Ellen har tagget meg med bokmemet som svirrer rundt for tiden:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Boka som var nærmest meg da jeg leste utfordringen slo mobiltelefonen min (som er proppfull av bøker) med noen centimeter. Det er Nigella Bites, av uforlignelige Nigella Lawson. På side 123 finnes det faktisk ikke fem setninger, bare tre, så det blir å fortsette etter andre setning på side 124:

I’d heard, and read, about this culinary tradition from the deep South, but wasn’t expecting it, in all honesty, to be good. The truth is it’s magnificent, and makes converts of anyone who eats it. But, if you think about it, it’s not surprising that it should work: the sweet, spiky drink just infuses it with spirit of barbecue.

Hva er det kulinariske vidunderet Nigella skriver så pasjonert om? Skinke kokt i Coca-cola, selvsagt! Nei, det var ikke det vi spiste igår - dessverre, vil jeg si. Men etter den ufyselige flaggkranglingen her i byen i det siste syns vi det uansett var helt greit å kjøre veldig unorsk på dagen, så det ble risotto (laget av arborio-ris, naturligvis) med portobellosopp og asparges. En kald Alsace-vin var utmerket tilbehør.

Jorunn, Elisabeth, Hans Petter, Elin og Prinsesse Ragnhild er hermed tagget.

Som Doctorows tidligere bøker er Little Brother tilgjengelig gratis på forfatterens eget nettsted, til nedlasting i en rekke forskjellige formater. Denne omtalen er skrevet på basis av Mobipocket-versjonen, som ble lest på min Nokia. Doctorow har selv påpekt at han ved å gi bort bøkene sine gratis likevel ber om betaling, i form av leserens oppmerksomhet. I en verden full av spennende og verdifullt lesestoff, er det ingen liten ting å be om. I dette tilfellet er prisen vel verdt å betale, imidlertid.

Temaet er i seg selv uvanlig nok for en ungdomsbok til å rettferdiggjøre lesingen. Det handler om frihet i flere betydninger - ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og ikke minst frihet fra frykt for overgrep fra storsamfunnet - og hvordan man forsvarer den i et høyteknologisk overvåkingssamfunn. Utgangspunktet for handlingen, som er lagt til relativt nær framtid, er et stort terrorangrep i San Francisco. Fortelleren er Marcus Yallow, en 17-åring som ufrivillig blir trukket inn i dette sammen med tre kamerater.

Like etter terrorangrepet, mens byen er grepet av panikk, blir venneflokken arrestert av representanter for det som etterhvert viser seg å være Department of Homeland Security (DHS). Elevene blir lenket på hender og føtter, får hetter trukket over hodet og blir halt avgårde til ukjent sted for avhør. Marcus blir holdt i isolat, og behandles så ydmykende at da han endelig slipper ut, bestemmer han seg for å ta igjen. Slik oppstår en undergrunnsbevegelse av ungdommer, væpnet med infam humor og anonymiserende datateknologi som ParanoidLinux og Xnet.

Tidlig i lesingen fryktet jeg at dette vil følge et altfor velkjent og bråkjekt mønster: en liten klikk av trofaste venner tar opp kampen mot en overveldende overmakt, og vinner en heroisk seier. Men så enkelt er det heldigvis ikke. Marcus er en sammensatt skikkelse: han starter med ungdommelig overmot, men begynner snart å tvile på saken når han ser venner bryte sammen under presset og falle fra. Han tvinges til å ta smertefulle personlige valg, og gjør etterhvert samme erfaring som de fleste frihetskjempere gjennom tidene: man kan rett og slett ikke vinne over statsapparatet. I alle fall ikke slik man først trodde man ville vinne.

Enkelte vil kanskje reagere på framstillingen av DHS, som i boka opptrer som en brutal okkupant i San Fransisco. Men som framskriving av dagens trender (tenk Patriot Act, hemmelige CIA-flygninger, fengsling av tilreisende til USA, avlytting av det amerikanske folk, fotografering av alle britiske bilskilt, datalagringsdirektivet m.m.m.) virker dette ikke det urealistisk i det hele tatt. Om USA ble rammet av et større terrorangrep enn 911, er det all grunn til å frykte en panikkreaksjon som fører til at ganske vanlige amerikanske ungdommer slenges i et lokalt Gitmo, på ubestemt tid og uten tilgang til advokat.

