Knapt har man rukket å reise sånn noenlunde utenfor rekkevidde av nettet, før det virkelig skjer store ting på nettfronten. Nyheten om at Google Print (GP) har tatt kontakt med norske forlag dukket opp i forrige uke, under Sirabesøket mitt. Derfor var det først nå at jeg kom over Gisle Hannemyrs meget fornuftige uttalelser til Aftenposten. Gisle påpeker (som jeg også gjorde i et notat nylig) at GP stiller forfattere og forlag overfor et dilemma, og derfor uttaler han seg i to kapasiteter: både som forfatter og forsker på opphavsrett på nettet. Som forfatter ønsker Gisle seg oppmerksomheten og tilgjengeligheten som digitalisering kan tilby, men som forsker ser han at GP i sin nåværende form er et massivt brudd på opphavsrettslovene. Sluttsitatet er noe alle med interesse for dette feltet burde merke seg:

Både lesere, forfattere og forlag har mye å tjene på det Google gjør. Men det faktum at de tilsynelatende gjør menneskeheten en tjeneste ved å gjøre kunnskap tilgjengelig, er ikke nok til å hjemle lovbrudd. Google er nok fullstendig klar over at det de gjør, ikke går. Men de får det på dagsordenen og kan utløse prosesser som gjør at går arbeidet videre.

At GP heller ikke er uproblematisk fra et biblioteksynspunkt, kommer tydelig fram i en bloggposting av Liz Lawley, en bibliotekar som for tiden arbeider for Microsoft Research. Hun var vitne til en debatt med tittelen “Google: Catalyst for Digitization or Library Destruction?”, der en rekke problematiske sider ved GP ble drøftet. Blant disse var Googles bruk av “fair use” som argument for å skanne uten å spørre først: Taper Google sakene som er reist, kan det føre til at alle biblioteker kan få sine rettigheter innskrenket.

Ideen om å skanne alt ble også problematisert: Det faktum at det finnes så mye dårlig og utdatert trykt materiale, kan gjøre det vanskelig å finne fram til det relevante stoffet. Paradokset i at et firma som vil gjøre alt åpent tilgjengelig for alle, samtidig hemmeligholder så mye av sin virksomhet, ble berørt, likeledes faren for at GP-arkivet skulle gå med i dragsuget om Google selv gikk konkurs. I det hele tatt mange gode innspill til en debatt vi også bør dra igang her til lands.

En av tre innrømmer å kjøpt en bok bare for å fremstå som intelligent, skriver Guardian. Øh, er det så rart da? Hvorfor skulle jeg nå ellers ha Brødrene Karamazov i bokhylla?

NRK skriver om saken som forfatterne av Holy Blood, Holy Grail har anlagt mot Dan Brown. Søksmålene sitter løst i USA, men denne saken har (minst) én interessant prinsipiell side: kan man hevde opphavsrett til forskningsresultater? Vanligvis er loven klar på dette punktet: Einsteins etterlatte kan ikke saksøke alle som skriver om relativitetsteorien uten å betale for seg. Du har full rett til å benytte deg av resultatet av Einsteins eller andres forskning i din egen skriving, uten å be om tillatelse på forhånd. Det er god skikk å oppgi alle kilder, men nødvendig er det ikke (i min egen genre, faglitteratur for barn og unge, er det faktisk ganske uvanlig).

Forfatterne av Holy Blood… har hele tiden insistert på at boka er produktet av nitid forskning, og at dens tese derfor må tas på alvor av dem som forsker på den historiske Jesus. Når de så hevder at Brown har “stjålet ideen om at Jesus hadde et barn”, havner de i et dilemma: de kan antagelig bare vinne saken ved å hevde at ideen er produktet av kreativt arbeide, dvs fiksjon. Såsant de ikke kan dokumentere at Brown har drevet avskrift av verket deres, da. For her er også loven klar: forskere og journalister har opphavsrett til sine egne formuleringer. Dette var forøvrig et hovedpoeng i vår egen Alnæs-sak: slurvet med referansene var langt mindre graverende enn avskriften av tekster som ble avdekket.

Den første presentasjonen av “Hvorfor dør vi?” holdt jeg på Utsira Fyr i forrige uke, og det er nå omtalt i siste utgave av Siralappen (nr. 6 - 2005, som publiseres på Utsira Innbyggerportal. Det er mye pent å si om Utsira (mer om det her i nær fremtid!), for eksempel vil sikkert de nerdete leserne av denne bloggen (og dere er det mange av!) vite å verdsette at innbyggerportalen publiseres med Plone, bruker gyldig XHTML og CSS og vektlegger brukertilgjengelighet og uavhengighet av nettlesere, at kommunesidene har RSS (selv om det ser ut til å være et teknisk problem akkurat nå), og at den offentlig tilgjengelige (og gratis) publikumsmaskinen i kommunehuset tilbyr OpenOffice, Firefox og Opera. Det eneste som mangler er Ubuntu, og jeg føler meg sterkt fristet til å snike med meg en CD neste gang jeg stikker vestover.

