…og måtte ditt operativsystem i det nye året komme fra et annet sted enn Redmond, Washington. Hvor nerdete er det lov å være på slutten av 2005? Vel, i alle fall nerdete nok til å kjøre en live-CD med et operativsystem ene og alene fordi navnet er så kult. Plan 9 er oppkalt opp den herostratisk berømte scifi-filmen, og var i sin tid Bell Labs’ forsøk på å forbedre Unix (bl.a. ved å representere ethvert objekt, det være seg en fil eller en bruker, ved et navn). Eric Raymond forklarer hvorfor systemet aldri lykkes i å erstatte Unix som nettverkssystem, forbedringene til tross.

For egen del konstaterer jeg at det ikke kommer på tale å skrive min neste bok med sam, men at det var verdt å starte opp systemet for å se en live-CD boote opp på 15 sekunder (!), samt rettferdiggjøre å vise bildet av Plan 9-maskoten Glenda. Kaninen er søt og samtidig en anelse skummel, som seg hør og bør for et obskurt operativsystem. Glenda ble forøvrig tegnet av illustratøren Renee French, hvis strek kan minne litt om Svein Nyhus’. Og dermed innkasserer jeg prisene for dagens rareste frie assosiasjon og mest poengløse nyttårshilsen, trur eg. Det lover jo godt for det nye året…

Vi skal ha en liten sammenkomst ikveld, og som seg hør og bør i et multikulturelt, EU-vennlig (vel, i alle fall 50 % EU-vennlig hjem blir gjestene traktert med mat og drikke fra mange land: den engelske dessertklassikeren trifle, østerriksk marsipan, italiensk vin, tunisisk øl (om enn i begrensede mengder), amerikanske chocolate chip cookies og - kveldens hovedrett og pièce de résistance - kalkun på anglosaksisk vis (dvs med stuffing som et hovedelement). Steking av seks kilos fugler er ikke hverdagskost her til gårds, og derfor skulle jeg gjerne hatt tilgang til kalkunhjelpetelefonen som tilbys av den amerikanske produsenten Butterball. Her finnes ikke bare oppskrifter og tips av det vanlige slaget, men endatil en presentasjon av damene som svarer på spørsmål fra usikre kalkunstekere. Som Astrid, som etter å ha snakket kalkun i fem år har følgende favorittsamtale:

Most Memorable Call: A New Jersey fireman called the Talk-Line while cooking dinner for his entire firehouse to ask where he should insert the meat thermometer into his turkey. After Volpert explained the proper technique, she suggested he log on to Butterball.com to get free Butterball recipes as well. At first he seemed interested, then reluctantly declined, saying that if any of his co-workers found out, he might lose his “macho” image. After all, what would his fellow firefighters think if they discovered he now knew as much about roasting Butterballs as he did fighting fires?

Godt at jeg mistet macho-imaget mitt da jeg var tolv elns. Så viktig er denne institusjonen at president Bartlet ringte 1-800-BUTTERBALL i en episode av “The West Wing”, med følgende replikkveksling:

Operator: Thank you for calling the Butterball Hotline.
President Josiah Bartlet: If I cook the stuffing inside my turkey, can I kill my guests? I’m not saying that would be a deal breaker.

Okei, så ble det ingen tavle-PC eller superdupermini-PC denne gangen, men et nytt eksternt tastatur til lommedatamaskinen tok jeg meg råd til. Det gamle eksterne tastaturet er glemt igjen på en av høstens reiser - det er slikt som kan hende med et tastatur som i sammenleggbar stand ikke tar mer plass enn en lommebok. Etterfølgeren fant jeg hos en av de små bedriftene som fremdeles selger kontorrekvisita og datautstyr i Oslo sentrum, Wisth i Frognerveien. Det sammenrullbare USB-tastaturet fra ErgoLine ser unektelig litt rart ut når det er koblet til min lille Zaurus SL-3000, men hva betyr vel utseendet så lenge jobben blir gjort? Og som man kan se, tar det ikke store plassen når det vel er rullet sammen.

Tastaturets største fordel sammenlignet med andre sammenleggbare jeg har vært borti er at det er i full størrelse, og at det er innkapslet i et vann-, støv og smusstett plastmateriale. Dermed er det i stand til å tåle det meste av det en reise kan by på av utfordringer, fra rusket og rasket som samler seg i bunnen av vesker til velting av kaffekopper. En av de største ulempene er bredden: det er dårlig tilpasset et typisk flysetebord, for å si det slik, og et tastatur uten den numeriske delen hadde vært å foretrekke (spørsmålet er hvor stor etterspørselen etter det produktet ville vært!) Jeg undrer meg også litt over ergonomien i selve tastene: siden de er festet til et mykt og fleksibelt underlag, skal det en del øvelse og kraft til for å treffe slik at hvert tastetrykk gir det ønskede resultatet. Jeg har begge deler, så det fungerer godt for meg.

Det er ellers ikke helt uproblematisk å koble et normalt, norsk tastatur til en japansk lommemaskin. Den korte ledningsstumpen som er koblet til tastaturet er en USB mini-A-kabel, hvis funksjon er å forvandle Zaurusen til en vertsmaskin for USB-enheter (normalt kobler man den til en PC/Mac som en ekstern harddisk, dvs i “slavemodus”). USB mini-A ligner til forveksling på mini-B, som ofte følger med digitalkameraer og MP3-spillere, men er koblet opp på en annen måte. Jeg prøvde først å få tak i kabelen her til lands, men oppnådde ikke annet enn gleden av å sette på plass skråsikre butikkansatte som bedyret at de hadde mini-A på lager, hvorpå de presenterte meg for en mini-B.

