I dagens Aftenposten er det gjengitt en tre uker gammel sak fra Stavanger Aftenblad der denne saksopplysningen dukker opp:

Neste solformørkelse over norsk område etter det blir i år 2126, altså om 118 år. Med andre ord er det en sjelden begivenhet som skjer over Svalbard om 21 dager, sier den kjente astrofysikkeren [sic] Knut Jørgen Røed Ødegaard til Aftenbladet.

Dette er altså feil, feil og atter feil. Jeg vet ikke om det er gått galt under siteringen, eller om det er Knut Jørgen som har levert uriktige opplysinger. Hvorom alt er: den 20. mars 2015 kan man fra Svalbard se en total solformørkelse. Og man trenger ikke å være i fly over Kvitøya, jamfør NASA-animasjonen under, der den lille svarte prikken helt tydelig sveiper over Svalbard.

Dagens irritasjonsmoment: Aftenposten siterer journalist Jan Petter Helgesen, men oppgir ingen egen adresse jeg kan henvende meg til for å rette opp feilen. Sammenligner man den totale mangelen på vilje til kommunikasjon med leserne, med måten denne Dagbladet-journalist Birger Emanuelsen følger opp reaksjonene på sin artikkel om Gandhi, har man nok en bekreftelse på at Aftenpostens slagord på nettet burde være “Alltid etter”. Jaja, de er best på quiz, det skal de ha.

Oppdatering: Fant en Aftenposten-artikkel om formørkelsen som gjentok feilen, men der journalistens epostadresse var oppgitt. Jeg kontaktet vedkommende og fikk raskt og hyggelig svar. Så nå er feilen rettet i den artikkelen, i det minste.

I månedsvis har Jorunn sunget Launchys pris, og jeg har latt meg imponere av hvordan hun forvandlet XP-desktopen hun bruker på jobben fra det glorete og rotete standardoppsettet (du ser faktisk ikke hvor ille det er før du har vent deg til et visuelt roligere grensesnitt, som Gnome) til en minimalistisk drøm. Dette kan hun gjøre fordi Launchy, som er en åpen og gratis applikasjon, faktisk holder hva det lover:

Launchy is a free windows and linux utility designed to help you forget about your start menu, the icons on your desktop, and even your file manager. Launchy indexes the programs in your start menu and can launch your documents, project files, folders, and bookmarks with just a few keystrokes!

Forleden dag ble Launchy for Linux lansert, og jeg bestemte meg for å installere vidunderet. Det tok meg ikke mange minuttene å bli overbevist. Launchy indekserer nemlig også bokmerkefila di og sørger for å sende kommandoer det ikke finner til Google eller en annen søketjeneste. Så da jeg skulle skrive denne bloggpostingen, var det bare å trykke Ctrl og skilletast for å starte Launchy, og så taste “dash” for å få dashbordet til Wordpress opp i menyen.

I et litt større perspektiv er Launchy selvsagt bare et lite skritt videre i retning av at søk overtar overalt. Det har jo lenge vært slik at jeg istedenfor å bla meg nedover i filtrær for å finne gamle dokumenter, trykker Ctrl to ganger på rappen for å få opp Google Desktops søkevindu, eller starter Rhytmbox for å finne noe i musikkarkivet. Der jeg tidligere måtte huske begynnelsen på en URL eller lagre den i bokmerkelista, holder det i Firefox 3 å taste et hvilket som helst ord fra nettstedets tittel for at det skal dukke opp i adresselinja.

I praksis betyr dette ikke bare at informasjon er lettere å finne, at jeg reduserer sjansen for å utvikle musearm og gjør det lettere å bruke maskinen når jeg er på reise (Ctrl-skilletast er definitivt enklere når man sitter på et fly enn styrepinne). Det betyr også at skrivebordet, eller Desktop-mappa i Ubuntu, lett kan ryddes for alt som ikke hører hjemme der. På skrivebordet ligger nå den håndfullen med dokumenter jeg jobber med, alt annet er skjult et annet sted i filtreet – men selvsagt lett tilgjengelig via Ctrl-skilletast eller Ctrl-Ctrl. Jamfør skjermbildet nedenfor, som viser hele skrivebordet.

