Redaktør Odd Letnes i tidsskriftet Bok og Bibliotek har et voldsomt angrep på Tord Høivik, AKA Plinius, for en bloggposting han skrev om digitalisering av statsstøttede kulturtidsskrifter. Argumentene er velkjente for de av oss som har brydd oss om innholdsproduksjon på nettet det siste tiåret, og Plinius har et godt tilsvar. Jeg forsøkte å også å legge inn et svar på BoB-sidene, men av ukjente årsaker ble innlegget kuttet midtveis. Derfor blogges det her:

Jøje meg. Dette var et sant sammensurium av argumenter og resonnementer, og det er vanskelig å se hvor man skal begynne. Men altså: det er intet ved forslaget om digital tilgjengeliggjøring av kulturtidsskrifter som er i strid med gjeldende åndsverklovgivning. Ingen har vel sagt det like ut, men det ligger i kortene at en digital modell også må medføre et økt honorar til bidragsyterne, for eksempel etter satsene som brukes i nettavisene.

Betaleren for digitaliseringen vil være være de samme som idag, dvs eierne og staten i samarbeid. Forlagene er foreløpig mer fremmede for å legge ut stoff enn avisene, men du skal ikke lenger enn til lærebokavdelingene for å finne folk som innser at forlag må endre seg (f.eks. i retning av å bli tjenesteleverandører) når prisen på innhold presses nedover av nettet.

Sammenlikningen av kulturprodukter med fysiske produkter er uholdbar, og det forundrer meg at en redaktør for et kulturtidsskrift gir seg ut på den galeien. Et kjerneargument for de mange statlige støtteordningene - og årsaken til at kulturprodukter er unntatt fra mange av konkurransebestemmelsene i Romatraktaten - er jo nettopp at tannpasta ikke er samtidsmusikk.

Melk og brød er nødvendighetsprodukter med utgangspunkt i en begrenset ressurs, kultur er det stikk motsatte. Det ser ikke ut til å være noen grense for hvor mye kultur menneskeheten er istand til å skape og distribuere, og det aller meste av den vil aldri være nødvendig for de fleste av oss. I en helt annen grad enn for noe fysisk produkt er kulturmarkedet derfor kjøpers, og digitaliseringen forsterker bare teknologiske og sosiologiske prosesser som har pågått gjennom tiår.

Hvilket bringer oss tilbake til kulturtidsskriftene: vi må alle ha vårt daglige brød, men opplagstallene til tidsskriftene avslører at bare en bitte liten del av det norske folk ser på dem som en nødvendighet. Det finnes intet altomfattende “vi” som villig til å betale for “Marg” eller “Vagant”, og det er nettopp derfor vi har produksjonsstøtte i form av f.eks. innkjøpsordninger.

Og bare så det er klart: ordninger bør vi fortsatt ha. Men jeg mener det både er betimelig og nødvendig å drøfte måten pengene brukes på, all den tid så mange av dem som finansierer ordningene over skatteseddelen åpenbart ikke nås av de samme ordningene. Brukstallene for internett er langt høyere enn besøkstallene for bibliotek, og i det perspektivet er det ikke urimelig å prøve ut digitalisering. Og hvem vet - kanskje kunne tidsskriftene til og med lære litt av erfaringen? Avisene har jo holdt på med dette i over et tiår allerede…

Jeg tilbragte store deler av gårsdagen på seminar om digitalisering i biblioteket i Håndverkeren i Oslo. Jeg var med på å ta initiativ til dette som styremedlem i Norsk bibliotekforening, og var i det store og hele svært fornøyd med oppmøte og bidrag. Minst overraskende var - ikke uventet - Den norske Forleggerforening og Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening. Mest spenstig var Bokhandlerforeningens Randi Øgrey og Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein - deres innlegg bar sterkt preg av at det tenkes og arbeides strategisk i de to organisasjonene.

Jeg avsluttet ballet med en oppsummering av status for bokdigitaliseringsprosjekter, der jeg konkluderte med at det norske motstykket ikke bør modellere seg for mye på Google Books, som foreløpig ser ut til å ha vakt lite engasjement blant nettbrukere (jamfør den forbløffende mangelen på pekere til den etterhvert formidable tekstbasen). Isteden bør fokus være på Amazon.com og Wikipedia, og hva de gjør for å involvere brukerne. Etter arrangementet ble jeg intervjuet av Aftenposten, som oppsummerte hovedpoengene mine svært godt:

Når du finner en bok på Amazon, gir det tilgang til et helt lite univers av opplevelser. Det er anmeldelser og anbefalinger, både profesjonelle og av amatører. Dette er mulig fordi selskapet har skjønt at det er andre brukeres bevisste og ubevisste bidrag som gjør nettstedet interessant for brukerne. Se på norske Store Norske Leksikon, for eksempel. Det er helt dødt i forhold til Wikipedia.

