber.

Nei, produsentene av min favorittserie da jeg var tenåring kan umulig ha snakket med en fysiker da de skrev manuskriptet til åpningsepisoden.  Premisset for “Space: 1999″ er som følger: i 1999 bor det over tre hundre mennesker på Månen i månebasen “Alpha” (da jeg så serien på svensk TV i 1976/77  het den rett og slett “Månbas Alpha”.) På Månens bakside har menneskeheten lagret enorme mengder radioaktivt avfall. Etter å ha blitt påvirket av mystiske elektromagnetiske felter eksploderer avfallet den 13. september 1999, noe som fører til at Månen og menneskene på den slynges vekk fra Jorda i enorm hastighet.

Som beregningene over viser, er utgangspunktet håpløst urealistisk. Bedre blir det ikke av at eksplosjonen gir Månen så høy hastighet den legger ut på en interstellar ferd à la Star Trek. Vi snakker her om solid overlysfart, for allerede i episode 2 støter Alfa-innbyggerne på en jordlignende planet ved en annen stjerne. Deretter hagler det med snodige episodeopplegg, fra tidrom-anomalier og jordboere som har fått evig liv i eksil på andre planeter, til episoden der et medlem av mannskapet slipper en dødelig kraft løs i basen etter et forsøk på å kommunisere med planter. Og dette var eksempler fra sesong 1, som regnes som den gode av de to som ble produsert. :)

Space: 1999 er vel så mye fantasy, horror og selvparodi som tradisjonell science fiction, og selv om Star Trek (nok en grunn til at jeg regnet meg for heldig som hadde tilgang til svensk TV, forøvrig) hadde elementer av det samme var den britiske serien langt fjernere i ordets alle betydninger. Når det påstås at sesong 1 inspirerte George Lucas under arbeidet med Star Wars 4, må det i så fall ha vært de mest uvitenskapelige delene av filmen.

Så hvordan i alle dager kunne en slik serie ha virket tiltrekkende på en tolvårig, nerdete skeptiker? Vel, det hjalp sterkt at handlingen foregikk på Månen, i overskuelig fremtid. Da jeg så Space: 1999 for første gang var det bare fire år etter at Eugene Cernan tok de siste skrittene på Månen. Ikke forutså jeg (eller for den saks skyld Eugene Cernan, ifølge selvbiografien) at vi førti år etter Apollo 17 ikke ville ane når – eller om – mennesker noensinne vender tilbake til Månen.

Månen var altså en svær greie i 1976, og det gjorde at jeg var villig til å overse mye og isteden fokusere på delene som virket realistiske. Som transportfartøyet “Eagle”, for eksempel. Her lyktes produsentene med å skape noe som både var futuristisk og kult, og samtidig så ut som det var brukbart i praksis (i motsetning til den rare tallerkenkonstruksjonen til” Enterprise”).

Den bærende konstruksjonen med åpent rammeverk og utbyttbare moduler fikk faktisk “Eagle” til å se ut som en videreutvikling av måneteknologien som stadig satt friskt i minne på denne tiden. Jeg husker ennå hvor misunnelig jeg var på min engelske fetter som hadde Airfix-byggesettet. I det hele tatt var min fetter litt heldig sånn – han hadde også Saturn 5, Apollo 11 og var den første jeg kjente som fikk et byggesett av romfergen. * sukk *

Og så må vi selvsagt ikke glemme skuespillerne. I motsetning til Star Trek er Space: 1999 en gjennomført sivil affære, med forskere i hovedrollen. Mine forskerhelter var Victor Bergman (spilt av Barry Morse) og Helena Russell (Barbara Bain). Bain var også mitt første seriøse TV-krøsj, husker jeg. Så kjølig og rasjonell, men samtidig så handlekraftig og pen! Selv om nerdegutter verden over snart skaffet seg en heltinne med laserpistol og kanelbollefrisyre, var doktor Helena min favoritt helt til hun måtte vike plassen for denne handlekraftige dama her. :)

Et lite råd til slutt: hvis du som jeg hadde glede av denne serien, bør du ikke engang vurdere å se den igjen. Vær så snill, tro meg. Jeg prøvde det for noen år siden, og angret umiddelbart. De som har gitt serien en score på over sju i snitt på IMDB må ha gjort det ut fra minnet!

Sony Ericsson Xperia Pro: Et førsteinntrykk

Forleden uke tok min Nokia N900 kvelden (familien er tydeligvis inne i en stim teknologisammenbrudd – nå mangler i grunnen bare oppvaskmaskinen). Softwaremassig hadde fonen hanglet en god stund, etter at Nokia overlot oss Maemo-brukere til oss selv til fordel for MeeGo og deretter Windows, men det var stadige hardwareproblemer (spontane reboots, klokke som nullstilte seg, gyrosensorer som sluttet å virke) som satte strek for akkurat dette open source-eventyret.

Hadde Nokia solgt en variant av N9 med fullt tastatur (de slapp dessverre bare et begrenset opplag av N950 til utviklete) ville jeg kanskje ha gitt MeeGo en sjanse. Isteden ble det beste tatatur-alternativet jeg kunne få tak i på rimelig kort varsel – Android-telefonen Sony Ericsson Xperia Pro. Behovet for ny telefon var så akutt at jeg ikke rakk å gjøre mye research, men alt i alt har dette vist seg å være et godt kjøp.

Xperia Pro er ikke splitterny modell (den ble lansert ifjor sommer og kjører Android 2.3). Selv om den regnes som en businesstelefon er den ikke i øverste prisklasse, og det bærer den plastikkdominerte utførelsen preg av. Skjermen er av plast og trenger derfor beskyttende film (slik N900-skjermen også gjorde), men for meg er det bare en fordel. Mine telefoner er mye ute på reise under alle slags forhold, får ofte skump og slag og går jevnlig i bakken. Så langt ser SE Xperia Pro ut til å tåle julingen godt.

N900 utmerket seg ved å levere god signalstyrke overalt hvor jeg for omkring i landet. Dette er selvsagt rent anekdotisk, men jeg har inntrykk av at Xperia Pro ikke er fullt så god på dette feltet. Verken batterikapasitet eller hastighet er av det overveldende slaget. Men siden jeg ikke kjører spill på telefonene mine, klarer jeg fort vekk å strekke batteriet opp til halvannen dag. Det er ikke dårlig for denne kategorien av Android-foner.

Den største positive overraskelsen er tastaturet, som er av den utskyvbare typen. De små tastene gir akkurat passe tastemotstand og har avstand nok til at også mine fingre får grei plass. SMS og Twitter og epost går så det griner uten dilling med autokorrektur, og det er akkurat slik jeg ønsker det. At den i tillegg har tre fysiske navigasjonstaster ser jeg på som et fremskritt fra den helt knappefri N900 – jeg er en sterk tilhenger av taktil hukommelse i hverdagen.

Ellers er det selvsagt behagelig å ha en telefon med et hav av oppdaterte applikasjoner å velge blant. Da jeg begynte å bruke N900, kunne Maemo-plattformen i prinsippet matche Android Market innenfor de viktigste app-kategoriene. Men det siste året ble systemet i stadig større grad dominert av halvgode løsninger som knapt ble oppdatert. Google Calendar, som er kjernen i min travle frilanservirksomhet, ble det etterhvert en ren pine å synkronisere. Mot slutten var jeg helt avhengig av et program som ikke lenger ble oppdatert, og visste aldri om en avtale ville ende opp på riktig plass eller forsvinne ut i intet.

Intet er enklere enn synkronisering av Google Calendar på en Android-telefon, selvsagt. Men når det er sagt, hadde jeg ikke mye til overs for den innbygde kalenderapplikasjonen på Xperia Pro. Isteden installerte jeg Business Calendar, som gir bedre oversikt. På startsiden har jeg dessuten installert Smooth Calendar, som viser meg de neste tre avtalene på en elegant og lettlest måte. Skjermdumpen til høyre viser hva som ellers er viktig for meg i hverdagen: DropBox som lar meg redigere alle arbeidsfiler på veien, BeyondPod til podcaster, Tweetdeck for Twitter (litt ustabil for tiden), Kindle-appen og Our Groceries, en synkronisert handleliste (smart for familier med to eller flere som skal handle inn).

Av andre applikasjoner jeg bruker daglig kan nevnes  Google Reader for RSS-strømmen, 1881 Mobilsøk for å se hvem som ringer (ofte veldig nyttig i min jobb), WordPress for å holde orden på bloggen, Airdroid for å administrere mobilen fra desktopen, Trafikanten når jeg farter rundt i Oslo,  NSB når jeg tar tog og sist – men ikke minst – Ring Scheduler for å skru av og på lyden på telefonen til faste tider (liker å ha det stille om kvelden). Den applikasjonen har forøvrig en genial liten tilleggsfunksjon: når du skrur av lyden før du går i f.eks. et møte spør den deg om når lyden skal skrus på igjen. Mang en telefon er blitt tatt som følge av det!

