Til og med jeg ville hatt betenkeligheter med å slippe denne gjennom sikkerhetskontrollen. Eller kanskje ikke: er det i det hele tatt mulig å bruke redskapene på en slik dings?

…blant annet fordi det viser oss et mulig svar på problemet som dokumenteres i forrige posting, i alle fall hvis energikilden er vannkraft eller kjernekraft…

Sånn i tilfelle noen skulle ha blitt inspirert av min posting forleden, er min fremgangsmåte (det finnes sikkert andre og bedre, men denne funker for meg) for oppgradering skildret under. Det kan tenkes at du finner noen nyttige knep og programvaretips i lista, og kanskje har også du noen. Hvorom alt er: for alle andre utstedes det hermed et * NERDEVARSEL!!! *

Continue Reading »

Tord Høivik skulle snakke om bibliotekstatistikk i Stavanger, men slapp aldri til fordi interessen var begredelig liten - i skarp kontrast til interessen for presentasjonen av barne- og ungdomslitteratur senere samme høst. Tord ser det som et symptom på et dypereliggende problem, og jeg kunne ikke være mer enig:

Bibliotekarene snakker ofte og gjerne om bibliotekets store betydning i samfunnet. Men de fleste resonnerer prinsippielt og kvalitativt - uten å vise til systematisk empiri. Profesjonen er ikke vant til å argumentere med tall.

Han kunne godt ha byttet ut “bibliotekarene” med “forfatterne” eller “forleggerne”, for faktum er at mangelen på interesse for statistikk hinsides salgstall gjennomsyrer hele bokbransjen. Nei, vi vet ikke hvorfor boksalget øker, mens antall leseminutter holder seg omtrent konstant. Vi vet heller ikke om folk leser bøker på en annen måte idag enn i 1980, selv om de høyst sannsynligvis gjør det.

Vi har ikke engang gode tall for bruken av bøkene som staten kjøper inn til bibliotekene. Det gjør det ikke bare vanskelig å lage gode strategier, men kan også komme til å koste bokbransjen og biblioteksektoren dyrt den dagen landet får en kulturminister som har et mer nytteorientert kultursyn enn den nåværende (og tro meg, det får vi). Boka har evig nok av bibliofile forsvarere, det som trengs framover er flere numerofile.

Jeg liker å se på meg selv som relativt eventyrlysten i matveien (noe skal jeg forklare magemålet med), selv om jeg i sin tid satte grensen ved frityrstekte mopane-larver i Zimabwe. På lørdag spiste Jorunn og jeg lunsj på en hyggelig vietnamesisk restaurant i en sidegate til Torggata. Spisekartet var rikholdig og snilt nok, men på oversikten over drikkevarer fant jeg noe som pirret min indre Andrew “Bizarre Foods” Zimmern. Jeg valgte å stå over kokosmelk med røde bønner i denne omgang, isteden falt blikket mitt på “Lon Gan fruktdrikk”.

Jeg hadde ingen anelse om hva dette var, og det sto ingen beskrivelse på menyen. Men det finnes få ting i verden jeg er svakere for enn tropefrukter, så etter noen minutter satte den hyggelige servitrisen et høyt glass på bordet foran meg. Utseendet var interessant nok: en brunoransje, tjuktflytende væske med isbiter i, toppet av et lag med noe som så ut som små, brune sylteløk. Smaken var like unik: en snodig blanding av søt litchi-frukt (også kjent som kjærlighetsfrukt, og vanlig på kinarestauranter) og te. Jorunn prøvde seg også, og påpekte at væsken også hadde et hint av noe røkt, nesten bacon-aktig.

Vi fullførte måltidet, og da servitrisen kom bort spurte jeg henne hva vi hadde drukket. Hun bekreftet at det dreide seg om en populær frukt, og at den også inneholdt “tørket fettrør, fra dyr.” Vi takket pent og forlot restauranten, men jeg var ikke kommet langt nedover gaten før jeg virkelig kjente det tørkede fettrøret - hva nå det måtte være. Munnen var plutselig fylt av en søtlig, kjøttaktig smak, og med hodet fullt av fantasier om tørket, røkt og pulverisert svinemage stormet jeg rett inn på nærmeste 7-Eleven og kjøpte en boks appelsinjuice for å rense vekk smaken.

