Jeg skal kose meg med familie, venner og katter, og håper og ønsker at dere alle får anledning til å gjøre det samme (også uten katter, om dere skulle være så uheldige).

Her i huset har vi de senere årene donert storparten av pengene som tidligere gikk til julegaver til familiens voksne, til et godt formål. Det er en familietradisjon som har vokst frem etterhvert som det er blitt vanskeligere å kjøpe gode julegaver, simpelthen fordi alle forlengst har kjøpt seg  alt de ønsker seg og vel så det. Det var julaftenen da vi alle hadde kjøpt fancy olivenoljer til hverandre, at vi for alvor innså at det ikke kunne fortsette slik lenger.

Derfor gjør vi nå konsekvent en Karl-Bertil Jonsson, og gir gavepengene til noen som trenger dem mer. Kirkens Bymisjon, Kreftforeningen og Dyrebeskyttelsen er blant de verdige mottakerne som har pleid å få en ekstra slant på denne tiden. I år har hele summen gått til Leger uten grensers innsats i Kongo, av åpenbare årsaker. Intet mas eller press fra min side dette, bare en vennlig påminnelse i en høytid som først og fremst handler om å gi.

Uansett hva man ellers måtte mene om hva Bibelens julestjerne egentlig var, er alle skjønt enige om at den ikke kan sees i vår tid. Det vil si, nesten alle. For i norsk juletradisjon finnes det en kjent og kjær sang som forteller oss at julestjerna er synlig hvert eneste år. Jeg snakker selvsagt om Alf Prøysens “Julekveldsvise”. Fra barnsben av har jeg vært overbevist om at Prøysen lot seg inspirere av en ekte stjerne, ikke minst takket være disse to versene:

Dra krakken bortått glaset, så sett vi øss og ser,
og prøver finne leia der julestjerna er,
Den blankeste ta alle, hu er så klar og stor,
Du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.
[...]
Ja, det var fyste gongen som julestjerna brann
men sea har a brønni i alle verdens land.
Og såmmå å som hende er stjerna like stor,
du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.

Det finnes en stjerne på himmelen som står slik på himmelen at den er lett synlig fra omtrent alle verdens land, som er “den blankeste ta alle” på nattehimmelen, som alltid vil ses lavt over horisonten fra det meste av Norge (og derfor ofte over hustak), og som for sikkerhets skyld dukker opp på kveldshimmelen når det stunder til jul. Jeg snakker om Sirius, hovedstjernen i Store hund og en himmelseverdighet det er vel verdt å få med seg.

Kartet over, som er laget med det utmerkede gratisprogrammet Stellarium, viser et utsnitt av himmelen sett mot sør (S’en nederst på kartet) ved 23-tiden om kvelden sett fra Sør-Norge. Sirius er den klare stjernen nede til venstre, mens Orion med de tre berømte beltestjernene (som tilfeldigvis “peker” ned mot Sirius) er over midten på kartet. Sør er forøvrig retningen Sola står i mellom 12 og 13.

Sirius er selvsagt lett å se uten kikkert, og noe av det mest slående ved stjernen er den kraftige blinkingen (det nevnes også av Prøysen). Stirrer du på Sirius noen minutter, er sjansene gode for at stjernen blinker mot deg i alle regnbuens farger. Det skyldes at Sirius står så lavt over horisonten:  på vei mot øynene dine må lyset fra stjernen passere tjukke og ofte urolige luftlag, som spalter lysstrålene opp i ulike farger og får dem til å flytte seg litt hit og dit.

Sirius er også interessant for astronomene. Den er en av Solas nærmeste naboer i Melkeveien, og ligger bare 8,6 lysår unna. Det betyr at lyset du ser i romjula, ble sendt ut i 1999. I 1844 skjønte astronomen Friedrich Bessel at Sirius ikke var alene, men hadde en usynlig kompanjongstjerne. Sirius B, som den heter, er det nærmeste eksempelet vi har på en hvit dverg, en kompakt hvitglødende rest etter en stjerne som mistet det meste av massen sin for rundt 120 millioner år siden.

Tilnavnet “Hundestjernen” skyldes antagelig at Sirius er hovedstjerne i Store Hund. For grekerne og romerne innvarslet stjernens oppgang omtrent samtidig med Sola “hundedagene” i august, en tid da klimaet var varmt og ubehagelig, vinen ble sur og hundene ble gale. De gamle egypterne brukte den samme astronomiske begivenheten til å beregne når Nilen skulle gå over sine bredder.

Det er altså ikke hvilken som helst stjerne Prøysen lot seg inspirere av – hvis han altså gjorde det. Uansett: nyt synet av Sirius, og få gjerne med deg praktfulle Orion i samme slengen!

