BBC markerer jubileet, og finner som vanlig eksperter som villig forklarer hvor forkrøplende spam-problemet er blitt. Det får meg til å undres. For mitt inntrykk er at spam er et mindre problem enn før, både offentlig og privat. Jeg finner nesten aldri spam i debattforaene jeg frekventerer (Aftenpostens problemer med russerspam er et unntak), det er ytterst sjelden et debattemne i heimen og intet problem i innboksen min. Helt sant: intet problem. Det var nesten så jeg skvatt forleden dag da et varsel om en lotterigevinst plutselig datt inn i innboksen: det var den første uønskede eposten siden jul.

Hemmeligheten er Gmail og Akismet. All min epostkorrespondanse går nå går via Gmails fabelaktige spamfilter. Prisen jeg betaler for å holde innboksen friere for spam enn den var i 1998, er å scrolle gjennom spam-mappa et par ganger i uka for å luke ut falske positive. Det skjer fremdeles ofte nok til at jobben må gjøres, men det tar altså ikke mer enn et minutt eller så. Akismet fanger opp 99% av alle spamkommentarer til denne bloggen, og de få som er igjen stanses av godkjenningssystemet.

Fra mitt ståsted virker altså situasjonen lysere enn på veldig lenge: med relativt enkle og fullstendig gratis hjelpemidler kan spamproblemet tvinges i kne. Spørsmålet er om det bare er jeg som opplever det slik, eller opplever noen av dere fremdeles at mengden spam bare øker og øker?

The last week or so I’ve been Flickr-mailing with Edward from Malta, who runs the blog Fuq tal-linja. He has used some of the Creative Commons-licenced pictures I took on our holiday to Malta last August to illustrate postings about the fascinating Maltese bus network (yes, I’m a bit of a public-transportation geek myself). Now Edward has taken it a step further, and created a brand new blog theme based on my photos. No, I don’t speak Malti either, but it does look really, really nice.

Debattredaktør Knut Olav Åmås dundrer ofte og gjerne løs mot det lave debattnivået på nettet, men dagens kronikk i Aftenposten er et glimrende eksempel på singling i glasshus. Kronikken har tittelen “Hodeløst trådløst”, og er skrevet av en tidligere lærer som opprinnelig ikke tålte mikrobølger, men som nå ikke kan være i nærheten av strømførende apparater. Hun går raskt fra å skildre konsekvensene dette har hatt for eget liv, til å trekke svært bombastiske konklusjoner om hva konsekvensene kan bli for samfunnet i sin alminnelighet:

Det vi vet er at antallet eloverfølsomme er økende. Det er også vanskelig å spå hvor mange som vil rammes av ME, hjernekreft, tidlig Alzheimers eller få barn med autisme eller andre utviklingsforstyrrelser. Det vi vet, er at den rekke forskere internasjonalt mener at elektromagnetisk stråling er en påvirkningsfaktor som fører til at antallet slike tilfeller øker.

“Det vi vet”, sier forfatteren skråsikkert. Problemet er at hun ikke forteller oss hvordan vi vet det. Alt vi får av dokumentasjon er dette:

I jakten på informasjon har jeg støtt på en overveldende og skremmende mengde forskning som viser at høyfrekvent elektromagnetisk stråling er skadelig for langt flere enn de få av oss som kan kjenne den direkte og bokstavelig på kroppen.Historien om hvordan denne forskningen motarbeides av sterke økonomiske interesser i telekomindustrien, er også skremmende. Det samme er de tette finansielle båndene mellom industrien og forskning som viser at strålingen er ufarlig.

Alle som har brukt litt tid på å studere “alternativbevegelsen”, gjenkjenner argumentasjonen. Det jeg ikke begriper, er hvordan debattredaktøren i Aftenposten kunne la det skli gjennom uten å be forfatteren om noen form for dokumentasjon. Med en “overveldende og skremmende mengde forskning” burde det være en smal sak å plukke ut en eller to av de beste vitenskapelige publikasjonene, likeså å dokumentere at forskerne som ikke støtter forfatterens syn er kjøpt og betalt av telekomindustrien. Isteden blir vi sittende igjen med en stor og ullen konspirasjonsteori.

At leserkommentarene til innlegget faktisk er ganske nyttige (her finner du blant annet pekere til noen av nettstedene vi må anta at artikkelforfatteren henviser til, og det viser seg at det finnes en rekke “alternative” behandlere som har økonomiske interesser i fenomenet), blir altså en anelse ironisk når debattredaktørens hovedsyn er som følger:

Jeg tror nettdebattene nå har kommet til et veiskille. Til nå har det vært slik at manglende redigering har gjort at mektige personer ikke tar debatten på nett like alvorlig som debatten i papiraviser.

