Jakten på god koffeinfri kaffe

Er åpenbart i det helsebevisste hjørnet for tiden. Jeg har drukket kaffe siden jeg begynte å studere astrofysikk på Blindern i Oslo i 1983 (før den tid drakk jeg kruttsterk te med melk, halvt engelsk som jeg er), og har siden vært en svoren tilhenger av det svarte brygget. Til å begynne med hadde det mye med koffeinet å gjøre, det skal jeg innrømme.

Kaffen på Frederikke drakk man ikke for smakens skyld, men for å få det nødvendige kicket før en forelesning eller kollokviegruppe.  Det var etter studiene, da jeg fikk råd til å kjøpe bedre kaffe og reise til land med en annen kaffekultur enn vår egen, at jeg ble kaffeelsker. Espresso, kokekaffe, gresk mudderkaffe, nordafrikansk krydderkaffe, cold brew, etiopisk, kenyansk, colombiansk – give it to me baby. ;)

Kaffe behøver ikke være fancy eller komplisert. Min største kaffeopplevelse (og en av de største naturopplevelsene jeg har hatt) var kaffe kokt over bål og servert i en trekopp på Finnskogen en gnistrende kald vinterdag for mange, mange år siden. Den ble ikke den siste, for å si det mildt. Et røft anslag tilsier at jeg har hatt en kaffekopp i hånden eller ved min side minst fem av de tretti årene som er gått siden jeg begynte å drikke.

Men forleden kjente jeg for at kaffedrikkingen nærmet seg en grense. Langsomt, men sikkert hadde jeg økt på med kopper, inntil jeg satt ved nitiden om kvelden og slurpet. Jeg merket at det påvirket søvnmønsteret, ble sur i magen og kunne ofte kjenne en slags uggen sitring i kroppen. Derfor bestemte jeg meg for å ta noen hvite uker, slutte å drikke kaffe cold turkey og bruke oppholdet til å tenke ut hvordan jeg skal drikke koffeinkaffe i fremtiden.

For to uker siden tok jeg min siste kopp kaffe, og jøss som jeg kjente det neste dag: Dundrende hodepine og stikkende magesmerter. Like sterk hodepine og svimmelhet hadde jeg på dag to, fulgt av sterk hodesmerter halve tredje dag. På dag fire kom hodepinen først utpå ettermiddagen. Det gikk en drøy uke før hodepinene ga seg helt og holdent.

I ettertid har jeg skjønt at det frarådes å slutte så brått, og jeg ser nå at jeg undervurderte hvor koffeinavhengig jeg var blitt. En nedtrapping over noen dager hadde vært smartere. Men gjort er gjort. Selv om jeg hadde droppet koffein for en stund, hadde jeg ikke lyst til å slutte å drikke kaffe. Derfor begynte jeg å undersøke hvilke alternativer som fantes der ute.

For å foregripe det som følger: Utvalget er magert. Koffeinfri (eller rettere sagt koffeinredusert, da det gjerne er noen prosent igjen etter prosessen) kaffe har i Norge samme status som alkoholfri vin, det er et marginalt produkt som vises liten kjærlighet og omtanke. Det erfarte jeg da jeg bestilte min første koffeinfrie kopp for tre dager siden, i Espresso House på Grünerløkka.

Koffeinfritt sto ikke på menyen, men viste seg å stå i et glass under disken. Det virket som om baristaen ikke var vant til å få bestillingen, hun slet med å få laget den og resultatet så lite tiltalende ut, lysebrunt og ugjennomsiktig. Desperat som jeg var tømte jeg koppen, og konkluderte med at det ikke var verdt prisen. Hvis 10 er smaken av en god kopp traktekaffe var dommen klar.  Espresso House: 3/10

Deretter gikk jeg i butikken for å sjekke tilbudet. Bortsett fra pulverkaffe fra Nestlé, var Evergood eneste produsent med et koffeinfritt tilbud i hylla. Jeg kjøpte det, og traktet meg en kopp i morges. Og selv om jeg ikke er noen stor fan av Evergood, er dette et greit produkt. Som koffeinfrie kaffer flest skorter det på smaksdybde (et resultat av prosessen der koffein presses ut), det blir litt flatt rett og slett. Men alt i alt ville jeg slite med å skille mellom denne og gammeldags automatkaffe i en blindtest. Evergood Koffeinfri: 6/10

