Cory Doctorow, forfatter, blogger og allestedsnærværende forkjemper for våre digitale rettigheter, slapp en nerdebombe i Boingboing for noen timer siden: han svitsjer fra OS X til Ubuntu. Vi snakker altså om en mann som har eid femti macer i løpet av sitt korte liv, og som har Apple-logoen tatovert på bicepsen - bildet jeg tok da han var i Norge sier sitt. Men i likhet med Mark Pilgrim, vevguru og mannen bak uunværlige Dive into accessibility, har Cory sett seg lei på proprietære filformater, økende bruk av DRM og innskrenkinger i brukernes rettigheter i OS X.

Siden Linux kjører på flere plattformer enn noe annet operativsystem, fikk Cory for første gang friheten til å velge maskinvare på årntli. Han vurderte en MacBook Pro men gikk istedet for en kraftig spekka Lenovo Thinkpad. Cory lover å blogge overgangen til åpen kildekode på Boingboing, og jeg kommer til å følge det med stor interesse. Saken er nemlig den at de to nyfrelste har valgt temmelig krevende maskinvare å svitsje til: mens Ubuntu og andre linuxer ofte er enklere å installere på stasjonær PCer enn Windows, viser en kjapp titt på Ubuntuforums at bærbare er en ganske annen skål.

De skreddersydde maskinvareløsningene man gjerne finner på bærbare skaper problemer med alt fra skjermoppløsning til trådløsnettverk. Ubuntu går så det griner på vår T40 (fra man trykker på knappen til den er klar til bruk er den et halvt minutt raskere enn Windows XP) med to viktige og akk så vanlige unntak: dvalefunksjonen og batterilevetiden. Etter endel googling og mekking har jeg nå redusert strømforbruket nok til at Ubuntu kjører i halvannen time på én lading, men det er fremdeles to timer dårligere enn XP. Og den nekter plent å våkne av dvalen, hvilket mildest talt reduserer verdien som bærbar. XP beholdes derfor inntil videre - om enn på veldig lånt tid…

Jeg forsømte meg forrige torsdag, og tar det igjen med en dobbeltposting. Først nok en håndarbeidsoppskrift (hva er det med blekkspruter som utløser slik kreativitet i folk?), denne gangen en strikkeoppskrift på nautilus-blekkspruter. Medlemmene av blekksprutslekten Nautiloidea er fysiologisk primitive, men beskytter seg med et skall som er et enestående vakkert eksempel på en logaritmisk spiral i naturen. Disse små krabatene (for å bruke en standardfrase fra “Ut i naturen”) har eksistert nesten uforandret i bortimot 500 millioner år - de trykket i seg trilobitter millioner av år før den første lungefisken krøp på land, og vil antagelig knaske på de fjerne etterkommerne etter rekene lenge etter at vi har utviklet gigantiske, hårløse hoder og forlatt kloden. Vel verdt en strikke-hyllest for de av oss som strikker, eller en skål for de av oss som drikker.

Siden det blir en stund til neste gang jeg blogger blekksprutting (det er sommer, og på tide å oppsøke blekksprutene i deres rette element) er min andre peker til Flickr, nærmere bestemt til to av de talløse virtuelle møteplassene folk ikke kunne skape seg før vebbtonull. Tentacles - The Pool for Cephalopods of the Subclass Coleoidea er for blekksprutfetisjister sånn i sin alminnelighet, mens Welcome, Squid Overlords er alle som har tatt inn over seg det faktum at den samlede blekksprutbiomassen nå overgår menneskebiomassen (og ja, det inkluderer amerikanerne). Med tanke på debatten om innvandreres lojalitet tidligere i sommer, syns jeg det er på sin plass å tone flagg: når blekksprutene overtar, kommer jeg til å stå i fremste rekke (med denne T-skjorta på) og hilse vår nye herskerklasse velkommen. Tross er blekksprutene å foretrekke i Regjeringsbygget fremfor disse karene, for ikke å snakke om disse.

kommer fra Kari Marstein, redaksjonssjef i Gyldendal forlag, i et innlegg i Dagbladet. Marstein ønsker å ta et generaloppgjør med Konkurransetilsynets rapport som konkluderer med økt salg og utvalg i bokbransjen etter endringene ifjor:

La meg slå klart fast: Dette har ikke Konkurransetilsynet grunnlag for å hevde. Rapporten fra Konkurransetilsynet bygger på svært tvilsomt tallmateriale. [...] Tallmaterialet er for sammensatt, det er usikkert hva det til enhver tid er man måler, og det lar seg kort og godt ikke gjøre å trekke konklusjoner om utviklingen av verken pris, salg eller bredde på grunnlag av denne undersøkelsen.