The Guardian har spurt utvalgte eksperter på ulike områder hva de syns om Wikipedia-artikler om sitt fagfelt. Ser man bort fra Robert McHenry (som er programforpliktet til å mislike Wikipedia) og moteeksperten (som ble bedt om å vurdere en artikkel som tydelig er flagget som uferdig) er vurderingene overraskende positive (selv om vurderingen av artikkelen om T.S. Eliot har et erkebritisk, snobbete tonefall
Men det er verdt å merke seg at Guardian har bedt forfattere av generell faglitteratur om å vurdere en ganske annerledes faglitterær genre, uten å antyde om forfatterne har erfaring med leksikografisk arbeide. Og selvsagt har Guardian latt sjansen gå fra seg til å utfordre ekspertene som fant feil i sin artikkel: jamen så rett det, da mann!

Igår ble Espens nettsted og epostadresse rammet av et strømbrudd i Florida som følge av orkanen “Wilma”. Siden jeg har samme leverandør, er det den mest sannsynlige forklaringen på at denne bloggen har vært utilgjengelig. Verios normalt kjappe supportavdeling har ennå ikke svart, hvilket tyder på at problemet var omfattende. Det finnes mange kriterier for valg av nettleverandør - nå ser det ut til at klimatologiske forhold bør føyes til listen.

Oppdatering:

To all customers impacted by Hurricane Wilma and the south Florida data center service interruption: As of 3:00 AM ET, generator power has been fully restored to Verio’s south Florida data center facility and the generators and cooling systems are fully operational. The local onsite team has completed all necessary safety checks and service has been restored for most customers hosted in this facility. The onsite team will continue to restore service for all customers.

Til alle mine lesere og forbindelser: jeg kan bare beklage at nedetiden ble så lang, og skal forsøke å unngå at dette gjentar seg ved å lete etter en leverandør som ikke ligger midt i “Hurricane Alley”. Tips til gode (europeiske) ISPer tas imot med takk!

Jeg sa jeg skulle blogge om Hvorfor dør vi? når det dukket opp relevante vinklinger, og nå har det skjedd. For et par uker siden fikk jeg meget god omtale i papirversjonen av Hamar Arbeiderblad, og nå er det Aftenposten som kliner til i papirutgaven:

Allesteds nærværende Eirik Newth er på ny ute med bok for unge kunnskapshungrige. Denne gang handler det om døden, med et av vitenskapens store spørreord i tittelen: Hvorfor dør vi? Newth skriver bøker for Cappelen samtidig som han er hovedredaktør for Gyldendals vitenskapsbibliotek, som denne boken inngår i. Den viser hvorfor han blir så mye brukt og er belønnet med mange priser. Han er rett og slett kjempedyktig til å gi oss et oppdatert vitenskapelig bilde i en entusiastisk meddelsom form.

Den allestedsnærværende takker og bukker.

Fisketuren er snart over, og jeg kan fastslå at et opphold på et fyrtårn ute i havgapet ikke bare er befordrende for skrivingen, men også fører til økt lesing. Vel, opphold i havgapet fører i sin alminnelighet til økt lesing: biblioteket her på Utsira (som ligger ti skritt fra maskinen jeg sitter og blogger dette på) har en av landets beste utlånsstatistikker. Alle som liker lesestoff på reisen vet at den ideelle reiselektyren er omfangsrik i sidetall (det gir mindre innbinding pr. leselig side), er spennende å lese (fins det noe verre enn å måtte tvinge seg gjennom en kjedelig bok av mangel på alternativ) og samtidig ikke for lett å pløye seg gjennom.

Jeg kan hermed fastslå at Kai Bird og Martin J. Sherwins American Prometheus - The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer fyller disse kravene og vel så det. Boka regnes av mange som den (foreløpig) beste biografien om “atombombens far”, og det er lett å forstå. Den klarer langt på vei å godtgjøre hvordan en sky og nevrotisk teoretisk fysiker forvandler seg til den karismatiske lederen av Manhattan-prosjektet, og hvordan en støttespiller for (om ikke medlem i) det amerikanske kommunistpartiet blir en del av USAs politiske og militære establishment. Samtidig gir den, som gode biografier skal gjøre, et overbevisende bilde av Oppenheimers samtid.

Oppenheimer var en usedvanlig intelligent og belest person, men på tross av (eller kanskje heller på grunn av?) dette kunne han være svært naiv. Tragedien i tittelen utspilte seg i 1954, da Oppenheimer mistet sikkerhetsklareringen han trengte for å fungere som rådgiver for USAs atomenergikommisjon. Han ble fratatt klareringen etter en farseaktig prosess. For eksempel fikk forsvarersiden ikke tilgang til FBIs omfattende mappe om Oppenheimer, og visste derfor ikke at FBI hele tiden avlyttet forsvarerteamets interne diskusjoner og ga resultatet til anklagersiden i saken.