Jeg syns Starbucks stort sett lager OK kaffe, og har tidligere kjøpt kaffe i løsvekt der med greit resultat. Derfor var skuffelsen stor da jeg smakte på deres espressobrente koffeinfrie, kjøpt på Starbucks på Grønlands torg. Her manglet absolutt alle smaksnyanser, det eneste som kom gjennom var en overveldende brent, nesten askeaktig smak. At dette i tillegg var en svært dyr kaffe gjorde ikke saken bedre. Starbucks Decaf Espresso: 0/10

Jeg syns imidlertid Starbucks fortjente en sjanse til, og tok turen til Starbucks på Majorstua og bestilte en kopp av deres koffeinfrie americano. Og det var en ganske annen opplevelse. Nok en gang var smaken dempet, men likevel med et klart preg av passelig espressobrent kaffe. Den første koffeinfrie koppen jeg kunne lene meg tilbake og nyte helt som en vanlig kopp kaffe, rett og slett. Starbucks Decaf Americano: 8/10. 

Det eneste serveringsstedet i Norge som har havnet i internasjonale mediers søkelys på grunn av koffeinfri kaffe (for ikke å si kaffe i det hele tatt) er Pascals i Henrik Ibsens gate (ved Slottsparken). Da president Clinton besøkte Oslo i 1999, stakk han innom Pascals og tok seg en kopp koffeinfri espresso før han kjørte videre med følget sitt. Med dette i minne bestilte jeg koffeinfri kaffe på Pascals, og fikk til svar at dette hadde de ikke lenger. Pascals koffeinfri: ?/?

Tilbake til dagligvarebutikkene igjen: I et knipetak hender det jeg tar en kopp pulverkaffe, og Nestlé har også et koffeinfritt alternativ. Kanskje skyldes det at pulverkaffe i utgangspunktet er så grundig bearbeidet at en ekstra prosess for å fjerne koffeinet ikke betyr så mye, uansett smaker det overraskende likt koffeinoriginalen. Den karakteristiske Nescafé-lukta slår mot deg når vannet går i koppen, og smaken er kraftig og mørk (kan ha noe med doseringen å gjøre, den slurver jeg litt med). Nestle koffeinfri pulverkaffe: 7/10.

Denne uhøytidelige testens foreløpige vinner er fra Friele. Deres traktekaffe har tatt vare på overraskende mye smak, og dermed er det nesten som å drikke en vanlig, god hjemmetraktet kaffekopp. Friele koffeinfri kaffe: 8/10. 

Jeg vil begynne å drikke kaffe igjen ganske snart, jeg ønsker bare ikke komme tilbake til en situasjon  der jeg får i meg så mye koffein at det gir ubehag. Målet med å lete etter en god koffeinfri kaffe er derfor å finne noe som kan drikkes når kaffetørsten kommer men dagens koffeindose er nådd. For øyeblikket ligger Friele og Nestlé best an i den konkurransen.

Vektkontrollprosjektet: Status etter et år

Facebook minnet meg nettopp om at jeg for et år siden hadde en bloggpost med tittelen “Godt jobbet, Sveinung Stensland”, der jeg med utgangspunkt i vekttapet til stortingsrepresentanten fra Høyre skrev om mine egne erfaringer på området. Hovedpoenget i posten var at kampen mot kiloene ikke er over etter slankekuren, men bare såvidt har begynt.

Det ble medieoppmerksomhet av denne og andre postinger om vektkontrollprosjektet mitt, og der benyttet jeg anledningen til å minne om det samme. Ifjor høst bidro jeg med en serie innslag til et radioprogram på NRK som jeg kalte “det umulige prosjektet”, og der poenget nok en gang var det godt belagte faktum at de fleste som går ned i vekt legger på seg igjen.

Så hvordan går det med mitt umulige prosjekt nå? Tja:

I løpet av det siste året har vekta gått opp  10 kg. Som så ofte før har det skjedd gradvis, avbrutt av korte perioder med rask vektøkning. Desember måned ga meg ikke overraskende et løft, og jeg hadde også en tur til USA i januar som ga meg et par seiglivete ekstrakilo. Julekilo og USA-kilo slo seg sammen med fem som snek seg gradvis innpå og vips! er man tjukk igjen.

Den gode nyheten er at helsa ellers har holdt. Jeg følger treningsregimet mitt slavisk, så sant jeg ikke er så syk at jeg må holde senga går jeg mellom 14 000 og 20 000 skritt hver dag. Ifølge Fitbit-appen ligger jeg til og med litt over normalen for “cardiac fitness” for menn på min alder. Den ålreite formen gjør at jeg ikke merker vektøkningen på andre måter enn at enkelte plagg som satt løst i fjor nå er i trangeste laget.