Alt i alt er Sony Ericsson Xperia Pro en lean, mean working machine.  Jeg spiller aldri spill på mobilen, så det nærmeste jeg kommer visuell underholdning er Androids herlige levende skjermbakgrunn. På kortere jobbturer ser jeg faktisk ingen grunn til å ta med meg brettet, da telefonen fyller alle elementære arbeidsbehov. For meg er det det aller beste skussmålet en telefon kan få, i grunnen.

Det er sikkert noen nytteapplikasjoner jeg ikke har fått med meg, fersk i Androidfaget som jeg er. Si gjerne fra i så fall. :)

Farvel til Linux

Etter å ha brukt Linux som mitt viktigste arbeids-operativsystem i elleve år, har jeg kastet inn håndklet og gått tilbake til Windows. Nærmere bestemt Windows 7 Professional, på en splitter ny HP Touchsmart-PC. Det er ikke med lett hjerte jeg gjør dette, da jeg har enormt stor sans for prinsippene bak åpen programvare og kan takke Linux-miljøet for mange års trygg og brukervennlig databruk. Men som frilanser med hjemmekontor har jeg hele tiden måttet følge et grunnprinsipp: valget av operativsystem kunne ikke komme i veien for arbeidet mitt.


Svært lenge gjorde det ikke det. Men det siste året har mine problemer med Linux økt, og forleden uke ble de så store at det ikke lenger gikk. Strået som knekket kamelens rygg er en obskur bug i Linux (de hårete detaljene kan spesielt interesserte lese om her) som sørget for å sluke all prosessorkraft i maskinen med to-tre sekunders mellomrom. Vifta jobbet for fullt, det, og alle applikasjoner stoppet opp når buggen krevde sitt. Som Linux-bruker er jeg ant til å håndtere snodig oppførsel, men denne situasjonen fant jeg ingen løsning på.

Hva mer er: jeg oppdaget at den har vært kjent blant brukere i flere år, uten at utviklerne har klart å finne noen tilfredsstillende løsning. Standardsvaret har vært å vente på en oppdatering av operativsystemet. Jeg prøvde å kjøre tidligere Linux-versjoner, men det var først da jeg monterte inn en gammel harddisk med Linux fra våren 2010 at maskinen endelig roet seg. Mens jeg satt der og prøvde å oppgradere applikasjoner til så moderne versjoner som mulig, kom jeg til å tenke på at dette problemet ikke var enestående.

I flere år har jeg for eksempel levd med en velkjent (og fortsatt uløst) bug som fører til at overføring av filer via USB går saktere jo større filene er. Overføringshastigheten går faktisk asymptotisk mot null, noe som i mitt tilfelle betydde at det å kopiere et zippet filarkiv på ti gigabyte kunne ta bortimot et døgn. Siden ifjor vår har jeg også levd med at det ikke er mulig å vise Youtube-videoer i fullskjermformat. En småting, men like fullt irriterende. Og svært symptomatisk.

Legg så til at jeg som så mange andre har brukt mye tid på å tilpasse meg det radikalt endrede grensesnittet som Ubuntu innførte ifjor vår, og som ble oppdatert ifjor høst og som visstnok skal gjennomgå en radikal endring til våren igjen. Det blir rett og slett for mye teknisk tull og dill for en selvstendig næringsdrivende småbarnspappa.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir bedre i tiden fremover, med et konstant press fra OS X/iOS og et Microsoft som jobber med å skape et felles operativsystem for PC, brett og mobil. Det som skjer med Ubuntu for tiden er åpenbart et forsøk på å svare på disse endringene i markedet. Jeg skjønner at det er nødvendig å omstille seg, men jeg ble lei av å være prøvekanin.

Når dette er sagt, lever Linux i beste velgående på andre plattformer her i huset. Jeg har fremdeles min Nokia N900, og kjøpte nylig et Asus Transformer Prime nettbrett med Android 4.0. For puristene er Android kanskje ikke fritt nok, men for meg som bruker er det en fryd å bruke et grensesnitt i verdensklasse som allerede har knust konkurrentene i smartfonmarkedet, og som fort kan gjøre det samme i brettmarkedet.

Å ja forresten: hva syns jeg om Windows 7 sammenlignet med Ubuntu 11.10 (som var min siste versjon)? Jeg liker det. Det er lettvint og konfigurerbart på en måte som Ubuntu ikke lenger er (jeg kan for eksempel få et skrivebord som er helt tomt – yay!), og det bare funker med maskinvare og eksterne tjenester på en måte som Linux aldri helt har gjort. Mye er nytt og forbedret, men samtidig har man tatt vare på så mye av det gamle at en som ikke har brukt Windows regelmessig siden 98-utgaven var igang med å jobbe en halvtime etter at den nye PCen sto på bordet.

Prosjekt Twitterpause: Noen erfaringer

Jeg er vanligvis ikke mannen for nyttårsforsetter, men ved inngangen til dette året avla jeg ett jeg har klart å holde. Forsettet var ganske enkelt å avstå fra å bruke Twitter og Google+ i én måned. Total pause fra sosiale medier, med andre ord. Formålet med denne reisen bakover i tid til sirka 2008, var å finne ut hvordan hvordan særlig Twitter (Google+ bruker jeg svært lite uansett) påvirker arbeid og fritid. Her er mine foreløpige konklusjoner:

Jeg ble uten tvil mer effektiv.  Jorunn kan bevitne at jeg stadig kom ut av hjemmekontoret, forbløffet over hvor fort ferdig jeg var blitt med dagens dont. Uten de stadige avbrytelsene fra Twitter kunne jeg arbeide fokusert og konsentrert i mange timer av gangen, noe som virkelig gjør vei i vellinga når man skriver artikler f.eks. Men dette har nok mindre med tidsbruk enn mental kapasitet å gjøre.

Ja, for ser man kun på tekstvolum er ikke Twitter, med sitt 140-tegnsformat, rare greiene. Det er innholdet som får meg til å prokrastinere: fyndighetene, de gode pekerne, debattene mellom folk jeg har respekt for. Mer enn noe annet er dette en bekreftelse på noe nevrologer har visst lenge: menneskets evne til simultankapasitet er høyst begrenset. Så snart vi begynner å sjonglere med to-tre parallelle tankeprosesser samtidig, synker effektiveten.

Jeg skal ikke påstå at dette resultatet har generell overføringsverdi, da folks arbeidsdager er så ymse. Men for de av oss som liker å snakke om Clay Shirky-begrepet “kognitivt overskudd“, er dette en kjekk påminnelse om at det også finnes et kognitivt underskudd. I sin natur er sosiale medier tids- og oppmerksomhetssluk, og å bruke dem så mye som de fleste av oss gjør idag vil nødvendigvis medføre en kostnad. Ingen gratis lunsjer osv.

Jeg brukte mer av nettet enn jeg har gjort på lenge. Uten Twitter ble RSS-feeden i Google Reader igjen min viktigste kilde til gode pekere. Istedenfor å slette hundrevis av uleste oppdateringer hver morgen, som jeg har gjort det siste året, fikk jeg tid til å gå gjennom alle sammen. Slik gjenoppdaget jeg bloggere og nettsteder jeg ikke har hatt kapasitet til å lese på lenge. Morsomt og nyttig. Det ble også bedre tid til å skrive på nett, jamfør postingene i denne bloggen etter nyttår.

Jeg fikk tid til å lese (enda) flere ebøker. Å droppe Facebook ifjor ga boklesingen et løft. Å droppe den siste Twitter-sjekken på sen kveldstid ga meg enda noen ekstra minutter lesetid, som i løpet av en måned ble nok til å unne seg minst én bok jeg kanskje ellers ikke ville ha tid til. Jeg valgte å bruke overskuddstiden på den fascinerende Glock: The Rise of America’s gun, en bok som egentlig ligger langt utenfor mitt interessefelt (men hvis skildring av en genial, hemmelighetsfull og ufyselig innovatør som skaper et banebrytende produkt som dyrkes av fanatiske tilhengere, ga en følelse av déjà vu…)

Jeg fikk med meg mer av det jeg så på TV. At TV-twitring er blitt en folkesport, vet alle som har lidd seg gjennom havet av gullrekketweets på en fredag kveld. Jeg er skyldig i dette selv, og oppdaget fort at man går glipp ganske mange nyanser når blikket hele tiden hopper mellom fon/pad og TV-skjerm. Om det alltid er et tap, se det er en ganske annen sak.

