Via Torgrim Eggen fant jeg Andreas Wieses kostelige intervju med Dag Solstad (kudos til Lars Eivind Bones for å ha oppsummert intervjuobjektets grunnholdning i sitt portrett, forøvrig). Jeg har blogget om mannens stadig snodigere uttalelser tidligere, men nå får jeg følelsen av at Solstad-bashing er blitt som å gå på drontejakt med klubbe. Han er så lett å ta, mannen, at det nesten gir vond smak i munnen. Vi snakker om et intervju der omtrent alle Wieses spørsmål resulterer i et merkelig svar fra Solstad. Et eksempel:

Jeg er for trykkefriheten, slik den er formulert i vår grunnlov. Det er den perverterte ytringsfriheten, slik den kommer til uttrykk i blogger, som for eksempel hos dere i Dagbladet, eller slik NRK og andre TV-medier lar den komme til uttrykk i innsendte meldinger under debatter, jeg reagerer mot.

Den første setningen (som attåptil gjentas i intervjuet) snek seg elegant forbi Wiese, til tross for at den helt klart fortjener et oppfølgingsspørsmål. I våre dager inneholder §100 nemlig ikke noe om trykkefrihet i det hele tatt. Enten vet Dag Solstad ikke hva han snakker om (en høyst realistisk mulighet), eller så henviser han til en tidligere versjon av grunnloven, for alt jeg vet den aller første. I så fall er dette Solstads ytringsfrihetsideal:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

En lang rekke unntak fra trykkefriheten, med andre ord. Som en som har ytringsfrihet som en forutsetning for sitt virke, og som for øyeblikket reiser rundt og forteller ungdom at kristendommen er en dommedagsreligion, må jeg si at jeg langt foretrekker 2008-versjonen. Ellers er det synd at Samtiden/Litteraturhuset forsøker å dra igang en debatt om ytringsfrihet, for så å hindre folk i å filme innlegget som skal starte debatten, samtidig som Samtidens nettsted er nede. Her skal det tydeligvis debatteres på papir - en grei måte understreke Solstads poeng med trykkefrihet på, kanskje?

Shells energiscenarier for 2050
I likhet med en rekke andre store oljeselskaper (typifisert med BP som redefinerte forkortelsen til Beyond Petroleum) jobber Shell med scenarier for en verden med mindre olje…

Norges befolkning fram mot 2060
Igår la Statistisk sentralbyrå fram prognoser for framtidig folketall, eller framskrivninger som det heter på statistikerspråket. Tallene, som finnes på en egen nettside (se også SSBs befolkningsside) viser hvor vidtfavnende demografi er som forskningsområde…

Se inn i framtiden med Wikipedia
Selvsagt har Wikipedia en kategori som kalles Years in the future. Her kan du lese om spådommer for de aller fleste år i vårt århundre, og alle hundreår fram mot 3000…

Vellykket test av løftesystem for romheisen
I denne testen, utført av selskapet Liftport, var det tenkt at mini-heiskabinen skulle klatre 1,6 kilometer langs et bånd opp til en ballong. Isteden måtte man nøye seg med en oppstigning på drøyt 300 meter…

Hipporoller - en enkel oppfinnelse som kan forandre verden
Google-gründer Larry Page snakker med Fortune Magazine om mulighetene for innovasjon som kan løse menneskehetens største utfordringer, som mangel på rent vann, det enorme helseproblemet trafikkulykker utgjør og mangel på billig solenergi…

Kroppen som strømkilde
Menneskekroppen er en effektiv energikilde. Selv en stillesittende person produserer rundt 100 W, mer enn nok til å drive en kraftig lyspære eller tre-fire bærbare datamaskiner….

Kristine Løwe og Olav Anders Øvrebø skriver om den forlatte redaktørbloggen redaktorene.no. For en utenforstående framstår tanken om en blogg om mediespørsmål som forfattes av avisredaktører, som et svært fornuftig tiltak med et stort leserpotensiale. Likevel har altså denne bloggen råtnet på rot - sistepostingen var i overkant av et år siden. Olav Anders er inne på noen mulige forklaringer: redaktører flest er for travle til å ta seg tid til slikt, og de er redde for at bloggen skal bli for kjedelig.

Vi kan sikkert legge til en dæsj god, gammel konservatisme, sammen med frykten for å tape ansikt overfor kolleger i et ukjent medium. For egen regning vil jeg legge til et punkt til: motløshet. Det skrives ikke så mye om det, men la oss bare innrømme det: hvis ambisjonen med bloggingen er å nå utover vennekretsen, kan bloggpostinger ofte oppleves som rop i ørkenen. Man publiserer, og deretter får man ingen synlig bekreftelse på at postingen faktisk blir lest.