Konfrontert med et såpass stort personlig nederlag som dette er det nødvendig å stille noen vanskelige spørsmål. For det første: Hvordan i himmelens navn kunne jeg la dette skje igjen? For det andre: Hva er grunnen til at jeg går opp så mye, når jeg ellers er såpass helsebevisst? Og sist men ikke minst: Hva huleste heiteste gjør jeg nå?

At jeg ikke har grepet inn tidligere handler delvis om min (og alle andres) evne til å tilpasse seg nye situasjoner – også ubehagelige – om endringen skjer gradvis. Om jeg i september veier en kilo mer enn jeg gjorde i august, er det lett å godta det som den nye normalen. Jeg erkjenner selvsagt rasjonelt at vekta øker. Men i valget mellom å normalisere endring og ubehaget som vil følge av å handle, velger jeg normalisering. Helt til jeg konfronteres med et mer drastisk valg i tillegg, som å måtte kjøpe ny garderobe i nær fremtid. 

Men selvsagt er det noe mer på ferde her. En mann med et travelt liv og et treningsprogram som garanterer minst to og en halv times rask bevegelse hver dag kan ikke skylde på manglende aktivitet. Årsaken må ligge i den andre delen av regnestykket. Jeg har god oversikt over kostholdet mitt, og vet at det stort sett har ligget innenfor den norske normalen det siste året. Men på to viktige områder skiller jeg meg ut,  og kanskje er det her svaret finnes.

Fordi jeg har gjennomgått harde slankekurer før, vet jeg at jeg har mye lavere forbrenning enn det som er normalt for en mann på min alder og vekt. Det kan dreie seg om så mye som 600 kcal per dag, noe som tilsvarer et drøyt norsk frokostmåltid. I praksis viser det seg å være vanskelig å ta høyde for dette i det daglige. Jeg burde alltid spise 20% mindre enn alle rundt meg, men å sette en slik plan ut i livet….

Det hjelper selvsagt ikke at jeg virkelig nyter mat. Jeg har alltid vært glad i å spise, jeg vokste opp i en familie som satte bordets gleder i høysetet, liker selv å eksperimentere på kjøkkenet, er superfan av TV-serier som “Masterchef” og “Top Chef” og syns maten i Tokyo var høydepunktet på turen dit ifjor. Mye av dette har med familie og oppvekst å gjør, men det er også en fysiologisk komponent her.

Måten vi opplever smak på er antakelig like personavhengig som andre opplevelser. For meg er god mat en intens sanselig opplevelse, et kick jeg formelig kan føle trigger belønningssenteret i hjernen. Er det én kulturforskjell jeg ikke kommer over, er det den jeg opplever i møte med folk som ikke kan lage mat, ikke er opptatt av det og generelt ser på mat som bensin for kroppsmotoren.

Evnen til å trigges av smaksopplevelser gjør meg tilbøyelig til å spise mer enn jeg burde når suget etter noe søtt, fett eller salt ubønnhørlig melder seg. Kombineres dette med lavere forbrenning blir det litt lettere å forstå hvordan kiloene kan balle seg på.  Denne erkjennelsen er også grunnen til at jeg velger å se på det siste året som en læringsprosess mer enn et nederlag. Jeg vet noe om kroppen min nå som jeg var mindre klar over for et år siden, og det skal jeg ta med meg videre.

Ja, for videre skal jeg. Selv om min nåværende vekt er til å leve med, vet jeg hvor fort jeg igjen kan få en vekt som er til å dø av. Mitt første tiltak, som jeg allerede er igang med, er å kutte ned på næringsinntaket såpass at energiregnskapet bikker over på minussiden og vekttapet begynner igjen. Det er ubehagelig så lenge det varer, men jeg vet også at det er tidsbegrenset.

Deretter må jeg finne ut hvordan jeg kan kombinere min pasjon for mat, som altså utelukker sære dietter og operative inngrep, med stabil vekt.  Ifjor skrev jeg om ulike knep for å bruke viljestyrke til å få kontroll med spisingen. Siden er jeg blitt klar over at mye av forskningen på viljestyrke har metodiske problemer som gjør slike råd tvilsomme (min egen erfaring med disse rådene peker i samme retning, for å si det mildt…)

Det betyr ikke at jeg har gitt opp min jakt på svar. Et eksempel er denne artikkelen om “hedonic eating”, som lærte meg mye om min egen unormalt sterke respons på visse typer mat:

“The traditional idea is that we can teach overweight people to improve their self-control,” Lowe says. “The new idea is that the foods themselves are more the problem.” For some people, palatable foods invoke such a strong response in the brain’s reward circuit—and so dramatically alter their biology—that willpower will rarely, if ever, be sufficient to resist eating those foods once they are around.

