Alive In Joburg er en spennende science fiction-kortfilm lagt til Sør-Afrika i et alternativt 1990… Enkelt og ikke så rent lite gripende - Google Video på sitt beste. (Via Boingboing)

er disse flyene virkelig i trygg avstand fra hverandre? En talsmann for DHL sier så, men det ser temmelig hårreisende ut…

Hvor lenge var Adam i paradis, sier nå jeg. Det gikk ikke lang tid før en av ulempene med å ha et kamera med avtakbare linser - støvkorn på bildesensoren - manifesterte seg. Det tok litt lenger tid før jeg oppdaget det, og kornet kan sees som en uklar flekk oppe til høyre på minst et par av bildene jeg har flickret. Jeg er tydeligvis ikke alene om problemet. Jeg ser ut til å ha blåst kornet vekk med en belg, men hadde ikke det virket hadde jeg enten måttet sende kameraet til Canon for rens (koster en tusenlapp) eller kjøpe en rensekit (med 12 rensepinner til 600 kroner) som ifølge ekspeditøren i Oslo Kameraservice ville gjøre garantien ugyldig.

-->

Superstreng er tilbake igjen med nytt sendetidspunkt: søndag kveld fra 21 til 22. Forhåpentligvis et bedre tidspunkt enn lørdag ettermiddag, jamfør alle dem som sitter i bilkø på vei hjem fra hytta på søndagen. Årets første sending - eller S02E01 for dere fildelere - går søndag 29, så vær der eller vær firkantet (og veldig uvitende). Eller lytt til podcasten, som vi som vanlig gjør tilgjengelig i iTunes og på superstreng.no kort tid etter sending. Den utmerkede gjengen som gjør det mulig for meg å være programleder er den samme som ifjor høst (se bildet), men nytt av året er Flickr-settet med bilder av gjester og eksperimenter.

Teresa Nielsen-Hayden har en fabelaktig bloggposting om papirbøkenes akk så korte levetid. Vi forfattere liker ikke å tenke på det, men de fleste bøker blir borte fra offentligheten på skremmende kort tid (ikke sjelden før bøkene rekker å havne på salg). Nielsen-Hayden peker til en oversikt over bestselgere fra 1900 til 1995, og minner om at de mange ukjente navnene faktisk var vinnere i kampen om oppmerksomheten. Liksom vår egen Rudolf Muus hadde de i det minste et publikum i sin samtid, i motsetning til den navnløse hæren av skribenter som ikke engang oppnådde det:

The literature taught in schools is that which has survived: a collection of gross statistical anomalies. This is misleading. Falling out of print is a book’s natural fate. We can belatedly train ourselves to believe that this will happen to other people’s books. What’s hard is for writers to believe it will happen to their own.

Nielsen-Hayden påpeker at vernetiden for bøker (forfatterens dødsår pluss 70 år) først og fremst gavner suksessforfattere og store mediaselskap. I de aller fleste tilfelle vil de etterlatte etter en forfatter aldri motta et øre for bruk av de beskyttede tekstene, hovedsaklig fordi ingen aner at tekstene eksisterer. Prosjekter som Google Print vil om ikke annet gjøre det mulig å finne tekster som ikke har vært i trykken på mange tiår, men kan gå helt i stå dersom man blir nødt til å spore opp alle potensielle rettighetshavere til utgåtte verker for i det hele tatt å begynne å skanne.

Det trekker opp til omkamp om bokavtalen som regulerer norsk bokbransje - som rimelig kan være etter regjeringsskiftet. Bokbransjefolkets hovedargument mot Morten Meyers bransjereform (kortere periode med fast pris på bøker, og like rabattmuligheter i alle salgskanaler) har hele tiden vært at det ville redusere det litterære mangfoldet. Nå fins det ingen standarddefinisjon av litterært mangfold, men essensen i argumentet er omtrent som så: folk som kjøpte norsk lyrikk da bransjeavtalen gjaldt, kom til å svitsje til Dan Brown etter at bokavtalen ble gjeldende. Exit “smal” litteratur.