Oppdatering: her er et enkelt og blekkskrivervennlig kart (svarte stjerner på hvit bakgrunn) over sydhimmelen ved ellevetiden om kvelden i romjula.

Fra alle oss til alle dere: En ikke-visuell YouTube-klassiker. Som alltid når man klipper håret: lukk øynene, len deg tilbake og nyt.

VG skriver om spamproblemet, som er like sikkert og visst som regnfulle dager rett før julaften her i Oslo (VG  bruker riktig ordet “hatpost”, som jeg trodde var noe annet, men siden det er mye av spammen og den er hatet, så la gå…) Det fikk meg til å reflektere over erfaringene jeg har gjort siden jeg sist blogget om å bruke GMail som spamfilter. Den gang hadde jeg nettopp satt opp mailserveren til å videresende all epost til eirik@newth.net til eirik.newth@gmail.com, fordi min leverandørs innebygde spamfilter rett og slett ikke hold tritt.

For meg var resultatet en umiddelbar forbedring – fra å få opptil flere titalls hatposter om dagen falt tallet til et par i måneden. Og til tross for at GMails captcha forlengst er brutt, har tallet holdt seg noenlunde stabilt hele året. Innboksen min er faktisk like ren og vi*gra-fri som den var på slutten av 1990-tallet, i de fjerne og naive dager da også jeg kunne finne på å sende sinte svar til folk som en sjelden gang mailet meg uønsket reklame…

Videresending er lett å sette opp fra kontrollpanelet hos de fleste leverandører, som f.eks. Telenor. GMails grensesnitt er greit å forholde seg til når man en gang iblant er innom og sjekker Spam-mappa for mulige falske positive, og en god løsning når man skal sende og motta epost på reise. Jeg har også installert GMail på min Nokia E61, og dermed fått en epostløsning som på mange måter er bedre enn den innebygde.

Med kone på vift i byen hvor det om litt over en måned forventes å komme fire millioner mennesker (vi tar det en gang til: nesten lite mange mennesker som i hele Norge) for å se innsettelsesseremonien, måtte jeg i det minste ha én president-elect-posting. Så her er den. Obama, med kule gadgets. Og ikke minst ovkul Pacman-Apple-sticker. En gaveidé til de nære og kjære, kanskje?

Jeg har etter sigende fått en pen plassering på Twinglys liste over de mest populære norske bloggene, jamfør rangeringen nedenfor. Det er selvsagt veldig hyggelig på tampen av året, særlig fordi det bekrefter den positive tendensen i trafikk og kommentarfrekvens jeg har sett her i det siste. Takk for pekerne som ga meg god ranking, og for alle kommentarene som gir meg et incentiv til å skrive mer. Så får det heller være at det finnes depraverte individer som mener det er noe negativt med å blogge om katter: Folket har talt!

1. NRKbeta
2. VamPus’ Verden
3. Revolusjonært roteloft
4. Hjorthen uttaler seg
5. Marie Amanda
6. Ida Wulff
7. Esquil røler om:
8. Eiriks forfatterblogg
9. TOROBORGEN
10. Tordenbloggen

Forfatteren Tor Åge Bringsværd skal en gang ha sagt at han kunne tenke seg å invitere alle sine trofaste lesere ut i snøen, hvor de kunne legge seg ned og lage engler sammen. Er litt den følelsen jeg har akkurat nå. Har veeeldig god plass i Tøyenparken, når jeg tenker etter…

Over sees den første fungerende rekonstruksjonen av Antikythera-maskinen, en mer enn 2000 år gammel mekanisme som ble funnet ved den greske øya Antikythera i 1901. Helt siden den gang har forskere spekulert på hva den kompliserte ansamlingen av sammenrustede tannhjul – den består av mellom 30 og 82 komponenter, og er teknologisk sett på nivå med europeiske klokker fra 1700-tallet – ble brukt til. Michael Wright ved Imperial College i London har gjennomført en ny studie av metallrestene, og konkludert med at Antikythera-maskinen var en planetkalkulator.

Det er den praktiske bruken av maskinen som demonstreres ovenfor: ved å dreie på sveiver, flytter symboler for planetene seg slik at det blir mulig å se hvor på himmelen de virkelige planetene vil stå i fremtiden. Ikke nok med det, ifølge Michael Wright kunne også sol- og måneformørkelser forutses med mekanismen. Vi snakker om temmelig avansert teknologi, med andre ord. Og samtidig svært sjelden teknologi. Ja, for det er ikke funnet noe tilsvarende i den gresk/romerske verden. Ei heller har man funnet maskiner som ser ut til å slekte på Antikythera-teknologien, som generelle regnemaskiner.