Alle applikasjoner er minimerte (men tilgjengelige via Alt-Tab, selvsagt), oppgavelinja er satt til automatisk skjuling, Launchy sees oppe til venstre (“opera” er tastet inn, hvilket gir nettleseren som førstevalg, fulgt av diverse musikkmapper med “Opera” i navnet. De tre dokumentene er dem jeg jobber med for tiden – det er juli, tross alt. At jeg får utmerket utsikt til katta midt på bildet har selvsagt ingenting med omleggingen av skrivebordet å gjøre.

I årevis er jeg ofte blitt spurt om å uttale meg om hvordan bokbransjen bør satse på nettet. Det blotte faktum at spørsmålet så ofte dukker opp, er i seg selv et tegn på at man har et problem, selvsagt. Og det er ikke vanskelig å si hva finne eksempler på hvordan man ikke skal gjøre det. Norske forlagsnettsteder som knapt er mer enn forlagskataloger med lavoppløselige bilder, for eksempel. Eller ledende forfattere som ikke har noe egetprodusert nærvær på nettet (eller som skryter av at de hater nettet). For ikke å snakke om norske forfatterforeningers knugende angst for det meste som er nytt.

Okei, så er det etablert. Men finnes det andre måter å gjøre det på – er det aktører der ute som fungerer som normale forlag, men som likevel har en satsing på nettet som ser ut som om den er laget etter 1995? Svaret er ja, heldigvis. Det foreløpig siste eksempelet er amerikanske Tor Books, et datterselskap av kjempen Macmillan. Tor har lenge vært et forlag litt utenom det vanlige: to av redaktørene er kjente bloggere, og en av forlagets viktigste forfattere er Cory Doctorow, som gir bort bøkene sine fra eget nettsted.

På Tors forlagsnettsted finner du pekere til podcaster, videoer og Myspace- og Facebooksider. For et par uker lanserte Tor nettstedet Tor.com, som tar begrepet “forlagsnettsted” et langt skritt videre. Ved første øyekast minner det mest om en blogg, med innlegg av forlagets forfattere og ansatte, siste kommentarer, tags, RSS-feed og alt som ellers hører med. Her kan du også lese noveller, laste ned skjermbakgrunner basert på bokomslag og delta i debatten i brukerfora.

Lenge før lanseringen ga Tor bort gratis ebøker, i bytte mot en gyldig epostadresse man kunne sende forlagets nyhetsbrev til. For øyeblikket pågår det en konkurranse der alt som kreves for å delta er at man oppgir epostadressen, og der det som kan vinnes er en Asus Eee dekorert av en av forlagets illustratører. Det stemmer. Ikke en pakke med bøker, ikke kaffekanner, sminkepung eller smykker, men verdens hotteste lille datamaskin for tida. Tor har fingeren på pulsen, med andre ord.

Nå kan det innvendes at Tor utgir fantasy og science fiction, og dermed har en mer nerdete kundegruppe enn forlag flest. Poenget med Tor.com er imidlertid ikke at nettstedet ser ut som en blogg eller at man gir bort lekre dingser, men at forlaget gjør det som trengs for å få kundene i tale etter prinsippet om at markeder er samtaler. Den som går ut fra at nordmenn er mindre interessert i dialog på nettet enn amerikanere, må definitivt ha vært offline det siste tiåret. Oppgaven er å finne en innfallsvinkel eller et tema som trekker deltakere nok til at samtalen går av seg selv. Nordmenn leser lite science fiction, men de leser vitterlig uhorvelige mengder krim. Tipset er hermed gitt…