Ditto teknologien: Doctorows overvåkingssamfunn med kameraer som identifiserer skoleelever ved hjelp av ganglaget, og som lar publikum ta bilder av det de tror er skulkende skoleelever og laste dem opp til en offentlig fotoblogg, er en rimelig videreføring av f.eks. dette prosjektet fra Dallas, hvor skulkende skoleelever blir utstyrt med elektroniske fotlenker. Og USA er tross alt landet som i årevis har tillatt lokale myndigheter å innføre generelt portforbud for tenåringer, åpenbart ut fra tanken om at de alle er potensielle kriminelle.

Ifølge utgaven jeg leste er det Det Norske Samlaget som skal utgi boka på norsk. Om det fortsatt stemmer, er det modig valg på så mange måter. Selv om Cory Doctorow er en anerkjent forfatter i den engelskspråklige verden, er dette en bok som neppe vil finne kvalifiserte anmeldere og formidlere i science fiction-ørkenen Norge. Min erfaring med miljøet som normalt håndterer ungdomslitteratur er at det heller ikke har en særlig bred forståelse av ungdoms forhold til teknologi.

Teknologien som gjennomsyrer Little Brother er ikke bare et virkemiddel for å underbygge budskapet, den er et hovedpoeng i seg selv. Når staten bruker høyteknologi mot oss, er teknologi som kryptering et av våre viktigste motmidler. Det er ingen tilfeldighet at Bruce Schneier får det siste ordet. I Norge har vi intet motstykke til det motkulturelle hackermiljøet som står så sentralt i handlingen, og knapt noen forståelse av at frihet som en kjerneverdi i nerdemiljøet. Dette till tross for at en av miljøets fanebærere er norsk (jeg snakker selvsagt om Jon Lech Johansen, som tilfeldigvis var med og viste Cory Doctorow Oslo sammen med undertegnede da han var her).

Sist, men ikke minst, har vi ikke noe i nærheten av amerikanernes forhold til grunnloven. “The Bill of Rights” og dens betydning som garanti for ytringsfriheten spiller en hovedrolle i Little Brother, og jeg mistenker at de mange argumentasjonsrekkene ikke uten videre vil forstås av tenåringer fra et land der de fleste vifter med flagget på grunnlovsdagen uten å reflektere over hvor langt ut i rekka Eidsvollsmennene plasserte paragrafen som omhandler vår ytringsfrihet (hint: den ligger 98 paragrafer etter jødeparagrafen, og hadde i sin opprinnelige versjon unntak som ville ha sendt Marcus og vennene hans i fengsel).

Dette er en bok som vil trenge forklaring, og Doctorows amerikanske forlag selger også en lærerveiledning. Det kan være en idé å få den oversatt og tilpasset til norske forhold. Jeg vil også anbefale at boka leses i sammenheng med tittelen den har er inspirert av, George Orwells 1984. Forfatteren nevnes ikke i hovedteksten, kun i etterordet, men “lillebrødrene” som kjemper mot overmakten henviser åpenbart til Orwells Storebror.

Eller om man vil: det Doctorow vil fortelle oss, er at trusselen idag ikke kommer fra et allseende totalitært regime. Vår samfunnsform trues i dag i stor grad innenfra, av institusjoner som forsvarer friheten ved å ta fra oss friheter. Om ikke det er et budskap som også norske ungdommer trenger å diskutere, så vet ikke jeg…

Helt sant. Midt i blinken for Idrett og lesing, dette - Trond Giske kan regne med et delegasjonsbesøk snart…

Faste lesere av denne bloggen vil vite at jeg ofte og gjerne harselerer over norske forfattere og deres representanter. Det er ikke bare fordi jeg er forfatter selv, eller fordi jeg finner det særlig ironisk at folk som presumptivt lever av ord ser ut til å slite slik med å uttrykke seg koherent. Ofte er det rett og slett fordi forfattere gjør det så himla lett, jamfør Edvard Hoem forleden. Som en av ti (!) forfattere som troppet opp på Trond Giskes kontor med (penge)krav i forbindelse med den tilstundende språkmeldingen uttalte Hoem seg slik:

Den nye språkmeldingen bør ha et eget avsnitt om høykvalifisert litteratur - bøkene som verken får hylleplass hos ARK-kjeden eller selger særlig godt, men som holder et høyt nivå og derfor er viktige for utviklingen av det norske språket.