Vel hjemme igjen var Google første stopp, men for en sjelden gangs skyld var det ikke mulig å finne et entydig svar som ga meg fred i sjelen. Søk på Lon Gan, eller for den saks skyld Long An, ga bare et rimelig alternativ, nemlig Longan-frukten (etter at Google hadde satt meg på sporet, fant jeg også en artikkel om longan i Store Norske, hvis søkefunksjon ikke er istand til å gjette på alternative stavemåter). Den er også kjent som drageøye, er i slekt med litchi og er populær i Øst-Asia. Og ikke minst:

For drying, the fruits are first heated to shrink the flesh and facilitate peeling of the rind. Then the seeds are removed and the flesh dried over a slow fire. The dried product is black, leathery and smoky in flavor and is mainly used to prepare an infusion drunk for refreshment.

Svart, læraktig og røyksmak med et preg av te: det var nok kokt, tørket longan jeg drakk. Men så var det fettrøret da. Hvor kommer det inn i bildet? Vi må nok tilbake og spørre litt nærmere, men i mellomtiden lar jeg spørsmålet stå åpent. Er det forresten noen andre som har hatt bisarre matopplevelser i det siste? (Nei, lutefisk, smalahove og fisk i varierende grader av forråtnelse teller ikke…

Business Week har en meget interessant artikkel med tittelen The Science Education Myth, hvis hovedtese er at det generelle bildet av nedgang for naturfag og teknologiske fag er feil: amerikanske skoleelever og studenter scorer høyere enn før, og USA skiller seg ut som et land som viser en relativt konsistent oppgang. Om tallene bak artikkelen kan diskuteres, er konklusjonen en jeg helhjertet slutter meg til: å satse på naturfag handler ikke bare om å få tromme opp flere skolelever og studenter, men også om å skape steder (les: bedrifter, forskningsinstitusjoner) hvor de kan ta kunnskapen i bruk.

Den norske naturfagkrisen er virkelig ikke bare skolens feil, men et gjennomgående systemproblem: det handler om dårlige universiteter (jamfør denne sjokkerende saken), om et næringsliv som i langt mindre grad enn det svenske og finske kan tilby arbeidsplasser på internasjonalt toppnivå (det er lett å gjøre narr av JAS Gripen, men vi snakker om et jagerfly i et land knapt dobbelt så befolkningsrikt som vårt) og om en offentlig sektor som ikke ser ut til å kunne planlegge lenger enn sin egen nese. Uten meningsfylte arbeidsplasser å gå til etter endte studier, kan en satsing på realfag fort bli en investering i en hjernestrøm ut av landet.

Østlandssendingen dekker søndagens overgang til vintertid, og har pekere til huskeregler av typen “du tar ut hagemøblene om våren, så da skal viseren fram” (ikke ut, altså?) Ingen av de norske jeg kjenner til, slår den anglosaksiske i tittelen. Den lar seg til og med huske til neste gang vi stiller klokka, som er 30. mars 08.

Suksessforfattere er lei av mas om særemner, melder Aftenposten. Det har de vært lenge. Jeg kan fremdeles huske Jon Michelets gretne avvisning av min forespørsel om en samtale da jeg skrev min særoppgave om ham (det var i de dager min bror hadde grønt hår, og statsministeren ikke hadde hår i det hele tatt). Idag sender ungdommen epost med “veldig elendig ortografi”, og Anne B. Ragde er overveldet:

Men nå er det helt umulig. Hvis jeg svarer, henviser jeg til forfatterheftet om meg utgitt av Biblioteksentralen.

Stoff til ettertanke, dette. Og kimen til en idé: Tenk om det hadde vært mulig å publisere tekst på en slik måte at leserne kunne finne stoff om særemnet helt på egen hånd, og slapp å plage forfattere eller ta kontakt med Biblioteksentralen? Det er på høy tid at noen finner opp noe slikt.