Astronomen Carl Sagan påpekte for mange år siden at gresk/romersk vitenskap i prinsippet hadde forutsetningene for å gjøre de samme oppdagelsene som ga oss den vitenskapelige revolusjonen i Europa etter renessansen. Arkimedes-palimpsesten viser at grekerne mestret avansert matematikk, Aristarkhos fra Samos hadde utviklet en moderne teori for Solsystemet, Heron av Alexandria hadde oppfunnet dampturbinen og man hadde altså den teknologiske kyndigheten som trengtes for å bygge avanserte regnemaskiner.

Sagan undret seg også over hva som kunne ha hendt om kunnskapen og kompetansen var gått sammen i en høyere enhet, og vi hadde fått en gresk/romersk renessanse i år 100 etter vår tidsregning. Da kunne vi ha “hoppet over” århundrer med middelalder og mørketid, og isteden ha sett en industriell revolusjon ved Middelhavet tusen år før tiden.  Da kunne de første stjerneskipene forlengst ha vært på vei mot Alfa Kentauri, dekorert med gresk skrift. Hvem vet? Uansett: når man ser Michael Wrights rekonstruksjon, virker Sagans kontrafaktiske spekulasjoner nesten realistiske…

Forleden dag så jeg dokumentaren The U.S. vs. John Lennon, som forteller historien om hvordan FBI-sjef J. Edgar Hoover på oppdrag av president Nixon forfulgte det tidligere Beatlesmedlemmet. Et av tiltakene var å få Lennon deportert fra USA, noe han kjempet hardt imot. I filmen intervjues Lennon på vei ut av rettslokalet etter en batalje med immigrasjonsmyndighetene, og får spørsmålet om hvorfor det er så viktig for ham å bli værende i USA. Lennon forklarer at han har startet et nytt liv New York, og tilføyer: “I even brought my cat”. Og dermed var undertegnede avsporet under resten av dokumentaren.

“Kvinne med katt” av Utagawa Kunisada

Jeg burde egentlig ha gjettet at Lennon hadde mange viktige katter i sitt liv. Forkjærlighet for katter, eller ailurofili (av det greske ordet for katt, ailuros) har tross vært svært vanlig blant kunstnere opp gjennom århundrene. Billedkunstnere fra Rembrandt til Warhol har latt seg fascinere av kattens eleganse og kroppskontroll når den beveger seg, og de fabelaktige positurene den kan innta når den er i ro  (som er det meste av døgnet).

Ditto for forfattere, jamfør en tidligere bloggposting om Hemingways katter. Forleden hørte jeg et intervju med den nå svært gamle Doris Lessing, hvor hun benyttet anledningen til å snakke vel så mye katt som litteratur. The Guardian har en morsom artikkel som belyser fenomenet, og lar oss blant annet få vite at så ulike forfattere som Ray Bradbury, Mark Twain og Jack Kerouac dyrket sine firbeinte og spissørete.

Mark Twains inspirasjonskilder, 1887

At jeg er ailurofil inntil det behandlingstrengende, burde fremgå for enhver som følger denne bloggen. Det innebærer ikke at jeg har noe imot hunder, slik kattemennesker ofte har (og vice versa). Tvert imot: jeg liker hunder, og var gjennom 13 år like knyttet til legendariske Sila som resten av familien. Det er simpelthen det at jeg etter mer enn to års samboerskap med Ada og Linus er kommet til at katter har særtrekk som forklarer fenomener som Old Possum’s Book of Practical Cats, skrivehåndbøker som tar utgangspunkt i forholdet mellom forfatter og katt og romanen der fortelleren er Charles Dickens’ katt.

Mark Twain er opphavet til en rekke artige og innsiktsfulle sitater om Felis silvestrus catus, som dette fra 1894:

Of all God’s creatures there is only one that cannot be made the slave of the lash. That one is the cat. If man could be crossed with the cat it would improve man, but it would deteriorate the cat.

Selv om Twain-sitatet har sine svakheter (de fleste dyrearter vil nok nekte å være slaver av pisken, og katter kan faktisk trenes til å komme på kommando), er han inne på noe. Jeg sa det omtrent slik, da lokalavisa i Bærum spurte meg hva det var jeg likte ved katter for et års tid siden: “Katter passer godt til forfattere, fordi de har egenskapene alle gode forfattere bør ha – nysgjerrighet og selvstendighet.”

Selvstendighetstrangen medfører at katter i liten grad er villig til å lystre sosiale konvensjoner. Hunden vil gjerne spille på lag, katten som oftest ikke. Trangen til alltid å ville gå sine egne veier er kanskje ingen god egenskap i sin alminnelighet, men for tenkeren og skribenten kan den være svært verdifull. Jeg mener det var filosofen Diogenes som sa at filosofer som aldri fornærmet noen, ikke var verdt saltet sitt. Så også forfattere, og altså katter.