Forskning på kosthold, helse og forbrenning fortsetter, og uansett hva min løsning vil bli er jeg sikker på at den vil ha et vitenskapsbasert grunnlag. Jeg vet at prosjektet mitt er umulig, jeg vet at jeg kommer til å tape igjen og igjen og igjen. Men jeg skal ikke gi meg, og mottoet mitt er fremdeles:

 

Fem tankeknep for forelesere

I går holdt jeg mitt siste foredrag for sesongen. Åstedet  var Trondheim og temaet vår fremtid i rommet. Dette foredraget var nummer 33 i rekken siden januar, med andre ord en normalt travel sesong for undertegnede. Som alle de andre foredragene denne våren ble gårsdagens holdt uten noen andre tekniske hjelpemidler enn lydanlegg. 

Foredragssesongens siste flytur er alltid litt spesiell

Det virker kanskje litt rart å holde et foredrag om temaet romfart og astronomi uten å vise  et  eneste bilde – er det noe tema som skriker etter visuelle hjelpemidler så må det jo være dette! Men mitt foredrag kom på tampen av en festival som hadde vært full av spektakulære visuelle show, og jeg var oppsatt på å bruke min metode til å sette publikum i en annen stemning, få et fokus på filosofiske problemstillinger uten distraherende bilder.

Mens jeg satt i green room og ventet på å gå på scenen på kulturhuset ISAK, tenkte jeg litt over hva jeg har lært om det å forelese uten hjelpemidler. Å stå på en scene helt alene, med alles øyne fokusert på en selv, uten et eneste bilde eller ord å støtte seg til eller gjemme seg bak. Kanskje ikke til å undres over at denne måten å jobbe på er såpass uvanlig at konferansierer pleier å gjøre et poeng av det. 

Jeg har alltid vært glad i å snakke og formidle, men å gjøre det på denne måten kom ikke naturlig til meg. Det var noe jeg måtte lære gjennom prøving og feiling i mange år, ved å snakke med andre i samme situasjon og lese litteratur om emnet. Nedenfor har jeg oppsummert noe av det jeg har lært i mine år på veien, kanskje noe av det vil vise seg å være nyttig for andre. 

Unngå å spise et stort måltid rett før man går på
Når man foreleser ofte,  lærer man seg å lese energinivået i salen, om man har med et våkent eller et trøtt og lett distraherbart publikum å gjøre. Du vet en sånn sal  der absolutt alle snur seg og stirrer på den ene personen som  av en eller annen grunn må reise seg og forlate rommet under foredraget, og der langt flere øyne enn normalt er rettet mot smarttelefoner. 

Trøtte saler finner jeg efaringsmessig i tre situasjoner: På fredag ettermiddag når alle har forberedt seg mentalt på å reise hjem til fredagstacoen, tidlig om morgenen etter det som åpenbart må ha vært en belivet aften og rett etter lunsj. Når folk sitter der med full mage og den store fordøyelsessøvnigheten slår til, blir det fort motbakke for foreleseren. 

Det siste har en fysiologisk forklaring: Når magen og tarmsystemet brått får mye å jobbe med, strømmer blodet til kroppens sentrale deler og bort fra de delene som trengs for å ha glede av en forelesning. Det samme gjelder også for forelesere, og jeg har altså brent meg på dette flere ganger: Spist en solid lunsj og kjent hvordan energinivået dalte den neste timen. 

Selvsagt skal man spise. Jeg presterer ikke stort bedre med lavt blodsukker enn på full mage. Men om mulig erstatter jeg den typiske konferansebuffeten med et lite og lett måltid, gjerne en kombinasjon av lange karbohydrater i form av grovt brød, pluss noe frukt for å gi meg en rask fruktsukkerboost. Så holder i det minste jeg meg våken selv om resten av rommet halvslumrer. :)

Unngå distraherende samtaler
En annen grunn til å droppe lunsjen er at du unngår å snakke for mye. Dette var noe jeg lærte i NRK for mange år siden: Før f.eks. studiodebatter blir deltakerne av og til bedt om ikke å snakke for mye sammen, for å unngå at de “snakker seg tomme” ved å ta debatten på forskudd og svi av de gode poengene sine. Nok en gang har jeg erfaring som støtter opp under dette.

