får utløp for sin skrivetrang i blogger, ifølge Pew Internet & American Life Project Report: Teen Content Creators and Consumers. Undersøkelsen, som er basert på telefonintervjuer med amerikanere mellom 12 og 17, konstaterer at over halvparten av alle tenåringer som er på nettet også skaper innhold, i form av tekst, lyd, bilder, video og remiksete kulturruttrykk. Noen nøkkeltall:
– 33% av tenåringer på nettet deler egne verker med andre
– 22% har en personlig nettside
– 19% har startet en egen blogg
– 19 % oppgir at de remikser åndsverk de finner på nettet
– 38 % leser blogger jevnlig
En av mine nyere kjepphester er at de siste årenes massive endringer i lese- og skrivevanene må tas på alvor av alle som arbeider med tekst. Ungdommens litteraturfestival er bare et av de nyeste eksemplene på bokfolk som forsøker å tvinge terrenget til å stemme med kartet. Blant de mange tilbudene til unge med skrivetrang er det ikke ett som er i nærheten av å være relatert til nettet (ungdommen skal f.eks. ikke lære å podkaste, men å lage radioteater). Ikke til å undres over at rollen som startplattform for tusenvis av nye, norske skribenter er i ferd med å inntas av VG.
04/11/2005 at 11:04
Nå synes jeg du er litt streng Eirik (Superstreng?). Jeg synes dette programmet nettopp viser en fin bredde i hva som finnes av nyere måter å jobbe med tekster. Javisst kunne jeg også ønske meg podcasting på programmet, men når lydbokforlaget sponser, så er vel lydbok et ganske naturlig fokus. De har jo tross alt med rap, film, tegneserier og animasjon.
Det er kanskje på tide å arrangere en ungdommens e-litteraturfestival? Vi får spørre Jill om det er noe ELINOR vil prøve.
04/11/2005 at 11:46
Vettu, det trengs noen som er streng. Hovedproblemet med norsk bokbransje idag er faktisk ikke at mottakerne av offentlige midler til litteraturformidling (for ikke å snakke om mottakerne av offentlige midler til litteraturproduksjon) møter for _mye_ motstand i egne rekker. Såvidt meg vites er jeg stadig en av de få i bokbransjen som offentlig har problematisert virksomheten til Foreningen Les, eller for den saks skyld har hatt et begrunnet og avvikende syn på Åndsverkloven, Bransjeavtalen m.m. Konsensus rår om norsk litteraturpolitikk, og det burde bekymre flere enn meg.
Og med all respekt for Jill, men ELINOR har verken ressursene eller midlene til å sette igang noe i nærheten av det som foregår på papirfronten. Jeg kan heller ikke forstå hvorfor en interesseorganisasjon for elektronisk litteratur må ta initiativet, all den tid folkebiblioteket som står som arrangør for festivalen vet bedre enn noen andre (eller i det minste burde vite) at unge brukere har et videre interessefelt enn tekst og bilder på cellulose. Utdefineringen av digitale medier som litteraturfestivalen har gjort er fremdeles normen i bokbransjen, men ikke mindre suicidal av den grunn.
04/11/2005 at 16:54
At ungdommens (og de mer voksnes!) nye former for kreative uttrykk skal tas på alvor bør ikke være gjenstand for noen *stor* diskusjon. Men: Hvem skal være lærerne? I den grad dette er noe genuint *nytt* blir det fort feil å sette klassiske romanforfattere som kursinstruktører for å lære ungdom å skrive gode blogger :-).
Kanskje feltet slett ikke er modnet nok til at det er etablert noe som kan ligne på en “skole”, at alle mer eller mindre pendler mellom planmessig og planløs famling i en ny form. Selvsagt kan man samle ungdom til workshops der de unge selv kan utveksle ideer – men det gjør de jo på nettet uansett. Det sosiale aspektet kan jo være sterkt positivt, men det er vel begrenset hvor mye det kan bidra til en utvikling av “kunsten”. Så hva kan man håpe på å få ut av et tilbud til de unge?