Jeg skjønte hva folk mener når de kaller Twitter for et elitemedium. De fleste av oss er ikke på Twitter, og har massemediene som sin viktigste kilde til informasjon om tjenesten. Du skal ikke ha lest mye nettaviser før deres vinkling blir åpenbar: omtrent samtlige saker om Twitter handler om kjendiser av ymse slag. Dette ble bare forsterket da Mette-Marit gjorde sin entré for noen uker siden. Det horrible programmet Tweet4tweet, som jeg innrømmer å ha sett noen minutter av i et anfall av desperat Twitter-sug, bygger opp under myten om at dette mest dreier seg om kjendiser som twitrer om og til hverandre.

Jeg har utvilsomt gått glipp av nyttige pekere og diskusjoner. Jorunn avla jevnlige rapporter om “det sosiale mediet hvis navn ikke skal nevnes” som bekreftet akkurat det. På den annen side kunne jeg også diske opp med endel pekere og informasjon fra RSS-feeden min som hun ikke hadde fått med seg, så i hvilken grad det er ble et nettotap er uvisst. I et jobbperspektiv vil jeg tror mer iherdig RSS-bruk slår positivt ut, rett og slett fordi så få på Twitter legger ut pekere om mine fagfelter.

Hverdagen blir ikke helt den samme uten Twitter. Som hjemmekontorist med utearbeidende kone og barn i skolealder, har jeg lært meg å verdsette det sosiale aspektet ved de sosiale mediene. Dette ble bekreftet av henvendelsene jeg fikk fra folk som spurte hvor jeg var blitt av. Om jeg noensinne gjør et slikt stunt igjen, skal jeg huske å si fra på forhånd. Plutselig taushet i et sosialt medium kan jo indikere så mangt, inklusive noen riktig utrivelige scenarier.

Jeg skal fortsette å bruke Twitter. Det er i disse dager over et år siden jeg logget meg av Facebook for siste gang. Mens det var flommen av dill og uvesentligheter som motiverte meg til å hoppe av Facebook, er det stikk motsatt på Twitter. Det er jo nettopp menneskene og meningene som engasjerer meg nok til å distrahere, som gjorde det nødvendig med en pause. Vi snakker altså om et grunnleggende positivt problem, som ikke løses med å hoppe av for godt. Imorgen er jeg tilbake igjen, som normalt.

Men jeg vil bruke det mer fornuftig.  Jeg kommer til å filtrere mer agressivt blant dem jeg følger enn jeg har gjort til nå. Jeg kommer til å ha Twitterpauser det meste av  arbeidstiden, og bruke mindre tid på diskusjoner. Ja, for pausen har underbygget mitt syn på Twitter som en arena som favoriserer smarte oneliners fremfor resonnementer, og oftest får deltakere til å fremstå som grunnere enn de er i virkeligheten.

Ja, forresten: jeg har fått en drøss med nye folk som følger meg på Twitter under Twitterpausen. Jeg er ikke den første til å oppdage at taushet kan være gull i et påstått pludremedium, men det forundrer meg ikke mindre av den grunn.

Meningløst (men artig) miljøvern: SolarFocus Kindle-omslag med solceller

Jeg er fremdeles en svært fornøyd bruker av billig-Kindlen jeg kjøpte forleden, men ønsket meg et ordentlig læromslag med innebygd leselys. Det finnes endel av dem på markedet, men mitt blikk falt på et produsert av taiwanesiske SolarFocus. Dette omslaget kommer med leselys, et 1500 mAh ekstrabatteri pluss solceller integrert i omslaget. Konseptet er enkelt nok: når din Kindle er festet i omslaget, tredobles tiden mellom hver lading takket være ekstrabatteriet, og er det mye sol trenger du ikke lade i det hele tatt.

Som tenkt, så gjort: som bildet over viser har min Kindle fått et nytt omslag. Men nå har også ettertanken meldt seg. For vel er SolarFocus kult, men er det nyttig? Hvor mye energi sparer jeg egentlig, og hva blir det i kroner og øre? Jeg tok utgangspunkt i idealtilfellet at Kindlen min fra nå av lades med sollys og innendørs lys (vilt optmistisk, men det gjør regnestykket enklere). Deretter antar jeg at fullading av Kindle bruker like mye energi som fullading av en mobil, det vil si rundt 0,005 kWh.

Ifølge Fjordkraft er strømprisen i mitt område 35 øre/kWh akkurat nå, men det sier lite om snittprisen i løpet av et år. Istedet bruker jeg SSBs tall for strømprisen i 2011, som ligger rundt 1 krone per kWh. Da koster én Kindle-lading rundt en halv øre (det er ikke lading av dingser som tynger husholdningsbudsjettet, akkurat). Jeg bruker min Kindle mer enn de fleste, tar litt i og sier at jeg lader ukentlig. Da blir min årlige Kindle-strømregning på drøyt 25 øre (sic).

SolarFocus slurper noen kjærkomne norske vintersolstråler

Før regningen for tollbehandling er betalt koster SolarFocus 550 kroner. For den nette summen kunne jeg lade min Kindle med strøm fra nettet til godt etter år 4000 med dagens elpriser. Eller mer realistisk: for at det skal lønne seg å bruke SolarFocus i løpet av en antatt levetid på fire år, må strømprisen holde seg 500-600 ganger høyere enn idag. Konklusjon: fra et økonomisk perspektiv gir det absolutt ingen mening å drive en Kindle på denne måten fra Norge.

Det beste jeg kan håpe på, er at solcellene gir meg superlang batterilevetid om jeg skulle besøke et land med mye sol og upålitelig strømforsyning (skal en tur til Kenya til høsten, som riktignok har masse sol – men også greie forhold for lading av dingser såvidt jeg kan huske). Når alt dette er sagt skal det sies til SolarFocus’ fordel at det beskytter den skjøre Kindle-skjermen godt, at det integrerte leselyset er det beste jeg har vært borti og at den kraftige formfaktoren gjør Kindlen lettere å finne.

Talskatten Linus er underveldet

OK, så er det én begrunnelse til. I mine forelesninger om fremtiden kommer jeg ofte inn på morgendagens energiforsyning. SolarFocus tjener som et utmerket eksempel på hvordan vi ikke kan redde Jordas miljø med alternative energikilder. Som “talking point” er den altså vel verdt sine 550 (pluss toll og grums) for meg. Men neppe for så mange andre, vil jeg tro. De bør nok heller kjøpe standardomslaget med lys, som koster $20 mindre…

Steve Jobs: Hippie, kunstner og ekstreminnovatør

Jeg har, i likhet med svært mange andre, nettopp pløyd meg gjennom Walter Isaacsons autoriserte biografi om Steve Jobs. Jeg er typisk norsk i det at jeg elsker biografier, og stiftet tidlig bekjentskap med den amerikanske autoriserte biografi-tradisjonen. Min første overraskelse i “Steve Jobs” er derfor at Isaacson velger å tegne et bilde av hovedpersonen som er så lite flatterende.

Steve Jobs skaffet seg mange fiender i løpet av sine 56 år på Jorda, men også kolleger og venner beskriver ham som hensynsløs, uhøflig, kald, totalt overbevist om egen fortreffelighet og labil (det går i skriking og gråting om hverandre når ting går ham imot). Å lese om hvordan Jobs helt til det siste slet med distanse til sine aller nærmeste, gjør nesten vondt.

Jobs har aldri vært noe idol for meg, men Isaacson får meg til å synes synd på ham. For mang en hardcore fanboi vil jeg tro “Steve Jobs” byr på et og annet “Kor e alle helter hen“-øyeblikk.

Steve Jobs’ hippiefase inkluderte reise til India, guruer, barbenthet og østlig mystikk

Når det er sagt, viser erfaringen at det betyr lite for den langsiktige vurderingen at Steve Jobs kunne være en dr*ttsekk, ikke brydde seg om kroppshygiene (dette er Isaacson veldig opptatt av) og lot seg styre av underlige diettregimer (Apple skal ha fått sitt navn i en av Jobs’ fruktarianer-faser) i den grad at det kan ha tatt livet av ham. Mangt et skapende menneske har vært ufyselig i det private, uten at det overskygger deres bragder (Newton og Edison er to eksempler som faller meg inn i skrivende stund).

Jobs vil først og fremst bli husket for det han gjorde, og forfatteren han ga over 40 intervjuer til vil bli en hovedkilde for fremtidens historieskrivere. I det perspektivet både innfrir og skuffer Isaacson. Han gir et godt og detaljert bilde av prosessene som ledet fram til de siste årenes suksessprodukter, og som mange har påpekt er kapitlene som omhandler tiden i Pixar kanskje bokas mest interessante. Men forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender.

Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple. Dermed mister han anledningen til å sette et av hovedpersonens mest interessante trekk som innovatør – hans binære syn på virkeligheten – i sitt rette perspektiv.

