Aftenposten hadde en veldig interessant kronikk forleden, under tittelen Når dialekt blir maktspråk. Artikkelforfatteren mener at språkbevisstheten og det dialektmessige mangfoldet i Norge, som i utgangspunktet er en positiv ting, også gir seg utslag i en manglende interesse for å snakke normalisert talespråk, det være seg bokmål eller nynorsk. Resultatet er at permanente innvandrere og midlertidige arbeidstakere i Norge ofte sliter med å forstå hva som blir sagt utenfor de største byene.

Jeg er ingen lingvist, men som sønn av en innvandrer som gjorde norsk språk til sitt yrke, tror jeg forfatteren har et viktig poeng. Språk er identitet, men også kommunikasjon, og det kan virke som om mange her i landet vektlegger det første mest. Problemet gjelder ikke bare innvandrere, forøvrig. Kombinasjonen tenåringer (som jo ofte sliter med diksjonen i tillegg) og f.eks. jærdialekt har i perioder også fått meg til å drømme om simultanoversettere.

Som omreisende foreleser er talespråket mitt viktigste redskap. Alle som har hørt meg, vet at et av mine viktigste kjennetegn som taler er hastigheten. Men til tross for at jeg snakker raskere enn de aller fleste der ute, viser evalueringsrapporter (som jeg alltid leser) og andre tilbakemeldinger jeg får at budskapet gjennomgående når fram. Det finnes en rekke pedagogiske årsaker til dette, men jeg mistenker at diksjon og normalisert språk spiller en viktig rolle.

Jeg har hørt det påstått at ingen snakker normalisert bokmål. Jeg er uenig. Mitt talespråk ligger så nært moderne bokmål jeg kan få det, og jeg er svært tilfreds når folk som ikke kjenner meg, er ute av stand til å plassere meg geografisk på Østlandet. At jeg valgte bokmål er en tilfeldighet, forøvrig. Hadde jeg hatt mine røtter i et av vestlandsfylkene ville jeg snakket normalisert nynorsk, og gjort meg like godt forstått.

Og et av de beste komplimentene jeg noensinne har fått, kom fra en nynorskmann. For mange år siden ble jeg fortalt at Einar Førde hadde hørt meg i radio, og roste min gode diksjon og klare talespråk. Førde var selv et sant eksempel til etterfølgelse i så måte: ingen kunne noensinne være i tvil om hva han mente.

…på at Linux er på vei til å bli mainstream: Jamie “Mythbuster” Hyneman anbefaler Ubuntu. Wheee!

Viktig melding, klikk innom NRKBeta: NRK starter nå et forsøk med å distribuere episoder av en TV-serie via bittorrent. Episodene er i full kvalitet, dvs er 1024×576 billedpunkter, 25 bilder pr. sekund, og skal man dømme etter kommentarene er kvaliteten upåklagelig. Bloggpostingen har en også eksemplarisk begrunnelse for prosjektet, beskrivelse av teknologien og imøtegåelse av innvendingene (”men er ikke bittorrent ulovlig, da?”) og pekere til programvare.

Det er veldig mye pent å si om dette tiltaket. Det gjør det (endelig) enkelt for oss som ikke kjører Windows å se programmer fra statskanalen, det introduserer nye brukere for torrentteknologi og det markerer et tydelig skritt i retning av åpning av NRKs arkiver for publikum. Det er en viktig prinsipiell side ved dette, som postingen også er inne på. I en tid da det snakkes stadig mer om at nettleverandører bør pålegges å kjøre filtre som bl.a. blokkerer torrent-trafikk, fungerer det som en nyttig motvekt at NRK demonstrerer lovlig bruk av teknologien - torrenting kan faktisk spare penger for lisensbetalerne.

Min eneste innvending er av det private slaget: Lars Monsen, IGJEN? Jeg vet at Monsen legemliggjør norske menns våte Nansen-drømmer om å vandre ensom, uvasket og ubarbert gjennom ødemarken, bruke sten til hodepute og kappspise rå laks med grizzlybjørner. Men de siste månedene har det knapt vært mulig å skru på burken uten å se Monsens blide kontrafei. Det minner meg om en radioparodi på 80-tallet, da man gjorde et poeng av at alle programmer fra morgenandakten til siste nyhetssending var ved Vidar Lønn-Arnesen. Kanskje man burde vurdere en egen digital Monsen-kanal?

Forfatteren av postingen, Eirik Solheim, er forøvrig en av innlederne på kveldens møte i Håndverkeren i Oslo. Om ikke min navnebroder sier noe om dette i sitt innlegg, er det full mulighet til å stille spørsmål om det fra salen. Møt opp klokka 17!

Da jeg våknet imorges (eller rettere sagt ble vekket av sulten kjette), var halve leiligheten mørk. Jeg skjønte straks at det hadde gått en sikring, og etter lettet å ha konstatert at kattene ikke var involvert i strømbruddet (det hender de tygger på ledninger), gikk jeg til det mistenkte episenteret - klyngen av ladere rundt PCen på arbeidsrommet. Der luktet det bokstavelig talt svidd, spørsmålet var nå hvilken av laderne som hadde kortslutta. Det var Jorunn som fant svaret ved å plugge i den stasjonære PCen. Det smalt, gnistra og så gikk sikringen igjen.

