Totalt nedsylta som jeg er for tiden, bruker jeg anledningen til å få sett noen av filmene som gikk meg hus forbi i et travelt arbeidsår. Sunshine var en av disse filmene. Komboen romferd, solfysikk og Stor Idé (Jorda dør fordi Sola lyser svakere) burde normalt falle i min smak. Isteden ble “Sunshine” en av de mest irriterende filmopplevelsene jeg har hatt på lenge, et klassisk eksempel på Hollywoods altfor vanlige blockbuster-sammensurium av überforutsigbare bø-effekter, pompøs selvhøytidelighet (jamfør I, Robot) og lass på lass med dårlig vitenskap. * Spoilervarsel nedenfor *

Nei regissøren, intensiteten til sollyset nær Merkurs bane er ikke sterk nok til at astronauter forvandles til aske, mens metall går opp i flammer. Strålingen er betydelig sterkere enn på Jorda, men Merkurs overflate av stein og metall ser ut til å klare seg bra, likeså en rekke romsonder som har beveget seg gjennom samme område. Hvilket bringer oss til hovedinnvending nummer to: man kan ikke basere en historie på premisset om at det finnes en “dødsone” som gjør det umulig å sende radiosignaler nær Sola. Den finnes ikke (jamfør romsondene), og om den hadde eksistert, kunne man lett omgått problemet ved å basere kommunikasjonen på laserlys.

Lista over tull og tøys i historien kunne ha blitt lang og kjedelig, men jeg nøyer meg med å konstatere at “Sunshine” er like troverdig i sin skildring av Solsystemet som “Red Planet” og “Mission to Mars” (eeek!) Men det fikk meg til å tenke. Siden vi nå går inn i en periode da det vil bli sett mye (og bare innrøm det - ganske dårlig) film, kunne det jo passe med en liste over de virkelig gode science fiction-filmene. Listen over gode science fiction-bøker fra tidligere i år ble godt mottatt, og jeg sier som den gang: har du noen forslag eller refleksjoner, så sleng inn en kommentar, da vel.

Min liste:

• 2001 - A space Odyssey: Ingen over, ingen ved siden. Nei, jeg har heller ikke skjønt slutten, og jeg har lest flere bøker som forsøker å forklare den…
• Abre los ojos (Open Your Eyes): Mareritt, hallusinasjon eller virtuell virkelighet? Versjonen med Tom Cruise (Vanilla Sky) framstår som en Kina-kopi i sammenlikning.
• A.I.: Det er de tre firedelene av denne filmen som preges av Stanley Kubrick som gir den en plass på lista. Den siste firedelen er Spielberg på sitt verste.
• Alien: Mageknip blir aldri det samme etter at du har sett denne filmen
• Back to the future: Med Michael J. Fox og en DeLorean i hovedrollen, er filmen idag en tidsreise på flere plan. Ufrivillig metadyp, mann.
• Blade Runner: En strålende film, som kan bli enda bedre hvis regissøren klarer å bestemme seg for hvordan den skal slutte.
• Close Encounters of the Third Kind: Får du først UFO-melodien inn i hodet, går den aldri vekk. Da-di-da-da-DAAA.
• Contact: Premisset for filmen er fremdeles science fiction, dessverre. Ellers et eksempel på at boka er bedre enn filmen, og at Hollywoods frykt for støte kristne er mye eldre enn The Golden Compass.
• Jurassic Park: Paleo-kloning og T. Rexer som mumser advokater - er det mulig å ikke like en slik film?
• Men in Black: Det var denne som fikk meg til å skjønne hvor gedigen Will Smith kom til å bli i Hollywood. Mannen er så kul at det nesten er smertefullt.
• Metropolis: Den første moderne SF-filmen, og fremdeles et mesterverk.
• Minority Report: Peter Stormare som synger “Små grodorna” er verdt DVD-leien alene. Datamaskinene og den personlige reklamen er heller ikke uefne.
• On the Beach: En visjon av en framtid vi heldigvis unngikk, men dommedagsstemningen er velkjent for alle som ser Dagsrevyen.
• Serenity: Western møter Space Opera, og resultatet er yeehaw!
• Sky Captain and the World of Tomorrow: Kontrafaktisk historie møter kunstprosjekt, og resultatet er en nyskapende animasjonsfilm du enten liker eller hater. Me like.
• Star Wars: Greedo skjøt først. Ingen tvil.
• Star Wars V - The Empire Strikes Back: Det var i de dager da Harrison Ford hadde tre ansiktsuttrykk, som han kunne turnere med finesse nok til å bære en hel film (jamfør Witness). Og så er det Finse, selvsagt.
• Terminator 2 - Judgment Day: Man burde bytte om på helte- og skurkerollen oftere når man lager oppfølgere.
• The Boys from Brazil: Kloning handler om langt mer enn sauer og selvlysende katter.
• The Matrix: Banebrytende. Oppfølgerne er NRK Stortinget med innlagte slåsscener.