Her bidrar Hoem til utviklingen av det norske språket ved å innføre et nytt og fullstendig meningstomt begrep - “høykvalifisert litteratur” - for å slippe å si hva han egentlig mener, som er at underholdningslitteratur suger og blåser i motvind. Økseskaft, mann, jeg overlater regnestykket til leseren. Men om forfatterne våser og flåser, innebærer ikke det at litteraturen er meningstom. Verden er full av bøker som gir oss et dypere perspektiv på tilværelsen, spesielt om man er villig til å løfte blikket ut over landets grenser.

Ta den aktuelle situasjonen i Zimbabwe, der mye nå tyder på at “Mad Bob” Mugabe, den eldste av den lange og triste rekken av afrikanske frigjøringsledere som har kjørt landet sitt i senk, kan være på vei ut. På bare et tiår har Mugabe lykkes i å forvandle Zimbabwe fra et av Afrikas mest vellykkede og stabile samfunn, til en humanitær og økonomisk katastrofe. Det mest synlige resultatet av den feilslåtte politikken for utenforstående er hyperinflasjonen.

De av oss som har levd en stund kan huske perioder da inflasjonen i Norge var merkbar (i min studietid kunne det f.eks. lønne seg å trikse med studielånet for å dra nytte av inflasjonsraten). Men å begripe hva det vil si å leve med en inflasjon på 150 000 % i året, er omtrent umulig. BBC forsøker å gi et inntrykk av en virkelighet hvor folk hamstrer mat så fort de får lønna si (de få som har det i et land med 80 % arbeidsledighet), der småsummer bæres i plastposer, der en dollar er verdt 25 millioner enheter av en lokale valutaen og svartebørsen blomstrer.

For virkelig å kjenne på hvordan en slik katastrofe griper inn i menneskenes liv, finnes det få bedre alternativer enn boka Den sorte obelisk av Erich Maria Remarque. Dette er ikke den mest kjente av Remarques bøker, ei heller den beste (der troner Tre kamerater soleklart på topp), men fortellingen om gravmonumentselgeren Ludwigs liv i en liten tysk provinsby midt i Tysklands hyperinflasjonsperiode er merkelig gripende. Pengene som spises opp så fort av inflasjonen at det lønner seg å spise middag tidlig på dagen, blir også en potent metafor for devalueringen av den tyske samfunnsstrukturen.

Mitt første møte med Tysklands hyperinflasjonfase kom via barndommens frimerkesamling. Det var unektelig artig med å eie frimerker med påskriften “2 Millliarden Mark”. Det var først senere jeg forsto den nasjonale tragedien disse frimerkene representerte, og konsekvensene hyperinflasjonen fikk på litt lengre sikt. I Den sorte obelisk snakker stadig flere om “han” som ser ut til å ha løsningen på alle landets problemer. La oss håpe at Zimbabwes folk viser større politisk modenhet enn tyskerne i sin tid.

Arthur C Clarke har vært syk en stund, så dette budskapet kom dessverre ikke overraskende. Det kommer til å bli skrevet mye om den siste av de “tre store” (Asimov, Clarke, Heinlein) fra science-fiction-genrens gullalder de neste dagene og ukene. Salon har allerede en fin oppsummering, jeg skal begrense meg til å fundere over hvorfor Clarke var en forfatter jeg stadig vendte tilbake til, og en hvis bøker fikk stå i fred under den store bokhyllemassakren ifjor.

Hovedårsaken er at Clarke betrakter framtiden som noe vi faktisk kommer til å oppleve, snarere enn som bakgrunnsteppe for frie fabuleringer, eller et utgangspunkt for drøfting av vår tids problemer, det være seg bioteknologi som løper løpsk eller roboter som gjør opprør. Teknologiske og sosiologiske forutsigelser står helt sentralt i Clarkes forfatterskap, og tydeligst kommer det til uttrykk i den svært interessante fagboka Profiles of the Future. Ikke så rart, egentlig, da han allerede i 1945 forutså et av de viktigste teknologiske gjennombruddene etter annen verdenskrig - den geostasjonære kommunikasjonssatelliten.