Saken ble forøvrig fulgt opp i Computerworld. På tampen av et langt seminar ønsket jeg å være konkret, og foreslo at digitaliseringsmiljøene i Norge tok kontakt med det vi har av brukermiljøer (f.eks. Wikipedia) for å lære litt om hva som skal til for å få nordmenn til å skrive artikler som denne uten at man må involvere kulturbyråkratiet. Det handler med andre ord om å finne Amazons og Wikipedias hemmelige saus.

Det er konklusjonen i rapporten Teens and Social Media (PDF), som ble omtalt i Ars Technica nylig. Rapporten er en del av prosjektet Pew Internet & American Life, som jeg blogget om i 2005, og den viser altså en klar økning i produksjon og deling av egenskapt innhold:

39 percent of these teens share their own artistic creations like artwork, photos, stories, or videos (up from 33 percent in 2004), 28 percent have created their own online journal or blog (up from 19 percent), and 26 percent remix content they find online for their own creations (also up from 19 percent).

De nye tallene peker også entydig i retning av at amerikansk ungdom er blitt flinkere til å håndtere personvernproblematikken. 39 % av tenåringene begrenser adgang til opplastede fotografier “mesteparten av tiden”, mens bare 5 % legger ut fullt navn og adresse. Ungdommen er som vanlig bedre enn sitt rykte. I bunn og grunn er disse trendene helt som forventet. Sosiale nettmedier har jo det unike trekket at de oppdrar sine brukere, samtidig som brukerne utvikler mediene videre.

I 2005-postingen var jeg opptatt av at bokbaserte lesestimulerere burde bry seg om disse trendene. Idag tror jeg det er likegyldig hva det papirbaserte tekstmiljøet måtte finne på. Som NDLA-striden og innlegg som dette på epostlista Biblioteknorge viser, befinner myndighetene, bokbransjen og store deler av bibliotekvesenet seg i en tilstand av total fornektelse.

Forleden kveld hørte jeg uttrykket “Morning in America” brukt i et TV-program. Det er ikke veldig kjent for oss som ser USA utenfra, men jeg hadde vært borti det ofte nok til å ville finne ut hva det betydde. Wikipedia hadde som vanlig et godt svar: begrepet henviser til en legendarisk TV-annonse fra presidentvalgkampen i 1984 (da norske medier typisk nok var svært opptatt av at Ronald Reagans motkandidat hadde røtter på Vestlandet). Wikipedia kunne ikke vise meg annonsen, men det kunne selvsagt YouTube. Nedenfor sees førstetreffet fra søket på “morning in america”.

Det er mye man kunne si om filmen over - den forteller allverden om hvorfor Reagan vant en historisk seier i -84, og tyder på at reklamen har mistet litt subtilitet på veien (et enda bedre eksempel på dette er “The Bear” fra samme valgkamp) - men først og fremst sier den noe viktig om hvordan kunnskap formidles i vår tid. Populærkulturelle referanser som “morning in America” har aldri blitt ansett som særlig viktige i konvensjonell kunnskapsformidling: Store norske leksikon har intet om begrepet, og Britannica nevner det bare såvidt i en artikkel om Reagans presidentperiode.

Som David Weinberger har påpekt, gir Wikipedia et langt mer presist bilde enn Britannica av hvem vi er som kunnskaps- og kulturvesener, blant annet fordi førstnevnte har en langt videre definisjon av hvem som former kunnskap og kultur. Britannica har poeten Carl Sandburg som førstetreff på “morning in america”, men nevner ikke reklamemannen Hal Riney, som sto bak Reagan-filmene. I Britannicas univers er diktere viktigere premissleverandører enn reklamefolk. Fotfolket bak Wikipedia vet bedre.

Ditto YouTube. Som musikkjournalist Geir Rakvaag i Dagsavisen påpekte i en artikkel ifjor, er Youtube blitt verdens største kulturhistoriske filmarkiv. Du finner naturligvis ikke bare gamle amerikanske valgkampfilmer og japanske gameshow, men også den norske pop- og rockhistorien. Her kan du se unike klipp av band som Kjøtt, Jokke og Valentinerne og Wannskrækk (for å nevne noen eksempler som til de grader daterer meg). Alt sammen lagt ut av brukerne, og så å si alt sammen ulovlig.