Merknad: Det er ikke helt lett å skille mellom science fiction og fantasy, men et hovedkriterium for meg er at filmen stort sett ikke må bryte med for mange kjente naturlover. Litt synskhet (Minory Report) eller en altomfattende Kraft (Star Wars) kan til nød gå, mens superheltfilmer som er fundert på antigravitasjon, røntgensyn og kryptonitt blir fantasy for meg. At Star Wars VI falt ut skyldes ene og alene ewokene. Ekte SF-filmer har ikke teddybjørner i en hovedrolle. Så enkelt er det bare.

Lesernes liste:

• 20.000 Leagues under the Sea: Fra de dager da Disney-konsernet filmatiserte klassikere til glede for alt folket. Meg ga filmen en livslang fascinasjon for blekkspruter.
• Aliens: Ronald Reagans utenrikspolitikk i verdensrommet - ved første øyekast brutalt effektiv, men når det kommer til stykket er ikke grunnproblemet løst…
• Brazil: Akk, nei. Det er en Terry Gilliam-greie, har jeg etterhvert innsett.
• Children of Men: På “må ses”-lista, definitivt.
• Eternal sunshine of the spotless mind: Jim Carrey kan når han vil, så hvorfor gjør han det ikke mye, mye oftere?
• Forbidden Planet: Simpelthen pinlig at jeg ikke har sett denne.
• Galaxy Quest: Har bare fått med meg den siste halvtimen av denne ST- og trekkerparodien, og det så lovende ut. Og så har den Tim Allen og Sigourney Weaver. Mmmmm…
• Gattaca: Visjonen er, som det sies i en kommentar, iskald. Men jeg grep meg selv i å tenke på alle måtene man kunne falsifisere en DNA-profil, og det var nok ikke poenget…
• Gojira
• Independence Day: Fra en alternativ virkelighet der Macer snakker med alle slags datamaskiner, og presidenten ikke sluntret unna flytimene sine.
• Invasion of the Body Snatchers
• Logan’s Run: Spesialeffektene er latterlig mye dårligere enn i samtidige “Star Wars”, plottet dør halvveis, men Jenny Agutter oppveier de fleste svakheter - inklusive Michael Yorks frisyre.
• Predator: Usynlig rommonster blir aldri så skummelt som synlig og slimete rommonster fra Alien. Man burde kanskje se Alien vs. Predator?
• Silent Running: Regissert av mannen bak spesialeffektene i “2001″, og ikke overraskende mye sterkere på det visuelle enn det plottmessige.
• Slaugherhouse-five
• Starship Troopers: Fascisme Light kan være gøy!
• Star Trek: First Contact
• Stargate: Macgyver-fansen får ha meg tilgitt, men Kurt Russel er mye bedre.
• Strange Days: Y2K, MiniDisc and VR - let’s party like it’s December 31st, 1999! Ikke helt ulik Johnny Mnemonic i form og tone, jeg syns The Final Cut håndterer emnet på en snedigere måte.
• Terminator 3: Rise of the machines: Den eneste logiske slutten på trilogien - kryss fingrene for at guvernør Schwarzenegger blir sittende lenge og vel, så vi slipper å få T3 forklart i T4…
• The Day the Earth Stood Still: Denne har jeg ikke sett, til tross for at min far ved passende anledninger har ytret “Klaatu barada nikto.”
• The Fifth Element: Sorrymekk, men denne skjønte jeg rett og slett ikke.
• The Fly: Helten får trøste seg med at han fortsatt var høy og mørk etter eksperimentet.
• The Incredible Shrinking Man
• The Terminator: The Governator var, er og forblir den tøffeste actionhelten, nest etter Steven Seagal.

Andre lister:

• Guardians topp 10 (med begrunnelser)
• IMDBs beste og verste SF-filmer
• Wikipedias liste over SF-filmer
• Wireds topp 20
• Thomas Brevik tok utfordringen, og laget sin egen favorittliste - som bl.a. inkluderer The Postman (!)

Dette er årets siste posting fra min side. En riktig god jul og et godt nyttår til alle mine lesere!

…som snur trenden i retning av stadig mer overdådighet. Den snur trenden i den grad at du trenger et elekronmikroskop for å se den, faktisk.

