32 Nearby Stars er et interaktivt, tredimensjonalt kart av alle stjerner innen 14 lysår, det vil si Solas nærmeste naboer i rommet (krever Flash). Her forteller designeren om hvordan han tenkte. Panorer, zoom og klikk på stjerner for mer informasjon fra Wikipedia. Et enkelt virkemiddel som allerede ved første øyekast forteller noe vesentlig om sammensetningen av stjerner i Melkeveien: de aller fleste stjerner er lyssvake oransje eller røde dverger, og vår Sol er faktisk noe av en sværing.

Google har inngått en avtale med den amerikanske forfatterforeningen og forleggerforeningen som saksøkte selskapet, melder BBC. Foreningene mottar 125 millioner dollar i et forlik, samtidig som Google forplikter seg til å opprette register over bokrettigheter, Book Rights Registry. Via registeret kan man forvalte rettighetene til bøker som ikke er falt i det fri, men som heller ikke er tilgjengelige i trykt form - det vil si den store majoriteten av bøker, som Ars Technica påpeker.

Forvaltningen vil i praksis innebære at forfattere får betalt for bruk og reklameinntekter av bøker som per idag ikke genererer noen inntekt i det hele tatt. For leserne vil det oftest innebære at man må registrere seg hos Google og opprette en “virtuell bokhylle” for å få tilgang til slike titler, og betale for bruk der forfatteren krever det. Folke- og universitetsbibliotek skal få fri tilgang - en avgjørende forutsetning for et prosjekt der bl.a. universitetsbibliotek har stått helt sentralt fra dag én.

Det er mye positivt å si om denne løsningen. Først og fremst: dette er noe så sjeldent som en genuint ny forretningsmodell for bokbransjen. Chris Andersons “Lange hale” har bare vært fascinerende teori for flertallet av innholdsprodusenter, da de færreste har kunnskap eller ressurser til å gjøre sine egne verker tilgjengelige etter at de er gått ut av trykk. Amerikanske forfattere vil nå få muligheten til å ha alle sine bøker i salg hele livet, og selv om flertallet neppe får store inntekter, kan det bli et hyggelig tilskudd i livets høst.

For leserne innebærer det Google Books blir et svært mye kraftigere redskap enn det er idag. Bøker som man tidligere måtte tråle gjennom nettantikvariater for å finne, vil være umiddelbart tilgjengelige i den virtuelle bokhyllen. For øyeblikket er det en begrensning at bøkene bare kan leses på books.google.com, men etterhvert som søkegiganten utvikler sine “cloud computing”-tjenester er det all mulig grunn til å tro at de også blir leselige på mobiltelefoner, for eksempel.

Men der Ars Technica ser ut til å mene at dette er en avtale der alle vinner, har jeg sterke motforestillinger. Den viktigste: med dette har den amerikanske bokbransjen bundet seg opp til ett enkelt firma og dets tekniske løsning for all overskuelig framtid, istedenfor å utvikle åpne standarder og kontrakter for tilgjengeliggjøring av bøker på nettet. Den samlede digitale backlisten står og faller med Googles skjebne, om man vil.

Forfatterne kommer til å tjene en neve dollar ekstra, men vil også miste blikket for alternative måter å viderebruke verkene sine på. Mangelen på konkurranse kan åpenbart bli et problem for leserne på sikt - har man først bygd opp en Google-bokhylle kan man ikke ta den med seg, eller finne et tilsvarende tilbud noe annet sted. Med dette har Google tatt et langt skritt videre på veien mot Googlezon. Det burde bekymre.

Oppdatering: Lessig kommenterer saken.