Ja, for å laste opp “Morning in America” eller videoklipp av “Kjøtt” uten å spørre opphavsmannen, er i strid med opphavsretten. Samtidig er det åpenbart at denne formen for tyvlån ikke har samme virkning som de vanligste utslagene av ulovlig fildeling. Mye av stoffet er så gammelt at det neppe ville ha generert inntekter for opphavsmannen uansett, mens formidlingsverdien er høy. Om ungdommen virkelig er så historieløs som mange vil ha det til, er et arkiv som YouTube en svært fornuftig løsning - også for skolen. Vil du se Vidkun Quisling i Målselv i 1943 eller Mathias Rust lande på den Røde plass? YouTube har klipp av begge begivenheter.

Mens det finnes en rekke kommersielle alternativer til fildelingsnettverk, finnes det intet som tilsvarer YouTube-arkivet i bredde og dybde. Det er heller ikke lett å se for seg hvordan dette skulle gjøres på konvensjonelt vis, det vil si av et privat selskap eller en offentlig institusjon. Warner eller Sony har ingen kommersiell interesse av å dokumentere alt fra forlengst glemte norske bomberomband til Indias uavhengighet i 1947, og de store bibliotekene har verken ressursene eller bred nok kompetanse. Brukerskapt innhold er ikke bare et supplement til annet innhold, men er i ferd med å skape egne, uerstattelige tilbud.

Tord Høivik skulle snakke om bibliotekstatistikk i Stavanger, men slapp aldri til fordi interessen var begredelig liten - i skarp kontrast til interessen for presentasjonen av barne- og ungdomslitteratur senere samme høst. Tord ser det som et symptom på et dypereliggende problem, og jeg kunne ikke være mer enig:

Bibliotekarene snakker ofte og gjerne om bibliotekets store betydning i samfunnet. Men de fleste resonnerer prinsippielt og kvalitativt - uten å vise til systematisk empiri. Profesjonen er ikke vant til å argumentere med tall.

Han kunne godt ha byttet ut “bibliotekarene” med “forfatterne” eller “forleggerne”, for faktum er at mangelen på interesse for statistikk hinsides salgstall gjennomsyrer hele bokbransjen. Nei, vi vet ikke hvorfor boksalget øker, mens antall leseminutter holder seg omtrent konstant. Vi vet heller ikke om folk leser bøker på en annen måte idag enn i 1980, selv om de høyst sannsynligvis gjør det.

Vi har ikke engang gode tall for bruken av bøkene som staten kjøper inn til bibliotekene. Det gjør det ikke bare vanskelig å lage gode strategier, men kan også komme til å koste bokbransjen og biblioteksektoren dyrt den dagen landet får en kulturminister som har et mer nytteorientert kultursyn enn den nåværende (og tro meg, det får vi). Boka har evig nok av bibliofile forsvarere, det som trengs framover er flere numerofile.

Aftenposten skriver om avtalen som er inngått mellom Nasjonalbiblioteket og Faglitterær forfatterforening, som gjør det mulig å sette igang et prøveprosjekt med en norsk versjon av Google Book Search:

Aftenposten vet at det i første omgang er snakk om et pilotprosjekt med bøker fra nordområdene. Bøkene skal gjøres søkbare og kunne leses via bibliotekets nettside nb.no.

Etter å brukt Google Book Search et års tid merker jeg at min entusiasme har kjølnet betraktelig: jeg har oppdaget at det nå engang ikke er så mye av interesse å hente i forlengst glemt litteratur, og GBS’ grensesnitt er så fattig på funksjonalitet at det kvalifiserer til betegnelsen “begrensesnitt”. Om NBs prosjekt skal ha en sjanse, kommer mye til avhenge av hvordan man tilrettelegger stoffet. Et nødtørftig databasegrensesnitt er ikke veien, om målet er å gi kulturarven til hele folket.

Det er tydeligvis alt som skal til for at en prisvinnende barnebok skal fjernes fra hyllene i folke- og skolebibliotek i en rekke amerikanske delstater. At frykten for at barna skal korrumperes av barnebøker sitter i ryggmargen på mange over dammen, vises også i statistikken:

According to the American Library Association there were 405 known attempts to remove books in 2005 with JK Rowling’s Harry Potter series, which has been accused of endorsing witchcraft, the most high profile case.

Denne uken er det blitt mindre blogging enn normalt, først og fremst fordi jeg har forberedt meg på eller vært i møter med Stortingets transport- og kommunikasjonskomité (den rødgrønne fraksjonen) og familie- og kulturkomiteen. På begge møtene besto mitt bidrag i å trekke opp noen linjer for fremtidens bibliotek, med utgangspunkt i henholdsvis Eit informasjonssamfunn for alle og Bibliotekreform 2014. Jeg har ikke hatt større erfaringen med å informere Stortinget før, og gikk derfor til oppgaven med stor respekt og en viss beven.