Heidi Grande Røys får sjelden anerkjennelsen hun fortjener (sannsynligvis fordi verken velgerne eller mediene skjønner hva hun holder på med), men i mine øyne er hun et av regjeringens sterkeste kort. Via Thomas Gramstad fikk jeg meldingen om at Fornyingsdepartementet virkelig begynner å vise tenner i spørsmålet om åpne formater, når åpne dokumentstandarder blir obligatoriske i staten:

Regjeringen har vedtatt at all informasjon på statlige nettsider skal være tilgjengelig i de åpne dokumentformatene HTML, PDF eller ODF. Tiden hvor man fant offentlige dokumenter kun tilgjengelig i Microsofts Word-format vil med det gå mot slutten. [...] Fra 2009 vil innbyggerne kunne velge hvilken programvare de vil bruke for å få tilgang til offentlig informasjon. Regjeringens beslutning vil også bedre konkurransen mellom leverandører av kontorprogrammer, sier fornyingsminister Heidi Grande Røys.

For en som nettopp har måttet fylle ut et skjema i Word-format der formateringen ble feil i OpenOffice, er dette ekstra gledelige nyheter. Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg som skattebetaler skulle behøve å eie et kostbart tekstbehandlingsprogram jeg ellers ikke trenger, bare for å få tilgang til offentlige skjemaer. (For ordens skyld: jeg har aldri brukt MS Word. I omvendt rekkefølge har jeg brukt OpenOffice/Abiword, Applix Words, Lotus Word Pro, Wordperfect for Windows/DOS og LocoScript - når jeg ikke bruker tekstbaserte editorer, selvsagt).

Det sirkulerer et åpen kildekode-meme for tiden, og jeg vil tro at mine svar på spørsmålene som stilles der (bruker du Linux, hvilke åpen kildekode-applikasjoner bruker du osv) er lette å gjette seg til for faste lesere av denne bloggen. Det spennende nå er å se hvor lenge det er til vi kan sende et slikt meme på sirk i departementene og - etterhvert - i norske kommuner. Jeg mener: hvis ODF likevel er formatet man skal lagre i, burde veien til OpenOffice være mye kortere. Det går den riktige veien, folkens. Og om to dager snur sola.

Spørsmålet er en del av en quiz som også har stått på trykk i BT, og sannsynligvis en drøss med andre aviser:

4. Hvilken forfatter, blogger og mediepersonlighet har bevist for hele Norge at han ikke kan danse?

Avisa skal ha for at de stavet fornavnet riktig på svaret (som regel blir jeg Erik).

Kan vi være enige om at det ikke bare er norsk skole som sliter en anelse med naturfagundervisningen? (via Tiramteateret)

Dagens Aftenposten har en interessant sak om et prøveprosjekt der leseplater blir delt ut til skoleelever i videregårende som erstatning for papirbøker, med den følge at Vestfold fylkeskommune (som finansierer bøkene) kan spare store summer årlig. Prisen på leseplaten (som av sammenhengen ser ut til å være en iRex iLiad) er 5000 kroner, men dette blir mer enn kompensert for ved at man kutter antall produksjons- og distribusjonsledd fra fem til to. Elittera, som selger leseplatene i Norge, mener at innsparingen blir på 5-10 millioner i året, uten at forlag og forfattere taper penger.

På forlagssiden er samarbeidspartneren Gyldendal Undervisning (GU), og det er ingen tilfeldighet. Selv om Gyldendal er medlem av Forleggerforeningen, og dermed må antas å støtte det håpløst dårlige dokumentet som ble sendt våre folkevalgte nylig, satses det friskt og digitalt i undervisningsseksjonen. GU er en av leverandørene til NDLA, tilbyr et bredt spekter av e-læremidler, og har endatil et prosjekt på trappene der elevene skal bidra med innhold. GU-direktør Paul Hedlund (som er bokdigitaliseringens grå eminense i Norge) oppsummerer hovedutfordringen slik:

Foreløpig er vi spent på hvordan elevene og lærerne reagerer. Kaster elever og lærere bøkene i femte veggen etter et år, eller omfavner de dem og sier de ekstra mulighetene er en berikelse? Det vet vi ikke, men dette er et interessant eksperiment. Vi oppfatter dagens leseplater som en slags test av førstegenerasjons betaversjon, og regner med at kommende modeller kommer til å bli bedre.

Prismessig konkurrerer leseplatene direkte med bærbare datamaskiner, som i undervisningssammenheng er en langt mer fleksibel plattform, og åpenbart mer attraktiv for elevene i sin alminnelighet. Det siste noen kan ønske seg, er en situasjon hvor lærerne, forlaget og forfatterne synes løsningen er strålende fordi den viderefører læreboka slik de kjenner den, mens elevene føler de blir sittende igjen med mindreverdig teknologi.

