Kanskje kan man se på det som et gjennombrudd for forskningsformidlingen i Norge at også ansatte ved Universitetet i Oslo kan bli talsmenn for mobilselskap og bruke faget sitt til å selge ringeminutter:

Universet startet med et stort smell - BANG! Men et smell der ute i dag, det hadde vært som dette. [Ingen lyd] Vi klarer nemlig ikke å oppfatte lyder i verdensrommet - utrolig, men sant! Hos OneCall får du 120 ringeminutter og 90 SMS gratis hver måned [osv osv...]

Jeg stusser nok litt over det faglige presisjonsnivået (det Store smellet var ingen eksplosjon i et lufttomt og dermed lydløst verdensrom, men dannelsen av selve verdensrommet), men først og fremst lurer jeg på om dette er starten på en ny trend. Kommer vi til å se Petter Bøckman selge antirynkekrem fra L’Oreal under henvisning til elefantens åpenbare hudproblemer? Vil Jørn Hurum bruke sin fossilkompetanse til å anbefale Vi over 60? Og hvilket potensiale ligger det ikke i et multitalent som Thomas Hylland Eriksen?

Bare så dere er klar over det: neste år kommer til å stå i astronomiens tegn, og det blir skikkelig internasjonalt. Og joda, jeg kommer også til å være involvert, på den ene eller andre måten.

A nebula that looks like a cat’s paw print! Now if they could only find a nebula that looked like this…

Dagbladet melder at en stjerne i vårt fjernere galaktiske nabolag en gang kan komme til å utløse et svært energirikt gammaglimt og potensielt drepe oss alle, og har tatt den obligatoriske telefonen til Knut Jørgen Røed Ødegaard. Han leverer som vanlig trykkverdige sitater:

Denne stjerna ligger såpass nærme, at dersom den glimter så er det bare å pakke sammen [...] Et gammaglimt fra denne vil grille alt liv på jorda helt ned til bakterienivå, og langt ned i havene om det treffer oss.

Hvis Ødegaards hensikt var å skremme, tyder kommentarene og de Twingly-linkede bloggene på at han har lykkes. Om hensikten var å informere om moderne astrofysikk og dens forhold til andre vitenskaper (i dette tilfelle biologi og paleontologi), burde framstillingen ha vært mye mer balansert. I så måte er hovedmannen bak resultatet, Peter Tuthill, langt mer moderat i en avisartikkel Dagbladet peker til:

Earlier research has suggested that a gamma-ray burst – if we are unfortunate enough to be caught in the beam – could be harmful to life on Earth out to these distances. Scientists have speculated that, eons ago, a gamma-ray burst from a distant star could explain mass extinctions seen in the fossil record.

Bruken av ordene “suggested” og “speculated” er ikke understatements i denne sammenhengen. Tuthill gjør simpelthen sin fordømte plikt som formidlende forsker, og klargjør for publikum at deler av forskningsarbeidet er av mer spekulativ eller hypotetisk karakter. Han bruker også uttrykket “could be harmful”, som er noe ganske annet enn “grille alt liv” (for å få til en reell “grilling” av Jorda måtte gammaglimtet være langt nærmere enn de 8000 lysårene vi sannsynligvis snakker om her).

Bare så det er sagt: Det finnes idag ingen sikre holdepunkter for å anta at et gammaglimt i løpet av livets fire milliarder år lange historie har forårsaket massedød på Jorda. Eksempelet Tuthill indirekte henviser til, Ordovicium-Silur-utdøingen, har langt mer anerkjente forklaringsmodeller. Dette til forskjell fra Kritt-Tertiær-utdøingen, der den kosmiske årsaken (en asteroide) er grundig dokumentert. Bad Astronomy Blog har en god oppsummering av den astronomiske siden av saken:

It is possible that one of the stars may explode as a GRB, and it’s possible it’s aimed at us, but we don’t know. And we don’t know exactly what effects it would have on us. So if it’s less than 10,000 years from exploding and if it blows up as a GRB and if it’s aimed at us and if there isn’t much junk between us and it, then yeah, we may have a problem. But that’s an awful lot of ifs.

Men denne saken har også en annen side, som bekymrer meg som astronomiutdannet formidler. Jeg har tidligere begrunnet min motstand mot katastrofebasert formidling i en bloggposting om meteoritten som ble til en atombombe, og har ikke sett noe siden den gang som har endret mitt grunnsyn. Tvert imot: min virksomhet som foreleser bekrefter stadig at mediesaker om kosmiske katastrofer også blir lagt merke til av barn og unge, som ikke er istand til å forholde seg til de lave sannsynlighetene som nesten alltid er involvert.

Derfor er det en del av jobben min som astronomiformidler å klare opp i forvirringen og frykten som skapes av medieoppslag som dette, og forsøke å skape et realistisk bilde av et univers som tross alt er veldig fredelig og begivenhetsløst de fleste steder det meste av tiden. Eller om man vil: fungere som ryddegutt etter Knut Jørgen.

Oppdatering: Sprøytvarsleren har også sett på saken.

For en gangs skyld virker det ikke som en overdrivelse å bruke uttrykket “spektakulært” om et himmelfenomen.

Kan vi være enige om at det ikke bare er norsk skole som sliter en anelse med naturfagundervisningen? (via Tiramteateret)

Innen feltet astrobiologi finnes det forskere som mener at Månen var avgjørende for at det skulle oppstå liv på Jorda, eller at tidevannskreftene i det minste skapte fjæresonen, som var forutsetningen for at livet kunne krype på land. Dette er en del av den generelle debatten om liv i universet, fordi den rådende hypotesen om Månens dannelse forutsetter en tilfeldig (og ganske usannsynlig) kollisjon mellom to store planeter tidlig i Solsystemets historie. Astrobiology Magazine oppsummerer argumentene, som er flere og mer gjennomtenkte enn jeg var klar over:

The Moon has been a stabilizing factor for the axis of rotation of the Earth. If you look at Mars, for instance, that planet has wobbled quite dramatically on its axis over time due to the gravitational influence of all the other planets in the solar system. Because of this obliquity change, the ice that is now at the poles on Mars would sometimes drift to the equator. But the Earth’s moon has helped stabilize our planet so that its axis of rotation stays in the same direction. For this reason, we had much less climatic change than if the Earth had been alone.

Dagens søndagsturmål er Blindern. Så gjenstår det å se om været fortsatt er like uvennlig når mørket senker seg over campus…

Okei, så er det øverste bildet av en Jordoppgang over Månen virkelig vakkert. Det er tatt av den japanske romsonden Kaguya, som er i bane rundt Månen for øyeblikket. Men det nederste bildet er likevel mye mer imponerende. Det er tatt av mannskapet ombord i Apollo 11, i de dager vi faktisk var istand til å reise mellom planetene. En av dem som var ombord da bildet ble tatt, Buzz Aldrin, kommer til Oslo i helga. Han er tilstede på et arrangement på Astrofestivalen på søndag. Selvsagt skal jeg være der, sammen med min far, som var den som i sin tid vekket min interesse for fly, romskip og verdensrommet. Bente kommer også, ser jeg. Kommer du?

Dette er dataproblemer. Og som vanlig redder gaffateip dagen.