Arne Olav skriver om Utdanningsforbundet (UF), som gjør sitt beste for å advare medlemmene mot å ta i bruk NDLA. Begrepet “nyttige idioter” (i dette tilfellet på vegne av den dinosauriske delen av forlagsbransjen) faller meg i hu, og her resulterer idiotien i en ubehøvlet oppførsel som er velkjent for alle som har våget seg på å delta i denne debatten:

Eg opplevde det då som litt merkeleg at min presentasjon av NDLA blei ledsaga av eit nyopptrykk av dette frårådingsbrevet — det låg i ei tjukk bunke på eit bord i lokalet, og ein UF-representant gjorde merksam på kva UF-synet på NDLA var rett etter eg hadde hatt mi økt, og tilrådde alle å ta med seg brevet heim. No såg eg dette kome nokre minutt før eg gjekk på podiet, og brukte høvet til å gjere merksam på heile dette saksforholdet frå første stund, men likevel hadde eg ei slags hòla-til-løva-kjensle under heile presentasjonen.

Begrepet “nyttige idioter” tilskrives Lenin (selv om opphavet er omstridt), og beskriver personer eller organisasjoner som løper andres ærend – ofte i strid med egne interesser – i den tro at det gavner dem selv. I dette tilfellet er det åpenbart i strid med de fleste UF-medlemmers interesser å avvise den beste muligheten til å bli fortrolig med brukerskapt innhold innen fornuftige faglige rammebetingelser. Wikipedia-modellen er kommet for å bli, og å avvise brukerskapt, åpent innhold er ekvivalent med å sementere lærerstandens IT-inkompetanse i lang tid framover.
Hva mer er: sjansen er overhengende for at UF vil lide samme skjebne som talløse andre nyttige idioter gjennom historien (ikke minst de som støttet Lenin og hans bande) – når aktøren de opptrer på vegne av forandrer strategi, blir de nyttige idiotene latt i stikken. Faktum er at norsk forlagsbransje med den kommende  relanseringen av Store norske leksikon allerede har tatt et langt skritt i retning av brukerskapt innhold. Fra nyttår av kommer norske skoleelever til å møte en variant av det skumle wiki-anarkiet i det som hittil har vært regnet som en kilde av det gode, gamle slaget.
Når bokbransjen finner det opportunt, kommer den til å behandle UF på samme vis som den behandlet sine egne representanter tidligere i høst. Da deltok jeg på et politisk møte der bransje- og forfatterforeningsrepresentanter argumenterte varmt for kopibeskyttelse av alle åndsverk. Dette var rett før Kunnskapsforlaget erklærte at man fjernet passordbeskyttelse på Store norske, og Bokklubben gikk bredt ut med nettsalg av DRM-frie MP3-filer – og altså underminerte argumentasjonen til bransjerepresentantene. Når strategiskiftet kommer, får de nyttige idiotene intet forvarsel. Og hvorfor skulle de nå det – de har gjort nytten sin, helt gratis, og det finnes evig nok av nye der ute.