Enhver tvil om hvem som kommer til å overta etter oss blir ryddet bort av det ovenstående klippet. Siden klippet er fra 1970-tallet, er det også en kulturhistorisk reise i bl.a. hårfrisyrer. (Via SF Signal)

Hvis noen ikke skulle ha lagt merke til det før: jeg liker folk som uttaler seg klart og tydelig, og som våger å stå for det de har sagt. For meg er uenighet en tvingende nødvendighet og konflikt en kreativ prosess, og derfor har jeg også hele tiden ment at klimadebatten trenger motforestillinger. En av dem som har markert seg i vår lokale debatt, er min gamle studiekamerat Pål Brekke, som i et interessant intervju forteller hvordan en solforsker opplever det å bli kalt “klimabølle” og slått i hartkorn med amerikanske oljeselskaper. Pål er forøvrig også et godt eksempel på at det går an å formidle astrofysikk uten å gå i fistel.

Redaktør Odd Letnes i tidsskriftet Bok og Bibliotek har et voldsomt angrep på Tord Høivik, AKA Plinius, for en bloggposting han skrev om digitalisering av statsstøttede kulturtidsskrifter. Argumentene er velkjente for de av oss som har brydd oss om innholdsproduksjon på nettet det siste tiåret, og Plinius har et godt tilsvar. Jeg forsøkte å også å legge inn et svar på BoB-sidene, men av ukjente årsaker ble innlegget kuttet midtveis. Derfor blogges det her:

Jøje meg. Dette var et sant sammensurium av argumenter og resonnementer, og det er vanskelig å se hvor man skal begynne. Men altså: det er intet ved forslaget om digital tilgjengeliggjøring av kulturtidsskrifter som er i strid med gjeldende åndsverklovgivning. Ingen har vel sagt det like ut, men det ligger i kortene at en digital modell også må medføre et økt honorar til bidragsyterne, for eksempel etter satsene som brukes i nettavisene.

Betaleren for digitaliseringen vil være være de samme som idag, dvs eierne og staten i samarbeid. Forlagene er foreløpig mer fremmede for å legge ut stoff enn avisene, men du skal ikke lenger enn til lærebokavdelingene for å finne folk som innser at forlag må endre seg (f.eks. i retning av å bli tjenesteleverandører) når prisen på innhold presses nedover av nettet.

Sammenlikningen av kulturprodukter med fysiske produkter er uholdbar, og det forundrer meg at en redaktør for et kulturtidsskrift gir seg ut på den galeien. Et kjerneargument for de mange statlige støtteordningene - og årsaken til at kulturprodukter er unntatt fra mange av konkurransebestemmelsene i Romatraktaten - er jo nettopp at tannpasta ikke er samtidsmusikk.

Melk og brød er nødvendighetsprodukter med utgangspunkt i en begrenset ressurs, kultur er det stikk motsatte. Det ser ikke ut til å være noen grense for hvor mye kultur menneskeheten er istand til å skape og distribuere, og det aller meste av den vil aldri være nødvendig for de fleste av oss. I en helt annen grad enn for noe fysisk produkt er kulturmarkedet derfor kjøpers, og digitaliseringen forsterker bare teknologiske og sosiologiske prosesser som har pågått gjennom tiår.

Hvilket bringer oss tilbake til kulturtidsskriftene: vi må alle ha vårt daglige brød, men opplagstallene til tidsskriftene avslører at bare en bitte liten del av det norske folk ser på dem som en nødvendighet. Det finnes intet altomfattende “vi” som villig til å betale for “Marg” eller “Vagant”, og det er nettopp derfor vi har produksjonsstøtte i form av f.eks. innkjøpsordninger.