For profesjonelle skribenter, det være seg redaktører, journalister, forfattere eller akademikere, vil dette være en uvant situasjon. De fleste skribenter jobber i bedrifter eller institusjoner med et etablert marked. Skriver man en avisartikkel, kan man i utgangspunktet regne med å ha et stort antall lesere. For en redaktør eller journalist vil det å starte en blogg være det psykologiske motstykket til å starte en avis fra bunnen av, noe de færreste har gjort eller har et ønske om å gjøre.

Selv forfattere av smal skjønnlitteratur vil ha systemer som tidlig gir tilbakemelding, det være seg anmeldere, kolleger eller forlagsredaktører. I bloggosfæren er det sjelden slik. Der er man overlatt til seg selv, og må finne sin leserkrets på egen hånd. Jeg har nettopp startet en ny blogg, og merker hvor vanskelig det kan være å motivere seg til å skrive når man ikke vet hvem man skriver for, enn si om man har et publikum.

Mottoet for David Weinbergers blogg, “Let’s just see what happens”, er essensen av blogging på sitt beste, det tankestrømaktige, responsive og ofte tilfeldige som særpreger genren. Men for at det skal gi gode resultater, trengs tålmodighet og tid. Det kan høres paradoksalt ut, da nettet gjerne forbindes med flyktighet og umiddelbar behovstilfredsstillelse. Men det er ikke mer paradoksalt enn Wikipedias forsøk på bruke tusenvis av individualister med sterke meninger til å skape konsensusbasert kunnskap.

Jepp, nå har jeg også skaffet en Twitterkonto. Vet ikke helt hva jeg skal med den, men jeg skjønner at nettkredden min er minimal uten. Brukernavn: astronewth, det samme som i AIM, forøvrig.

Den selverklærte navlelobloggeren som kaller seg fr.martinsen har et godt innlegg i Journalisten om forholdet mellom blogging og journalistikk, eller mer spesifikt det faktum at mange journalister kritiserer bloggfenomenet for å være noe det beviselig ikke er:

Utingen er at journalister og bloggere kom skjevt ut med hverandre. Journalister så på bloggere med journalistøynene sine og ventet seg at vi skulle servere noe unikt, noe som ikke journalisten selv klarte å finne fram til. Å dømme den personlige bloggen som om den er journalistisk, er å se på et nytt fenomen (at mange skriver offentlig til få) med gamle massemediebriller (at få skriver offentlig til mange).

Utgangspunktet er en surmaget Andrew Keen-aktig sak av en viss Morten Strøksnes i Bergens Tidende ifjor høst, som i samme slengen oppfant en ny metafor for brukerskapt innhold på nettet:

Internett er blitt en gjørmete labyrint av personlige opplysninger og følelser. For mange er ingenting for smått eller intimt til at de synes det må deles med andre. Av et tenkt publikum som er umåtelig interessert i hva akkurat du foretar deg og tenker hver time av døgnet.

fr. martinsen har allerede drept den siste innvendingen i sitatet ovenfor, og hjorthen gjorde en utmerket jobb med å ekspedere resten av innlegget. Ideologisk sett - ja, for dette er klassisk ideologisk spørsmål av typen høykultur kontra lavkultur - har jeg befunnet meg på samme sted som Morten Strøksnes (selv om jeg nok må 13 år tilbake i tid for å ha en like lav profil på nettet). Det er ikke så mange år siden jeg selv var en raljerende blogghater, og ga mitt rundelige bidrag til dårlige nettmetaforer:

Kvalitet koster alltid. Informasjon av samme høye kvalitet som den du vil finne i bøker, på TV og i andre media, vil ikke bli tilgjengelig på nettet før disse problemene løses. Det er grunnen til at nettet omtrent er rensket for nye bøker, til tross for at de fleste bøker i Norge i dag på et eller annet tidspunkt eksisterer i elektronisk form.

Jepp, jeg skrev faktisk dette. Nå er det snart to år siden jeg ga ut en bok, og minst et år til den neste (som meget vel kan bli den siste noensinne). Jeg produserer langt mer innhold i bloggformat enn i noe annet medium, og ser på postingene her og i 2050-bloggen som kjernen min økonomiske virksomhet framover. Dette er ikke idealistisk tomprat. Som tredjegenerasjons frilanser har jeg et høyst pragmatisk forhold til skriving. Det er bunnlinjen som teller når man ikke har en fast jobb ved siden av, og i disse selvangivelsestider er tallenes tale åpenbar: mine bokrelaterte inntekter synker stadig, mens de bloggrelaterte øker.

