New York Times skriver vettugt om den mye omtalte Atlantic-artikkelen Is Google Making Us Stupid, som hevder at datamaskinene har fratatt oss evnen til å lese langt og grundig. Artikkelforsfatteren gjør et (høyst tilsiktet) småironisk forsøk på å oppsummere Atlantic-artikkelen i Twitter-format, det vil si på maksimalt 140 tegn, og resultatet er faktisk riktig vellykket:
Google makes deep reading impossible. Media changes. Our brains’ wiring changes too. Computers think for us, flattening our intelligence.
Det fikk meg til å fundere på om ikke metoden kunne brukes på norske artikler. Som den strålende kronikken om forskere og Wikipedia i dagens Aftenposten, der Olav Anders Øvrebø og Torgeir Uberg Nærland oppsummerer intervjuserien de har hatt på Vox Publica:
Forskere må forstå hvor viktig Wikipedia er blitt, og lære seg hvordan
man gjør det bedre. Eller lære studentene sine å gjøre det.
Eller hva med denne konsentrerte versjonen av Finn-Erik Vinjes kronikk om arbeidet med en ny utgave av grunnloven på moderne, normalisert bokmål:
Vi trenger en mer lettlest bokmålsversjon av Grunnloven. Man har modernisert
språket i lovteksten før, så hvorfor ikke gjøre det igjen?
24/09/2008 at 15:14
Sammendragene er rett og slett helt glimrende! De fungerer naturligvis godt på Twitter, men mer interessant er kanskje at de fungerer minst like godt som nettopp sammendrag, eller ingresser til artiklene selv.
To-tre setninger som kort og konsist fremlegger essensen i artikkelen gjør det langt mer interessant å lese artikkelen i sin helhet, da man blir nysgjerrig på å finne ut hva som ligger bakenfor og hva det begrunnes med.
Jeg tror alle som produserer tekst i en eller annen form hadde hatt godt av å bruke Twitter jevnlig. 🙂
24/09/2008 at 15:25
Hvis Eirik også hadde holdt seg til 140 tegn, kunne jeg lest alt i Google Reader, uten å måtte klikke meg inn til siden.
(Krysser fingrene for at Eirik snart bytter til full-lengde feed)
– Henrik
24/09/2008 at 15:31
Mange forfattere kunne nok ha godt av å twitrifiseres. Kunne vært spennende å se f.eks. Solstad eller Saabye Christensen tvinge setningene sine ned til twitter-lengde. 😀
24/09/2008 at 15:51
Ja til flere “lærere” på WikiPedia!
Med dette mener jeg at mitt inntrykk er at de fleste artiklene om kompliserte temaer bærer preg av å ha vært skrevet av “studenter”; de henvender seg til et publikum som allerede har dyptgående kunnskap om temaet (studenter skriver med sensor som publikum og prøver å “imponere”). Artikler skrevet av “lærere” henvender seg til et publikum med mindre kunnskaper, er mer pedagogisk og lettlest. Forskjellen er stor, selv om faktaene som presenteres er like.
Ethvert tema i et leksikon må kunne leses av den uinvidde.
24/09/2008 at 15:57
Stian: Fra å være en ihuga leser av begge disse forfatterne har jeg etterhvert blitt så frustrert av stadig gjentatte temaer, at jeg til tider ønsker meg bøkene deres i Twitter-format. “Halvbroren” på 140 tegn ville i mine øyne vært en STOR forbedring. 😀
24/09/2008 at 16:01
Lærerne ja, det er de samme som jeg tenker på som professorer. De har tung fagkunnskap men er ikke lengre redd for å uttrykke seg enkelt slik mange i fagfeltet er tidligere i karrieren, det er liksom bevist at de har kunnskapen.
Journalister også, driver unødig mye med imponering av andre i feltet, og taper av syne det innimellom brede publikumet de har lyst til å nå.
Det var deilig å lese nyheter i twitterform, Solstads setninger derimot, jeg liker at de er lange.
24/09/2008 at 16:08
fr.martinsen: Intet i veien med lengden på Solstads setninger. Det er innholdet det skorter på for meg. Når de gamle gubbene blir for gretne, ønsker man seg simpelthen å få de det skriver fort overstått… 😉
25/09/2008 at 11:01
Gode innspill fra Eirik. Understreker det som ofte mangler i gode artikler – nemlig sammendrag! (Eller ingress som vi journalister sier.) Et godt sammendrag/ingress gjør at man ønsker å lese resten.
Jeg for min del har aldri lest så mye som etter at jeg begynte å bruke Google (og ikke minst Google reader.) Poenget er at man kjapt må kunne skille skitt og kanel. Det er en ferdighet som krever trening.
25/09/2008 at 11:52
Fin tankevekker og bra sammendrag.
Det er alt for mange som skriver både ett og to avsnitt før de kommer til poenget, og da har de mistet meg.
Jeg har alltid ment at terningkast er en bra måte å skrive kritikk på. Har en film fått terningkast seks, av en kritiker jeg stoler på, vet jeg alt jeg trenger å vite om den filmen.
25/09/2008 at 12:00
Trond: Vet det er veldig populært blant mine skribentkolleger å ta avstand fra terningkast/stjerner/tallkarakter, men jeg opplever som bruker at de er enkle å forholde seg til. Og så blir det mye lettere å lage oversikter over anmeldelser med meningsfylte gjennomsnitt, som på uvurderlige Rottentomatoes eller Amazon. 🙂
25/09/2008 at 21:55
Noen av disse Twitrene høres jo nesten ut som kunst. Litt sånn haikuish. Kanskje er vi i ferd med å se starten på en ny poesiform?
Men i forhold til Solstad må jeg arrestere deg Eirik. Solstad har alltid rett. Også når han tar feil.
29/09/2008 at 13:58
Det bør jo være en fin øvelse for enhver skribent å kunne sammenfatte essensen av innholdet på 140 tegn.
Her er noen kjente bøker oppsummert:
http://www.huffingtonpost.com/pamela-redmond-satran/one-sentence-guides-to-16_b_98480.html
Hamlet:
“Angsty Danish prince broods, seemingly goes crazy, and kills many, including his uncle, who had killed his father and married his mother.”
Vagt relatert er denne fabelaktige oversikten over kjente filmer kortet ned til fem sekunder:
http://lister.start.no/268
Helt i ytterkanten av relevans har vi også dette nettstedet, der historier fortelles i én setning:
http://www.onesentence.org/
02/10/2008 at 11:20
Vi i NRKbeta har tidligere hevdet at ingen pressemeldinger skal være mere enn 140 tegn:
http://nrkbeta.no/pressemeldinger-hva-er-det/
Ellers så fascineres jeg jo av setningen til Ronny:
Solstad har alltid rett. Også når han tar feil.
=)