Selv om Clarke favnet over et uvanlig vidt felt, fra massekommunikasjonens historie til fremtidens seksualvaner, er det romfart han først og fremst forbindes med, kanskje særlig som manusforfatter på filmen 2001 - A Space Odyssey. Joda, filmen er visuelt sett 100% Kubrick, men Clarkes tanker gjennomsyrer handlingen. Filmen skildrer i nitid teknologisk detalj et 2001 vi aldri fikk, med store baser på Månen, intelligente datamaskiner og romskip som kunne frakte mennesker til Jupiter.

Da jeg så filmen i 2001 (selvsagt måtte jeg det!), ble jeg ikke oppgitt over hvor feil manusforfatter og regissør hadde tatt, men først og fremst trist. Jeg visste at det er lite av det filmen viser, som hadde vært umulig å realisere før 2001. I 1968, da filmen kom på kino, fantes teknologien som ville ha gjort det mulig å bosette seg på Månen. Det ble laget planer for å sende mennesker til Mars innen 1981. Vi kunne ha vært der nå, folkens, istedenfor å prate om kanskje å gjøre det en gang etter 2030.

At intet av dette ble gjort, skyldtes ikke manglende kunnskap, men mangel på politisk vilje. Eller dristighet, som Arthur C. Clarke ville ha sagt. Men ikke dristighet for dristighetens skyld. Clarke hørte ikke til dem som mente vi måtte utforske Solsystemet fordi det er der, men fordi hele menneskeheten ville tjene på det. Clarke var noe så sjeldent i vår tid som en utviklingsoptimist, en som konsekvent argumenterte for å bruke teknologi for å øke vår materielle og åndelige velstand.

Ja, for romfart handler ikke bare om dyser og brennstoffblandinger, men om å løfte blikket og la seg inspirere av noe som alltid vil være langt større enn det menneskelige. I et blasert selvrealiseringssamfunn må man kanskje minne om at det en gang fantes presidenter (her John F. Kennedy) som kunne si ting som dette:

We choose to go to the moon. We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not only because they are easy, but because they are hard, because that goal will serve to organize and measure the best of our energies and skills, because that challenge is one that we are willing to accept, one we are unwilling to postpone, and one which we intend to win, and the others, too.

Igår skrev jeg om forfattere som ikke lenger betyr noe i offentligheten. Idag minnes jeg en forfatter som betydde svært mye, ikke bare for millioner av lesere verden over, men også som pådriver for bruk av teknologi for å forbedre menneskenes lodd. I India og Sri Lanka er Clarke kjent for denne innsatsen, blant annet via The Clarke Foundation, mer enn for bøker som Childhood’s End eller Rendezvous With Rama (som endelig kan se ut til å bli film, forøvrig).

En tanke til slutt: Clarke var aldri kjent for å være noen stor språklig stillist, og han hadde ingen problemer med å innrømme det selv. Men ingen regel uten unntak. Selv om Clarke i det store og hele er vår tids beste eksempel på science fiction “as a literature of ideas”, kunne han være en riktig stram og god novelleforfatter. Det passer svært godt å avslutte dette med en peker til den kanskje beste novellen av dem alle, The Nine Billion Names of God.

…om jeg skal tro dagens VG. Og det absurde premisset til tross, bør jeg nok det. For Aschehoug-sjef William Nygaard, som vel aldri er blitt regnet blant bokbransjens dype tenkere, overgår seg selv i et forsøk på å reklamere for Store Norske Leksikon:

Wikipedia og Store Norske Leksikon er to forskjellige ting. Vårt leksikon er en lett søkbar og daglig oppdatert informasjonsdatabase, toppgarantert av de fremste fagfolk vi har på alle områder. Det er en nasjonal kunnskapsbase, vil jeg påstå. Løsrevet informasjon om dette og hint kan man jo finne overalt på nettet.

Men vent nå litt. Løsrevet informasjon om dette og hint - hvor har jeg sett det før, da? Å jo, her!

…kommer fra VG Nett og ser såhär ut:

Okei, så har man vært for lenge i bokbransjen når ordet boksvin gir umiddelbare assosiasjoner til helt spesifikke navn. Men siden mindre bokbransjeblogging var et av årets nyttårsforsetter, lar jeg det være med det.