Dagsavisen griper fatt i et fenomen som burde ha opptatt flere forlengst, nemlig det faktum at tunge kommersielle aktører via offentlige og private lesestimuleringskampanjer får mulighet til å selge inn budskapet sitt direkte til norske skoleelever. Det aktuelle utgangspunktet er Norlis Leselystkampanje, som til forveksling ligner en hvilken som helst høstsalgskampanje. I Dagsavisene er det Loveleen Rihel-Brenna, leder i Foreldreutvalget for grunnskolen, som tar bladet fra munnen:

Jeg lurer på hvorfor skolene ikke er mer kritiske. Vi mener de burde konsentrert seg om lesekampanjer som ikke involverer kommersielle aktører slik denne aksjonen gjør. [...] Aksjonen fungerer også som en markedsundersøkelse for Norli. I brosjyren som foreldrene får tilsendt hjem, skal barna krysse av for hva de synes om de ulike bøkene. Norli får da vite hvilke bøker elevene synes er interessante og ikke interessante.

Jeg mistenker at skolene viser manglende kritisk sans av samme årsak som massemediene, det politiske systemet og for den saks skyld folk flest: bedriftene vi snakker om opererer innen kulturfeltet, og går dermed fri for det søkelyset man ellers retter mot næringslivet. Det var årsaken til at bokbransjen i årevis slapp unna med kartellvirksomhet via Bransjeavtalen, og det er årsaken til mediene hver høst fylles med servile boklanseringsintervjuer som hadde vært utenkelige om produktet i fråga hadde vært en sjokolade eller en bil. Som Tor W. Andreassen, professor i markedsføring ved BI, sier til Dagsavisen:

Det er en grunnleggende holdning blant folk om at skolene skal være en reklamefri sone. Alle ville reagert hvis McDonalds plasserte reklameplakater i skolen.

Når denne kritikken likevel ikke vil få gjennomslag, skyldes det en utbredt forestilling om at bokbransjen - i motsetning til McDonalds - ikke produserer “junk food”. Jeg har gjennom mine år som omreisende formidler av litteratur til gode å møte mer enn en håndfull forfattere, bibliotekarer eller lærere som ikke mener at all lesing er god lesing. Derfor overrasker det ikke meg at man kritikkløst kan vektlegge lysten til å lese hva som helst, som noe grunnleggende annerledes enn lysten til å spise, spille, lytte til eller se på hva som helst.

Dagens lille tankeeksperiment: se på denne listen fra Leselystsalgskampanjen, og tenk deg at det var DVDer eller dataspill som ble solgt inn til foreldre og barn på denne måten. Ville formen på markedsføringen og utvalget av titler være like uproblematisk?

Oppdatering: Barneombudet kritiserer også Leselystsalgskampanjen, og sier blant annet:

Skolene kan sikkert finne andre gode måter å stimulere til leselyst på, ikke minst gjennom samarbeid med skolebibliotekene. De trenger da ikke Norli for å få dette til [...] Dette handler jo om at man vil gjøre barn glad i å lese bøker. Det er jo selvsagt lov å tipse foreldre og barn om gode bøker. Men like viktig er det at vi får bukt med snikreklame i skolen, sier Haanes.

Bortsett fra at valget ikke er så krystallklart for visse, tydeligvis…

Opera Softwares månedlige rapport State of the Mobile Web er interessant lesning, blant annet fordi den tar oss til steder vi sjelden forbinder med mobil nettbruk. September-rapporten fokuserer på Afrika, der de absolutte brukertallene nok er lave etter vår molestokk, men vekstratene er ditto fenomenale. Siden januar har man f.eks. registrert en økning i bruken av Opera Mini i Burkina Faso på 59 000%, mens andre land ser vekstrater i mangehundreprosentsklassen.

Selvsagt går Google igjen på toppen av listen over besøkte nettsteder, med god score for Yahoo og Facebook. Men en fast gjenganger i alle engelskspråklige afrikanske land er BBCs nettsider. Det understreker nok en gang hvor viktig BBC er som mediekanal utenfor det rike nord. Som Fareed Zakaria påpekte i et intervju for en tid tilbake, har BBC World sannsynligvis flere faste seere i India enn CNN International har på hele kloden.

