Gårsdagens Aftenposten Aften hadde saken over som hovedoppslag. Artikler om befolkningssammensetningen i byen min er en gjenganger i denne avisen, men sjelden har jeg sett en så lite gjennomtenkt språkbruk. Den øverste tittelen lyder “Fraflyttingen i deler av Oslo skyter fart”, men når man sjekker tallene i selve artikkelen viser det seg at bydelene som omtales slik – Groruddalen og Oslo Sør – opplever en liten netto tilflytning eller et tilnærmet stabilt folketall.
Aftenposten kommer til dette resultatet ved å definere fraflytting som kun omfattende det som på forsiden heter “nordmenn” og i selve artikkelen “etniske nordmenn”. Hva man skal kalle forflyttingen av ikke-etniske nordmenn fra sentrum og til de ytre bydelene sier Aftenposten intet om, men fraflytting er det åpenbart ikke. Bruken av ordet “nordmann” satt opp mot “innvandrer” er også noe jeg skulle ønske jeg slapp å se i en presumptivt seriøs avis i 2009.
Ja, for hvem regner Aftenposten egentlig som nordmenn – folk med norsk statsborgerskap, folk som er født og oppvokst på norsk jord eller lyshudete mennesker som snakker flytende norsk? Jeg mistenker at de som har svart på Aftenpostens enquete ser tvers gjennom avisens eufemisme og tolker det som sistnevnte. Kategoriseringen av “innvandrer” er enda mer problematisk. Det ligger i sakens natur at vi snakker om en gruppe med vidt forskjellig bakgrunn, språk, religion, oppholdstid i landet og status.
Men Aftenposten sauser det hele sammen, og gir det en ekstra forvirrende vri ved at polakker og litauere er satt i samme kategori som “første- og annengenerasjons innvandrere fra Asia, Tyrkia, Afrika Sør- og Mellom-Amerika”. Jeg antar at dette er gjort i det opprinnelige forskningsmaterialet fra SSB, men Aftenpostens språkbruk gjør vitterlig ikke situasjonen enklere når man velger å omtale kategorien med et ord som vil bli forstått av leserne som “brun i huden”.
Det er altså ikke bare de etnisk unorskes flyttemønster som usynliggjøres i denne artikkelen, borte blir også tusenvis av lyshudete osloborgere med opprinnelsesland som Sverige, USA og Russland. I artikkelen henvises det til forstedene i Paris som eksempler på en utvikling vi ikke ønsker oss i Oslo. Det er det lett å si seg enig med. På den annen side er det vanskelig å tenke seg noe som bidrar mindre til å hindre den utviklingen, enn at byens ledende avis har et så bevisstløst forhold til ordene som former debatten.
Et lite poeng til slutt: er det ikke snart på tide å slutte å snakke om “Ola og Kari” i slike forbindelser? En titt på SSBs navnestatistikk viser at Ola ligger som nummer 71 blant norske mannsnavn, mens Kari er nummer 3. Og slik har det vært lenge. Siden 1880 har Ola aldri ligget blant de ti mest populære navnene, mens Karis høye plassering skyldes stor popularitet fra 1930- til 1960-tallet. “Jan og Anne” ville passe bedre idag. Eller “Lukas og Linnea”, om man skulle ta utgangspunkt i dagens trender.
Oppdatering: Journalisten bak saken, Andreas Slettholm, har svart på saken per epost og i all hovedsak forsvart avisens ordvalg og vinkling.
16/12/2009 at 10:38
Uten å avvise at du har gode poenger – her er en utfordring i retur:
Hva slags begreper synes du vi journalister skal bruke når vi omtaler folkegrupper?
Hva skal Aftenposten si når/hvis de har dekning for at nordmenn med norske foreldre og besteforeldre ikke vil bo sammen med første- eller andregenerasjons innvandrere?
Og hva skal vi for eksempel kalle ikke-samiske, norsk-norske finnmarkinger?
Vi kan ikke kalle dem nordmenn uten å få kjeft; samer er da også norske statsborgere.
Og vi kan ikke kalle dem ikke-samer – å bestemme noen negativt, ved fravær av kulturelle eller etniske kjennetegn, kan med full rett oppfattes som nedlatende.
Dette er et språklig minefelt, og jeg har til gode å se mediekritikere foreslå betegnelser som er både presise og politisk korrekte.