En sterk åpning, som følges opp med en påpekning av et forsåvidt riktig og åpenbart faktum: bokbransjen opplever store årlige svingninger, og statistikkene er følsomme for bestselgere. Problemene oppstår når Marstein vil dokumentere at det motsatte faktisk har skjedd, mao at smale titler selger mindre enn før dereguleringen:

Bokhandlerne velger å konsentrere salgsinnsatsen om enda færre titler, noe som nok gir resultater. [...] Forskjellene blir større. Mellom de som selger. Og de som ikke selger. Nedgangen i antall solgte eksemplarer for en del bøker er drastisk, og rammer både forfattere og forlag.

Marstein kritiserer altså Konkurransetilsynet for ikke å ha godt nok tallmateriale, men presenterer ikke et eneste konkret tall selv. Hele dokumentasjonen for påstanden om mindre bredde ligger i setningen “vi vet at de tendensene vi ser her hos oss, også er typiske for andre forlag”. Kari Marstein vet noe veldig relevant som ikke vi andre vet, og heller ikke Konkurransetilsynet vet. Retorikk på høyt nivå, dette, og ikke ukjent for de av oss som har deltatt i bransjedebatter før.

Intet forsvarsskrift for smal litteratur uten fortielse av fakta som svekker argumentene. Kari Marstein skriver at “det burde være unødvendig å si, men det er forskjell på å selge ti eksemplarer av en bok og hundre eksemplarer”, vel vitende om at det burde stå “1010 eksemplarer og 1100 eksemplarer”. Det er lett å forstå at Marstein “glemmer” innkjøpsordningen for skjønnlitteratur - den står for brorparten av salget av smal litteratur og sikrer i praksis utgivelsen av slike titler uavhengig av hva bokhandlerne måtte finne på.

Likeledes lar hun være å nevne de mange andre støtteordningene som kommer “kunstforfattere” til gode, ordninger som ifølge forfatterforeningenes egne tall utgjør langt det meste av etablerte forfatteres inntekt. Med andre ord: fallet i salgstallene kan umulig være så dramatiske som Marstein hevder, og konsekvensene for økonomien til flertallet av etablerte kunstforfattere likeså. Klinsjeren er likevel denne setningen:

For hvor lenge kan en forfatter skrive bøker bokhandlerne ikke tar seg råd til å selge, hvor lenge kan forlagene utgi bøker leserne likevel ikke finner i butikkene?

Kari Marstein har en høy stilling på Gyldendal, som i likhet med Aschehoug og Damm har gjort store oppkjøp av bokhandlere. Hvis Marstein virkelig mener at bokhandlene gjør en for dårlig jobb, bør hun først reise seg fra skrivebordet sitt og banke på døren til Gyldendal-direktør Geir Mork, hjernen bak forlagets systematiske oppkjøp av bokhandlere i Norge, og mannen som for bare to uker siden sa at konkurrenten Cappelen var “spilt i sjakk matt” fordi forlaget ikke har gjort det samme. Og kanskje Marstein også - sånn for ryddighetens og etikkens skyld - burde ha nevnt denne forbindelsen i innlegget sitt?

Inflight Power Recharger Cables høres ut som et strålende produkt for de av oss som bruker batterisnåle PDAer eller mobiler som arbeidsredskap på lange flyturer, eller som ganske enkelt vil høre på sin egen musikk hele veien til New Zealand. Strømmen hentes fra hodetelefonuttaket i flysetet, og ladingen skjer bl.a. via USB mini-B porten på maskinen ( dermed kan jeg f.eks. drypplade min Zaurus). Av åpenbare årsaker anbefales det ikke å lade bærbare PCer på denne måten. Alt som gjenstår nå er å finne et reisemål som rettferdiggjør innkjøpet…

Denne Youtube-traileren for “An Inconvenient Truth” (som skal sees når den kommer) har Bender som Al Gores sidekick, og fungerer dermed også som en påminnelse til alle Futurama-fans: ja, det blir flere episoder:

After word from two voice actors had spread during the last two days, the news agency Reuters is now reporting that “Comedy Central has resurrected the former Fox animated series from “The Simpsons” creator Matt Groening and David X. Cohen. At least 13 new episodes will be produced.