Denne hypotesen hadde det vært interessant å underkaste grundige studier, men nå ser det ikke ut til at det kommer til å hende. Kulturministeren vil evaluere konsekvensene av bokavtalen og antyder til at han kan komme til å gjøre justeringer, mindre enn et år etter at den trådte i kraft. Og argumentet som brukes for å begynne før det er noen rimelig mulighet til å fange opp tendenser, er resultatene til Bokklubben. Denne bedriften dominerer bokklubbmarkedet og dermed omsetningen av norsk skjønnlitteratur (på det meste ble 70 % av alle norske romaner solgt via bokklubb), og opplevde en omsetningssvikt på 5,6 % ifjor.

Interessant nok var nedgangen nesten tre ganger større i 2004, altså året før bokavtalen trådte i kraft. Direktør Kristenn Einarsson sier til Bok og Samfunn at bokavtalen fikk størst betydning for Bokklubben året før, fordi “de sluttet å investere i det å få nye medlemmer i påvente av det som skulle skje.” Nå kunne det innvendes at akkurat dette problemet var selvpåført , men det virkelig ironiske i situasjonen er at Bokklubben faktisk satte inn et tiltak mot de forventede problemene, og at det etter alle solemerker virket svært godt.

Bokklubben satset på nettbokhandlere (bl.a. ved å kjøpe Bokkilden), og opplevde en omsetningsøkning i dette leddet på 40 %. Man solgte også 13 000 ulike titler i nettbokhandlerne, mot 2000 gjennom Bokklubbens vanlige kanaler, hvilket tyder på at bokbransjen begynner å få sving på halesalg av bøker her til lands. Einarsons uttalelse til Aftenposten om det gode resultatet er talende:

- Vi hadde regnet med større nedgang, sier Kristenn Einarsson.
- Burde dere ikke da være fornøyd? Dere har tydelig klart å ta opp konkurransen?
- Nei, vi kunne solgt mye mer bøker hvis vi hadde hatt den gamle ordningen.

Fremtidsrettede ord fra en av de viktigste personene i norsk bokbransje, dette. Og det er ord som sannsynligvis vil vinne gehør hos en kulturminister som er mest opptatt av de smale bokklubbenes kår (”lyrikk og andre genrer som har smalere nedslagsfelt og som igjen kan påvirke forlagenes framtidige utviklingsstrategi”) , som ikke ser ut til å trekke noen tråder mellom halesalg i nettbokhandlere og litterært mangfold i sin alminnelighet, eller for den saks skyld viser nevneverdig interesse for bokkjøpernes situasjon. Baklengs inn i fremtiden er stikkord for dagen.

av bilder fra Cape Town som jeg abonnerer på, et høyst personlig og visuelt slående tilskudd til nyhetsbildet, gitt.

Et skoleeksempel på at nettet redefinerer offentligheten finnes i Dagbladet.no. Utgangspunktet er den mye omtalte studentturen til Åre, som ble kommentert av den svært kommentarvillige professor Martin Ystenes ved NTNU:

Mange av dem er bortskjemte og de forstår ikke sin plass i samfunnet. Studentene oppfører seg som de har kjøpt en studenttilværelse og studentorganisasjonene har blitt forbrukerorganisasjoner.

Lederen av Studenttinget på NTNU, Trond Håkon Andreassen, stilte opp i et nettmøte på Dagbladet.no, og det som kommer fram der er forsåvidt interessant nok. Men det er i kommentarene etter saken det virkelig begynner å svinge. I tillegg til de vanlige utgytelsene av edder og galle, finnes en rekke innlegg fra studenter som kommenterer Ystenes’ opptreden i ulike sammenhenger. Bildet man sitter igjen med som utenforstående blir dermed annerledes enn det man får av å lese papirutgaven av samme avis: nettet demonsterer her sin overlegne evne til å antyde historien bak historien.