HTTP Status 500 -
type Status report
message
description The server encountered an internal error () that prevented it from fulfilling this request.
Apache Tomcat/5.5.17

Får håpe de voksne snart kommer hjem fra ferie og ordner opp.

Jan Omdahl (som tydeligvis har svitsja fra VG til Dagbladet) omtaler Sesams bloggsøk-beta, og har mye å utsette på den. Mange blogger er ikke kommet med, sorteringsmulighetene mangler og søk på f.eks. bloggeres navn rangerer ikke treff på vedkommendes blogg øverst. Det siste siste er lett å fastslå, og det kan faktisk se ut som om bloggsøket er bedre på emner som Libanon enn navn for øyeblikket. Spørsmålet er likevel om ikke hunden ligger begravet her:

Andre ganger toppes søkeresultatene av svært perifere treff. Et søk på (ha meg unnskyldt) «jan omdahl» gir som øverste (og altså i følge Sesam mest «relevante») treff, en referanse til undertegnede en post i Eirik Newths forfatterblogg fra desember 2005.

Omdahl legger ikke inn noen peker til bloggpostingen min, så her er den. Det kan se ut som om Sesam ikke alltid klarer å få med seg postinger fra folk som Omdahl, som vel så mye er nettavisjournalist som blogger. Hvorvidt dette er en svakhet, er åpent for debatt. Norske aviser har i enestående grad klart å kapre den lokale bloggosfæren, og om Sesam kan svekke det til tider klamme grepet, er det helt greit i mine øyne.

For egen del har Sesam-bloggsøket allerede gitt interessante treff, som for eksempel til denne diskusjonstråden på Spaltet.net der det en gang for alle fastslås at jeg ikke akkurat er en fruktkurv (et annet bevis på det finnes her), men i det minste har en kul T-skjorte.

I likhet med mange andre av dem som synset om krigen i Libanon trodde jeg styrkeforholdet mellom IDF og Hizbollah var så ujevnt at krigen raskt ville føre til en Irak-liknende situasjon. Isteden har IDF trukket seg ut av de to landsbyene i Sør-Libanon som ble inntatt etter harde kamper i forrige uke. Bombingen virker like planløst brutal og militært ineffektiv som noensinne: raketter fortsetter å hagle over det nordlige Israel, og Hassan Nasrallah varsler at Hizbollah har enda større raketter på lager. Og det er dessverre ingen grunn til å tro at ekstremisten som Israel har gjort til et motstandssymbol i Midtøsten, farer med tomprat. Et tydelig tegn på at Israel forbereder seg på en situasjon verdensopininionen (minus USA, naturligvis) vil oppfatte som et nederlag, er denne uttalelsen fra landets utenriksdepartement:

On Saturday, [Israeli Foreign Ministry spokesman Mark] Regev suggested that Israel might agree to a cease-fire before Hezbollah had been disarmed, calling a cease-fire “a catalyst” toward disarming Hezbollah.

For to uker siden var tonen langt mer bråkjekk:

“It seems like we will go to the end now,” said Israeli Ambassador Daniel Ayalon. “We will not go part way and be held hostage again. We’ll have to go for the kill — Hezbollah neutralization.”

…til bokbransjefolkets strev med all denne nymotens teknologien finnes i dagens Dagsavisen. Avisa kjører den gamle saken om norske lydbøker på fildelingsnettverk, og har fått en uttalelse fra Anne B. Ragde:

Dette har jeg ikke hørt om før nå. Det er rett og slett horribelt at noen kan holde på sånn.

Det mest interessante med uttalelsen (rent bortsett fra at den kommer fra en person med bærbar PC og iTunes) er at den er så typisk for standen Ragde representerer. Verre er det når Lydbokforlagets Olav Hongset uttaler seg slik om forlagets satsing på salg av nedlastbare filer:

De lovlydige har dermed fått sin første mulighet til å gjøre opp for seg hvis de vil ha lydboken på MP3-spiller.