Wired minner om at det idag er ti år siden Jorn Barger, som skriver Robot Wisdom-bloggen, begynte å bruke ordet “weblog” om sin loggføring av pekere (forkortelsen “blog” dukket opp halvannet år senere). En titt på Robot Wisdom viser hvor langt denne genren er kommet på et tiår - det sier mye om Barger at han ser på årene 1997 til 1999 som bloggens gullalder, for å si det slik. Hans ti tips til bloggere er likevel svært nyttige å ha med seg, jamfør disse:

7. Credit the source that led you to it, so your readers have the option of “moving upstream.”
8. Warn about “gotchas” — weird formatting, multipage stories, extra-long files, etc. Don’t camouflage the main link among unneeded (or poorly labeled) auxiliary links.

Dette er prinsipper jeg selv prøver å leve opp til, mens tips 10 - blogg pekere til gode postinger til glede for nye lesere - er noe jeg skal ha med meg inn i det nye året. To andre viktige teknologiske gjennombrudd kom på denne datoen: den 17. desember 1903 lettet brødrende Wrights “Flyer” for første gang, og i 1935 tok forløperen for alle moderne passasjerfly, DC-3, av på sin første prøvetur. Ikke sammenlignbart, sier du? Mon det: jeg ville ikke overraskes om man i framtiden kommer til å se på nettpublisering som en vel så viktig oppfinnelse som flytransport.

…og jeg har allerede fått en epost som tyder på at folk av mitt kjønn kanskje ikke gir en helt pålitelig beskrivelse av sykdommens alvor?

Den svært aktuelle deigtilsetningen sukat ble opprinnelig laget av skallet fra sukatsitronen eller cedraten, som har det latinske navnet Citrus Medica. Til forskjell fra vanlige sitroner er kjøttet i sukatsitronen tørt, og derfor har man siden middelalderen utnyttet det aromatiske, hvite skallet isteden.

Sukatsitronen kan veie opptil to kilo, og dyrkes rundt Middelhavet. Sukat lages ved å koke sitronskallet i sukkerlake, men samme metode brukes også til å lage sukatimitasjon av gresskar, så se opp for billige kopier. Citrus Medica-sukat i hel vekt selges nå hos uforlignelige Carl Heftye Frukt & Grønt i Kirkeristen på Karl Johan, så løp og kjøp alle dere som vil gi julekakene noe ekstra i år.

Det er i praksis det betimelige spørsmålet som stilles av flere av kommentatorene til Dagbladet-artikkelen Avskjed under halvmånen. Journalisten har skrevet en forbilledlig feature-artikkel om islamske gravferdstradisjoner i Norge, et emne de færreste av oss kjenner til (heller ikke jeg, med skam å melde). Her har man klart balansegangen mellom nye og eksotiske saksopplysninger, og det lavmælte tonefallet som et så sensitivt og personlig emne krever.

Og så velger redaksjonen å åpne for kommentarer, vel vitende om at det kan føre til hatske utfall mot islam i sin alminnelighet (og neida, det tok ikke islamofobene lang tid å stille mannsterkt opp). Journalist Harald S. Klungtveit, som ikke har skrevet den opprinnelige artikkelen, men som her opptrer som debattredaktør, innrømmer da også dette når han skriver:

Vi prøver å åpne for debatt i alle artikler som egner seg for diskusjon. Islam er erfaringsmessig et emne som genererer mye hets, men vi slår hardt ned på misbruk av kommentarsystemet, og modererer innleggene kontinuerlig.

Men altså: Hva er det ved denne artikkelen som gjør at den egner seg for diskusjon, mens sakene fra samme forside om Tyrkias bombeangrep i Irak og brannmannen som råkjørte ikke gjør det? Og har redaksjonen i det hele tatt reflektert over at dette også angår den navngitte, sørgende familien som slapp Dagbladet inn i livet sitt? En familie som forhåpentligvis ikke leser nettutgaven av artikkelen, som prydes med kommentarer av typen: “Tenk hvor mange av disse som er terrorister eller konebankere… hjelp!” og “Jeg skal aldri bli venn med en muslim, da krever vel muslimen penger av meg også, kanskje an til og med dreper meg fordi jeg spiste svinekjøtt…”

Oppdatering: Dagbladet tok til vettet, og slettet hele diskusjonen. Var det virkelig så vanskelig å skjønne at det var upassende å hekte kommentarer på denne saken?

Oppdatering II: Artikkelen om den tragiske voldtekssaken fra Australia var derimot ikke upassende nok, og resultatet er blant annet en diskusjon om urinnvånernes intelligensnivå som ville ha gjort Alfred Rosenberg stolt.