Her om dagen fant en interessant og sjelden astronomisk begivenhet sted: en stor meteoritt suste over himmelen i Troms, og landet muligens i Reisadalen i Nord-Troms. Man kjenner bare til 13 meteoritter i Norge, og derfor vil et eventuelt funn i Reisa være av en viss vitenskapelig og kommersiell interesse. Dessverre har dette aspektet kommet litt i skyggen av spørsmålet om hvorvidt nedslaget kunne sammenlignes med en atombombeeksplosjon, takket være pressemeldingen som ble lagt ut på Astrofysisk Institutts nettsted av Knut Jørgen Røed Ødegaard. Under tittelen “Enorme energier” [sic], kan man lese:
Energien i meteorsteiner som er over en meter store kan sammenlignes med energien i en atombombe. Det er derfor godt mulig at sprengkraften i hendelen [sic] over Nord-Troms var den samme som om en Hiroshima-bombe skulle blitt sprengt over området.
Den høye hastigheten vil helt åpenbart gi en tung meteoritt svært stor bevegelsesenergi (tenk på ligningen for kinetisk energi fra fysikktimen), men meteorittens sprengkraft (et begrep som ikke har en krystallklar definisjon) vil avhenge av hvor raskt og konsentrert energien leveres til et område. En steinmeteoritt som kommer skrått inn i atmosfæren og som går i oppløsning på vei ned, vil ha en ganske annen sprengkraft enn en metallmeteoritt som treffer vinkelrett på atmosfæren og overlever ned til bakken. Virkningene av detonasjonen vil også avhenge av faktorer som høyden over bakken, landskapsformasjoner og tilgang på brennbart materiale.
Sammenligningen med en kjernefysisk eksplosjon blir derfor ikke bare problematisk fordi man må ta et forbehold om at meteorittnedslag ikke frigjør radioaktivitet (noe også Ødegaard gjør), men også fordi den inneholder noen skjulte forutsetninger for omstendighetene rundt meteorittnedslaget. For ordens skyld: Hiroshima-eksplosjonen ga tredjegradsforbrenninger flere kilometer fra detonasjonspunktet, skapte et lysglimt som ifølge enkelte utsagn var synlig i Kina og en soppsky som steg 17 kilometer til værs. Sett denne beskrivelsen av Hiroshima-angrepet opp mot det nærmeste vi foreløpig kommer en øyenvitneskildring av Reisa-hendelsen:
Wenche Offerdal forteller til avisen Nordlys at hun ved Holmbo i Reisadalen ble vekket natt til onsdag av et smell, samtidig som huset ristet og lufttrykket fra det åpne soveromsvinduet blåste gardinene rett inn i rommet. Deretter hørte hun et ras i fjellsida. […] Wenche Offerdal forteller at hun dagen etter tok seg fram til området der hun mente smellet kom fra. Der møtte hun sundsprengte steinblokker som hun ikke hadde sett tidligere.
Nå finnes det heldigvis forskere i Norge som klarer å holde hodet kaldt. Truls Lynne Hansen, observatorieleder ved Tromsø geofysiske laboratorium, omtaler ifølge NTB (som gjorde jobben sin og ringte mer enn én forsker) sammenligningen med atomvåpen som “det rene skjære tøv” og mener ellers at dette er en artig begivenhet, men ikke noe drama siden vår atmosfære hele tiden pepres med steiner. For egen regning: så lenge vi faktisk ikke vet hva som har skjedd i Reisadalen (Ødegaard sier til Aftenposten at meteoritten var “enorm”, Lynne sier den var på 10-12 kilo), er det ingen grunn til å snakke om atombomber. Mulige kosmiske katastrofer er nå så grundig etablert i den offentlige bevisstheten, at det ikke er nødvendig å bruke et meteorittnedfall til å hamre inn poenget nok en gang.
At det er lett å falle for fristelsen, kan jeg likevel forstå. Jeg var en av dem som var tidlig ute med å snakke om dette emnet for et bredt norsk publikum, og oppdaget raskt at eksplosjoner selger – jo større, desto bedre. Det er mye lettere å få massemedia og publikum interessert i Jordas undergang, enn i strålingstransport i Solas indre eller atmosfærekjemien på Titan. At det er en enkel knapp å trykke på, betyr imidlertid ikke at det er en smart eller riktig knapp å trykke på – særlig ikke når det gjøres hver eneste gang en anledning byr seg.
Min viktigste motivasjon for å droppe katastrofescenariene var at jeg opplevde det som kontraproduktivt. Det bidrar utvilsomt til å vekke en interesse for astronomi, på samme vis som fokus på kjøttetende dinosaurer skaper interesse for paleontologi. Men samtidig gir det et skjevt bilde av astronomi som vitenskap og hobby. De fleste astronomer forsker ikke på vår klodes undergang, og hverdagen deres er som hverdagen til forskere flest: mye av tiden er jobben ikke det minste spektakulær (for å bruke et tvers igjennom forslitt uttrykk i astronomiformidlingen). Det gjør ikke astronomi som vitenskap uinteressant, men det gjør den annerledes enn bildet som nå formidles av mediene.
Ditto for amatørene. Går du ut under himmelen en stjerneklar kveld, slås du først og fremst av hvor mørk, stille og fredelig himmelen er. Og det gir et riktig inntrykk av verdensrommet. For faktum er at mesteparten av verdensrommet er mørkt og tomt, og mesteparten av tiden skjer det ikke noe dramatisk i det hele tatt. Det er svært få supernovaeksplosjoner og gammaglimt, og nesten aldri noen dinosaurutryddende asteroider på kollisjonskurs med Jorda. Den som forventer et himmelfyrverkeri hver gang hun går ut under himmelen, vil bli sørgelig skuffet. Spørsmålet er ikke hvor mange teleskoper som er solgt de siste årene (etter tilbudet å dømme er tallet stort), men hvor mange som er i bruk etter det første møtet med den virkelige stjernehimmelen.
Denne saken har enda et problematisk aspekt, og det er den kommersielle koblingen. Knut Jørgen Røed Ødegaard er for tiden på markedet med praktverket “Bang”, som nettopp fokuserer på kosmiske eksplosjoner og katastrofer. Ødegaard har promotert boken etter beste evne i VG-bloggen sin, hvilket er en fair sak (her sitter jeg i verdens største glasshus). Mer problematisk blir det når han gjør det samme i nyhetsbrevet som legges ut på nettstedet til Institutt for Teoretisk Astrofysikk, under instituttets logo. For meg skaper det uklarhet rundt Ødegaards rolle: fungerer han som UiO-ansatt publikumskontakt, eller er han også her ute etter å selge bøker?
Oppdatering: Ødegaard forsvarer seg i VG-bloggen sin – argumentet er at siden NASA-forskere forvirrer publikum ved å bruke energi og sprengkraft om hverandre, kan også han gjøre det.
Leave a Reply