For noen dager siden måtte mine foreldre ta det vanskelige valget som dessverre er en del av det å ha ansvaret for kjæledyr: deres svarte labrador Sila var blitt så gammel og syk at det eneste riktige var å la henne få slippe. Sila var en familiehund i alle ordets betydninger. Hun trivdes godt i selskap med dem hun regnet som flokken sin, og følelsen ble i høyeste grad gjengjeldt av tre generasjoner med Newther. Og ikke bare oss: Sila var kjent og kjær for små og store i nabolaget hun bodde i i hele sitt liv, i tillegg til å dukke opp i en rekke av min fars bøker.

Sila (også kjent som “stjernetitteren”, fordi hun likte å hale menneskene sine ut i gråotta under påskudd av et nødvendig ærend, for så å sette seg ned på bakken og se opp) hadde selvsagt en presentasjonsside . Her står det blant annet: “Hvis du noen gang blir invitert på besøk hos Philip er det Sila som møter deg først. Da er det viktig å hilse på riktig måte. Sila gir nemlig alle gjester en sko. Du må dra litt i skoen så Sila får holde igjen. Etter fem minutter med slåssing om skoen lar Sila deg få hilse på resten av familien.” Idag skal vi sykle ut til mine foreldre på Rykkinn i Bærum, og for første gang på over tretten år kommer ikke Sila til å stå der med en sko i munnen. Det kommer til å kjennes rart, tomt og trist.

Jan Omdal skriver godt og poengtert om bokbransjens framtidsfrykt i Dagbladet idag:

Fildeling er ikke den eneste teknologiske nyskapningen bokbransjen reagerer negativt på, fordi den utfordrer opphavsretten slik vi kjenner den. Nesten like trist var det å følge bokbransjens reaksjoner på kunnskapsminister Øystein Djupedals utspill om gratis digitale læremidler via prosjektet Nasjonal Digital Læringsarena. [...] Også Googles boksøk, som både er kulturformidling i global målestokk og en potensielt viktig forretningsmulighet for bokbransjen, blir møtt av mye tung skepsis.

Omdahl har også en peker til et innlegg i Aftenposten, hvor informasjonssjef Bjarne Buset i Gyldendal-konsernet går til frontalangrep på Venstres fildelingsforslag, og lykkes i å demonstrere hvor uinformert en informasjonssjef kan tillate seg å være på de kanter:

Forlagsbransjen har vært relativt uberørt til nå, men vi kommer til å få det samme straks folk venner seg til å lese på skjerm. Og den dagen kan komme fortere enn vi tror: Dagbladets Magasinet fortalte nylig om hvordan japanerne bruker mobiltelefonene til å lese romaner. Forfattere og forlagsfolk verden rundt bekymrer seg nå for dette i økende grad.

Sånn for ordens skyld: den samlede skjermlesingen overgår nå lesing av tekst i aviser, blader og bøker til sammen (Buset mener åpenbart at nettavisene bare er til pynt). Og mobilbøkene i Japan er den foreløpig eneste vellykte forretningsmodellen for salg av tekst til skjerm.

Oppdatering: I en kommentar til min kommentar til Dagbladet-artikkelen peker Buset på at han har skrevet et annet innlegg i Dagbladet, som dels står i motstrid til det som som skrives i Aftenposten-artikkelen. Mobilbøkene er visst ikke en bekymring likevel.

…ble markert igår, og handler som navnet antyder om bøker. Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre markering av dagen enn å laste ned gratis klassikere fra Simply Audiobooks. Jack Londons “Call of the Wild”, T.S. Eliots “The Waste Land” og Kafkas “Metamorphosis” er blant godbitene.

Så er det lansert, prøveprosjektet der Nasjonalbiblioteket (NB) i samarbeid med NFF lager en miniversjon av Google Book Search, basert på bøker som handler om nordområdene. Prosjektet er en forsmak på NBDigital, som med tid og stunder skal gjøre hundretusener av bøker, filmer, aviser og tidsskrifter tilgjengelige for alt folket. Det skjer på samme dag som NB holder en stor konferanse om emnet i Oslo (jeg hadde ikke anledning til å delta, men Tord blogger den på direkten), ordene er mange og pompøse og serveren behørig overbelastet. Hvilket er en bra ting, da noe av poenget med prøveprosjektet er å måle etterspørselen. Etter å ha testet boksøket mistenker jeg at interessen neppe vil vare, dog.

La meg forklare. Jeg har lenge ment at bøker bør være søkbare på nettet. Amazons “Search inside the book” og Google Book Search er glimrende researchverktøy for frilansere, studenter, journalister, forskere med mange flere, og hvem vet om ikke eksponeringen også gir litt halesalg. Og i så måte ser nordområdesatsingen ut til å innfri. Du kan putte begreper inn i søkefeltet og få treff på titler som du så kan lese på skjerm i sin helhet. Standardoppløsningen var riktignok i dårligste laget for mine 42 år gamle øyne, og flere bøker så ut til å ha en påfallende fargeforskjell på sidene, men søkesystemet leverer (når det ikke gir en feilmelding som forteller deg at Sun Microsystems har den intellektuelle eiendomsretten til programvaren som nettopp lot være å gjøre jobben sin ;-).

