Kritikken mot den mye omtalte leserapporten “To Read or Not to Read”, som konkluderer med at amerikanere flest leser mindre enn før, er nå begynt å komme for fullt. Hovedproblemet med denne - og for den saks skyld de fleste andre lesestudier jeg har sett - er definisjonen av hva lesing er, eller lesemodellen om man vil. Professor Matthew Kirschenbaum sier det slik i artikkelen How Reading Is Being Reimagined:

But clearly the report comes to us at a moment when reading and conversations about reading are in a state of flux. It’s worth taking a moment to account for this broader context. High-profile projects like Google’s and new devices like Kindle suggest what I call the remaking of reading, meaning that reading is being both reimagined and re-engineered, made over creatively as well as technologically.

Kirschenbaum peker på at lesing historisk sett aldri har vært sett på som én aktivitet. Forfattere, forleggere og bibliotekarer er veldig glade i å vektlegge kosestunden med romanen i godstolen, men lærebøker, håndbøker og oppslagsverk er eksempler på verkstyper som leses på en ganske annen måte. Lesingens form kan også være situasjonsbetinget: småbarnsforelderen er i en annen situasjon enn pensjonisten, for å si det slik.

Ser man lesingen i et slikt lys, blir lesemønstrene man finner på nettet ikke fullt så fremmedartede. Fragmentert lesing, hopping mellom ulike titler og miksing og matching av ulike genre er noe lesere alltid har syslet med, det er bare aldri blitt anerkjent på samme vis som den konsentrerte lesingen av den lange romanteksten.

(Via Jill, takket være tips fra Jorunn)

Olav Anders Øvrebø har et ytterst fornuftig innlegg i Dagbladets pågående debatt om opphavsrett og forretningsmodeller i framtiden: Brukerne har også et ansvar. I en debatt som er preget av absoluttisme på begge sider, er gjør det godt å se at vi er flere som forsøker å stake ut en middelvei gjennom et komplekst landskap. Øvrebøs syn er i stor grad mitt eget: vi er inne i en tid av kulturelt mangfold og overflod uten historisk sidestykke, og vi ser at gamle forretningsmodeller knaker i sammenføyningene. Det betyr ikke at vi skal kaste eksisterende lover og modeller overbord, men at vi må akseptere framveksten av nye modeller.

Creative Commons, som Øvrebø bruker mye tid på, er et glimrende eksempel på dristig nytenkning. Lisensmodellen er ikke tenkt som en erstatning for konvensjonell opphavsrett, men som et supplement. Det har aldri vært tanken at skapere skal tvinges til å bruke frie lisenser, bare at de skal ha muligheten til å velge det selv, i situasjoner der det vil være hensiktsmessig. En slik situasjon kan oppstå hvis et verk er gått i glemmeboken (det skjer med de fleste verk etterhvert, selv om unge skapere ikke liker å tenke på det), og skaperen kommer til at det er bedre at noen der ute, en eller annen gang, tar verket i bruk i fri og gratis form, enn at det ligger passordbeskyttet og aldri blir brukt i det hele tatt.

Øvrebø har rett i at brukerne har et ansvar, men det har også produsentene. Om mine mange år som faglig/politisk aktiv i en norsk forfatterforening lærte meg noe, så var det dette: gjennomsnittsforfatteren vet ikke overvettes mye mer om opphavsrett enn gjennomsnittleseren. Slike ting er tradisjonelt blitt overlatt til forlaget, hvilket er grunnen til at norske forfatterforeninger med tid og stunder har knyttet til seg skarpskodde jurister. De trengs, når det vitterlig finnes forfattere som tror at copyrightsymbolet i den trykte boka innebærer at forlaget har overtatt alle rettigheter til verket, for all framtid.

Aftenposten melder melder at siste utgave av den internasjonale leseferdighetsstudien PIRLS (studien finnes her, i PDF-format) er dårlig nytt for Norge: siden 2001 er ikke leseferdighetene eller holdningene til lesing endret blant norske fjerdeklassinger, vi ligger fremdeles langt etter naboland som Danmark og Sverige og bare såvidt foran Romania og Georgia. Nå er det forlengst konstatert at det ikke finnes noen “Harry Potter-effekt” blant unge lesere, men resultatet bør likevel være til ettertanke og ikke så rent liten fortvilelse for de mange som jobber med barn og litteratur i Norge.