(Via BuzzFeed)

I et innlegg i Aftenposten følger Petter Bae Brandtzæg, forsker ved SINTEF, opp uttalelser han kom med til Dagsavisen forleden. Brandtzægs hovedpoeng er at anonymitet på nettet, som anbefales av en lang rekke organisasjoner og institusjoner, ikke nødvendigvis vil beskytte barn og unge mot overgrep:

Mennesker og barn depersonaliseres når de er anonyme, mister hemninger og utviser en mer uansvarlig adferd. I tillegg vil en anonym tilværelse på nett gi en falsk trygghet som igjen kan føre til at man oppretter kontakt med mennesker man ikke burde ha kontakt med. Så retten om “å ferdes trygt i mediene” må derfor ikke forveksles med at barna skal være anonyme, tvert imot.

Dagbladet fulgte opp saken igår, og utfritter Post- og Teletilsynet og Redd Barna, som begge har nettvettregler som anbefaler anonymitet, om deres reaksjon. Artikkelen hadde selvsagt et kommentarfelt, som raskt ble fylt med gjennomtenkte, velformulerte innspill fra de anonyme medlemmene av bøffelberg-kommentariatet. Bae Brandtzæg gjorde det få involverte og omtalte orker eller gidder å gjøre i en slik sammenheng: han tok til motmæle med et innlegg (ligger øverst i kommentarfeltet):

Et tankekors er det å lese alle disse anonyme utspillene her på dagbladet.no. Samtlige kommentarer er rimelig agressive. Jeg blir benevnt som klovn osv, “avskyr ubukeligheter som meg” at jeg er “iditot”. Hadde f.eks. Fattærn (som du kaller deg) eller dere andre er på db.no kommet med slike kommentarer om dere hadde stått frem med fullt navn. Neppe.

Dagbladet har selv inne i kommentartråden og bedyrer at de har slettet de verste innleggene, men Bae Brandtzægs poeng er likevel grundig etablert: når man ser hvordan anonyme voksne (hvorav mange antagelig er foreldre selv, skremmende nok) er i stand til å behandle hverandre, er det all mulig grunn til å frykte hvordan barn og unge blir rammet av en del av nettkulturen som dyrker anonymitet framfor alt.

Aftenposten og Dagbladet har en søt sak om bruk av YouTube på sykehjemmet. Med projektor og PC kan man lage en oppdatert og åpenbart underholdende versjon av gode, gamle Ønskekonserten. Beboerne kan rope ut sine ønsker, og programlederen (i dette tilfellet Jens Bruun-Pedersen) kan hente dem fram på skjermen. Det eneste skåret i gleden:

Det er en del ting som ikke finnes der. Og et arrangement som dette kan muligens være en drivkraft for å få folk til å legge ut enda mer. Sånn kan YouTube bli enda bedre for de eldre. Dette er kanskje siste generasjon som ikke fanges opp av de elektroniske mediene, sier Jens Bruun-Pedersen.

Jeg skulle gjerne ha sett mer av vår nære kulturhistorie på YouTube - i mine øyne er dette det foreløpig beste tiltaket for å gjøre vår nære kulturhistorie tilgjengelig for folk flest. Men når Jens Bruun-Pedersen mener at dette bør være en drivkraft til å legge ut enda mer, oppfordrer han i de fleste tilfeller til lovbrudd. Det er lenge, lenge til en videosnutt av Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé fritt kan legges ut på nettet, til glede og hygge for gamle (og unge med ekstreme retrotendenser).

Mindre ulovlig er det selvsagt ikke å vise fram videoklipp av Erik Bye og Vera Lynn for et publikum, slik Bruun-Pedersen har gjort. Tilhengerne av det nåværende lovverket snakker seg gjerne varme om behovet for opplysning: bare folket får vite hvor mye positivt åndsverkloven fører med seg, vil det ta til vettet. Mitt syn - som underbygges av episoder som dette - har lenge vært at man bør følge pølsefabrikkprinsippet: jo mindre vi forteller om åndsverkloven og dens virkelige konsekvenser for brukerne, desto bedre for rettighetshaverne.