Å fase ut fagbokskriving er derfor en kold og klok økonomisk avgjørelse: når skipet synker, vil jeg være en av de første rottene til å jumpe av. I annen rekke kommer så det følelsesmessige aspektet. 500-boksforfatteren Isaac Asimov kalte seg “a compulsive writer” - det var tvingende nødvendig for ham å skrive hver bidige dag - og jeg har det på samme vis. Det faktum at jeg elsker å skrive er årsaken til at jeg alltid bærer på et skriveredskap, det være seg en PDA, en avansert mobiltelefon eller en god, gammel Moleskine, og til at jeg har valgt meg et publiseringsmedium som nærmest trygler om å bli brukt hver dag.

Først i tredje rekke kommer oppdagelsen av at bloggen på en unik måte lar meg kombinere høyt og lavt. Selvsagt inneholder Formidlerbloggen postinger om katter og mat og morsomme Youtube-videoer. Men her har jeg også gått i bresjen for bibliotekenes rettigheter, tatt opp kampen med et reaksjonært kulturbyråkrati og gitt innspill til debatten om avisenes nettdebatter. Jeg forsøker ikke å rettferdiggjøre den første kategorien med den siste. For meg er blandingen av spøk og alvor, personlig og offentlig bloggens unike særpreg, og dens største verdi som medium. I bloggene mine er jeg meg selv i en helt annen grad enn jeg kan være det i bøker, artikler og opptredener i etermedier.

Det er kanskje ikke synlig for mine lesere, men for meg er det åpenbart: denne bloggen kronikerer en ganske formidabel transformasjon av undertegnede som skribent. I det perspektivet er den et godt eksempel på samspillet mellom menneske og teknologi, et felt som opptar meg stadig mer. Morten Strøksnes største feilslutning er derfor ikke å se på bloggen som ene og alene et nirvana for navlebeskuere, men å behandle blogging som et statisk fenomen. Som alle genre er bloggen kontinuerlig under utvikling, og som all skriving har blogging makt til å forandre skribenten. Få vet det bedre enn undertegnede.

The last week or so I’ve been Flickr-mailing with Edward from Malta, who runs the blog Fuq tal-linja. He has used some of the Creative Commons-licenced pictures I took on our holiday to Malta last August to illustrate postings about the fascinating Maltese bus network (yes, I’m a bit of a public-transportation geek myself). Now Edward has taken it a step further, and created a brand new blog theme based on my photos. No, I don’t speak Malti either, but it does look really, really nice.

Etter å ha mekket på den en stund, lanserer jeg 2050-bloggen idag. Tallet henspiller på året 2050, og dermed er også temaet avslørt:

Målsetningen med 2050-bloggen er ikke å forutsi den nære fremtiden (til det finnes det foresightmiljøer og trendanalytikere), men å følge brede og langsiktige utviklingstrekk som kan bli viktige i årene fram mot 2050. I prinsippet er det umulig å si hva som vil bli viktig, i praksis har vi en rekke trender som sannsynligvis vil vedvare i tiår framover, og som dermed gir oss noen av rammebetingelsene for fremtidens verden.

Årsaken til at jeg lanserer denne bloggen nå, er at jeg i stadig større grad jobber med fremtiden som tema i tale og skrift. Målgruppen for bloggen er i utgangspunktet like bred som publikummet mitt - i morgen skal jeg f.eks. forelese om Norge i 2050 for Ungdommens Fylkesting i Oppland, som setter søkelys på framtid og miljø. Velkommen skal du være, uansett!

All ære til Dagbladet for at prøveprosjektet med å legge inn Twingly-funksjonalitet nå utvides til hele avisa. Jeg ble bedt om å kommentere saken, og kan altså varmt anbefale norske bloggere å ta i bruk Twingly. Som disse eksemplene viser, kan systemet virkelig utvide bloggens nedslagsfelt - i førstnevnte tilfelle ved at jeg fikk en av avisens journalister i tale, i sistnevnte ved at Dagbladet-lesere fikk tilgang til flere fakta om en gitt sak (samtidig som en overivrig astronom ble roet ned, jamfør det sterkt modererte tonefallet i denne artikkelen). Med dette har db.no også økt det teknologiske forspranget til vg.no, samtidig som det utfordrer Knut Olav Åmås’ bilde av nettavisenes rolle som debattfora. Det norske nettet er blitt flatere, og som på kloden i sin alminnelighet er det En God Ting.