Ifølge Isaacson kunne de fleste ting i Steve Jobs’ verden – fra mat og klær til biler – puttes i to kategorier: “awesome” eller “shit”. I hele sitt voksne liv jakter Jobs på perfeksjon: han brukte måneder på å finne den perfekte vaskemaskin, og intervjuet 67 sykepleiere før han fant tre han kunne leve med. Den samme perfeksjonistiske holdningen tok han med seg på jobben. Det er grunnen til selv innmaten i Apple-maskiner (som Jobs ikke ville at kundene skulle tukle med) var pent designet, for eksempel.

Det binære verdensbildet innebærer altså at Jobs gjennomgående avviser konkurrentenes produkter som “shit”. Og fordi Isaacson ikke graver dypere her, blir man sittende igjen med inntrykket av at Jobs var blind for hovedårsaken til at hans “awesome” produkter ikke eier verden idag. Som altså ikke var svikefull Apple-ledelse i et avgjørende øyeblikk eller motstandere som stjal alle hans beste ideer, men “godt nok”-prinsippet.

Flertallet av jordboere som i det hele tatt har råd til å bry seg om slikt, foretrekker i det daglige produkter som er gode nok for formålet de er ment å tjene. Godt nok-prinsippet er årsaken til at folk flest kjøper mat i billigkjeder og at Wikipedia knuser kommersielle oppslagsverk, for eksempel. Og viktig i denne konteksten: det er en hovedforklaring på at PCen i sin tid slo Apples Mac.

Jeg vet, for jeg var der og husker hvilke valg vi sto overfor. På 1980-tallet var ingen med interesse for IT i tvil om hvor unik Macintosh var. Men vi var heller ikke i tvil om prisen. Jeg husker hvordan jeg trålet datablader på jakt etter en Mac med riktige spesifikasjoner som passet et studentbudsjett, uten å lykkes. Midt på 1980-tallet var heller ikke IBM-maskinene billige, men der i gården skjønte man “godt nok”, lisensierte teknologien og oversvømmet markedet med billige PC-kloner.

Mac var fremdeles langt mer brukervennlig, men muligheten til å ha flere vinduer åpne samtidig betydde mindre i en tid da “data” gjerne var synonymt med énfunksjonsmaskin (jeg husker at skribenter pleide å kalle PCen for “tekstbehandler”). PCen var god nok for de fleste, og altså billigere. For folk flest meldte behovet for et grafisk grensesnitt seg for alvor med nettet. Da sto som kjent Microsoft klar med det ultimate “godt nok”-konseptet: Windows 3.0.

I disse dager opplever vi en slags repetisjon av denne historien i mobilmarkedet. Etter å ha vært kongen på haugen i smartfonmarkedet i flere år, er Apple nå grundig forbikjørt av Android i markedsandel. Teknisk sett kan iOS sikkert være overlegent Android på mange måter, men utfordreren har de samme fortrinnene som Windows i sin tid: det gjør en helt akseptabel jobb for de fleste brukere, og tilbyr et langt større pris- og produktspekter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Jobs må ha forstått dette på et eller annet plan, det går bare ikke fram av boka. Isteden blir det mye repetisjon av smålige utfall mot Bill Gates (regelerett flaut blir det når Jobs insisterer på at Gates’ filantropi er et utslag av manglende fantasi, for eksempel), og anklager om at andre stjeler Apples ideer. Jamfør den mye siterte uttalelsen om Android fra boka:

“I will spend my last dying breath if I need to, and I will spend every penny of Apple’s $40 billion in the bank, to right this wrong. I’m going to destroy Android, because it’s a stolen product. I’m willing to go thermonuclear war on this.”

Det snodige er at samme mann et annet sted i boka siterer Picassos berømte uttalelse om at store kunstnere stjeler fra de store. Eller som Jobs sa i et intervju i 1996: “We have always been shameless about stealing great ideas.” Senere forsøkte Apple å modifisere uttalelsen til “he meant that Apple’s designers and engineers took all manor of life experiences and used them to make Apple products fresh and innovative”.

I mine øyne fremstår den første uttalelsen som uforfalsket Jobs, mens den siste er skrevet av en infoavdeling som frykter konsekvensene av uttalelsen for selskapenes mange patentsøkmål. Hvorom alt er: Jobs var heldig nok til å bli voksen i en av de mest kreative regionene på kloden, og for meg er det åpenbart at han og produktene han skapte er et resultat av det (Malcolm Gladwell, som også har anmeldt biografien, har skrevet en utmerket artikkel om denne fasen av teknologihistorien).

Fra grafiske grensesnitt og musestyring til tavle-PCer og smarttelefoner med app stores: ideene var der ute i offentligheten, og mange av dem ble brukt av andre lenge før Apple. Her er jeg (og ingen kan beskylde meg for å være noen microsoftie) tilbøyelig til å være enig med Bill Gates, som i et der-skulle-jeg-gjerne-vært-flue-på veggen-møte med Jobs forsvarte seg mot tvyerianklagene slik:

“I think there’s more than one way of looking at it. I think it’s more like we both had this rich neighbor named Xerox and I broke into his house to steal the TV set and found out that you had already stolen it.”

Kanskje kan den moralske indignasjonen Jobs legger for dagen ha noe å gjøre med hans kunstsyn. Ja, for der Malcolm Gladwell er mest opptatt av å fremheve Jobs som en “tweaker” – en ingeniør som perfeksjonerer andre ideer – slås jeg av hvor pasjonert opptatt av billedkunst, musikk, arkitektur og design mannen var.

Jobs brukte ofte poenget med at Apple befant seg “on the corner of technology and liberal arts”. Det var åpenbart noe mer enn et reklameslagord, og et av de mest interessante kapitlene i boka handler om hvor hardt han kjempet for å gi iTunes den største og beste samlingen av Bob Dylans materiale.

(En digresjon her: det fremgår tydelig av biografien at Jobs var langt mindre opptatt av litteratur og tekstbaserte medier enn han var av lyd og bilde. Jeg har lenge argumentert med at Amazon har lykkes så mye bedre i ebokmarkedet enn Apple blant annet fordi Jeff Bezos viser en pasjon for boka – og eboka – som Jobs aldri la for dagen.)

I kunsten handler det selvsagt ikke om å være god nok. Det dreier seg om å eksellere på sitt valgte felt. Store kunstnere vet som regel hvor gode de er, de har ofte personligheten som følger med en slik selvinnsikt (Nerdrum, anyone?) og mener at de i stor grad kan heve seg over regler som gjelder for vanlige dødelige (jamfør vanen med å kjøre uten bilskilter og parkere i handikappsonen).

All kunst handler om å lære av andre, men det er de store kunstnerne som skjønner hvordan man kopierer. Dårlige kunstere lager dårlige kopier, verker som setter originalen i et dårlig lys. Jeg får følelsen av at Jobs voldsomme raseri i stor grad handlet om at konkurrentene laget så dårlige kopier av originalene. Windows var ikke bare shit, det var camp.

Den perfeksjonistiske holdningen, det ekstreme arbeidspresset og Jobs’ diktatoriske makt kan virke fremmed, for ikke å si skremmende, på de fleste av oss. Jeg vet at jeg ikke ville ha orket å arbeide under slike forhold. Men jeg vet også at dette ikke behøver å være et hinder for kreativitet. Tvert imot. Kunst- og teknologihistorien gir oss mange eksempler på storslagen innovasjon mot en bakgrunn av ekstremt arbeidspress, fattigdom og til og med krig og undertrykkelse.

Jeg kunne ha nevnt renessansen, som ikke akkurat var noe teselskap. Men mitt favoritteksempel på “ekstrem innovasjon” er Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet. Han begynte sin karriere som en av Stalins talløse politiske fanger, og blomstret som romskipsdesigner under den allmektige og labile Nikita Krustsjov. Romskipene som idag gir USA, Russland og Kina adgang til rommet er alle enten designet av Koroljov og hans team, eller direkte kopier av dem.

Problemet med innovasjon drevet frem under stort press av en dominerende personlighet, er åpenbar: det krever en spesiell mennesketype å ville underkaste seg slike arbeidsforhold, og man blir veldig avhengig av drivmotoren. Det sovjetiske romprogrammet uten Koroljov (og Krustsjov over ham) mistet raskt retning og tempo. Da Jobs forlot Apple, begynte det å gå utfor med selskapet. Med Jobs tilbake ved roret, begynte oppturen igjen.

Et av de mest talende øyeblikkene i boka kommer når Isaacson spør Jobs om han kan komme på noe annet selskap som bruker samme ledelsesmodell som Apple. Jobs blir svarløs, før han sier at bilindustrien en gang var slik. Det, mer enn noe annet, forteller hvor spesiell fortellingen om Jobs og Apple er i teknologihistorien – og hvilke enorme utfordringer selskapet han skapte står overfor nå.

