Etter å ha lest saken i Aftenposten om at bøker er billigst på nettet er jeg bare nødt til å gjøre en Trygve Hegnar og si “hva var det jeg sa?”:

- Hva er det du reagerer mest på?
- Systemet sørger for at det ikke blir lønnsomt å drive nettbokhandel. Er det noe som er bra for distriktene så er det nettbokhandel. Samtidig forspilles også muligheten til å utvikle et kundeforhold til en ny generasjon av forbrukere, og bygge opp levedyktige lokale alternativer til giganten Amazon.

Systemet jeg omtaler er den gamle bokbransjeavtalen. Intervjuet var et resultat av en artikkel jeg skrev for “Bok og bibliotek”, og hvor jeg blant annet sa følgende:

Bokbransjen arbeider hardt for å få ungdom til å lese bøker. Samtidig sørger den samme bransjen for at det første store bokinnkjøpet ungdom gjør - lærebøker til videregående - er så kostbart som mulig. Man kan holde poesislammer og sponse hippe teksthefter til kuene kommer hjem, men bransjens hovedbudskap til 16-åringene er og blir dette: bøker står du i kø i bokhandelen for å kjøpe, og de er dyre.

Det var virkeligheten i 2003, men slik kommer det heldigvis ikke til å være i fremtiden. Foreløpig er alle spådommer om bransjens umiddelbare sammenbrudd gjort til skamme - folk kjøper flere bøker enn før, og de kjøper dem gjennom mer mangfoldige kanaler enn de gamle bokklubbene. Den virkelig store prøven kommer til neste år, da vi får frie priser på lærebøker. Mitt håp er at vi vil se en sterk tilstrømning til nettbokhandlene av tenåringer på jakt etter gode tilbud. Gjør netthandlerne jobben sin, klarer de å holde på disse nye kundene, til gavn for alle som jobber med bøker.

Det er konklusjonen i en rapport som nylig ble publisert av Book Industry Study Group (BISG). Noen nøkkeltall: i USA ble det utgitt nærmere 175 000 bøker ifjor (tenk det Hedda, det utgis en og annen bok i land uten fastpris også), og det ble solgt 2,295 milliarder titler. Det er en nedgang på 44 millioner titler sammenlignet med året før, men prisstigningen sørget for at utgivernes inntekter økte med 2,8 prosent til 28,6 millarder dollar.

Ved første øyekast ser tallene lovende ut, men ifølge professor Albert N. Greco ved Fordham University er nedgangen i salget uttrykk for en mer grunnleggende trend: “People are reading less, so what you’re seeing is the same phenomenon that has hit magazines and newspapers, a massive shift toward home video, DVD, internet and cable.” Ellers er det interessant å merke seg at den store suksesshistorien i det amerikanske bokmarkedet for tiden er religiøs underholdningslitteratur, av typen “Left Behind”.

Tendensen i retning av flere titler med lavere opplagstall, kombinert med høyere omsetning for forleggerne, er også dokumentert i den norske forskningen på området. Forskjellen på Norge og USA er at lesertallene her økte noe fra slutten av 90-tallet, og de siste årene har holdt seg stabile. Men så har da heller ikke amerikanske forlag en raus Pappa Stat å gå til, når de trenger penger til landsomfattende reklamekampanjer og direktemarkedsføring mot barn og unge. (Via Boingboing.)

Sea Orbiter, et fransk forslag til et flytende havlaboratorium. Og norske Marintek er partner i prosjektet. Kewlt!

… kommer fra PDA-nerdeverdenen. Etter å ha vært noen måneder på markedet, har det åpne utviklermiljøet rundt Sharps Zaurus SL-C3000 (som jeg er en meget tilfreds bruker av) virkelig begynt å svinge seg. Nedenfor sees skjermbilder av Mac OS 8 (i emulator) og OpenOffice (klikk for større bilder). Om noen virkelig trenger slik funksjonalitet i lommeformat er i denne sammenhengen uinteressant: poenget er at det er mulig å gjøre det.

Resten av skjermbildene finnes her, og flere Zaurus-pekere finnes i min del.icio.us-strøm.

Podcasting kan brukes til så mangt, ifølge BBC. Shonapodcast.co.uk ble opprettet av et britisk-zimbabwisk par, Cecilia og Si, som ønske å bruke Sis (altså britens) forsøk på å lære seg Cecilias språk, shona, som eksempel til etterfølgelse for andre. Resultatet er MP3-filer som som denne, som tar for seg tallene fra én til ti og den temmelig smakløse (i ordets egentlige betyding) nasjonalretten sadza.
Paret oppgir at de for tiden har over hundre nedlastinger av hvert shona-show - ikke akkurat imponerende i kringkastingsperspektivet. Så er heller ikke podcastingens viktigste bidrag at alle får høye lyttertall, men at folk som Si og Cecilia i det hele tatt får tilgang til et publikum.