Hvor mye forfattere kan gjøre uavhengig av forlaget, viser reisebokforfatten Peter Moore, som jeg langsomt men sikkert er i ferd med å bygge opp en samling av. Jeg oppdaget i sin tid Moore via en peker til petermoore.net, der han hadde lagt ut ekstrastoff og bilder som ikke kom med i bøkene av kostnadsmessige årsaker. Nettstedet har hele tiden vokst og utviklet seg, og i tillegg til bokbeskrivelser, fotoalbum, skrivetips og andre standardelementer rommer den nå både blogg, facebook- og youtube-gruppe og – selvsagt – muligheten til å vinne en signert bok om du abonnerer på forfatterens nyhetsbrev.

Det er jeg sikker på at solformørkelsen på fredag blir om været holder, også for det store flertallet av oss som ikke har anledning til å stille i Frognerparken og se videooverføring fra Ishavet. Så får det heller være at min gamle medstudent overgår seg selv i ordgyteri i dagens VG: det at en snei av Sola blir svart er ikke bare spektakulært, enestående, historisk og rått, det er også noe som “vil sette spor i sjelen“.

Ødegaard får snakke for seg selv, men for meg skal det nok litt større begivenheter til før sjelen (hva nå den måtte være) merkes. Men et uvanlig himmelfenomen er det utvilsomt, og derfor tar jeg nok turen ut når den delvise formørkelsen når sitt maksimum. Passer det seg sånn kan man jo ta bilder av interessante lyseffekter, lik det over fra solformørkelsen i 1999, der de små bildene av den formørkede solen ble dannet av blader som fungerer som nålehullskameraer.

Vox Publica trør til med nok et interessant prosjekt, denne gangen om norske forskeres forhold til Wikipedia. Etter snart to tiår som vitenskapsformidler er mitt inntrykk at den norske forskerstand fremdeles sliter med å forstå medielandskapet, og førstemann ut i intervjuserien, økonom Steinar Vagstad, gjør dessverre lite for å svekke det inntrykket. Han blir bedt om å vurdere artikkelen om makroøkonomi, syns den er lite tilfredsstillende men ser intet behov for å bidra til å forbedre den. Som han sier:

Jeg synes ikke det er noe imperativ at forskere bør bidra på Wikipedia. Wikipedia kommer nedenfra og er en tumleplass for glade amatører. Wikipedia er kanskje for tidkrevende til at forskere bør bruke tid på det. Forskere bør kanskje heller bruke tiden sin til å formidle kunnskap på andre fronter.

Den første delen av uttalelsen er en sannhet med modifikasjoner, for å si det pent. Om artiklene som omhandler Vagstads fagfelter er svake, kan jeg som astrofysiker gå god for at artiklene om mitt fagfelt gjennomgående holder et så høyt nivå at fagfolk åpenbart må være medforfattere. Hva mer er: Wikipedia som prosjekt er i endring. Espen Andersen, et lokalt eksempel på en akademiker som får sine studenter til å bidra til Wikipedia, påpeker at de største Wikipedia-utgavene er i ferd med å modnes, slik at behovet for å produsere nye artikler erstattes av behovet for videreutvikle det eksisterende materialet.

Faste skribenter og erfarne “wikipedianere” vil bety mer i den prosessen enn tilfeldige bidragsytere, og Wikipedia vil følgelig minne mer om et konvensjonelt leksikon. Tyske Wikipedias omfattende tiltak for å redusere problemet med hærverk og reklame er en del av samme prosess, likeså det samme prosjektets utgivelse på papir. Også i den norske utgaven brukes skrivebeskyttelse når det ses på som nødvendig, nok et eksempel på at Wikipedia ikke behøver å være den frie, anarkistiske tumleplassen mange forbinder prosjektet med.