Og bare så det er klart: ordninger bør vi fortsatt ha. Men jeg mener det både er betimelig og nødvendig å drøfte måten pengene brukes på, all den tid så mange av dem som finansierer ordningene over skatteseddelen åpenbart ikke nås av de samme ordningene. Brukstallene for internett er langt høyere enn besøkstallene for bibliotek, og i det perspektivet er det ikke urimelig å prøve ut digitalisering. Og hvem vet - kanskje kunne tidsskriftene til og med lære litt av erfaringen? Avisene har jo holdt på med dette i over et tiår allerede…

…this brilliant mashup of two things that really occupy my mind at the moment. And who knows, maybe a hindi-speaking reader could enlighten me as to what BollyBama is saying? (Via BoingBoing)

My book “Life in the universe” was recently published in English by Delhi-based Shabd Books, which also publishes notable authors such as Jostein Gaarder and Philip Pullman. This clip from the Indian business network CNN IBN shows Jostein (enthusiastic as always) and Mahesh Dutt, who is my publisher. I actually prefer having my publisher appearing on a business channel, rather than your average book show. As a professional writer who gets by without any government grants (a rarity in Norway, it has to be said), sales matter to me. Even more so in a market where the listed price of my book is 25 times lower than the Norwegian price.

It’s always useful to get feedback on my lectures, but I especially appreciate this description of my visit to Vasant Valley School in New Dehli on February 4th. A student called Amira seems to like the fact that my presentation was unconventional for an author:

Yet, to my surprise, he interacted with us in a very unique way. He did not read to us, but explained to us what his book was about in a friendly and illustrative manner. I really appreciated the way he treated the situation as if he were in natural conversation with us and was always open to any criticism or questions we came up with. He had many interesting comments to make and told us extremely captivating facts.

My interactive QA-style of presentation is mostly used in classrooms, where the audience is smaller and more willing to respond. It worked very well in all three Indian schools I visited, and I was impressed by the academic level and breadth of knowledge demonstrated by the pupils. India is on the move, and from a Norwegian perspective schools like Vasant Valley, Alcon International and St. Mary’s Convent School is obviously part of the reason.

Jeg har i lengre tid lurt på om jeg også skulle blogge noe på engelsk. Jeg er blitt bedt om å gjøre det av flere, en rekke av emnene mine kan ha et bredere nedslagsfelt, og det er liten tvil om at litt engelsk blogging i ny og ne ville bidra til å vedlikeholde farsmålet mitt. Problemet er at det nok ikke blir nok engelske bloggpostinger til at det rettferdiggjør å opprette en helt ny blogg. Isteden har jeg lyst til å gjøre som Olav Anders Øvrebø i Undercurrent, som blander engelske og norske postinger. Forsåvidt har jeg nettopp vært i et land der folk stadig svitsjer sømløst mellom engelsk og lokale språk, og når jeg tenker etter pleier også Pondus å gjøre det stup i ett. Presedensen er der, med andre ord.

Teknisk sett blir dette i første omgang løst ved å innføre to nye kategorier, “Norsk” og “English“, og så lage direktepekere som gjør det mulig å filtrere på språk. Egne RSS-feeder er også en mulighet, for eksempel ved hjelp av Feedburner. Men hvorvidt jeg skal gå såpass langt, avhenger også av etterspørselen. Jeg er åpen for forslag og innspill!

Da jeg dro til India, var jeg temmelig spent på om det ville vise seg at maten jeg fikk servert der, var veldig forskjellig fra den jeg har fått i Europa. At jeg ville oppdage den ekte indiske maten, til forskjell fra den vestliggjorte. Men til min overraskelse ble jeg ikke veldig overrasket i New Delhi: jeg spiste på et bredt spekter av steder, og fant at velkjente retter som rogan josh, kylling tikka masala og liknende faktisk smakte noenlunde det samme.

De nye smaksopplevelsene kom fra to andre hold: maten i Kerala er ganske ulik den man får i nord, med kokosmelk og skalldyr til erstatning for smør, fløte og kjøtt, og en annen type ris. Og så er det vegetarmaten, da. Et sted mellom 30 og 40 % av alle indere spiser ikke kjøtt i det hele tatt, og enda en tredel av folket spiser det sjelden. Resultatet er at hele matkulturen er gjennomsyret av vegetarisk kokekunst. På alle menyer og på de fleste produkter (inklusive f.eks. medisiner) vil man se røde og grønne firkanter med prikker inni, der grønt indikerer et produkt fritt for animalsk innhold.