VGs Facebook-kommentarer: nok et skritt mot panoptikon?

Forleden dag stilte bloggeren og twitreren Voxpopulinor (også kjent som Knut Johannessen) et riktig interessant spørsmål på Twitter:

Et helt konkret eksempel på hva han mener finner vi i VG Nett, som nylig la helt om til Facebook-kommentarfelt på sine sider. Sjekker du kildekoden til en side på VG Nett nå, vil du nederst finne en peker til Facebooks “Social Comments”-plugin. VG Netts hensikt er å få en ryddigere og rensligere debatt ved å tvinge folk til å opptre under fullt og – får vi anta, selv om det er mulig å lure systemet der også – ekte navn.

Jeg ble intervjuet i sakens anledning, og sa vel omtrent dette: mens jeg tror tiltaket ville føre til en rensligere debatt, i betydningen færre skjellsord og hatefulle ytringer, tviler jeg på at debatten blir bedre i betydningen mer relevant. Jeg har fulgt VG Netts kommentarfelt i lengre tid, og så langt tyder mye på at den første gjetningen var riktig. Debattene virker roligere nå, særlig sammenlignet med Dagbladet, som bruker det åpnere Disqus-systemet.

Det skulle da også bare mangle. Kommentarene over, som altså var blant de mest populære på en Dagbladet-sak for et par dager siden, er et godt eksempel på en type nedsettende slengbemerkning som opphavsmennene neppe vil ha heftende ved sitt virkelige navn. Eller sin arbeidsgivers navn, for den saks skyld. Ja, for på VG Nett vises ofte arbeidsgiver ved siden av personnavnet, og det har allerede ført til at enkelte trekker ansettelseforhold inn i debatten. Jamfør eksempelet nedenfor, fra en debatt for fem dager siden.

Ved å bruke en Facebook-plugin har VG Nett i praksis overlatt mye av kontrollen til Facebook, og underlagt brukerne et annet selskaps reglement og tekniske løsninger (og muligens også irsk lovverk, da det er det Facebooks europeiske avlegger forholder seg til). Et annet eksempel på hvordan det kan slå ut påpekes av kommentatoren Rolf i en tidligere posting: om du blokkeres av en Facebook-bruker, mister du muligheten til å debattere med vedkommende i VGs kommentarfelt:

Jeg gikk selv i diskusjon med Tore W. Tvedt i kommentarfeltet til sak fra Nettavisen, men plutselig var alt han hadde skrevet borte. Jeg trodde først han var kastet ut av facebook, men nei, han hadde bare valgt å blokkere meg. Det vil si at en voldelig (dømt) rasist (dømt) kunne bestemme nøyaktig hvem som fikk delta i debatten. Eller rettere sagt, hvem som fikk se at debatten fant sted.

Grunnproblemet er dette: som navneverifikasjonstjeneste er Facebook selve definisjonen av “overkill”. Her får man ikke bare vite hva en kommentator heter:  i de fleste tilfelle vil man også få tilgang til et vell av mer eller mindre sensitive personopplysninger. VG Nett ber i praksis gjennomsnittsbrukeren om å gå fra å kommentere under nicket tjod61, til å ytre seg som Tjodleif Pettersen, født i 1961, gift med tre barn, aktiv i Ap, ivrig sportsfisker, Liverpool-fan og ansatt ved Værdal videregående skole.

Jeg mistenker at det er langt fler enn kommentartroll med lav impulskontroll som vil styre sin begeistring for ytre seg under slike forhold, særlig om man reflekterer over Facebooks kommersielle interesse av å eie og utnytte kommentarfeltet. Via VG Nett får Facebook nå enda dypere innsikt i hvordan brukerne tenker i ulike situasjoner, hva de mener om det meste og til og med hva slags humør de er i. Slik informasjon er gull verdt for et selskap som har brukerne som sitt viktigste produkt.

Med tanke på at avisen som innfører dette har stått så sentralt i norsk offentlighet i så mange år, er jeg også opptatt av hvordan Facebook-kommentarer blir et klart avvik fra den historiske tradisjonen vi har hatt for debatt. I en ellers utmerket kronikk i Aftenposten skriver Magne Lindholm ved HiO om hvordan vi har debattert her til lands siden Wergelands tid. Han påpeker at anonymitet førte til overtramp allerede for 160 år siden, og oppsummerer sitt hovedstandpunkt slik:

Denne toveiskoblingen mellom medier og daglig prat er en av den demokratiske offentlighetens viktigste funksjoner. Det sentrale leddet i denne koblingen er skribentens navn. Derfor bør vi alltid fortelle hvem vi er når vi ytrer oss offentlig. Det er en viktig grunn til at nettdebatt bør foregå under fullt navn.

Det Lindholm ikke kommer inn på, er hva “under fullt navn” har betydd gjennom tidene. Dette vet jeg noe om, da jeg er en av disse som alltid har opptrådt under fullt navn i de 31 årene jeg har deltatt i diverse offentlige debatter (jeg skrev min første – og refuserte – kronikk til Dagbladet da jeg var 16). Og helt frem til midten av 1990-tallet var en gjennomsnittsperson som oftest de facto anonym, selv om vedkommende opptrådte under fullt navn i massemediene.

Selv jeg – velsignet/belemret som jeg er med en unik navnekombinasjon – kunne skrive innlegg i avisen, i trygg forvissning om at den delen av livet mitt som ikke angikk debatten var usynlig for folk som ikke kjente meg. Jeg kunne reise meg opp på et debattmøte, presentere meg og ta ordet (og gudene skal vite at jeg ofte reiste meg opp og tok ordet!) uten å bekymre meg om at noen filmet det hele og la det ut til fri beskuelse – for tid og evighet.

Jeg kunne velge å dukke opp og så forsvinne igjen om det passet meg. “Security in obscurity” var en praktisk realitet, selv for en som skrev bøker og ble intervjuet i avisen. Så ikke idag, selvsagt. Idag går offentligheten i halesløs fart i retning av et digitalt panoptikon, der alle kan observere alle uten at noen er klar om det. Og ingen driver oss fortere i den retningen enn nettopp Facebook. Som markedssjef Randi Zuckerberg sa for en tid tilbake:

I think anonymity on the Internet has to go away. People behave a lot better when they have their real names down. … I think people hide behind anonymity and they feel like they can say whatever they want behind closed doors.

Nå finnes det utallige eksempler på at den teorien ikke alltid stemmer – du leser et av dem akkurat nå. At Facebook-varianten av nettdebatt virkelig blir bedre er også høyst diskutabelt. Men mitt hovedanliggende her er å peke på at VG Nett ved sitt valg har gjort mer enn å avskaffe anonymitet i kommentarfeltet. De har tatt koblingen mellom privatsfære og offentlige ytringer til et helt nytt nivå, og dermed satt igang et stort sosialt eksperiment.

Det vil bli interessant å se hvordan den nye synligheten påvirker VG-lesernes vilje til å ytre seg, og om ytringene forandrer form. Mange er allerede lei av debatten om nettdebatten, men dette er – som Knut Johannessen sier – et område som foreløpig ikke har fått særlig oppmerksomhet. Det er synd, for alt tyder på at det VG Nett nå har innført, vil bli en av de dominerende formene for nettdebatt i det kommende tiåret.

Oppdatering: Hyggelig å se av kommentarfeltet og Twitter at denne postingen blir lest av dem som jobber med dette området. :)

Livet med Google+

Hah – det varte sannelig ikke lenge. Knapt et halvår uten Facebook, så dukker det opp et nytt sosialt nettverk og jeg hiver meg på. Siden Google Plus (også kjent som Google+ eller bare G+ blant venner) ble lansert, har nettet summet av spekulasjoner og kommentarer om hva G+ er, hvordan det fungerer og om dette nettstedet kan bli en seriøs utfordrer til Facebook. Bare rolig. Jeg har ingen planer om å slutte meg til hordene av “eksperter på sosiale medier” som i dagene etter lanseringen (og i enkelte tilfelle før de selv hadde prøvd G+) med stor tyngde trakk konklusjoner som stort sett gikk i retning av at dette prosjektet aldri kan lykkes.

Erfaringen har lært meg at teknologianalyse – i likhet med hevn – er en rett som helst bør serveres kald (det hender fremdeles folk minner meg på min opptreden på NRK rett etter lanseringen av iPhone, der jeg ganske kategorisk fastslo at den neppe ville være for andre enn spesielt interesserte). Spør meg om Googles mulighet til å lykkes mot Facebook på nettet om et halvår, og det er mulig jeg har en mening om saken. Det du vil finne her, er rett og slett mine inntrykk av hvordan G+ fungerer så langt, og hvorfor jeg enn så lenge liker dette sosiale nettstedet bedre enn Facebook.