Okei, de siste dagers mediedekning av kritikken mot Knut Jørgen Røed Ødegaard er offisielt i ferd med å gå fra amper til regelrett trist. Idag har professor Kaare Aksnes et ryddig og redelig innlegg i Dagbladet hvor han redegjør for sitt perspektiv på saken. Dagbladet følger opp med en artikkel der Røed Ødegaard får anledning til å svare, og han sier blant annet som så:

Jeg føler at jeg har gjort langt mer for astronomien i Norge enn Aksnes.

Røed Ødegaard er selvsagt ikke ansvarlig for de mange hundre fullstendig bortblåste støtteerklæringene i kommentarfeltet under artikkelen, selv om de ironisk nok underbygger den delen av kritikken som går på at han ikke har greid å formidle vesentlig kunnskap om andre norske astronomer enn seg selv. Men han er ansvarlig for uttalelsen over, og det selvbildet den faktisk gir uttrykk for.

Ja, for professor Kaare Aksnes (som jeg altså ikke kjenner personlig) er ingen hvem som helst i norsk astronomi. Han er en av verdens ledende innen fagfeltet celestmekanikk, og er via sitt arbeid på baneberegninger medansvarlig for vi idag kan beundre de vakre bildene fra Voyager-sondene. For dette og annet viktig arbeid fikk han kongens fortjenestemedalje i 2006.

Ikke nok med det: han fikk også oppkalt en asteroide etter seg - 2067 Aksnes. Det er ikke noe som blir hvem som helst til del. P.t. er det bare tretten med norske navn, hvorav tre er oppkalt etter forskere (astronomen Svein Rosseland og matematikeren Niels Henrik Abel er de to andre). Hvor sjeldent dette er vet Røed Ødegaard forøvrig godt, da han var en del av navngivningsprosessen bak de tre siste.

Kaare Aksnes er også en erfaren formidler via bl.a. Almanakk for Norge og Store Norske Leksikon, og som fagkonsulent for norske forlag. Slik virksomhet framstår aldri som videre spennende for utenforstående, men den betyr svært mye for oss i hverdagen. I mine øyne er det også slik formidling vi trenger mest av framover: når de inspirerende TV-programmene og publikumsarrangementene er over, skal folk ha steder å gå for å finne mer kunnskap.

Hvilket bringer meg til sluttpoenget: ved å prøve å gjøre dette til en diskusjon om misunnelse og jantelov, avsporer Røed Ødegaard ikke bare en nødvendig debatt om kvalitet, på en måte vi altfor ofte ser i Norge. Han avslører samtidig noe viktig om sitt syn på formidling, og om sin rolle i det kollegiet han presumptivt skulle formidle på vegne av.

“Jeg føler at jeg har gjort langt mer for astronomien i Norge enn Aksnes” blir bare den endelige bekreftelsen på det mange har følt i lang tid: Røed Ødegaard er alene og på sine egne premisser en inspirerende formidler, men det er på høy tid at han finner seg andre beitemarker enn universitetssystemet.

Merk: Grunnet det store antallet kommentatorer som synes å mene at enhver som kritiserer Røed Ødegaard er en misunnelig idiot, kommer jeg ved behov til å praktisere moderasjonsprinsippene med noe strengere hånd i denne postingen.

Oppdatering: Etter et intervju med Røed Ødegaard der journalist Ingvild Wedaa Tennfjord surrer grovt med faktaopplysninger, for så å prøve seg på karakterdrap på min gode formidlerkollega Pål Brekke, har sistnevnte fått anledning til tilsvar. Enhver tvil om hvor massemedienes sympati og lojalitet har ligget i denne saken, burde forøvrig være ryddet av veien etter Wedaa Tennfjords innsats.

Iran lager gigantisk strutsesmørbrød. Man kan jo ikke annet enn undres over hvordan Vesten skal møte denne utfordringen.