Albert Einstein var en av mange som ikke begrep hvorfor Oppenheimer i det hele tatt valgte å utsette seg en slik høring (”Der går en narr”, sa han om sin daværende sjef på Institute for Advanced Study), når han visste hvordan folk med radikal bakgrunn ellers ble behandlet. Skjebnen til Frank Oppenheimer, Roberts fysikerbror, er typisk: han var medlem av kommunistpartiet på 30-tallet, var tilstede under den aller første atomprøvesprengingen, mistet i 1949 en forskerstilling på grunn av sin radikale fortid, ble deretter svartelistet ved alle amerikanske universiteter, men kunne ikke takke ja til stillinger i utlandet fordi han ble nektet utreisetillatelse av amerikanske myndigheter. Resultatet var at han drev som kvegfarmer i ti år (senere grunnla han Exploratorium i San Fransisco, og regnes som de moderne vitensentrenes far.)

Med meg på turen hadde jeg også James Howard Kunstlers The Long Emergency - Surviving the Converging Catastrophes of the Twenty-First Century. Den dystre tittelen signaliserer tydelig hvor forfatteren står: han mener at de mange truslene mot vår eksistens (energikrise, klimaendringer, sykdom) i sum vil føre til et sammenbrudd i vår høyteknologiske sivilisasjon, at det vil komme relativt kjapt (lenge før 2050), og at særlig USA vil rammes hardt.

Nå er det all mulig grunn til å ta med en viss klype salt en bok som hevder at den russiske kongefamilien mistet makten på grunn av Spanskesyken, eller som nevner nullpunktenergi blant alternative energikilder (en enklere stråmann å slå ned skal man lete lenge etter). Men forfatteren har et meget godt poeng: vår sivilisasjon, og da særlig den amerikanske, er basert på billig olje. Når den tar slutt - og det vil skje i levetiden til mange som leser dette - blir ringvirkningene mange og dramatiske.

En ting er å erstatte stasjonære kraftverk med kjernekraft, vind, vann og sol, noe ganske annet er det å finne en god erstatning for bensin. I prinsippet kan bensinbiler byttes ut med hydrogenbiler, i praksis er det ingen grunn til å tro at hydrogen noensinne vil bli like billig og lett tilgjengelig. Hydrogen må produseres i egne fabrikker (typisk nok er det enklest å lage av fossile brennstoffer), og er så mye vanskeligere å transportere og oppbevare enn bensin at det må bygges ut en ny hydrogen-infrastruktur.

Kunstler mener at hydrogensamfunnet, hvis det i det hele tatt blir en realitet, vil bli kostbart for folk flest, og at “smultringbyene” med døde bysentra og en ring av forstadsbebyggelse rundt, er dømt til å gå under (der fikk dere den, Oslofolk som følger “Escape to the Country”-trenden). Ned i samme sluk går den globaliserte industriproduksjonen (slutt på at norsk fisk fileteres i Kina), industrijordbruk slik vi kjenner det (slutt på Cheez Doodles og nachips) og varehandel a la Wal-Mart.

Kunstler blir i det hele tatt riktig apokalyptisk, og det er vanskelig å ta på alvor spådommen om at de av oss byfolk som overlever den kommende globale sultkatastrofen, er heldige om vi får jobb på en gård. Men at slutten på oljealderen har større konsekvenser enn at folk må bytte bilmodell, det har Kunstler overbevist meg om. Likeså at de fleste i vår verdensdel lever i dyp fornektelse om det som vil komme. Hvordan bensinmangel kan arte seg i vår tid, får man et levende inntrykk av i Zambia-bloggen til Clare.

Blir borte til tirsdag 25, og er ikke tilgjengelig på epost, telefon eller mobiltelefon før den tid. Have fun, go mad…

Ikke vet jeg hvem Jens ringer til i dette øyeblikk, men vi kan kanskje håpe på at vi får en leder av Kulturdepartementet som kan la seg inspirere av Gilberto Gil, Brasils kulturminister, som Guardian Unlimited nylig snakket med. Gil har gjort seg til talsmann for åpne standarder og gratiskultur, og ikke minst verdien dette kan ha for økonomisk og kulturell vekst i fattige land. Gils troverdighet hviler i stor grad på hans lange erfaring som utøvende artist - det er altså ikke en perspektivløs datanerd som snakker her:

This [open source/free culture] isn’t just my idea, or Brazil’s idea. It’s the idea of our time. The complexity of our times demands it. The Brazilian government is definitely pro-law. But if law doesn’t fit reality anymore, law has to be changed. That’s not a new thing. That’s civilisation as usual.