Øh, nei, Hongset, det har de ikke. Lydbokforlaget selger bøker på CD, og brukerne er i sin fulle rett til å rippe platene til MP3-spilleren sin. Det var en av rettighetene vi beholdt etter fjorårets runde om åndsverkloven. Det er altså ikke nødvendig å “gjøre opp for seg” (merkelig ordvalg når det handler om ordinært salg av et produkt) for den som eier en lovlig CD.

Alt tatt i betraktning ville det ikke overraske meg det minste om det er Lydbokforlaget selv som kaller nedlastingsavtalen med Musikkonline.no for “starten på en større MP3-satsing”, men Dagsavisen skylder uansett sine lesere å peke på at den aktuelle nettbutikken bruker et helt annet (og Linux-, Mac- og iPod-inkompatibelt) format. Fra Musikkonlines nettsted:

Av hensyn til nedlastingstid og lagringsplass leveres denne lydboken som 48Kbit WMA-fil. DRM-løsningen er som for andre musikkfiler.

I tillegg til de tidligere nevnte: ikveld er Forfatterbloggen fremdeles et vevmessig katastrofeområde, snart tre uker etter at den åpnet. Uendelig treig lasting av sider som ikke vises riktig i Opera når de endelig dukker opp, og som fryser helt i Firefox. Ikke at det overrasker en som i et tiår har fulgt bokbransjens forsøk på å takle Intervebben, men det er jo synd på forfatterne som kaster bort tiden i sommervarmen. Og så får de jo et fullstendig feilaktig bilde av hva det vil si å blogge: stort sett er bloggpostinger mer tilgjengelige enn bøker, ikke mindre.

er fra BBC online:

Israeli Defence Minister Amir Peretz has warned that Israel is prepared to launch a full-scale ground operation if necessary. “Let no terror organisation feel we would cower from any operation,” he said. “We have no intention of conquering Lebanon but… we will do it without thinking twice.”

“Without thinking twice”. Wow. Det sier vel egentlig sitt om hvorfor situasjonen er som den er akkurat nå…

Paul Krugman har en samling med fascinerende motstridende sitater om utviklingen i Midtøsten de siste årene. En smakebit:

“My fellow citizens, not only can we win the war in Iraq, we are winning the war in Iraq.” President Bush, Dec. 18, 2005

“I think I would answer that by telling you I don’t think we’re losing.” Gen. Peter Schoomaker, the Army chief of staff, when asked whether we’re winning in Iraq, July 14, 2006

Okei da, en til:

“Iraq’s new government has another able leader in Speaker Mashhadani. … He rejects the use of violence for political ends. And by agreeing to serve in a prominent role in this new unity government, he’s demonstrating leadership and courage.” President Bush, May 22, 2006

“Some people say ‘we saw you beheading, kidnappings and killing. In the end we even started kidnapping women who are our honor.’ These acts are not the work of Iraqis. I am sure that he who does this is a Jew and the son of a Jew.” Mahmoud Mashhadani, speaker of the Iraqi Parliament, July 13, 2006

Det er slike ting som gjorde det lett for Putin å latterliggjøre Bush foran et internasjonalt pressekorps:

When Mr. Bush recommended democratic reform for Russia, Mr. Putin went for the jugular: “We certainly would not want to have the same kind of democracy as they have in Iraq,” he said.

Bush’ svar? “Just wait.” Ooooh. Den sved, Dubya.

Ifjor begynte Amazon å selge korte tekster i elektronisk form gjennom Shorts-programmet. Konseptet er enkelt: registrerte brukere kjøper et essay eller en novelle på opptil 20 sider på vanlig måte i nettbutikken, betaler og kan laste ned filen som ukryptert PDF. Tilfeldigvis kom jeg over essayet Imagining Abrupt Climate Change : Terraforming Earth av Kim Stanley Robinson (forfatteren av to av bøkene jeg leste i ferien), og bestemte meg for å prøve konseptet. Rent teknisk gikk det veldig greit - et par minutter etter betaling lå fila på harddisken - og jeg var mer nysgjerrig på betalingen. Prisen er 49 cent per tekst, og jeg lurte på om VISA-gebyr ville gjøre slå sterkt ut. Det viste seg heldigvis ikke å være tilfelle - kontoen min ble belastet med tre kroner og 12 øre, hvilket teksten vel var verdt.