Voldsomt til bokmemspredning for tiden - det må være pollensesongen * kjemper med fristelsen til å lage dårlig ordspill på Geir Pollen * . Espen har tatt opp hansken og latt den vandre, og nå er det jeg som holder den et kort, lysende øyeblikk. Espens regel for norske bloggere er enkel: “Norske bøker av norske forfattere som “alle” har lest men som man selv med skam må bekjenne at man ikke kom igjennom.” Jeg vil nok tøye den litt, tøyenboer som jeg er * beklager, fristelsen ble bare for sterk *.

And here are the results from the Toyen jury:

1. Jeg er enig med Espen angående Hamsun: han må leses, men jeg får bare ikke fot på den gamle landssvikeren. Det skyldes ikke mangel på forsøk - har som så mange andre de samlede verkene i hylla. De senere årene har det foregått en diskusjon om Hamsuns romantiske og arkaiske menneskesyn er en årsak til at hans popularitet faller internasjonalt. Hører jeg en reddende bjelle i det fjerne?

2. Sigurd Hoel: “Møte ved milepælen”. Hoel er en forfatter som ufortjent er inne i en (forhåpentligvis midlertidig) bølgedal. “Møte ved milepælen” ville med andre ord ha vært mer selvskreven om Espen hadde stilt spørsmålet for 40 år siden, men skitt au…
3. Inger Hagerup: “Samlede dikt”. Har bare lest og hørt enkeltdikt, og det er mer enn nok til å fastslå at jeg burde bruke tid på sette meg inn i denne dikterens samlede verker.

4. Frode Grytten: “Bikubesong”. Har virkelig følelsen av at alle unntatt undertegnede har lest denne, og den skal attpåtil være bra.

5. Henrik Langeland: “Wonderboy”. Ikke fordi jeg tror boka (eller den lett dandyfiserte forfatteren, for den saks skyld) er dypere enn noe annet som kommer fra miljøet runt Ari og Bärtha, men som bransjemenneske fenger plottet meg. Dette er dessuten en bok jeg kan tigge meg til fra forlaget (noen frynsegoder skal forfattere som faller utenfor de statlige stipendordningene ha.)

Espen nevner Stephen Hawkings “A Brief History of Time” som eksempel på en bok alle har kjøpt men få har lest. Han har et poeng: jeg vet om professorer i fysikk som kapitulerte for den kryptiske teksten. Selv la jeg den vekk etter noen sider - det finnes evig nok av gode faglitterære forfattere der ute. Jostein Gaarders “Sofies verden” ble heller ikke mer enn hyllepynt i mange hjem, og det var helt klart grunnlag for å gi Saabye Christensens “Halvbroren” det litt slemme oppnavnet “Kvartbroren”.

Og det er jo slik det skal være. Den viktigste delen av den uskrevne kontrakten mellom forfatter og leser er sistnevntes rett til å legge boka fra seg, og finne en ny som fenger mer. Det er nok å ta av. Ifølge Brewster Kahle fra The Internet Archive er den samlede bokstammen, fra Gilgamesj’ tid og frem til idag, på opp imot 100 000 000 titler. Hvert år utgis det 300 000 - 500 000 nye, hvorav ca 5000 i Norge. En gjennomsnittlig travel nordmann kan i beste fall håpe på å lese en bok i uka. Det er 50 bøker i året, eller rundt 3000 bøker i løpet av et langt lesende liv.

Selv om så mange som 99,9 % av alle bøker er utilgjengelige eller uinteressante for oss i utgangspunktet (omregnet til norske forhold blir det fem aktuelle i året, og det stemmer bra for meg), vil vi aldri ha et håp i havet om å finne og lese mer enn en brøkdel av de interessante. Tanken på alle de fabelaktige, livsforandrende bøkene man går forbi uten å vite om det, kan gjøre et besøk i et bibliotek eller en velassortert bokhandel til en deprimerende opplevelse. Og det var dagens ord til inspirasjon og vederkvegelse.