Den andre delen er et nedslående eksempel på et utbredt tankesett: Vagstad ser behovet for formidling av riktig informasjon om eget fag, og han er selv en aktiv bruker av Wikipedia. Det innebærer at han også må vite at Google, det overlegent viktigste utgangspunktet for kunnskapssøk i våre dager, lister norske Wikipedias artikkel om makroøkonomi øverst. For svært mange vanlige nettbrukere blir denne artikkelen det første møtet med en fagtekst om Vagstads fagfelt, og likevel bør altså ikke fagfolk bry seg om å forbedre den?

Logikken får meg til å tenke på en uttalelse fra en journalist i TV2s nyhetsavdeling, som falt under en konferanse for forskere om forskningsformidling for endel år siden: “Jeg vet at dere alle sammen ser på kronikker i Aftenposten som det ypperste av formidling. Men vet dere hvor få vanlige nordmenn som faktisk bryr seg om disse kronikkene?” Nå kan det innvendes at Aftenposten-kronikker publiseres under fullt navn og derfor er meritterende, men når Vagstad hevder at dette er umulig på Wikipedia er det nok en gang feil. Det er fullt mulig å publisere på Wikipedia under fullt navn, jamfør denne historikken.

Vox Publica har åpenbart grepet fatt i et viktig tema, da det norske Wikipedia-prosjektet fremdeles sliter med å finne nok kvalifiserte bidragsytere. Jeg venter i spenning på et intervju med en norsk forsker som faktisk ser verdien av å formidle sitt fag i verdens viktigste kilde til kortfattet kunnskap. Men jeg holder ikke pusten…

Ada og Linus har utmerkede mageklokker, og vet derfor svært godt når det nærmer seg foringstid, som er 07.30, 18.30 og 23.30 her i huset (friforing funker ikke når man har to katter, og den ene er “Den lille hankatten aldrimett”). Men Simon ser tydeligvis ut til å slippe tygging på ledninger, planter og og husets Robosapien, klatringen i bokhyller samt forsøket på å rive ned batikken på gjesteværelset, som hører med til våre katters faste teknikker for å få oppmerksomhet.

Takket være vår hyggelige nabo ble jeg minnet om denne låta forleden kveld, som har ligget nedstøvet bakerst i neocortex siden ungdomsskoletida. Vet du ikke hvem Albert Hammond er, sier du? Han er mannen bak schlägeren It Never Rains in Southern California. Hvilket minner meg om at det er på høy tid at vi gjør som Espen, og holde YouTube-kveld. Verdens største kulturhistoriske arkiv: moro for hele familien.

Det tok sin tid, men nå Googles Wikipedia-utfordrer lansert. På knol.google.com vil man heretter finne stadig flere “knols”, eller kunnskapsenheter. Wired har snakket med Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales, som ikke helt ser hvordan dette skiller seg fra konvensjonell blogging, og direktøren for Encyclopaedia Britannica, som er svært fornøyd:

“If Google is able to pull it off, bring expert knowledge to the masses, that’s absolutely wonderful,” says Jorge Cauz, president of Encyclopedia Britannica, the company best known for providing trusted expert information in an encyclopedia format. [...] In fact, he says, from what he hears about Knol, “it’s very similar to things we’re thinking and retooling Britannica to do.”

Cauz kan umulig ha sett det samme produktet som meg. Likheten med et konvensjonelt leksikon skal ligge i at Knol-forfattere i utgangspunktet skal skrive under fullt navn, og fortrinnsvis være eksperter på sine områder. Men Google gjør det krystallklart at selskapets ansvar begrenser seg til å verifisere at vedkommende som skriver artiklene virkelig er den han eller hun påstår å være. Google skal ikke kontrollere eller redigere innholdet, og påpekninger av eventuelle feil og mangler må gjøres direkte til forfattere eller i kommentarfeltet.

Regelen om synlige forfattere gjelder tydeligvis ikke for The Family Handyman Magazine, som har levert en rekke usignerte artikler om vedlikehold av hus og hage. Ved nærmere ettersyn ser det ut som om Google har inngått en avtale om innholdsleveranse med Readers Digest Inc. I den grad disse sponsede knolene inneholder internpekere, går de til The Family Handymans eget nettsted.