Oppdatering: God dag, verd! har en flott oppfølging av denne saken, slik den tar seg ut for en som jobber for en nettleverandør. Der finnes blant annet pekeren til Wikipedia-artikkelen om el-overfølsomhet. Journalisten har også en oppfølgingssak.

…is now well and truly launched, and you’ll find it at Shabd books. This is also the first time I’ve seen the cover of the Hindi version of “Life in the Universe”. Hindi is the 19th language my books have been translated into, which makes me quite proud, actually. I think I’ll celebrate by making a lovely Aloo Palak tonight. I used to hate spinach when I was a kid - I should have taken up Indian food much earlier.

Etter å ha mekket på den en stund, lanserer jeg 2050-bloggen idag. Tallet henspiller på året 2050, og dermed er også temaet avslørt:

Målsetningen med 2050-bloggen er ikke å forutsi den nære fremtiden (til det finnes det foresightmiljøer og trendanalytikere), men å følge brede og langsiktige utviklingstrekk som kan bli viktige i årene fram mot 2050. I prinsippet er det umulig å si hva som vil bli viktig, i praksis har vi en rekke trender som sannsynligvis vil vedvare i tiår framover, og som dermed gir oss noen av rammebetingelsene for fremtidens verden.

Årsaken til at jeg lanserer denne bloggen nå, er at jeg i stadig større grad jobber med fremtiden som tema i tale og skrift. Målgruppen for bloggen er i utgangspunktet like bred som publikummet mitt - i morgen skal jeg f.eks. forelese om Norge i 2050 for Ungdommens Fylkesting i Oppland, som setter søkelys på framtid og miljø. Velkommen skal du være, uansett!

MP3 files, playlists and podcasts automatically generated from Wikipedia - er det nødvendig å si mer?

Det mange av oss har praktisert en god stund, ser nå ut til å bekreftes av forskningen: idag er det vanlig å kombinere TV-titting med nettbruk. Multitaskingen gir åpenbart nye dimensjoner til TV-opplevelsen - hos oss har den bl.a. ført til at vi sjelden ser en film eller serie uten å google den grundig før, under eller etter sending (unntaket er om serien i fråga er en konkurranse, naturligvis):

64 percent of those surveyed told the consulting firm that they go online as they watch TV, and almost three-quarters of that group (73 percent) said they considered themselves to be actively multitasking when they’re watching TV and using the ‘Net at the same time. 42 percent reported that their attention is split between the TV and Internet equally, while another 47 percent said that once they start using the computer, the Internet becomes the focus of their attention.

Og ja, påskekylling selvfølgelig. God kylling - jeg mener påske!

Arthur C Clarke har vært syk en stund, så dette budskapet kom dessverre ikke overraskende. Det kommer til å bli skrevet mye om den siste av de “tre store” (Asimov, Clarke, Heinlein) fra science-fiction-genrens gullalder de neste dagene og ukene. Salon har allerede en fin oppsummering, jeg skal begrense meg til å fundere over hvorfor Clarke var en forfatter jeg stadig vendte tilbake til, og en hvis bøker fikk stå i fred under den store bokhyllemassakren ifjor.

Hovedårsaken er at Clarke betrakter framtiden som noe vi faktisk kommer til å oppleve, snarere enn som bakgrunnsteppe for frie fabuleringer, eller et utgangspunkt for drøfting av vår tids problemer, det være seg bioteknologi som løper løpsk eller roboter som gjør opprør. Teknologiske og sosiologiske forutsigelser står helt sentralt i Clarkes forfatterskap, og tydeligst kommer det til uttrykk i den svært interessante fagboka Profiles of the Future. Ikke så rart, egentlig, da han allerede i 1945 forutså et av de viktigste teknologiske gjennombruddene etter annen verdenskrig - den geostasjonære kommunikasjonssatelliten.

Selv om Clarke favnet over et uvanlig vidt felt, fra massekommunikasjonens historie til fremtidens seksualvaner, er det romfart han først og fremst forbindes med, kanskje særlig som manusforfatter på filmen 2001 - A Space Odyssey. Joda, filmen er visuelt sett 100% Kubrick, men Clarkes tanker gjennomsyrer handlingen. Filmen skildrer i nitid teknologisk detalj et 2001 vi aldri fikk, med store baser på Månen, intelligente datamaskiner og romskip som kunne frakte mennesker til Jupiter.