Ikke så mange kretser foreløpig, regner med at “Jobbkontakter” dukker opp etter sommeren

Den største forbedringen for meg er de mye omtalte kretsene. Du kan ikke legge en kontakt til G+ uten å plassere vedkommende i en krets, og dermed tvinges du til å tenke strukturert og kategorisk på ditt sosiale nettverk fra starten av. Før du kan legge ut noe på G+, må du velge hvilke kretser som kan se innholdet. Likeså kan du filtrere innhold fra andre etter krets, og – ikke minst – kretsene er et utgangspunkt for “Hangout”-funksjonen (mer om den nedenfor).

Jeg vet meningene om kretsene er delte – Aslak Borgersrud har et godt forsvar for den “flate” Facebook-listen i et innlegg på G+ – men for meg var standardinnstillingen og den resulterende sammensausingen av kjente og ukjente i Facebook en hovedårsak til at jeg forlot nettstedet. G+ avspeiler mitt virkelige liv på en mye bedre måte: jeg skiller klart mellom familie, venner, jobbkontakter, bekjente (i betydningen folk jeg har møtt IRL) og tilfeldige folk på internett i alt jeg ellers gjør, så jeg verdsetter at et sosialt nettsted avspeiler dette.

Startsiden i G+ filtrert på postinger fra kretsen “Venner”.
Merk integrasjonen av G+ og andre Google-tilbud i topplinjen.

A propos design: selv om det er mange likhetstrekk mellom startskjermen på G+ og Facebook, fremstår G+-designet som luftigere og mer oversiktlig. Det hjelper selvsagt at vi så langt ikke har sett reklame, og det er ennå ikke introdusert apps av det slaget som nedsylter enhver Facebook-side. Å kunne gå inn på et nettsted uten å bli bombardert med forespørsler om deltakelse i spill eller quizer eller “gaver” eller installasjon av mer eller mindre tvilsomme apps er en sann lise.

G+ oppleves i det hele tatt som mindre anmassende nettsted – med ett skjærende unntak som jeg håper programmerne rydder opp i. Når man deler noe med andre på G+, samles ikke det delte innholdet i én post. Isteden dukker det opp igjen og igjen etterhvert som det deles av andre. Fryktelig irriterende når noe blir viralt på G+, dette.

Jeg skal ikke se bort fra at opplevelsen av ro også henger sammen med at det ennå ikke er så veldig mange som bruker G+ aktivt (de fleste i “Following-kretsen min har ikke postet noe ennå, men så er det jo sommer også da). I det hele tatt bærer G+ preg av å være under kontinuerlig utvikling, og brukerne oppfordres stadig til å komme med tips til forbedringer.

Facebook har satt standarden for hvordan et sosialt nettsted skal fungere i det daglige, så selvsagt har Google et motstykke til “Like”-knappen. Og i bruken av “plussknappen” får vi også et frampek om hvordan Google ønsker å koble sine mangslungne virksomheter sammen: du kan ikke bare “plusse” innlegg på G+, men som skjermdumpen over viser kan du også gjøre det samme i resultatlisten over Google-søk – og på et stadig økende antall nettsteder som samarbeider med Google. Det er lett å se hvordan Google kan ha nytte av plussingen i rangering av søk, for eksempel.

Jeg klarte aldri å finne noen “killer app” i Facebook – en funksjon eller tjeneste som forvandlet nettstedet fra tidtrøyte til et uunnværlig verktøy. I G+ kan “Hangout”-funksjonen vise seg å bli en slik tjeneste. Her snakker vi om gruppechat eller gruppevidekonferanse du kan invitere en eller flere kretser til. Jeg har testet videokonferanse med opptil ti personer, og kan rapportere at det fungerte utmerket – også på min Linux-maskin (i skarp kontrast til Skype, som er grunnlaget for Facebooks svar på denne G+-funksjonen).

Grensesnittet for Hangout er enkelt, og programmet har en funksjon alle som har deltatt i gruppevideokonferanser vil vite å sette pris på: man kan fjern-mute en annen deltaker. Dermed slipper man at hele konferansen overdøves av ringelyden fra telefonen til en deltaker som er ute et par minutter for å hente seg en kopp kaffe. For meg er nytteverdien innlysende: jeg deltar jevnlig i grupper som er spredt over flere byer. Om Hangout kan spare meg for et par flyturer i høst, er det alene verdt tiden jeg har investert i G+.

Jeg syns altså det er mye å like ved G+, og merker meg at strømmen min domineres av folk som ser ut til å mene det samme. Det er definitivt en ekkokammer-effekt på gang i G+, men inntil videre er det mye av sjarmen ved stedet. Det bringer meg til det nærmeste du kommer en generell betraktning om G+’ sjanser i denne omgang: jeg er ikke overbevist om at Google ønsker å erstatte Facebook som stedet der alle kan møte alle. Du skal ikke se lenger enn til Twitter for å finne et sosialt nettsted med et mer “elitistisk” preg som etter alle solemerker klarer seg utmerket.

Tegneserien xkcd oppsummerer det i grunnen godt: for meg fungerer G+ foreløpig best som et “anti-Facebook”. Om denne effekten er varig og kraftig nok til å trekke mange andre netthoder over til G+, gjenstår å se. Og et permanent opphold vil uansett avhenge av hvordan Google håndterer reklame og apps, og ikke minst personvernpolitikken. Google sitter allerede på enorme mengder persondata, og et G+ som fungerer som en integrert plattform for et bredt spekter av Google-produkter kan selvsagt også fungere som en integrert plattform for innsamling av sensitive data.

Her er det nødvendig å skille mellom det vi kan kalle synlig og usynlig personvern. På den synlige siden er G+ så langt bedre enn Facebook. Takket være inndelingen i kretser og personverninnstillingene (som ligger lett tilgjengelig i menyen og som stort sett er greie å forstå) er det relativt enkelt å bygge opp en profil med et klart skille mellom privat og offentlig, og jobb og fritid.

Men samtidig ligger det i kortene at det samles inn mye informasjon om oss som vi ikke kan se eller har kontroll over. Selv om Google har et bredere produktspekter og dermed flere bein å stå på enn Facebook, lever begge selskaper til sjuende og sist av reklame – som på nettet er ekvivalent med kunnskap om kundenes preferanser. Googles håndtering av dette problemet vil være utslagsgivende for om jeg fortsatt bruker G+ om et år.

I mellomtiden trives jeg godt på G+, og drar nytte av “feila fra igår” på Facebook – jeg legger ikke til kontakter i kretser helt ukritisk, og jeg er forsiktig med hvor mye og hva slags informasjon jeg legger ut. Hvis du ikke er der og er interessert i å prøve, skal jeg så gjerne invitere deg. Send meg i så fall epost til eirik.newth@gmail.com. Kanskje vi ses der? :)

Oppdatering om invitasjoner: Har så langt sendt avgårde mer enn 70 G+-invitasjoner. Men nå er det snart på tide med sommerferie her i heimen, så jeg setter en tidsfrist for nye invitasjoner til torsdag 14. juli kl. 09.00. Etter det må uinviterte finne noen andre som holder sommeråpent, er jeg redd… :)

Nerdesommer 2011: Geocaching

Vi er alltid på jakt etter nye ting å gjøre i familien, og endelig bød anledningen seg til å prøve geocaching. Intet er som en stille og sommerlig Kristi Himmelfartsdag i byen for å inspirere poden til å bli med på skattejakt, for å si det slik. Hva det hele dreier seg om uttrykkes godt på geocaching.no, som sier følgende om fenomenet:

Geocaching er naturopplevelser, skattejakt og teknologi. Vi har gjemt over 3300 skatter – vi kaller det “turbokser” – rundt omkring i Norge. Ved hjelp av GPS-mottaker og internett skal du finne disse turboksene. Geocaching driver du med i ditt eget tempo. Alene eller sammen med familie og venner. Det er over 2000 aktive geocachere i Norge.

Alt du trenger for å komme igang med geocaching er en brukerkonto på geocaching.com og en dings med GPS, som mest sannsynlig er smartfonen din. Det finnes geocaching-apps til alle slags smarttelefoner (det må det jo, når det finnes to-tre til min Nokia N900), og de fungerer slik at de plotter inn geocacher og din posisjon på et kart, og så er det bare å navigere seg fram ved å bruke kartet eller en kompassfunksjon. I en storby som Oslo er det nok å ta av, som kartet nedenfor viser, men geocacher finnes overalt i vårt langstrakte.

Skjermdumpen over viser geocacher i vårt nærområde i Oslo. Cacher med smilefjes er de vi har funnet. :)

Siden en typisk telefon-GPS ikke oppnår høyere presisisjon enn 5-10 meter, er det som regel ikke nok å bare gå til din posisjon overlapper cachens. Cacher i bystrøk er dessuten godt gjemt for ikke å bli ødelagt eller fjernet, så hintet til den som laget cachen kommer ofte godt med. Å lete etter cachen når du har kommet fram er mye av moroa, men står du helt fast kan du også lese loggen som er knyttet til hver cache – enten på geocaching.com eller via appen.