Det er veldig vanskelig å unngå å snakke om det man er hyret inn for å forelese om, og etter en ivrig samtale om temaet rett før en forelesning har jeg følt at gode poenger virker oppbrukte. I tillegg har nå en del av publikum hørt meg snakke, noe som frister meg til å gjøre forandringer for å unngå å gjenta meg selv. Misforstå meg rett: jeg har stor glede av å snakke med folk men velger nå å ta disse samtalene etterpå, så jeg holder det mentale kruttet tørt.

Profesjonelle oppdragsgivere skjønner dette, spør gjerne om man trenger arbeidsro og stiller til rådighet et rom der det er mulig å spise og drikke i fred mens man forbereder seg. I så måte var kulturhuset ISAK i Trondheim eksemplarisk igår: Deres green room var stort, lyst og stille, og ga meg akkurat de forholdene jeg trenger for å “laste” siste versjon av foredraget inn i korttidsminnet mitt.

Jeg sier “laste inn” fordi jeg faktisk opplever det slik. I minuttene før jeg går på scenen går jeg gjerne frem og tilbake mens jeg ligger på plass strukturen til det jeg skal si – det er en slags mental versjon av å klippe og lime tekst på en skjerm. Poenger og momenter settes opp i en rekkefølge og flyttes så på, hvis ikke jeg føler at det blir godt nok.

Ha en huskelapp i bakhånd
Teatre ansetter ikke sufflører fordi skuespillere stadig vekk glemmer teksten. Sufflørene er der fordi skuespillerne skal vite at hvis de mot formodning skulle stå fast, er det noen der som får dem i gang igjen umiddelbart. Jeg har sett en sufflør gjøre jobben sin én gang, og var imponert av hvor diskret og effektivt det ble gjort. Men altså: Det sentrale her er trygghetsfølelsen, og den kan du også skaffe deg som foreleser

Det gjør du enklest ved å ha hovedmomentene i foredraget ditt på et A4-ark. Det skal ikke være for mye tekst, og skriften bør være så stor at du lett kan finne fram til riktig sted i foredraget. Du skal med andre ord ikke tenke på linjene på arket som noe som skal leses høyt, men snarere som noe som kan sparke hjernen din i gang igjen om du får jernteppe på scenen. Et stikkord kan være nok. 

Huskelappen vil nesten aldri bli brukt. Jeg trengte den for eksempel ikke en eneste gang i løpet av denne vårsesongen, men dens fysiske nærvær i lommen gir en trygghet som smitter over på foredraget. Jeg kan ta flere sjanser, improvisere mer og hente ideer rett ut av hodet, vel vitende om at jeg alltid vil kunne komme tilbake til den røde tråden dersom det skulle skjære seg

Det er ikke nødvendigvis smart å ha huskelappen på mobilen. Skjærer det seg er man allerede litt satt ut, og da kan det bli fiklete å fiske fram en telefon og låse opp skjermen. Man kan heller ikke være helt trygg på at man ikke har klart å skru av telefonen i ren og skjær befippelse, så dette er et eksempel på at analogt er rette vei å gå.

Finn en huskeregel som fungerer for deg, og hold deg til den
Huskeregler gjør det lettere å strukturere tankene når man skal snakke i lengre tid. Hvilke regler som fungerer varierer sterkt fra person til person. Jeg vet at flere av de som lever av å huske enorme mengder data, som titusener av desimaler av pi, bruker mentale bilder som de setter sammen til en historie som gir dem rekkefølgen. Jeg brukte tidligere en variant av dette, der jeg så for meg at jeg vandret langs en kjent sti og plukket opp ting underveis.

Stien som mentalt bilde har den fordelen at du bare vet hvor du skal gå når du har gått en vei mange ganger tidligere. Føttene dine styrer deg automatisk i riktig retning, og slik ønsker du også at foredraget ditt skal være. Når du er ferdig med ett moment, vil du automatisk vite hva som er det neste. Med tid og stunder er jeg kommet til at jeg foretrekker å bruke en tallbasert metode.

Jeg bruker tallet tre som mental knagg når jeg foreleser. Tre er et kjekt tall, akkurat passe stort og håndterlig og har i tillegg en sterk kulturell basis (“alle gode ting er tre”) som gjør det velegnet som grunnstruktur. Mine foredrag ser nesten alltid slik ut: Innledning, hovedmoment 1, 2 og 3, avrunding. Under hvert moment har jeg gjerne tre undermomenter. På denne måten vet jeg alltid hvor jeg har vært, og hvor jeg skal. 