Oppdatering: Journalisten, som burde leses av langt flere mediebrukere, har også fanget opp saken.

Redaktør Odd Letnes i tidsskriftet Bok og Bibliotek har et voldsomt angrep på Tord Høivik, AKA Plinius, for en bloggposting han skrev om digitalisering av statsstøttede kulturtidsskrifter. Argumentene er velkjente for de av oss som har brydd oss om innholdsproduksjon på nettet det siste tiåret, og Plinius har et godt tilsvar. Jeg forsøkte å også å legge inn et svar på BoB-sidene, men av ukjente årsaker ble innlegget kuttet midtveis. Derfor blogges det her:

Jøje meg. Dette var et sant sammensurium av argumenter og resonnementer, og det er vanskelig å se hvor man skal begynne. Men altså: det er intet ved forslaget om digital tilgjengeliggjøring av kulturtidsskrifter som er i strid med gjeldende åndsverklovgivning. Ingen har vel sagt det like ut, men det ligger i kortene at en digital modell også må medføre et økt honorar til bidragsyterne, for eksempel etter satsene som brukes i nettavisene.

Betaleren for digitaliseringen vil være være de samme som idag, dvs eierne og staten i samarbeid. Forlagene er foreløpig mer fremmede for å legge ut stoff enn avisene, men du skal ikke lenger enn til lærebokavdelingene for å finne folk som innser at forlag må endre seg (f.eks. i retning av å bli tjenesteleverandører) når prisen på innhold presses nedover av nettet.

Sammenlikningen av kulturprodukter med fysiske produkter er uholdbar, og det forundrer meg at en redaktør for et kulturtidsskrift gir seg ut på den galeien. Et kjerneargument for de mange statlige støtteordningene - og årsaken til at kulturprodukter er unntatt fra mange av konkurransebestemmelsene i Romatraktaten - er jo nettopp at tannpasta ikke er samtidsmusikk.

Melk og brød er nødvendighetsprodukter med utgangspunkt i en begrenset ressurs, kultur er det stikk motsatte. Det ser ikke ut til å være noen grense for hvor mye kultur menneskeheten er istand til å skape og distribuere, og det aller meste av den vil aldri være nødvendig for de fleste av oss. I en helt annen grad enn for noe fysisk produkt er kulturmarkedet derfor kjøpers, og digitaliseringen forsterker bare teknologiske og sosiologiske prosesser som har pågått gjennom tiår.

Hvilket bringer oss tilbake til kulturtidsskriftene: vi må alle ha vårt daglige brød, men opplagstallene til tidsskriftene avslører at bare en bitte liten del av det norske folk ser på dem som en nødvendighet. Det finnes intet altomfattende “vi” som villig til å betale for “Marg” eller “Vagant”, og det er nettopp derfor vi har produksjonsstøtte i form av f.eks. innkjøpsordninger.

Og bare så det er klart: ordninger bør vi fortsatt ha. Men jeg mener det både er betimelig og nødvendig å drøfte måten pengene brukes på, all den tid så mange av dem som finansierer ordningene over skatteseddelen åpenbart ikke nås av de samme ordningene. Brukstallene for internett er langt høyere enn besøkstallene for bibliotek, og i det perspektivet er det ikke urimelig å prøve ut digitalisering. Og hvem vet - kanskje kunne tidsskriftene til og med lære litt av erfaringen? Avisene har jo holdt på med dette i over et tiår allerede…

Jeg har i lengre tid lurt på om jeg også skulle blogge noe på engelsk. Jeg er blitt bedt om å gjøre det av flere, en rekke av emnene mine kan ha et bredere nedslagsfelt, og det er liten tvil om at litt engelsk blogging i ny og ne ville bidra til å vedlikeholde farsmålet mitt. Problemet er at det nok ikke blir nok engelske bloggpostinger til at det rettferdiggjør å opprette en helt ny blogg. Isteden har jeg lyst til å gjøre som Olav Anders Øvrebø i Undercurrent, som blander engelske og norske postinger. Forsåvidt har jeg nettopp vært i et land der folk stadig svitsjer sømløst mellom engelsk og lokale språk, og når jeg tenker etter pleier også Pondus å gjøre det stup i ett. Presedensen er der, med andre ord.

Teknisk sett blir dette i første omgang løst ved å innføre to nye kategorier, “Norsk” og “English“, og så lage direktepekere som gjør det mulig å filtrere på språk. Egne RSS-feeder er også en mulighet, for eksempel ved hjelp av Feedburner. Men hvorvidt jeg skal gå såpass langt, avhenger også av etterspørselen. Jeg er åpen for forslag og innspill!