16/12/2009 at 10:54
Jeg er generelt lite begeistret for å putte folk i båser, bokser og sekker… Jeg synes egentlig denne saken er totalt uinteressant. Nok et eksempel på hvordan journalister er med på stigmatisering…
16/12/2009 at 12:11
Dette er som å bruke analoge kart for å skildre den digitale verda. Det fungerar dårleg. Når eg les korleis ordet “nasjonal satsing” vert brukt i alle moglege offentlege dokumenter så spør eg meg ofte om dei som har laga dokumentet eigentleg forstår at på internett finst det ingen grenser (med unntak av sensur-regimer som Kina og Iran).
Det ser ut til at det heng att mange gamle forestillingar om kva som er norsk når ein ser på ordbruken når ein skal snakke om sosiale problemer også. Er heilt samd med deg Eirik at Aftenposten sin vinkling visar ein forelda og gamaldags måte å vinkle ting på. Skriv heller side opp og side ned om kor dårleg stelt det er med Islamkunnskapane og arabiskkunnskapane til folk ifrå Nord-Norge og kor dårlege folk frå bygda klarar å leve saman med folk frå andre kulturar. Stikk motsatt vinkling, men langt betre synes eg.
16/12/2009 at 12:47
@Knut: En god start er se på de ulike befolkningsgruppene som det, og ikke samle dem i sekkeposten “utlending” eller “innvandrer”. Det er jo i praksis stor forskjell på midlertidige arbeidsinnvandrere, bofaste innvandrere, norskfødte etterkommere etter innvandrere (kategorien som jeg hører til) og flyktninger og asylsøkere, for eksempel.
I Aftenpostens tilfelle fører det til at flyttetallene blir temmelig meningsløse, fordi gruppene som omtales tross alt har ulike utfordringer og vekselvirker med etniske nordmenn på forskjellige måter. Jeg mistenker at de intervjuede som reagerer på matlukt ikke snakker om polsk mat, for å si det slik.
Dette er fremdeles et språklig minefelt, men virkeligheten vil tvinge oss til å se til land som er kommet lengre. Den amerikanske modellen med å henge “american” på den etniske opprinnelsen mener jeg fungerer godt på norsk. Det vil si norskpakistaner, norskiraker osv. Amerikanerne gjør det også med etterkommere etter immigranter fra europeiske opprinnelsesland, så hvorfor ikke norskpolakk og norskbrite (som jeg er)?
Dette er ikke bare en anerkjennelse av at etniske minoriteter beholder deler av sin etnisitet i generasjoner (jamfør norskamerikanerne i Minnesota), men det gjør det også mulig å jobbe med slike spørsmål uten å basere seg på ord som knyttes til hudfarge. At amerikanerne er så forsiktige her har ikke bare historiske årsaker. Det avspeiler også det faktum at brun hudfarge i et hovedsaklig lyshudet samfunn idag har langt flere årsaker enn migrasjon, og derfor er en dårlig indikator på etnisitet.
16/12/2009 at 14:04
Jeg er selv tilhenger av den amerikanske måten, men ville det ikke vært rettere å snakke om pakistansk-norsk, irakisk-norsk eller britisk-norsk (en norskamerikaner er jo en amerikaner)? Likedan gir det bedre mening å snakke om første- og andregenerasjons nordmenn enn første- og andregenerasjons “innvandrere”. Og i noen tilfeller, når det for eksempel er snakk om arbeidsinnvandrere, rett og slett å snakke om “utlendinger”, “polakker” osv. Begrepet “etnisk” synes jeg burde oversendes institutt for begrepstømming.
Til Knut-Sverre: Norsk-norske finnmarkinger kan vel omtales som ikke-samisk mer eller mindre på samme måte som man snakker om ikke-røykere. Kultur og identitet handler også om valg, og en ikke-samisk finnmarking har som regel valgt bort noe. Man kan si “norsk-ættet” etter mønster fra de “finsk-ættede” som ikke vil kalle seg kvener, eller man kan akseptere at “nordmann” i Finnmark faktisk ikke betyr det samme som det gjør de fleste andre steder i landet. Eller også kan man kalle dem søringer, hvis det er det de er 😉
16/12/2009 at 14:13
@Lars: Jeg tenkte forsåvidt det samme da jeg skrev “norskamerikaner”, så jeg ser helt klart poenget ditt. Ellers enig i at man godt kan gjøre en distinksjon mellom dem som er her midlertidig og permanent. Vi gjør det med turister og studenter, så hvorfor ikke med midlertidig arbeidskraft?