Det leverer altså treff, men så gjør det heller ikke mer. Grensesnittet er som i Google Book Search - informasjonsfattig på grensen til det nødtørftige, med et oppsett i venstremargen som ikke akkurat letter navigasjonen. Her finner man ingen pekere til andre relevante bøker, ingen eksternpekere, ingen forklaringer utover den bibliografiske oppsummeringen, ingen som kan hjelpe deg på direkten og selvsagt intet brukermiljø rundt bøkene. Resultatet er at den som ønsker kontekst, forklaring og miljø, må klikke seg videre til Amazon, Librarything, Goodreads osv. Eller rett og slett hoppe på sykkelen, og tråkke avgårde til sitt nærmeste folkebibliotek.

Her er det viktig å huske på forskjellene mellom Google og NB. For mens Google Book Search er en privatfinansiert videreføring av selskapets forretningsmodell, vil NBDigital bli et offentlig finansiert prosjekt hvis mål er å gjøre kulturarven tilgjengelig for alle nordmenn. Vi snakker om et generasjonsprosjekt som må være istand til å overleve regjeringer av alle politiske avskygninger. Da trenger prosjektet legitimitet, og det får det bare hvis det engasjerer et stort antall av brukerne som til sjuende og sist betaler for kalaset. Det i sin tur vil kreve at NB tar det krevende steget fra tilgjengeliggjøring av digitalisert innhold, til formidling. Kan hende er det på tide å invitere hovedtalere fra flere firmaer enn Google, når man holder nasjonale konferanser.

Dette er forøvrig et tema jeg kommer grundigere tilbake til i en artikkel som kommer på trykk og nett sent i mai.

Har ikke sett på meg selv som en potensiell Venstrevelger, men Trine Skei Grande viser en så stor innsikt i det viktigste spørsmålet for min bransje at det nesten er så man kan begynne å lure:

Fildeling er et resultat av at kulturen vil være fri. Den menneskelige sult etter kultur er umettelig, og det er også vår glede over å dele våre egne kulturopplevelser med andre. Derfor nytter det ikke å prøve å stenge kulturen inne på varelagrene, og tro at kulturopplevelser kan kjøpes og selges som såpestykker og tannpasta. [...] Venstre vil ha kortere kommersiell opphavsrett, fri sampling og et forbud mot DRM. Kun ved å møte fremtiden på dens egne premisser kan vi klare å sikre artistenes og forbrukernes interesser.

Gårsdagens Dagens Nyheter kunne forøvrig melde at svenske fildelere flest er mer enn villige til å betale en flat fildelereskatt på en hundrelapp eller to i måneden, dersom de fikk en garanti for at pengene gikk til artistene og ikke til Apple, EMI og Sony med røkkel.

Vi er tilbake igjen i landet etter en uke på Åland, det interessante lille øysamfunnet midtveis mellom Sverige og Finland. Med utgangspunkt i hovedstaden Mariehamn har jeg reist rundt og snakket stjerner, planeter og svarte hull med en stor del av Ålands femte- og sjetteklassinger, og oppnådde å bli omtalt i begge lokalaviser (her en peker til omtalen i “Nyan”, den av de to eksisterende avisene som legger ut stoff på nettet). Vi rakk ikke å få med oss så mye av landskapet på øyene (det er 6300 av dem), men vi traff masse trivelige folk og fikk et visst innblikk i en kultur med en ganske spesiell bakgrunn.

Eneste nedtur: elendige wifi-forhold, takket være den totale dominansen til leverandøren Ålcom. Selv det ellers flotte biblioteket i Mariehamn baserte seg på denne løsningen - derav sein kommentargodkjenning og epostbesvarelse. Litt underlig egentlig, da vi bodde på et hotell eid av Viking Line, som tilbyr fri wifi på Ålandsferja. Det eksotiske høydepunktet: den finske karaoken på ferja tilbake til Stockholm. Den som på ramme alvor tror det finnes en felles nordisk eller europeisk kultur, bør snarest bestille seg en billett her.

Jeg har aldri regnet Margaret Olin blant vårt samfunns skarpeste analytikere, men i dagens Dagbladet avslører hun også at hun ikke har skjønt at det går an å si “nei, ærlig talt” når journalister blir for dumme (noe de ikke unnlater at gjøre):

- Asylsøkeren, gategutten, den prostituerte, narkomanen. Du kaller dem vennene dine. Hvor mange venner har du?
- Jeg har ikke så mange fortrolige, virkelig nære venner. Men jeg kjenner mennesker i miljøer som mange opplever som skremmende, pirrende, kanskje eksotiske.

Men man kan kanskje ikke vente mer av en person som i sin siste bok skriver: “Det krever mange år på universitetet å få den visdom samvær med barn gir.”

Colony Collapse Disorder.

Forfatteren Miranda July lanserer boka si på en på en ovkul “tilbake til fremtiden”-måte.

Oppdatering: Okei, her spotter man en trend, og konstaterer at dette veldig raskt kommer til å bli veldig gammelt.