John Scalzi har en grundig gjennomgang av ulike sider ved Shorts-programmet, inklusive en drøfting av inntektssiden for forfatterne som bidrar. Hans konklusjon er at det sannsynligvis ikke er lønnsomt for vanlige forfattere å selge korte tekster via Amazon Shorts, sammenlignet med å selge til de mange bladene som trykker korttekster i USA. Og i motsetning til andre utgivere, gir ikke Amazon forfatterforskudd. Forfatteren tar altså hele risikoen.

“Godt jobbet av UD” er tittelen på en gjennomtenkt og fornuftig leder i dagens VG (Aftenposten har en ganske likelydende), hvor avisens støtte til arbeidet som er gjort for å få norske statsborgere ut av krigen i Libanon fungerer som en forfriskende motvekt til sutrejournalistikken vi har sett tendenser til de siste dagene. Med litt flaks slipper vi å oppleve det samme som Canada, som foreløpig har mistet sju statsborgere i israelske bombeangrep. Ja, flaks er faktisk ordet når bombene ser ut til å falle så tett og lite fokusert på militære mål som i Libanon. Den amerikanske midtøsteneksperten Juan Cole sier det presist, som vanlig:

Israel has fought a lazy war, both morally lazy and militarily lazy. It is work to surveil enemy shipments. So, you just blow up the airport and the ports and roads and bridges, regardless of whether you have reason to believe that any of them is used by Hizbullah for their war effort. Just in case. It is a just in case war. You bomb Shiite villages intensively, just in case they have military significance to Hizbullah. Maybe they don’t, and you’ve just blown up a civilian neighborhood and killed whole families. Where blowing up things has no immediate and legitimate military purpose and harms innocent civilians, it is a crime. It can be prosecuted, especially in Europe.

Det er med krigen i Midtøsten som med de fleste andre situasjoner: bloggosfæren gir perspektiver mainstream-media (og da særlig norske) rett og slett ikke får med seg. For eksempel Whiskey Bar, som trekker trådene til Neil Sheehans svært gode skildring av Vietnamkrigen, A Bright Shining Lie, for å gi en forståelse av hvordan en så velutrustet og presumptivt -utdannet hærstyrke som IDF kan bli tatt på senga og deretter gjøre det mest kriminelt kontraproduktive som tenkes kan om målet virkelig er å svekke Hizbollah.

Ifølge Whisky Bar sliter ikke IDF bare med hybris, men også med en overdreven tro på høyteknologi og den kombinasjonen av forakt og selvforakt som rammer konvensjonelle hærer som trekkes inn i vår tids fjerdegenerasjonskriger. Liksom amerikanske tropper i Irak er israelerne i Libanon sine motstandere fullstendig militært overlegne. De er faktisk så overlegne at de før eller siden havner i samme situasjon som amerikanerne i Irak, et demotiverende dilemma som uttrykkes presist i dette intervjuet med professor Martin van Creveld (forfatteren av mye omtalte Transformation of War) :

The problem is that you cannot prove yourself against someone who is much weaker than yourself. They are in a lose/lose situation. If you are strong and fighting the weak, then if you kill your opponent then you are a scoundrel… if you let him kill you, then you are an idiot. So here is a dilemma which others have suffered before us, and for which as far as I can see there is simply no escape.

Intervjuet med van Creveld er gjort i 2002, så han snakker først og fremst om hvordan palestinerne (ja, palestinerne) kan gå seirende ut av en tilsynelatende håpløst asymmetrisk konflikt. Men det han sier er like relevant idag: israelerne kan velge å bombe Libanon tilbake til steinalderen for så å trekke seg sør for grensen, og derfra bevitne at Hizbollah og/eller syriske tropper fyller maktvakuumet som oppstår i kaoset som Israel har skapt. Eller israelerne kan bli stående i landet, og på ny synke ned i morasset de trakk seg ut av så sent som i 2000. Taper gjør de åkke som. Vinner gjør først og fremst disse herrene.