Egentlig burde det ikke ha overrasket: de siste ukene har PCen hengt seg opp en rekke ganger (uvant for en Linux-bruker), og strømforsyninga har gitt fra seg sirkelsag-aktige hvin. At det endelige sammenbruddet kom om natten, er en nyttig påminnelse om hvor viktig det er å skru av elektronisk utstyr som ikke er i bruk. Dagens stabile operativsystemer gjør det lett å la maskinen blir stående på. Dette var ren sløvhet fra min side, og etter lukta å dømme hadde vi flaks denne gangen. Hovedmaskinen gjennom fem år var uansett for elektronisk avfall å regne, det neste spørsmålet var om det var mulig å redde diskene.

Jeg hadde regnet med at dette kom til å hende, og hadde eksternt harddiskkabinett (Akasa Integral) liggende klar. Det var en viss risiko for at de to diskene var gått, men etter litt fikling viste det seg at de fungerte helt fint. Dermed blir jobben med å gjenskape arbeidsmiljøet på den nye maskinen som nå må kjøpes, i stor grad et spørsmål om å kopiere over relevante mapper direkte fra originaldiskene, istedenfor fra backupdisken. Dagens lærdom er altså ikke “ta nå endelig backup, dere”, men snarere dette: PCen er et elektrisk apparat, så vær oppmerksom på alle tegn som tyder den er i ferd med å bli defekt…

Uansett hva årsaken måtte være, ser det vitterlig ut til at dette fenomenet ikke er så sjeldent likevel. Ettermiddagens var praktfulle og ble dokumentert av Jorunn, jeg holder kameraet klart til morgendagen.

Elisabeth blogger traileren til filmen MacHeads (eksempel på uttalelse til ettertanke: “I’ve never knowingly slept with a Windows user”), som man jo bare må se. Om ikke annet så for å få en påminnelse om hvor deilig det er å kunne få sin daglige nerdefix fra mer enn én kilde. Dagens eksempel: Dell XPS 1530. Pen, sånn passe tung, gode spekker og kommer med Ubuntu 7.10 preinstallert i stadig flere land. Hvilket vil si at det ikke på noen måte er opp og avgjort at det er en Thinkpad i T-serien som blir min neste hovedmaskin…

Kvinneguiden gjengir et intervju jeg gjorde for noen dager siden, der temaet var nytteverdien av podcasting. Jeg gjentar det så gjerne: når folk spør hvordan jeg klarer å holde meg oppdatert på så mange emner samtidig, er hovedsvaret at jeg benytter så mye av min dødtid til å lytte til podcaster. Jeg har tidligere forsøkt å innføre ordet “dødtidsmedier”, det ble så vellykket at det nå gir hele to (2) Google-treff. Nå gjør jeg et forsøk på å relansere ordet.

For faktum er at podcaster er som skapt for alle de små glipene vi har i hverdagen, enten vi sitter i kø på legekontoret eller svetter på en ergometersykkel på SATS. Til en lang tur i Marka passer et av de halvannen timer lange og råsmarte foredragene til The Long Now Foundation, mens jeg rekker å smette inn siste Writer’s Almanac på en T-banetur til sentrum.

Etter å ha vært på prototypstadiet et par års tid ser det nå ut til at Readius kommer på markedet i løpet av 2008. Som denne videoen fra produsenten Polymer Vision viser, er det unike ved Readius at den kombinerer en mobiltelefon med en brettbar skjerm basert på elektronisk blekk. Skjermstørrelsen er med andre ord ikke begrenset av telefonens størrelse, et konsept som fort kan bli stort om prisen blir riktig. Enkelte har antydet i kommentarene at Apple planlegger en ebokleser: dette er åpenbart en vei å gå om man mener noe med å tenke annerledes.

Selv om elektronisk blekk har lengre batterilevetid og er bedre å lese på, er dette første gang teknologien viser et bruksområde som ikke matches av dagens flatskjermer. Rullbare eller brettbare OLED-skjermer er demonstrert i laboratoriet, men er ennå langt fra produksjon. Så spørs det om Readius finner leverandører av kommersiellt innhold, all den tid produsentene har bundet seg til Sony og Amazon (bildet over viser riktignok en peker til Harry Potter på en Readius, uten at det beviser noe).

For egen del ser jeg i alle fall behovet for et nytt navn på maskiner som dette. “Leseplate” blir åpenbart feil, og bokbransjens heilnorske “lesebrett” er ikke bedre. Leserull er mer presist, eller kanskje kanskje ebokleser. Eller hva med å låne navn fra det kansellerte Siemens-prosjektet ePyrus - til sjuende og sist kopierer man jo en mange tusen år gammel egyptisk oppfinnelse. Bare det ikke blir hetende Lesius på norsk, er jeg fornøyd.