Alt man trenger for å geocache: en smartfon og eventyrlyst. Og eventuelt en sparkesykkel.

Når cachen vel er funnet, bør du skrive ditt geocaching-nick på lappen eller i boka som ligger i den. Er det en stor cache, som den over, kan den inneholde ulike gjenstander som du kan bytte mot en gjenstand du selv har med. Dette siste er det som gjør geocaching moro for unger, selvsagt. Den aller første cachen vi åpnet hadde en såkalt “Travel Bug”, en gjenstand som skal legges i en etterfølgende cache istedenfor å bli med hjem. Så fin som denne bugen var, var det litt vanskelig for poden å godta. :)

Det er selvsagt svært mye mer å skrive om dette fenomenet, som har utviklet seg til en infrastruktur for et bredt spekter og spill og aktiviteter det siste tiåret. Her kan jeg bare anbefale å lese den norske og engelske artikkelen på Wikipedia. Vi kommer i alle fall til å fortsette med dette, og jeg konstaterer at Nordmarka er full av cacher. Det kan gi sommerens turer en ekstra piff, for å si det mildt.

Og ja, det glemte jeg nesten i farten: geocachingnicket vårt er thenewths :-)

Men netbooken var ikke (helt) død…

Mens alle løper ut og kjøper seg en lekker iPad eller Galaxy Tab, er jeg gubben mot strømmen og kjøper en flunkende ny netbook. Nærmere bestemt en Asus Eee 1015PEM til tre tusen kroner. Med tanke på at denne kategorien forlengst er dømt nord og ned, kan man spørre seg hvorfor noen skulle ta seg bryderiet. I mitt tilfelle var det fire tungveiende grunner:

Jeg trenger en backupmaskin til hjemmekontoret. Da min Thinkpad T61 måtte inn til reparasjon for å få byttet ut viften, var det den gamle Asusen som gjorde jobben et par uker. Det fungerte helt utmerket, om enn en anelse tregere enn det jeg er vant til. Jeg jobber allerede i nettskyen (= Dropbox-mappen), så å gå over til reservemaskinen innebar kun å plugge inn eksternskjerm, tastatur og mus og vente til filene var synkronisert på Asusen.

Jeg installerer samme programvare som på Thinkpaden (OpenOffice, Chrome, Calibre, Stellarium, Skype, VLC osv) – helt gratis. Det går fremdeles tregere på en netbook, men når programmene først er oppe og kjører er forskjellen ikke påfallende. Jeg slipper alt dillet jeg ville hatt med spesialversjoner av programvare for nettbrett, konvertering av filer og dongler for å få skjerm og tastatur til å funke. Plug and Play, folkens. For de av oss som bruker datamaskiner til noe mer enn spill og mediekonsum er det fremdeles verdt å ha med seg…

“Hensiktsmessig” oppsummerer vel egentlig designet på Eee1015PEM

Jeg trenger en reisemaskin av og til. Det meste av tiden farter jeg land og strand rundt med den kraftige kombinasjonen av et Kindle DX lesebrett og Nokia N900. Men for de sjeldne tilfelle at jeg foreleser med PowerPoint, vet jeg av erfaring at det er kjekt med en backupmaskin å kjøre presentasjonen fra. Asus 1015PEM veier knappe kiloen og er tynnere enn forgjengeren. Dermed går den lett ned i den minimalistiske håndbagasjen jeg alltid har på fly. Eller om man vil: netbooken lar meg velge et C- eller D-sete langt foran i flyet, slappe av til nesten alle passasjerer har stresset ombord og likevel alltid finne plass til bagasjen min.

Jeg ser at Asus skryter på seg en batterilevetid opp mot 11 timer. Det er mildest talt optimistisk. Så langt stemmer mine erfaringer med anmeldernes, som er at Windows 7 klarer å skvise 6-7 timer ut av batteriet uten wifi og med dempet skjermbelysning i strømsparemodus (som du kontrollerer med en liten knapp oppe til venstre). Min største bekymring på vegne av maskinen går forresten på strømforsyingen – kontakten til laderen er  liten og svært tynn, og ser ut som om den fort vil knekke om noen snubler i ladekabelen mens den er plugget i.

Jeg trenger Windows av og til. Selv om hovedsystemet på hjemmekontoret er og vil forbli Linux, hender det at det dukker opp en video, et programformat eller en dings (som kattekameraet) som rett og slett nekter å oppføre seg skikkelig med noe annet enn Windows. Et nettbrett med sitt begrensede OS og mangel på eksternporter vil være til latterlig liten hjelp i slike situasjoner, selvsagt. Asus Eee fikser erfaringsmessig det meste, om enn i litt langsommere tempo enn med en ordentlig PC. Elles ser det ut til at problemet med trege museknapper under pekeplaten, som var slitsomt på min gamle Eee, er løst på denne modellen.

Familien trenger en reisemaskin. Asusen egner seg utmerket til å vise video av alle formater, i god oppløsning, med siste versjon av VLC for Win7, for eksempel. Ditto for spill. Vi har alle lest søte historier om iPad-vante hipsteravkom som trykker på TV-skjermer i håp om at det skal skje noe, men vår sjuåring er en ganske alminnelig Playstation-elskende gutt som liker å ha knotter å trykke på. Ofte, raskt og hardt. Her leverer Asusen helt greit, enten det er en friversjon av Super Mario som spilles, eller et av de talløse Flashspillene der ute.

Dagens sikkerhetstips: fjern harddisken

Når en bærbar PC går i stykker, er det ofte vanskelig for brukeren å vite hva som er galt. Ta min fars HP-laptop, som gikk fløyten ifjor høst. Den nektet rett og slett og starte. Hadde min far valgt å sende den til service ville han ha fått sikkert svar, men som så mange andre PC-brukere gjorde han regnestykket og kom til at det ville bli billigere å kjøpe en ny. Normalt ville han ha kastet den defekte bærbare i dunken for elektronisk avfall.

Passordbeskyttet, ukryptert Windows XP-partisjon fra en defekt laptop

Men så har det seg slik at han har en nerdesønn, da. Jeg tok fram skrutrekkeren, åpnet et lokk på undersiden av maskinen og fisket fram en 2,5 tommers harddisk som viste seg å fungere helt utmerket da den ble puttet i mitt eksterne harddiskkabinett. Selvsagt hadde min far passordbeskyttelse, men det er altså null verdt når du plugger i USB-kabelen til kabinettet i en annen PC. Da spretter alle ukrypterte filer i Windows og Linux opp, fullt leselige.

Den samme prosessen som gjorde det lett som en plett å kopiere alle relevante data over til min fars nye maskin, ville ha gjort det like lett for en eventuell kriminell med et minimum av IT-kompetanse å gå amok med min fars passord og sensitive personopplysninger, om disken var blitt værende i maskinen. Og saker og ting tyuder på at stadig flere kriminelle med et minimum av IT-kompetanse har begynt å skjønne dette. Med andre ord:  å fjerne harddisken før du resirkulerer den gamle PCen, er et enkelt og kjapt sikkerhetstiltak.

Det er sjelden det går så brutalt for seg når man fjerner en harddisk.
I denne MacBook Proen satt disken kinkig til i et spor til venstre.

Min erfaring er at ulike produsenter har ulik praksis for montering av harddisker. Best i klassen er Lenovo, som plasserer disken i en brønn på siden av maskinen, der den kan trekkes ut på et par skinner ved å skru av et lokk. Men heller ikke HPs disk var vanskelig å fjerne, ei heller min nylig kasserte Asus Eee. Vanskeligst viste Jorunns MacBook Pro seg å være – der var harddisken klemt godt inne i et hjørne og holdt på plass med Apples spesialskruer. Men med litt rå kraft gikk da det også.

Hva du så velger å gjøre med disken, avhenger av situasjonen. Om disken ikke er for gammel og liten, kan det godt tenkes at den har gode år foran seg. I så fall: kjør diskdiagnostiseringsprogramvare, formatér den på nytt og bruk den igjen. Min fars harddisk endte opp ny disk i min mors Thinkpad, for eksempel. Er den stor, kan du også bruke den som backupenhet via en USB-diskavleser. Har du flere disker, kan du putte dem i et RAID-kabinett. Nerdemoro FTW.

Men er du det minste i tvil, bør du dumpe den – diskplass koster virkelig ikke allverden i våre dager. I så fall bør du i det minste slette innholdet med et disksletteprogram (det følger med Linux og OSX) før du kaster. Føler du deg ekstra paranoid, kan du demagnetisere disken med en neodymmagnet etterfulgt av et angrep med hammer og spiker, for eksempel. Eller finne på noe annet kreativt som vil tvinge en eventuell IT-kompetent kriminell til å bli IBAS-kunde.