Til slutt kjøpte jeg min kabel fra det britiske firmaet Figlabs, hyggelige folk som ga kjapp og god service. Problemene var ikke over med dette, dog. For tastaturet på Zaurusen er ikke bare mye mindre enn normalt, det mangler også norske tegn. Følgelig må tastaturet rekonfigureres. Siden Zaurusen kjører Linux, finnes det et ganske stort miljø av utviklere som skriver åpen programvare. Løsningen på problemet heter i dette tilfellet Keyhelper, som eksemplifiserer åpen programvare på sitt beste og verste. Det beste er at programmet finnes og er fritt tilgjengelig for nedlasting og videreutvikling, det verste er at dokumentasjonen er forvirrende og selvmotsigende. Nuvel, jeg har da fått æ, ø og å til å fungere. Og dermed er jeg klar til å taste ivei i det nye året!

Under min daglige, ørkesløse klikking rundt i bloggosfæren kom jeg over USAFIs “Green Card Lottery”-side (neida, jeg vurderer ikke emigrasjon med det første, selv om jeg fristes ofte nok), og fra den fant jeg frem til det amerikanske arbeidsdepartementets database over yrker som kvalifiserer for immigrasjon (ikke samme schwung over UDIs motstykke, nei). Som rimelig kan være søkte jeg meg fram til kategorien for “Creative Writers”, og det viste seg å være fascinerende lesing. Her finner man ikke bare en presis definisjon av hvilke oppgaver man forventer at en skapende skribent utfører, men også hvilke kunnskaper, egenskaper og evner de forventes å ha. Jamfør disse punktene under “Knowledge”:

English Language - Knowledge of the structure and content of the English language including the meaning and spelling of words, rules of composition, and grammar.
Computers and Electronics - Knowledge of circuit boards, processors, chips, electronic equipment, and computer hardware and software, including applications and programming.
Fine Arts - Knowledge of the theory and techniques required to compose, produce, and perform works of music, dance, visual arts, drama, and sculpture.

Under hvert yrke finnes også en liste som spesifiserer den relative viktigheten av ulike kompetanseområder. Fascinerende nok kommer “Computers and Electronics” på en krystallklar tredjeplass. Skal man tro oversikten var 139 000 amerikanere definert som kreative skribenter i 2002, med en gjennomsnittsinntekt på $43 340 (altså langt bedre enn norske forfattere, også når den norske statsstøtten er innberegnet). Men mest interessant av alt: ifølge beregningene vil det trengs 46 000 nye ansatte i denne kategorien før 2012. Så hey, hvem vet…?

…å lage en vaskeekte julesending, men tilfeldighetene ville det nå slik: Superstrengs siste sending for sesongen går klokka 15 på Kanal 24 i ettermiddag, med innhold som ikke er til unnvære for den som er i innspurten mot årets store ribbehøytid eller skal en svipptur til Mars. Ja, jeg vet hva jeg konkurrerer med på mediefronten, så derfor vil jeg bare nøye meg med å ønske mine lesere, lyttere og seere en riktig god jul og godt gjensyn/gjenhør.

igjen, denne gang i Tønsbergs blad.

…som skrev det mange har sagt til meg: Jeg har en dobbeltgjenger. Mest synlig var det visstnok i “Klisterhjerne”-programmet hvor vi var på skjermen samtidig.

Skal du ut og reise med din bærbare i jula, men er usikker på om det finnes bredbånd der du skal? Da er det kjekt å vite at 52 folkebibliotek (nærmere 70 inkludert filialer) land og strand rundt nå tilbyr gratis wifi til sine brukere - en helt oppdatert oversikt finner du her. Siste på listen er Kristiansand folkebibliotek. Så får vi bare håpe at bibliotekene i Stavanger, Bergen og Tromsø har et godt trådløst tilbud i 2006 som nyttårsforsett.

Konkurranse er alltid sunt, og den som ønsker seg himmelvendt lesestoff i romjula har hele to hyppig oppdaterte astronomiblogger å velge mellom (det er den egentlige årsaken til at kategorien “Astronomi” mer eller mindre er oppgitt i denne bloggen). Mange vil sikkert ha vært innom Knut Jørgens Univers allerede, og for en tid siden begynte også solforskeren Pål Brekke å blogge for Dagbladet (for ordens skyld: jeg har studert sammen med og kjenner begge forfatterne). Begge bloggene er faglig bunnsolide, går ganske grundig inn på aktuelle saker, og er utstyrt med fine illustrasjoner og eksternpekere. Dagens mest relevante posting er det utvilsomt Pål som står for, forøvrig.

Men i mine øyne lider astrobloggene også sterkt under det som ser ut til å være et generelt problem med avisblogger av det litt halvoffisielle slaget: forfatterne ser ikke ut til å drive moderasjon eller svare på kommentarer, og dermed er bloggkonversasjonen helt fraværende. Riktignok er det mange tullekommentarer i avisblogger (noe skal vi andre ha igjen for ikke å frontes på førstesiden av VG Nett og Dagbladet.no ;-), men Brekke og Ødegaard lar en gylden anledning til å oppdra kommentatorer gå fra seg når de behandler alle likt, istedenfor å belønne dem som poster gode kommentarer. Arbeidsmengden behøver ikke å bli overveldende - de kunne f.eks. ha en regel om å svare på én kommentar til hvert innlegg. Alle monner drar!

Eneste problemet med denne er at den er litt i største laget.