Dette er ikke det eneste eksempelet på reklamepekere i knoler. Artikkelen om friluftsliv har en rekke pekere til produkter som anbefales av forfatteren, Ryan Moulton. Han omtaler seg selv som “software engineer”, men jeg har ingen mulighet til å vite om han her opptrer som privatperson, eller på vegne av en selger av sportsutstyr. Takket være avtalen med Readers Digest, kan jeg ikke engang være sikker på om Google kjenner til disse reklamepekerne, og får sin andel av eventuelle inntekter.

Så hva er det Knol kan tilby av ordentlig kunnskapsstoff? Foreløpig framstår det mest som et ekstremt begrenset medisinsk leksikon. Her kan du lese om stær, om lungeproblemer hos småbarn og få informasjon om operasjoner i endetarmen. Det er vanskelig å trekke slutninger basert på det lille antallet artikler som finnes på Knol nå, men listen over filmstøtteordninger i ulike land antyder noe man får bekreftet når man leser skriveveiledningen – Knol er ikke et leksikon.

Prinsippet om nøytral synsvinkel gjelder ikke her: “Voice your opinion. Your name is behind your knol, and it should reflect your unique point of view.” Det er intet i veien for at mange kan skrive knols om samme emne. Siden Google understreker at man gjerne kan skrive langt og dypt, innebærer det at brukerne fort kan få en del stoff å tråle gjennom hvis Knol mot formodning skulle ta av. Da hjelper det ikke at Google tilsynelatende ikke har laget noen mal for forfatterne, men isteden overlater til hver enkelt å definere fonter, farger, struktur osv.

Til sjuende og sist sitter jeg igjen med inntrykket av et nettsted som er lite gjennomtenkt: her er det  ingen overgripende strategi, intet bakenforliggende syn på kunnskap eller kunnskapsorganisering. Knols utgangspunkt – og største problem – oppsummeres utmerket i Wired-artikkelen av ildsjelen bak prosjektet, Udi Manber:

“We are not publishers. We do not want to be editors. We do not want to have influence over what is written. There are millions of people with something in their head that they’re not writing down. If I can get some of them to write it down, I’m helping everybody.”

It’s a truth as old as the hills: cats and computers, man.
In this case, a cat-sized and -priced computer.

Journalisten skriver om hvordan Aftenposten.no planlegger å følger i Dagbladet.nos fotspor, og på ettersommeren lanserer en utgave med innhold og bildemateriale som er spesialtilpasset iPhone:

Jeg tror det er veldig viktig å være til stede i de kanalene våre lesere ønsker å nå oss på. Da er det samtidig viktig å finne ut hvilke muligheter som ligger i den plattformen, og vi må finne ut hvordan vi kan utnytte innholdet vårt, forklarer Sharna i Aftenposten.

Det står selvsagt norske medieaktører fritt å dyrke nisjeprodukter (og gudene skal vite at de har dyrket iPhone i agurktiden), men det reiser noen interessante spørsmål: På hvilken måte skiller denne løsningen seg fra “Vises best med Internet Explorer“-meldingen som var så vanlig for noen år siden? Oppdrar vi ikke med dette en ny generasjon av designere og innholdsprodusenter til å tenke proprietært, snarere enn å satse på etablerte standarder og produkter som funker på de fleste plattformer?

Eller om man vil: Hva ville reaksjonen ha vært om Dagbladet, Aftenposten eller for den saks skyld NRK (som jo faktisk bør være forsiktige med å bruke tid og penger på et spesifikt produkt, lisensfinansierte som de er) lanserte et tilbud som var spesialtilpasset for Windows Mobile 6 på HTC? Jeg vet hva jeg ville ha sagt…

Oppdatering: Jorunn tipset meg om en diskusjon på A List Apart som stort sett oppsummerer problemstillingen.