Her i landet stoler vi jo ikke på at underholdende mursteiner alene skal skape interesse for lesing. Vi har et vidtfavnende apparat for lesestimulering, fra statsfinansierte tiltak som Foreningen Les, den Kulturelle skolesekken og Norsk forfattersentrum, til tusenvis av entusiastiske lærere, bibliotekarer og assorterte kulturarbeidere på lokalt plan. Det offentlige har siden forrige PIRLS-undersøkelse i 2001 brukt flere hundre millioner kroner på å lokke unger til å lese med lesekonkurranser, gratisbøker og forfatterbesøk, og forlagene og forfatterne har stilt opp ved å produsere spennende og morsomme bøker til en rimelig penge. Paradigmet om at det viktigste ikke er hva man leser, men at man leser, er blitt dominerende.

Og det målbare resultatet av alt dette arbeidet? Ingenting, tydeligvis. I noen statsstøttede bransjer ville dette bli sett på som et legitimitetsproblem (de store bevilningene til litteraturen motiveres blant annet med behovet for lesetrening), og ført til en gjennomtenkning av strategien. Så kommer ikke til å skje i dette tilfellet. Bokbransjen er altfor opptatt av å klappe seg selv på ryggen, jamfør dette intervjuet med Gyldendal-direktør Geir Mork. Eller denne uttalelsen fra Dana Gioia fra USAs National Endowments for the Arts, som respons på nok en studie (”To Read or Not to Read”, PDF) som viser kraftig nedgang i lesingen blant unge amerikanere:

De som leser litteratur, trener mer, de besøker flere kunstgallerier, de holder seg i større grad oppdatert om hva som skjer, og det er større sannsynlighet for at de stemmer ved presidentvalg. [...] Det burde avlive myten om at lesing er en passiv aktivitet. Folk som ikke leser, som i stedet ser på TV, surfer på Internett eller spiller videospill, ser ut til å være veldig mye mer passive.

I tillegg er vi boklesere mye snillere mot hundevalper, og vi hjelper gamle damer over gata. Kan du fatte og begripe hvorfor det store flertallet ikke ønsker å være som oss?

Innen feltet astrobiologi finnes det forskere som mener at Månen var avgjørende for at det skulle oppstå liv på Jorda, eller at tidevannskreftene i det minste skapte fjæresonen, som var forutsetningen for at livet kunne krype på land. Dette er en del av den generelle debatten om liv i universet, fordi den rådende hypotesen om Månens dannelse forutsetter en tilfeldig (og ganske usannsynlig) kollisjon mellom to store planeter tidlig i Solsystemets historie. Astrobiology Magazine oppsummerer argumentene, som er flere og mer gjennomtenkte enn jeg var klar over:

The Moon has been a stabilizing factor for the axis of rotation of the Earth. If you look at Mars, for instance, that planet has wobbled quite dramatically on its axis over time due to the gravitational influence of all the other planets in the solar system. Because of this obliquity change, the ice that is now at the poles on Mars would sometimes drift to the equator. But the Earth’s moon has helped stabilize our planet so that its axis of rotation stays in the same direction. For this reason, we had much less climatic change than if the Earth had been alone.

Så var den her, den grundige anmeldelsen av Amazon Kindle jeg har ventet på. Som forventet klarer Ars’ anmelder å gi en balansert fremstilling av leseplatens sterke og svake sider. Kortversjonen: Kindle fungerer utmerket som erstatning for uillustrerte billigbøker i lite format, men nettfunksjonaliteten er mildest talt tungvint. Sitat:

Unfortunately, Amazon itself has undercut the device by hyping the many extra features, most of which have significant aggravations because their reading models don’t match with that of the books the Kindle was designed to mimic: periodicals and web content just don’t fit smoothly in its linear, page-based reading style.

Oppdatering: Slashdot følger opp med flere reaksjoner på Kindle, blant annet fra Neil Gaiman, som avviser at kopibeskyttelsen er et problem med følgende argument:

I don’t see that there’s a DRM problem — there’s nothing stopping you either reading books on someone else’s Kindle or putting non-rights-managed stuff on your own. I don’t think everyone has a right to digitally copy and distribute books they bought to others, any more than I think they have a right to, say, photocopy and distribute my books, or to print their own copies and sell or give them away.

Merk hvordan Gaiman behendig unngår å nevne at Kindle ikke bare hindrer brukerne i å mangfoldiggjøre kjøpte bøker, men også å låne ut, gi bort eller selge det ene elektroniske eksemplaret de har kjøpt. Det er rettigheter Gaiman selvsagt ikke vil ta fra papirboklesere, men istedenfor å ta opp til debatt hvordan vi kan videreføre det viktige bruktbokmarkedet i elektronisk form, later han som om det ikke eksisterer. Sleipt og skuffende.

Slik har det alltid vært, og slik er det fremdeles: den amerikanske platebransjeorganisasjonen RIAA har rettet oppmerksomheten mot amerikanske universiteter, men unngår behendig å true studenter ved Harvard.

