Etter å ha gjennomført første halvdel av min pågående toukersturné i Lillehammer, må jeg konkludere med at jeg har et alvorlig projektorproblem. Kort fortalt handler det om at flertallet av projektorer jeg kobler PCen til, ikke gjenkjenner skjermoppløsningen (1440 x 900). Det fører til at skjermbildet klemmes sammen, strekkes ut eller kuttes av. I et tilfelle denne uken måtte jeg droppe Powerpoint-presentasjonen helt og holdent. Greit i det foredragets tilfelle, men det er som regel ikke en løsning jeg kan velge.

At problemet dukker opp på Linux overrasker ikke, da modellen min er ganske ny, og skjermdrivere henger etter. (Når skjermdriverne har rukket å modne, kan Linux gjøre en utmerket jobb - min gamle Thinkpad T40 tilpasset seg alle projektorer på et blunk). Det overraskende her er at det innebygde verktøyet under XP, som startes ved å trykke Fn+F7, også sliter. Lenovo foreslår å sjekke dokumentasjonen til projektoren og stille om oppløsningen på skjermen til den bærbare, en løsning som må være pønsket ut av folk som ikke har forholdt seg til det tekniske personalet på konferansehoteller.

Uansett fungerer det ganske dårlig - som oftest blir bildet klemt sammen med to svarte striper på hver side. En løsning som fungerer på min egen Dell-projektor, er å bruke Nvidia-kortets programvare (tilgjengelig fra høyreklikkmenyen på skrivebordet). Krysser man av for kloning av skjerm, og setter oppløsningen på skjermen til et 4:3-format, blir resultatet OK på projektøren. En litt mer omstendelig løsning er også mulig med Nvidia-programvaren på Linux.

Inntil videre må jeg altså bære med meg Dellen, som en backupløsning når alt annet svikter. Ikke spesielt tilfredsstillende. Tips til andre løsninger og pekere mottas med takk.

…overhørt i lobbyen på SAS-hotellet på Lillehammer (det eneste stedet i hele hotellet som har wifi - gah):

Yes, you can still buy hand-carved trolls in the mountains, but they cost the white of the eye.

Merk deg ordet. Før du får sukk får deg, er det like viktig som “dødtidsmedier” og “springmais”. Jeg brukte det i et intervju i Klassekampen forleden, som bl.a. skriver:

Studiet av dette fenomenet [fortidens syn på framtiden] kalles gjerne paleofuturisme. “På sekstitallet hadde for eksempel alle framtidens kvinner høysåte, enten de befant seg i år 2000 eller 2439,” forteller Eirik Newth, og peker på hvordan vår egen tid tar perspektivet vårt til fange når vi forsøker å se framover.

Og hvis man googler paleofuturisme, hva får man da?

…når journalister gir en såpass god skildring av hva jeg sier, og hvorfor jeg gjør det.

Romsonden Phoenix på vei ned mot Mars, fotografert av Mars Reconnaissance Orbiter (klikk på bildet for å se en større og mye mer dramatisk utgave). Dagens Næringsliv ringte meg igår og stilte meg diverse framtidsspørsmål, som når jeg trodde mennesker kom til å gå på Mars. Mitt svar var at vi er heldige om det skjer før 2050.

Jeg tro altså ikke at jeg selv kommer til å oppleve at mennesker lander på Mars. Men jeg lever i en tid da en robot som virvler rundt Mars, kan ta bilder av en annen robot idet den suser ned mot planetens overflate. Ikke så verst det, heller.

Via Torgrim Eggen fant jeg Andreas Wieses kostelige intervju med Dag Solstad (kudos til Lars Eivind Bones for å ha oppsummert intervjuobjektets grunnholdning i sitt portrett, forøvrig). Jeg har blogget om mannens stadig snodigere uttalelser tidligere, men nå får jeg følelsen av at Solstad-bashing er blitt som å gå på drontejakt med klubbe. Han er så lett å ta, mannen, at det nesten gir vond smak i munnen. Vi snakker om et intervju der omtrent alle Wieses spørsmål resulterer i et merkelig svar fra Solstad. Et eksempel:

Jeg er for trykkefriheten, slik den er formulert i vår grunnlov. Det er den perverterte ytringsfriheten, slik den kommer til uttrykk i blogger, som for eksempel hos dere i Dagbladet, eller slik NRK og andre TV-medier lar den komme til uttrykk i innsendte meldinger under debatter, jeg reagerer mot.