Kanskje særlig fordi jeg, i motsetning til representantene for Microsoft, IKT Norge og Abelia som også var på møtet med transport- og kommunikasjonskomiteen, ikke var videre fornøyd med meldingen sett fra ståstedet til gruppen jeg representerte. Bibliotekene avspises med noen korte, generelle setninger i Eit informasjonssamfunn for alle, selv om det ligger under hele stortingsmeldingen at “alle”-delen i tittelen forutsetter offentlige møteplasser med tilgang til datautstyr, bredbånd og folk med kompetanse. Hvilket vil si folkebiblioteket i de fleste norske kommuner. Jeg tror forsåvidt at budskapet kom fram, og spørsmålene og diskusjonen etterpå tydet på at representantene hadde fått med seg hovedpoengene mine.

Møtet med kulturkomiteen foregikk på splitternye Kolben kultur- og aktivitetssenter i Kolbotn, hvilket var et smart valg av ledelsen i Bibliotekforeningen. Biblioteket er samlokalisert med en rekke andre attraktive kommunale tjenester, og Kolben ligger fornuftig plassert i midten av det som holder på å utvikles til et nytt kommunesentrum. Anders Ericson oppsummerer møtet på sidene til Norsk Bibliotekforening, som også ble dekket av Østlandets Blad. I tillegg til det offisielle programmet Anders beskriver, ble det endel uformell samtale - ofte den viktigste delen av slike møter.

Det var slik jeg oppdaget at FrPs politiske rådgiver var svært godt oppdatert på web 2.0, og at han, sammen med representanten for Høyre, hadde grunnet over følgende enkle spørsmål etter at representantene for ABMU hadde forelest om fremtidens lokale, regionale og nasjonale bibliotekportaler: hvor er Google i dette bildet? Svaret var at tilgjengeliggjøring i søkemotorer ikke ble nevnt med et ord i ABMU-presentasjonene, hvilket burde gi det statlige organet noe å tenke på fram til neste møte med våre folkevalgte. For eget vedkommende er respekten for Stortinget ikke blitt mindre etter denne uka. Snarere tvert imot.

Tord Høivik skriver klokt og interessant om kunsten å kaste bøker, en akk så nødvendig del av det å forvalte en stor boksamling. Omtrent samtidig omtaler Washington Post en metode som - såvidt jeg vet - ikke har fått gjennomslag i Norge foreløpig. I Fairfax County, Virginia, kasserer man bøker som ikke har vært utlånt de siste 24 månedene:

Like Borders and Barnes & Noble, Fairfax is responding aggressively to market preferences, calculating the system’s return on its investment by each foot of space on the library shelves — and figuring out which products will generate the biggest buzz. So books that people actually want are easy to find, but many books that no one is reading are gone — even if they are classics.

Man beholder et eksemplar til fjernlån, så bøkene forsvinner ikke ut av systemet (for lånerne innebærer det i praksis at de må vente noen ekstra dager). Men metoden har møtt kritikk, fordi noen av bøkene som er blitt “stemt ut” av brukerne er klassikere av forfattere som Emily Dickinson og Eugene O’Neill. Ideen om at biblioteket alltid skal ha tilgjengelige klassiske verker, rett og slett fordi vi har godt av å lese dem, står sentralt i folkeopplysningstanken. Eller som Leslie Burger, leder i American Library Association og sjef for Princeton Public Library sier det:

“I think the days of libraries saying, ‘We must have that, because it’s good for people,’ are beyond us. There is a sense in many public libraries that popular materials are what most of our communities desire. Everybody’s got a favorite book they’re trying to promote.”

Selv om bestselgerne er vinnerne med dette systemet, er det ikke bestselgerkulturen (alene) som driver denne utviklingen. Bokbransjen har i høyeste grad laget ris til egen bak. Det utgis årlig så mange nye titler (et sted mellom 100 000 og 200 000 i USA, rundt 5000 i Norge) at det ikke er til å unngå at eldre titler blir fortrengt. Den åpenbare løsningen på dette er digitalisering, men det er en prosess som kommer til å kreve lange og omstendelige forhandlinger. Og mens norske forfattere venter på at Google skal betale for boksøk, fortsetter bibliotekene å kaste…

Til sjuende og sist handler dette om teknologiutvikling, og nye brukervaner og -forventninger. Utlånet av andre medier enn bøker (som CDer og DVDer) øker stadig, og vil om få år overgå utlånet av bøker. Disse mediene krever (i alle fall inntil videre) hylleplass. Folk forventer å finne noe mer enn rekke på rekke med bokhyller når de besøker biblioteket nå til dags, som datamaskiner med nettilgang, sittegrupper, studierom og kanskje til og med en kaffeautomat. Wifi er blitt viktigere enn Wergeland for folket. Det er en skattefinanisert institusjon med ordet “folk” i navnet nødt til å ta på alvor.