Jeg har vokst opp med vegetarianere i slekta og vennekretsen, og har derfor ingen motforestillinger mot plantebasert mat. Men jeg ble likevel overveldet av den enorme bredden og kvaliteten på maten man får i India. Der jeg ofte har opplevd norsk vegetarkost som pinglete etterlikninger av konvensjonell mat, står indisk vegetarkost helt på egne bein. Den eneste direkte etterlikningen vi fant, var de svært gode potet- og kikertburgerne vi spiste på McDonald’s ved Connaught Place ( besøket lar seg forsvare: McDonalds var det eneste stedet vi fant som serverte kaffe før 10 på lørdag formiddag i den forbløffende søvnige storbyen New Delhi).

Typiske ingredienser som gir fylde til vegetarretter er paneer eller indisk ost, spinat, potet og aubergine. Det er også vanlig å servere en skål med dal ved siden av, og noen av de beste måltidene vi spiste besto av små skåler med sauser, sammen med en eller to typer ris, naan-brød og pappadom. Dermed er det ikke sagt at det ikke går an å få nydelig kjøtt: i Old Delhi, rett ved den gigantiske moskeen Jama Mashid, ligger f.eks. den strålende kafeen Karim’s.

Her i gården skal vi uansett forsøke å gjenskape noen av vegetarrettene vi fikk i India. Jeg kunne ha sagt at vi gjør det fordi det er etisk og økologisk mer forsvarlig (hvilket det definitivt er), eller for den saks skyld sunnnere, men hovedårsaken er rett og slett fordi at maten er så god. Og nei, den behvøer ikke å være spesielt sterkt krydret i det hele tatt. Det er med sansen for sterkt krydder som med alt annet i India: det varierer veldig fra delstat til delstat.

Så kom erstatningsmaskinen for den stasjonære som smalt så stygt, i hus. Jeg gikk tilslutt for en Lenovo T61, først og fremst fordi den er en solid og pålitelig arbeidshest av en maskin (noen skjønnhetskonkurranse vil den aldri vinne). Ubuntu skal selvsagt inn i burken så fort som råd er, før et eller annet uhumsk rekker å snike seg inn via XP, eller jeg rekker å legge til meg nye arbeidsmønstre som så må avlæres igjen.

Dette er en betydelig kraftigere maskin enn den gamle T40en, med åtte ganger mer minne, tre ganger raskere prosessor og fire ganger mer harddiskplass. Men batterilevetiden ser ut til å være en drøy firedel kortere, og jeg hadde faktisk ikke regnet med at batteriet stakk ut på baksiden. Nuvel, det gir meg jo bare argumenter for å kjøpe en liten og ultralett reisemaskin.

Oppdatering: Og der var Ubuntu på plass. Det går lettere for hver gang, gitt.

Aftenposten melder at det anerkjente tyske leksikonet Brockhaus skal gjøres tilgjengelig gratis på nettet, og fra nå av finansiere sin virksomhet via annonser. Aftenposten hadde ikke vært Aftenposten om ikke journalisten hadde hatt en reaksjonær vinkling: Brockhaus “gir opp” for nettvederstyggeligheten, og istedenfor å finne f.eks. en mediekommentator med peiling på det tyske nett- og bokmarkedet har man greid å spa opp en antikvar som - *trommevirvler* - ikke liker nettet, men som gjerne selger naziutgaven av Brockhaus.

Avisa har også snakket med Petter Henriksen i Store Norske Leksikon, som er befriende åpen om tilstanden der i gården. Joda, man har solgt 10 000 ex av den siste papirutgaven, men regnestykket ville aldri gått opp uten nødhjelp fra Fritt Ord. Hvis man regner med salg til biblioteker og andre institusjoner, ser vi raskt at antall privatpersoner som har gått ut og kjøpt siste Store Norske, neppe overstiger antall privatpersoner som betaler for abonnement på snl.no - dvs 7000. Store Norskes hovedinntekt kommer fra flerbrukeravtaler, men det er all grunn til å spørre seg om det ikke nå er på tide å gå for en forretningsmodell som gjør det mulig å fjerne passordbeskyttelsen.