En slik struktur er selvsagt også til god hjelp når et nytt foredrag skal utformes, da i rollen som disposisjon. Men merk det viktige skillet mellom form og innhold: Det er ikke slik at jeg strukturerer mine fremtidsbilder etter treerprinsippet, dette er et mentalt redskap i forelesningssituasjonen.

Lær deg å holde tiden uten å se på klokka
Treerprinsippet har også vist seg å være nyttig når man skal passe tiden. Å holde seg innenfor tildelt taletid er alfa og omega, og derfor forundres jeg over hvor vanlig det er å ikke finne noen form for tidtager i forelesningslokaler. Er jeg heldig får jeg en skjerm med en klokke som teller ned. Vanligere er det å ha et veggur, men som regel er det Fitbiten på håndleddet mitt som gjelder. (Å be om å få signal før slutt er dessverre ikke pålitelig nok, er min erfaring.)

Nå vil man selvsagt ikke kikke ned på håndleddet stup i ett, det stresser publikum og skaper inntrykk av manglende oversikt. Det optimale er å sjekke tiden rett før man skal avslutte, da signaliserer man også til publikum at slutten nærmer seg. Og det er her det viser seg at min indre kroppsklokke mer er presis til å anslå kortere tidsrom. Jeg treffer altså bedre med i 5 minutter til innledning, 3×10 minutter til hovedpunktene og så 5 minutter til avslutning enn én 40 minutters bolk. 

Dette ble bekreftet i går. Da jeg følte at det gikk mot slutten av foredraget og sjekket Fitbiten, hadde jeg snakket i 41 av de tilmålte 45 minuttene. Jeg havner som regel innen tre til fem minutter av det tidspunktet jeg sikter mot, og dermed unngår jeg stort sett å være den mest irriterende typen foreleser av alle: En som ikke bare går over tiden, men som gir inntrykk av at han vet det og gir fullstendig beng. :)

 

I’m just trying to think about the future and not be sad: Elon Musk om fremtid og teknologi

Hvis du er interessert i teknologi og samfunn i vår tid er det umulig å komme utenom Elon Musk. Han er vår tid Thomas Edison: En usedvanlig kreativ og ambisiøs oppfinner og forretningsmann som klart og tydelig setter sin virksomhet i en større samfunnsmessig kontekst. Elon Musk forsøker å redde verden (selv om han prøver å late som om han ikke gjør det).

I et svært interessant intervju gjort av Ted-konferansen snakker han i nærmere detalj om det mye omtalte tunnelprosjektet sitt, som ikke overraskende viser seg å være mer interessant enn man tror første gang man hører om det. Elon Musk får det til å høres ut som om også tunnelbransjen er moden for disruptiv innovasjon (å kutte borekostnader med en faktor 10 burde definitivt interessere nordmenn!)

Selvsagt snakker han også om Tesla og Hyperloop, og også her setter han det hele i en større sammenheng. Men ikke overraskende er det den siste delen av intervjuet, som fokuserer på romprogrammet til Musk (ja, for det er det vi bør kalle det nå – et ambisiøst romprogram drevet fram av en enkelt person) som interesserer meg mest.

Jeg har tidligere omtalt Musks planer for et interplanetarisk transportsystem i denne bloggen, og her utdyper han noen av poengene fra fjorårets lansering og understreker at dette er noe man jobber med fortløpende. Musk nevner “interne, aggressive planer” for å få sendt det første interplanetariske romskipet opp i løpet av bare et tiår.

Helt på slutten av samtalen kommer Musk med noen svært interessante betraktninger rundt fremtiden. Her avslører ingeniøren og entreprenøren at han har forstått sentrale trekk ved dagens fremtidstenkning, som at det ikke handler om å “se i glasskula” og tenke seg hvordan fremtiden (i entall) vil bli men snarere om å omfavne ideen om mange potensielle fremtider.

I look at the future from the standpoint of probabilities. It’s like a branching stream of probabilities, and there are actions that we can take that affect those probabilities or that accelerate one thing or slow down another thing. I may introduce something new to the probability stream.

Den samme prinsipptenkningen gjør Elon Musk utrygg på at hans mest grandiose prosjekt – å forvandle menneskeheten til en multiplanetarisk art – vil lykkes. Han påpeker at bemannet romfart ikke er en teknologi som uunngåelig vil komme. I motsetning til fornybar energiproduksjon, som dømt til å erstatte fossile ressurser om vi skal leve lenge på denne planeten, er romfart noe man må arbeide for om man vil unngå at prosjektet henfaller:

People are mistaken when they think that technology just automatically improves. It does not automatically improve. It only improves if a lot of people work very hard to make it better, and actually it will, I think, by itself degrade, actually.