Kritikken mot den mye omtalte leserapporten “To Read or Not to Read”, som konkluderer med at amerikanere flest leser mindre enn før, er nå begynt å komme for fullt. Hovedproblemet med denne - og for den saks skyld de fleste andre lesestudier jeg har sett - er definisjonen av hva lesing er, eller lesemodellen om man vil. Professor Matthew Kirschenbaum sier det slik i artikkelen How Reading Is Being Reimagined:

But clearly the report comes to us at a moment when reading and conversations about reading are in a state of flux. It’s worth taking a moment to account for this broader context. High-profile projects like Google’s and new devices like Kindle suggest what I call the remaking of reading, meaning that reading is being both reimagined and re-engineered, made over creatively as well as technologically.

Kirschenbaum peker på at lesing historisk sett aldri har vært sett på som én aktivitet. Forfattere, forleggere og bibliotekarer er veldig glade i å vektlegge kosestunden med romanen i godstolen, men lærebøker, håndbøker og oppslagsverk er eksempler på verkstyper som leses på en ganske annen måte. Lesingens form kan også være situasjonsbetinget: småbarnsforelderen er i en annen situasjon enn pensjonisten, for å si det slik.

Ser man lesingen i et slikt lys, blir lesemønstrene man finner på nettet ikke fullt så fremmedartede. Fragmentert lesing, hopping mellom ulike titler og miksing og matching av ulike genre er noe lesere alltid har syslet med, det er bare aldri blitt anerkjent på samme vis som den konsentrerte lesingen av den lange romanteksten.

(Via Jill, takket være tips fra Jorunn)

Aftenposten melder melder at siste utgave av den internasjonale leseferdighetsstudien PIRLS (studien finnes her, i PDF-format) er dårlig nytt for Norge: siden 2001 er ikke leseferdighetene eller holdningene til lesing endret blant norske fjerdeklassinger, vi ligger fremdeles langt etter naboland som Danmark og Sverige og bare såvidt foran Romania og Georgia. Nå er det forlengst konstatert at det ikke finnes noen “Harry Potter-effekt” blant unge lesere, men resultatet bør likevel være til ettertanke og ikke så rent liten fortvilelse for de mange som jobber med barn og litteratur i Norge.

Her i landet stoler vi jo ikke på at underholdende mursteiner alene skal skape interesse for lesing. Vi har et vidtfavnende apparat for lesestimulering, fra statsfinansierte tiltak som Foreningen Les, den Kulturelle skolesekken og Norsk forfattersentrum, til tusenvis av entusiastiske lærere, bibliotekarer og assorterte kulturarbeidere på lokalt plan. Det offentlige har siden forrige PIRLS-undersøkelse i 2001 brukt flere hundre millioner kroner på å lokke unger til å lese med lesekonkurranser, gratisbøker og forfatterbesøk, og forlagene og forfatterne har stilt opp ved å produsere spennende og morsomme bøker til en rimelig penge. Paradigmet om at det viktigste ikke er hva man leser, men at man leser, er blitt dominerende.

Og det målbare resultatet av alt dette arbeidet? Ingenting, tydeligvis. I noen statsstøttede bransjer ville dette bli sett på som et legitimitetsproblem (de store bevilningene til litteraturen motiveres blant annet med behovet for lesetrening), og ført til en gjennomtenkning av strategien. Så kommer ikke til å skje i dette tilfellet. Bokbransjen er altfor opptatt av å klappe seg selv på ryggen, jamfør dette intervjuet med Gyldendal-direktør Geir Mork. Eller denne uttalelsen fra Dana Gioia fra USAs National Endowments for the Arts, som respons på nok en studie (”To Read or Not to Read”, PDF) som viser kraftig nedgang i lesingen blant unge amerikanere:

De som leser litteratur, trener mer, de besøker flere kunstgallerier, de holder seg i større grad oppdatert om hva som skjer, og det er større sannsynlighet for at de stemmer ved presidentvalg. [...] Det burde avlive myten om at lesing er en passiv aktivitet. Folk som ikke leser, som i stedet ser på TV, surfer på Internett eller spiller videospill, ser ut til å være veldig mye mer passive.

I tillegg er vi boklesere mye snillere mot hundevalper, og vi hjelper gamle damer over gata. Kan du fatte og begripe hvorfor det store flertallet ikke ønsker å være som oss?

 … er fra legendariske Hoola Bandoola Band (bakgrunnsmusikk til min søttitallsoppvekst), og lyder som så:

“Vem i hela världen kan man lita på?” 

I alle fall ikke en del bokhandlere, om man skal tro denne saken fra NRK. Heretter kan det tydeligvis lønne seg å se etter rødvinstenner når du spør om bokråd i butikken.