Fotturen som ble litt “drunkard’s walk”

I mitt forsøk på å leve et nytt og bedre liv etter nyttår (det er nødvendig – virkelig nødvendig) tester jeg ut treningsapplikasjoner for Nokia N900. Så langt virker skritteller-widgeten og eCoach mest lovende. Sistnevnte loggfører f.eks. gåturer med GPS og registrerer dem i kalenderen, samtidig som det dumpes en .GPX-fil i en egen mappe.  Denne fila kan man bruke til mye moro. For eksempel kan den lastes opp til et nettsted som Heia!Heia! Over har jeg lastet den inn i Google Earth, som tegner opp den siste delen av min rute gjennom Oslo sentrum.

Og det jeg da får se – klikk på bildet for stor versjon – er en rute som gir inntrykk av at jeg har sjanglet meg gjennom Oslo sentrum. Jeg har gått i ring ved Tinghuset, gått meg bort ved regjeringsbygget og gjennomført livsfarlige, gjentatte kryssinger av Trondheimsveien. Neida, jeg var selvsagt ikke full, men ble istedet offer for en tilfeldig variasjon rundt den virkelige posisjonen som gir assosiasjoner til det matematiske fenomenet “drunkard’s walk“.

Er det viktig eller nyttig? Antagelig ikke. Alle vet jo at (sivil) GPS har en mildest talt varierende presisjon. Gjør det treningen med eCoach morsommere? Definitivt. :)

Gratulerer med 10-årsdagen, Wikipedia

Jeg skulle gjerne ha vært tilstede på feiringen på Litteraturhuset idag, men så er det nå engang slik at lørdagsettermiddager ikke alltid er så lette å disponere for pappaen til en sjuåring. Derfor denne takkepostingen til alle ivrige wikipedianere og deres unike skapning.

Kjære Wikipedia,

Jeg har fulgt deg helt siden din spede fødsel, og må innrømme at jeg til å begynne med ikke levnet deg store sjanser til å overleve. Jeg skrev det vel aldri den gangen (smart nok, ser jeg nå), men husker at jeg titt og ofte sa noe sånt som dette i begynnelsen av forrige tiår: “Wikipedia kan aldri bli en suksess så lenge det ikke drives etter vanlige forlagsmessige prinsipper.”

En rangering blant verdens (og Norges) ti mest besøkte nettsteder, og 17 millioner artikler på 270 språk viser at jeg tok feil. Og sjelden har jeg vært så glad for akkurat det. For du var ikke mer enn et par år gammel før jeg innså at noe forunderlig var i ferd med å skje. Ikke bare este du ut i en ubegripelig takt, men i omgivelser som så ofte favoriserer det smale eller grunne, vokste du deg både bred og dyp på samme tid.

Bildet er hentet fra Wikipedia-artikkelen om bursdagskaker (selvsagt fins den!)

Selvsagt er du et av mine stoppesteder når jeg gjør jobbresearch, men ditt viktigste bidrag er ekstradimensjonen du gir til alle andre medieopplevelser. Du er blitt innbegrepet av umiddelbar tilfredsstillelse av kunnskapsbehov. Sammen med mobiltelefon har det skapt en undergravende teknologi som utfordrer alt fra Guiness rekordbok til quizer og eksamensbesvarelser.

I min hverdag betyr det at jeg, hvis jeg stusser på et ord eller et navn i en bok eller et TV-program, nesten alltid finner svar hos deg. Det var hos deg jeg fant forklaringen på hvorfor jeg ofte kjenner metallisk smak i munnen når jeg hører et smell, leste den fascinerende historien om Sovjet-vennen som nesten ble USAs president og holder meg oppdatert på TV-serier jeg følger. For å nevne tre av utallige eksempler gjennom årene.

Det siste er forøvrig karakteristisk for deg. Selv om du utvilsomt slekter på dine stolte europeiske forløpere, er du en vaskeekte skapning av det som er blitt omtalt som “folkets århundre“. Uten velstandsutvikling, utdanningsrevolusjon og rimelig netteknologi hadde wikipedianernes dugnad aldri hatt en sjanse. Det preger ditt dannelsesideal, som er langt mer inkluderende enn det tradisjonelle leksikalske. Jamfør TV-serieomtalene.

Ingen 10-åring med en slik suksess kan unngå kontroverser. Gjennom årene er det kommet anklager om regelrett sabotasje, manglende presisjon, politisk slagside og en byråkratisk styreform. Enkelte tiårsartikler vektlegger det de mener er tegn til begynnende åreforkalkning, som færre nye bidragsytere og et fallende antall nye artikler.

Men med tanke på din enorme størrelse, fremstår problemene likevel som små. Og de overskygges helt av ditt edle formål om å gi verden gratis informasjon, hvis fulle potensiale vil realiseres når de neste to-tre milliardene beveger seg inn på nettet med betydelig slunknere lommebøker enn slike som meg.

Den personlige tiltaleformen i denne artikkelen har en enkel forklaring. For meg er du oss, Wikipedia. Du er et speilbilde av vår sivilisasjon slik den er idag med vorter og det hele, som engelskmannen liker å si. Det gjør deg viktig i nåtiden, men også i et tusenårsperspektiv. Fremtidens historikere vil utvilsomt se på deg som en av de viktigste kildene til forståelse av vår turbulente tid.

Om en av dere fremtidshistorikere mot formodning skulle lese dette: glem endelig ikke å følge internpekerne. Av alle ting som gjorde Wikipedia stort i vår tid, var de selve killer appen.

Hvorfor kjøper vi ikke nettbrett til jul?

Den viktigste årsaken er rett og slett at familien har en gjensidig avtale om å prøve å unngå julegaver i littformangetusenkroners-klassen. Her i heimen er det bare Leger uten grenser som får gaver i den størrelsesorden, av åpenbare årsaker. Hadde vi hatt et genuint behov for et nettbrett ville det selvsagt ha vært mulig å gjøre et unntak, men slik er det ikke hos oss i skrivende stund.

Vi bruker allerede våre små og store bærbare og smarttelefoner på alle de steder og måter man fremhever som nettbrettets fortrinn (sofa – check, seng – check, avtrede – eh…), og bøker og tidsskrifter leses best på skjermer med elektronisk blekk. iPad er prøvd, og selv om det er lett å like konseptet var det ingen av oss som falt for utførelsen.

iPad er for tung, tjukk og begrenset (få porter, intet kamera, småkjip skjermoppløsning) til at den er blitt flittig brukt. Mange av svakhetene vil helt sikkert bli fikset på iPad 2, det er i så fall et tungveiende argument (bokstavelig talt) for å vente til januar neste år.

Verden har større behov for julegeiter, enn flere dingser i hendene på slike som oss

Galaxy Tab er ikke prøvd, men spekkene får det selvsagt til å sitre i nerdeværhårene. Men en reell pris på 6000 blir rett og slett for stiv. For en tilsvarende sum får familien en ytterst kapabel bærbar PC, som er mye mer allsidig og tilsvarende enklere å forsvare i familieregnskapet. Da min Lenovo T61 måtte sendes til InfoCare i høst for bytte av defekt vifte, lærte jeg å sette pris på backup-netbooken som gjør alt det en vanlig PC gjør – bare litt langsommere (og som kostet 3000 da den var ny).

At Galaxy Tab er i tillegg er basert på mobilsystemet Android, samtidig som Android-eier Google strever med å lansere nettbrett- og netbookutfordreren Chrome, gir meg en uggen følelse. Her i huset har vi allerede flere dyre dingser fra en produsent med et Hamlet-aktig forhold til operativsystemutvikling (Nokia), og det holder i massevis. Jeg eier litt for mange eksemplarer av den T-skjorta om du vil…

Det enkleste svaret på spørsmålet i tittelen blir med andre ord: Fordi det antagelig er mye smartere å vente med å kjøpe nettbrett til neste jul. På denne tiden neste år vil vi vite om Apple pluss en og annen slenger dominerer markedet (tenk MP3-spillere), eller om nettbrettene blir et virkelig bredt IT-segment. Hvis det siste er tilfelle, vil utvalget neste år være mye større og prisene langt lavere enn idag.

Da vil situasjonen også være mer avklart for innholdsprodusentene, slik at det er en rimelig sannsynlighet for at boka, avisa, dataprogrammet eller filmen du vil kjøpe finnes til ditt nettbrett. Slik er det ikke i dag – skal du være sikker på tilgang til det meste av det beste er du pent nød til å kjøpe iPad. Alt i alt intet vanskelig valg, altså. Det sier ikke lite, for en som har skapet fullt av digitale dingser. ;)