Da jeg så filmen i 2001 (selvsagt måtte jeg det!), ble jeg ikke oppgitt over hvor feil manusforfatter og regissør hadde tatt, men først og fremst trist. Jeg visste at det er lite av det filmen viser, som hadde vært umulig å realisere før 2001. I 1968, da filmen kom på kino, fantes teknologien som ville ha gjort det mulig å bosette seg på Månen. Det ble laget planer for å sende mennesker til Mars innen 1981. Vi kunne ha vært der nå, folkens, istedenfor å prate om kanskje å gjøre det en gang etter 2030.

At intet av dette ble gjort, skyldtes ikke manglende kunnskap, men mangel på politisk vilje. Eller dristighet, som Arthur C. Clarke ville ha sagt. Men ikke dristighet for dristighetens skyld. Clarke hørte ikke til dem som mente vi måtte utforske Solsystemet fordi det er der, men fordi hele menneskeheten ville tjene på det. Clarke var noe så sjeldent i vår tid som en utviklingsoptimist, en som konsekvent argumenterte for å bruke teknologi for å øke vår materielle og åndelige velstand.

Ja, for romfart handler ikke bare om dyser og brennstoffblandinger, men om å løfte blikket og la seg inspirere av noe som alltid vil være langt større enn det menneskelige. I et blasert selvrealiseringssamfunn må man kanskje minne om at det en gang fantes presidenter (her John F. Kennedy) som kunne si ting som dette:

We choose to go to the moon. We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not only because they are easy, but because they are hard, because that goal will serve to organize and measure the best of our energies and skills, because that challenge is one that we are willing to accept, one we are unwilling to postpone, and one which we intend to win, and the others, too.

Igår skrev jeg om forfattere som ikke lenger betyr noe i offentligheten. Idag minnes jeg en forfatter som betydde svært mye, ikke bare for millioner av lesere verden over, men også som pådriver for bruk av teknologi for å forbedre menneskenes lodd. I India og Sri Lanka er Clarke kjent for denne innsatsen, blant annet via The Clarke Foundation, mer enn for bøker som Childhood’s End eller Rendezvous With Rama (som endelig kan se ut til å bli film, forøvrig).

En tanke til slutt: Clarke var aldri kjent for å være noen stor språklig stillist, og han hadde ingen problemer med å innrømme det selv. Men ingen regel uten unntak. Selv om Clarke i det store og hele er vår tids beste eksempel på science fiction “as a literature of ideas”, kunne han være en riktig stram og god novelleforfatter. Det passer svært godt å avslutte dette med en peker til den kanskje beste novellen av dem alle, The Nine Billion Names of God.

…er utvilsomt (og svært lite overraskende) Den norske Forfatterforening, som har vært ute og sammenlignet sin kamp for høyere pocketbokhonorarer med rettferdig handel, og får så hatten passer av hjelpeorganisasjonene. Det er forståelig, når forfatterforeningen argumenterer som sitt medlem Vigdis Hjort:

Vi har noe som heter fair trade hvor folk er villig til å betale litt mer for kaffen for at bøndene i u-landene skal være sikret gode nok inntekter. Det er på en måte noe av det samme vi har lyst til å si til leserne våre; at hvis vi skal overleve som forfattere må dere stille dere på vår side i kampene mot de rike forleggerne.

Jeg er vanligvis ikke en til å bruke skattelistene, men altså: et kjapt viser at Hjorth ifjor tjente 334 000, og hadde en formue på nesten 500 000. Hjorth er bosatt på Nesøya i Asker, et av Norges mest velstående områder. Fairtrade-systemet handler om å sørge for en marginalt bedre inntekt til den milliarden verdensborgere som lever på en dollar eller mindre per dag. Folk som med andre ord har en knapp tohundredel av Hjorths inntekt, som ikke har noen formue å snakke om, og som ikke i sine villeste fantasier kan forestille seg de mange støtteordningene norske forfattere nyter godt av.

Så ja, man kan godt kalle det utilbørlig snylteri på et etablert begrep. Men først og fremst er bruken av ordet “overlevelse” i denne konteksten et eksempel på hvor totalt navlebeskuende og frikoblet fra den ytre virkeligheten norske forfattere kan være. For ikke å si uvitende om fenomenet begrepsuthuling. Hjorths svar på kritikken (i NRK-intervjuet over) er forøvrig en retorisk perle, til påminnelse om hvorfor skjønnlitterære forfattere ikke spiller noen rolle i den generelle samfunnsdebatten, slik de gjorde før.