Musk nevner både egypterne, romerne og det amerikanske romprogrammet  (fra Apollo til dagens ikke-eksisterende kapasitet) som eksempler på en slik sic transit gloria mundi-prosess. Her viser han seg som mer sammensatt og reflektert enn han ofte  fremstår som i offentligheten. Og hvis noen skulle lure på hva Musks egentlige motivasjon er, så forteller han også det:

But I want to be clear. I’m not trying to be anyone’s savior. That is not the — I’m just trying to think about the future and not be sad.

Er det mulig å bruke mobiltelefonen som PC?

For mange, mange år siden, da mine hårstrå var flere og mindre grå enn de er nå, skrev jeg en artikkel der jeg spådde at mobiltelefoner ville bli så kraftige at vi en dag kunne bruke dem til alt det vi da gjorde på PC. At en arbeidsdag kunne starte med at man la mobiltelefonen sin på skrivebordet, hvorpå skjerm og tastatur våknet til liv og man sømløst gikk igang med dagens dont uten å merke til eller bry seg om at det var mobiltelefonen man jobbet på.

Jeg var definitivt ikke den første til å leke seg med slike tanker, og i årene som er gått har da også konseptet dukket opp på ny og på ny i ulike varianter. Det mest ambisiøse forsøket så langt er Microsofts Continuum, som kunne ha gitt svært mange en arbeidshverdag ikke helt ulik den jeg skisserer dersom bare selskapet hadde fått dreis på mobilsalget sitt.

Continuum var et innovativt prosjekt som hadde fortjent en bedre skjebne

Selv om Contiuum fremdeles eksisterer er det (som rimelig kan være) aldri blitt noe gjennombruddsprodukt. Men tanken levere videre i andre produkter, nå senest Samsungs lille mobildokk DeX. Den ble lansert samtidig med den nye S8-serien, og er en liten plastdings med et par USB-porter og HDMI-utgang. Ikke spesielt elegant kanskje, men jeg innrømmer det: Jeg (eller rettere sagt den) var solgt så snart jeg fikk høre om DeX.

Her fikk jeg endelig sjansen til å teste om konseptet jeg hadde fabulert om for så lenge siden, var blitt realitet! (I tillegg fikk jeg sjansen til å kjøpe nok en rar dings til den etterhvert pinlig store samlingen av rare dingser, so sue me). Den ble raskt bestilt, og kom til Komplett.nos pick up point (vidunderlig å slippe å vente på levering på døra!) ved Rådhuset i Oslo for noen dager siden. Nedenfor ses vidunderet i all sin prakt.

Bruksanvisninger er for pingler, så jeg pakket den ut, plugget den til Samsung-laderen, koblet min gigantiske skjerm til HDMI-porten og tastatur og mus til USB-porten. I det jeg satte min S8+ i USB C-porten startet DeX-programvaren, som kjapt fyrte opp noe som ved første øyekast minner mye om Windows. Man har en slags startmeny for programmer nede til venstre, et skrivebord med noen ikoner på og muligheten til å kjøre mange programvinduer samtidig.

Men det tok meg ikke lang tid å konstatere at dette minner mye mer om Googles Chrome OS, som i disse dager er i ferd med å smelte sammen med Android (som DeX kjører på). Fra det minimalistiske grensesnittet og skrivebordet som man ikke legge filer på til de mange-Android-appene som kjører i mobiltilpassede vinduer: Med DeX i huset kan jeg åpenbart skrinlegge planene om å kjøpe en ny ChromeBox (sukk).

Likheten med Chrome OS viser seg også ved at DeX ikke håndterer 4K-skjermer spesielt godt. En ting er at oppløsningen ikke er full 4K, det kan jeg leve med fra noe så kompakt som en mobiltelefon (min Surface Pro 3, som er en fullverdig laptop, støtter heller ikke 4K). Verre er det at de appene som er skrevet om for å kunne være skalerbare, som Google Chrome og Samsung- og Microsoft-apper, ikke er ordentlig tilpasset stor skjerm. Se bare på hvor mye plass kanter, menyer og faner tar på skjermdumpen nedenfor, for eksempel.

Flertallet av apper er ikke tilpasset DeX, hvilket vil si at de kun dukker opp som et vindu på skjermen. Samsungs håp er nok at flere leverandører skal skrive om appene sine, men jeg ville ikke holde pusten. Det som eventuelt kan føre til en endring her er Googles Chrome/Android-fusjon. Men såvidt jeg har forstått er DeX ikke en del av denne satsingen, så ved kjøp av dette produktet bør man ta i betraktning faren for utdatering. På den annen side: Med en pris på under tusenlappen i norske nettbutikker går man ikke på noe kjempetap.