Fikk nedenståendeav Ellen, og tar selvsagt utfordringen:

1) Hvor mange bøker eier du?
Tja, si det. Vi har store bokhyller i alle rom hvor det er mulig, og likevel kasse på kasse i kjelleren. Mengden (som delvis er en konsekvens av at jeg jobber i bokbransjen) er faktisk et problem, og en grunn til at vi har en kurv med bøker som gis bort til besøkende. Jeg burde virkelig komme igang med bookcrossing.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
“In the Company of Cheerful Ladies” av Alexander McCall Smith. Kjøpet var en dobbel glede for meg: jeg er en stor fan av Mma Ramotswe (hun har gitt meg troen tilbake på krimgenren), og boka ble kjøpt på et salg som ble gjort mulig av den nye bokavtalen. Som representant for det mikroskopiske mindretallet av skribenter som (åpent) støtter bokavtalen, var det fint å kjøpe en ny bok i en norsk bokhandel til en pris som matcher Amazon og vel så det.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Ovennevnte.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger

• “The Dispossessed” av Ursula LeGuin. Den eneste troverdige utopien noensinne. Til eventuelle gjenlevende smithianere og marxister der ute gjentar jeg: den eneste!
• “Farlig Midtsommer” av Tove Jansson. Den beste innføringen i teaterfaget for barn (og voksne). Pluss at vi snakker om Tove Jansson, da.
• Foundation-trilogien til Isaac Asimov. Star Wars - spis ut hjertet ditt!
• “Red Planet” av Robert Heinlein. Vise og uutgrunnelige marsianere, rykende laserpistoler, forfølgelsessekvens på lengdeløpsskøyter (sic!) - denne boka har alt en gammel fan av de fire S’ene kan ønske seg.
• “Gymnaslærer Pedersen…” av Dag Solstad. Norges mest misforståtte roman i nyere tid. Forfatteren har sagt det i “Forsøk…” og jeg sier det igjen: ironisering over AKPs vekst og fall på 70-tallet er ikke bokas hovedpoeng.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg.
Oppfordringen går videre til Jorunn, Elisabeth, Elin, Espen og Rune. Over og ut.

Jeg er blitt invitert til å være en av mange bidragsytere til Vegfestivalen i Skaun, etter egen beskrivelse “en kulturfestival som arrangeres på og omkring nye E-39 gjennom Skaun Kommune i Sør-Trøndelag i perioden 21. - 29. mai 2005.” På www.vegfestivalen.no finnes programmet i PDF-format, og det viser at jeg skal snakke om fremtiden (nærmere bestemt fremtidens transportmidler) på Rossvoll onsdag 25. mai klokka 18:30. Dette bare for å informere/advare eventuelle skauninger (eller er det kanskje skaunfolk, -buer, -døler eller -væringer?) og andre i området som mot formodning ikke skulle vite det allerede.

Selvsagt ser jeg ironien i at en mann uten førerkort blir bedt om å opptre på feiringen av en ny bilvei. Men sann mine ord: jeg kommer til å gjøre noe mer enn det obligatoriske flaue poenget av dette. Den som kommer, får høre.

The Guardian har en utmerket artikkel om meningsløse prestasjoner, i dette tilfellet å klatre til toppen av Kilimanjaro og skrive bøker. Som forfatteren Russell Banks sier: “Climbing Kili is the only thing left in the world that reminds me of my first writing in that I’m doing it for myself and it makes no sense to anybody else.”

Forstår så godt hva han mener. Uten sammenlikning forøvrig, men jeg følte en særlig nærhet til dette sitatet da jeg baska meg trøytt gjennom Oslomarka igår. Det var vått, det var trått og for sikkerhets skyld greide jeg å gå på meg en riktig smertefull akilles rett før en av årets travlere jobbreiseuker. Nedenfor to bilder av meningsløshet i praksis (klikk for å se stor Flickr-versjon).

Uff da er når du går i skogen og oppdager at alle blåstiene er bekker!

Forfatteren Henrik Hovland tar i en kronikk i Dagbladet et oppgjør med sine kolleger:“Som rene lemenflokken skrev forfattere under på enkle paroler mot bombing i Afghanistan og USAs invasjon i Irak, men interessen for landene var et blaff.” Hovland mener den manglende interessen for storpolitikk har videre konsekvenser, og blant annet er en av årsakene til at forfatterforeningene kom så dårlig ut av prosessen rundt bokavtalen i vår.

Nå overrasker det sikkert ikke faste lesere av denne bloggen at jeg fullt ut støtter Hovlands beskrivelse. Den norske forfatterstanden var svært dårlig forberedt på vårens strid. At forfatterforeningene har lav toleranse for reell dissens i egne rekker - og stor innflytelse på den enkelte forfatters økonomi - bidrar også til at forfatterne i så mange saker fremstår som en konform masse. Og nei, det er ingen i det norske foreningsbyråkratiet som ser ironien i denne konformiteten.