Denne kombinasjonen av peanøttsmør og Fluff (jinglevarsel) er visstnok en Massachusetts-klassiker (kjennere av delstaten får korrigere meg her), og er i det siste blitt gjenstand for en debatt i delstatsparlamentet av det slaget man får når spørsmålet som debatteres i bunn og grunn er ganske fjollete. Et forslag om å fjerne kaloribomben fra delstatens skoler er blitt møtt med et motforslag om å gjøre Fluffernutter til “the official sandwich of the Commonwealth of Massachusetts.” Det får meg til å undres på om ikke også Norge burde ha sitt nasjonalsmørbrød. Min stemme går til grovbrød med makrell i tomat. Andre forslag?

…kommer fra SN Brussels Airlines. Man skjønner jo umiddelbart hva som skjedde med passasjeren, så min eneste refleksjon er: flinke løver, som klarer å spise uten å søle i det hele tatt.

Bærum hopper på Linux skriver VG (i en artikkel som ikke kunne stått i skarpere kontrast til rælet som ble publisert på Dagbladet.no en time tidligere). Se der, se der. Min gamle hjemkommune fikser ikke bare sykkelstier, tydeligvis. Hva er det neste fra Eiriks ønskeliste: solcellepaneler på alle tak?

Erik Tunstad i Forskning.no har en balansert kommentar til oppstyret rundt det mulige meteorittnedslaget i Nord-Norge (verken krater eller andre fysiske spor av noe slag er foreløpig funnet). Konklusjonen er det vanskelig å si seg uenig med:

Gi ham [Røed Ødegaard] heller en medierådgiver, et offentlig kontor, en lønn - noen medarbeidere - og så kan man jo etter en tid vurdere om det er noe behov for resten av informasjonsavdelinga…

Ellers noen tips til eventuelle metorittjegere fra geolog Hans Amundsen ved UiO (som altså er ekspert på steiner fra dette og andre himmellegemer):

Det beste å gjøre er å legge den [meteoritten] i en steril plastpose og legge den i fryseboksen. Hvis man kan bevare den slik kan man også bevare eventuelt vann som er i den.

Dagbladet har i det siste kjørt en debatt med seg selv og sine lesere om de negative sidene ved å ha åpne kommentarer etter artikler, og mye av det jeg selv har tenkt i sakens anledning sies i Morten Lyngengs innlegg idag. Det Lyngeng ikke legger vekt på, er det faktum at Dagbladet ikke bare har sluppet til anonyme kommentatorer, men åpenbart har fisket etter kommentarer ved å gi provoserende overskrifter og emner en prominent plassering. Engasjement trekker lesere og skaper gjenbesøk, noe som igjen gir økte annonseinntekter. Datateknologi ligger tett innpå innvandrings- og asylpolitikken i så måte, og risikoen for lovstridige innlegg burde være langt mindre - i prinsippet (mange av ekstremistene dukker nå opp i kommentarfeltene til helt urelaterte artikler).

Da Dagbladet i ettermiddag publiserte artikkelen “15 programmer du bør styre unna på jobben”, illustrerte den med Firefox- og iTunes-ikoner og så åpnet for kommentarer (som den lille megafonen under skjermdumpen over viser), visste avisen godt hva den gjorde. Jeg var innom den tøvete og dårlig researchete artikkelen (vel, overskriften provoserte meg også ;), og så nærmere hundre negative kommentarer. Så, en time senere, var kommentarfeltet fjernet. I skrivende stund er det sporløst forsvunnet, uten noen forklaring. Dagbladets nettstrategi virker stadig mer forvirret, og Hjorthens forslag om å gjeninnføre debattfora virker stadig mer fornuftig.

Oppdatering: “Debatten ble stengt fordi den sporet helt av og ble preget av personangrep. Redaksjonen” står det nå nederst i artikkelen. Personangrepene rettet seg mot journalisten, og var definitivt ikke saklige. Men så er da heller ikke artikkelen det. Skal avisa lære noe av dette (yeah, right), må det være å gjøre ikke bruke slett journalistisk arbeid som grunnlag for provokasjonsartikler.