Mitt hovedinntrykk er positivt. Appene gjør akkurat det de skal og krasjer ikke, og bortsett fra tapet av skjermareal er brukeropplevelsen ellers responsiv og rask. Til vanlig lett kontorarbeid fungerer dette helt utmerket, og siden den lille DeXen er såpass kompakt er den også noe man kan ta med seg på reise og for eksempel koble til en TV på et hotellrom. 

Det høres kanskje mer upraktisk ut enn å ta med seg en bærbar PC, men i en tid da det snakkes stadig mer om å forby bærbare på fly kan dette fort bli en aktuell løsning for mange. Her kan Samsung være inne på noe, rett og slett. For egen del skal jeg definitivt ta med DeX på min neste jobbreise, om ikke annet så for å kunne streame filmer fra mobilen min til HDMI-skjermen på hotellrommet. 

 

Når man er forhindret fra å bruke tastatur: Er talediktering et alternativ?

Det siste halve året har jeg virkelig begynte å kjenne at alderen tynger meg litt. I fjor høst klarte jeg å pådra meg en skulderstrekk som etter hvert utviklet seg til en permanent og smertefull tilstand. De siste månedene har jeg gått til fysioterapi for å få orden på skulderen min igjen, og selv om vi begynner å gjøre gode fremskritt er det langt igjen til jeg er helt funksjonsdyktig.

Skulderen i fråga er den høyre, og sannsynligvis henger dette sammen med skrivejobben – at jeg fort kan bli sittende for lenge i feil stilling. Jeg vet at mange av mine kolleger har fått tilsvarende problemer, ja en del av dem har fått verre plager. En kollega ble rammet av “frozen shoulder”, ifølge min fysioterapeut noe man absolutt ikke har lyst på.

Heldigvis er jeg i den heldige situasjonen at min viktigste inntektskilde ikke er avhengig av at jeg bruker høyre arm. Forelesninger er faktisk direkte terapeutiske, med bevegelse på scenen og svinging med armene. Men så har det seg slik da at jeg fremdeles har lyst til å skrive, og det å sette seg ned med tastaturet er noe som fort blir smertefullt.

Derfor kom jeg på tanken om å prøve dikteringsprogramvare. Jeg husker at det var mye snakk om slikt for en del år siden, at selskaper som IBM for eksempel regnet med at de fleste brev og e-poster i fremtiden ville bli diktert direkte til PC. Det skjedde åpenbart ikke. Tvert imot havnet vi i den litt underlige situasjonen at vi skriver mer tekst enn noensinne på små glassplater (i mine øyne det verste tastaturet man kan tenke seg).

Men likevel, tenkte jeg: Det må da finnes noe der ute? Jeg husket at jeg hadde sett noen menyvalg i Google Drive, som er mitt foretrukne arbeidsmiljø, og som tydet på at det ville være lett å komme i gang med talediktering. Det viste seg å stemme. Googles system er helt web-basert, man går rett og slett inn i en meny som heter Verktøy i et Google-dokument og velger stemmestyrt skriving.

Har man en fungerende mikrofon er det bare å snakke teksten rett inn i dokumentet. Så hvordan fungerer det i praksis? Til vanlig dagligtale fungerer det i grunnen svært bra. Systemet får med seg de aller fleste ordene om man ikke snakker altfor fort. Problemet oppstår når talehastigheten øker – og det gjør det gjerne når jeg blir engasjert – eller når man bruker et vokabular litt utenom det vanlige (og der har man jo virkelig meg!)

Det virker ikke som om systemet er lærende, det gjør de samme feilene om og om igjen. Det sliter også med forkortelser, for eksempel insisterte Google på at IBM var “i VM” (på den annen side har det ingen problemer med å gjenkjenne Google så kanskje det er noe der…) Dessverre er det også slik at den norske utgaven ikke støtter punktum, komma og andre skilletegn. Tross disse svakhetene spares så mye tasting på denne måten at det er verdt bryderiet.

Helt konkret: denne postingen ble i sin helhet talt inn i Google Drive og rettet i etterkant. Jeg brukte ca 5 minutter på å rette opp småfeil. Så inntil videre til skulderen min er blitt bra igjen, kommer jeg nok til å skrive mye på denne måten. Når det er sagt er jeg alltid på jakt etter tips til nye og bedre løsninger. Så om du vet om et godt taledikteringssystem er det bare å legge inn en kommentar under denne postingen.