Den første setningen (som attåptil gjentas i intervjuet) snek seg elegant forbi Wiese, til tross for at den helt klart fortjener et oppfølgingsspørsmål. I våre dager inneholder §100 nemlig ikke noe om trykkefrihet i det hele tatt. Enten vet Dag Solstad ikke hva han snakker om (en høyst realistisk mulighet), eller så henviser han til en tidligere versjon av grunnloven, for alt jeg vet den aller første. I så fall er dette Solstads ytringsfrihetsideal:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

En lang rekke unntak fra trykkefriheten, med andre ord. Som en som har ytringsfrihet som en forutsetning for sitt virke, og som for øyeblikket reiser rundt og forteller ungdom at kristendommen er en dommedagsreligion, må jeg si at jeg langt foretrekker 2008-versjonen. Ellers er det synd at Samtiden/Litteraturhuset forsøker å dra igang en debatt om ytringsfrihet, for så å hindre folk i å filme innlegget som skal starte debatten, samtidig som Samtidens nettsted er nede. Her skal det tydeligvis debatteres på papir - en grei måte understreke Solstads poeng med trykkefrihet på, kanskje?

…(i anledning Litteraturfestivalen, selvsagt) var amerikaner og levde fra 1855 til 1932. Som så mange på sin tid var han en utopiker, et nærmest ukjent begrep i en tid som omfavner dommedagsvisjonene i verker som The Road og Children of Men. Vår forfatter var sosialist, hvilket plasserer ham i noenlunde samme selskap som den framtidsrettede forfatteren jeg omtalte igår. Men i motsetning til Jon Michelet var han ikke i stand til å svinge seg til de store litterære høyder, jamfør dette eksempelet fra hovedverket The Human Drift:

Under a perfect economical system of production and distribution, and a system combining the greatest elements of progress, there can be only one city on a continent, and possibly only one in the world.

Forfatterens grandiose visjon var å bygge giga-superduperbyen Metropolis ved Niagara Falls. Her skulle folk bo i kjempeblokker og jobbe for det ene gigantselskapet som eide alt, og som i sin tur var eid av arbeiderne. Strøm skulle man få fra Niagara-fallene, selvsagt. Det gikk med denne boka med de fleste bøker, og med forfatteren som de aller fleste forfattere: markedet foretrakk krim, og snart var hele verket glemt.

Men i motsetning til forfattere flest hadde vår mann sunt næringsvett. Han fikk én veldig god ikke-litterær idé, og gjorde det maksimale ut av den. Få år etter at ideen ble forvandlet til et salgbart produkt, hadde emballasjen med kontrafeiet hans gjort ham verdenskjent. Den dag idag er produktet (nå uten kontrafei, riktignok) uunnværlig for en stor del av Jordas befolkning, og man kan trygt si at King Gillette har gjort langt mer for menneskehetens ve og vel som oppfinner enn han noensinne gjorde som forfatter.

De nærmeste dagene kommer jeg til å pendle og delvis bo på Lillehammer, i forbindelse med en forfatterturné i anledning Litteraturfestivalen. Festivalens tema er framtiden - derav mitt bidrag, vil jeg anta. Kall meg gjerne fordomsfull, men jeg forventer ikke at det store grosset av mainstream-forfattere som skal opptre på Lillehammer, kommer til å si noe epokegjørende om emnet. Og to av landets mest framtidsrettede forfattere er uansett ikke invitert.

Jeg snakker selvsagt om überkoole Frid Ingulstad, som bruker Linux og OpenOffice, og som skrev et virkelig godt innlegg mot OOXML forleden. Og ikke minst snakker jeg om Jon Michelet, radikaleren og krimkongen som nå publiserer hele bøker på nettet. Jeg snakket med ham om tiltaket forleden, og ble sittende igjen med inntrykket av en mann som virkelig hadde skjønt poenget. Her må jeg bare innrømme at jeg sjelden har ført meg mer svar skyldig enn da Jon M. spurte: “Hva med deg, Eirik, har du lagt ut noen bøker?” Øh, nei…

Men bloggforfatteren av Things younger than Republican Presidential candidate (oh, and did I forget to mention war hero?) John McCain har noen - til tider ganske morsomme -  poenger. Til og med The Economist er enig…

Seriously. I’ve been running Ubuntu 8.04 on my Lenovo Thinkpad T61 for some weeks now, and it really is the best release so far. But the battery life is making it harder to use Ubuntu without a power cable, which sort of defeats the purpose of having a laptop. I didn’t think I would say this, but whenever I travel I am really glad I kept my XP partition.

Case in point: a couple of days ago, I had a three hour wait at an airport. Of course there were no power outlets in sight, so I had to depend on the (brand new) battery. Running XP, I watched a movie for two of those hours, worked for an hour and boarded the plane with power to spare. With Ubuntu, I knew I would have been lucky to get two hours max, even with Powertop running.

ThinkWiki (indispensable for all Thinkpad users) has crunched the numbers, which show the stark contrast: Ubuntu consumes about 35 % more power with the same settings. I opted for an Nvidia graphics setup which is known to be power-hungry, and with everything but the radios turned to a minimum, my T61 still uses more than 20 Watts. Harder on the internal fan and the environment, as well as on my patience.

It didn’t use to be like this. On my previous Thinkpad T40, Ubuntu was as efficient as XP, which meant that it had a battery life of four hours. Even though my graphics card consumes more energy, the processor is much more efficient and the battery a great deal larger (it now sticks out on the back). Now, if I could only get the build quality of my Thinkpad with the power consumption of my XO…