Endelig har katter en egenskap som antagelig tiltaler min indre romnerd: de beveger seg like gjerne i høyden som på bakkeplan. Mange er gangene jeg har radiopeilet etter Ada eller Linus, for å oppdage at peilesignalet kommer ovenfra. Om de får sjansen, lever katter i stor grad sine liv i tre dimensjoner, liksom astronautene i den internasjonale romstasjonen. Eller gullfisker, når jeg tenker etter.

Det endelige beviset for at huskatten
nedstammer fra ørken-villkatter, om noen var i tvil.

Aftenposten skriver om en interessant utvikling i vår lille litterære andedam: Forlagene Pantagruel og Bazar melder seg ut av Den norske forleggerforening, og begrunner det bl.a. med den stadig sterkere konsentrasjonen av makt i bokbransjen til de “tre store”, det vil si Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm. Halmstrået som knekket kameles rygg ble utviklingen på ebokmarkedet, av alle ting.

For en tid siden etablerte selskapet Elittera seg i Norge. For nerder flest er selskapet mest kjent som forhandler av leseplaten iRex Iliad, men Elittera driver også digitalbokhandelen digitalbok.no. Denne ebokhandelen bruker DRM-løsningen fra Mobipocket, som støtter flere plattformer enn noe tilsvarende system, og som ikke minst støtter mange mobiltelefoner.

Mobipocket er også utgangspunktet for Amazons Kindle-system, og burde egne seg godt for bruk i Norge. Men så har altså de tre største forlagene i Norge bestemt seg for ikke å inngå noen avtale med Elittera, og dermed blir det ikke snakk om å kunne kjøpe lovlige ebøker på mobiltelefon av de fleste norske forfattere i denne omgang. Øyvind Hagen fra Bazar sier det slik:

Vi og mange andre forlag har gjort avtale med Elittera og ville gjerne være tidlig ute med nye teknologi. De tre store aktørene svarte at det er uheldig med en ekstern aktør. Ergo vil de også her beholde fortjenesten selv og unngå konkurranse.

I et normalt fungerende bokmarked ville forlag ønske bokselgere velkommen med åpne armer. Jo flere steder bøker selges, desto bedre, ikke sant? Men det norske bokmarkedet er ikke som andre bokmarkeder. I Norge kontrollerer de tre største forlagene nå 70 % av bokhandlerkjedene, 90 % av nettbokhandlene og 100 % av papirbokdistribusjonssystemet. I det perspektivet er det lett å forstå hvorfor Bokhandlerforeningens nylig publiserte rapport om eboksalg konkluderer slik:

Kortsiktige hensyn kan føre til at forlagene fristes av mulighetene til å tilby og selge digitalt innhold i andre kanaler utenom tradisjonell bokhandel og kjedenes internettbokhandlere. Ved å ”dyrke” frem nye initiativ og salgsformer, f.eks. sammen med rene internettselskap og mediehus, vil forbrukerne måtte forholde seg to ulike kanaler når man vurderer kjøp av litteratur. Hvis forbrukere ikke får digitalt innhold hos bokhandel (enten i butikk eller på nett) vil man slutte å oppsøke bokhandel. Dette vil påvirke bokhandelens økonomi; man kan bli tvunget til å redusere sortiment av fysiske bøker og redusere antall butikker (tilgjengelighet).

Her sier altså Bokhandlerforeningen (som i praksis kontrolleres av storforlagene) at storforlagene bør ha det samme tilnærmede monopolet på salg av ebøker som de nå har på papirbokdistribusjonen, fordi det gjelder å ta vare på den etablerte forretningsmodellen. En klarere bekreftelse på Øyvind Hagens argument om at fokuset i bokbransjen har flyttet seg til bokhandlerne, skal man lete lenge etter.

Kunder som ønsker seg et norsk motstykke til Amazon, det vil si en uavhengig bokhandel som kan presse forlagene på pris, som redefinerer begrepet boksalg, og som leder an i utviklingen av relaterte tjenester, kommer til å vente lenge. Likeså kunder som tror at ebøkene som en dag blir solgt i bokmonopolets ebokhandel blir like billige som dem man kan finne hos Mobipocket og andre ebokhandlere idag.

På side 45 i Bokhandlerforeningens rapport finnes det nemlig en anbefalt prisskala som viser at nye digitalbøker bør koste rundt 70 % av nyprisen på innbundne bøker, langt over den halve prisen man betaler for pocketutgaven (og i praksis også skyhøyt over nyprisen på Amazons Kindle-titler). I en situasjon hvor mange bokhandlere sliter med omsetningen vil forlagene være langt mer opptatt av å redde et forhandlerledd de har brukt så mye tid og penger på å bygge opp, enn å utvikle nye modeller.