Nyheten om at Kunnskapsdepartementet har bevilget vurderer å bevilge 15 millioner til utvikling av gratis elektroniske læremidler via prosjektet Nasjonal Digital Læringsarena har fått langt mindre plass i nyhetene enn den fortjener (foreløpig gir “NDLA” bare ett treff i Sesams nyhetssøk). Kaja Korsvold i Aftenposten har tatt den obligatoriske ringerunden, og fikk som vanlig napp i Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening. Der spår leder Kjell-Lars Berge bokbransjens død og undergang (nok engang), lirer av seg en underlig påstand om at vi nå får statsforlag som skal bestemme arbeidsmetodene i skolen, før han avfyrer følgende kraftsalve:

Djupedals opplegg fører til at forfattere omdefineres til stykkprisbetalte underleverandører. Mange forfattere vil neppe få betalt. Tekstene skal trolig produseres etter Wikipedia-prinsippet. Opphavsretten blir fullstendig oversett.

I normale fall bør man alltid ta forfatterforeningslederes utsagn i digitale spørsmål med en klype salt, og klypen blir en spade når utsagnet krydres med begreper som “neppe” og “trolig”. Påstandene blir da også grundig tilbakevist av Frank Emil Moen i NDLA-bloggen. At “Wikipedia” brukes som et skjellsord får man ta for det det er verdt, når det kommer fra en organisasjon som er samboende med Fritt Ord (Store norske leksikons hovedsponsor), og som har Trond Berg Eriksen (leder for Store norske leksikons redaksjonsråd) som en sentral skikkelse. I sin kommentar peker Espen på at oppdaterte læremidler faktisk kan gjøre forfatteren mer sentral enn idag, mens Tord tar opp viktigheten av begrepet “arena” i motsetning til “portal”, som har vist seg å være forbløffende seiglivet i undervisnings- og biblioteksektoren.
Det jeg bet meg merke i, er Kjell Lars Berges uttalelse om “stykkprisbetalte underleverandører”. Berge kunne ha sagt noe om faren for at overgangen fra prosenter av boksalg til timebetaling slår dårlig ut for forfatterne, og fått en diskusjon om honoraret. Da hadde han gjort jobben sin som foreningsleder. Isteden valgte han å kategorisere virksomheten til en stor andel av NFFs egne medlemmer som noe negativt. Ja, for det altså stykkprisbetalt underleverandør jeg er når jeg skriver for fast honorar, enten oppdragsgiveren er en avis eller et nettsted. Det er stykkprisbetalt underleverandør jeg er når jeg om noen uker leverer en artikkel til “Prosa”, NFFs eget blad.
Min Wikipedia-donasjonSom frilanser er jeg svært takknemlig for alle stykkprisbaserte underleveranseoppdrag jeg kan få. I likhet med de fleste forfattere kan jeg ikke leve av boksalget alene. Fordi betalingen ofte er langt bedre for stykkprisoppdrag, er de faktisk med på å finansiere Det Store Bokprosjektet jeg til enhver tid jobber med. Stykkprisoppdragene har også gitt meg mye skribenterfaring jeg ikke ville ha vært foruten – de har rett og slett gjort meg til en bedre forfatter. Å påstå at forfattere blir “omdefinert” til underleverandører er ikke bare meningsløst, det er også fornærmende.
Kjell Lars Berges uttalelser har lenge vært en fornærmelse mot min intelligens, i den grad at jeg har vært flau over å være medlem av NFF. Nå har mannen også klart å fonærme yrkesstoltheten min. Her om dagen fikk jeg tilsendt en blankett for fornyelse av medlemskapet i NFF. Den går rett i søpla. Det finnes langt bedre ting å bruke 1100 kroner på. Jeg valgte å bruke summen på en gave til Wikipedia.
Oppdatering 11/3: Olav Anders og Jon blogger godt om saken, og Aftenposten kommenterer den i en ullen leder. Sluttpoenget er verdt å få med seg, dog: at en avis som vanligvis sluker bokbransjens retorikk uten motforestillinger bruker uttrykk som “gå fra konseptene”, burde være til ettertanke for bransjens kjøligere hoder. Fremdeles bare ett nyhetstreff i Sesam, forøvrig, hvilket vil si at det i skrivende stund er 6-2 til bloggosfæren i dette spørsmålet…