Aftenposten melder at nettbokhandelen Bokkilden ønsker å gi kunder som kjøper fullprisutgaver av papirbøker, lydbøker i mp3-format med på kjøpet. Tanken er at du umiddelbart etter å ha betalt for papirboka med kredittkortet, får tilgang til en digital lydversjon du kan lytte til mens du venter på at p-boka ankommer i posten. Så kan du ganske enkelt fortsette å lese på papir der lydboka slapp - en prosess som kanskje kan kalles “hybridlesing”. Du finner ingen varmere tilhenger av innovasjon i bokbransjen enn undertegnede, men jeg ser likevel endel skjær i sjøen her.

For det første nekter jeg å tro at forfatterne vil gå med på at eksemplarbegrepet utvannes. Direktør Elisabeth Sellevolds uttalelse om at “men vi ser det som at du har kjøpt én bok, du får den bare i to formater” er i tråd med det mange brukere føler, men forfatterne kan med loven i hånd sette en stopper for det. Med andre ord: Bokkilden må betale ekstra, om dette skal bli noe av. Dernest stusser jeg over den teknologiske løsningen. Det kan se ut som om man både skal kunne laste ned til datamaskin og mobil. Men det sies ingenting om hvem som skal betale nedlastingskostnadene over mobilnettet, som kan balle på seg når vi snakker om lydfiler (et problem Amazon har løst på en elegant måte).

Men uansett skal Bokkilden ha ære for at de tar et initiativ som klart og tydelig signaliserer at norske nedlastbare lydbøker i bunn og grunn ikke er så dyre å produsere. Det vil gjøre det vanskelig å forsvare en salgspris som ikke bare ligger over papirboka, men faktisk over prisen på den ekvivalente CD-utgaven. Sistnevnte peker går til netthandelen til produktet Digibok. Ikke hørt om det, sier du? Ifølge Aftenposten er den dedikerte lydbokspilleren allerede en stor suksess, og det er bestilt 83 000 enheter til julesalget. Du vil finne Digibok i din nærmeste Coop, ICA eller Rema. Med hele 31 titler til salgs og et slagord som dette kan det umulig slå feil:

Hvem ville ikke ønske seg en Digibok i gave?

What If Gmail Had Been Designed by Microsoft

Selv om dere er i mindretall blant besøkerne på denne bloggen, fortjener dere også en god brukeropplevelse (og min sympati, om det er jobben som tvinger dere til å bruke IE). Og det har dere åpenbart ikke hatt den siste uka her på bruket. Den forrige versjonen av denne bloggen hadde en egen mal for Internet Explorer, noe som har gjort det vanskelig å samkjøre endringer. Det, sammen med litt sløv etterkontroll i IE-Netrenderer har ført til at layouten har endt opp med å se ut som et takras. Det kan jeg bare beklage.

Til mitt forsvar må det påpekes at IEs støtte for malformatet CSS er like lusbefengt som to katter som har løpt ute og mesket seg på fugl en hel sommer (en analogi som er kløende aktuell her i huset). Den gamle malen lot seg simpelthen ikke tilpasse, og derfor har jeg svitsjet til en lettere og ryddigere variant som ser ut til å være sånn noenlunde IE-kompatibel (vel, i IE 5.5 ser den fremdeles ille ut, men det får være grenser for hvor langt man strekker seg for et middelmådig programvareselskap…) Skrik ut i kommentarene om det fremdeles er ting som ikke fungerer som det skal.

Nei, denne bloggen skal ikke skifte navn til Kindle-nytt, men her er intervjuet hvor Jeff Bezos introduserer leseplaten for et bredt publikum (Google video, 53:56). Vi snakker ikke akkurat om skarpskodd, kritisk teknologijournalistikk fra den kjente journalisten Charlie Rose (de kinkigste spørsmålene må man som vanlig lete etter i kommentarene), men man får en svært grundig gjennomgang av produktet. Bezos påpeker også den grunnleggende forskjellen mellom denne lanseringen og iPod-lanseringen i sin tid: musikk hadde vært digital i lange tider da Apple gikk inn i markedet. Her introduseres analogt innhold i digital form for et bredt publikum.

For bokbransjefolk burde Bezos’ vektlegging av samarbeidet med forleggere være spesielt interessant. Amazon har, i motsetning til Google, samarbeidet med USAs ledende forleggere i tre år før lanseringen. Bezos argumenterer godt for Kindle fra et forleggersynspunkt, og er overbevist om at produktet vil falle i smak hos bokelskerne. Målsetningen er ambisiøs: før eller siden skal alle bøker som noensinne er utgitt, være tilgjengelig på en Kindle innen 60 sekunder. Det gjør det desto mer overraskende at Bezos ikke har noe godt svar på det ganske åpenbare spørsmålet: hva vil Kindle bety for bibliotekene?