Har nettopp gått noen runder om bruken av “etnisk” i betydningen “etnosentrisk” med Dagbladet-ansatte på Twitter, og konkluderer av det at ordet forlengst har overskredet rimelige grenser for bruk. Her i byen brukes det jo ikke sjelden som et synonym for mørkhudet, for eksempel.
16/12/2009 at 16:10
Hylland-Eriksens distinksjon mellom norsking og nordmann er ikke så ille alltid. Jan og Anne Norsking er ihvert fall en sammensetning med interessante assosiasjoner 😉 Norweegies eller Weegies er ellers noe jeg treffer på i blant hos de som skal beskrive kulturen av norskinger halvt eller helt utenfra.
Kuriose: I min ungdom betød “etnisk” folk fra bygda som prøvde å være trendye… Altså grünerløkkinger.
Ellers slår jeg som alltid et slag for merkulturell, muligens en brumlende aksept av fjernkulturell, og et slag mot alle andre -kultureller. For ti år siden var fremmedkulturell et ord primært for ekstremistene. Ordet har ikke blitt bedre med årene.
16/12/2009 at 20:38
Hvorfor er det så om og gjøre å dekke over folks rase, hudfarge eller etnisitet ved å ty til spill med ord? Hvis en har en positiv oppfatning av en etnisk folkegruppe spiller det ingen rolle hva de blir kalt. Navnet skjemmer som kjent ingen. Har en derimot en negativ oppfatning av en folkegruppe skal en være rimelig naiv hvis en tror at et navneskifte vil endre på det.
Ved å stadig forsøke å finne på nye ord for å unngå stigmatisering oppnår en bare at det nye ordet etterhvert også blir stigmatiserende. Dette er rett og slett ikke noe som lar seg løse ved å finne på nye “merkelapper”.
19/12/2009 at 01:51
Jeg er enig med deg. Det er meningsløst å snakke om fraflytting fra Groruddalen – vi er mange her og blir flere, som du påpeker. Generelt er det vel ikke noe utpreget problem med utflytting fra noen deler av Oslo…
Det ville vært morsomt å høre hvordan Andreas Slettholm forsvarte akkurat den overskriften – men det er kanskje desken som har puttet på den.
19/12/2009 at 08:01
@Bjørn: Slettholm forsvarte som nevnt over ordbruken, men var ikke villig til å dele argumentasjonen med andre enn meg. Synd, egentlig.
20/02/2010 at 16:03
Bare for ordens skyld:
Jeg har overhodet ikke sagt at jeg ikke vil dele argumentasjonen med andre enn bloggforfatter.
@bjørn smestad: for å sitere fra mailen jeg skrev til Newth:
“Akkurat når det gjelder presentasjonen på nettsiden, så har jeg hatt lite med den å gjøre, men siden jeg misliker sterkt å skylde på desken hver gang man får kritikk for noe som journalist, så skal jeg prøve å forsvare den (etter min mening, jeg snakker nå som privatperson) litt uheldige presentasjonen på frontsiden. “Fraflytting” er jo per definisjon handlingen å flytte fra et område, og brukes jo gjerne om folk som flytter fra steder uten at nye kommer til. Imidlertid foregår det jo en de facto fraflytting av etnisk norske fra Groruddalen, som også er artikkelens vinkling. Jeg tipper nettdesken ville forsvart det med at stikktittelen må sees i sammenheng med tittelen. Da er det jo rimelig klart at det ikke er snakk om avfolking.Akkurat når det gjelder presentasjonen på nettsiden, så har jeg hatt lite med den å gjøre, men siden jeg misliker sterkt å skylde på desken hver gang man får kritikk for noe som journalist, så skal jeg prøve å forsvare den litt uheldige presentasjonen på frontsiden. “Fraflytting” er jo per definisjon handlingen å flytte fra et område, og brukes jo gjerne om folk som flytter fra steder uten at nye kommer til. Imidlertid foregår det jo en de facto fraflytting av etnisk norske fra Groruddalen, som også er artikkelens vinkling. Jeg tipper nettdesken ville forsvart det med at stikktittelen må sees i sammenheng med tittelen. Da er det jo rimelig klart at det ikke er snakk om avfolking. Når det gjelder bruken av ordet “nordmenn” er jeg mer kritisk. Jeg har konsekvent brukt “etnisk norske” og “etniske nordmenn” i artikkelen, nettopp fordi det er snakk om etnisk tilhørighet heller enn legal.”
håper det var oppklarende