For flere år siden krøp det fram en ny visuell kunstart uten at noen i det etablerte apparatet merket det: Flash-animasjoner! Jeg har samlet en bra haug med virkelig *gode* Flash’er, og de har et genuint særpreg som gjør at de er noe helt annet enn klassisk “tegnefilm”. Kanskje enkelte Flash-skapere har vært på et sommerkurs eller noe slikt, men det gjelder i så fall bare en ørliten brøkdel. Nettet selv har klart å etablere en “skole”, der nykomlingene blir eksponert for masse impulser fra erfarne skapere, og raskt lærer seg hva som fungerer og ikke fungerer, både produksjonteknisk, hvordan bruke lyd/musikk effektivt, den politske satiren (som er et meget sterkt element i sjangeren) osv osv. Kanskje også nett-tekster best utvikler sin form på nettet, ikke gjennom voksne bedrevitere 🙂 som *egentlig* behersker boka, men som *tror* at de skjønner hva ungdommen driver med, og tror de kan lære dem noe…
Et tegn på at nett-tekster ikke har funnet en form, en “skole”, er hvor *monotont* det kan være å bla i dem. Har du sett fem VG-blogger, har du sett dem alle. Oppfølgere, kommentarer, er som regel *enda* mer monotone enn blogg-eierens artikler. Leserne har sjelden tilstrekkelig bevissthet om medieformen til å kunne tilføre noe signifikant av verdi, innenfor denne formen. Dessuten: Når det gjelder utvikling av uttrykksformer går bloggerne i veldig stor grad i takt – den største variasjonen i presentasjonen er det som skyldes ulike produksjonsverktøy. Vi så det samme på personlige web-sider for noen år siden: Når én fant på noe nytt (eller et nytt verktøy kom på markedet), ble det kjapt kopiert ganske ukritisk og blindt på tusen steder. Det var forresten ikke bare på private web-sider! Det er sjelden man ser selvstendige, kreative ideer der blog-verktøyet bare er et verktøy for å få det uttrykt – her står verktøyet som sådan i fokus. (Jfr. politisk/samfunns-satire som framkommer i Flash’er – Flash er et utmerket verktøy for å uttrykke det, men selv ideen, satiren, er løsrevet fra verktøyet.)
Nå er monotoni i uttrykket verken begrenset til ungdom eller elektroniske media. Jeg reagerer ofte på “motepresset” f.eks. innen skjønnlitterære romaner (for ikke å snakke om lyrikk!), både i språkføring, emner og fremstillingsform generelt. Hvor lett det er å se på en roman at den er mindre enn fem år gammel, uten å titte på årstallet på tittelbladet… (Tror det er mest utpreget for de store og massemedia-rettede forlagene; andel “gammeldagse” bøker er nok større på mindre forlag – men det er bøker vi ikke hører mye om.)
Men så hender det man går sirkelen rundt: Min første reaksjon på Erlend Loe: Volvo Lastvagnar, var at den kunne vært skrevet av T.Å. Bringsværd på syttitallet… (Det er ment som dagens anbefaling. Jeg elsker TÅB fra syttitallet!)
En litt mer prinsipiell side: Halvparten av ungdommene er kreative på nettet (for en gitt tolking av “kreativ”). Er dette et *mål* – ønsker vi først og fremst en “litteraturens masseidrett” der alle deltar? Eller former dette først og fremst grobunn for nye talenter, som det er få av og langt mellom? Hva er det egentlig vi vil med et (eventuelt) skrivekurs for elektroniske media – skape kandidater nobelpriser i nettlitteratur, eller lære alle tenåringer hvordan de skal få utløp for kjærlighetssorg ved å skrive den ned (selv om ingen andre leser det de skriver)? Anarki er vel og bra, men hvem skal lese, hvis alle bare skriver?
Jeg tror ikke vi vet hva vi vil, og da vet vi heller ikke hva vi skal gjøre for å oppnå det. Antagelig må nett-verdenen bestemme det selv; *vi* kan ikke komme med en modell og tre ned over hodet på nettet. Kanskje “de kjente navnene” er et konsept som forsvinner helt – jfr. dataverdenen der den eneste som har kommet fram i rampelyset siden Linus Thorvalds (skaper av Linux, for dem som ikke vet) er “DVD-Jon”, alle andre er ganske anonyme. Blir framtidas nett-skribent like anonym? *Vet* de unge nett-skribentene det, eller drømmer de alle om å bli den nye James Joyce?
Med andre ord: Jeg har en viss forståelse for at det enda ikke er utviklet noe skikkelig nett-rettet tilbud for skrivelysten ungdom. Kanskje jeg vil gå så langt som til å si at det muligens fortsatt er for tidlig – det blir lett til *bare* teknikker, uten å ha noen utviklet “kunstart” å anvende teknikkene på. Men jeg håper jo på at det ikke tar så lang tid før verden blir moden for noe slikt!
06/11/2005 at 19:24
Synes ikke du er for streng i det hele tatt, Erik.